Kapittel 24 Barneerstatning
Av professor dr. juris Morten Kjelland
Kapittelinnhold (klikkbar)
Verktøy
Kapittel 24 Barneerstatning
Av professor dr. juris Morten Kjelland
Kapitlet omhandler reglene om barneerstatning etter skadeserstatningsloven, både den «gamle» og den nye barneerstatningen. Fremstillingen tar for seg både vilkårene for rett til erstatning og reglene for utmåling av erstatningen slik disse er fastsatt i lov og forskrift. Reglene gjelder for skader påført barn, hvor beregningen av fremtidig inntektstap ofte ville blitt usikker fordi skadelidte ennå ikke har etablert seg i arbeidslivet. Lovgiver har derfor valgt et system med standardiserte utmålingsregler som skal bidra til større likebehandling mellom barn som påføres tilsvarende skader.
Tyngdepunktet i kapitlet ligger på den nye barneerstatningen som gjelder for skader påført fra og med 1. mars 2018. Kapitlet inneholder en integrert lov- og forskriftskommentar hvor bestemmelsene i den nye skl. § 3-2a og tilhørende utmålingsforskrift behandles samlet.
Sentrale temaer i kapitlet er blant annet tofasemodellen, som deler erstatningsoppgjøret i et deloppgjør før skadelidte fyller 21 år (overgangserstatning) og et sluttoppgjør etter dette tidspunktet, samt valgfrihetsmodellen, som gir adgang til en alternativ utmåling basert på medisinsk invaliditet i saker små og moderate skader. Fremstillingen behandler også skadevolderens varslingsplikt og spørsmålet om hjemmearbeidserstatning.
Sideinnhold (klikkbar)
Kapittelinnhold (klikkbar)
Verktøy
1
1. Innledning
For barn som ble skadet før fylte 16 år, oppstilte den tidligere skl. § 3-2a spesielle regler for erstatningsutmålingen. Bestemmelsen dekket både erstatning for inntektstap og kompensasjon for tapt livsutfoldelse. I stedet for å skille mellom inntektstap og menerstatning – slik det gjøres for voksne – ble disse elementene samlet til en standardisert barneerstatning. Erstatning for både påførte og fremtidige merutgifter ble utmålt etter skl. § 3-1, mens oppreisning ble fastsatt etter skl. § 3-5. Barnet kunne ikke kreve erstatning for lidt inntektstap i tillegg til barneerstatningen, se Hjernesvulst I (Rt. 2008 s. 1336). Det forelå heller ikke grunnlag for krav om hjemmearbeidstap som en separat ytelse, se Pandemrix (HR-2018-442-A). En åtte år gammel gutt utviklet en alvorlig pasientskade etter vaksinasjon, og dommen presiserte at hjemmearbeidserstatning var inkludert i barneerstatningen, som dekket inntektstap uttømmende. Dommen utdypes nedenfor.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Videoen gir en rask innføring i reglene om barneerstatning
I 1987 ble skl. § 3-2a innført som et tillegg til lovens kap. 3. Det sentrale legislative formålet bak regelen var å sikre at barn fikk lik erstatning for lik skade, uavhengig av kjønn, bosted, evner og familiebakgrunn. For unge skadelidte er det utfordrende å beregne fremtidig inntektstap. Prognosene fremstår ofte som usikre, og uvissheten øker vanligvis jo yngre den skadelidte er. En regel om individuell utmåling ville i praksis innebære at rettsanvenderen måtte foreta en kvalifisert gjetning. Utmålingsmodellen i skl. § 3-2a må derfor forstås ut fra mer generelle vurderinger om fremtidsperspektivene for barn i tilsvarende situasjoner.
Skl. § 3-2a fra 1987 ble erstattet gjennom lovendringer som trådte i kraft 1. mars 2018. Den tidligere bestemmelsen kan nå finnes som en historisk versjon på Lovdata (Pro) sine nettsider. Lovendringene medførte at virkeområdet for barneerstatningsreglene ble utvidet til å omfatte personer som er yngre enn 19 år på skadevirkningstidspunktet. Med «skadevirkningstidspunktet» siktes det til «tidspunktet hvor den skadelidte opplever de første symptomene i form av nedsatt helsetilstand» (Prop. 110 L (2014–2015) s. 41). Den gamle barneerstatningsregelen gjaldt kun skadelidte som var under 16 år på skadetiden, det vil si på tidspunktet for skadehendelsen.
Selv om jeg har omtalt den tidligere skl. § 3-2a i fortidsform her i gjennomgangen av hovedlinjene, er det viktig å merke seg følgende: For skader påført før 1. mars 2018 gjelder fremdeles den «gamle» skl. § 3-2a. For skader som er påført etter 1. mars 2018, kommer den nye barneerstatningsregelen til anvendelse, selv om den lovteknisk har samme paragrafnummer som tidligere (skl. § 3-2a). Begge regelsettene er fortsatt i bruk, og jeg vil derfor i det følgende gi en grundigere redegjørelse for både «gammel» og ny barneerstatning.
«Gammel» barneerstatning
Skader påført før 1. mars 2018
Vilkår og anvendelsesområde
Skl. § 3-2a gjelder for skadelidte som er yngre enn 16 år «på skadetiden». Begrepet viser til skadelidtes alder på tidspunktet for skadehandlingen. Dette gjelder selv om skaden først oppdages etter at den skadelidte har fylt 16 år. Hjernesvulst I (Rt. 2008 s. 1336) er illustrerende. En gutt ble skadet som følge av at en hjernesvulst ble oppdaget for sent. Da skaden burde ha blitt oppdaget, var gutten 14 år og dermed innenfor skl. § 3-2a sitt anvendelsesområde. Svulsten ble imidlertid oppdaget først da han var 18 år, noe som medførte at man var utenfor virkeområdet til skl. § 3-2a. Etter å ha vurdert forarbeidene og relevante rettskilder understreket Høyesterett at uttrykket «på skadetiden» må forstås som skadehandlingstidspunktet. Se særlig dommens avsnitt 48 og den videre behandlingen i Hjernesvulst II (Rt. 2009 s. 425, avsnitt 37). For skadelidte innebar dette at erstatningen skulle utmåles etter den standardiserte barneerstatningen fastsatt i skl. § 3-2a.
Den «gamle» barneerstatningen gjelder ikke forskader som følge av at skadelidte har vært utsatt for personlige krenkelser som eksempelvis voldtekt, jf. skadeserstatningsloven § 3-3, jf. § 3-1. Utmålingen skjer da konkret og individuelt som for voksne skadelidte etter skl. § 3-1. Dette gjelder ved krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 222 [uriktig anklage], § 251 [tvang], § 253 [tvangsekteskap], § 254 [frihetsberøvelse], § 257 [menneskehandel], § 259 [slaveri], § 262 [brudd på ekteskapsloven mv.], § 263 [trusler], § 266 [hensynsløs atferd], § 268 første ledd [uberettiget adgang], § 271 [kroppskrenkelse], § 282 [mishandling i nære relasjoner], § 291 [voldtekt], § 294 [grov uaktsom voldtekt], § 295, § 296 [seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon], § 299[voldtekt av barn under 14 år], § 302 [seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år], § 304 [seksuell omgang med barn under 16 år], § 312 [incest], § 313 [søskenincest], § 314 [seksuell omgang med andre nærstående], § 327 [ran] eller § 330 [utpressing].
§ 3-2a.
(standardisert erstatning til barn)1
Har skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, ytes erstatning for tap i framtidig erverv2 og menerstatning3 etter bestemmelsene i paragrafen her.
Ved 100 pst varig medisinsk uførhet gis en engangserstatning på 40 G. Dersom retten av særlige grunner fastsetter erstatningen til terminbeløp, jf § 3-9, skal den årlige erstatning utgjøre 3,5 G. Er skadelidtes varige medisinske uførhet lavere enn 100 pst, reduseres erstatningen etter første og annet punktum forholdsmessig. Det gis ikke erstatning ved lavere uførhetsgrad enn 15 pst.
Ved fastsettingen av erstatningen etter annet ledd gjøres fradrag for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien.
Hadde skadelidte de siste to år før skaden en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5 G eller mer, kan beløpene etter annet ledd forhøyes i det omfang det finnes rimelig.
Med G menes folketrygdens grunnbeløp, jf folketrygdloven4 § 1-4.
Kongen kan gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av reglene i paragrafen her.
Aktuelle erstatningsposter. Erstatningsberegningen
Erstatningsberegningen baseres på den medisinske invaliditetsgraden. Dem medisinske invaliditetsgraden reflekterer barnets medisinske funksjonsevne. Hvis barnet har en medisinsk invaliditet på 100 prosent, tilkjennes en standardisert erstatning på 40 G, jf. skl. § 3-2a andre ledd første punktum. ved lavere invaliditetsgrad reduseres erstatningen forholdsmessig, likevel slik at det må foreligge minst 15 % VMI for i det hele tatt å ha rett til standardisert barneerstatning.
Ved utmålingen skal G-beløpet som er gjeldende på oppgjørstidspunktet benyttes, se Skoletur (Rt. 1997 s. 1044). Saken omhandlet en elev som pådro seg alvorlige hodeskader under en skoletur i Jotunheimen. Etter skl. § 3-2a andre ledd tredje punktum reduseres erstatningsbeløpet forholdsmessig ved lavere medisinsk invaliditet.
Erstatningsberegningen baseres på den medisinske invaliditetsgraden. Dem medisinske invaliditetsgraden reflekterer barnets medisinske funksjonsevne. Hvis barnet har en medisinsk invaliditet på 100 prosent, tilkjennes en standardisert erstatning på 40 G, jf. skl. § 3-2a andre ledd første punktum. ved lavere invaliditetsgrad reduseres erstatningen forholdsmessig, likevel slik at det må foreligge minst 15 % VMI for i det hele tatt å ha rett til standardisert barneerstatning.
Ved utmålingen skal G-beløpet som er gjeldende på oppgjørstidspunktet benyttes, se Skoletur (Rt. 1997 s. 1044). Saken omhandlet en elev som pådro seg alvorlige hodeskader under en skoletur i Jotunheimen. Etter skl. § 3-2a andre ledd tredje punktum reduseres erstatningsbeløpet forholdsmessig ved lavere medisinsk invaliditet.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Videoen hører til et helhetlig kurs om barneerstatning. Les mer
Særregelen i skl. § 3-2a fjerde ledd
Skl. § 3-2a fjerde ledd hjemler en særregel for tilfeller der skadelidte har hatt kvalifisert høye inntekter de to siste årene før skaden. Arbeidsinntekter må ha vært på gjennomsnittlig 5 G (= ca. 396 100 kroner) eller høyere. Erstatningen kan da forhøyes i det omfanget det finnes rimelig. Ved vurderingen legger forarbeidene en føring på at det bare er relevant å ta hensyn til inntekter vunnet ved skadelidtes eget arbeid, ikke renteinntekter og andre kapitalinntekter.
Med en grense på 5 G, sammenholdt med at skl. § 3-2a bare gjelder for skadelidte som er under 16 år på skadehandlingstidspunktet, trekkes det i praksis en snever ramme for unntaksregelen. Den får preg av å være en «sikkerhetsventil», og avgrenses til å fange opp spesielle tilfeller der nivået etter hovedregelen ville medføre kvalifisert urimelige resultater. Analysen av retts- og nemndspraksis gir meget få eksempler på at bestemmelsen er anvendt.
Forholdet til andre erstatningsposter
Påført (lidt) inntektstap
Barneerstatningen i skl. § 3-2a har overlappende grenser med andre erstatningsposter. I dette avsnittet belyses forholdet til «påført inntektstap», mens neste punkt vil klargjøre sammenhengen med posten «hjemmearbeidserstatning».
Spørsmålet som oppstår, er om skadelidte kan kreve erstatning for påført inntektstap i tillegg til barneerstatningen fastsatt i skl. § 3-2a. Rettsspørsmålet ble avklart i Hjernesvulst II (Rt. 2009 s. 425). Her ble det presisert at uttrykket «på skadetiden» i første ledd skal forstås som skadehandlingstidspunktet. Følgelig er det ikke anledning til å kreve dekning av påført inntektstap i tillegg til standarderstatningen. Høyesteretts tolkning bygger på et sammensatt rettskildegrunnlag.
Som en del av argumentasjonen ble forarbeidene trukket frem for å utlede en hypotetisk lovgivervilje. Førstvoterende la til grunn at
«[d]et er … ingen spor i lovførearbeida av at det ved sida av dei standardiserte summane skulle vere plass for individuelle krav bygd på tapt inntekt før oppgjerstidspunktet. Dette er ein så praktisk situasjon at det hadde vore naturleg at det hadde vore nemnt om det var meininga.» (avsnitt 32)
Etter mitt syn kan denne slutningen diskuteres. Lovens ordlyd og system kan forstås på en annen måte enn den tolkningen som førstvoterende legger til grunn. Ordlyden kan tas til inntekt for at tap i perioden frem til oppgjørstidspunktet skal utmåles individuelt, i kontrast til fremtidstapet som er standardisert. Dette fremkommer særlig ved henvisningen fra skl. § 3-1 fjerde ledd til § 3-2a. Det samlede inntrykket er at lovgiver kun har hatt til hensikt å særregulere fastsettelsen av fremtidstap, mens erstatning for påført tap fortsatt skulle utmåles etter de alminnelige regler. Høyesterett har imidlertid fastslått dette, og løsningen ligger derfor fast de lege lata.
Erstatningsposter – gammel skl. § 3-2a
| Erstatningspost | Gammel barneerstatning | Rettsgrunnlag |
|---|---|---|
| Påførte merutgifter | JA § 3-1 |
|
| Fremtidige merutgifter | Ordlyden i skadeserstatningsloven og NOU 1987: 4 | |
| Påført hjemmearbeidstap | NEI | Vaksine (HR-2018-442-A) |
| Fremtidig hjemmearbeidstap | ||
| Påført inntektstap | NEI |
Hjernesvulst I (Rt. 2008 s. 1336) Hjernesvulst II (Rt. 2009 s. 425) |
| Fremtidig inntektstap | JA | |
| Menerstatning | Gammel § 3-2a | Ordlyden i skadeserstatningsloven og NOU 1987: 4 |
| Oppreisning | JA § 3-5 |
Ordlyden i skadeserstatningsloven og NOU 1987: 4 |
Hjemmearbeidstap: innbakt i standarden
I Pandemrix (HR-2018-442-A) tok Høyesterett stilling til om et barn som hadde fått standardisert barneerstatning etter den tidligere bestemmelsen i skl. § 3-2 a, også kunne kreve særskilt erstatning for tap av hjemmearbeidsevne. Saken gjaldt en gutt født i 2001 som utviklet alvorlig pasientskade etter vaksinasjon mot svineinfluensa i 2009.
Høyesterett kom til at tap av hjemmearbeidsevne ikke kan kreves i tillegg til den standardiserte barneerstatningen etter den tidligere skl. § 3-2 a. Retten la til grunn at denne erstatningsordningen var ment å være uttømmende, slik at også hjemmearbeidstapet måtte anses innbakt i standardbeløpet. Resultatet ble begrunnet med ordlyden i skl. § 3-2 a og § 3-1, uttalelser i forarbeidene og fast og konsistent praksis.
Dommen ga dermed en rettsavklaring av et spørsmål som hadde vært diskutert i flere år i juridisk teori og praksis. Avklaringen kom imidlertid først én uke etter at den nye ordningen for standardisert barneerstatning trådte i kraft 1. mars 2018, og fikk derfor begrenset betydning for fremtidige saker, men den klargjorde rettstilstanden etter den tidligere regelen i skl. § 3-2 a.
I Pandemrix (HR-2018-442-A) tok Høyesterett stilling til om et barn som hadde fått standardisert barneerstatning etter den tidligere bestemmelsen i skl. § 3-2 a, også kunne kreve særskilt erstatning for tap av hjemmearbeidsevne. Saken gjaldt en gutt født i 2001 som utviklet alvorlig pasientskade etter vaksinasjon mot svineinfluensa i 2009.
Høyesterett kom til at tap av hjemmearbeidsevne ikke kan kreves i tillegg til den standardiserte barneerstatningen etter den tidligere skl. § 3-2 a. Retten la til grunn at denne erstatningsordningen var ment å være uttømmende, slik at også hjemmearbeidstapet måtte anses innbakt i standardbeløpet. Resultatet ble begrunnet med ordlyden i skl. § 3-2 a og § 3-1, uttalelser i forarbeidene og fast og konsistent praksis.
Dommen ga dermed en rettsavklaring av et spørsmål som hadde vært diskutert i flere år i juridisk teori og praksis. Avklaringen kom imidlertid først én uke etter at den nye ordningen for standardisert barneerstatning trådte i kraft 1. mars 2018, og fikk derfor begrenset betydning for fremtidige saker, men den klargjorde rettstilstanden etter den tidligere regelen i skl. § 3-2 a.
Ny barneerstatning
Oversikt
Reglene om barneerstatning ble innført ved lov 18. desember 2015 nr. 124, som ga nye bestemmelser i skadeserstatningsloven § 3-2a. Lovendringen bygger på en lovteknisk løsning hvor de konkrete erstatningsbeløpene fremgår av tabeller fastsatt i forskrift. Regelverket har sin bakgrunn i forslaget til nye barneerstatningsregler i NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning. Utvalgets forslag til lovendringer og tilhørende forskrifter ble sendt på høring 12. juni 2012 med høringsfrist 15. desember 2012. Forskriften om standardisert inntektstaperstatning til barn fastsetter erstatningstabeller i samsvar med forutsetningene i Prop. 110 L (2014–2015) og Innst. 50 L (2015–2016).
Departementet fulgte opp hovedlinjene i Personskadeerstatningsutvalgets forslag i NOU 2011: 16, men ikke på alle punkter. Ved presiseringen av regelverket er det derfor i utgangspunktet proposisjonen som danner det sentrale tolkningsgrunnlaget. Samtidig viser proposisjonen på en rekke punkter tilbake til utvalgets utredning, og på flere områder gir drøftelsene i NOU-en mer konkretisert veiledning om bakgrunnen for de løsningene som senere ble fulgt opp i lov og forskrift.
En viktig endring ved lovreformen er at bestemmelsen ikke lenger regulerer menerstatning. Menerstatning til barn og unge skal nå utmåles etter den alminnelige regelen i skl. § 3-2. Den nye bestemmelsen gjelder dermed utelukkende erstatning for varig inntektstap. Samtidig er anvendelsesområdet justert slik at bestemmelsen bare gjelder dersom skadelidte ikke hadde fylt 19 år på skadevirkningstidspunktet.
Lovreformen innebærer også et klarere skille mellom utmåling av inntektstaperstatning og menerstatning. Den nye barneerstatningsregelen bygger på en såkalt tofasemodell. Modellen skiller mellom inntektstaperstatning i perioden frem til skadelidte fyller 21 år, og erstatning for inntektstap fra og med det året skadelidte fyller 22 år. Samtidig åpner regelverket for et alternativ til tofasemodellen i tilfeller hvor skaden er mindre alvorlig. I slike situasjoner kan det foretas et tidlig oppgjør i form av en engangserstatning beregnet på grunnlag av medisinsk invaliditet.
Bakgrunnen for reformen var ønsket om å styrke erstatningsvernet for barn og unge og å etablere et mer nyansert og treffsikkert system enn det som fulgte av den tidligere ordningen, se NOU 2011: 16. Etter den gamle modellen ble erstatningen i hovedsak beregnet med utgangspunkt i medisinsk invaliditet. Denne tilnærmingen skapte et korrelasjonsproblem, ettersom det ofte er svak sammenheng mellom medisinsk invaliditet og faktisk inntektsuførhet. Resultatet ble oveer tid en underkompensasjon av skadelidtes reelle økonomiske tap.
Standardiseringen innebærer samtidig et avvik fra hovedprinsippet om full erstatning som ellers ligger til grunn for utmålingsreglene i skl. § 3-1. Begrunnelsen er først og fremst de særlige bevisproblemene som oppstår når skadelidte er barn eller ungdom. På skadetidspunktet vil det normalt ikke foreligge sikre holdepunkter for hvilket utdannings- eller yrkesløp barnet ville ha fulgt. En individuell fastsettelse av fremtidig inntektstap vil derfor ofte bli svært usikker. Standardisert utmåling er derfor valgt som en praktisk løsning, og ordningen antas å bidra til raskere og mer effektive oppgjør.
Den nye modellen inneholder også elementer som kan minne om sjansetapserstatning. Dette kommer til uttrykk ved at nivået for den hypotetiske inntekten er satt relativt høyt. Begrunnelsen er blant annet at skadelidte kan ha mistet muligheten til å velge mellom ulike utdannings- og yrkesveier på samme måte som andre barn. På denne måten reflekterer modellen også tapet av fremtidige valgmuligheter. Perspektivet har visse likhetstrekk med «loss of chance»-instituttet i andre lands erstatningsrett, se NOU 2011: 16 s. 207 og 213 samt kommentarene til PEL artikkel 2:101 (von Bar 2009 s. 311).
§ 3-2a.
(inntektstapserstatning til barn)
1. Har den skadelidte på skadevirkningstidspunktet ikke fylt 19 år, ytes erstatning for varig tap i erverv, herunder tap i verdien av arbeid i heimen, etter paragrafen her.
2. Inntektstap frem til og med det året den skadelidte fyller 21 år, erstattes med et antall G etter forskrift gitt av Kongen. Det gis ikke erstatning etter første punktum ved lavere medisinsk invaliditet enn ti prosent.
3. Inntektstap etter det året den skadelidte fyller 21 år, erstattes med 50,8 G og utmåles dette året. Dersom utmålingen likevel først skjer et senere år, fastsettes erstatningen til 51,8 G. Er den skadelidtes ervervsuførhet lavere enn 100 prosent, reduseres erstatningen etter første og annet punktum forholdsmessig. Har den skadelidte en uføregrad som ikke oppfyller kravet for å motta uføretrygd etter folketrygdloven § 12-7, fastsettes erstatningen likevel til en forholdsmessig andel av et antall G etter regler gitt av Kongen i forskrift. Er det åpenbart at den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør, kan erstatningen fastsettes tidligere enn det året den skadelidte fyller 21 år. Skadevolderen eller dennes representant kan også når som helst oppfylle sin betalingsforpliktelse ved å betale erstatning som om den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør. Utmåles erstatningen tidligere enn det året den skadelidte fyller 21 år, skal erstatningsbeløpet aldersjusteres etter regler fastsatt av Kongen i forskrift. Den erstatningsansvarlige kan pålegges å stille sikkerhet for den skadelidtes krav på erstatning etter dette leddet.
4. Skadevolderen eller dennes representant plikter å gi en skadelidt med kjent adresse særskilt melding om rett til oppgjør etter tredje ledd det året den skadelidte fyller 19 år. Meldingen skal sendes ved rekommandert brev.
5. Hadde den skadelidte de siste to årene før skadevirkningstidspunktet en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5 G eller mer, kan beløpene som følger av en utmåling etter annet og tredje ledd, forhøyes i det omfang det finnes rimelig.
6. Ved varig medisinsk invaliditet til og med 25 prosent kan den skadelidte, som et alternativ til erstatning etter annet og tredje ledd, kreve at inntektstapserstatningen fastsettes til en engangserstatning etter regler gitt av Kongen i forskrift. Første punktum gjelder ikke ved lavere medisinsk invaliditet enn ti prosent. Kravet må fremmes skriftlig innen det året den skadelidte fyller 16 år, likevel senest fem år fra skadevirkningstidspunktet.
- 4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre heimearbeid, eller
- 8 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av også lettere heimearbeid.
8. Ved fastsettingen av erstatning etter paragrafen her skal det gjøres fradrag for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien.
9. Dersom den skadelidte ikke er medlem av folketrygden, jf. folketrygdloven kapittel 2, og bestemmelsene foran leder til et åpenbart urimelig resultat, kan erstatningen forhøyes eller reduseres i det omfang det finnes rimelig.
10. Med «G» menes grunnbeløpet i folketrygden, jf. folketrygdloven § 1-4, med den verdien det har på oppgjørstidspunktet. Med «oppgjørstidspunktet» menes det tidspunkt partene kommer til enighet eller det treffes avgjørelse som blir rettskraftig. Er erstatningen i det vesentlige utbetalt før dette, regnes likevel tidspunktet for utbetalingen som oppgjørstidspunktet.
11. Ved erstatningskrav etter paragrafen her løper renter etter lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. tidligst fra to uker etter oppgjørstidspunktet, jf. tiende ledd annet og tredje punktum.
12. Dersom retten av særlige grunner fastsetter erstatning etter denne bestemmelsen til terminbeløp, jf. § 3-9, skal terminbeløpet fastsettes til et antall G og slik at det tas hensyn til den skadelidtes skattesituasjon.
Sentrale kilder (klikk for å lese mer)
Forskrift 16. februar 2018 nr. 236 om standardisert inntektstaperstatning til barn er fastsatt ved kgl.res. 16. februar 2018 med hjemmel i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) § 3-2a, fremmet av Justis- og beredskapsdepartementet og utarbeidet i departementet ved Lovavdelingen. Forskriften utfyller lovens regler om erstatning for fremtidig inntektstap ved personskade hos barn. Ordningen gjelder skadelidte som var under 19 år på skadevirkningstidspunktet, jf. skl. kadeserstatningsloven § 3-2a første ledd. Forskriften betegnes i det følgende som barneerstatningsforskriften. Den standardiserte inntektstaperstatningen til barn omtales heretter som barneerstatningen.
Det foreligger begrenset rettspraksis om barneerstatningsforskriften. Det finnes imidlertid enkelte avgjørelser fra lagmannsrettene, se til illustrasjon LG-2025-26880, LB-2024-43663 og LG-2023-4488-1, som alle gjaldt seksuelle overgrep. I tillegg foreligger det enkelte avgjørelser fra Sivilrettsforvaltningen. Noen av disse gir et visst tolkningsbidrag. Et eksempel er VEM-2025-11739, som gjelder forståelsen av overgangsreglene i forskriften § 5 ved suksessive skadepåføringer i en barnevernssak. Avgjørelsen omtales nærmere nedenfor.
Det foreligger noe juridisk litteratur om den nye barneerstatningen, og mindre om barneerstatningsforskriften. Hovedlinjene i regelverket er fremstilt av Morten Kjelland i Erstatningsrett – en lærebok (3. utg., Universitetsforlaget 2023) punkt 12.7.3. Barneerstatningsreglene omtales også i Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstatningsrett (2. utg., Universitetsforlaget 2019) punkt 12.4. I tillegg finnes artikler i tidsskriftlitteraturen, blant annet Cecilie Haukalid, «Valg av utmålingsregel der barn påføres skade før og etter fylte 16 år», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2020 nr. 4 s. 276–282, Ivar André Holm, «Nye regler for standardisert barneerstatning og voldsoffererstatningsordningen», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2018 nr. 2–3 s. 186–191, Anne Marie Frøseth og Bjarte Askeland, «Proporsjonalt ansvar i norsk rett?», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2016 nr. 1 s. 3–6, samt Bjarte Askeland, «Standardisert personskadeerstatning», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett 2011 nr. 4 s. 225–227.
Forskrift 16. februar 2018 nr. 236 om standardisert inntektstaperstatning til barn er fastsatt ved kgl.res. 16. februar 2018 med hjemmel i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) § 3-2a, fremmet av Justis- og beredskapsdepartementet og utarbeidet i departementet ved Lovavdelingen. Forskriften utfyller lovens regler om erstatning for fremtidig inntektstap ved personskade hos barn. Ordningen gjelder skadelidte som var under 19 år på skadevirkningstidspunktet, jf. skl. kadeserstatningsloven § 3-2a første ledd. Forskriften betegnes i det følgende som barneerstatningsforskriften. Den standardiserte inntektstaperstatningen til barn omtales heretter som barneerstatningen.
Det foreligger begrenset rettspraksis om barneerstatningsforskriften. Det finnes imidlertid enkelte avgjørelser fra lagmannsrettene, se til illustrasjon LG-2025-26880, LB-2024-43663 og LG-2023-4488-1, som alle gjaldt seksuelle overgrep. I tillegg foreligger det enkelte avgjørelser fra Sivilrettsforvaltningen. Noen av disse gir et visst tolkningsbidrag. Et eksempel er VEM-2025-11739, som gjelder forståelsen av overgangsreglene i forskriften § 5 ved suksessive skadepåføringer i en barnevernssak. Avgjørelsen omtales nærmere nedenfor.
Det foreligger noe juridisk litteratur om den nye barneerstatningen, og mindre om barneerstatningsforskriften. Hovedlinjene i regelverket er fremstilt av Morten Kjelland i Erstatningsrett – en lærebok (3. utg., Universitetsforlaget 2023) punkt 12.7.3. Barneerstatningsreglene omtales også i Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstatningsrett (2. utg., Universitetsforlaget 2019) punkt 12.4. I tillegg finnes artikler i tidsskriftlitteraturen, blant annet Cecilie Haukalid, «Valg av utmålingsregel der barn påføres skade før og etter fylte 16 år», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2020 nr. 4 s. 276–282, Ivar André Holm, «Nye regler for standardisert barneerstatning og voldsoffererstatningsordningen», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2018 nr. 2–3 s. 186–191, Anne Marie Frøseth og Bjarte Askeland, «Proporsjonalt ansvar i norsk rett?», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2016 nr. 1 s. 3–6, samt Bjarte Askeland, «Standardisert personskadeerstatning», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett 2011 nr. 4 s. 225–227.
Merknader til skl. § 3-2a første ledd
Virkeområdet: barn og unge voksne som er under 19 år på skadevirkningstidspunktet
Den nye barneerstatningsordningen gjelder for skadelidte som var under 19 år på skadevirkningstidspunktet, jf. skl. § 3-2a første ledd. Ordningen omfatter dermed ikke bare barn i tradisjonell forstand, men også unge voksne. Dette markerer et viktig skille fra den tidligere reguleringen, som var knyttet til skadelidte under 16 år. Reformen innebærer derfor en utvidelse av personkretsen som omfattes av den standardiserte erstatningsordningen.
Med skadevirkningstidspunktet menes det tidspunktet da skadelidte opplever de første symptomene i form av en nedsatt helsetilstand (Prop. 110 L (2014–2015) s. 54). Dersom skaden eller sykdommen utvikler seg gradvis, er det dermed tidspunktet for de første symptomene – og ikke tidspunktet hvor skaden eller sykdommen er fullt utviklet – som er avgjørende.
Dette skjæringstidspunktet – skadevirkningstidspunktet – ble lagt til grunn av Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet valgte her en annen løsning enn den Personskadeerstatningsutvalget hadde foreslått i NOU 2011: 16, se særlig punkt 4.12.2.2, punkt 6.1.2 og punkt 6.5.2.4. Utvalget tok til orde for at konstateringstidspunktet skulle være skjæringstidspunktet, etter mønster fra yrkesskadeforsikringsloven § 5. Departementet fulgte imidlertid bare opp deler av utvalgets forslag og avgrenset samtidig reguleringen mot yrkesskadeområdet. På denne bakgrunn uttalte departementet at «konstateringstidspunktet» fremsto som et mindre egnet skjæringstidspunkt (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 8.2).
Heller ikke skadepåføringstidspunktet ble ansett som tilstrekkelig egnet. I denne sammenheng kan det vises til Hjernesvulst I (Rt. 2008 s. 1336) og Hjernesvulst II (Rt. 2009 s. 425). Departementet fremhevet at et skjæringstidspunkt knyttet til tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet kan gi uheldige utslag ved senskader. Det ble blant annet uttalt at «et skjæringstidspunkt som knytter seg til tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet kunne få uheldige utslag ved senskader» (Prop. 110 L (2014–2015) s. 41). Begrunnelsen er at det i enkelte tilfeller kan gå lang tid før en skade viser seg gjennom symptomer. I slike situasjoner ville det være lite forenlig med hensynene bak standardiseringsordningen om tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet skulle være avgjørende for reglenes virkeområde.
Den nye barneerstatningsordningen gjelder for skadelidte som var under 19 år på skadevirkningstidspunktet, jf. skl. § 3-2a første ledd. Ordningen omfatter dermed ikke bare barn i tradisjonell forstand, men også unge voksne. Dette markerer et viktig skille fra den tidligere reguleringen, som var knyttet til skadelidte under 16 år. Reformen innebærer derfor en utvidelse av personkretsen som omfattes av den standardiserte erstatningsordningen.
Med skadevirkningstidspunktet menes det tidspunktet da skadelidte opplever de første symptomene i form av en nedsatt helsetilstand (Prop. 110 L (2014–2015) s. 54). Dersom skaden eller sykdommen utvikler seg gradvis, er det dermed tidspunktet for de første symptomene – og ikke tidspunktet hvor skaden eller sykdommen er fullt utviklet – som er avgjørende.
Dette skjæringstidspunktet – skadevirkningstidspunktet – ble lagt til grunn av Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet valgte her en annen løsning enn den Personskadeerstatningsutvalget hadde foreslått i NOU 2011: 16, se særlig punkt 4.12.2.2, punkt 6.1.2 og punkt 6.5.2.4. Utvalget tok til orde for at konstateringstidspunktet skulle være skjæringstidspunktet, etter mønster fra yrkesskadeforsikringsloven § 5. Departementet fulgte imidlertid bare opp deler av utvalgets forslag og avgrenset samtidig reguleringen mot yrkesskadeområdet. På denne bakgrunn uttalte departementet at «konstateringstidspunktet» fremsto som et mindre egnet skjæringstidspunkt (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 8.2).
Heller ikke skadepåføringstidspunktet ble ansett som tilstrekkelig egnet. I denne sammenheng kan det vises til Hjernesvulst I (Rt. 2008 s. 1336) og Hjernesvulst II (Rt. 2009 s. 425). Departementet fremhevet at et skjæringstidspunkt knyttet til tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet kan gi uheldige utslag ved senskader. Det ble blant annet uttalt at «et skjæringstidspunkt som knytter seg til tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet kunne få uheldige utslag ved senskader» (Prop. 110 L (2014–2015) s. 41). Begrunnelsen er at det i enkelte tilfeller kan gå lang tid før en skade viser seg gjennom symptomer. I slike situasjoner ville det være lite forenlig med hensynene bak standardiseringsordningen om tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet skulle være avgjørende for reglenes virkeområde.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Videoen hører til et helhetlig kurs om barneerstatning. Les mer
Varighetskravet
Den standardiserte barneerstatningen skal kompensere for varig inntektstap, noe som også gjelder for overgangserstatningen. Med «varig» siktes det i utgangspunktet til livsvarige skadefølger, det vil si at skaden fremstår som årsak til stabil uførhet gjennom yrkeskarrieren (Prop. 110 L (2014–2015) s. 54, med videre henvisning til punkt 8.2 i proposisjonen). Det kreves dermed ikke at skadelidte har fått stilt en diagnose.
Tidskravet atskiller seg dermed fra tiårskravet som gjelder for menerstatning i skl. § 3-2, hvor det i utgangspunktet gjelder et 10-årskrav. For oversikten nevnes at varighetskravet i trygden vanligvis er 7 år, se eksempelvis TRR-2011-333: «Varighetskravet er normalt 7 år.». Tilsvarende er lagt til grunn i blant annet TRR-2002-2518.
Den standardiserte barneerstatningen skal kompensere for varig inntektstap, noe som også gjelder for overgangserstatningen. Med «varig» siktes det i utgangspunktet til livsvarige skadefølger, det vil si at skaden fremstår som årsak til stabil uførhet gjennom yrkeskarrieren (Prop. 110 L (2014–2015) s. 54, med videre henvisning til punkt 8.2 i proposisjonen). Det kreves dermed ikke at skadelidte har fått stilt en diagnose.
Tidskravet atskiller seg dermed fra tiårskravet som gjelder for menerstatning i skl. § 3-2, hvor det i utgangspunktet gjelder et 10-årskrav. For oversikten nevnes at varighetskravet i trygden vanligvis er 7 år, se eksempelvis TRR-2011-333: «Varighetskravet er normalt 7 år.». Tilsvarende er lagt til grunn i blant annet TRR-2002-2518.
Erstatningspostene
Skl. § 3-2a nr. 1 klargjør at barneerstatningsreglenes dekningsformål er å erstatte skadelidtes varige inntektstap, herunder tap knyttet til hjemmearbeid. Hjemmearbeidstap anses i denne sammenheng som en form for inntektstap. Bestemmelsen omfatter dermed både bortfall av ordinær arbeidsinntekt og verdien av den arbeidsinnsatsen som ellers ville blitt utført i hjemmet.
Den standardiserte barneerstatningen er avgrenset til denne typen tap. Andre erstatningsposter vurderes derfor etter de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven. Menerstatning fastsettes således separat etter skl. § 3-2, på samme måte som for voksne skadelidte. Merutgifter som følge av personskaden erstattes etter skl. § 3-1, i likhet med det som gjelder for voksne skadelidte og i samsvar med ordningen etter den tidligere barneerstatningsregelen. Også oppreisningserstatning står på egne ben og vurderes etter skl. § 3-5.
Dersom skadelidte bare har et tidsbegrenset inntektstap, skal dette ikke omfattes av den standardiserte barneerstatningen. Slike tap skal i stedet fastsettes konkret og individuelt etter skl. § 3-1, på samme måte som for voksne skadelidte, se Prop. 110 L (2014–2015) s. 54.
Dekning av pensjonstap må formentlig anses å ligge innbakt i standarderstatningen etter skl. § 3-2a. Det finnes ingen spor i forarbeidene som tyder på at pensjonstap var ment å skulle erstattes konkret og individuelt. En slik løsning ville i så fall vært nærliggende omtalt i Personskadeerstatningsutvalgets drøftelser i NOU 2011: 16, men uten at dette er gjort. Tilsvarende gir heller ikke Prop. 110 L (2014–2015) holdepunkter for at pensjonstap skal erstattes i tillegg til den standardiserte barneerstatningen.
En individuell beregning av pensjonstap ville dessuten motvirke standardiseringshensynene som ligger til grunn for ordningen, særlig hensynet til raske, smidige og mindre prosesskapende oppgjør enn det en konkret tapsutmåling kan lede til. Hele standardiseringsordningen er nettopp ment å være uttømmende av denne grunn, med mindre det er særskilte reguleringer innbakt i systemet, slik som sikkerhetsventilene i skl. § 3-2a.
Skl. § 3-2a nr. 1 klargjør at barneerstatningsreglenes dekningsformål er å erstatte skadelidtes varige inntektstap, herunder tap knyttet til hjemmearbeid. Hjemmearbeidstap anses i denne sammenheng som en form for inntektstap. Bestemmelsen omfatter dermed både bortfall av ordinær arbeidsinntekt og verdien av den arbeidsinnsatsen som ellers ville blitt utført i hjemmet.
Den standardiserte barneerstatningen er avgrenset til denne typen tap. Andre erstatningsposter vurderes derfor etter de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven. Menerstatning fastsettes således separat etter skl. § 3-2, på samme måte som for voksne skadelidte. Merutgifter som følge av personskaden erstattes etter skl. § 3-1, i likhet med det som gjelder for voksne skadelidte og i samsvar med ordningen etter den tidligere barneerstatningsregelen. Også oppreisningserstatning står på egne ben og vurderes etter skl. § 3-5.
Dersom skadelidte bare har et tidsbegrenset inntektstap, skal dette ikke omfattes av den standardiserte barneerstatningen. Slike tap skal i stedet fastsettes konkret og individuelt etter skl. § 3-1, på samme måte som for voksne skadelidte, se Prop. 110 L (2014–2015) s. 54.
Dekning av pensjonstap må formentlig anses å ligge innbakt i standarderstatningen etter skl. § 3-2a. Det finnes ingen spor i forarbeidene som tyder på at pensjonstap var ment å skulle erstattes konkret og individuelt. En slik løsning ville i så fall vært nærliggende omtalt i Personskadeerstatningsutvalgets drøftelser i NOU 2011: 16, men uten at dette er gjort. Tilsvarende gir heller ikke Prop. 110 L (2014–2015) holdepunkter for at pensjonstap skal erstattes i tillegg til den standardiserte barneerstatningen.
En individuell beregning av pensjonstap ville dessuten motvirke standardiseringshensynene som ligger til grunn for ordningen, særlig hensynet til raske, smidige og mindre prosesskapende oppgjør enn det en konkret tapsutmåling kan lede til. Hele standardiseringsordningen er nettopp ment å være uttømmende av denne grunn, med mindre det er særskilte reguleringer innbakt i systemet, slik som sikkerhetsventilene i skl. § 3-2a.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Merknader til skl. § 3-2a andre ledd
Tofasemodellens fase 1: Inntektstap frem til og med det året den skadelidte fyller 21 år (overgangserstatning)
Den nye barneerstatningsordningen gjelder for skadelidte som var under 19 år på skadevirkningstidspunktet, jf. skl. § 3-2a første ledd. Ordningen omfatter dermed ikke bare barn i tradisjonell forstand, men også unge voksne. Dette markerer et viktig skille fra den tidligere reguleringen, som var knyttet til skadelidte under 16 år. Reformen innebærer derfor en utvidelse av personkretsen som omfattes av den standardiserte erstatningsordningen.
Med skadevirkningstidspunktet menes det tidspunktet da skadelidte opplever de første symptomene i form av en nedsatt helsetilstand (Prop. 110 L (2014–2015) s. 54). Dersom skaden eller sykdommen utvikler seg gradvis, er det dermed tidspunktet for de første symptomene – og ikke tidspunktet hvor skaden eller sykdommen er fullt utviklet – som er avgjørende.
Dette skjæringstidspunktet – skadevirkningstidspunktet – ble lagt til grunn av Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet valgte her en annen løsning enn den Personskadeerstatningsutvalget hadde foreslått i NOU 2011: 16, se særlig punkt 4.12.2.2, punkt 6.1.2 og punkt 6.5.2.4. Utvalget tok til orde for at konstateringstidspunktet skulle være skjæringstidspunktet, etter mønster fra yrkesskadeforsikringsloven § 5. Departementet fulgte imidlertid bare opp deler av utvalgets forslag og avgrenset samtidig reguleringen mot yrkesskadeområdet. På denne bakgrunn uttalte departementet at «konstateringstidspunktet» fremsto som et mindre egnet skjæringstidspunkt (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 8.2).
Heller ikke skadepåføringstidspunktet ble ansett som tilstrekkelig egnet. I denne sammenheng kan det vises til Hjernesvulst I (Rt. 2008 s. 1336) og Hjernesvulst II (Rt. 2009 s. 425). Departementet fremhevet at et skjæringstidspunkt knyttet til tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet kan gi uheldige utslag ved senskader. Det ble blant annet uttalt at «et skjæringstidspunkt som knytter seg til tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet kunne få uheldige utslag ved senskader» (Prop. 110 L (2014–2015) s. 41). Begrunnelsen er at det i enkelte tilfeller kan gå lang tid før en skade viser seg gjennom symptomer. I slike situasjoner ville det være lite forenlig med hensynene bak standardiseringsordningen om tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet skulle være avgjørende for reglenes virkeområde.
Den nye barneerstatningsordningen gjelder for skadelidte som var under 19 år på skadevirkningstidspunktet, jf. skl. § 3-2a første ledd. Ordningen omfatter dermed ikke bare barn i tradisjonell forstand, men også unge voksne. Dette markerer et viktig skille fra den tidligere reguleringen, som var knyttet til skadelidte under 16 år. Reformen innebærer derfor en utvidelse av personkretsen som omfattes av den standardiserte erstatningsordningen.
Med skadevirkningstidspunktet menes det tidspunktet da skadelidte opplever de første symptomene i form av en nedsatt helsetilstand (Prop. 110 L (2014–2015) s. 54). Dersom skaden eller sykdommen utvikler seg gradvis, er det dermed tidspunktet for de første symptomene – og ikke tidspunktet hvor skaden eller sykdommen er fullt utviklet – som er avgjørende.
Dette skjæringstidspunktet – skadevirkningstidspunktet – ble lagt til grunn av Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet valgte her en annen løsning enn den Personskadeerstatningsutvalget hadde foreslått i NOU 2011: 16, se særlig punkt 4.12.2.2, punkt 6.1.2 og punkt 6.5.2.4. Utvalget tok til orde for at konstateringstidspunktet skulle være skjæringstidspunktet, etter mønster fra yrkesskadeforsikringsloven § 5. Departementet fulgte imidlertid bare opp deler av utvalgets forslag og avgrenset samtidig reguleringen mot yrkesskadeområdet. På denne bakgrunn uttalte departementet at «konstateringstidspunktet» fremsto som et mindre egnet skjæringstidspunkt (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 8.2).
Heller ikke skadepåføringstidspunktet ble ansett som tilstrekkelig egnet. I denne sammenheng kan det vises til Hjernesvulst I (Rt. 2008 s. 1336) og Hjernesvulst II (Rt. 2009 s. 425). Departementet fremhevet at et skjæringstidspunkt knyttet til tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet kan gi uheldige utslag ved senskader. Det ble blant annet uttalt at «et skjæringstidspunkt som knytter seg til tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet kunne få uheldige utslag ved senskader» (Prop. 110 L (2014–2015) s. 41). Begrunnelsen er at det i enkelte tilfeller kan gå lang tid før en skade viser seg gjennom symptomer. I slike situasjoner ville det være lite forenlig med hensynene bak standardiseringsordningen om tidspunktet for den skadevoldende handling eller begivenhet skulle være avgjørende for reglenes virkeområde.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Videoen hører til et helhetlig kurs om barneerstatning. Les mer
Barneerstatningsforskriften § 1
Forskrift 16. februar 2018 nr. 236 om standardisert inntektstaperstatning til barn er fastsatt ved kgl.res. 16. februar 2018 med hjemmel i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-2a, fremmet av Justis- og beredskapsdepartementet og utarbeidet i departementet ved Lovavdelingen. Forskriften utfyller lovens regler om erstatning for fremtidig inntektstap ved personskade hos barn. Forskriften betegnes i det følgende som barneerstatningsforskriften.
Forskriftsfastsatt overgangserstatning (fase 1-erstatning)
Bestemmelsen innleder forskriften om barneerstatning, som er gitt med hjemmel i skl. § 3-2a andre ledd. Barneerstatningsforskriften § 1 første ledd regulerer overgangserstatningen. Overgangserstatningen utgjør første del av barneerstatningens tofasemodell og skal kompensere for barns inntektstap frem til og med det året de fyller 21 år. Forarbeidene fremhever at ordningen særlig tar sikte på å dekke «tapte inntekter fra sommerjobber og deltidsarbeid mv. frem til og med det året skadelidte fyller 21 år» (Prop. 110 L (2014–2015) s. 21).
Når overgangserstatningen skal dekke inntektstap frem til og med «det året den skadelidte fyller 21 år», knytter perioden seg til kalenderåret og ikke til den konkrete fødselsdagen.
Erstatningsbeløpene fastsettes i forskrift som et bestemt antall G. Fastsettelsen skjer med utgangspunkt i skadelidtes medisinske invaliditet og erstatningsnivået som kommer frem av tabellen i forskriften. For en oversikt over grunnbeløpet i folketrygden tilbake til 1967, se Navs nettsider.
Varige tap – standardisert overgangserstatning
Den standardiserte barneerstatningen skal kompensere for varig inntektstap, noe som også gjelder for overgangserstatningen. Med «varig» siktes det i utgangspunktet til livsvarige skadefølger, det vil si at skaden fremstår som årsak til stabil uførhet gjennom yrkeskarrieren (Prop. 110 L (2014–2015) s. 54, med videre henvisning til punkt 8.2 i proposisjonen). Det kreves dermed ikke at skadelidte har fått stilt en diagnose. I tillegg til at varighetskravet følger av forarbeidene, kan det forankres i regelverkets oppbygning. Personskadeerstatningsutvalget anså det derfor ikke nødvendig å formulere et uttrykkelig rettsvilkår om varighet i lovteksten, og fremhevet at det «implisitt gjelder et varighetskrav», se NOU 2011: 16 s. 212.
Er skadelidte påført et tidsbegrenset tap, skal erstatningen utmåles konkret og individuelt etter skl. § 3-1, på samme måte som for voksne skadelidte. Et eksempel er at en 16–17-åring mister et par års inntekt som følge av skaden, men senere gjenvinner ervervsevnen etter medisinsk rehabilitering. I slike tilfeller vil varighetskravet ikke være oppfylt, selv om skadelidte kan ha hatt et reelt og beskyttelsesverdig inntektstap. For denne typen situasjoner tok utvalget til orde for at tapet bør behandles etter regelen om individuell utmåling (NOU 2011: 16 punkt 6.5.2.7).
Denne tilnærmingen ble fulgt opp av departementet, som fremhevet følgende: «Er det på det rene at det kun foreligger et tidsbegrenset tap for en kortere periode, forutsettes erstatningen derimot utmålt etter de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven § 3-1.» (Prop. 110 L (2014–2015) s. 54)
§ 1. Inntektstap frem til og med det året den skadelidte fyller 21 år
Erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2a annet ledd fastsettes til et antall G som regulert i følgende tabell:
| Overgangserstatning (aldersjustert) | |
|---|---|
| Den skadelidtes alder på skadevirkningstidspunktet | Erstatning (G) |
| 0 | 3,3 |
| 1 | 3,4 |
| 2 | 3,5 |
| 3 | 3,6 |
| 4 | 3,7 |
| 5 | 3,9 |
| 6 | 4,0 |
| 7 | 4,1 |
| 8 | 4,2 |
| 9 | 4,3 |
| 10 | 4,4 |
| 11 | 4,6 |
| 12 | 4,7 |
| 13 | 4,8 |
| 14 | 4,9 |
| 15 | 4,9 |
| 16 | 5,0 |
| 17 | 4,9 |
| 18 | 4,7 |
Ved lavere medisinsk invaliditet enn 40 prosent reduseres erstatningen slik:
| Medisinsk invaliditet | Erstatning |
|---|---|
| 35–39 % | 80 % av full overgangserstatning |
| 30–34 % | 70 % av full overgangserstatning |
| 25–29 % | 60 % av full overgangserstatning |
| 20–24 % | 50 % av full overgangserstatning |
| 15–19 % | 40 % av full overgangserstatning |
| 10–14 % | 30 % av full overgangserstatning |
| Mindre enn 10 % | Ingen overgangserstatning |
Kravet om årsakssammenheng med den ansvarsbetingende hendelsen (ansvarshendelsen)
En grunnleggende forutsetning for å ha rett til erstatning – også standardisert barneerstatning – er at skaden står i årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Dersom skadelidte hadde realiserte plager fra før, er det bare merskadene som skyldes ansvarshendelsen som kan kreves erstattet. Dette må avgjøres ut fra en differensiering, med sikte på å identifisere hvilke plager som er skadebetingede (NOU 2011: 16 punkt 6.5.2.6). Har en skadelidt for eksempel tidligere fått en ryggskade, og senere blir påført en nakkeskade i en trafikkulykke, er det den sistnevnte skaderelaterte invaliditeten som danner grunnlaget for beregningen av overgangserstatningen.
Mer komplekse årsaksspørsmål kan oppstå, særlig der en tidligere skade gjør skadelidte mer sårbar for en ny skade. Utgangspunktet er da at skadevolderen må «ta skadelidte som han eller hun er» (sårbarhetsprinsippet). Dersom den senere ansvarshendelsen samvirker med skadelidtes latente sårbarhet og utløser en merskade, vil denne merskaden som hovedregel være erstatningsmessig. De plagene som allerede var realisert før ansvarshendelsen inntraff, er ikke forårsaket av denne og gir derfor ikke grunnlag for erstatning. Sårbarhetsprinsippet rekker ikke så langt at det kan reparere manglende faktisk årsakssammenheng. Se nærmere Morten Kjelland, «Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten – en analyse av generelle og spesielle årsaksregler», Gyldendal Akademisk 2008 punkt 5.1 og Morten Kjelland, «Årsakssammenheng og bevis i personskadeerstatningsretten – en populærvitenskapelig fremstilling av generelle regler og de fire vilkår», Karnov Forlag (KARNOV-2022-5) punkt 5.2.
Minstekrav om 10 % medisinsk invaliditet
Den øverste raden i tabellen har karakter av et vilkår for overgangserstatning. Her oppstilles et minstekrav om at skadelidte må ha minst 10 prosent medisinsk invaliditet for i det hele tatt å ha krav på overgangserstatning.
Se til illustrasjon PSN-2022-5863, som gjaldt krav om erstatning etter påstått mangelfull behandling av lårbensbrudd. Nemnda la til grunn at skadelidte ikke hadde varige plager etter bruddet, og at vilkåret om tilstrekkelig varig medisinsk invaliditet derfor ikke var oppfylt. I avgjørelsen heter det blant annet: «Det er dokumentert at du ikke har noen plager etter lårbensbruddet. Etter dette finner ikke nemnda det sannsynlig at du har en varig medisinsk invaliditet på minst 10 prosent som kan gi rett til erstatning for inntektstap, se eventuelt skadeserstatningsloven § 3-2a annet avsnitt og forskrift om standardisert inntektstaperstatning til barn § 1.».
Tabellfastsatt overgangserstatning: presentasjon av systemet
Overgangserstatningen fastsettes etter en tabell, som anviser en aldersjustering. Det avgjørende for plasseringen i tabellen er skadelidtes alder på skadevirkningstidspunktet. Med dette menes det tidspunktet da skadelidte opplever de første symptomene i form av en nedsatt helsetilstand (Prop. 110 L (2014–2015) s. 54). Hvis skaden eller sykdommen utvikler seg gradvis, er det dermed tidspunktet for de første symptomene – og ikke tidspunktet hvor skaden eller sykdommen er fullt utviklet – som er avgjørende.
Tabellens høyre kolonne angir selve overgangserstatningen, som skal utbetales ved oppgjøret i fase 1. Erstatningen fastsettes som et standardisert antall G, slik det følger av forskriften. Beløpene er knyttet til grunnbeløpet i folketrygden, jf. folketrygdloven § 1-4, med den verdien G har på oppgjørstidspunktet (inflasjonsjustering), jf. skl. § 3-2a tiende ledd. Se NOU 2011: 16 s. 521. Med «oppgjørstidspunktet» menes tidspunktet hvor partene kommer til enighet om oppgjøret, eller hvor det treffes en avgjørelse som senere blir rettskraftig. Dette er i samsvar med alminnelig erstatningsrett, se Tinnitus (Rt. 2006. s. 684, avsnitt 30), Hjernesvulst II (Rt. 2009 s. 425, avsnitt 29), Amerika (HR-2022-1132-A, avsnitt 36) og Helikopterpilot (HR-2024-2188-A, avsnitt 33).
Gradert overgangserstatning når medisinsk invaliditet er lavere enn 40 prosent
Barneerstatningsforskriften § 1 andre ledd gir regler om gradert engangserstatning. En forutsetning for å kunne redusere engangserstatningen etter første ledd, er at skadelidtes medisinske invaliditet er lavere enn 40 prosent. Se forskriftsformuleringen «Ved lavere medisinsk invaliditet enn 40 %, …». Hvordan denne reduksjonen skal foretas, følger av den graderingsmodellen som er fastsatt i forskriften. Trappemodellen omtalen nedenfor.
Motsetningsvis innebærer forskriften § 1 andre ledd at skadelidte med 40 prosent medisinsk invaliditet eller mer får full overgangserstatning. Begrunnelsen er at en så betydelig funksjonsnedsettelse normalt vil begrense muligheten til å utføre denne typen arbeid, se NOU 2011: 16 punkt 6.5.2.5:
«Begrunnelsen er at skadelidte som har en medisinsk funksjonsnedsettelse svarende til minst 40 %, ut fra arbeidets art (ofte fysisk preget) vanligvis ikke er godt i stand til å utføre denne typen arbeid (skadelidte skal i hvert fall ikke bære denne risikoen).»
Det siktes her til arbeid slik som blant annet deltidsarbeid og sommerjobber i ungdomsårene, hvor arbeidsoppgavene ofte er fysisk preget. Alle skadelidte barn med en medisinsk invaliditet på 40 prosent eller høyere skal dermed tilkjennes full overgangserstatning. Det er altså uten betydning for utmålingen om invaliditetsprosenten er 40, 50, 60, 70, 80 eller 90 prosent. I alle disse tilfellene gis erstatning som om skadelidte var 100 prosent medisinsk invalid.
Nærmere om trappemodellen for reduksjon av erstatningen
Graderingen skjer etter en trinnvis modell, ofte omtalt som en «trapp». Den har seks intervaller, fra 35–39 prosent medisinsk invaliditet ned til 10–14 prosent medisinsk invaliditet. For hvert av de seks intervallene reduseres engangserstatningen med 10 prosent. Den høyeste graderte satsen er 80 prosent av full erstatning, mens den laveste er 30 prosent. Modellen innebærer at erstatningen øker trinnvis i takt med økende medisinsk invaliditet. Samtidig unngås skarpe knekkpunkter i systemet. Skadelidte med høyere invaliditet får dermed en høyere erstatning, uten at små forskjeller i invaliditetsgrad får uforholdsmessig store økonomiske utslag.
Graderingen er også begrunnet med at overgangserstatningen er knyttet til ungdoms deltids- og sommerarbeid, som ofte er fysisk preget arbeid: Selv relativt begrensede funksjonsnedsettelser kan derfor i noen tilfeller påvirke muligheten til slike jobber. Samtidig vil mange mindre skader ikke hindre ungdom i å utføre denne typen arbeid. Dette ligger til grunn for løsningen med en terskel og en trinnvis justering av erstatningen i stedet for en helt lineær nedgradering (NOU 2011: 16 punkt 6.5.2.5).
Merknader til skl. § 3-2a tredje ledd
Tofasemodellens fase 2: Inntektstap etter det året den skadelidte fyller 21 år (fase 2-erstatning)
Bestemmelsen omhandler erstatning for inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år. På dette tidspunktet er man over i fase 2-erstatningen. Erstatning etter «tofasemodellens» andre del er ikke basert på skadelidtes varig medisinske invaliditet, men på skadelidtes ervervsuførhet, jf. skl. § 3-2a tredje ledd. Sml. presiseringen i (Prop. 110 L 2014–2015 s. 55).
Erstatning for inntektstap fra og med det året skadelidte fyller 22 år erstattes som hovedregel med 50,8 ganger folketrygdens grunnbeløp ved 100 prosent uførhet, se skadeserstatningsloven § 3-2a tredje ledd første punktum. Ved lavere uføregrad reduseres erstatningen forholdsmessig. Medisinsk invaliditet er som nevnt ikke avgjørende for fastsettelsen av uføregraden. Se eksempelvis PSN-2023-2069. Saken gjaldt beregning av erstatning for smertesyndrom etter en operasjon.
Bestemmelsen omhandler erstatning for inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år. På dette tidspunktet er man over i fase 2-erstatningen. Erstatning etter «tofasemodellens» andre del er ikke basert på skadelidtes varig medisinske invaliditet, men på skadelidtes ervervsuførhet, jf. skl. § 3-2a tredje ledd. Sml. presiseringen i (Prop. 110 L 2014–2015 s. 55).
Erstatning for inntektstap fra og med det året skadelidte fyller 22 år erstattes som hovedregel med 50,8 ganger folketrygdens grunnbeløp ved 100 prosent uførhet, se skadeserstatningsloven § 3-2a tredje ledd første punktum. Ved lavere uføregrad reduseres erstatningen forholdsmessig. Medisinsk invaliditet er som nevnt ikke avgjørende for fastsettelsen av uføregraden. Se eksempelvis PSN-2023-2069. Saken gjaldt beregning av erstatning for smertesyndrom etter en operasjon.
Utgangspunktet er en alminnelig vurdering av skadelidtes generelle arbeidsevne, jf. vurderingstemaet i skl. § 3-1 andre ledd første punktum. Bestemmelsen fastsetter at det skal ses hen «til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering». Den ervervsmessige uførhetsgraden fastsettes dermed i utgangspunktet ut fra en konkret differansebetraktning basert på skadelidtes inntekt med og uten skaden. Se nærmere om dette blant annet Morten Kjelland, Erstatningsrett – en lærebok, 3. utg., Universitetsforlaget 2023 punkt 10.4 og punkt 12.2.
Når skadelidte er barn eller ung voksen, foreligger det normalt ingen etablert inntektshistorikk. Av den grunn er inntektsnivå uten skaden fastsatt normativt, og da til 6 G. Dette nivået er fastsatt med utgangspunkt i statistiske opplysninger om gjennomsnittsinntekten i befolkningen. Utvalget foreslo samtidig å foreta skjønnsmessige (normative) oppjusteringer av beløpene som kompensasjon for at barn som rammes av alvorlig skade, ikke får samme mulighet som andre til å velge sin fremtidige yrkes- og karrierevei (NOU 2011: 16 punkt 6.5.2.3).
Ved barneerstatning kan det oppstå særskilte spørsmål som konsekvens av at inntekten uten skaden er normert til et bestemt nivå (6 G). Fastsettelsen av ervervsmessig uførhet må da fortsatt ta utgangspunkt i en differansebetraktning, men differansen beregnes mot den normerte inntekten. Personskadeerstatningsutvalget illustrerer problemstillingen i NOU 2011: 16 punkt 6.5.4.3 med et eksempel hvor skadelidte på oppgjørstidspunktet arbeider i halv stilling med en inntekt tilsvarende 5 G. Spørsmålet blir da om den ervervsmessige uførhetsgraden skal fastsettes til 17 prosent, basert på den forholdsmessige differansen mellom 6 G og 5 G, eller til 50 prosent, som tilsvarer reduksjonen i stillingsprosent. Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at fastsettelsen må ta utgangspunkt i den førstnevnte innfallsvinkelen, jf. Prop. 110 L (2014–2015) s. 55. Dette samsvarer med det alminnelige utgangspunktet om at den ervervsmessige uførhetsgraden fastsettes ut fra differansen mellom skadelidtes inntekt med og uten skaden.
Manglende uføretrygd, skl. § 3-2a tredje ledd fjerde tredje punktum
Barneerstatningsforskriften § 3 gjelder beregningen av inntektstap etter det året den skadelidte fyller 21 år i de tilfellene hvor uføregraden ikke er høy nok til å oppfylle vilkårene for uføretrygd etter folketrygdloven § 12-7. Særreguleringen i forskriften § 3 omhandler dermed situasjoner hvor skadelidte faller utenfor de trygdeytelsene som ellers normalt vil inngå i inntektssikringen etter en personskade. Bestemmelsen og den tilhørende tabellen er gitt med hjemmel i skl. § 3-2a tredje ledd fjerde punktum.
Den særskilte reguleringen i forskriften § 3 gjenspeiler at skl. § 3-2a bygger på supplementsprinsippet: barneerstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser – her uføretrygd – som har et inntektssikrende formål, jf. folketrygdloven § 12-1. Når skadelidte mottar uføretrygd, reduseres behovet for erstatning fra skadevolderen. Når vilkårene for uføretrygd ikke er oppfylt, bortfaller denne forutsetningen og skadevolderen må dekke inntektstapet «fra bunnen av».
Bestemmelsen i forskriften § 3 er ikke særskilt omtalt i NOU 2011: 16. Bakgrunnen er at denne delen av reguleringen kom inn på et senere trinn i lovgivningsprosessen.
To justeringsfaktorer:
For det første er erstatningen aldersjustert, noe som fremgår av forskriften § 3. Tabellen angir et bestemt antall G som danner grunnlaget for erstatningen i fase 2 når det ikke skal gjøres fradrag for uføretrygd. Antallet G øker gradvis med skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet. Nedre grense i tabellen er 0 år og gir en fase 2-erstatning på 73,8 G. Øverste alderstrinn er 22 år og gir en fase 2-erstatning på 111,3 G.
For det andre korrigeres erstatningen ved delvis uførhet, det vil si ved lavere uføregrader enn 100 prosent. Denne justeringsfaktoren følger av selve forskriftshjemmelen i sskadeserstatningsloven § 3-2a tredje ledd fjerde punktum. Bestemmelsen fastsetter at «[h]ar den skadelidte en uføregrad som ikke oppfyller kravet for å motta uføretrygd etter folketrygdloven § 12-7, fastsettes erstatningen likevel til en forholdsmessig andel av et antall G etter regler gitt av Kongen».
§ 3. Inntektstap etter det året den skadelidte fyller 21 år, når uføregraden ikke oppfyller kravet for å motta uføretrygd
Erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2a tredje ledd fjerde punktum fastsettes til en forholdsmessig andel av et antall G som regulert i følgende tabell ut fra den skadelidtes uføregrad:
| Erstatning som fastsettes for fase 2 uten fradrag for uføretrygd (aldersjustert) | |
|---|---|
| Alder på oppgjørstidspunktet | Erstatning (G) |
| 0 | 73,8 |
| 1 | 75,2 |
| 2 | 76,6 |
| 3 | 78,1 |
| 4 | 79,5 |
| 5 | 81,0 |
| 6 | 82,6 |
| 7 | 84,1 |
| 8 | 85,7 |
| 9 | 87,3 |
| 10 | 89,0 |
| 11 | 90,6 |
| 12 | 92,3 |
| 13 | 94,1 |
| 14 | 95,9 |
| 15 | 97,7 |
| 16 | 99,5 |
| 17 | 101,4 |
| 18 | 103,3 |
| 19 | 105,2 |
| 20 | 107,2 |
| 21 | 109,3 |
| 22 | 111,3 |
«Åpenbart»-unntaket i skl. § 3-2a tredje ledd femfjerde punktum
Det følger av skl. § 3-2a femte punktum at erstatningen kan fastsettes på et tidligere tidspunkt enn det som følger av første punktum dersom det er «åpenbart at den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør». I slike situasjoner er det normalt liten grunn til å avvente det endelige oppgjøret. Dersom det allerede på et tidlig tidspunkt er klart at skadelidtes ervervsevne er fullstendig bortfalt, vil en utsettelse av oppgjøret ikke ha noen praktisk funksjon. Et typisk eksempel kan være tilfeller hvor en alvorlig hjerneskade er påført under fødsel.
Begrepet «åpenbart» innebærer at det gjelder et skjerpet beviskrav. Det må foreligge klare og sikre holdepunkter for at ervervsevnen er varig og fullstendig tapt. Om kravet til varighet vises det til merknaden til første ledd første punktum.
Bestemmelsen kommer bare til anvendelse ved 100 prosent uførhet. Den gjelder dermed ikke ved gradert uførhet. Ved delvis uførhet vil det gjennomgående være knyttet usikkerhet til den nøyaktige uføregraden, noe som tilsier at oppgjøret som hovedregel bør avventes til forholdene er tilstrekkelig avklart.
Det følger av skl. § 3-2a femte punktum at erstatningen kan fastsettes på et tidligere tidspunkt enn det som følger av første punktum dersom det er «åpenbart at den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør». I slike situasjoner er det normalt liten grunn til å avvente det endelige oppgjøret. Dersom det allerede på et tidlig tidspunkt er klart at skadelidtes ervervsevne er fullstendig bortfalt, vil en utsettelse av oppgjøret ikke ha noen praktisk funksjon. Et typisk eksempel kan være tilfeller hvor en alvorlig hjerneskade er påført under fødsel.
Begrepet «åpenbart» innebærer at det gjelder et skjerpet beviskrav. Det må foreligge klare og sikre holdepunkter for at ervervsevnen er varig og fullstendig tapt. Om kravet til varighet vises det til merknaden til første ledd første punktum.
Bestemmelsen kommer bare til anvendelse ved 100 prosent uførhet. Den gjelder dermed ikke ved gradert uførhet. Ved delvis uførhet vil det gjennomgående være knyttet usikkerhet til den nøyaktige uføregraden, noe som tilsier at oppgjøret som hovedregel bør avventes til forholdene er tilstrekkelig avklart.
«Release»-adgangen).. Fremskutte oppgjør, skl. § 3-2a tredje ledd sjette og sjuende punktum
Etter. skl. § 3-2a tredje ledd sjette punktum kan at skadevolderen eller dennes representant når som helst kan innfri betalingsforpliktelsen ved å gjøre opp inntektstapet som om den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør. Bestemmelsen gir dermed skadevolderen adgang til å foreta et endelig oppgjør uten å avvente den ordinære avklaringen av ervervsevnen. Hvordan slike fremskutte (også kalt utskutte) oppgjør skal beregnes, er regulert i forskriften § 2.
Med skadevolderens «representant» siktes det til aktører som opptrer i skadevolderens sted. Dette vil typisk være et forsikringsselskap ved ansvarsforsikring. Også offentlige ordninger kan omfattes, for eksempel der det offentlige trer inn som ansvarsbærer gjennom ordninger som voldserstatningsmyndighetene eller Norsk pasientskadeerstatning. I slike tilfeller vil den aktuelle institusjonen kunne foreta oppgjør på samme måte som skadevolderen selv.
Sikkerhetsstillelse, skl. § 3-2a tredje ledd åttende punktum
Etter skl. § 3-2a tredje ledd åttende punktum kan den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet for den skadelidtes krav på erstatning etter tredje ledd. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det kan gå lang tid fra skadehendelsen til oppgjøret av erstatningen for fase 2 finner sted. I denne perioden kan skadelidte ellers risikere at den ansvarlige ikke lenger er økonomisk i stand til å oppfylle kravet når oppgjørstidspunktet kommer.
I NOU 2011: 16 punkt 6.5.5 foretok Personskadeerstatningsutvalget en bredere drøftelse av tofasemodellen, herunder hvilke konsekvenser det kan få at det kan gå lang tid fra skaden skjer til erstatningsoppgjøret for fase 2 finner sted. Et sentralt spørsmål i denne sammenhengen er om skadelidte dermed påføres en urimelig risiko for at den ansvarlige ikke lenger er søkegod når oppgjøret skal skje (Prop. 110 L (2014–2015) s. 28–29).
Dersom kravet kan rettes mot et forsikringsselskap, antok departementet – i likhet med utvalget – at skadelidte gjennomgående vil være tilstrekkelig sikret gjennom skadeforsikringsselskapenes garantiordning, jf. lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker mv. kapittel 2A. Det vises i denne sammenheng til utvalgets nærmere vurderinger av garantiordningen i NOU 2011: 16 punkt 6.5.5.2. Problemstillingen anses også å være lite praktisk ved krav mot det offentlige, herunder krav etter voldserstatningsordningen og pasientskadeordningen (Prop. 110 L (2014–2015) s. 28–29).
Situasjonen kan derimot være en annen når kravet retter seg mot en privat skadevolder uten forsikringsdekning, og hvor kravet heller ikke omfattes av offentlige erstatningsordninger. I slike tilfeller kan tofasemodellen etter omstendighetene påføre skadelidte en ikke ubetydelig risiko. Departementet la imidlertid til grunn at disse tilfellene rent tallmessig vil utgjøre en marginal gruppe. Samtidig ble det fremhevet at også denne gruppen bør gis et tilfredsstillende vern (Prop. 110 L (2014–2015) s. 29).
På denne bakgrunn foreslo departementet – etter mønster av skl. § 3-9 andre punktum – en bestemmelse om at den erstatningsansvarlige kan pålegges å stille sikkerhet for skadelidtes krav på oppgjør av erstatningen for fase 2. Ordningen tar dermed sikte på å redusere risikoen for at skadelidte blir stående uten reell dekning for et krav som først skal gjøres opp på et senere tidspunkt. Bestemmelsen er forutsatt ikke å være aktuell ved krav mot det offentlige, herunder etter voldserstatningsordningen og pasientskadeordningen, eller der kravet kan rettes mot et forsikringsselskap (Prop. 110 L (2014–2015) s. 28–29).
Dersom det oppstår tvist om sikkerhetsstillelse, herunder omfanget av den sikkerheten som skal stilles, må spørsmålet avgjøres av domstolene. På dette stadiet vil det ofte foreligge usikkerhet om erstatningskravets endelige størrelse. Domstolene må derfor utøve et visst skjønn ved vurderingen av hvilke krav til sikkerhetsstillelse som med rimelighet kan stilles i det enkelte tilfellet.
Hvis det endelige erstatningsoppgjøret senere resulterer i at erstatningen helt eller delvis fastsettes som et terminbeløp, vil spørsmålet om eventuell videre sikkerhetsstillelse reguleres av skl. § 3-9 andret punktum.
Etter skl. § 3-2a tredje ledd åttende punktum kan den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet for den skadelidtes krav på erstatning etter tredje ledd. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det kan gå lang tid fra skadehendelsen til oppgjøret av erstatningen for fase 2 finner sted. I denne perioden kan skadelidte ellers risikere at den ansvarlige ikke lenger er økonomisk i stand til å oppfylle kravet når oppgjørstidspunktet kommer.
I NOU 2011: 16 punkt 6.5.5 foretok Personskadeerstatningsutvalget en bredere drøftelse av tofasemodellen, herunder hvilke konsekvenser det kan få at det kan gå lang tid fra skaden skjer til erstatningsoppgjøret for fase 2 finner sted. Et sentralt spørsmål i denne sammenhengen er om skadelidte dermed påføres en urimelig risiko for at den ansvarlige ikke lenger er søkegod når oppgjøret skal skje (Prop. 110 L (2014–2015) s. 28–29).
Dersom kravet kan rettes mot et forsikringsselskap, antok departementet – i likhet med utvalget – at skadelidte gjennomgående vil være tilstrekkelig sikret gjennom skadeforsikringsselskapenes garantiordning, jf. lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker mv. kapittel 2A. Det vises i denne sammenheng til utvalgets nærmere vurderinger av garantiordningen i NOU 2011: 16 punkt 6.5.5.2. Problemstillingen anses også å være lite praktisk ved krav mot det offentlige, herunder krav etter voldserstatningsordningen og pasientskadeordningen (Prop. 110 L (2014–2015) s. 28–29).
Situasjonen kan derimot være en annen når kravet retter seg mot en privat skadevolder uten forsikringsdekning, og hvor kravet heller ikke omfattes av offentlige erstatningsordninger. I slike tilfeller kan tofasemodellen etter omstendighetene påføre skadelidte en ikke ubetydelig risiko. Departementet la imidlertid til grunn at disse tilfellene rent tallmessig vil utgjøre en marginal gruppe. Samtidig ble det fremhevet at også denne gruppen bør gis et tilfredsstillende vern (Prop. 110 L (2014–2015) s. 29).
På denne bakgrunn foreslo departementet – etter mønster av skl. § 3-9 andre punktum – en bestemmelse om at den erstatningsansvarlige kan pålegges å stille sikkerhet for skadelidtes krav på oppgjør av erstatningen for fase 2. Ordningen tar dermed sikte på å redusere risikoen for at skadelidte blir stående uten reell dekning for et krav som først skal gjøres opp på et senere tidspunkt. Bestemmelsen er forutsatt ikke å være aktuell ved krav mot det offentlige, herunder etter voldserstatningsordningen og pasientskadeordningen, eller der kravet kan rettes mot et forsikringsselskap (Prop. 110 L (2014–2015) s. 28–29).
Dersom det oppstår tvist om sikkerhetsstillelse, herunder omfanget av den sikkerheten som skal stilles, må spørsmålet avgjøres av domstolene. På dette stadiet vil det ofte foreligge usikkerhet om erstatningskravets endelige størrelse. Domstolene må derfor utøve et visst skjønn ved vurderingen av hvilke krav til sikkerhetsstillelse som med rimelighet kan stilles i det enkelte tilfellet.
Hvis det endelige erstatningsoppgjøret senere resulterer i at erstatningen helt eller delvis fastsettes som et terminbeløp, vil spørsmålet om eventuell videre sikkerhetsstillelse reguleres av skl. § 3-9 andret punktum.
Merknader til skl. § 3-2a fjerde ledd
Skadevolders varslingsplikt
Skl. § 3-2a fjerde ledd pålegger skadevolderen eller dennes representant en varslingsplikt overfor skadelidte for å sikre at denne får oppgjør av erstatning som nevnt i tredje ledd (fase 2). Når det gjelder begrepet «representant», vises det til merknaden til tredje ledd sjette punktum. Varslingsplikten gjelder det året skadelidte fyller 19 år. På dette tidspunktet skal skadelidte gis en særskilt melding om retten til oppgjør av erstatning for fase 2. Meldingen skal tydelig informere om – og minne skadelidte på – retten til å kreve oppgjør etter skl. § 3-2a tredje ledd.
Etter skl. § 3-2a fjerde ledd andre annet punktum må meldingen sendes skriftlig ved rekommandert brev for at varslingsplikten skal anses oppfylt. Formkravet skal bidra til å sikre notoritet og dokumentasjon for at varsel faktisk er gitt.
Varslingsplikten gjelder bare i tilfeller hvor skadelidte har kjent adresse. Med dette menes at skadevolderen eller dennes representant enten allerede har tilgjengelig kontaktinformasjon, eller at slik informasjon lar seg fremskaffe gjennom undersøkelser som det med rimelighet kan kreves at den ansvarlige foretar. Som typiske eksempler nevnes søk i opplysningstjenester som Gule Sider og lignende, eventuelt i Folkeregisteret dersom den ansvarlige har tilgang til slike opplysninger. Reglene om varslingsplikt er nærmere behandlet i proposisjonen punkt 4.
Skl. § 3-2a fjerde ledd pålegger skadevolderen eller dennes representant en varslingsplikt overfor skadelidte for å sikre at denne får oppgjør av erstatning som nevnt i tredje ledd (fase 2). Når det gjelder begrepet «representant», vises det til merknaden til tredje ledd sjette punktum. Varslingsplikten gjelder det året skadelidte fyller 19 år. På dette tidspunktet skal skadelidte gis en særskilt melding om retten til oppgjør av erstatning for fase 2. Meldingen skal tydelig informere om – og minne skadelidte på – retten til å kreve oppgjør etter skl. § 3-2a tredje ledd.
Etter skl. § 3-2a fjerde ledd andre annet punktum må meldingen sendes skriftlig ved rekommandert brev for at varslingsplikten skal anses oppfylt. Formkravet skal bidra til å sikre notoritet og dokumentasjon for at varsel faktisk er gitt.
Varslingsplikten gjelder bare i tilfeller hvor skadelidte har kjent adresse. Med dette menes at skadevolderen eller dennes representant enten allerede har tilgjengelig kontaktinformasjon, eller at slik informasjon lar seg fremskaffe gjennom undersøkelser som det med rimelighet kan kreves at den ansvarlige foretar. Som typiske eksempler nevnes søk i opplysningstjenester som Gule Sider og lignende, eventuelt i Folkeregisteret dersom den ansvarlige har tilgang til slike opplysninger. Reglene om varslingsplikt er nærmere behandlet i proposisjonen punkt 4.
Konsekvenser av manglende varsling
I varslingsplikten ligger det at skadevolderen eller dennes representant plikter å gi en skadelidt med kjent adresse en særskilt melding i rekommandert brev. I meldingen skal skadelidte gjøres oppmerksom på retten til å kreve standardisert erstatningsoppgjør det året vedkommende fyller 19 år. Formålet er å sikre at skadelidte faktisk blir kjent med retten til oppgjør etter skl. § 3-2a tredje ledd.
Dersom slikt varsel ikke gis, får dette betydning for foreldelsesreglene. Manglende varsling medfører at foreldelsesfristen forlenges med tre år, jf. foreldelsesloven (lov 18. mai 1979 nr. 18) § 9 nr. 1 andre og tredje punkt. Dette innebærer at den ansvarlige ikke kan påberope seg den ordinære foreldelsesfristen dersom varslingsplikten ikke er oppfylt.
§ 9.
(Krav på skadeserstatning.)
1. Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Ved krav etter skadeserstatningsloven § 3-2 a tredje ledd løper fristen likevel tidligst fra den dagen da den skadelidte fikk rett til å kreve oppfyllelse. Ved brudd på varslingsplikten etter skadeserstatningsloven § 3-2 a fjerde ledd er fristen etter første punktum 6 år i stedet for 3 år. [...]
Merknader til skl. § 3-2a femte ledd
Sikkerhetsventil for tilfeller hvor skadelidte hadde betydelige inntekter før skadevirkningstidspunktet
Skl. § 3-2a femte ledd inneholder en sikkerhetsventil som tar sikte på å forhindre urimelige resultater i tilfeller hvor skadelidte hadde betydelige inntekter før skadevirkningstidspunktet. Om begrepet «skadevirkningstidspunktet» vises det til merknaden til første ledd.
Bestemmelsen får anvendelse dersom skadelidte i de to siste årene før skadevirkningstidspunktet hadde en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5 G eller mer. I slike tilfeller kan erstatningsbeløpene etter skl. § 3-2a andre og tredje ledd – det vil si etter tofasemodellen – forhøyes i den utstrekning det anses rimelig. Utmålingen skal fortsatt skje med utgangspunkt i de standardiserte reglene, men bestemmelsen åpner for at det kan gis et tillegg i erstatningen for å avbøte urimelige utslag av standardiseringen.
Om det skal gis et slikt tillegg, og i hvilken utstrekning, beror på en konkret rimelighetsvurdering. Domstolene må ta stilling til dette på bakgrunn av forholdene i den enkelte sak. Bestemmelsen kan i prinsippet anvendes både ved utmåling av overgangserstatningen etter skl. § 3-2a andre ledd og ved fastsettelsen av erstatning for fase 2 etter skl. § 3-2a tredje ledd. I praksis antas regelen særlig å få betydning innenfor overgangserstatningens område (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 6).
Merknader til skl. § 3-2a sjette ledd
Valgfrihetsmodellen for små og mode
Skl. § 3-2a sjette ledd regulerer den såkalte «valgfrihetsmodellen». Bestemmelsen gir skadelidte et alternativ til erstatning etter skl. § 3-2a andre og tredje ledd. Dersom den skadelidte har en medisinsk invaliditet på til og med 25 prosent, kan vedkommende i stedet kreve en engangserstatning beregnet etter en modell basert på medisinsk invaliditet.
Det oppstilles samtidig et nedre vilkår om minst ti prosent medisinsk invaliditet, jf. skl. § 3-2 sjette ledd andre punktum. De konkrete erstatningsbeløpene forutsettes fastsatt i forskrift som et gitt antall G basert på skadelidtes medisinske invaliditet. Ved fastsettelsen skal det tas utgangspunkt i erstatningsnivået som fremgår av tabell 3.4 i proposisjonen punkt 3.4, sammenholdt med tabell 6.9 i proposisjonen punkt 3.2.3, som viser graderingen ved lavere invaliditetsgrader. Beløpene skal justeres i samsvar med kravet om minst ti prosent medisinsk invaliditet (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 3.4 og 3.2.3).
Dersom skadelidte velger å kreve erstatning etter alternativet i sjette ledd, fastsettes det en engangserstatning som trer i stedet for erstatning etter skl. § 3-2a andre og tredje ledd. Valget innebærer dermed at skadelidte ikke samtidig kan kreve erstatning etter tofasemodellen.
Etter skl. § 3-2a sjette ledd tredje punktum må kravet fremsettes skriftlig innen fem år fra skadevirkningstidspunktet. Samtidig oppstilles det en absolutt frist knyttet til det året skadelidte fyller 16 år. Fristen er ikke ment å ha betydning for vurderingen av om kravet er foreldet etter reglene i foreldelsesloven. Kravet om at henvendelsen skal fremsettes «skriftlig» er heller ikke ment å utelukke bruk av elektronisk kommunikasjon. For en nærmere redegjørelse vises det til Prop. 110 L (2014–2015) punkt 3.4.
Skl. § 3-2a sjette ledd regulerer den såkalte «valgfrihetsmodellen». Bestemmelsen gir skadelidte et alternativ til erstatning etter skl. § 3-2a andre og tredje ledd. Dersom den skadelidte har en medisinsk invaliditet på til og med 25 prosent, kan vedkommende i stedet kreve en engangserstatning beregnet etter en modell basert på medisinsk invaliditet.
Det oppstilles samtidig et nedre vilkår om minst ti prosent medisinsk invaliditet, jf. skl. § 3-2 sjette ledd andre punktum. De konkrete erstatningsbeløpene forutsettes fastsatt i forskrift som et gitt antall G basert på skadelidtes medisinske invaliditet. Ved fastsettelsen skal det tas utgangspunkt i erstatningsnivået som fremgår av tabell 3.4 i proposisjonen punkt 3.4, sammenholdt med tabell 6.9 i proposisjonen punkt 3.2.3, som viser graderingen ved lavere invaliditetsgrader. Beløpene skal justeres i samsvar med kravet om minst ti prosent medisinsk invaliditet (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 3.4 og 3.2.3).
Dersom skadelidte velger å kreve erstatning etter alternativet i sjette ledd, fastsettes det en engangserstatning som trer i stedet for erstatning etter skl. § 3-2a andre og tredje ledd. Valget innebærer dermed at skadelidte ikke samtidig kan kreve erstatning etter tofasemodellen.
Etter skl. § 3-2a sjette ledd tredje punktum må kravet fremsettes skriftlig innen fem år fra skadevirkningstidspunktet. Samtidig oppstilles det en absolutt frist knyttet til det året skadelidte fyller 16 år. Fristen er ikke ment å ha betydning for vurderingen av om kravet er foreldet etter reglene i foreldelsesloven. Kravet om at henvendelsen skal fremsettes «skriftlig» er heller ikke ment å utelukke bruk av elektronisk kommunikasjon. For en nærmere redegjørelse vises det til Prop. 110 L (2014–2015) punkt 3.4.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Barneerstatningsforskriften §
Barneerstatningsforskriften gir en nærmere regulering av valgfrihetsmodellen. Utgangspunktet for beregningen er situasjonen hvor skadelidte er 25 prosent medisinsk invalid, jf. tabellen i første ledd. Bestemmelsen er tatt inn av informasjonshensyn og samsvarer med presiseringen i skl. § 3-2a sjette ledd. Samtidig markeres at skadelidte i slike tilfeller har en valgfrihet ved at vedkommende kan kreve oppgjør basert på den medisinske invaliditetsmodellen.
Ordningen er ikke ment å være eller erstatte lovens normalordning. Hovedmodellen i systemet er fortsatt tofase-modellen. Dette fremgår også av paragrafoverskriften, hvor betegnelsen «Særskilte regler» er benyttet. Valgfrihetsmodellen er ment å gi en praktisk løsning i saker hvor skaden er liten eller moderat. I slike tilfeller kan som nevnt oppgjør skje uten at partene må avvente fase 2-oppgjøret. Ordningen har dermed også som formål å avlaste tofase-modellen.
Er vilkårene for å anvende valgfrihetsmodellen er oppfylt, går man over til selve erstatningsberegningen. Her har forskriften selvstendig betydning ved at den i tabellform angir de aktuelle erstatningsbeløpene. Om grunnlaget for utviklingen av tabellen vises det til drøftelsen i NOU 2011: 16 punkt 6.5.4.
Tabellen starter ved alder 0. Bakgrunnen er den samme som for øvrige deler av barneerstatningssystemet, nemlig at også de yngste skadelidte – slik som i fødselsskadesakene – skal omfattes av ordningen. Endepunktet er satt til 16 år. Dette har sammenheng med at det er ved denne alderen skadelidte kan fremme krav om oppgjør etter valgfrihetsmodellen, se skadeserstatningsloven § 3-2 a sjette ledd siste punktum og merknadene til bestemmelsen.
Forskriften § 4 andre ledd hjemler reduksjonsregelen. Den omhandler hvordan engangserstatningen skal graderes når den medisinske invaliditeten er lavere enn 25 prosent. Erstatningen skal da reduseres forholdsmessig i samsvar med tabellen. Graderingen skjer etter fire relativt grove intervaller. Den første gruppen som medfører reduksjon, er skadelidte med medisinsk invaliditet i intervallet «24–21 prosent», jf. tabellens øverste rad. Uttrykket «24 prosent» brukes her i teknisk forstand og må forstås i lys av regelens system. Betegnelsen dekker invaliditetsgrader opp til 25 prosent og omfatter derfor også tilfeller hvor invaliditeten eksempelvis er fastsatt til 24,5 prosent.
Ordningen gir samtidig skadelidte et visst vern ved at den laveste graderingen gir 20 prosent av engangserstatningen. Det gjelder likevel et minstekrav om 10 prosent medisinsk invaliditet. Dersom invaliditetsgraden er lavere enn dette, oppstår det ikke rett til erstatning etter valgfrihetsmodellen. Dette følger av skl. § 3-2a sjette ledd tredje punktum, men er også tatt inn i forskriften av pedagogiske hensyn slik at man lettere kan få en samlet oversikt over tabellen.
§ 4. Alternativ oppgjørsmodell ved varig medisinsk invaliditet til og med 25 prosent
Erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2a sjette ledd fastsettes til et antall G som regulert i følgende tabell:
| Valgfrihetsmodell (aldersjustert) | |
|---|---|
| Den skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet | Erstatning (G) |
| 0 | 16,6 |
| 1 | 17,1 |
| 2 | 17,6 |
| 3 | 18,1 |
| 4 | 18,6 |
| 5 | 19,2 |
| 6 | 19,7 |
| 7 | 20,3 |
| 8 | 20,9 |
| 9 | 21,5 |
| 10 | 22,1 |
| 11 | 22,7 |
| 12 | 23,4 |
| 13 | 24,1 |
| 14 | 24,8 |
| 15 | 25,5 |
| 16 | 26,2 |
Ved lavere medisinsk invaliditet enn 25 prosent reduseres erstatningen slik:
| Medisinsk invaliditet | Erstatning |
|---|---|
| 21–24 % | 80 % av erstatningen |
| 16–20 % | 60 % av erstatningen |
| 10–15 % | 40 % av erstatningen |
| Mindre enn 10 % | Ingen erstatning |
Hjemmearbeidstap
Merknader til skl. § 3-2a sjuende ledd
Skl. § 3-2a sjuende ledd regulerer hjemmearbeidserstatning. Denne erstatningsposten kommer i tillegg til erstatning etter skl. § 3-2a andre og tredje ledd eller etter alternativet i sjette ledd (valgfrihetsmodellen). Bestemmelsen bygger på at tap av evnen til å utføre arbeid i hjemmet kan representere et selvstendig økonomisk tap og derfor skal kompenseres særskilt.
Bestemmelsen er strukturert i to nivåer, regulert i bokstav a og bokstav b.
Bokstav a gir rett til erstatning ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre gjøremål i eller i tilknytning til hjemmet. Med tyngre gjøremål siktes det blant annet til tyngre vedlikehold av bolig (herunder fritidsbolig), snømåking, dekkskift og tyngre hagearbeid, samt tyngre rengjøring som periodisk vask av tak og vegger eller vask av vinduer ved bruk av stige (Prop. 110 L (2014–2015) s. 57). For å kvalifisere for erstatning må skadelidte ha mistet evnen til å utføre en vesentlig del av slike oppgaver. Vurderingen skal foretas samlet for gruppen av tyngre hjemmearbeid. Som en retningslinje vil vesentlighetskravet normalt være oppfylt dersom skadelidte ikke lenger har evne til å utføre rundt en tredel av de tyngre gjøremålene. Samtidig understrekes det at det er skadelidtes samlede funksjonsevne i og i tilknytning til hjemmet som er avgjørende, ikke en mekanisk prosent- eller brøkdelsberegning basert på antall oppgaver. Dersom vilkårene etter bokstav a er oppfylt, ytes en samlet hjemmearbeidserstatning på 4 G (Prop. 110 L (2014–2015) s. 57).
Bokstav b gir rett til en høyere erstatning dersom skadelidte også har tapt en vesentlig del av evnen til å utføre lettere husarbeid. Med lettere husarbeid siktes det til oppgaver som matlaging, løpende renhold, rydding, innkjøp og andre lettere huslige gjøremål (Prop. 110 L (2014–2015) s. 57). Bestemmelsen må ses i sammenheng med funksjonsbeskrivelsen i bokstav a, jf. ordet «også». Dette innebærer at skadelidte både må ha tapt hele eller en vesentlig del av evnen til tyngre hjemmearbeid og i tillegg en vesentlig del av evnen til å utføre lettere gjøremål. Også her vil et evnetap på omkring en tredel kunne tjene som en praktisk retningslinje for vurderingen av vesentlighetskravet. Er vilkårene ier bokstav b oppfylt, ytes en samlet hjemmearbeidserstatning på 8 G (Prop. 110 L (2014–2015) s. 57).
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Hjemmearbeidserstatning – oversikt over bokstav a og bokstav b
Tabellen viser hvilke gjøremål i eller tilknyttet hjemmet som typisk omfattes av bokstav a og bokstav b.
| Bestemmelse | Hvilke gjøremål omfattes | Typiske eksempler |
|---|---|---|
| Bokstav a | Varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre gjøremål i eller i tilknytning til hjemmet. |
– Tyngre vedlikehold av bolig – Tyngre vedlikehold av fritidsbolig – Snømåking – Dekkskift – Tyngre hagearbeid – Tyngre rengjøring – Periodisk vask av tak og vegger – Vask av vinduer ved bruk av stige |
| Bokstav b | Varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av lettere husarbeid, i tillegg til at vilkårene for bokstav a er oppfylt. |
– Matlaging – Løpende renhold – Rydding – Innkjøp – Andre lettere huslige gjøremål |
Ved begge alternativene må det foreligge tap av evnen til å utføre en vesentlig del av oppgavene. Som praktisk retningslinje kan et evnetap på omkring en tredel være tilstrekkelig, men vurderingen skal være samlet og knyttet til skadelidtes totale funksjonsevne i og i tilknytning til hjemmet.
Krav om skadebetinget hjemmearbeidstap (årsakskrav)
Felles for bokstav a og bokstav b er kravet om årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende hendelsen og reduksjonen eller bortfallet av funksjonsevnen. Dersom skadelidte hadde en tidligere skade som allerede påvirket evnen til å utføre arbeid i hjemmet, må bestemmelsen anvendes slik at bare den delen av funksjonstapet som skyldes den nye skaden gir grunnlag for erstatning. I slike tilfeller må gruppene i bokstav a og bokstav b vurderes på bakgrunn av denne differansen. I forarbeidene fremheves det blant annet at dersom grunnskaden allerede medfører tap av evnen til lettere hjemmearbeid, kan erstatningen fastsettes med utgangspunkt i gruppe 2 (merskaden), men med fradrag for erstatning som svarer til gruppe 1 (grunnskaden) (Prop. 110 L (2014–2015) s. 57).
Merknader til skl. § 3-2a åttende ledd
Fradrag for visse forsikringsytelser
Skl. § 3-2a åttende ledd fastsetter at det ved fastsetting av erstatning etter skl. § 3-2a skal gjøres fradrag for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Bestemmelsen viderefører fradragsreguleringen i den tidligere skl. § 3-2a tredje ledd (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 3.4).
Når ytelser fra det offentlige allerede er hensyntatt ved fastsettelsen av det standardiserte erstatningsnivået, oppstår det – på samme måte som etter den «gamle» barneerstatningen – ikke spørsmål om særskilt fradrag for slike ytelser. Det er dermed ikke nødvendig å foreta egne fradrag for denne typen offentlige ytelser i det konkrete oppgjøret.
Samtidig gjelder ikke de alminnelige fradragsreglene i skl. § 3-1 tredje ledd ved utmåling etter skl. § 3-2a.
Departementet valgte på dette punktet en noe annen løsning enn Personskadeerstatningsutvalget foreslo. Dette må ses i lys av at utvalgets forslag til fradragsregulering inngikk som en del av en mer omfattende standardisering av erstatningsutmålingen ved personskader. Departementets forslag var derimot begrenset til en særskilt oppfølging av forslaget til nye regler om barneerstatning. I NOU 2011: 16 er fradragsspørsmålet ikke drøftet særskilt for barneerstatningens del, men utvalgets regulering fremgår ved å sammenholde utvalgets lovutkast § 3-3 med § 3-1 femte ledd og § 3-2 tredje ledd.
Skl. § 3-2a åttende ledd fastsetter at det ved fastsetting av erstatning etter skl. § 3-2a skal gjøres fradrag for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Bestemmelsen viderefører fradragsreguleringen i den tidligere skl. § 3-2a tredje ledd (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 3.4).
Når ytelser fra det offentlige allerede er hensyntatt ved fastsettelsen av det standardiserte erstatningsnivået, oppstår det – på samme måte som etter den «gamle» barneerstatningen – ikke spørsmål om særskilt fradrag for slike ytelser. Det er dermed ikke nødvendig å foreta egne fradrag for denne typen offentlige ytelser i det konkrete oppgjøret.
Samtidig gjelder ikke de alminnelige fradragsreglene i skl. § 3-1 tredje ledd ved utmåling etter skl. § 3-2a.
Departementet valgte på dette punktet en noe annen løsning enn Personskadeerstatningsutvalget foreslo. Dette må ses i lys av at utvalgets forslag til fradragsregulering inngikk som en del av en mer omfattende standardisering av erstatningsutmålingen ved personskader. Departementets forslag var derimot begrenset til en særskilt oppfølging av forslaget til nye regler om barneerstatning. I NOU 2011: 16 er fradragsspørsmålet ikke drøftet særskilt for barneerstatningens del, men utvalgets regulering fremgår ved å sammenholde utvalgets lovutkast § 3-3 med § 3-1 femte ledd og § 3-2 tredje ledd.
Merknader til skl. § 3-2a niende ledd
«Besøkende skadelidte»
Skl. § 3-2a niende ledd gjelder tilfeller hvor skadelidte ikke har varig opphold i Norge, såkalte «besøkende skadelidte». De standardiserte erstatningsreglene er utformet med utgangspunkt i norske økonomiske og trygdemessige rammevilkår. I enkelte tilfeller kan forutsetningene for standardiseringen derfor svikte når skadelidte har tilknytning til et annet land.
Som eksempel nevnes situasjoner hvor skadelidte kommer fra et land med et betydelig lavere inntektsnivå enn i Norge, eller fra et land med et tilsvarende inntektsnivå, men med vesentlig svakere trygdedekning. I slike tilfeller kan en direkte anvendelse av de standardiserte reglene gi resultater som ikke harmonerer med de økonomiske realitetene i skadelidtes oppholdsland.
Bestemmelsen gir derfor domstolene adgang til å tilpasse erstatningsbeløpene dersom skadelidte ikke er medlem av folketrygden og en anvendelse av de standardiserte reglene ellers vil føre til et åpenbart urimelig resultat. Vurderingstemaet i denne sammenheng er det økonomiske resultatet av standardiseringen, sett i lys av forutsetningene for reglene sammenholdt med forholdene i skadelidtes oppholdsland.
Regelen er ikke ment å åpne for en generell adgang til å fravike de standardiserte reglene. Den gir bare rom for justering i situasjoner hvor anvendelsen av standardiseringen fremstår som klart urimelig. For øvrig skal de standardiserte reglene anvendes på samme måte som når skadelidte er medlem av folketrygden. Det vises ellers til Prop. 110 L (2014–2015) punkt 10.
Skl. § 3-2a niende ledd gjelder tilfeller hvor skadelidte ikke har varig opphold i Norge, såkalte «besøkende skadelidte». De standardiserte erstatningsreglene er utformet med utgangspunkt i norske økonomiske og trygdemessige rammevilkår. I enkelte tilfeller kan forutsetningene for standardiseringen derfor svikte når skadelidte har tilknytning til et annet land.
Som eksempel nevnes situasjoner hvor skadelidte kommer fra et land med et betydelig lavere inntektsnivå enn i Norge, eller fra et land med et tilsvarende inntektsnivå, men med vesentlig svakere trygdedekning. I slike tilfeller kan en direkte anvendelse av de standardiserte reglene gi resultater som ikke harmonerer med de økonomiske realitetene i skadelidtes oppholdsland.
Bestemmelsen gir derfor domstolene adgang til å tilpasse erstatningsbeløpene dersom skadelidte ikke er medlem av folketrygden og en anvendelse av de standardiserte reglene ellers vil føre til et åpenbart urimelig resultat. Vurderingstemaet i denne sammenheng er det økonomiske resultatet av standardiseringen, sett i lys av forutsetningene for reglene sammenholdt med forholdene i skadelidtes oppholdsland.
Regelen er ikke ment å åpne for en generell adgang til å fravike de standardiserte reglene. Den gir bare rom for justering i situasjoner hvor anvendelsen av standardiseringen fremstår som klart urimelig. For øvrig skal de standardiserte reglene anvendes på samme måte som når skadelidte er medlem av folketrygden. Det vises ellers til Prop. 110 L (2014–2015) punkt 10.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Merknader til skl. § 3-2a tiende ledd
Grunnbeløps
Skl. § 3-2a tiende ledd regulerer hvilken verdi av grunnbeløpet i folketrygden som skal legges til grunn ved beregningen av erstatningen. Etter første punktum siktes det med «G» til grunnbeløpet i folketrygden med den verdien det har på oppgjørstidspunktet.
Oppgjørstidspunktet er definert i skl. § 3-2a andre punktum. Dette er det tidspunktet partene kommer til enighet om erstatningsoppgjøret, eller det treffes en avgjørelse som senere blir rettskraftig. Det er dermed verdien av grunnbeløpet på dette tidspunktet som normalt skal legges til grunn ved beregningen av erstatningen.
Tredje punktum oppstiller en særregel for tilfeller hvor erstatningen i det vesentlige allerede er utbetalt før partene inngår avtale om oppgjøret, eller før det foreligger en rettskraftig avgjørelse. I slike situasjoner skal utbetalingstidspunktet legges til grunn i stedet for oppgjørstidspunktet.
Bestemmelsen knytter et vesentlighetskrav til denne særregelen. Etter forarbeidene vil kravet normalt være oppfylt dersom minst tre fjerdedeler av erstatningen allerede er utbetalt. Vurderingen foretas ved å sammenholde det antall G som ligger til grunn for utbetalingen, med det antall G som senere legges til grunn i avtalen eller avgjørelsen (Prop. 110 L (2014–2015) s. 58).
Dersom vesentlighetskravet ikke er oppfylt, skal hovedregelen i annet punktum anvendes. Det vil da være verdien av grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet som er avgjørende. Det vises for øvrig til Prop. 110 L (2014–2015) punkt 8.1.
Skl. § 3-2a tiende ledd regulerer hvilken verdi av grunnbeløpet i folketrygden som skal legges til grunn ved beregningen av erstatningen. Etter første punktum siktes det med «G» til grunnbeløpet i folketrygden med den verdien det har på oppgjørstidspunktet.
Oppgjørstidspunktet er definert i skl. § 3-2a andre punktum. Dette er det tidspunktet partene kommer til enighet om erstatningsoppgjøret, eller det treffes en avgjørelse som senere blir rettskraftig. Det er dermed verdien av grunnbeløpet på dette tidspunktet som normalt skal legges til grunn ved beregningen av erstatningen.
Tredje punktum oppstiller en særregel for tilfeller hvor erstatningen i det vesentlige allerede er utbetalt før partene inngår avtale om oppgjøret, eller før det foreligger en rettskraftig avgjørelse. I slike situasjoner skal utbetalingstidspunktet legges til grunn i stedet for oppgjørstidspunktet.
Bestemmelsen knytter et vesentlighetskrav til denne særregelen. Etter forarbeidene vil kravet normalt være oppfylt dersom minst tre fjerdedeler av erstatningen allerede er utbetalt. Vurderingen foretas ved å sammenholde det antall G som ligger til grunn for utbetalingen, med det antall G som senere legges til grunn i avtalen eller avgjørelsen (Prop. 110 L (2014–2015) s. 58).
Dersom vesentlighetskravet ikke er oppfylt, skal hovedregelen i annet punktum anvendes. Det vil da være verdien av grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet som er avgjørende. Det vises for øvrig til Prop. 110 L (2014–2015) punkt 8.1.
Merknader til skl. § 3-2a ellevte ledd
Forsinkelsesrenter ved ny barneerstatning
Skl. § 3-2a ellevte ledd inneholder en særregel om beregning av forsinkelsesrenter ved barneerstatning. Bestemmelsen innebærer at renter etter forsinkelsesrenteloven tidligst begynner å løpe fra to uker etter oppgjørstidspunktet. Begrepet «oppgjørstidspunktet» er definert i skl. § 3-2a tiende ledd, jf. merknaden til denne bestemmelsen.
Departementet sluttet seg i hovedsak til Personskadeerstatningsutvalgets materielle vurderinger, men fant det noe unaturlig å legge til grunn at erstatningskravet generelt først kan anses forfalt to uker etter oppgjørstidspunktet. Barneerstatningen vil blant annet også kompensere for allerede påført tap. På denne bakgrunn foreslo departementet en løsning som materielt langt på vei svarer til utvalgets forslag, men uten å regulere selve forfallstidspunktet direkte i loven (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 8.3).
I stedet fastsetter bestemmelsen at renter etter forsinkelsesrenteloven tidligst begynner å løpe to uker etter oppgjørstidspunktet. Forfallstidspunktet må dermed i prinsippet vurderes etter de alminnelige reglene i forsinkelsesrenteloven, men med den begrensningen at rentene uansett ikke kan begynne å løpe før to uker etter oppgjørstidspunktet. Hvis erstatningen i det vesentlige allerede er utbetalt, jf. skl. § 3-2a tiende ledd tredje punktum, vil rentespørsmål normalt ikke aktualiseres, siden vilkårene for forsinkelsesrenter da ikke er oppfylt (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 8.3).
Utvalget uttalte at det med sitt forslag ikke tok sikte på å gripe inn i særreguleringene av rentespørsmålet som følger av fal. § 8-4 og bal. § 6. Departementet la imidlertid til grunn at regelen også bør gjelde der kravet fremmes på grunnlag av trafikkforsikring eller annen ansvarsforsikring. Dette ble foreslått presisert i bal. § 6 annet ledd. En tilsvarende presisering ble ikke ansett nødvendig i fal., ettersom særregelen i fal. § 8-4 ikke gjelder for skadelidtes direktekrav etter ansvarsforsikring. Departementet foreslo derimot at en tilsvarende presisering også skulle inntas i passkl. § 13. Problemstillingen oppstår ikke på samme måte etter voldserstatningsloven, ettersom krav etter denne loven anses å falle utenfor forsinkelsesrentelovens virkeområde, jf. Rt. 2013 s. 484 (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 8.3).
Skl. § 3-2a ellevte ledd inneholder en særregel om beregning av forsinkelsesrenter ved barneerstatning. Bestemmelsen innebærer at renter etter forsinkelsesrenteloven tidligst begynner å løpe fra to uker etter oppgjørstidspunktet. Begrepet «oppgjørstidspunktet» er definert i skl. § 3-2a tiende ledd, jf. merknaden til denne bestemmelsen.
Departementet sluttet seg i hovedsak til Personskadeerstatningsutvalgets materielle vurderinger, men fant det noe unaturlig å legge til grunn at erstatningskravet generelt først kan anses forfalt to uker etter oppgjørstidspunktet. Barneerstatningen vil blant annet også kompensere for allerede påført tap. På denne bakgrunn foreslo departementet en løsning som materielt langt på vei svarer til utvalgets forslag, men uten å regulere selve forfallstidspunktet direkte i loven (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 8.3).
I stedet fastsetter bestemmelsen at renter etter forsinkelsesrenteloven tidligst begynner å løpe to uker etter oppgjørstidspunktet. Forfallstidspunktet må dermed i prinsippet vurderes etter de alminnelige reglene i forsinkelsesrenteloven, men med den begrensningen at rentene uansett ikke kan begynne å løpe før to uker etter oppgjørstidspunktet. Hvis erstatningen i det vesentlige allerede er utbetalt, jf. skl. § 3-2a tiende ledd tredje punktum, vil rentespørsmål normalt ikke aktualiseres, siden vilkårene for forsinkelsesrenter da ikke er oppfylt (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 8.3).
Utvalget uttalte at det med sitt forslag ikke tok sikte på å gripe inn i særreguleringene av rentespørsmålet som følger av fal. § 8-4 og bal. § 6. Departementet la imidlertid til grunn at regelen også bør gjelde der kravet fremmes på grunnlag av trafikkforsikring eller annen ansvarsforsikring. Dette ble foreslått presisert i bal. § 6 annet ledd. En tilsvarende presisering ble ikke ansett nødvendig i fal., ettersom særregelen i fal. § 8-4 ikke gjelder for skadelidtes direktekrav etter ansvarsforsikring. Departementet foreslo derimot at en tilsvarende presisering også skulle inntas i passkl. § 13. Problemstillingen oppstår ikke på samme måte etter voldserstatningsloven, ettersom krav etter denne loven anses å falle utenfor forsinkelsesrentelovens virkeområde, jf. Rt. 2013 s. 484 (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 8.3).
Merknader til skl. § 3-2a tolvte ledd
Terminvis utbetalt barneerstat
Skl. § 3-2a tolvte ledd gjelder tilfeller hvor erstatningen fastsettes terminvis, jf. skl. § 3-9. Bestemmelsen slår fast at retten i slike tilfeller skal fastsette terminbeløpet til et antall G. Samtidig fremgår det uttrykkelig at det ved fastsettelsen av terminbeløpet skal tas hensyn til den skadelidtes skattesituasjon.
Bakgrunnen for bestemmelsen er den tofasemodellen som ligger til grunn for barneerstatningsreglene. Modellen innebærer at oppgjøret for den vesentlige delen av fremtidstapet først skjer på et senere tidspunkt. De hensynene som taler for terminvis erstatningsutmåling generelt, gjør seg derfor også gjeldende ved utmåling av barneerstatning (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 11.1).
Departementet gikk på denne bakgrunn inn for å følge opp Personskadeerstatningsutvalgets forslag på dette punktet. I motsetning til tidligere rett bygger bestemmelsen på at terminbeløpet skal fastsettes individuelt. Samtidig foreslo departementet at det uttrykkelig fremgår av lovteksten at det ved fastsettelsen av terminbeløpet skal tas hensyn til den skadelidtes skattesituasjon. For øvrig skal erstatningen utmåles etter reglene i skl. § 3-2a. Departementet foreslo i likhet med utvalget at terminbeløpene fastsettes som et bestemt antall G (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 11.1).
Skl. § 3-2a tolvte ledd gjelder tilfeller hvor erstatningen fastsettes terminvis, jf. skl. § 3-9. Bestemmelsen slår fast at retten i slike tilfeller skal fastsette terminbeløpet til et antall G. Samtidig fremgår det uttrykkelig at det ved fastsettelsen av terminbeløpet skal tas hensyn til den skadelidtes skattesituasjon.
Bakgrunnen for bestemmelsen er den tofasemodellen som ligger til grunn for barneerstatningsreglene. Modellen innebærer at oppgjøret for den vesentlige delen av fremtidstapet først skjer på et senere tidspunkt. De hensynene som taler for terminvis erstatningsutmåling generelt, gjør seg derfor også gjeldende ved utmåling av barneerstatning (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 11.1).
Departementet gikk på denne bakgrunn inn for å følge opp Personskadeerstatningsutvalgets forslag på dette punktet. I motsetning til tidligere rett bygger bestemmelsen på at terminbeløpet skal fastsettes individuelt. Samtidig foreslo departementet at det uttrykkelig fremgår av lovteksten at det ved fastsettelsen av terminbeløpet skal tas hensyn til den skadelidtes skattesituasjon. For øvrig skal erstatningen utmåles etter reglene i skl. § 3-2a. Departementet foreslo i likhet med utvalget at terminbeløpene fastsettes som et bestemt antall G (Prop. 110 L (2014–2015) punkt 11.1).
Personskadeportalen 3.0
Personskadeportalen 3.0
Lexia Education AS | Legal tech
Stormyrvegen 22
2005 RÆLINGEN
Norge