Kapittel 5 Ulovfestet objektivt ansvar

Av professor dr. juris Morten Kjelland

Det ulovfestede objektive erstatningsansvaret – ansvar uten hensyn til skyld –er utviklet gjennom et samspill mellom Høyesterett og rettsvitenskapen. Et slikt ansvarsgrunnlaget vokste frem gradvis som en skyldfiksjon i løpet av andre halvdel av 1800-tallet, før det fikk sitt gjennombrudd i  Vannledning (Rt. 1905 s. 715). Det som bidro til utviklingen, var fremveksten av nye teknologiske virksomheter og industrialiseringen, noe som skapte et behov for et ansvar knyttet til «farlige bedrifter» og beskyttelse av arbeidere. Fra 1905 ble ansvarsformen videreutviklet og presisert av domstolene. I dag har lovfestet objektivt erstatningsansvar blitt innført på enkelte områder, noe som har ført til at det ulovfestede ansvaret har fått redusert praktisk betydning.

Kapittelinnhold (klikkbar)

  1. Oversikt

  2. Trygdeytelser i ulike faser

  3. Påført inntektstap

  4. Fremtidig inntektstap

  1. Presiseringer for utvalgte typetilfeller

  2. Standardisert yrkesskadeforsikring

  3. Pensjonstap

  4. Skatteplikt og skatteulempe

Verktøy

Hjelpeskisser
Hjelpeskisser
Forklaringsvideoer
Forklaringsvideoer
Rettspraksis
Rettspraksis
Lovkilder
Lovkilder
Litteratur
Litteratur
KI-assistent
KI-assistent

Hør på lydbok med sammendrag av det ulovfestede objektive ansvaret

Lydboken kan spilles av på alle flater og enheter. Fungerer utmerket på 3G og 4G, og du kan derfor bruke mediaspilleren nedenfor som podvcast på bussen, stranden, på ski eller hva som måtte passe deg!

Fugleperspektivet

Det ulovfestede objektive erstatningsansvaret – ansvar uten hensyn til skyld –er utviklet gjennom et samspill mellom Høyesterett og rettsvitenskapen. Et slikt ansvarsgrunnlaget vokste frem gradvis som en skyldfiksjon i løpet av andre halvdel av 1800-tallet, før det fikk sitt gjennombrudd i Vannledning (Rt. 1905 s. 715). Det som bidro til utviklingen, var fremveksten av nye teknologiske virksomheter og industrialiseringen, noe som skapte et behov for et ansvar knyttet til «farlige bedrifter» og beskyttelse av arbeidere. Fra 1905 ble ansvarsformen videreutviklet og presisert av domstolene. I dag har lovfestet objektivt erstatningsansvar blitt innført på enkelte områder, noe som har ført til at det ulovfestede ansvaret har fått redusert praktisk betydning, se e-bokens kap. 6.

I rettsvitenskapen finnes det tre hovedtilnærminger til det ulovfestede objektive erstatningsansvaret: «momentmodellen», «vilkårsmodellen» og «kombinasjonsmodellen». Momentmodellen, som blant annet presenteres av Lødrup og Kjønstad, fokuserer på ulike skjønnsmessige momenter, med mål om å avgjøre hvem som bør bære risikoen for en skade. På den andre siden står Nygaards vilkårsmodell, som baserer seg på tre minimumsvilkår: «stadig», «typisk» og «ekstraordinær» risiko. Den tredje tilnærmingen, kombinasjonsmodellen, er utviklet av Hagstrøm og senere støttet av Hagstrøm og Stenvik samt Kjelland. Denne modellen består av en totrinns prosess, hvor man først vurderer om inngangsvilkårene, slik de er definert som kumulative vilkår av Nygaard og i Høyesteretts praksis, er oppfylt. Selv om disse vilkårene er kumulative, er de alene ikke tilstrekkelige; dersom vilkårene er oppfylt, må det i andre steg gjennomføres en helhetsvurdering. Denne fremgangsmåten er i tråd med nyere praksis fra Høyesterett, som illustrert i  Avløpsnett (Rt. 2014 s. 656).

Steg 1: Tre kumulative inngangsvilkår 

Ekstraordinær risiko

Ikke enhver risiko for skade kan begrunne erstatningsansvar på ulovfestet objektivt grunnlag. For at erstatningsansvar skal kunne etableres, må risikoen være «ekstraordinær», jf. for eksempel Røyke (Rt. 2003 s. 1546) og Avløpsnett (Rt. 2014 s. 656). Vurderingen av om risikoen er ekstraordinær, skal gjøres ut fra hvordan den konkret fremstår fra skadelidtes perspektiv (i motsetning til «stadig»- og «typisk»-vilkårene, som vurderes fra skadevolderens perspektiv), jf.  Mønepanne (Rt. 1972 s. 965). «Ekstraordinær»-kravet innebærer at risikoen for skade må være større enn den risikoen som er vanlig i dagliglivet – den risikoen som er allment til stede i samfunnet og som ikke dekkes av erstatningsretten. Skadeevnen, altså sannsynligheten for skade multiplisert med det mulige skadeomfanget, må ha en viss tyngde. I Knallperle I (Rt. 1909 s. 851) ble skadeevnen vurdert som tilstrekkelig til å etablere ansvar, mens den i Knallperle II (Rt. 1917 s. 202) ble ansett utilstrekkelig. Den aktuelle skaderisikoen må altså vesentlig overstige risikoen man normalt aksepterer i dagliglivet (merk at vesentlighetskravet her refererer til risikoen for skade, ikke til skadens omfang). Dersom skaden skyldes en teknisk svikt eller lignende, kan dette være et argument for erstatningsansvar, men det er verken en nødvendig eller tilstrekkelig betingelse. Selv om avgrensningen mot skyldvurderinger kan bli uklar, rettes fokuset ved det ulovfestede objektive ansvaret mot den tekniske ufullkommenheten eller den uforsvarlige ordningen i seg selv, snarere enn mot menneskelige feil. Det er derfor snakk om en objektivisert risikovurdering av virksomheten eller innretningen.

Stadig risiko

Vilkåret om «stadig» risiko innebærer at skaderisikoen må være til stede så lenge virksomheten pågår, jf. Vannledning (Rt. 1905 s. 715),  Lillestrøm (Rt. 2006 s. 690) og Nordsjødykker II (Rt. 2009 s. 1237). Dette stadighetskravet er relativisert og moderert; det er ikke nødvendig at risikoen er konstant over tid, så lenge den vedvarer mens virksomheten er i drift.

I tillegg til de tre grunnleggende vilkårene må det også være oppfylt et tilknytningskrav. Som hovedregel er det kun eieren eller innehaveren av den skadevoldende virksomheten eller innretningen som kan holdes erstatningsansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag. Likevel kan tilknytning på annet grunnlag være tilstrekkelig under visse omstendigheter, jf. Nordsjødykker II (Rt. 2009 s. 1237) avsnitt 66. For å avgjøre dette må det gjøres en helhetsvurdering av skadevolderens tilknytning, som illustrert i  Gol Bygg (Rt. 1983 s. 1052), som representerer et særskilt eksempel.

Typisk risiko

Risikoen må være særpreget for virksomheten. Først må man vurdere om risikoen er typisk for den aktuelle virksomheten eller innretningen, og deretter om skaden i det konkrete tilfellet er et resultat av denne risikoen. Det stilles dermed et krav om årsakssammenheng, jf.  Acetylen (Rt. 1964 s. 474), hvor vilkåret ikke ble ansett oppfylt.

Steg 2: Helhetsvurdering

For å etablere ulovfestet objektivt ansvar kreves det, som nevnt, at risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær. I tillegg må det være en tilstrekkelig nær tilknytning mellom den påståtte skadevolderen og den risikoen som forårsaket skaden. Disse betingelsene er nødvendige, men ikke tilstrekkelige i seg selv for å pålegge ansvar. En sammensatt helhetsvurdering må også tilsi at erstatningsansvaret fremstår som rimelig, jf. spesielt Røyke- dommen (Rt. 2003 s. 1546). I denne dommen presiseres det at «ansvaret sies å bygge både på risikobetraktninger og interesseavveininger» (avsnitt 40). Dette ble senere utdypet slik:

«Spørsmålet om en skadevolder skal pålegges et objektivt erstatningsansvar, avhenger ikke bare av en nærmere vurdering av ulike sider ved den skaderisiko som skadevolderens virksomhet eller hans produkter skaper. Det må gjennomføres en helhetsvurdering, der både hensynet til partene i den aktuelle sak og mer overordnede samfunnsmessige interesser tas i betraktning.» (avsnitt 65)

Røyke-dommen illustrerer at ansvar ikke ble pålagt, selv om risikoen var stadig, typisk og ekstraordinær. Etter en helhetsvurdering ble tobakksprodusenten frifunnet. Høyesterett la vekt på at helserisikoen ved tobakksrøyking hadde vært allment kjent fra midten av 1960-årene, og at skadelidtes røyking etter dette tidspunktet skjedde på egen risiko. Skadelidte ble derfor ansett som nærmest til å bære risikoen da den realiserte seg i form av lungekreft.

I helhetsvurderingen vil et bredt spekter av skjønnsmomenter spille inn. Selv om det er umulig å gi en fullstendig liste over alle relevante momenter, da erstatningsretten er et felt preget av det uforutsette, gir eksisterende praksis mulighet til å beskrive noen sentrale momenter som vil bli presentert videre.

Pulveriseringsmomentet

Pulveriseringshensynet innebærer at den økonomiske byrden som tapet representerer, overføres fra skadevolder til skadelidte. Ved å plassere byrden på den som best kan spre eller absorbere tapet, kan erstatningsretten bidra til en samfunnsøkonomisk gevinst ved at ansvaret plasseres der det lettest kan bæres. Dersom skadevolder er den som lettest kan bære tapet, tilsier dette at ansvaret bør plasseres hos ham. Hvis tapet derimot lettere kan bæres av skadelidte, taler dette mot å pålegge erstatningsansvar.

Denne type argumentasjon har blitt vektlagt i høyesterettspraksis, for eksempel i Røyke- dommen (Rt. 2003 s. 1546). Her hadde tobakksprodusenten ingen mulighet til å pulverisere tapet gjennom forsikring, noe som talte mot å pålegge erstatningsansvar. Pulveriseringshensynet kan imidlertid lede til et motsatt resultat dersom skadevolder har mulighet til å spre tapet, for eksempel ved å inkludere det som en del av driftsomkostningene, slik som i P-pille II-dommen (Rt. 1992 s. 64).

Prevensjonsmomentet

Prevensjonshensynet taler for at skadevolder bør holdes ansvarlig dersom en ansvarsplassering kan bidra til skadeforebygging. Hensynet bygger på antakelsen om at ved å gjøre skadevolder ansvarlig, kan man motivere andre i lignende situasjoner til å redusere risikoen for skade.

I Løftekran-dommen (Rt. 1969 s. 109) kollapset en løftekran og forårsaket skade, selv om den ikke hadde overskredet den angitte løfteevnen. Høyesterett påla ulovfestet objektivt ansvar, med begrunnelsen at den som driver kranservice, er «den som gjennom aktsom bruk, tilsyn og vedlikehold har størst mulighet for å forebygge at en kran blir svekket med den følge at det kan voldes skade ved en belastning som kranen er forutsatt å skulle tåle» (s. 112). Denne argumentasjonslinjen ble videreført i Mønepanne-dommen (Rt. 1972 s. 965).

Interessemomentet

Interessemomentet kan inngå som en del av den omfattende helhetsvurderingen. Her vurderes det om det er skadevolder eller skadelidte som har fordelen av den virksomheten eller innretningen som forårsaket skaden. Hvis skadevolder har denne fordelen, taler det for at ansvaret bør plasseres hos ham. På den annen side, dersom skadelidte er den som drar nytte av aktiviteten, anses skadelidte som nærmest til å bære risikoen.

I tilfeller hvor private rettssubjekter driver virksomheten, er det som regel tydelig hvilken part som har fordelen av aktiviteten. I både Gesims-dommen (Rt. 1939 s. 766) og Lettbetong-dommen (Rt. 1993 s. 1201) ble virksomheten drevet i skadevolderens interesse, noe som talte for å pålegge objektivt ansvar.

Konkret rimelighet

Vilkårene og momentene som er beskrevet så langt har som mål å etablere en ansvarsregel som generelt gir hensiktsmessige resultater. I tillegg kan rimelighetshensyn spille en viktig rolle i vurderingen.

Rimelighetshensyn kan variere i form og nivå av abstraksjon. Hovedsakelig er målet å oppnå et rettferdig resultat i den enkelte sak, men noen hensyn tar et bredere perspektiv og søker å oppnå en hensiktsmessig regulering for den aktuelle typen situasjon. Vurderingen av om rimelighetshensyn taler for eller mot ansvar, og hvilken vekt disse hensynene skal tillegges, vil avhenge av de spesifikke fakta i saken og typen situasjon det er snakk om.

Et eksempel på hvordan rimelighetshensyn kan spille inn, finnes i Lettbetong-dommen (Rt. 1993 s. 1201, s. 1206).

Tilstrekkelig risikotilknytning

For å etablere ulovfestet objektivt ansvar kreves det tilstrekkelig risikotilknytning. Generelt må den påståtte skadevolderen være eier eller innehaver for å oppfylle tilknytningskriteriet. Dersom vedkommende ikke har eier- eller innehaverposisjon, må det foretas en mer kompleks vurdering av om personen har faktisk og rettslig rådighet over risikokilden. Det kreves mer enn bare en formell tilknytning til den virksomheten eller innretningen som forårsaket skaden.

Vurderingen av om tilknytningen er tilstrekkelig, skal baseres på følgende kriterier:

(1) Om skadevolderen hadde en aktiv rolle i virksomheten som ga vedkommende mulighet til å påvirke risikonivået,

(2) Om skadevolderen hadde reell mulighet til å redusere risikoen ved for eksempel å tegne forsikring, og

(3) Om skadevolderen hadde en egeninteresse i virksomheten utover det som følger av en eventuell utleierrolle eller lignende.

 

I Nordsjødykker II (Rt. 2009 s. 1237) fastslås hovedregelen: «Utgangspunktet i norsk rett er at bare eier eller innehaver av virksomheten kan bli ansvarlig, men tilknytning på annet grunnlag kan etter omstendighetene være tilstrekkelig» (avsnitt 66). Normalt er det altså eier eller innehaver av den skadevoldende virksomheten eller innretningen som kan pålegges ansvar etter det ulovfestede objektive ansvaret. Eksempler på dette er situasjoner hvor skadevolderen er eier av bygningen hvor taksteinen eller gesimsen løsnet, som i Mønepanne (Rt. 1972 s. 965) og Gesims (Rt. 1939 s. 766).

Dommen i Nordsjødykker II åpner, uten å spesifisere nærmere, for muligheten til å anerkjenne alternative former for tilknytning når det gjelder ansvar. Dette kan være relevant når erstatningskrav rettes mot rettssubjekter med en mer perifer relasjon til virksomheten eller innretningen. Dersom eieren eller innehaveren ikke har tilstrekkelig betalingsevne eller betalingsvilje, kan skadelidte være interessert i å fremsette krav mot andre parter som har en svakere, men fortsatt relevant, tilknytning.

For å avklare innholdet i tilknytningskravet må man tolke rettspraksis og andre relevante kilder. Det er mangel på høyesterettspraksis som spesifikt definerer hvilke andre tilknytningsformer enn eierskap som kan være relevante, samt hvor sterk tilknytningen må være. Likevel gir enkelte dommer veiledning, som for eksempel Gol Bygg (Rt. 1983 s. 1052). Denne dommen illustrerer at eierskap til bygningsmassen alene ikke er tilstrekkelig for å oppfylle tilknytningskravet dersom skaden er forårsaket av et annet rettssubjekt som driver virksomhet på eiendommen. Dommens synspunkter videreføres i Nordsjødykker II (Rt. 2009 s. 1237), der spørsmålet var om staten kunne holdes ansvarlig for skader påført dykkerne mens de utførte arbeid for private oljeselskaper, gitt statens tilknytning til petroleumsvirksomheten i Nordsjøen.

Både Gol Bygg-dommen og Nordsjødykker II- dommen omhandlet skadevoldende virksomheter, og de samme prinsippene gjelder også når skaden er forårsaket av en innretning. I slike tilfeller må det vurderes om tilknytningen til innretningen er tilstrekkelig sterk, basert på momentene som begrunner det objektive ansvaret.