Kapittel 8 Arbeidsgiveransvar

og annet virksomhetsansvar

Av professor dr. juris Morten Kjelland

Utgangspunktet i erstatningsretten er at man er ansvarlig for egne handlinger eller unnlatelser. For å pålegge noen ansvar for skader forårsaket av andre, kreves det en særskilt begrunnelse og hjemmel. Slikt ansvar for andre kan etableres på to hovedmåter: Den første måten er gjennom identifikasjonsansvar, der ansvarssubjektet identifiseres med skadevolderen. Den andre måten er ved å konstruere et avledet ansvar, hvor ansvarssubjektet holdes ansvarlig for en skade som er påført av en annen, uten at handlingene identifiseres direkte med hverandre.

Arbeidsgiveransvaret er en form for avledet ansvar, og er hjemlet i skl. § 2-1. Det gjelder i og utenfor kontraktsforhold, og i næringsvirksomhet så vel som offentlig virksomhet. Ansvaret har både subjektive og objektive elementer: Arbeidsgiveren har et objektivt erstatningsansvar for skader arbeidstakeren volder forsettlig eller uaktsomt. «Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten», jf. skl. § 2-1 nr. 1 andre punktum. En forutsetning for arbeidsgiveransvar er at det foreligger et arbeidsforhold («arbeidsgiver–arbeidstaker-forhold»). Det avgrenses dermed mot selvstendige oppdragstakere. Bestemmelsen definerer hvem som anses som «arbeidstaker» og «arbeidsgiver». Begrepene er som hovedregel i samsvar med definisjonene i ferieloven § 2 og arbeidsmiljøloven § 1-8.

For å avgjøre om det foreligger et arbeidsforhold eller et oppdragsforhold, må man gjøre en konkret vurdering basert på momenter utledet fra rettspraksis. Blant annet vurderes om arbeideren er forpliktet til å stille personlig arbeidskraft til disposisjon, om han må underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll, hvem som stiller med verktøy, hvem som bærer risikoen for arbeidsresultatet, hvordan vederlaget beregnes og utbetales, stabiliteten i forholdet mellom partene, og om arbeideren har mulighet til å påta seg annet arbeid. Momentlisten i praksis illustreres ved Avlaster (Rt. 2013 s. 354) og Beredskapshjem (Rt. 2013 s. 342).

Utover at det må gjelde et arbeidsforhold, må skaden ha skjedd «under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren», jf. skl. § 2-1 nr. 1 første punktum. Tilknytningskravet har både en tidsmessig og en saklig side: Skaden må tidsmessig ha skjedd innenfor arbeidstiden og ikke på arbeidstakerens fritid, se Erter (Rt. 1962 s. 89). Enkelte arbeidsgrupper anses for å være kontinuerlig i tjeneste; det gir Alkejakt (Rt. 1972 s. 815), som gjaldt den tidligere sjøloven § 8, et eksempel på. Det må dernest være saklig sammenheng mellom skadeforvoldelsen og arbeidet.

Saklighetskravet må vurderes konkret, og vil variere med arten av virksomheten. Man var tidligere svært restriktiv i denne vurderingen, noe Alkejakt (Rt. 1972 s. 815) viser. Veiledende i dag er hva som er påregnelig i den enkelte bransjen, se Alkejaktdommen der det ble ilagt arbeidsgiveransvar da det «ikke [var] upåregnelig at det ble drevet alkejakt fra et marinefartøy». Prevensjonshensynet kan også inngå som et moment i saklighetsvurderingen, se Mobbe I (Rt. 1997 s. 786).

Spørsmålet om arbeidstakeren har opptrådt «forsettlig eller uaktsomt», må vurderes i samsvar med det alminnelige skyldansvaret. Hvorvidt en forsettlig skadeforvoldelse omfattes av arbeidsgiveransvaret, må avgjøres konkret. Forarbeidene har uttrykt at forsettlige skadeforvoldelser «gjennomgående» bør føre til «at arbeidsgiveren ikke blir ansvarlig», jf. Innst. II 1964 s. 45. I Algårds Bilutleie (Rt. 2012 s. 1420) ble det uttalt at «forsettlige skadeforvoldelser i vinnings hensikt i strid med arbeidstakers interesser, vil – etter omstendighetene – omfattes» (avsn. 31). Av Hjemmehjelp (Rt. 2008 s. 755) kan det utledes tre momenter til vurderingen: Det første er om skadeforvoldelsen er utslag av arbeidssituasjonen eller arbeidstakeren som person, se også Vekter (Rt. 2007 s. 1665). Dernest legges det vekt på arbeidsgiverens og skadelidtes mulighet til å kontrollere risikoen. Det taler for arbeidsgiveransvar dersom arbeidsgiveren har høy grad av kontroll, i motsetning til situasjoner der skadelidte selv er nærmest til å dempe risikoen. Det er imidlertid ikke avgjørende at arbeidsgiverens mulighet til å kontrollere risikoen er begrenset.jf. Hjemmehjelp (Rt. 2008 s. 755). Avslutningsvis foretas det en helhetsvurdering, der spørsmålet er hvem som er nærmest til å bære risikoen for skaden. Også det offentlige kan pålegges arbeidsgiveransvar.

Spørsmålet er om «de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt», jf. skl. § 2-1 nr. 1 første punktum. Det offentliges arbeidsgiveransvar er relativt, idet «[a]ktsomhetskravet vil avhenge av hva slags tjenesteområde man befinner seg på», jf. Nissegården (Rt. 2015 s. 257 avsnitt 32). Den såkalte «standardregelen», som gjelder for offentlig kontroll-, bistands- og servicevirksomhet, oppstiller et krav om et kvalifisert avvik, se Tirranna (Rt. 1970 s. 1154), se Asfaltkant (Rt. 2000 s. 253). Det må likevel foretas en konkret vurdering, fordi «standardregelen» ikke gjelder for alle virksomheter som inngår i «offentlig kontroll-, bistands- og servicevirksomhet, se Asfaltkant-dommen s. 265. Spanor (Rt. 1991 s. 954), Furunkulose (Rt. 1992 s. 453) og Ulmebrann (Rt. 2011 s. 991) er eksempler på virksomheter der «standardregelen» gjelder. Hjelpeverge (Rt. 1999 s. 1903) er et eksempel på et tilfelle hvor man er utenfor dens virkeområde. 

Upersonlige rettssubjekter kan ikke utvise skyld. De kan imidlertid holdes ansvarlige gjennom identifikasjon med sine organer (organansvar). Organansvaret innebærer en identifisering mellom fysiske personer og upersonlige rettssubjekter, slik at ansvaret tilordnes rettssubjektet. Ansvaret gjelder hovedsakelig personer i lederstillinger, og det kreves at skaden er påført i forbindelse med utførelsen av oppgaver av ledelseskarakter. I Haavind (Rt. 2015 s. 475) er det uttrykt slik: «[D]et ulovfestede organansvaret […] inntrer når skadeforvoldelsen skyldes svikt i lederfunksjoner.» (avsn. 58). Veiledende er «om vedkommende […] utøver den øverste myndigheten […] innen sitt felt», se Omsorgsovertakelse (Rt. 1995 s. 209 s. 221), som gjaldt innenfor offentlig sektor (sosialsjefen og klientutvalget). Fra privat sektor gir Tripp Trapp (Rt. 2012 s. 1062) et eksempel (innkjøpssjef).

Organansvaret har en selvstendig betydning ved siden av arbeidsgiveransvaret, fordi arbeidsgiveransvaret ikke medfører fullstendig identifikasjon mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, slik organansvaret gjør. Arbeidsgiveren identifiseres ikke med arbeidstakerens uaktsomhet under arbeidsgiveransvaret, og derfor er det ikke grunnlag for erstatningstyper som krever skyld hos skadevolderen, som for eksempel oppreisningserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5. Oppreisningsansvaret må derfor bygge på organansvaret, se Omsorgsovertakelse (Rt. 1995 s. 209).

Statens ansvar for offentlig myndighetsutøvelseer en annen form for ansvar for andre. Grunnlovsstrid kan medføre erstatningsansvar – det er brudd på Grunnloven § 105, som gjelder ekspropriasjonserstatning, et eksempel på. Hvis et forvaltningsvedtak kjennes ugyldig, kandet medføre erstatningsansvar, se Vangen (Rt. 2010 s. 291). Men det gjelder ikke «noen generell regel om objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse», se Vangen-dommen avsnitt 33. Reitgjerdet II (Rt. 1987 s. 1495) og Advokatbevilling (Rt. 2005 s. 416) er eksempler på at erstatningskrav har ført frem. I sakene ble objektivt erstatningsansvar begrunnet med at det gjaldt særlig inngripende vedtak. Sen saksbehandling kan etter omstendighetene også begrunne erstatningsansvar for staten, se Pionérdykker (Rt. 2006 s. 1519).

Foreldres ansvar for egne barns uaktsomme handlinger, jf. skadeserstatningsloven § 1-2, og eiers eller innehavers ansvar for dyr, jf. skadeserstatningsloven § 1-5, er andre eksempler på ansvar for andre.

2. En hybrid ansvarsmodell

Arbeidsgiveransvaret er hjemlet i skl. § 2-1. Bestemmelsen pålegger arbeidsgiver et objektivt ansvar for skader som voldes forsettlig eller uaktsomt av hans arbeidstakere. Arbeidsgivers ansvar er basert på det faktum at arbeidstakeren må være ansvarlig etter de alminnelige culpareglene, som er beskrevet tidligere. I arbeidsgiveransvaret er både arbeidstakeren og arbeidsgiveren ansvarlige; arbeidstakeren er ansvarlig på grunnlag av skyld, mens arbeidsgiver er ansvarlig objektivt etter skl. § 2-1. Dette betyr at arbeidsgiveransvaret har både objektive og subjektive elementer, som kan illustreres ved en figur.

Kjerneområdet for arbeidsgiveransvaret er skader som oppstår i privat næringsvirksomhet. Imidlertid strekker ansvaret seg også til skadesituasjoner utenfor næringsforholdene, for eksempel skader som oppstår ved svikt i offentlig servicevirksomhet. Arbeidsgiveransvaret omfatter også skader som oppstår i kontraktsforhold, men i slike tilfeller er bestemmelsens betydning noe redusert, ettersom det ulovfestede kontraktshjelperansvaret har en bredere anvendelse.

3. Krav om et arbeidsgiver-arbeidstaker-forhold

For å kunne pålegge arbeidsgiveransvar må det foreligge et arbeidsgiver-arbeidstaker-forhold. Som arbeidsgiver regnes både det offentlige og enhver annen som, i eller utenfor ervervsvirksomhet, har noen i sin tjeneste. Dette innebærer at enhver som har en avtale eller arbeidsordning med en annen person, som gjør denne personen til arbeidstaker, faller inn under arbeidsgiveransvaret. Herunder omfattes også stat, kommune og fylkeskommune når det refereres til «det offentlige».

For å etablere arbeidsgiveransvar er det en forutsetning at skadevolderen faktisk er en arbeidstaker. Begrepet arbeidstaker er definert i skl. § 2-1 nr. 3 som en person som «gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgivers tjeneste». Vanlige ansatte vil således alltid anses som arbeidstakere i lovens forstand. Denne definisjonen er i samsvar med forarbeidene, som påpeker at «enhver som på vanlig måte er ansatt hos arbeidsgiveren» skal anses som arbeidstaker (Innst. II 1964 s. 27). Det er den formelle posisjonen som ansatt som er avgjørende, ikke hvorvidt stillingen i praksis er fri og selvstendig (Innst. II 1964 s. 27).

Synspunktet er lagt til grunn i høyesterettspraksis, se Sceneinstruktører (Rt. 1958 s. 1229) og EMI (Rt. 1985 s. 644). I sceneinstruktørdommen ble det fremsatt krav om feriepenger fra to instruktører, som hadde påtatt seg regien for enkelte teaterstykker på Nationaltheatret. EMI-dommen gjaldt spørsmål om to studiomusikere var å anse som arbeidstakere for et plateselskap ved beregning av arbeidsgiveravgift. I begge dommene fant Høyesterett at det var tale om arbeidstakere.

Når det ikke foreligger en formell arbeidsavtale mellom arbeidsgiver og skadevolder, må man foreta en mer nyansert vurdering av arbeidsrelasjonen. Spørsmålet blir da om det eksisterer en relasjon med de karakteristikkene som typisk kjennetegner et arbeidsgiver-arbeidstakerforhold. I slike tilfeller er realiteten avgjørende, ikke bare hvilken betegnelse arbeidsrelasjonen måtte ha.Se eksempelvis Reksten Management (Rt. 1993 s. 490). Spørsmålet var hvem som skulle anses som arbeidsgiver for en sjømann – det konkrete managementselskapet eller rederiselskapet – konkluderte retten med at managementselskapet skulle betraktes som arbeidsgiver. Dette var til tross for at arbeidsavtalen formelt var inngått med rederiselskapet. Retten mente at managementselskapet hadde en tilstrekkelig kontroll og ansvar for sjømannen, og det ble ansett at selskapet burde ha gjort det klart for sjømannen at de kun opptrådte som fullmektig da avtalen ble signert.

Arbeidsgivers ansvar etter skl. § 2-1 omfatter ikke skader voldt av oppdragstakere. Med dette menes personer som utfører arbeid eller verv for en arbeidsgiver, men som til forskjell fra en arbeidstaker ikke foretar arbeidet i hans tjeneste. Vedkommende er med andre ord ikke ansatt, men vil typisk kunne være innleid for å foreta et spesielt oppdrag eller yte en type tjeneste.

Derfor må det trekkes en grense mellom arbeidstakere på den ene siden og oppdragstakere på den andre. Som hovedregel kan det legges til grunn at arbeidstakerbegrepet i skl. § 2-1 har det samme innholdet som arbeidstakerbegrepet i ferieloven § 2 og arbeidsmiljøloven § 1-8.* [Bestemmelsen kan du lese mer om på Juridika.] Ved opptrekking av grensen mellom arbeidstakere og oppdragstakere kan man derfor også se hen til praksis til disse to andre bestemmelsene. For å avgjøre om det er tale om en arbeidstaker, må det foretas en sammensatt vurdering. Momenter som taler for at det er snakk om arbeidstaker, inkluderer blant annet:

følgende momenter:

  • En arbeidstaker plikter å stille sin personlige arbeidskraft til disposisjon for arbeidsgiveren, og har derfor ikke mulighet til å bruke egne medhjelpere til å utføre arbeidet. En viktig indikasjon på en arbeidstaker er den personlige forpliktelsen til å utføre arbeidet selv.
  • Arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet, mens oppdragstakere har ansvaret for resultatet av sitt arbeid. Dette innebærer at arbeidsgiveren er ansvarlig for eventuelle feil eller mangler i arbeidsresultatet, mens oppdragstakere må levere et resultat som oppfyller avtalte krav.
  • Tilknytningsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er vanligvis preget av stabilitet og kan sies opp med bestemte frister. Dette står i kontrast til oppdragstakere, som ofte engasjeres for en mer begrenset periode og med mindre forutsigbarhet i forhold til oppsigelse.
  • En arbeidstaker plikter å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll over arbeidet. Arbeidsgiveren er ansvarlig for å stille nødvendige maskiner, utstyr og materialer til rådighet for arbeidstakeren. Oppdragstakere derimot, vil ofte bruke egne verktøy og utstyr.
  • Vederlaget for arbeidstakeren utbetales vanligvis som lønn eller annen periodisk ytelse, basert på timene vedkommende har arbeidet. Dersom vederlaget derimot beregnes som en fastpris, er det en indikasjon på at man har med en selvstendig oppdragstaker å gjøre.
  • Arbeidstakeren arbeider i hovedsak kun for én arbeidsgiver, mens oppdragstakere ofte har mange kunder og kan jobbe for flere oppdragsgivere samtidig.

Momentene knyttet til arbeidsgiveransvaret har blitt vurdert i flere Høyesterett-dommer. Selv om arbeidsgiver ikke kan holdes ansvarlig for skadevoldende handlinger begått av oppdragstakere, kan arbeidsgiver bli holdt ansvarlig for egen uaktsomhet etter culpareglene. For eksempel kan arbeidsgiver være ansvarlig dersom det er uaktsomt å sette bort et oppdrag til en ukvalifisert oppdragstaker, som deretter forårsaker skade på en tredjepart. Uaktsomheten kan også ligge i mangler ved gjennomføringen av oppdraget.

Etter skl. § 2-1 nr. 3 andre punktum, er visse grupper likestilt med arbeidstakere. Dette inkluderer blant annet «ombud i offentlig virksomhet, befal og menige under militærtjeneste, samt andre som deltar i pålagt tjenestegjøring for det offentlige, og innsatte, pasienter e.l. som deltar i arbeidsvirksomhet i kriminalomsorgens anstalter, helsesituasjoner eller lignende». Listen over disse gruppene er ikke uttømmende, som indikert av uttrykket «eller lignende».

Skyldkravet

Når det vurderes om en arbeidstaker har opptrådt uaktsomt eller forsettlig, skal man basere seg på den alminnelige culpanormen. Dette er viktig å presisere, fordi lovteksten i skl. § 2-1 kan gi inntrykk av noe annet. Spesielt kan setningen om at det skal vurderes «om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt» lett misforstås som den aktsomhetsstandarden som skal anvendes. Denne formuleringen er imidlertid ment å belyse en annen aspekt, nemlig om arbeidsgiverens handlinger eller unnlatelser har vært tilstrekkelige i forhold til forventningene til virksomhetens eller tjenestens standard, snarere enn å etablere en egen aktsomhetsnorm.I forarbeidene fremgår det at formuleringen skal uttrykke at skl. § 2-1 har en dobbeltfunksjon (Ot.prp. nr. 48 for 1965–66 s. 78 f.). For det første skal den regulere bestemte sider ved det offentliges ansvar. For det andre skal den fange opp anonyme og kumulative feil. 

5. Rekkevidden av arbeidsgiveransvaret

5.1 Generelt

For å kunne kreve erstatning etter arbeidsgiveransvar må skaden være voldt «under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgivere», jf. skl. § 2-1 nr. 1 første punktum. Ansvaret er også negativt avgrenset ved at det «ikke [omfatter] skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet», jf. skl. § 2-1 nr. 1 andre punktum. Disse avgrensningskriteriene glir noe over i hverandre. De fanger inn forskjellige sider ved tilknytningskravet, og skal derfor utdypes i hvert sitt underpunkt.

Grensen mellom arbeidsskader og fritidsskader er ofte klarere ved fysiske skader. Forarbeidene til skl. § 2-1 angir at skader som arbeidstakeren «volder borte fra arbeidsstedet i sin fritid» faller utenfor arbeidsgiveransvaret (Innst. II 1964 s. 20). Det er imidlertid unntak fra denne regelen.

Visse yrkesgrupper har plikter også når de ikke er på vakt. For eksempel gjelder dette polititjenestemenn, som kan være ansvarlige for skader selv om de ikke formelt er på vakt, dersom de handler som om de har politimyndighet. I slike tilfeller hefter det offentlige for skader forårsaket av polititjenestemenn, selv om de mangler formell hjemmel for å gripe inn.

Noen yrkesgrupper anses for å være kontinuerlig i tjeneste etter skl. § 2-1. Et eksempel er redere, som har uavbrutt ansvar for skipsfører og annet mannskap så lenge de er om bord, jf. sjøloven § 151. Ansvarsperioden gjelder også utenom den formelle tjenestetiden.

5.2 Tilknytningskrav 1. Tidsmessig sammenheng

I vilkåret om at skaden må være voldt under utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, ligger det et krav om en viss tilknytning til arbeidet. Dette kriteriet omfatter både en tidsmessig grense og en saklig grense for arbeidsgiveransvaret. Hovedfokuset her er den tidsmessige delen av tilknytningskravet, ettersom krav til saklig sammenheng primært reguleres i skl. § 2-1 nr. 1 andre punktum, som vil bli behandlet i det følgende under punktet om tilknytningskrav 2. Skader som arbeidstakeren forårsaker utenfor det som relaterer seg til arbeidet hos arbeidsgiveren, utløser ikke arbeidsgiveransvar. Dette inkluderer for eksempel skader på fritiden, slik som i forbindelse med sportsaktiviteter eller sosiale sammenkomster. Denne avgrensningen er tydelig uttrykt i forarbeidene.

Grensen mellom arbeidsskader og fritidsskader er ofte klarere når det gjelder fysiske skader. Forarbeidene til skl. § 2-1 fastslår at skader som arbeidstakeren forårsaker «borte fra arbeidsstedet i sin fritid» normalt ikke omfattes av arbeidsgiveransvaret (Innst. II 1964 s. 20). Imidlertid finnes det unntak fra denne hovedregelen.

Visse yrkesgrupper pålegges plikter som kan gjelde selv når de ikke er på vakt. For eksempel gjelder dette polititjenestemenn, der det offentlige kan holdes ansvarlig for skader forårsaket av en politimann som handler som om han hadde politimyndighet, selv om han ikke hadde formell hjemmel til å gripe inn.

Videre er enkelte yrkesgrupper ansett som kontinuerlig i tjeneste etter skl. § 2-1. Et eksempel på dette er redere, som ifølge sjøloven § 151 har et uavbrutt ansvar for skipsfører og annet mannskap så lenge de er om bord. Ansvarstiden for slike grupper strekker seg dermed også til tider utenom den formelle tjenestetiden.

5.3 Tilknytningskrav 2. Saklig sammenheng

Arbeidsgiveransvaret forutsetter en tilstrekkelig kvalifisert saklig sammenheng mellom skadehandlingen og arbeidet. Dette kravet fremgår tydelig i skl. § 2-1, som eksplisitt begrenser ansvaret ved skader som oppstår når «arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet». Dette kriteriet sikrer at arbeidsgiveransvaret ikke strekker seg til skader som ikke har en klar tilknytning til det utførte arbeidet.

En tilsvarende ramme er gitt i europeisk rett gjennom PEL artikkel 3:201, som pålegger ansvar kun for skade forårsaket «in the course of the employment». Denne bestemmelsen understreker at ansvaret for skader er begrenset til hendelser som skjer i løpet av ansettelsestiden og i forbindelse med utførelsen av arbeidsoppgaver.

41

Eldre rettspraksis i norsk erstatningsrett var preget av en mer restriktiv tilnærming til arbeidsgiveransvar. Skadeerstatningsloven har imidlertid modernisert grensen for arbeidsgiveransvaret, og forarbeidene til skl. § 2-1 understreker at det må til «atskillig» av «uregelmessig» oppførsel fra arbeidstakeren før arbeidsgiver kan unngå ansvar (Innst. II 1964 s. 45). Dette betyr at arbeidsgiveransvaret i dag omfatter et bredere spekter av hendelser enn tidligere.

Høyesterett har utviklet en detaljert praksis for å tolke uttrykket i skl. § 2-1. Forarbeidene gir ikke en presis definisjon, og hver sak må vurderes konkret. Høyesterett har presisert grensene for arbeidsgiveransvaret gjennom omfattende rettspraksis, noe som har gitt en mer nyansert forståelse av hva som ligger innenfor arbeidsgiverens ansvar.

Et viktig moment i vurderingen er om skadehendelsen ligger innenfor hva en arbeidsgiver rimelig kan forvente, basert på en type «påregnelighetsbetraktning». Jo mer forutsigbar den aktuelle skaden er, desto lettere vil det være å pålegge arbeidsgiveransvar. Høyesterett har vektlagt dette argumentet i sine dommer.

Prevensjonshensynet spiller også en rolle. Dersom påleggelsen av arbeidsgiveransvar kan bidra til å skjerpe arbeidsgivers aktsomhet og redusere risikoen for skade, kan dette være et sterkt argument for å pålegge ansvar etter skl. § 2-1.

5.4 Særlig om forsettlige skadeforvoldelser

Forsettlige skadeforvoldelser reiser særskilte spørsmål om rammene for arbeidsgiveransvaret. Det kan for eksempel være at arbeidstakerens opptreden består i en straffbar handling, slik som tyveri eller underslag. Flere saker om dette temaet har vært behandlet av Høyesterett, som har gitt viktige avklaringer av hvordan grensene skal trekkes.

Analysene etterlater et inntrykk av en rettsutvikling i skadelidtes favør. Særlig tydelig er det når det sammenliknes med den mer restriktive holdningen i forarbeidene til skl. § 2-1.

Når det i saker med forsettlige skadeforvoldelser skal avgjøres om skaden faller innenfor eller utenfor rammen av arbeidsgiveransvaret, vurderes tre sentrale momenter. Disse momentene illustreres her med dommen Hjemmehjelp (Rt. 2008 s. 755) for å gi en sammenhengende fremstilling.

Det spiller for det første inn om skadeforvoldelsen er et utslag av arbeidssituasjonen eller arbeidstakeren som person/individ. Dersom risikoen er et utslag av arbeidets karakter, taler det for ansvar, til forskjell fra om risikoen er utslag av arbeidstakerens personlighetsforhold. Dette blir slik formulert i Hjemmehjelp (Rt. 2008 s. 755, avsn. 45 og 47), se følgende kommenterte domsutdrag:

Det er ikke tilstrekkelig å påvise et alvorlig forbrytersk sinnelag for at arbeidsgiveren skal bli fri sitt ansvar etter skl. § 2-1; det kreves noe mer.

Vekter (Rt. 2007 s. 1665) tjener som eksempel. Førstvoterende kom til at skadehandlingen i saken fremsto som kvalifisert fjern og ekstraordinær (avsn. 38). Med henvisning til forarbeidende ble det påpekt at det må skilles mellom «den normale risiko for skader pga. menneskelige feil i det arbeidsforhold det gjelder» og «en realisering av en særegen risiko som følger med den bestemte arbeidstaker» (avsn. 40). Ut fra faktum i saken ble det fremhevet at skadeforvoldelsen var utslag av en slik særegen risiko.

For det andre vurderes arbeidsgiverens og skadelidtes evne til å kontrollere risikoen. En høy grad av kontroll hos arbeidsgiveren taler for at arbeidsgiver kan holdes ansvarlig, i motsetning til tilfeller hvor det er skadelidte tredjeparten som har større mulighet til å redusere risikoen. Dette prinsippet er godt illustrert i Hjemmehjelp-dommen. I denne saken ble det argumentert for at det var en tilstrekkelig nærhet mellom hjemmehjelpens arbeidsoppgaver og skadehandlingen, da skadelidte ikke hadde mulighet til å kontrollere risikoen eller beskytte seg mot den (se avsnitt 45 og 47–48). Retten fremhevet at det ikke nødvendigvis var avgjørende om arbeidsgiveren faktisk hadde mulighet til å kontrollere risikoen (se avsnitt 49), men heller om risikoen var slik at arbeidsgiveren burde ha hatt en bedre kontroll over situasjonen.

For det tredje må det gjennomføres en helhetsvurdering av hvem som er nærmest til å bære risikoen for skaden. Denne vurderingen innebærer å se på flere faktorer fra to perspektiver:

Det første perspektivet tar utgangspunkt i skadelidtes ståsted og vurderer «de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten», jf. skl. § 2-1 nr. 1 første punktum.

Det andre perspektivet vurderer arbeidsgiverens ståsted og hva som er «rimelig å regne med» for arbeidsgiveren, jf. skl. § 2-1 nr. 1 andre punktum. Dette perspektivet krever at man ser på hva arbeidsgiveren burde ha forutsett som en del av risikoen forbundet med virksomheten.

I Hjemmehjelp-dommen blir denne helhetsvurderingen belyst i dommens avsnitt 45 og 50–52, der dommen diskuterer hvordan skadelidtes mulighet til å stille krav og arbeidsgiverens rimelige forventninger spiller sammen. Dette kan visualiseres i figuren med domskommentar.

I interesseavveiningen er det også relevant å vurdere om skadelidte har en berettiget forventning om beskyttelse fra arbeidsgiveren til den som forårsaket skaden. Hvis denne forventningen er til stede, taler det for at arbeidsgiveren er nærmest til å bære risikoen. Denne argumentasjonen er i tråd med Hjemmehjelp-dommen.

Videre spiller rene rimelighetshensyn en viktig rolle i vurderingen. Hjemmehjelp-dommen fra 2008 gir en god illustrasjon av dette. Personer som er pleietrengende har en berettiget forventning om at kommunen sørger for tilstrekkelig sikkerhet for pasienter og beboere. Når det skjer overtredelser fra hjemmehjelpere eller andre i tilsvarende stillinger, tilsier rimelighets- og rettferdighetshensyn at skadelidte normalt bør ha rett til erstatning etter skl. § 2-1. Dette baseres på en forventning som bygger på en særskilt relasjon mellom skadelidte og den ansvarlige.

6. Særlig om det offentliges arbeidsgiveransvar

6.1 Generelt

Det offentliges arbeidsgiveransvar reiser spesielle spørsmål som krever en grundig behandling i dette siste punktet om skl. § 2-1. Fremstillingen bygger på de hovedprinsippene som er skissert tidligere, med fokus på nyanser og presiseringer relatert til det offentliges arbeidsgiveransvar. Dette temaet er både komplekst og omfattende, preget av betydelige meningsforskjeller i rettslitteraturen. Målet med min gjennomgang er å identifisere sentrale problemstillinger og belyse hovedtrekkene i reguleringen.

Jeg begynner med å se nærmere på arbeidsgiveransvar for skader som oppstår i forbindelse med det offentliges service- og kontrollvirksomhet, hvor det offentliges informasjonsansvar også er relevant. Til slutt vil jeg drøfte arbeidsgiveransvar i tilfeller hvor skaden er en følge av ressursmangel.

6.2 Arbeidsgiveransvar ved offentlig kontroll-, bistands- og servicevirksomhet

Skl. § 2-1  nr. 1 første punktum, som omhandler «hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt», var ment å begrense deler av det offentliges arbeidsgiveransvar. Denne formuleringen retter seg spesielt mot områder innen kontroll- og servicevirksomhet, inkludert hjelpe- og bistandshandlinger. For å pålegge arbeidsgiveransvar i slike tilfeller kreves det derfor mer enn i andre sammenhenger. Kravet om et kvalifisert avvik fra standarden betegnes i dag som «standardregelen». Det er viktig å presisere at standardregelen ikke innebærer en vanlig relativisering av culpanormen, men er mer rettet mot nyanseringer av arbeidsgiveransvarets rekkevidde.

Et tidlig uttrykk for den tankegangen som standardregelen går ut på, finnes i Tirranna (Rt. 1970 s. 1154). Førstvoterende for flertallet fulgte opp forarbeidenes anvisning om et kvalifikasjonskrav og uttalte at «[f]eil og forsømmelighet som skal kunne lede til rettslig ansvar, må fremtre som et betydningsfullt avvik fra den grad av sikkerhet som virksomheten tar sikte på å tilveiebringe» (s. 1156).

Den rettspolitiske begrunnelsen for standardregelen er knyttet til det faktum at kontroll- og servicevirksomhet ofte innebærer en oppgave med å beskytte tredjemanns interesser mot skader. Hvis det offentlige kunne blitt erstatningsrettslig «beskyttet» ved å unnlate å iverksette tiltak—og dermed unngå problemer med svikt eller manglende effektivitet i sikkerhetstiltakene—ville det ikke vært til nytte for samfunnet som helhet.

Standardregelen er omdiskutert. Jeg mener imidlertid at den har en etablert plass i norsk erstatningsrett og er solid forankret i høyesterettspraksis. Til tross for denne forankringen, kan standardregelen i visse tilfeller trenge nyansering, modifikasjon eller tilsidesettelse, avhengig av sakens spesifikke karakter. En konkret vurdering av standardregelens anvendelse er nødvendig, der hensynene som ligger til grunn for regelen må balanseres mot andre relevante hensyn i den aktuelle saken.

6.3 Offentliges arbeidsgiveransvar ved ressursmangel

Når man vurderer om den offentlige tjenestens og tilsynets standard oppfyller minimumskravene, er det bevilgningene som er tilgjengelige, som setter rammen for hva som kan forventes. Dersom bevilgningene er utilstrekkelige til å oppnå en tilfredsstillende kvalitet og nødvendige sikkerhetstiltak, kan det i utgangspunktet ikke pålegges arbeidsgiveransvar til det offentlige.Det kan for eksempel gjelde hvis knappe ressurser resulterer i sendrektig saksbehandling som påfører tap.

Fra denne hovedregelen kan det gjøres unntak i spesielle tilfeller, som krever en særskilt begrunnelse. For eksempel kan uttalelser fra en offentlig saksbehandler skape en berettiget forventning hos en søker om å få sin søknad fremskyndet i saksbehandlingen, Pionérdykker (Rt. 2006 s.1519). Andre eksempler er når saksbehandlingen strider mot forpliktelsene som staten eller kommunene har overfor borgerne etter Grunnloven, formell (vanlig) lov eller våre internasjonale forpliktelser etter konvensjoner.

Organansvar

I motsetning til fysiske personer kan ikke aksjeselskaper, stiftelser, kommuner og andre upersonlige rettssubjekter utvise skyld på egenhånd. Imidlertid kan slike rettssubjekter bli identifisert med sine organer, noe som innebærer at handlinger eller unnlatelser fra deres organer blir betraktet som rettssubjektets egne. Dette er et eksempel på organansvaret, der for eksempel en administrerende direktør i et aksjeselskap kan ha gjort en feil som selskapet som sådan må bære ansvaret for. På samme måte kan en kommune bli erstatningsansvarlig for handlinger eller unnlatelser utført av ordføreren, barnevernet, eller skoleledelsen.

Erstatningsansvaret tilordnes andre enn fysiske personer gjennom organansvaret, som sikrer at skadelidte tredjeparter får erstatning, selv om risiko og oppgaver ofte er spredt på flere personer i et selskap eller en offentlig institusjon. Dette bidrar til å opprettholde rettsvernet for ulike grupper skadelidte, og ansvarskonstruksjonen fremmer likhet i erstatningsvernet. Organansvaret sikrer dermed at hvis en fysisk person hadde blitt ansvarlig for skaden i en personlig drevet virksomhet, vil det upersonlige rettssubjektet være ansvarlig på tilsvarende måte.

For å kunne pålegge organansvar må personen som forårsaket skaden ha gjort dette i egenskap av å utføre oppgaver av ledelseskarakter. For eksempel, dersom en daglig leder i en bokhandel stabler et høyt boktårn i forbindelse med julesalget, og dette resulterer i et bokskred som skader et barn som besøker butikken, vil ikke bedriften kunne pådras organansvar. Dette ble illustrert i Partner-dommen (Rt. 2015 s. 475), der det ble uttalt at «det ulovfestede organansvaret … inntrer når skadeforvoldelsen skyldes svikt i lederfunksjoner» (avsnitt 59). I denne saken ble en partner i et advokatfirma holdt ansvarlig etter arbeidsgiveransvaret i skl. § 2-1, og ikke etter organansvaret. Arbeidstakerbegrepet ble tolket utvidende, noe som understreker at organansvaret primært gjelder situasjoner hvor skadeforvoldelsen kan knyttes til funksjoner og ansvar av ledelseskarakter.

Det er generelt enklere å få dekket tap under arbeidsgiveransvaret enn under organansvaret, spesielt når det gjelder personskader eller tingskader forårsaket av arbeidstakere i virksomheten. Arbeidsgiveransvaret gir ofte et mer omfattende erstatningsgrunnlag, da det ikke krever at det foreligger full identifikasjon mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Dette innebærer at arbeidsgiver ikke nødvendigvis blir identifisert med arbeidstakerens uaktsomhet.

Arbeidsgiveransvaret gir grunnlag for å kreve erstatning for både økonomiske tap og menerstatning, men ikke oppreisningserstatning etter skl. § 3-5. Oppreisningserstatning kan kun kreves gjennom organansvaret, som "konstruerer" et skyldansvar som om det var virksomheten (som et "organ") som selv hadde begått krenkelsen. Dette ble tydelig illustrert i Omsorgsovertakelse-dommen (Rt. 1995 s. 209), hvor sosialsjefen og klientutvalget i en kommune hadde truffet flere hastevedtak basert på mistanke om incest. Da det viste seg å ikke være grunnlag for vedtakene, krevde faren oppreisningserstatning fra kommunen. Høyesterett fastslo at kommunens organansvar også omfattet oppreisningsansvaret etter den tidligere skl. § 3-6. Retten identifiserte kommunens organer, herunder sosialsjefen og klientutvalget, som ansvarlige på en funksjonell basis, og ikke bare ut fra hierarkiske strukturer. Dette viser at organansvaret kan ha en vid anvendelse og må fastlegges ut fra erstatningsrettens egne hensyn og typetilfellets egenart.

I privat sektor har organansvaret også en viktig funksjon. Tripp Trapp-dommen (Rt. 2012 s. 1062) er et sentralt eksempel. I denne saken ble en produsent av barnestoler tilkjent erstatning for opphavsrettskrenkelse. Dommen klargjør at personer som faktisk besitter øverste beslutningsmyndighet innenfor et viktig område i bedriften, kan bli identifisert med virksomheten etter organansvaret. Tripp Trapp-dommen illustrerer at organansvaret brukes som et verktøy for å sikre effektivitet i erstatningsreglene, slik at omfattende delegasjon ikke fører til ansvarspulverisering og dermed svakt erstatningsvern for skadelidte.

Ansvar ved offentlig myndighetsutøvelse

For offentlig myndighetsutøvelse rommer erstatningsretten en rekke kategorier, hvor reguleringen må tilpasses typesituasjonens egenart. Vi vil i dette punktet se på utvalgte situasjonstyper. Målet er å skissere essensen i argumentasjonslinjene som er utviklet i rettspraksis og andre kilder.

Grunnlovsstridige lovvedtak

Erstatningsansvar for Stortingets lovgivervirksomhet er strengt regulert. I utgangspunktet krever det at lovvedtaket strider mot Grunnloven (Grl.). Det er ikke tilstrekkelig at et lovvedtak oppfattes som urimelig, eller at det strider mot eksisterende lover eller forventninger staten har skapt hos borgerne. For å pålegge staten erstatningsansvar må det være et brudd på Grunnloven som direkte medfører tap for borgeren, og dette gjelder særlig i tilfeller der loven bryter med tilbakevirkningsforbudet i Grl. § 97. Dette innebærer at erstatningsansvaret for staten kan utløses når en borger påføres et tap etter å ha innrettet seg etter en eksisterende lov, og den nye loven dermed påfører et uforutsett tap.

Ved brudd på Grl. § 105, som omhandler borgernes rett til full erstatning ved inngrep i eiendomsretten, er det fast praksis at et grunnlovsstridende vedtak fører til erstatningsansvar. Grl. § 105 fungerer som en erstatningsbestemmelse hvor det objektive ansvaret følger direkte av ordlyden. Dette innebærer at staten er forpliktet til å gi full erstatning når eiendomsretten blir krenket i strid med grunnlovens bestemmelser.

Når det gjelder andre grunnlovsbestemmelser, er ansvarsmodellen mer uavklart. Høgberg hevder at det ikke finnes et tilstrekkelig rettskildegrunnlag for å pålegge staten objektivt ansvar for brudd på andre grunnlovsbestemmelser enn de som direkte reguleres av Grl. § 105. Dette betyr at for de fleste grunnlovsbrudd må det være en konkret vurdering av ansvaret og erstatningskravet, da objektivt ansvar ikke nødvendigvis er etablert for alle typer grunnlovsstridige vedtak[1] Ansvar for grunnlovsstridige stortingsvedtak krever etter den tradisjonelle oppfatningen skyld.[2] Rettsspørsmålet kan ikke anses endelig avklart per i dag.

Statens erstatningsansvar for brudd på EØS-retten kan ikke være mildere enn ansvaret for grunnlovsbrudd. Dette ville i så fall bryte med EØS-rettens ekvivalensprinsipp.[3] I Finanger II (Rt. 2005 s. 1365), om statens ansvar for lovvedtak i strid med EØS-avtalens sekundærlovgivning, ble det uttalt at «EØS-loven § 1 kan [ikke] føre til ansvar for staten i slike tilfeller nærmest på objektivt grunnlag dersom det skjer en uriktig eller feilaktig gjennomføring av et direktiv i norsk rett» (avsnitt 105). Det må derfor fastlegges ut fra EØS-retten hvilken ansvarsmodell som gjelder. Praksisen der er at ansvar krever et tilstrekkelig kvalifisert regelbrudd, se Edquist (Rt. 2010 s. 1500).


[1]        Se Moltumyr Høgberg 2010 s. 447.

[2]        Se Statsansvarsutredningen 1958 s. 20.

[3]        Slik også Fredriksen 2013 s. 408 f.

Ugyldige forvaltningsvedtak

Ettersom den erstatningsrettslige reguleringen må tilpasses typesituasjonen, må det skilles mellom forskjellige ugyldighetsgrunner. Vi skal her nøye oss med å se på et par hovedkategorier.[1]

Den sentrale dommen for ugyldige vedtak som følge av manglende hjemmelsgrunnlag, er Vangen eiendom (Rt. 2010 s. 291). Spørsmålet var om en kommune var ansvarlig for ugyldig vedtak om å nekte bruksendring etter plan- og bygningsloven § 93. Retten uttalte at «det ikke gjelder noen generell regel om objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse» (avsnitt 33).[2] Spørsmålet skal som hovedregel løses etter det alminnelige arbeidsgiveransvaret når en ulovhjemlet myndighetsutøvelse gjelder feiltolkning av en hjemmelslov.[3] I den konkrete uaktsomhetsvurderingen ble det lagt til grunn en relativt streng aktsomhetsnorm, og det skal en del til for å frita det offentlige for rettsvillfarelse.[4]

Det finnes en lære om objektivt erstatningsansvar innen et spesifikt område, særlig når vedtakene er særlig inngripende for dem de gjelder. Dette ansvaret er knyttet til beskyttelseshensyn, som illustrert i Vangen eiendom (Rt. 2010 s. 291, avsnitt 35). For eksempel, dersom en lege har fått tilbakekalt sin autorisasjon etter helsepersonelloven § 57, og tilbakekallsvedtaket viser seg å være ugyldig, kan det være særskilte hensyn som gir grunnlag for objektivt ansvar for staten.[5]

Hovedregelen er at objektivt ansvar tilkjennes når vedtaket er ugyldig på grunn av myndighetsmisbruk og vedtaket har medført tap. Dette objektive ansvaret er ofte knyttet til typetilfellets egenart, der myndighetsmisbruk blir vurdert innenfor et culpafelt.

Det kreves betydelig mer før unnskyldelig rettsvillfarelse aksepteres, som i tilfeller med saksbehandlingsfeil som manglende saksutredning eller forhåndsvarsling. Sendrektig saksbehandling kan føre til økonomisk tap for borgeren selv om vedtaket ikke er ugyldig. I slike tilfeller må erstatningsansvaret vurderes etter skl. § 2-1 om arbeidsgiveransvar. Dette innebærer at erstatning avhenger av om den offentlige tjenestemannen har utvist uaktsomhet.

Et illustrerende eksempel er Pionérdykker (Rt. 2006 s. 1519), hvor sen saksbehandling resulterte i at en søker mistet et større erstatningsbeløp. Høyesterett konkluderte med at trygdekontoret hadde handlet erstatningsbetingende uaktsomt ved ikke å treffe vedtak i tide, basert på søkerens berettigede forventninger. Erstatningsansvaret ble dermed vurdert etter skl. § 2-1. I tråd med NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov (s. 189–190) kan sendrektig saksbehandling også medføre erstatningsansvar for det offentlige.

[1]        For en nærmere gjennomgang av ulike typetilfeller, se bl.a. Kjelland 2023a s. 231–234.

[2]        Sml. Spiralnekt (HR-2018-1958-A), avsnitt 98 og Frøybas (HR-2019-2396-A).

[3]        Se Vangen eiendom (Rt. 2010 s. 291, avsnitt 33–35) og Frøybas (HR-2019-2396-A, avsnitt 57).

[4]        Se bl.a. Schweigaardsgate 58 (Rt. 1999 s. 1273) og Vannbehandlingsanlegg (Rt. 2009 s. 354).

[5]        Vangen eiendom-dommen har gitt opphav til en betydelig debatt, se bl.a. Liisberg 2010, Hagstrøm 2012, Nisja og Sørlie 2013, Fredriksen 2013 s. 400–407, Grøndalen 2013 s. 138–148, Jervell 2013 s. 202–210, Liisberg 2014, Fredriksen 2015 s. 183 og Eckhoff og Smith 2022 s. 510–511.