Kapittel 21 Hjemmearbeidstap
Av professor dr. juris Morten Kjelland
En personskade kan føre til redusert evne til å utføre daglige gjøremål i hjemmet, som matlaging, rengjøring, vedlikehold og omsorg for barn. Når denne funksjonsevnen svekkes på grunn av en ansvarshendelse, kan skadelidte ha krav på hjemmearbeidserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-1 andre ledd andre punktum. Her likestilles ulønnet arbeid i hjemmet med inntektsgivende arbeid. Hjemmearbeidstapet må da anses som en form for inntektstap, og det skal vurderes på lik linje med inntektsbortfall utenfor hjemmet.
Denne veiledningen gir en strukturert fremstilling av rettsreglene, praksis og bevisvurderingen knyttet til hjemmearbeidserstatning. Vurderingen bygger på en firetrinnsmodell: Hva omfattes av begrepet «arbeid i heimen»? Hvilke fradrag skal gjøres? Hvordan skal tapet verdsettes? Og hvor mange tapsår skal legges til grunn? Modellen bygger på både rettspraksis og nemndspraksis og er tilpasset skjønnspregede vurderinger som er typiske i hjemmearbeidssaker.
I tillegg drøftes særlige spørsmål knyttet til standardiserte ordninger som yrkesskadeforsikring og barneerstatning, samt hovedtariffavtalen og skatteplikt. Erstatningen er som hovedregel skattefri, men det må tas høyde for skatteulempe ved kapitalisering. Til slutt redegjøres det for beviskravene, der fri bevisvurdering gjelder. Skadelidte må sannsynliggjøre tapet, typisk ved medisinsk dokumentasjon, spesialisterklæringer eller kvitteringer. Også egne forklaringer og vitneutsagn kan tillegges vekt, særlig der det ikke foreligger økonomiske transaksjoner.
Kapittelinnhold (klikkbar)
Verktøy
1
Innledning
En personskade kan føre til redusert evne til å utføre hjemmearbeid. Eksempelvis kan en person ha mistet en arm eller blitt påført smerteplager som fører til nedsatt eller bortfalt evne til å utføre oppgaver som husarbeid, snømåking, gressklipping og annet vedlikehold av bolig. En slik funksjonsnedsettelse gir grunnlag for hjemmearbeidserstatning etter skadeserstatningsloven (skl.) § 3-1 andre ledd andre punktum, som lyder: «Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen.» Bestemmelsen ble inntatt i loven i 1973 med det formål å styrke husmødres og husfedres erstatningsvern.
Det fremgår av lovtekst og høyesterettspraksis at hjemmearbeidstap anses som en form for inntektstap. Når ansvarshendelsen reduserer evnen til hjemmearbeid, oppstår spørsmålet om skadelidte må velge mellom erstatning for tradisjonelt inntektstap etter skl. § 3-1 første ledd og hjemmearbeidserstatning etter § 3-1 andre ledd andre punktum. Dette ble drøftet i blant annet Kåsa (Rt. 2000 s. 441).
Dersom skadelidtes evne til hjemmearbeid var redusert allerede før ansvarshendelsen, kan det bare kreves erstatning for den delen av hjemmearbeidstapet som skyldes ansvarshendelsen.
Lovens ordlyd gir liten veiledning for den konkrete utmålingen. Det er derfor behov for å presisere vilkårene og de sentrale beregningsprinsippene. Hovedtyngden i fremstillingen bygger på rettspraksis, forarbeider, juridisk teori og øvrige kilder.
Hjemmearbeidserstatning har lange tradisjoner i norsk rett. Allerede i Hamburg (Rt. 1934 s. 173) ble det tilkjent erstatning til en skadelidt kvinne som var heltids hjemmearbeidende. Hun ble utsatt for en trafikkulykke og påført en invaliditet på 100 prosent. Høyesterett tilkjente henne 30 000 kroner, tilsvarende ca. 1 660 000 kroner i 2025-kroner. Tapet ble definert som utgifter til å holde pleierske. I Bredesen (Rt. 1948 s. 345) ble en 35 år gammel husmor påført 50 prosent invaliditet. Hun ble tilkjent 15 000 kroner i 1948, tilsvarende ca. 585 000 kroner i 2025. Dommen illustrerer at også delvis funksjonsnedsettelse gir grunnlag for hjemmearbeidserstatning, når evnen til å utføre oppgaver i hjemmet blir redusert.
Høyesterett har gjentatt at hjemmearbeidstap er en form for inntektstap, jf. blant annet Lagesen (Rt. 1947 s. 101), Industriforsikring (Rt. 1998 s. 1916), Rott (Rt. 1999 s. 1967) og Kåsa. Samme forståelse legges til grunn i NOU 1994: 20. Lødrup-utvalget la til grunn at det typiske «husmor-tilfellet» – der evnen til å utføre arbeid i hjemmet er bortfalt – faller inn under begrepet «tap i fremtidig erverv».
Skadelidte trenger ikke å velge mellom hjemmearbeidserstatning og erstatning for tradisjonelt inntektstap, dersom vedkommende er påført begge typer tap, jf. Kåsa. Men arbeider man mye utenfor hjemmet, kan det være at innsatsen i hjemmet begrenses - med den konsekvensen at det også er begrenset hva ansvarshendelsen har redusert av utnyttet hjemmearbeidsevne. Dette må vurderes konkret fra sak til sak.
I den videre fremstillingen behandles først betydningen av tidligere plager og funksjonsnedsettelse. Deretter presenteres en modell for fastsettelse av erstatningen, herunder utmålingsgrunnlag, erstatningsnivå, skatteplikt og kapitalisering. Avslutningsvis gjennomgås bevisvurderingen.
2
Betydningen av tidligere plager. Årsakskrav
Det kreves adekvat årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og det tapet som kreves erstattet, også når det gjelder hjemmearbeidstap. De alminnelige reglene om årsakssammenheng kommer til anvendelse, og skadelidte kan derfor bare kreve erstattet den delen av hjemmearbeidstapet som faktisk skyldes ansvarshendelsen. Den delen av hjemmearbeidsevnen som allerede var tapt som følge av en tidligere lidelse eller annen medisinsk funksjonsnedsettelse, gir ikke grunnlag for erstatning.
Høyesteretts avgjørelse i Kåsa (Rt. 2000 s. 441) illustrerer prinsippet. Skadelidte hadde en samlet medisinsk invaliditet på omtrent 50 prosent, men kun 25–30 prosent av dette skyldtes trafikkulykken. Resten av plagene stammet fra en tidligere ryggskade hun hadde pådratt seg i arbeid som sykepleier. Retten kom til at trafikkforsikringsselskapet ikke var ansvarlig for den inngangsuførheten skadelidte hadde som hjemmearbeider, ettersom denne ikke var forårsaket av trafikkulykken.
Konklusjonen i dommen understreker to poenger. For det første må det påvises at ansvarshendelsen har forårsaket et faktisk tap i hjemmearbeidsevnen. For det andre vil det ikke være grunnlag for erstatning der begrensningen i funksjonsevnen allerede forelå før hendelsen. Grunnvilkåret om årsakssammenheng er dermed ikke oppfylt i slike tilfeller.
Det kreves adekvat årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og det tapet som kreves erstattet, også når det gjelder hjemmearbeidstap. De alminnelige reglene om årsakssammenheng kommer til anvendelse, og skadelidte kan derfor bare kreve erstattet den delen av hjemmearbeidstapet som faktisk skyldes ansvarshendelsen. Den delen av hjemmearbeidsevnen som allerede var tapt som følge av en tidligere lidelse eller annen medisinsk funksjonsnedsettelse, gir ikke grunnlag for erstatning.
Høyesteretts avgjørelse i Kåsa (Rt. 2000 s. 441) illustrerer prinsippet. Skadelidte hadde en samlet medisinsk invaliditet på omtrent 50 prosent, men kun 25–30 prosent av dette skyldtes trafikkulykken. Resten av plagene stammet fra en tidligere ryggskade hun hadde pådratt seg i arbeid som sykepleier. Retten kom til at trafikkforsikringsselskapet ikke var ansvarlig for den inngangsuførheten skadelidte hadde som hjemmearbeider, ettersom denne ikke var forårsaket av trafikkulykken.
Konklusjonen i dommen understreker to poenger. For det første må det påvises at ansvarshendelsen har forårsaket et faktisk tap i hjemmearbeidsevnen. For det andre vil det ikke være grunnlag for erstatning der begrensningen i funksjonsevnen allerede forelå før hendelsen. Grunnvilkåret om årsakssammenheng er dermed ikke oppfylt i slike tilfeller.
3
En firetrinnsmodell for utmålingen
Konkretisering av skjønnsvurderingen
Ved utmåling av hjemmearbeidserstatning bør vurderingen bygge på fire hovedspørsmål:
– Hva omfattes av begrepet «arbeid i heimen»?
– Hvilke fradrag må gjøres for å beregne nettotapet?
– Hvordan skal nettotapet verdsettes?
– Hvor mange tapsår skal legges til grunn?
Disse vurderingspunktene gjenspeiles ikke alltid eksplisitt i retts- og nemndspraksis, men utgjør et strukturert og presist utgangspunkt for det skjønnet som må utøves. Hjemmearbeidserstatningen utmåles ikke etter en fast sats, men gjennom en konkret vurdering av tapets omfang og varighet.
Skjønnsmessige vurderinger preger også andre typer erstatningsutmåling, slik som tradisjonelt inntektstap og merutgifter. At det i rettspraksis er utviklet konkrete momenter for vurderingen, er derfor ikke særegent for hjemmearbeidstap. Den fireleddete modellen bidrar til å synliggjøre hvilke hensyn som inngår, og gir struktur for fastsettelsen av det samlede erstatningsnivået.
Trinn 1. Begrepet «arbeid i heimen»
Første trinn i utmålingen er å vurdere om skadelidte har lidt et tap i evnen til «arbeid i heimen», jf. skadeserstatningsloven § 3-1 andre ledd andre punktum. Lovens formulering er vag og skjønnsmessig, og trenger presisering. Dette punktet tar for seg hvilke praktiske gjøremål som normalt faller innenfor begrepet.
Kjernen i «arbeid i heimen» er tradisjonelle husholdningsoppgaver som renhold, matlaging og klesvask. Dette bygger både på ordlyden og langvarig rettspraksis. Også omsorg for barn – herunder henting og bringing til fritidsaktiviteter – faller innenfor begrepet. Det samme gjelder egeninnsats ved vedlikehold av bolig, hagearbeid og snømåking. Arbeidet behøver ikke knytte seg utelukkende til den faste boligen. Alminnelig vedlikehold på fritidsbolig vil som hovedregel også omfattes, ettersom det gjelder samme type arbeid og bygger på reelle hensyn, slik som understreket i NOU 2011: 16.
Grensen mot andre erstatningsposter må likevel holdes klar. Når arbeidet har karakter av å være fritidssyssel – for eksempel hobbyarbeid på hytte, trebåt eller fritidsbåt – vil tapet normalt falle utenfor hjemmearbeidserstatningen og isteden måtte vurderes under menerstatning etter § 3-2. Dette standpunktet har støtte både i juridisk teori og nemndspraksis, og samsvarer med det syn Personskadeerstatningsutvalget ga uttrykk for i NOU 2011: 16. Etter utvalgets vurdering er det rimelig at vedlikehold på fritidsbolig omfattes, men ikke arbeid med uttalt fritidspreg.
Videre må det skilles mellom hjemmearbeidserstatning og merutgiftsdekning. Hjemmehjelppregede aktiviteter som husarbeid og matlaging vil som regel regnes som hjemmearbeid, mens sykepleiepregede oppgaver – personlig stell, pleie og medisinsk tilsyn – faller under merutgiftsposten. Eksempelvis vil dekning av utgifter til boligombygging for rullestolbrukere høre hjemme i merutgiftserstatningen, mens vedlikehold av bolig og hage normalt skal vurderes som hjemmearbeid.
Dette skillet har vanligvis liten betydning for det økonomiske resultatet i saker der hjemmearbeidserstatningen fastsettes med utgangspunkt i hva det koster å leie inn hjelp. Men der inntektstapet er standardisert – slik som ved yrkesskade- og barneerstatning – får skillet reell betydning. I slike tilfeller skal tapet som inngår i standardkompensasjonen ikke erstattes individuelt i tillegg. Dette fremgår blant annet av Industriforsikring (Rt. 1998 s. 1916), hvor høyesterett avviste individuell kompensasjon for tap som allerede var standarddekket.
I enkelte tilfeller oppstår ytterligere nyanser i grensene mellom postene. For eksempel er dekkskift og enkle bilreparasjoner vanligvis regnet som hjemmearbeid, mens arbeid på fritidsbåt gjerne klassifiseres som fritidssyssel. Slike avgrensninger illustrerer at konfliktpotensialet øker der grenseoppgangen er uklar. En mulig løsning de lege ferenda er å lovfeste en bredere forståelse av hjemmearbeid som også inkluderer visse former for arbeid på fritidsbåt og lignende.
Nemndspraksis illustrerer også gråsonene. I N2009/0418 ble det vist til at formålene bak pleie- og omsorgserstatning og hjemmearbeidserstatning delvis overlapper. Nemnda bemerket at det er «glidende overganger mellom de formål som skal dekkes av henholdsvis arbeid i hjemmet og pleie og omsorg». Dette synet støttes også i N2008/0941, der hjemmearbeidserstatningen ble vurdert innenfor rammen av pleie- og omsorgsposten.
Sammenfattende taler både rettskildebildet og reelle hensyn for at alminnelig vedlikehold på fritidsbolig omfattes av «arbeid i heimen», men at arbeid med hobbykarakter må henføres til menerstatning. Grensedragningen mellom hjemmearbeid og merutgiftspost har vanligvis liten praktisk betydning, med mindre det er tale om standardisert inntektstap etter yrkesskadeforskriften eller barneerstatningsregelverket.
Grensen mot andre erstatningsposter må likevel holdes klar. Når arbeidet har karakter av å være fritidssyssel – for eksempel hobbyarbeid på hytte, trebåt eller fritidsbåt – vil tapet normalt falle utenfor hjemmearbeidserstatningen og isteden måtte vurderes under menerstatning etter § 3-2. Dette standpunktet har støtte både i juridisk teori og nemndspraksis, og samsvarer med det syn Personskadeerstatningsutvalget ga uttrykk for i NOU 2011: 16. Etter utvalgets vurdering er det rimelig at vedlikehold på fritidsbolig omfattes, men ikke arbeid med uttalt fritidspreg.
Videre må det skilles mellom hjemmearbeidserstatning og merutgiftsdekning. Hjemmehjelppregede aktiviteter som husarbeid og matlaging vil som regel regnes som hjemmearbeid, mens sykepleiepregede oppgaver – personlig stell, pleie og medisinsk tilsyn – faller under merutgiftsposten. Eksempelvis vil dekning av utgifter til boligombygging for rullestolbrukere høre hjemme i merutgiftserstatningen, mens vedlikehold av bolig og hage normalt skal vurderes som hjemmearbeid.
Dette skillet har vanligvis liten betydning for det økonomiske resultatet i saker der hjemmearbeidserstatningen fastsettes med utgangspunkt i hva det koster å leie inn hjelp. Men der inntektstapet er standardisert – slik som ved yrkesskade- og barneerstatning – får skillet reell betydning. I slike tilfeller skal tapet som inngår i standardkompensasjonen ikke erstattes individuelt i tillegg. Dette fremgår blant annet av Industriforsikring (Rt. 1998 s. 1916), hvor høyesterett avviste individuell kompensasjon for tap som allerede var standarddekket.
I enkelte tilfeller oppstår ytterligere nyanser i grensene mellom postene. For eksempel er dekkskift og enkle bilreparasjoner vanligvis regnet som hjemmearbeid, mens arbeid på fritidsbåt gjerne klassifiseres som fritidssyssel. Slike avgrensninger illustrerer at konfliktpotensialet øker der grenseoppgangen er uklar. En mulig løsning de lege ferenda er å lovfeste en bredere forståelse av hjemmearbeid som også inkluderer visse former for arbeid på fritidsbåt og lignende.
Nemndspraksis illustrerer også gråsonene. I N2009/0418 ble det vist til at formålene bak pleie- og omsorgserstatning og hjemmearbeidserstatning delvis overlapper. Nemnda bemerket at det er «glidende overganger mellom de formål som skal dekkes av henholdsvis arbeid i hjemmet og pleie og omsorg». Dette synet støttes også i N2008/0941, der hjemmearbeidserstatningen ble vurdert innenfor rammen av pleie- og omsorgsposten.
Sammenfattende taler både rettskildebildet og reelle hensyn for at alminnelig vedlikehold på fritidsbolig omfattes av «arbeid i heimen», men at arbeid med hobbykarakter må henføres til menerstatning. Grensedragningen mellom hjemmearbeid og merutgiftspost har vanligvis liten praktisk betydning, med mindre det er tale om standardisert inntektstap etter yrkesskadeforskriften eller barneerstatningsregelverket.
Trinn 2. Fradragsposter
Fradrag for intern arbeidsomlegging (omfordelingsplikten)
I neste ledd av utmålingsprosessen må det beregnes hvilket nettotap skadelidte faktisk lider. Dette skjer gjennom to typer fradrag. Først må det gjøres fradrag for tap som kan reduseres gjennom oppfyllelse av den såkalte omfordelingsplikten.
Denne plikten innebærer at samlivspartneren til skadelidte må akseptere en omlegging av arbeidsoppgavene i hjemmet, slik at skadelidte i større grad kan utføre oppgaver som er tilpasset funksjonsnivået etter skaden. Rettspraksis og juridisk teori har slått fast at også barn, fra omtrent 6–7 års alder og frem til de normalt flytter hjemmefra (ofte rundt fylte 19 år), må påregnes å delta i denne interne omfordelingen av husarbeid (Kjelland 2002 s. 58 f. og s. 179–186; Kjelland 2011b s. 11).
Omfanget av hva som kan omfordeles, må vurderes konkret. Her inngår blant annet forhold som boligens størrelse og lettstelthet, samt hvilke tekniske hjelpemidler som er tilgjengelige. Videre må det tas hensyn til skadelidtes helsesituasjon, herunder eventuelle smerter og begrensninger som påvirker evnen til å utføre bestemte gjøremål.
Restarbeidsevnen må fortsatt være praktisk utnyttbar. Fordi hjemmearbeid i stor grad er fleksibelt, skal det også tas høyde for at skadelidte ofte har større tilpasningsmuligheter i hjemmet enn i ordinært lønnsarbeid. Denne fleksibiliteten reduserer ikke nødvendigvis skadefølgene, men påvirker hvilke oppgaver som faktisk kan forventes utført innenfor rammen av restarbeidsevnen.
I neste ledd av utmålingsprosessen må det beregnes hvilket nettotap skadelidte faktisk lider. Dette skjer gjennom to typer fradrag. Først må det gjøres fradrag for tap som kan reduseres gjennom oppfyllelse av den såkalte omfordelingsplikten.
Denne plikten innebærer at samlivspartneren til skadelidte må akseptere en omlegging av arbeidsoppgavene i hjemmet, slik at skadelidte i større grad kan utføre oppgaver som er tilpasset funksjonsnivået etter skaden. Rettspraksis og juridisk teori har slått fast at også barn, fra omtrent 6–7 års alder og frem til de normalt flytter hjemmefra (ofte rundt fylte 19 år), må påregnes å delta i denne interne omfordelingen av husarbeid (Kjelland 2002 s. 58 f. og s. 179–186; Kjelland 2011b s. 11).
Omfanget av hva som kan omfordeles, må vurderes konkret. Her inngår blant annet forhold som boligens størrelse og lettstelthet, samt hvilke tekniske hjelpemidler som er tilgjengelige. Videre må det tas hensyn til skadelidtes helsesituasjon, herunder eventuelle smerter og begrensninger som påvirker evnen til å utføre bestemte gjøremål.
Restarbeidsevnen må fortsatt være praktisk utnyttbar. Fordi hjemmearbeid i stor grad er fleksibelt, skal det også tas høyde for at skadelidte ofte har større tilpasningsmuligheter i hjemmet enn i ordinært lønnsarbeid. Denne fleksibiliteten reduserer ikke nødvendigvis skadefølgene, men påvirker hvilke oppgaver som faktisk kan forventes utført innenfor rammen av restarbeidsevnen.
Fradrag for offentlige ytelser – kommunal hjemmehjelp
Den andre hovedtypen fradrag ved utmåling av hjemmearbeidserstatning gjelder offentlige ytelser. Den mest sentrale velferdsytelsen som kan kompensere for tapt hjemmearbeidsevne, er kommunal hjemmehjelp. Denne ytelsen må anses å «ligge i bunnen» av oppgjøret. Hjemmearbeidserstatningen utgjør da en supplementsytelse, i samsvar med prinsippet i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum.
Det rettslige utgangspunktet for kommunens ansvar for å tilby slike tjenester følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a andre ledd. Dette gir grunnlag for skadelidtes rett til nødvendige bistandstjenester i hjemmet.
Ved utmålingen må det også tas hensyn til at kommunen har adgang til å kreve egenandeler for hjemmehjelpstjenester. Slike utgifter kan skadelidte kreve dekket som merutgifter i erstatningsoppgjøret, dersom de ikke overstiger rimelige og nødvendige kostnader.
Hjemmehjelpstjenestene omfatter vanligvis vanlige husholdsoppgaver som rengjøring, matlaging og innkjøp. Derimot dekker de som regel ikke vedlikeholdsoppgaver knyttet til boligen, snømåking eller andre oppgaver av mer fysisk eller teknisk art – såkalte vaktmestertjenester. I den grad slike tjenester ikke dekkes av kommunen, må de regnes som restbehov som faller inn under erstatningsansvaret og kompenseres i oppgjøret.
Den andre hovedtypen fradrag ved utmåling av hjemmearbeidserstatning gjelder offentlige ytelser. Den mest sentrale velferdsytelsen som kan kompensere for tapt hjemmearbeidsevne, er kommunal hjemmehjelp. Denne ytelsen må anses å «ligge i bunnen» av oppgjøret. Hjemmearbeidserstatningen utgjør da en supplementsytelse, i samsvar med prinsippet i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum.
Det rettslige utgangspunktet for kommunens ansvar for å tilby slike tjenester følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a andre ledd. Dette gir grunnlag for skadelidtes rett til nødvendige bistandstjenester i hjemmet.
Ved utmålingen må det også tas hensyn til at kommunen har adgang til å kreve egenandeler for hjemmehjelpstjenester. Slike utgifter kan skadelidte kreve dekket som merutgifter i erstatningsoppgjøret, dersom de ikke overstiger rimelige og nødvendige kostnader.
Hjemmehjelpstjenestene omfatter vanligvis vanlige husholdsoppgaver som rengjøring, matlaging og innkjøp. Derimot dekker de som regel ikke vedlikeholdsoppgaver knyttet til boligen, snømåking eller andre oppgaver av mer fysisk eller teknisk art – såkalte vaktmestertjenester. I den grad slike tjenester ikke dekkes av kommunen, må de regnes som restbehov som faller inn under erstatningsansvaret og kompenseres i oppgjøret.
Domssitater om omfordelingsplikt og annen tapsbegrensningsplikt ved hjemmearbeid
Larsen (Tønsberg tingrett 11. februar 2013):
«Det fremgår av den sakkyndiges rapport at saksøkeren «vil trenge noe hjelp til det tyngste husarbeidet». Selv om saksøkeren har forklart at dette gjelder bl.a. vask av vinduer og flytting av møbler i forbindelse med rengjøring. Også her kan man søke kommunen om hjelp i hjemmet. Saksøkeren har ikke kommentert at det er gjort. Uansett ser retten det slik at denne type arbeid kan deles opp og utføres over lengre tid all den tid saksøkeren ikke er i fast arbeid. Det er opplyst at saksøkeren bor sammen med en kamerat, og retten ser det slik at det må forutsettes at de to deler husarbeidet mellom seg på en slik måte at man tilpasser seg den helsemessige begrensningen hos saksøkeren.» (s. 12)
Henriksen (Haugaland tingrett 28. januar 2011):
«Retten er av den oppfatning at Henriksen i fremtiden kan trenge noe hjelp i hjemmet ut over det som det offentlige stiller opp med. Det er et prinsipp at skadelidte og har en innretningsplikt, og tatt hensyn til denne er det ikke gitt at han bør velge en bolig som innebærer et omfattende vedlikehold. Henriksen har per i dag ikke egen bolig, og når han skal kjøpe slik har han muligheten til å velge mellom ulike alternativer som innebærer ulik grad av involvering i vedlikehold. Det er dog slik at noe vedlikehold vil der alltid være behov for i et hjem og slik retten ser det vil det offentliges hjelpe ikke imøtekomme Henriksens behov fullt ut.» (s. 18)
«Retten er av den oppfatning at Henriksen i fremtiden kan trenge noe hjelpe i hjemmet ut over det som det offentlige stiller opp med. Det er et prinsipp at skadelidte og har en innretningsplikt, og tatt hensyn til denne er det ikke gitt at han bør velge en bolig som innebærer et omfattende vedlikehold. Henriksen har per i dag ikke egen bolig, og når han skal kjøpe slik har han muligheten til å velge mellom ulike alternativer som innebærer ulik grad av involvering i vedlikehold. Det er dog slik at noe vedlikehold vil der alltid være behov for i et hjem og slik retten ser det vil det offentliges hjelpe ikke imøtekomme Henriksens behov fullt ut.» (s. 14)
Fossmo (Oslo tingrett 10. januar 2011):
«Retten viser til at skadelidte har plikt til å begrense sitt tap ved å innrette seg slik at hjelpebehovet blir minst mulig. Det må forventes at medlemmene av husholdningen fordeler oppgavene ut fra hva de makter å utføre. Fossmo har ikke søkt det offentlige om bistand.» (s. 16)
«Hun er nå enslig, så skadelidtes tapte evne til arbeid i hjemmet kan ikke kompenseres ved at hennes ektemann trår til i større grad.» (s. 14)
Karlsen (Oslo tingrett 22. mai 2008):
«[D]et [må] tas hensyn til at kravet om at familien må tilpasse seg den nye arbeidssituasjonen i hjemmet.» (s. 25)
Legionelladommen (Stavanger tingrett 29. februar 2008):
«Med den helsetilstand A har vært i årene etter legionellasykdommen, har han hatt meget begrensede muligheter til å klare seg selv i hverdagen. Han har ikke kunnet utføre dagligdagse gjøremål, verken vedlikeholde hus og hage, eller å skifte hjul på bilen. Han har krav på å få erstattet utgifter til å leie slik hjelp, selv om han har fått familiemedlemmer eller venner til å utføre disse arbeidsoppgavene. Grunnen til at utgifter til leid hjelp er erstatningsmessig vernet, er at han ikke kan basere seg på slik gratis hjelp. Se Rt-1993-1547. Det skal ved den skjønnsmessige fastsettelsen av tapet tas hensyn til at A så vidt mulig skal begrense tapet, for eksempel ved at han og samboeren omfordeler arbeidsoppgaver i hjemmet. Samboeren har imidlertid som følge av Becterews sykdom begrensede muligheter til å utføre tyngre arbeidsoppgaver. » (s.12)
Tyrøy (Oslo tingrett 6. februar 2008):
«Når det gjelder erstatning for redusert evne til å utføre arbeid i hjemmet, finner retten etter bevisførselen å legge til grunn at Turøy ikke selv makter å utføre tyngre husarbeid. Retten er enig med saksøker i at Gjensidige ikke kan basere seg på at familien vil tre støttende til i all fremtid. Utgifter til nødvendige tyngre arbeidsoppgaver fastsettes til 5 000 kroner per år, neddiskontert til fylte 65 år. Beløpet fastsettes samlet til 87 888 kroner.» (s. 23)
Andorsen (Hålogaland lagmannsrett 16. mai 2007):
«Det må kunne kreves at husarbeidet eventuelt deles opp og utføres over lengre tid, og at det benyttes hensiktsmessige metoder og hjelpemidler.»
Saxegaard (Borgarting lagmannsrett 8. oktober 2007):
«Det må forutsettes at ektefellene fordeler arbeidet mellom seg på en slik måte at man tilpasser seg helsemessige begrensninger hos den enkelte. Etter dette kan lagmannsretten ikke se at det bør utmåles noen erstatning for redusert evne til å arbeide i hjemmet.» (s. 13-14)
Thomsen (Eidsivating lagmannsrett 28. mars 2006):
«Lagmannsretten bemerker at Thomsen har en innrettings- og tapsbegrensningsplikt og at de andre husstandsmedlemmene må trå til.» (s. 11)
Fossum (Borgarting lagmannsrett 18. mai 2006):
«[D]et [må] tas hensyn til kravet om at familien må tilpasse seg den nye arbeidssituasjonen i hjemmet.» (s. 21)
Løsnes (Skien og Porsgrunn tingrett 19. juni 2006):
«Når det gjelder matlaging og lettere rengjøring som støvtørking, kan Løsnes klare dette selv. Han må bare få leiligheten bedre tilrettelagt og/eller skaffe seg enkle hjelpemidler. En høy stol på hjul vil gjøre det slik at han lett kan bevege seg på kjøkkenet og få laget seg mat, også middag. En slik stol kan han bruke når han skal tørke støv. Han kan stå i korte stunder, slik at han vil nå opp i bokhyller og lignende. Han er uføretrygdet slik at han [har] tid til disposisjon kan porsjonere ut arbeidsoppgavene og dermed ikke bli sliten. Han må ha hjelp til tyngre rengjøring som rundvask og vindusvask. Dette utføres dog sjelden, en gang i året er tilstrekkelig.» (s. 5)
Evensen (Trondenes tingrett 18. mars 2004):
”I utgangspunktet har samboeren et [1] alminnelig delansvar for arbeid med fellesbarnet og husarbeid. I tillegg har samboeren en innretningsplikt slik at oppgavene mellom han og samboeren [2] omfordeles under hensyntagen til samboerens situasjon.” (s. 21)
Frilseth(Eidsivating lagmannsrett 3. september 2004):
”Det foreligger også – som nevnt- en innrettelsesplikt, men dette forutsetter at skadelidte også for fremtiden lever i et parforhold, hvor hun har en samboer/ektefelle hun kan fordele arbeidet med. Lagmannsretten legger noe vekt på sivilstatus, selv om det alltid vil være knyttet betydelig usikkerhet til slike spørsmål.” (s. 17)
Frilseth (Eidsivating lagmannsrett 3. september 2004):
”Samboere plikter innen rimelige rammer å fordele arbeidet, slik at hver utfører det arbeid vedkommende greier, selv om dette måtte gå noe på tvers av tradisjonelle kjønnsmønstre.” (s. 15)
Huseby (Oslo tingrett 27. april 2004):
”Det er ikke gitt noen opplysninger om at ikke saksøkers ektefelle kan skure gulvene mens saksøker gjør annet husarbeid. Retten ser heller ikke bort fra at arbeidet kan deles mellom dem, og at saksøker kan gjøre noe, for eksempel med venstre hånd eller bruke lengre tid. Retten mener derfor uten tvil at saksøkers problemer med husarbeid må gå inn under den tapsbegrensningsplikt han er pålagt, og som også innbefatter saksøkerens kjernefamilie. Det vises til Morten Kjelland: ”hjemmearbeideres erstatningsrettslige vern”.” (s. 10)
PSN 2005/184 [Kronisk smertetilstand etter brokkoperasjon og sterilisering]:
«Nemnda finner det verken dokumentert eller sannsynliggjort at pasienten faktisk har hatt eller vil ha utgifter til hjelp i hjemmet som overstiger det Norsk Pasientskadeserstatning har lagt til grunn. Nemnda vil også på et generelt grunnlag understreke at kravet som foreligger er betydelig høyere enn det som etter gjeldende rett har erstatningsrettslig vern. I rettspraksis er det ingen eksempler på utbetalinger for tapt hjemmearbeidsevne over kr 20.000, og i 84 % av sakene som blir avgjort i domstolene overstiger ikke det årlige beløpet kr 10.000 (jf. Morten Kjelland «Hjemmearbeideres erstatningsrettslige vern», side 174)»
Domssitater om omfordelingsplikt og annen tapsbegrensningsplikt ved hjemmearbeid
Larsen (Tønsberg tingrett 11. februar 2013):
«Det fremgår av den sakkyndiges rapport at saksøkeren «vil trenge noe hjelp til det tyngste husarbeidet». Selv om saksøkeren har forklart at dette gjelder bl.a. vask av vinduer og flytting av møbler i forbindelse med rengjøring. Også her kan man søke kommunen om hjelp i hjemmet. Saksøkeren har ikke kommentert at det er gjort. Uansett ser retten det slik at denne type arbeid kan deles opp og utføres over lengre tid all den tid saksøkeren ikke er i fast arbeid. Det er opplyst at saksøkeren bor sammen med en kamerat, og retten ser det slik at det må forutsettes at de to deler husarbeidet mellom seg på en slik måte at man tilpasser seg den helsemessige begrensningen hos saksøkeren.» (s. 12)
Henriksen (Haugaland tingrett 28. januar 2011):
«Retten er av den oppfatning at Henriksen i fremtiden kan trenge noe hjelp i hjemmet ut over det som det offentlige stiller opp med. Det er et prinsipp at skadelidte og har en innretningsplikt, og tatt hensyn til denne er det ikke gitt at han bør velge en bolig som innebærer et omfattende vedlikehold. Henriksen har per i dag ikke egen bolig, og når han skal kjøpe slik har han muligheten til å velge mellom ulike alternativer som innebærer ulik grad av involvering i vedlikehold. Det er dog slik at noe vedlikehold vil der alltid være behov for i et hjem og slik retten ser det vil det offentliges hjelpe ikke imøtekomme Henriksens behov fullt ut.» (s. 18)
«Retten er av den oppfatning at Henriksen i fremtiden kan trenge noe hjelpe i hjemmet ut over det som det offentlige stiller opp med. Det er et prinsipp at skadelidte og har en innretningsplikt, og tatt hensyn til denne er det ikke gitt at han bør velge en bolig som innebærer et omfattende vedlikehold. Henriksen har per i dag ikke egen bolig, og når han skal kjøpe slik har han muligheten til å velge mellom ulike alternativer som innebærer ulik grad av involvering i vedlikehold. Det er dog slik at noe vedlikehold vil der alltid være behov for i et hjem og slik retten ser det vil det offentliges hjelpe ikke imøtekomme Henriksens behov fullt ut.» (s. 14)
Fossmo (Oslo tingrett 10. januar 2011):
«Retten viser til at skadelidte har plikt til å begrense sitt tap ved å innrette seg slik at hjelpebehovet blir minst mulig. Det må forventes at medlemmene av husholdningen fordeler oppgavene ut fra hva de makter å utføre. Fossmo har ikke søkt det offentlige om bistand.» (s. 16)
«Hun er nå enslig, så skadelidtes tapte evne til arbeid i hjemmet kan ikke kompenseres ved at hennes ektemann trår til i større grad.» (s. 14)
Karlsen (Oslo tingrett 22. mai 2008):
«[D]et [må] tas hensyn til at kravet om at familien må tilpasse seg den nye arbeidssituasjonen i hjemmet.» (s. 25)
Legionelladommen (Stavanger tingrett 29. februar 2008):
«Med den helsetilstand A har vært i årene etter legionellasykdommen, har han hatt meget begrensede muligheter til å klare seg selv i hverdagen. Han har ikke kunnet utføre dagligdagse gjøremål, verken vedlikeholde hus og hage, eller å skifte hjul på bilen. Han har krav på å få erstattet utgifter til å leie slik hjelp, selv om han har fått familiemedlemmer eller venner til å utføre disse arbeidsoppgavene. Grunnen til at utgifter til leid hjelp er erstatningsmessig vernet, er at han ikke kan basere seg på slik gratis hjelp. Se Rt-1993-1547. Det skal ved den skjønnsmessige fastsettelsen av tapet tas hensyn til at A så vidt mulig skal begrense tapet, for eksempel ved at han og samboeren omfordeler arbeidsoppgaver i hjemmet. Samboeren har imidlertid som følge av Becterews sykdom begrensede muligheter til å utføre tyngre arbeidsoppgaver. » (s.12)
Tyrøy (Oslo tingrett 6. februar 2008):
«Når det gjelder erstatning for redusert evne til å utføre arbeid i hjemmet, finner retten etter bevisførselen å legge til grunn at Turøy ikke selv makter å utføre tyngre husarbeid. Retten er enig med saksøker i at Gjensidige ikke kan basere seg på at familien vil tre støttende til i all fremtid. Utgifter til nødvendige tyngre arbeidsoppgaver fastsettes til 5 000 kroner per år, neddiskontert til fylte 65 år. Beløpet fastsettes samlet til 87 888 kroner.» (s. 23)
Andorsen (Hålogaland lagmannsrett 16. mai 2007):
«Det må kunne kreves at husarbeidet eventuelt deles opp og utføres over lengre tid, og at det benyttes hensiktsmessige metoder og hjelpemidler.»
Saxegaard (Borgarting lagmannsrett 8. oktober 2007):
«Det må forutsettes at ektefellene fordeler arbeidet mellom seg på en slik måte at man tilpasser seg helsemessige begrensninger hos den enkelte. Etter dette kan lagmannsretten ikke se at det bør utmåles noen erstatning for redusert evne til å arbeide i hjemmet.» (s. 13-14)
Thomsen (Eidsivating lagmannsrett 28. mars 2006):
«Lagmannsretten bemerker at Thomsen har en innrettings- og tapsbegrensningsplikt og at de andre husstandsmedlemmene må trå til.» (s. 11)
Fossum (Borgarting lagmannsrett 18. mai 2006):
«[D]et [må] tas hensyn til kravet om at familien må tilpasse seg den nye arbeidssituasjonen i hjemmet.» (s. 21)
Løsnes (Skien og Porsgrunn tingrett 19. juni 2006):
«Når det gjelder matlaging og lettere rengjøring som støvtørking, kan Løsnes klare dette selv. Han må bare få leiligheten bedre tilrettelagt og/eller skaffe seg enkle hjelpemidler. En høy stol på hjul vil gjøre det slik at han lett kan bevege seg på kjøkkenet og få laget seg mat, også middag. En slik stol kan han bruke når han skal tørke støv. Han kan stå i korte stunder, slik at han vil nå opp i bokhyller og lignende. Han er uføretrygdet slik at han [har] tid til disposisjon kan porsjonere ut arbeidsoppgavene og dermed ikke bli sliten. Han må ha hjelp til tyngre rengjøring som rundvask og vindusvask. Dette utføres dog sjelden, en gang i året er tilstrekkelig.» (s. 5)
Evensen (Trondenes tingrett 18. mars 2004):
”I utgangspunktet har samboeren et [1] alminnelig delansvar for arbeid med fellesbarnet og husarbeid. I tillegg har samboeren en innretningsplikt slik at oppgavene mellom han og samboeren [2] omfordeles under hensyntagen til samboerens situasjon.” (s. 21)
Frilseth(Eidsivating lagmannsrett 3. september 2004):
”Det foreligger også – som nevnt- en innrettelsesplikt, men dette forutsetter at skadelidte også for fremtiden lever i et parforhold, hvor hun har en samboer/ektefelle hun kan fordele arbeidet med. Lagmannsretten legger noe vekt på sivilstatus, selv om det alltid vil være knyttet betydelig usikkerhet til slike spørsmål.” (s. 17)
Frilseth (Eidsivating lagmannsrett 3. september 2004):
”Samboere plikter innen rimelige rammer å fordele arbeidet, slik at hver utfører det arbeid vedkommende greier, selv om dette måtte gå noe på tvers av tradisjonelle kjønnsmønstre.” (s. 15)
Huseby (Oslo tingrett 27. april 2004):
”Det er ikke gitt noen opplysninger om at ikke saksøkers ektefelle kan skure gulvene mens saksøker gjør annet husarbeid. Retten ser heller ikke bort fra at arbeidet kan deles mellom dem, og at saksøker kan gjøre noe, for eksempel med venstre hånd eller bruke lengre tid. Retten mener derfor uten tvil at saksøkers problemer med husarbeid må gå inn under den tapsbegrensningsplikt han er pålagt, og som også innbefatter saksøkerens kjernefamilie. Det vises til Morten Kjelland: ”hjemmearbeideres erstatningsrettslige vern”.” (s. 10)
PSN 2005/184 [Kronisk smertetilstand etter brokkoperasjon og sterilisering]:
«Nemnda finner det verken dokumentert eller sannsynliggjort at pasienten faktisk har hatt eller vil ha utgifter til hjelp i hjemmet som overstiger det Norsk Pasientskadeserstatning har lagt til grunn. Nemnda vil også på et generelt grunnlag understreke at kravet som foreligger er betydelig høyere enn det som etter gjeldende rett har erstatningsrettslig vern. I rettspraksis er det ingen eksempler på utbetalinger for tapt hjemmearbeidsevne over kr 20.000, og i 84 % av sakene som blir avgjort i domstolene overstiger ikke det årlige beløpet kr 10.000 (jf. Morten Kjelland «Hjemmearbeideres erstatningsrettslige vern», side 174)»
Trinn 3. Verdivurdering: et neddempet hushjelpprinsipp
Etter at nettotapet er beregnet i form av antall timer skadelidte har behov for hjelp i hjemmet, må det fastsettes en økonomisk verdi for tapet. Fordi hjemmearbeid ikke genererer inntekt, må det benyttes en annen målestokk for å verdsette tapet (Nygaard 2007, s. 103).
Utgangspunktet er hva det koster å leie inn hjelp til de arbeidsoppgavene skadelidte ikke lenger kan utføre. Dette er det såkalte hushjelpprinsippet (Kjønstad 1984, s. 364). Førstvoterende i Forsetepassasjer/Kåsa (Rt. 2000 s. 441) uttalte at «det ved beregningen ofte [vil] være naturlig å ta utgangspunkt i de utgiftene som vil gå med til å dekke behovet» (s. 449). Omkostningsnivået for leid hjelp samsvarer derfor godt med lovens formål (Hamburg-dommen, Rt. 1934 s. 173, s. 176).
Etter at nettotapet er beregnet i form av antall timer skadelidte har behov for hjelp i hjemmet, må det fastsettes en økonomisk verdi for tapet. Fordi hjemmearbeid ikke genererer inntekt, må det benyttes en annen målestokk for å verdsette tapet (Nygaard 2007, s. 103).
Utgangspunktet er hva det koster å leie inn hjelp til de arbeidsoppgavene skadelidte ikke lenger kan utføre. Dette er det såkalte hushjelpprinsippet (Kjønstad 1984, s. 364). Førstvoterende i Forsetepassasjer/Kåsa (Rt. 2000 s. 441) uttalte at «det ved beregningen ofte [vil] være naturlig å ta utgangspunkt i de utgiftene som vil gå med til å dekke behovet» (s. 449). Omkostningsnivået for leid hjelp samsvarer derfor godt med lovens formål (Hamburg-dommen, Rt. 1934 s. 173, s. 176).
Domssitater
Langeland (Sunnmøre tingrett 22. desember 2010):
«Redusert evne til arbeid i hjemmet (husmortapet). Skadeerstatningsloven § 3-1 likestiller verdien av arbeid i hjemmet med inntekt. Når verdien av arbeid i hjemmet skal beregnes, tar man normalt utgangspunkt i de merutgiftene som er nødvendige og rimelige for å dekke skadelidtes behov for hjelp til å få utført de oppgavene skadelidte tidligere taklet selv.» (s. 17; her uttrykkes «det modifiserte hushjelpprinsippet», sml. NOU 2011: 16 kap. 8)
Hedenstad (Asker og Bærum tingrett 24. juni 2009):
«Fastsettelse av hva som er rimelige utgifter vil måtte bli svært skjønnsmessig. Retten legger til grunn at hun etter en rimelig fordeling i familien kan utføre sin del av husarbeid i redusert omfang og med lengre tidsbruk. Hun er ikke yrkesaktiv, det er kun voksne i husholdningen slik at husarbeidet som faller på henne uansett ikke kan være særlig omfattende. Tillegget i erstatningen for påført hjemmearbeidsevne fastsettes til kr 100 000 inkl renter, og for fremtidig tap kr 165 000 kapitalisert og neddiskontert.» (s. 17)
Windvik (Asker og Bærum tingrett 19. juni 2009):
«I følge Lærebok i erstatningsrett av Peter Lødrup 5. utgave skal erstatning utmåles etter den verdi husarbeidet generelt sett representerer, og målestokken må være hva det koster å leie inn tilsvarende hjelp.» (s. 6)
NN (Borgarting lagmannsrett 6. november 2008):
«Påførte og fremtidige utgifter til arbeid i hjemmet
Rimelige og nødvendige utgifter som følge av redusert evne til arbeid i hjemmet kan kreves erstattet, jf. blant annet Rt-2000-441. Det samme gjelder redusert evne til vedlikehold av hjem og bil. Lagmannsretten finner det klart at A på grunn av skaden er blitt avhengig av hjelp for å planlegge og gjennomføre vanlig husarbeid som rengjøring, klesstell og matlagning. Slik hjelp har han fått av den personlige assistenten, og lagmannsretten finner at han ikke har behov for ytterligere bistand til det daglige løpende husarbeidet. Derimot finner lagmannsretten at han har behov for ytterligere noe bistand til rengjøring ut over den daglige rengjøringen, og at han har krav på erstatning for tapt evne til å utføre vedlikehold av egen bolig og bil. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at A før skaden i ganske stor utstrekning tok seg av vedlikehold av bolig og bil selv. De beløp A har anslått, forutsetter et årlig tap på kr 25.000.
Lagmannsretten finner beløpet vesentlig for høyt og finner støtte for dette i Rt-2000-441. Tapet anslås skjønnsmessig til kr 5.000 pr. år. Beløpet legges til grunn for så vel påførte og fremtidige utgifter, men slik at A ikke anses å være påført noe tap før fra og med 1999.»
Nilsen (Oslo tingrett 22. september 2008):
«Etter loven regnes redusert evne til arbeid i hjemmet som et ervervstap, men for beregningen er det mer naturlig å ta utgangspunkt i utgiftene som går med på å dekke skadelidtes behov for hjelp i huset, jf Kåsa-dommen … Spørsmålet er om den kompensasjon hun er tilkjent er «rimelig og nødvendig» sett hen til det nivå som følger av rettspraksis.» (s. 10-11)
Fossum (Borgarting lagmannsrett 18. mai 2006):
«Det vil være naturlig å ta utgangspunkt i de utgiftene som vil være forbundet med å dekke behovet.» (s. 21)
Eiknes (Aust-Agder tingrett 7. april 2006):
«Tap i ervervsevne i hjemmet må fastsettes skjønnsmessig, både når det gjelder omfang og varighet.» (s. 16)
Thomsen (Toten tingrett 25. februar 2005):
«[H]jemmearbeidstap [er] i prinsippet et ervervstap, med ved beregningen må det tas utgangspunkt i hva det vil koste å få utført de arbeidsoppgavene som Thomsen ikke er i stand til å gjøre.» (s. 16)
Osland (Sunnfjords Tingrett 23. februar 2004):
”Saksøkeren har ikke betalt sin far vederlag for dette arbeidet, men også arbeidsytelser som saksøkeren har fått vederlagsfritt av familiemedlemmer, er erstatningsberettiget, utmålt etter hva det ville koste å leie tilsvarende hjelp, jf. Nils Nygaard, Skade og Ansvar, 5. utgave side 94 og 98.” (s. 37)
Domssitater
Langeland (Sunnmøre tingrett 22. desember 2010):
«Redusert evne til arbeid i hjemmet (husmortapet). Skadeerstatningsloven § 3-1 likestiller verdien av arbeid i hjemmet med inntekt. Når verdien av arbeid i hjemmet skal beregnes, tar man normalt utgangspunkt i de merutgiftene som er nødvendige og rimelige for å dekke skadelidtes behov for hjelp til å få utført de oppgavene skadelidte tidligere taklet selv.» (s. 17; her uttrykkes «det modifiserte hushjelpprinsippet», sml. NOU 2011: 16 kap. 8)
Hedenstad (Asker og Bærum tingrett 24. juni 2009):
«Fastsettelse av hva som er rimelige utgifter vil måtte bli svært skjønnsmessig. Retten legger til grunn at hun etter en rimelig fordeling i familien kan utføre sin del av husarbeid i redusert omfang og med lengre tidsbruk. Hun er ikke yrkesaktiv, det er kun voksne i husholdningen slik at husarbeidet som faller på henne uansett ikke kan være særlig omfattende. Tillegget i erstatningen for påført hjemmearbeidsevne fastsettes til kr 100 000 inkl renter, og for fremtidig tap kr 165 000 kapitalisert og neddiskontert.» (s. 17)
Windvik (Asker og Bærum tingrett 19. juni 2009):
«I følge Lærebok i erstatningsrett av Peter Lødrup 5. utgave skal erstatning utmåles etter den verdi husarbeidet generelt sett representerer, og målestokken må være hva det koster å leie inn tilsvarende hjelp.» (s. 6)
NN (Borgarting lagmannsrett 6. november 2008):
«Påførte og fremtidige utgifter til arbeid i hjemmet
Rimelige og nødvendige utgifter som følge av redusert evne til arbeid i hjemmet kan kreves erstattet, jf. blant annet Rt-2000-441. Det samme gjelder redusert evne til vedlikehold av hjem og bil. Lagmannsretten finner det klart at A på grunn av skaden er blitt avhengig av hjelp for å planlegge og gjennomføre vanlig husarbeid som rengjøring, klesstell og matlagning. Slik hjelp har han fått av den personlige assistenten, og lagmannsretten finner at han ikke har behov for ytterligere bistand til det daglige løpende husarbeidet. Derimot finner lagmannsretten at han har behov for ytterligere noe bistand til rengjøring ut over den daglige rengjøringen, og at han har krav på erstatning for tapt evne til å utføre vedlikehold av egen bolig og bil. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at A før skaden i ganske stor utstrekning tok seg av vedlikehold av bolig og bil selv. De beløp A har anslått, forutsetter et årlig tap på kr 25.000.
Lagmannsretten finner beløpet vesentlig for høyt og finner støtte for dette i Rt-2000-441. Tapet anslås skjønnsmessig til kr 5.000 pr. år. Beløpet legges til grunn for så vel påførte og fremtidige utgifter, men slik at A ikke anses å være påført noe tap før fra og med 1999.»
Nilsen (Oslo tingrett 22. september 2008):
«Etter loven regnes redusert evne til arbeid i hjemmet som et ervervstap, men for beregningen er det mer naturlig å ta utgangspunkt i utgiftene som går med på å dekke skadelidtes behov for hjelp i huset, jf Kåsa-dommen … Spørsmålet er om den kompensasjon hun er tilkjent er «rimelig og nødvendig» sett hen til det nivå som følger av rettspraksis.» (s. 10-11)
Fossum (Borgarting lagmannsrett 18. mai 2006):
«Det vil være naturlig å ta utgangspunkt i de utgiftene som vil være forbundet med å dekke behovet.» (s. 21)
Eiknes (Aust-Agder tingrett 7. april 2006):
«Tap i ervervsevne i hjemmet må fastsettes skjønnsmessig, både når det gjelder omfang og varighet.» (s. 16)
Thomsen (Toten tingrett 25. februar 2005):
«[H]jemmearbeidstap [er] i prinsippet et ervervstap, med ved beregningen må det tas utgangspunkt i hva det vil koste å få utført de arbeidsoppgavene som Thomsen ikke er i stand til å gjøre.» (s. 16)
Osland (Sunnfjords Tingrett 23. februar 2004):
”Saksøkeren har ikke betalt sin far vederlag for dette arbeidet, men også arbeidsytelser som saksøkeren har fått vederlagsfritt av familiemedlemmer, er erstatningsberettiget, utmålt etter hva det ville koste å leie tilsvarende hjelp, jf. Nils Nygaard, Skade og Ansvar, 5. utgave side 94 og 98.” (s. 37)
Prinsippet har dype røtter i norsk rett. Det ble etablert i eldre rettspraksis (Nygaard 1980, s. 109–110; Nygaard 1985a, s. 103–104 og 109; Nygaard 2000, s. 94–95; Nygaard 2007, s. 100–101 og 103). Det gjenspeiles i samtlige utgaver av Skade og ansvar (Nygaard) og Lærebok i erstatningsrett (Lødrup 1987, s. 342; Lødrup 1995, s. 416–417; Lødrup 1999, s. 483–484; Lødrup 2005, s. 393 og 395; Lødrup og Kjelland 2009, s. 543). Også i artiklene til Strøm Bull og Kjønstad er prinsippet fremhevet som et grunnlag ved erstatningsutmålingen (Strøm Bull 1982, s. 905 og 914–915; Strøm Bull 1985, s. 161 og 172; Kjønstad 1984, s. 358–360). Det er videre lagt til grunn i Kjellands monografi om hjemmearbeidserstatning (Kjelland 2002, s. 67–75) og i offentlige utredninger, blant annet (s. 41, 2. sp.).
Timevederlaget må fastsettes konkret, og ta utgangspunkt i markedspris for tilsvarende arbeid. I tidligere praksis har intervallet ligget mellom 150 og 350 kroner per time, avhengig av arbeidets art og tilgjengelighet på arbeidskraft (Lødrup og Kjelland 2009, s. 543).
For å dokumentere behovet for antall timer bistand har enkelte forsøkt å bruke statistiske tidsnyttingsundersøkelser (se SSB: https://www.ssb.no/emner/00/02/20/). Disse er imidlertid i stor grad avvist av domstolene. Eksempelvis uttalte retten i Lindvig (95-00180-A) at «[d]a det er skadelidtes individuelle tap som skal erstattes, ser retten bort fra den fremlagte statistikk» (s. 11). Dette uttrykker korrekt rettsoppfatning (Kjelland 2011, kap. 2.4).
Den rene matematiske modellen etter hushjelpprinsippet må derfor modifiseres. Etter gjeldende rettspraksis legges det til grunn et neddempet hushjelpprinsipp (Kjelland 2011, s. 19–20). Dette innebærer at selv om timepris og timeantall beregnes konkret, må erstatningen avstemmes mot den ulovfestede behovsstandarden. Det er kun de nødvendige og rimelige merutgiftene som skal dekkes. I praksis fører dette til en justering av beløpet i nedadgående retning. Dette standpunktet kommer også til uttrykk i praksis fra Pasientskadenemnda, hvor det fremheves at erstatningen må holdes innenfor «naturlige og nøkterne rammer» (se N2009/0211).
Trinn 4. Tapsperiodens lengde
Fjerde trinn i utmålingen av hjemmearbeidserstatning er å fastsette hvor mange år skadelidte har hatt og vil få tap av hjemmearbeidsevne. Dette beror på en konkret og individuell vurdering (Kjelland 2011).
Fastsettelsen av påført tap – altså tidligere tap – er vanligvis ukomplisert. Dokumentasjon kan bestå av medisinske rapporter, NAV-vedtak, eller kvitteringer for betalte egenandeler til hjemmehjelp. Det er ikke noe krav at skadelidte faktisk har betalt for ekstern hjelp. I Forus Travbane (Rt. 1965 s. 1309) ble erstatning for hjemmearbeidstap tilkjent til en skadelidt som fikk hjelp fra pårørende uten å betale. Høyesterett aksepterte lagmannsrettens uttalelse om at erstatning kan tilkjennes «uansett at hun har fått hjelp i huset av pårørende stort sett uten å betale for det» (s. 1322–1323).
Fjerde trinn i utmålingen av hjemmearbeidserstatning er å fastsette hvor mange år skadelidte har hatt og vil få tap av hjemmearbeidsevne. Dette beror på en konkret og individuell vurdering (Kjelland 2011).
Fastsettelsen av påført tap – altså tidligere tap – er vanligvis ukomplisert. Dokumentasjon kan bestå av medisinske rapporter, NAV-vedtak, eller kvitteringer for betalte egenandeler til hjemmehjelp. Det er ikke noe krav at skadelidte faktisk har betalt for ekstern hjelp. I Forus Travbane (Rt. 1965 s. 1309) ble erstatning for hjemmearbeidstap tilkjent til en skadelidt som fikk hjelp fra pårørende uten å betale. Høyesterett aksepterte lagmannsrettens uttalelse om at erstatning kan tilkjennes «uansett at hun har fått hjelp i huset av pårørende stort sett uten å betale for det» (s. 1322–1323).
Fastsettelsen av fremtidig tap byr på større utfordringer. Dette skyldes behovet for prognoser – ofte langt frem i tid – og usikkerhet knyttet til skadelidtes fremtidige helsetilstand. Et viktig rettslig prinsipp er at erstatning kun skal gis for tap som skyldes ansvarshendelsen. Dersom funksjonsnedsettelsen i hjemmet i fremtiden ville inntruffet uansett, eksempelvis som følge av naturlig alderssvekkelse, bortfaller årsakssammenhengen.
Et veiledende utgangspunkt er at de fleste mennesker – også uten skade – får behov for hjelp i hjemmet et sted mellom pensjonsalder og forventet dødsår (Kjønstad 1984, s. 358–360). I Forsetepassasjer/Kåsa (Rt. 2000 s. 441) uttalte lagmannsretten – uten at Høyesterett tok avstand – at det ikke var rimelig å erstatte utgifter til hjemmehjelp og ekstraarbeid i huset frem til fylte 81 år. Erstatningen ble derfor begrenset til 70 år. Begrunnelsen var at «i en slik alder vil de aller fleste måtte betale andre for å utføre det tyngste arbeidet i hjemmet».
I nyere tid har det imidlertid vært en forsiktig praksisomlegging i pasientskadeordningen. Det har blitt lagt større vekt på at levealderen har økt, og at mange – særlig funksjonsdyktige eldre – kan utføre hjemmearbeid lenger. Dette har ført til at erstatningsperioden i noen saker er utvidet. I vedtak PSN-2022-10245 uttalte Pasientskadenemnda at:
«Erstatningen for tapt evne til arbeid i hjemmet fastsettes for perioden fra fylte 76 til 80 år.»
Dette representerer en praksisendring der 80 år i enkelte tilfeller kan danne en øvre grense for tapsperioden, gitt at det foreligger tilstrekkelig medisinsk grunnlag og funksjonell kapasitet hos den skadelidte.
Tidligere praksis fra nemnda viser også en viss fleksibilitet. I N2009/0802 ble det tilkjent 2 000 kroner årlig frem til fylte 75 år, under henvisning til at ankelskaden hadde redusert pasientens evne til vanlig husarbeid. I N2010/0513 ble det gitt erstatning frem til forventet levealder, da pasientens funksjonsfall i hovedsak skyldtes behandlingsskaden og ikke grunnlidelse eller alder. Her uttalte nemnda at:
«… det må likevel ved vurderingen legges til grunn at pasienten mest sannsynlig etter fylte 75 år på grunn av alminnelig alderssvekkelse ville hatt noe behov for bistand til å utføre vedlikeholdsarbeid … samt annet tyngre hjemmearbeid.»
Tapsperioden må altså vurderes konkret, både ut fra alder og helsetilstand. Lettere arbeid (som støvtørking og matlaging) kan normalt utføres lenger enn tyngre oppgaver (som vedbæring eller snømåking). Det kan derfor være riktig å differensiere mellom typer tap – og eventuelt la enkelte deler av hjemmearbeidstapet strekke seg frem mot 80 år, mens andre deler avsluttes tidligere.
Samtidig skal skadevolder (eller NPE) ikke hefte for tap som ikke skyldes ansvarshendelsen. Der det foreligger en grunnlidelse som uansett ville redusert funksjonsevnen i hjemmet, må erstatningen avgrenses ut fra prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng (Kjelland 2011; jf. punkt 6.3.3 i Pasientskadeboken).
Fastsettelsen av fremtidig tap byr på større utfordringer. Dette skyldes behovet for prognoser – ofte langt frem i tid – og usikkerhet knyttet til skadelidtes fremtidige helsetilstand. Et viktig rettslig prinsipp er at erstatning kun skal gis for tap som skyldes ansvarshendelsen. Dersom funksjonsnedsettelsen i hjemmet i fremtiden ville inntruffet uansett, eksempelvis som følge av naturlig alderssvekkelse, bortfaller årsakssammenhengen.
Et veiledende utgangspunkt er at de fleste mennesker – også uten skade – får behov for hjelp i hjemmet et sted mellom pensjonsalder og forventet dødsår (Kjønstad 1984, s. 358–360). I Forsetepassasjer/Kåsa (Rt. 2000 s. 441) uttalte lagmannsretten – uten at Høyesterett tok avstand – at det ikke var rimelig å erstatte utgifter til hjemmehjelp og ekstraarbeid i huset frem til fylte 81 år. Erstatningen ble derfor begrenset til 70 år. Begrunnelsen var at «i en slik alder vil de aller fleste måtte betale andre for å utføre det tyngste arbeidet i hjemmet».
I nyere tid har det imidlertid vært en forsiktig praksisomlegging i pasientskadeordningen. Det har blitt lagt større vekt på at levealderen har økt, og at mange – særlig funksjonsdyktige eldre – kan utføre hjemmearbeid lenger. Dette har ført til at erstatningsperioden i noen saker er utvidet. I vedtak PSN-2022-10245 uttalte Pasientskadenemnda at:
«Erstatningen for tapt evne til arbeid i hjemmet fastsettes for perioden fra fylte 76 til 80 år.»
Dette representerer en praksisendring der 80 år i enkelte tilfeller kan danne en øvre grense for tapsperioden, gitt at det foreligger tilstrekkelig medisinsk grunnlag og funksjonell kapasitet hos den skadelidte.
Tidligere praksis fra nemnda viser også en viss fleksibilitet. I N2009/0802 ble det tilkjent 2 000 kroner årlig frem til fylte 75 år, under henvisning til at ankelskaden hadde redusert pasientens evne til vanlig husarbeid. I N2010/0513 ble det gitt erstatning frem til forventet levealder, da pasientens funksjonsfall i hovedsak skyldtes behandlingsskaden og ikke grunnlidelse eller alder. Her uttalte nemnda at:
«… det må likevel ved vurderingen legges til grunn at pasienten mest sannsynlig etter fylte 75 år på grunn av alminnelig alderssvekkelse ville hatt noe behov for bistand til å utføre vedlikeholdsarbeid … samt annet tyngre hjemmearbeid.»
Tapsperioden må altså vurderes konkret, både ut fra alder og helsetilstand. Lettere arbeid (som støvtørking og matlaging) kan normalt utføres lenger enn tyngre oppgaver (som vedbæring eller snømåking). Det kan derfor være riktig å differensiere mellom typer tap – og eventuelt la enkelte deler av hjemmearbeidstapet strekke seg frem mot 80 år, mens andre deler avsluttes tidligere.
Samtidig skal skadevolder (eller NPE) ikke hefte for tap som ikke skyldes ansvarshendelsen. Der det foreligger en grunnlidelse som uansett ville redusert funksjonsevnen i hjemmet, må erstatningen avgrenses ut fra prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng (Kjelland 2011; jf. punkt 6.3.3 i Pasientskadeboken).
4
Erstatningsnivåer. Forsetepassasjer/Kåsa (Rt. 2000 s. 441)
En gjennomgang av rettspraksis – særlig underrettspraksis og nemndspraksis – viser betydelige variasjoner i nivået på hjemmearbeidserstatning. Til dels skyldes dette at utmålingen er individuelt tilpasset, men variasjonen peker også på en viss rettsusikkerhet (Kjelland 2011).
Et sentralt utgangspunkt i rettskildene er dommen Forsetepassasjer/Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Høyesterett tilkjente her en samlet hjemmearbeidserstatning på 175 000 kroner – omregnet til 2025-verdi ca. 300 000 kroner – som tilsvarer rundt 6 500 kroner årlig (ca. 11 200 kroner i 2025-verdi). Sammenliknet med hva det koster å leie hjelp i markedet, fremstår dette som beskjedent. Det må likevel ses i lys av de konkrete forholdene i saken.
Kåsa kunne utføre vanlig husarbeid, bodde i rekkehus med beskjedent uteareal, hadde ingen barn, og fikk hjelp både av samboer og det offentlige. Kun to tredjedeler av hjemmearbeidstapet skyldtes ansvarshendelsen – én tredjedel var inngangsuførhet (Kjelland 2002, s. 179–186).
En gjennomgang av rettspraksis – særlig underrettspraksis og nemndspraksis – viser betydelige variasjoner i nivået på hjemmearbeidserstatning. Til dels skyldes dette at utmålingen er individuelt tilpasset, men variasjonen peker også på en viss rettsusikkerhet (Kjelland 2011).
Et sentralt utgangspunkt i rettskildene er dommen Forsetepassasjer/Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Høyesterett tilkjente her en samlet hjemmearbeidserstatning på 175 000 kroner – omregnet til 2025-verdi ca. 300 000 kroner – som tilsvarer rundt 6 500 kroner årlig (ca. 11 200 kroner i 2025-verdi). Sammenliknet med hva det koster å leie hjelp i markedet, fremstår dette som beskjedent. Det må likevel ses i lys av de konkrete forholdene i saken.
Kåsa kunne utføre vanlig husarbeid, bodde i rekkehus med beskjedent uteareal, hadde ingen barn, og fikk hjelp både av samboer og det offentlige. Kun to tredjedeler av hjemmearbeidstapet skyldtes ansvarshendelsen – én tredjedel var inngangsuførhet (Kjelland 2002, s. 179–186).
I lagmannsretten var erstatningsnivået høyere:
10 000 kroner årlig i samboerperioden (ca. 17 800 kroner i 2025-verdi),
20 000 kroner årlig frem til 1997 (ca. 35 600 kroner i 2025-verdi),
25 000 kroner årlig for fremtiden (ca. 44 500 kroner i 2025-verdi).
Kåsa krevde samlet over 700 000 kroner (ca. 1,260 000 i 2025-verdi). Høyesterett fant dette for høyt. Førstvoterende uttalte at:
«Etter min mening ligger lagmannsrettens – og dermed i enda sterkere grad Kåsas – anslag klart for høyt» (s. 449).
Det samme synspunktet kommer til uttrykk i vurderingen av timeomfanget. Kåsa hadde ført timeregnskap med fem timer ukentlig bistand utover det offentlige tilbudet, fordelt på:
4 timer vanlig husarbeid,
2 timer per måned til gardiner og vinduer,
1 time ukentlig til innvendig og utvendig vedlikehold.
Dette ble ansett å bygge på en urimelig høy standard for hva det er rimelig å kreve erstatning for (Rt. 2000 s. 450). Høyesterett anvendte i realiteten et neddempet hushjelpprinsipp, hvor den matematiske modellen (timer × timesats) danner utgangspunkt, men justeres etter den ulovfestede behovsstandarden (Kjelland 2011, s. 19–20). Dette prinsippet likner merutgiftserstatningen og begrenser dekningen til det som er «nødvendig og rimelig» (Lødrup og Kjelland 2009, s. 544–545).
Prinsippet er også en konsekvens av at hjemmearbeidserstatning rettslig sett er klassifisert som inntektstap (sml. skl. § 3-1), men i realiteten fungerer som en hybridpost, med elementer fra både inntekts- og merutgiftstap.En gjennomgang av rettspraksis – særlig underrettspraksis og nemndspraksis – viser betydelige variasjoner i nivået på hjemmearbeidserstatning. Til dels skyldes dette at utmålingen er individuelt tilpasset, men variasjonen peker også på en viss rettsusikkerhet (Kjelland 2011).
Et sentralt utgangspunkt i rettskildene er dommen Forsetepassasjer/Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Høyesterett tilkjente her en samlet hjemmearbeidserstatning på 175 000 kroner – omregnet til 2025-verdi ca. 300 000 kroner – som tilsvarer rundt 6 500 kroner årlig (ca. 11 200 kroner i 2025-verdi). Sammenliknet med hva det koster å leie hjelp i markedet, fremstår dette som beskjedent. Det må likevel ses i lys av de konkrete forholdene i saken.
Kåsa kunne utføre vanlig husarbeid, bodde i rekkehus med beskjedent uteareal, hadde ingen barn, og fikk hjelp både av samboer og det offentlige. Kun to tredjedeler av hjemmearbeidstapet skyldtes ansvarshendelsen – én tredjedel var inngangsuførhet (Kjelland 2002, s. 179–186).
En gjennomgang av rettspraksis – særlig underrettspraksis og nemndspraksis – viser betydelige variasjoner i nivået på hjemmearbeidserstatning. Til dels skyldes dette at utmålingen er individuelt tilpasset, men variasjonen peker også på en viss rettsusikkerhet (Kjelland 2011).
Et sentralt utgangspunkt i rettskildene er dommen Forsetepassasjer/Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Høyesterett tilkjente her en samlet hjemmearbeidserstatning på 175 000 kroner – omregnet til 2025-verdi ca. 300 000 kroner – som tilsvarer rundt 6 500 kroner årlig (ca. 11 200 kroner i 2025-verdi). Sammenliknet med hva det koster å leie hjelp i markedet, fremstår dette som beskjedent. Det må likevel ses i lys av de konkrete forholdene i saken.
Kåsa kunne utføre vanlig husarbeid, bodde i rekkehus med beskjedent uteareal, hadde ingen barn, og fikk hjelp både av samboer og det offentlige. Kun to tredjedeler av hjemmearbeidstapet skyldtes ansvarshendelsen – én tredjedel var inngangsuførhet (Kjelland 2002, s. 179–186).
I lagmannsretten var erstatningsnivået høyere:
10 000 kroner årlig i samboerperioden (ca. 17 800 kroner i 2025-verdi),
20 000 kroner årlig frem til 1997 (ca. 35 600 kroner i 2025-verdi),
25 000 kroner årlig for fremtiden (ca. 44 500 kroner i 2025-verdi).
Kåsa krevde samlet over 700 000 kroner (ca. 1,260 000 i 2025-verdi). Høyesterett fant dette for høyt. Førstvoterende uttalte at:
«Etter min mening ligger lagmannsrettens – og dermed i enda sterkere grad Kåsas – anslag klart for høyt» (s. 449).
Det samme synspunktet kommer til uttrykk i vurderingen av timeomfanget. Kåsa hadde ført timeregnskap med fem timer ukentlig bistand utover det offentlige tilbudet, fordelt på:
4 timer vanlig husarbeid,
2 timer per måned til gardiner og vinduer,
1 time ukentlig til innvendig og utvendig vedlikehold.
Dette ble ansett å bygge på en urimelig høy standard for hva det er rimelig å kreve erstatning for (Rt. 2000 s. 450). Høyesterett anvendte i realiteten et neddempet hushjelpprinsipp, hvor den matematiske modellen (timer × timesats) danner utgangspunkt, men justeres etter den ulovfestede behovsstandarden (Kjelland 2011, s. 19–20). Dette prinsippet likner merutgiftserstatningen og begrenser dekningen til det som er «nødvendig og rimelig» (Lødrup og Kjelland 2009, s. 544–545).
Prinsippet er også en konsekvens av at hjemmearbeidserstatning rettslig sett er klassifisert som inntektstap (sml. skl. § 3-1), men i realiteten fungerer som en hybridpost, med elementer fra både inntekts- og merutgiftstap.En gjennomgang av rettspraksis – særlig underrettspraksis og nemndspraksis – viser betydelige variasjoner i nivået på hjemmearbeidserstatning. Til dels skyldes dette at utmålingen er individuelt tilpasset, men variasjonen peker også på en viss rettsusikkerhet (Kjelland 2011).
Et sentralt utgangspunkt i rettskildene er dommen Forsetepassasjer/Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Høyesterett tilkjente her en samlet hjemmearbeidserstatning på 175 000 kroner – omregnet til 2025-verdi ca. 300 000 kroner – som tilsvarer rundt 6 500 kroner årlig (ca. 11 200 kroner i 2025-verdi). Sammenliknet med hva det koster å leie hjelp i markedet, fremstår dette som beskjedent. Det må likevel ses i lys av de konkrete forholdene i saken.
Kåsa kunne utføre vanlig husarbeid, bodde i rekkehus med beskjedent uteareal, hadde ingen barn, og fikk hjelp både av samboer og det offentlige. Kun to tredjedeler av hjemmearbeidstapet skyldtes ansvarshendelsen – én tredjedel var inngangsuførhet (Kjelland 2002, s. 179–186).
I lagmannsretten var erstatningsnivået høyere:
10 000 kroner årlig i samboerperioden (ca. 17 800 kroner i 2025-verdi),
20 000 kroner årlig frem til 1997 (ca. 35 600 kroner i 2025-verdi),
25 000 kroner årlig for fremtiden (ca. 44 500 kroner i 2025-verdi).
Kåsa krevde samlet over 700 000 kroner (ca. 1,260 000 i 2025-verdi). Høyesterett fant dette for høyt. Førstvoterende uttalte at:
«Etter min mening ligger lagmannsrettens – og dermed i enda sterkere grad Kåsas – anslag klart for høyt» (s. 449).
Det samme synspunktet kommer til uttrykk i vurderingen av timeomfanget. Kåsa hadde ført timeregnskap med fem timer ukentlig bistand utover det offentlige tilbudet, fordelt på:
4 timer vanlig husarbeid,
2 timer per måned til gardiner og vinduer,
1 time ukentlig til innvendig og utvendig vedlikehold.
Dette ble ansett å bygge på en urimelig høy standard for hva det er rimelig å kreve erstatning for (Rt. 2000 s. 450). Høyesterett anvendte i realiteten et neddempet hushjelpprinsipp, hvor den matematiske modellen (timer × timesats) danner utgangspunkt, men justeres etter den ulovfestede behovsstandarden (Kjelland 2011, s. 19–20). Dette prinsippet likner merutgiftserstatningen og begrenser dekningen til det som er «nødvendig og rimelig» (Lødrup og Kjelland 2009, s. 544–545).
Prinsippet er også en konsekvens av at hjemmearbeidserstatning rettslig sett er klassifisert som inntektstap (sml. skl. § 3-1), men i realiteten fungerer som en hybridpost, med elementer fra både inntekts- og merutgiftstap.En gjennomgang av rettspraksis – særlig underrettspraksis og nemndspraksis – viser betydelige variasjoner i nivået på hjemmearbeidserstatning. Til dels skyldes dette at utmålingen er individuelt tilpasset, men variasjonen peker også på en viss rettsusikkerhet (Kjelland 2011).
Et sentralt utgangspunkt i rettskildene er dommen Forsetepassasjer/Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Høyesterett tilkjente her en samlet hjemmearbeidserstatning på 175 000 kroner – omregnet til 2025-verdi ca. 300 000 kroner – som tilsvarer rundt 6 500 kroner årlig (ca. 11 200 kroner i 2025-verdi). Sammenliknet med hva det koster å leie hjelp i markedet, fremstår dette som beskjedent. Det må likevel ses i lys av de konkrete forholdene i saken.
Kåsa kunne utføre vanlig husarbeid, bodde i rekkehus med beskjedent uteareal, hadde ingen barn, og fikk hjelp både av samboer og det offentlige. Kun to tredjedeler av hjemmearbeidstapet skyldtes ansvarshendelsen – én tredjedel var inngangsuførhet (Kjelland 2002, s. 179–186).
I lagmannsretten var erstatningsnivået høyere:
10 000 kroner årlig i samboerperioden (ca. 17 800 kroner i 2025-verdi),
20 000 kroner årlig frem til 1997 (ca. 35 600 kroner i 2025-verdi),
25 000 kroner årlig for fremtiden (ca. 44 500 kroner i 2025-verdi).
Kåsa krevde samlet over 700 000 kroner (ca. 1,260 000 i 2025-verdi). Høyesterett fant dette for høyt. Førstvoterende uttalte at:
«Etter min mening ligger lagmannsrettens – og dermed i enda sterkere grad Kåsas – anslag klart for høyt» (s. 449).
Det samme synspunktet kommer til uttrykk i vurderingen av timeomfanget. Kåsa hadde ført timeregnskap med fem timer ukentlig bistand utover det offentlige tilbudet, fordelt på:
4 timer vanlig husarbeid,
2 timer per måned til gardiner og vinduer,
1 time ukentlig til innvendig og utvendig vedlikehold.
Dette ble ansett å bygge på en urimelig høy standard for hva det er rimelig å kreve erstatning for (Rt. 2000 s. 450). Høyesterett anvendte i realiteten et neddempet hushjelpprinsipp, hvor den matematiske modellen (timer × timesats) danner utgangspunkt, men justeres etter den ulovfestede behovsstandarden (Kjelland 2011, s. 19–20). Dette prinsippet likner merutgiftserstatningen og begrenser dekningen til det som er «nødvendig og rimelig» (Lødrup og Kjelland 2009, s. 544–545).
Prinsippet er også en konsekvens av at hjemmearbeidserstatning rettslig sett er klassifisert som inntektstap (sml. skl. § 3-1), men i realiteten fungerer som en hybridpost, med elementer fra både inntekts- og merutgiftstap.En gjennomgang av rettspraksis – særlig underrettspraksis og nemndspraksis – viser betydelige variasjoner i nivået på hjemmearbeidserstatning. Til dels skyldes dette at utmålingen er individuelt tilpasset, men variasjonen peker også på en viss rettsusikkerhet (Kjelland 2011).
Et sentralt utgangspunkt i rettskildene er dommen Forsetepassasjer/Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Høyesterett tilkjente her en samlet hjemmearbeidserstatning på 175 000 kroner – omregnet til 2025-verdi ca. 300 000 kroner – som tilsvarer rundt 6 500 kroner årlig (ca. 11 200 kroner i 2025-verdi). Sammenliknet med hva det koster å leie hjelp i markedet, fremstår dette som beskjedent. Det må likevel ses i lys av de konkrete forholdene i saken.
Kåsa kunne utføre vanlig husarbeid, bodde i rekkehus med beskjedent uteareal, hadde ingen barn, og fikk hjelp både av samboer og det offentlige. Kun to tredjedeler av hjemmearbeidstapet skyldtes ansvarshendelsen – én tredjedel var inngangsuførhet (Kjelland 2002, s. 179–186).
Økonomiske tillegg: arbeidsgiverforpliktelser og MVA
Dersom skadelidte faktisk leier inn hjelp, må erstatningen dekke de reelle kostnadene. Det betyr at det i tillegg til timelønn må inkluderes:
arbeidsgiveravgift,
feriepenger,
skatt og sykepenger i arbeidsgiverperioden,
og merverdiavgift (MVA), dersom hjelpen kjøpes fra firma.
Dette følger av Bilreparatør (Rt. 1986 s. 463) og er senere bekreftet i HR-2021-573-S. Ved kjøp av tjenester i markedet er MVA et påslag skadelidte ikke kommer utenom – og derfor et reelt tap.
I praksis tilsier dette at det må legges til et påslag på rundt 30–40 prosent på toppen av timeprisen. Dersom markedsprisen i 2025 er 400 kroner per time, utgjør det reelle erstatningsgrunnlaget nærmere 550–570 kroner per time. Dette er nødvendig for å oppfylle prinsippet om økonomisk gjenopprettelse og speiler det som faktisk kreves for å erstatte arbeidskraft i hjemmet.
Empiriske nivåer i praksis
Gjennomgangen av dommer og vedtak viser følgende mønster:
Vanlig årlig hjemmearbeidserstatning i pasientskadesaker: 5 000–8 000 kroner.
Ved mer alvorlig skade: 10 000–15 000 kroner.
Høyere nivåer forekommer sjelden.
I Hjemmearbeideres erstatningsrettslige vern (Kjelland 2002, s. 67–75) ble det påvist:
Herreds- og byrettene: gjennomsnitt 5 212 kroner (ca. 8 900 i 2025-verdi).
Lagmannsretter: gjennomsnitt 6 904 kroner (ca. 12 000 i 2025-verdi).
Kun 3 prosent fikk 15 000–20 000 kroner.
Økonomiske tillegg: arbeidsgiverforpliktelser og MVA
Dersom skadelidte faktisk leier inn hjelp, må erstatningen dekke de reelle kostnadene. Det betyr at det i tillegg til timelønn må inkluderes:
arbeidsgiveravgift,
feriepenger,
skatt og sykepenger i arbeidsgiverperioden,
og merverdiavgift (MVA), dersom hjelpen kjøpes fra firma.
Dette følger av Bilreparatør (Rt. 1986 s. 463) og er senere bekreftet i HR-2021-573-S. Ved kjøp av tjenester i markedet er MVA et påslag skadelidte ikke kommer utenom – og derfor et reelt tap.
I praksis tilsier dette at det må legges til et påslag på rundt 30–40 prosent på toppen av timeprisen. Dersom markedsprisen i 2025 er 400 kroner per time, utgjør det reelle erstatningsgrunnlaget nærmere 550–570 kroner per time. Dette er nødvendig for å oppfylle prinsippet om økonomisk gjenopprettelse og speiler det som faktisk kreves for å erstatte arbeidskraft i hjemmet.
Empiriske nivåer i praksis
Gjennomgangen av dommer og vedtak viser følgende mønster:
Vanlig årlig hjemmearbeidserstatning i pasientskadesaker: 5 000–8 000 kroner.
Ved mer alvorlig skade: 10 000–15 000 kroner.
Høyere nivåer forekommer sjelden.
I Hjemmearbeideres erstatningsrettslige vern (Kjelland 2002, s. 67–75) ble det påvist:
Herreds- og byrettene: gjennomsnitt 5 212 kroner (ca. 8 900 i 2025-verdi).
Lagmannsretter: gjennomsnitt 6 904 kroner (ca. 12 000 i 2025-verdi).
Kun 3 prosent fikk 15 000–20 000 kroner.
Empiriske nivåer i praksis
Gjennomgangen av dommer og vedtak viser følgende mønster:
Vanlig årlig hjemmearbeidserstatning i pasientskadesaker: 5 000–8 000 kroner.
Ved mer alvorlig skade: 10 000–15 000 kroner.
Høyere nivåer forekommer sjelden.
I Hjemmearbeideres erstatningsrettslige vern (Kjelland 2002, s. 67–75) ble det påvist:
Herreds- og byrettene: gjennomsnitt 5 212 kroner (ca. 8 900 i 2025-verdi).
Lagmannsretter: gjennomsnitt 6 904 kroner (ca. 12 000 i 2025-verdi).
Kun 3 prosent fikk 15 000–20 000 kroner.
Empiriske nivåer i praksis
Gjennomgangen av dommer og vedtak viser følgende mønster:
Vanlig årlig hjemmearbeidserstatning i pasientskadesaker: 5 000–8 000 kroner.
Ved mer alvorlig skade: 10 000–15 000 kroner.
Høyere nivåer forekommer sjelden.
I Hjemmearbeideres erstatningsrettslige vern (Kjelland 2002, s. 67–75) ble det påvist:
Herreds- og byrettene: gjennomsnitt 5 212 kroner (ca. 8 900 i 2025-verdi).
Lagmannsretter: gjennomsnitt 6 904 kroner (ca. 12 000 i 2025-verdi).
Kun 3 prosent fikk 15 000–20 000 kroner.
5
Særlig om standardiserte erstatningsordninger
Yrkesskadeforsikring – hjemmearbeidstap og standarderstatning
Ved yrkesskader utmåles påført inntektstap – inkludert hjemmearbeidstap – etter vanlige prinsipper, jf. yrkesskadeforsikringsloven (ysfl.) § 13, sett i sammenheng med Standardforskriften § 2-3 første ledd. Så lenge tapet er påført (lidt), skal det vurderes konkret og individuelt, jf. henvisningen fra ysfl. §§ 12 og 13 til skadeserstatningsloven kapittel 3.
Spørsmålet blir mer komplekst når det gjelder fremtidig tap og bruken av standardisert erstatning. Etter Standardforskriften kapittel 3 er det etablert en modell med sjablongmessige satser for fremtidig inntektstap. Samtidig skal merutgifter, inkludert fremtidige, fortsatt utmåles konkret, jf. § 2-2 første ledd. Spørsmålet er dermed hvordan tap av hjemmearbeidsevne skal klassifiseres: Hvis det anses som inntektstap, inngår det i standarderstatningen og kan ikke kreves dekket særskilt. Dersom det derimot anses som en merutgift, kan det kreves erstattet i tillegg til standardbeløpet.
Underrettspraksis på 1990-tallet illustrerer problemet. I Havnerås (96-00063-A) krevde skadelidte individuelt utmålt erstatning for tapt evne til å utføre vedlikehold, hagearbeid og lignende. Yrkesskadeforsikreren anførte at standarderstatningen i kapittel 3 uttømmende dekket dette tapet. Retten gav selskapet medhold, og viste til forarbeider, teori (Strøm Bull 1982; Lødrup 1995), og hensyn til prosessøkonomi. Samme resultat ble lagt til grunn i Solhaug (96-00319-A).
Et sentralt bidrag til rettsavklaringen kom med dommen Industriarbeider I (Rt. 1998 s. 1916). Saken gjaldt krav under en tidligere trygghetsforsikring, men Høyesteretts resonnement ble formulert generelt og har overføringsverdi til dagens standardiserte yrkesskadeordning. Skadelidte krevde erstatning for tap av evne til vedlikehold av boligen, og ønsket beløpet vurdert som merutgift. Høyesterett avslo dette, og førstvoterende uttalte at bestemmelsen om å likestille hjemmearbeid med inntekt i realiteten måtte forstås slik at fremtidige kostnader til hjelp i hjemmet inngikk i erstatningen for tapt erverv, og ikke kunne kreves særskilt etter § 3-1 første ledd (Rt. 1998 s. 1922–23). Tapet ble dermed ansett dekket gjennom § 3-1 annet ledd.
Begrunnelsen ble forankret i ordlyden og forarbeidene til § 3-1, og i reelle hensyn – særlig hensynet til å unngå ulik behandling av kvinner og menn, og av utearbeidende og hjemmearbeidende skadelidte. Konklusjonen er at fremtidig hjemmearbeidserstatning regnes som konsumert av standarderstatningen. Det samme prinsippet fremgår – om enn mer indirekte – av forarbeidene til Standardforskriften, der det pekes på at laveste inntektstrinn (gulvet på 7 G) er satt relativt høyt, nettopp for å fange opp tap knyttet til hjemmearbeidsevne (NOU 1994: 20, s. 95).
Det er likevel få spor av en systematisk drøftelse av problemstillingen i forarbeidene. Forskriftsgiver har i all hovedsak konsentrert seg om lønnsinntekter, ikke ulønnet arbeid. Standardmodellen bygger på trygghetsforsikringssystemet, som tradisjonelt har kompensert for lønnsinntektstap. Det gir en viss systemisk forklaring på at hjemmearbeidstapet i praksis er blitt innlemmet i standardbeløpene – men kan samtidig føre til utilsiktede virkninger.
I lys av Industriarbeider I kan det reises spørsmål om det som rettspolitisk ble etablert for å styrke hjemmearbeidendes rettsstilling – nemlig likestilling med lønnet arbeid – får en bumerangeffekt: Når tapet klassifiseres som inntektstap, får skadelidte ikke anledning til å fremme krav om faktiske merkostnader ved tapet, selv om de er dokumenterte og nødvendige. Dette kan ramme særlig dem som tidligere har vært fullt ut aktive i hjemmet (Kjelland 2011, punkt 2.2).
Saken Kjelstrup (LG-2000-1291) illustrerer hvordan skadelidte kan forsøke å «ompostere» tap. Skadelidte krevde dekning av fremtidige utgifter til snøfreser og plenklipper, som merutgift. Lagmannsretten avslo dette og la til grunn at det ikke spiller noen rolle om tapet beskrives som tjenestekjøp eller som utstyrsinvestering. Det avgjørende var tapets karakter, ikke virkemiddelet for å dekke det.
Dommen gir uttrykk for at det er det reelle tapet – og dets art – som styrer hvilke regler som kommer til anvendelse. Forsøk på å omgå standardmodellen gjennom valg av annen beregningsmetode aksepteres ikke. Det må være konsistens i rubriseringen, og først og fremst i hva tapet faktisk representerer: tapt arbeidsevne eller merutgift.
Underrettspraksis på 1990-tallet illustrerer problemet. I Havnerås (96-00063-A) krevde skadelidte individuelt utmålt erstatning for tapt evne til å utføre vedlikehold, hagearbeid og lignende. Yrkesskadeforsikreren anførte at standarderstatningen i kapittel 3 uttømmende dekket dette tapet. Retten gav selskapet medhold, og viste til forarbeider, teori (Strøm Bull 1982; Lødrup 1995), og hensyn til prosessøkonomi. Samme resultat ble lagt til grunn i Solhaug (96-00319-A).
Et sentralt bidrag til rettsavklaringen kom med dommen Industriarbeider I (Rt. 1998 s. 1916). Saken gjaldt krav under en tidligere trygghetsforsikring, men Høyesteretts resonnement ble formulert generelt og har overføringsverdi til dagens standardiserte yrkesskadeordning. Skadelidte krevde erstatning for tap av evne til vedlikehold av boligen, og ønsket beløpet vurdert som merutgift. Høyesterett avslo dette, og førstvoterende uttalte at bestemmelsen om å likestille hjemmearbeid med inntekt i realiteten måtte forstås slik at fremtidige kostnader til hjelp i hjemmet inngikk i erstatningen for tapt erverv, og ikke kunne kreves særskilt etter § 3-1 første ledd (Rt. 1998 s. 1922–23). Tapet ble dermed ansett dekket gjennom § 3-1 annet ledd.
Begrunnelsen ble forankret i ordlyden og forarbeidene til § 3-1, og i reelle hensyn – særlig hensynet til å unngå ulik behandling av kvinner og menn, og av utearbeidende og hjemmearbeidende skadelidte. Konklusjonen er at fremtidig hjemmearbeidserstatning regnes som konsumert av standarderstatningen. Det samme prinsippet fremgår – om enn mer indirekte – av forarbeidene til Standardforskriften, der det pekes på at laveste inntektstrinn (gulvet på 7 G) er satt relativt høyt, nettopp for å fange opp tap knyttet til hjemmearbeidsevne (NOU 1994: 20, s. 95).
Det er likevel få spor av en systematisk drøftelse av problemstillingen i forarbeidene. Forskriftsgiver har i all hovedsak konsentrert seg om lønnsinntekter, ikke ulønnet arbeid. Standardmodellen bygger på trygghetsforsikringssystemet, som tradisjonelt har kompensert for lønnsinntektstap. Det gir en viss systemisk forklaring på at hjemmearbeidstapet i praksis er blitt innlemmet i standardbeløpene – men kan samtidig føre til utilsiktede virkninger.
I lys av Industriarbeider I kan det reises spørsmål om det som rettspolitisk ble etablert for å styrke hjemmearbeidendes rettsstilling – nemlig likestilling med lønnet arbeid – får en bumerangeffekt: Når tapet klassifiseres som inntektstap, får skadelidte ikke anledning til å fremme krav om faktiske merkostnader ved tapet, selv om de er dokumenterte og nødvendige. Dette kan ramme særlig dem som tidligere har vært fullt ut aktive i hjemmet (Kjelland 2011, punkt 2.2).
Saken Kjelstrup (LG-2000-1291) illustrerer hvordan skadelidte kan forsøke å «ompostere» tap. Skadelidte krevde dekning av fremtidige utgifter til snøfreser og plenklipper, som merutgift. Lagmannsretten avslo dette og la til grunn at det ikke spiller noen rolle om tapet beskrives som tjenestekjøp eller som utstyrsinvestering. Det avgjørende var tapets karakter, ikke virkemiddelet for å dekke det.
Dommen gir uttrykk for at det er det reelle tapet – og dets art – som styrer hvilke regler som kommer til anvendelse. Forsøk på å omgå standardmodellen gjennom valg av annen beregningsmetode aksepteres ikke. Det må være konsistens i rubriseringen, og først og fremst i hva tapet faktisk representerer: tapt arbeidsevne eller merutgift.
Hovedtariffavtalen – hjemmearbeidstap og standardkompensasjon
Yrkesskadeforsikringsloven er ikke alene om å reise spørsmål om hvilken rekkevidde standardiserte erstatningsordninger skal ha. En parallell problemstilling oppstår i møte med statens Hovedtariffavtale, særlig når det gjelder adgangen til å kreve hjemmearbeidserstatning i tillegg til standardisert kompensasjon.
Spørsmålet ble aktualisert i Fagervik-saken (Oslo byrett 2000), hvor Staten fikk medhold i at tap av evne til å utføre husarbeid ikke kunne kreves som en individuell merutgift, fordi tapet allerede var kompensert gjennom standarderstatningen etter Hovedtariffavtalen § 24 nr. 7. Saken ble anket til Arbeidsretten av LO Stat, som argumenterte for at hjemmearbeidstap måtte dekkes konkret i henhold til tariffavtalens § 24 nr. 2, og derfor kunne ytes i tillegg til standardbeløpet.
Partenes rettslige utgangspunkt var ulike. Staten ønsket å tolke avtalen i lys av de alminnelige erstatningsreglene, og støttet seg til Martinsen-dommen (Industriarbeider I, Rt. 1998 s. 1916), hvor Høyesterett slo fast at fremtidig tap av hjemmearbeidsevne skal anses som inntektstap og derfor konsumert av standarderstatningen. LO Stat på sin side anførte at tariffavtalen har sitt eget selvstendige tolkningsgrunnlag, og at hensynet til individuell kompensasjon for faktiske utgifter burde tillegges vekt.
Arbeidsrettens dom av 24. april 2001 ble avsagt under dissens (4–3). Flertallet ga staten medhold. Det ble lagt avgjørende vekt på at avtalepartene må ha hatt til hensikt å gi bestemmelsene i Hovedtariffavtalen et rettslig innhold i samsvar med skl. § 3-1 annet ledd annet punktum. Flertallet sluttet seg dermed til hovedregelen i Martinsen, hvor tap av hjemmearbeidsevne tolkes som en form for tapt erverv, og dermed inngår i standardkompensasjonen.
Det er likevel fortsatt uavklart om det kan tenkes unntak. Arbeidsrettens henvisning til de alminnelige erstatningsreglene åpner prinsipielt for at rettslige nyanser som bygger på individuell tapsvurdering kan få betydning, jf. vurderingene i punkt 4.1.2.2 (Kjelland 2002, s. 91–92). Det kan særlig være aktuelt dersom skadelidte påføres ekstraordinære kostnader som ikke var tenkt dekket av standardbeløpet. Etter mitt syn taler flere hensyn for at det bør være rom for slike unntak, uavhengig av om analysen bygger på lovtolkning (som i yrkesskadeforsikringsretten) eller på avtaletolkning (som i tariffretten). Det gjelder særlig der hjemmearbeidstapet har karakter av dokumenterbare merutgifter, og ikke bare representerer tapt arbeidsevne i form av verdiforringelse.
Yrkesskadeforsikringsloven er ikke alene om å reise spørsmål om hvilken rekkevidde standardiserte erstatningsordninger skal ha. En parallell problemstilling oppstår i møte med statens Hovedtariffavtale, særlig når det gjelder adgangen til å kreve hjemmearbeidserstatning i tillegg til standardisert kompensasjon.
Spørsmålet ble aktualisert i Fagervik-saken (Oslo byrett 2000), hvor Staten fikk medhold i at tap av evne til å utføre husarbeid ikke kunne kreves som en individuell merutgift, fordi tapet allerede var kompensert gjennom standarderstatningen etter Hovedtariffavtalen § 24 nr. 7. Saken ble anket til Arbeidsretten av LO Stat, som argumenterte for at hjemmearbeidstap måtte dekkes konkret i henhold til tariffavtalens § 24 nr. 2, og derfor kunne ytes i tillegg til standardbeløpet.
Partenes rettslige utgangspunkt var ulike. Staten ønsket å tolke avtalen i lys av de alminnelige erstatningsreglene, og støttet seg til Martinsen-dommen (Industriarbeider I, Rt. 1998 s. 1916), hvor Høyesterett slo fast at fremtidig tap av hjemmearbeidsevne skal anses som inntektstap og derfor konsumert av standarderstatningen. LO Stat på sin side anførte at tariffavtalen har sitt eget selvstendige tolkningsgrunnlag, og at hensynet til individuell kompensasjon for faktiske utgifter burde tillegges vekt.
Arbeidsrettens dom av 24. april 2001 ble avsagt under dissens (4–3). Flertallet ga staten medhold. Det ble lagt avgjørende vekt på at avtalepartene må ha hatt til hensikt å gi bestemmelsene i Hovedtariffavtalen et rettslig innhold i samsvar med skl. § 3-1 annet ledd annet punktum. Flertallet sluttet seg dermed til hovedregelen i Martinsen, hvor tap av hjemmearbeidsevne tolkes som en form for tapt erverv, og dermed inngår i standardkompensasjonen.
Det er likevel fortsatt uavklart om det kan tenkes unntak. Arbeidsrettens henvisning til de alminnelige erstatningsreglene åpner prinsipielt for at rettslige nyanser som bygger på individuell tapsvurdering kan få betydning, jf. vurderingene i punkt 4.1.2.2 (Kjelland 2002, s. 91–92). Det kan særlig være aktuelt dersom skadelidte påføres ekstraordinære kostnader som ikke var tenkt dekket av standardbeløpet. Etter mitt syn taler flere hensyn for at det bør være rom for slike unntak, uavhengig av om analysen bygger på lovtolkning (som i yrkesskadeforsikringsretten) eller på avtaletolkning (som i tariffretten). Det gjelder særlig der hjemmearbeidstapet har karakter av dokumenterbare merutgifter, og ikke bare representerer tapt arbeidsevne i form av verdiforringelse.
Standardisert barneerstatning, skl. § 3-2a
Ved yrkesskader følger utmålingen et særskilt kompensasjonsregime regulert av yrkesskadeforsikringsloven (ysfl.). Lovens system bygger på spesialregler, og gjelder som lex specialis i forhold til skadeserstatningslovens regler. Dette innebærer at reglene om barneerstatning i skl. § 3-2a ikke kommer til anvendelse ved yrkesskader. At yrkesskadeforsikringssystemet har forrang, er uttrykkelig forutsatt i forarbeidene (se Prop. L (2014–2015) s. 6).
For skader som omfattes av ysfl., gjelder derfor ikke den nye modellen i § 3-2a. Utmålingen skjer i stedet etter forskriftsbasert standardberegning og suppleres eventuelt med konkret utmåling etter de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Barneerstatningsreglene er altså ikke direkte anvendelige ved yrkesskade.
For skader som ikke er yrkesskader, og som skjedde før 1. mars 2018, gjelder derimot skl. § 3-2a i sin opprinnelige form. I slike tilfeller anses standarderstatningen som uttømmende med hensyn til inntektstap – og dermed også for tap av hjemmearbeidsevne. Dette følger av Høyesteretts avgjørelse i Pandemrix (HR-2018-442-A), hvor en gutt på åtte år utviklet narkolepsi etter vaksinasjon. Høyesterett slo fast at hjemmearbeidstap inngår i standarderstatningen etter § 3-2a, fordi tapet må anses som en type inntektstap (se punkt 12.4.1 i dommen). Når tap av evne til hjemmearbeid likestilles med tapt lønnsinntekt, vil det etter gjeldende rett ikke være adgang til å kreve tilleggserstatning for hjemmearbeidstap i slike tilfeller.
Etter 1. mars 2018 er rettstilstanden endret. For skader som inntreffer etter denne dato, og hvor skadelidte er under 19 år på skadevirkningstidspunktet, følger det av skl. § 3-2a syvende ledd at hjemmearbeidstap er skilt ut som en egen erstatningspost. Formålet er å sikre at unge skadelidte kan få standardisert kompensasjon for tap av hjemmearbeidsevne i tillegg til lønnsinntektstap, se Prop. 110 L (2014–2015) s. 33.
Etter denne bestemmelsen utgjør erstatningen et engangsbeløp, og nivået avhenger av graden av funksjonstap:
Ved tap av evne til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid (gruppe a) gis 4 G.
Dersom skadelidte også har tapt evnen til lettere hjemmearbeid (gruppe b), øker beløpet til 8 G.
Det skal foretas en samlet vurdering av skadelidtes funksjonsevne i hjemmet, ikke en matematisk oppdeling av enkeltytelser. For å oppfylle vilkåret om «vesentlig» funksjonstap, fremgår det av forarbeidene at det som retningslinje kan legges til grunn at evnen til å utføre om lag en tredel av de relevante oppgavene i den aktuelle gruppen er bortfalt (Prop. 110 L (2014–2015) s. 57). Det må likevel foretas en helhetlig og skjønnsmessig vurdering. Kvalifikasjonskravet i gruppe b forutsetter at skadelidte først fyller vilkårene for gruppe a.
Bestemmelsen innebærer dermed en kodifisering og konkretisering av hjemmearbeidstap som en selvstendig erstatningspost i barneerstatningssystemet, for skader skjedd etter 1. mars 2018. Dette markerer et klart skille fra tidligere rettstilstand, og styrker unge skadelidtes rettsstilling i lys av gjenopprettelseshensynet.
For skader som ikke er yrkesskader, og som skjedde før 1. mars 2018, gjelder derimot skl. § 3-2a i sin opprinnelige form. I slike tilfeller anses standarderstatningen som uttømmende med hensyn til inntektstap – og dermed også for tap av hjemmearbeidsevne. Dette følger av Høyesteretts avgjørelse i Pandemrix (HR-2018-442-A), hvor en gutt på åtte år utviklet narkolepsi etter vaksinasjon. Høyesterett slo fast at hjemmearbeidstap inngår i standarderstatningen etter § 3-2a, fordi tapet må anses som en type inntektstap (se punkt 12.4.1 i dommen). Når tap av evne til hjemmearbeid likestilles med tapt lønnsinntekt, vil det etter gjeldende rett ikke være adgang til å kreve tilleggserstatning for hjemmearbeidstap i slike tilfeller.
Etter 1. mars 2018 er rettstilstanden endret. For skader som inntreffer etter denne dato, og hvor skadelidte er under 19 år på skadevirkningstidspunktet, følger det av skl. § 3-2a syvende ledd at hjemmearbeidstap er skilt ut som en egen erstatningspost. Formålet er å sikre at unge skadelidte kan få standardisert kompensasjon for tap av hjemmearbeidsevne i tillegg til lønnsinntektstap, se Prop. 110 L (2014–2015) s. 33.
Etter denne bestemmelsen utgjør erstatningen et engangsbeløp, og nivået avhenger av graden av funksjonstap:
Ved tap av evne til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid (gruppe a) gis 4 G.
Dersom skadelidte også har tapt evnen til lettere hjemmearbeid (gruppe b), øker beløpet til 8 G.
Det skal foretas en samlet vurdering av skadelidtes funksjonsevne i hjemmet, ikke en matematisk oppdeling av enkeltytelser. For å oppfylle vilkåret om «vesentlig» funksjonstap, fremgår det av forarbeidene at det som retningslinje kan legges til grunn at evnen til å utføre om lag en tredel av de relevante oppgavene i den aktuelle gruppen er bortfalt (Prop. 110 L (2014–2015) s. 57). Det må likevel foretas en helhetlig og skjønnsmessig vurdering. Kvalifikasjonskravet i gruppe b forutsetter at skadelidte først fyller vilkårene for gruppe a.
Bestemmelsen innebærer dermed en kodifisering og konkretisering av hjemmearbeidstap som en selvstendig erstatningspost i barneerstatningssystemet, for skader skjedd etter 1. mars 2018. Dette markerer et klart skille fra tidligere rettstilstand, og styrker unge skadelidtes rettsstilling i lys av gjenopprettelseshensynet.
6
Kort om skatteplikt
Arbeid i hjemmet regnes ikke som skattepliktig inntekt etter norsk skattelov, jf. skatteloven § 5‑15 første ledd bokstav j nr. 6 og 7. Dette unntaket omfatter både ulønnet husarbeid og personlig innsats i eget hjem (Zimmer 2009; Aarbakke 1990) – og er tydelig støttet i Skatte‑ABC (tidligere Lignings‑ABC)..
I praksis betyr dette at erstatning for tapt hjemmearbeidsevne er skattefri, både når tapet er påført og når det gjelder framtidig tap. Dét er en direkte konsekvens av at slikt arbeid klassifiseres som ikke-arbeidsbasert innsats – og faller utenfor skattepliktige inntektskategorier.
Til sammenlikning er erstatning for påført tap av lønnsinntekt (utearbeidstap) skattepliktig, jf. skatteloven § 5‑1 og § 5‑10 første ledd bokstav c. Dette er knyttet til ytelser som erstatter arbeidsinntekt – det skatterettslige surrogatsynspunktet.
7
Kapitalisering og skatteulempe
Selv om selve erstatningen er skattefri, kan skadelidte bli skattepliktig for avkastningen som genereres når beløpet plasseres som kapital. Renteinntekter beskattes som kapitalinntekt med 22 %, og formuesskatten kan komme til anvendelse dersom erstatningsbeløpet inngår i nettoformuen (f.eks. ved rente- og verdistigning over visse beløpsgrenser). Disse konsekvensene er anerkjent i praksis og teori, og må kompenseres eksplisitt ved kapitaliseringsberegningen for fremtidig hjemmearbeidstap (Kåsa, Rt. 2000 s. 441; Kjelland 2002, s. 95)
Selv om selve erstatningen er skattefri, kan skadelidte bli skattepliktig for avkastningen som genereres når beløpet plasseres som kapital. Renteinntekter beskattes som kapitalinntekt med 22 %, og formuesskatten kan komme til anvendelse dersom erstatningsbeløpet inngår i nettoformuen (f.eks. ved rente- og verdistigning over visse beløpsgrenser). Disse konsekvensene er anerkjent i praksis og teori, og må kompenseres eksplisitt ved kapitaliseringsberegningen for fremtidig hjemmearbeidstap (Kåsa, Rt. 2000 s. 441; Kjelland 2002, s. 95)
8
Bevisvurdering av hjemmearbeidstap
Fri bevisvurdering
Ved krav om hjemmearbeidserstatning må skadelidte sannsynliggjøre at det foreligger et tap som skyldes ansvarshendelsen. Bevisbedømmelsen skjer etter fri bevisvurdering, jf. tvisteloven § 21-2 første ledd. Det kreves overvekt av sannsynlighet – altså minst 50,01 prosent – for at vilkårene er oppfylt. Skadelidte har bevisbyrden, både for at det foreligger et hjemmearbeidstap og at dette er forårsaket av det ansvarsbetingende forholdet, jf. prinsippene lagt til grunn i Skalle (Rt. 1997 s. 883) og Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473).
Det er ikke nødvendig å dokumentere hjemmearbeidstapet i snever forstand. Det avgjørende er om tapet kan sannsynliggjøres, og dette kan gjøres med ulike bevismidler. Det skilles mellom:
Økonomisk dokumentasjon, som kvitteringer for kjøpte tjenester, og
Medisinsk dokumentasjon, som journaler, erklæringer og funksjonsvurderinger.
Disse kan benyttes hver for seg eller samlet. Valg og vektlegging av bevismidler varierer etter om kravet gjelder påført eller fremtidig tap.
Bevis for påført hjemmearbeidstap
Ved påført tap er det vanlig å legge frem kvitteringer for kommunal hjemmehjelp, hushjelplønn eller andre utgifter. Slike kvitteringer gir uttrykk for tapets omfang og eksistens. Det er likevel ikke alle skadelidte som kan dokumentere tapet økonomisk – enten fordi de ikke har samlet kvitteringer, har mistet dokumentasjonen, eller har mottatt gratis hjelp fra familie eller venner.
Det er i slike tilfeller tilstrekkelig å sannsynliggjøre tapet gjennom medisinske dokumenter, eksempelvis:
spesialisterklæringer,
primærlegejournaler,
ergoterapirapporter og
funksjonsbeskrivelser.
At det ikke er noe vilkår at skadelidte har pådratt seg konkrete kostnader, ble slått fast i Forus Travbane (Rt. 1965 s. 1309). Her ble en husmor tilkjent erstatning for redusert hjemmearbeidsevne, selv om hun hadde mottatt vederlagsfri hjelp fra pårørende. Høyesterett tok ikke avstand fra lagmannsrettens uttalelse om at skadelidte hadde krav på erstatning «uansett at hun har fått hjelp i huset av pårørende stort sett uten å betale for det».
Bevis for fremtidig hjemmearbeidstap
Fremtidig tap forutsetter prognoser – både for utviklingen med og uten skaden. Prognosene er særlig usikre når skadelidte er ung og tapsperioden er lang. Her er medisinske erklæringer og sakkyndiguttalelser de mest sentrale bevismidlene.
I tråd med Røsæg-utvalgets mandat skal sakkyndige vurdere hvilke gjøremål skadelidte er forhindret fra å utføre, blant annet i hjemmet og på fritiden. Sakkyndiges vurdering av reell funksjonsevne tillegges stor vekt.
I fravær av fremtidige kvitteringer kan man se hen til størrelsen på det påførte tapet som indikator for det fremtidige. Jo større det allerede har vært behov for hjelp, jo mer sannsynlig er det at behovet vil vedvare.
Oppbevaring av medisinsk dokumentasjon
Journalmateriale er ofte tilgjengelig i lang tid etter skaden, fordi helselovgivningen pålegger virksomheten å bevare dokumentasjon i minst ti år, jf. journalforskriften § 14. Ved sykehus og helseinstitusjoner arkiveres ofte journalene betydelig lenger, særlig i lys av Norsk helsearkivs etablering. Norsk helsearkiv skal motta og forvalte pasientjournaler fra spesialisthelsetjenesten og oppbevare disse i tråd med anbefalingene i NOU 2006: 5.
Vitneforklaringer og annen støttebevisføring
I tillegg kan vitner og skadelidtes egen forklaring bidra til å belyse tapets omfang. Dette gjelder særlig praktiske gjøremål som hagearbeid, snømåking og rengjøring. Slike forklaringer er ofte subjektive, men kan styrke en samlet bevisvurdering i kombinasjon med medisinske og funksjonelle vurderinger.
Fremtidig tap forutsetter prognoser – både for utviklingen med og uten skaden. Prognosene er særlig usikre når skadelidte er ung og tapsperioden er lang. Her er medisinske erklæringer og sakkyndiguttalelser de mest sentrale bevismidlene.
I tråd med Røsæg-utvalgets mandat skal sakkyndige vurdere hvilke gjøremål skadelidte er forhindret fra å utføre, blant annet i hjemmet og på fritiden. Sakkyndiges vurdering av reell funksjonsevne tillegges stor vekt.
I fravær av fremtidige kvitteringer kan man se hen til størrelsen på det påførte tapet som indikator for det fremtidige. Jo større det allerede har vært behov for hjelp, jo mer sannsynlig er det at behovet vil vedvare.
Oppbevaring av medisinsk dokumentasjon
Journalmateriale er ofte tilgjengelig i lang tid etter skaden, fordi helselovgivningen pålegger virksomheten å bevare dokumentasjon i minst ti år, jf. journalforskriften § 14. Ved sykehus og helseinstitusjoner arkiveres ofte journalene betydelig lenger, særlig i lys av Norsk helsearkivs etablering. Norsk helsearkiv skal motta og forvalte pasientjournaler fra spesialisthelsetjenesten og oppbevare disse i tråd med anbefalingene i NOU 2006: 5.
Vitneforklaringer og annen støttebevisføring
I tillegg kan vitner og skadelidtes egen forklaring bidra til å belyse tapets omfang. Dette gjelder særlig praktiske gjøremål som hagearbeid, snømåking og rengjøring. Slike forklaringer er ofte subjektive, men kan styrke en samlet bevisvurdering i kombinasjon med medisinske og funksjonelle vurderinger.
Personskadeportalen 3.0
Personskadeportalen 3.0
Lexia Education AS | Legal tech
Stormyrvegen 22
2005 RÆLINGEN
Norge