I pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a finnes hovedregelen, som fastsetter det såkalte «svikt»-ansvaret. Dette ansvaret er en mellomvariant av skyldansvar og objektivt ansvar. Rettssystematisk sett er det en form for skyldansvar, men det berører det objektive ansvaret på grunn av fraværet av de subjektive elementene i culpanormen. Denne ansvarsmodellen omtales derfor også som en «culpa-light».[1]Høyesterett presiserer i Hjertesvikt (HR-2017-687-A) at det dreier seg om en «objektiv norm med utgangspunkt i skadelidtes forventninger til behandlingen», men at det «må foreligge en ‘svikt’ – ikke enhver skade som forårsakes av helsehjelp gir rett til pasientskadeerstatning» (avsnitt 39). Den objektive vurderingen av om det har skjedd noe irregulært, baseres på den faglige standarden som pasienten rimeligvis kan forvente, se Hjerneslag (HR-2020-1332-A, avsnitt 34).

Det er også etablert rene objektive ansvar for visse typer pasientskader. Dette gjelder for eksempel teknisk svikt ved utstyr brukt i helsehjelp etter pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav b, samt vaksinasjonsskader etter passkl. § 2 første ledd bokstav d. I tillegg kan skadelidte kreve erstatning «etter alminnelige erstatningsregler», jf. passkl. § 2 første ledd bokstav e. Dette kan være aktuelt for tap under 10 000 kroner, ettersom den statlige pasientskadeordningen ikke dekker småskader, jf. passkl. § 4 første ledd andre punktum. For eksempel, hvis skadelidte har utgifter til en mindre mengde medisiner som ikke dekkes på blå resept, kan erstatning kreves etter de alminnelige erstatningsreglene, som er henvist til i passkl. § 4 i forbindelse med skadeserstatningsloven.[2]