Kapittel 3 Internasjonalisering

Av professor dr. juris Morten Kjelland

I dette kapitlet løftes blikket og setter erstatningsretten inn i et bredere, internasjonalt perspektiv. Norsk erstatningsrett har tradisjonelt vært utviklet gjennom et samspill mellom Høyesterett, rettsvitenskapen og Stortinget, med nasjonale rettskilder som hovedreferanse. Økt internasjonalisering har imidlertid endret dette bildet. I dag må erstatningsrettslige spørsmål ofte vurderes i lys av EU- og EØS-retten, menneskerettighetene og internasjonale modellover, noe som stiller nye krav til metode og rettskildebruk.

EU- og EØS-retten har særlig betydning der nasjonale regler bygger på eller påvirkes av unionsrettslige forpliktelser. Direktiv- og forordningsstrukturen, prinsippet om direkte virkning og kravet om direktivkonform tolkning kan få avgjørende betydning for om og hvordan erstatningsansvar kan etableres. Et sentralt tema er statens erstatningsansvar ved brudd på EU- eller EØS-rettslige forpliktelser, slik dette er utviklet i praksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen. Slike saker viser hvordan erstatningsretten fungerer som et rettsmiddel for å sikre gjennomføring og effektivitet av overnasjonale regler.

Menneskerettighetene utgjør et annet viktig lag. Den europeiske menneskerettskonvensjonen stiller krav om effektive rettsmidler ved krenkelser, og erstatning kan være en nødvendig del av reparasjonen. Samspillet mellom nasjonale domstoler og Den europeiske menneskerettsdomstolen reiser spørsmål om både ansvar, kompensasjon og utmåling, og viser hvordan erstatningsretten kan fungere som et verktøy for rettighetsvern.

Avslutningsvis trekkes også de europeiske modellovene inn, særlig Principles of European Tort Law (PETL) og Principles of European Law (PEL). Selv om disse ikke er bindende, fungerer de som «soft law» og gir viktige impulser til rettsutviklingen. Samlet gir denne delen et helhetlig bilde av hvordan erstatningsretten påvirkes utenfra – og hvorfor internasjonale rettskilder i dag er uunnværlige for å forstå moderne erstatningsrett.

Hør på lydbok med sammendrag av kap. 3

Lydboken kan spilles av på alle flater og enheter. Fungerer utmerket på 3G og 4G, og du kan derfor bruke mediaspilleren nedenfor som podvcast på bussen, stranden, på ski eller hva som måtte passe deg!

Fugleperspektivet

Norsk erstatningsrett har lenge vært styrt hovedsakelig av nasjonale rettskilder. Rettsområdet har blitt utviklet av Høyesterett, rettsvitenskapen og Stortinget. Den økende internasjonaliseringen har imidlertid fått konsekvenser også på erstatningsrettens område. Fremveksten av internasjonale rettskilder i erstatningsretten medfører at man i dag må anvende en annen metode ved løsning av erstatningsrettslige spørsmål enn tidligere. Dette skyldes særlig arbeidet til EU og Europarådet. EU har utarbeidet regler som gjelder for medlemsstatene, og Europarådet arbeider for å fremme menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet. Europarådets betydning viser seg sterkest gjennom den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), men også ved utarbeidelse av andre konvensjoner som har innvirkning på nasjonal erstatningsrett, se for eksempel den sivilrettslige konvensjonen om korrupsjon (ETS nr. 174), jf. skadeserstatningsloven § 1-6.

Erstatningsansvar ved brudd på EU/EØS-rettslige regler

Det kan være nyttig å gi en kort oversikt over enkelte EU/EØS-rettslige begreper og prinsipper for å legge grunnlaget for forståelsen av de enkelte erstatningsreglene i EØS-retten.

De viktigste rettskildene i EU/EØS-retten er unionens konstituerende traktater, sekundærlovgivning i form av direktiver og forordninger, samt avgjørelser fra EU-domstolen og EFTA-domstolen. Sentrale traktater er EU-traktaten (Traktaten om Den europeiske union, TEU) og Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte (forkortes TEUF eller TEUV) samt EØS- avtalens hovddel.

Forordninger

Forordninger er «bindende i alle enkeltheder og gælder umiddelbart i hver medlemsstat», se TEUF art. 288. Dette innebærer at en forordning har direkte virkning slik at borgeren kan påberope seg rettsregler i forordningene både overfor hverandre (horisontalt) og overfor offentlige myndigheter (vertikalt) uten at det er nødvendig med særskilt innføring og gjennomføring i nasjonal rett. Forordningen har imidlertid ikke direkte virkning i EFTA-landene, noe som innebærer at forordninger må tas inn i nasjonal rett før de kan påberopes. I motsetning til direktiver har medlemsstatene meget begrenset frihet til selv å bestemme hvordan forordningsbestemmelser skal gjennomføres nasjonalt. Forordninger skal «som sådan gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden», se EØS-avtalen art. 7. Etter norsk rett skal forordninger gjennomføres ved at loven eller forskriften enten ordrett gjentar ordlyden i forordningen eller ved å henvise direkte til den. Når forordningen er blitt gjennomført, gjelder den som norsk lov. Dersom forordningen blir gjennomført på feil måte, slik at de nasjonale reglene ikke samsvarer med bestemmelsene i forordningen, kan staten bli erstatningsansvarlig for uriktig gjennomføring. Rettsavgjørelsen Finanger II (Rt. 2005 s. 1365) er illustrerende.

Direktiver

Direktiver skiller seg fra forordninger ved at de ikke er ment til å gjelde i nasjonal rett som sådan. De skal gjennomføres på nasjonalt nivå ved inkorporering (direktivet blir da oversatt og tas ordrett inn i lovverket) eller ved transformasjon (direktivet omforfattes da til norsk lov).

Transformasjonsprosessen gir nasjonale myndigheter større handlingsfrihet til å bestemme hvordan regelen skal utformes og håndheves, sammenlignet med forordringer. Ikke-inkorporerte direktiver etablerer som utgangspunkt ikke selvstendig grunnlag for erstatningsansvar for private rettssubjekter.

Dersom direktivbestemmelsen er ubetinget og presis nok, kan direktiver ha direkte virkning i EU-land, men ikke i Norge, se van Duyn (C-41/74) og Ratti (C-148/78). Erstatningskrav kan imidlertid rettes mot staten dersom de ikke har gjennomført en direktivforpliktelse på nasjonalt plan.

Prinsippet om direkte virkning

EU-traktatene er primært rettet mot medlemsstatene, men kan også ha direkte virkning dersom de formulerer en ubetinget og tilstrekkelig presis forpliktelse. I motsetning til traktatbestemmelsene, kan også direktiver ha horisontal virkning, noe som innebærer at de kan påberopes i tvister mellom private parter. Eksempler på dette er erstatningsansvar ved brudd på TEUF art. 101–102 og EØS-avtalen art. 53–54, som handler om forbud mot konkurransebegrensende avtaler og misbruk av dominerende stilling, samt TEUF art. 157 og EØS-avtalen art. 69 om forbud mot kjønnsdiskriminering i arbeidslivet. Prinsippet om direkte virkning støttes av prinsippet om direktivkonform tolkning, slik det er illustrert i sakene von Colson (C-14/83) og Pfeiffer (C-397-401/01).

Dersom en direktivbestemmelse ikke er implementert i nasjonal rett, eller er i strid med nasjonale regler, kan prinsippet om direkte virkning eller direktivkonform tolkning alene ikke sikre gjennomføringen av fellesskapsrettens rettigheter. Når offentlige myndigheter unnlater å oppfylle sine internasjonale forpliktelser, kan borgere risikere økonomisk tap. EU-domstolen har imidlertid utviklet en lære om statens erstatningsansvar ved feilaktig eller forsinket implementering, slik det ble etablert i Francovich-saken (C-6/90 og C-9/90). Denne saken dreide seg om italienske myndigheters forsinkede gjennomføring av lønnsgarantidirektivet (direktiv 80/987), som sikrer arbeidstakernes utestående lønnskrav ved insolvens. EU-domstolen fastslo at arbeidstakeren kunne holde staten ansvarlig for den manglende gjennomføringen, og oppstilte tre vilkår for slikt ansvar: For det første må direktivet være ment å gi rettigheter til private, noe som må være tydelig i direktivet. For det andre må overtredelsen være «tilstrekkelig kvalifisert». For det tredje må det være en årsakssammenheng mellom overtredelsen og tapet som den private parten lider.

Innenfor rammene av EØS-avtalen er det annerledes enn i TEUF, da det ved EØS-avtalens tilslutning ble forutsatt at avtalebestemmelsene ikke skulle ha direkte virkning. Dette betyr at private parter ikke kan påberope seg forordninger eller direktiver som ikke er gjennomført i norsk rett. Likevel gjelder prinsippet om statens erstatningsansvar også for forpliktelser etter EØS-avtalen, slik det ble klargjort i Sveinbjörnsdóttir (E-9/97). I denne saken bekreftet EFTA-domstolen at islandske myndigheter kunne holdes erstatningsansvarlige for manglende gjennomføring av lønnsgarantidirektivet etter EØS-avtalen, ved å anvende de samme tre vilkårene som EU-domstolen hadde etablert i Francovich (C-6/90 og C-9/90). I senere saker, som Karlsson (E-4/01), ble ansvaret videreutviklet. I Helikopterpilot-saken (HR-2017-219-A) ble det i avsnitt 53 påpekt at vurderingen av ansvarsgrunnlag må gjøres med utgangspunkt i rettstilstanden på skadetidspunktet.

Erstatningsansvar har også blitt aktualisert i norsk rett i forbindelse med Nav-saken, der mange personer ble pålagt tilbakebetaling av trygdeytelser og feilaktig dømt for trygdesvindel. Feiltolkning av EØS-regelverket, inkludert de generelle prinsippene om fri bevegelighet og de spesifikke trygdekoordineringsreglene i forordning (EF) nr. 883/2004 (trygdeforordningen), særlig art. 6 om sammenlegging av trygdetid, art. 7 om eksportabilitet, og art. 21 nr. 1 om kontantytelser, lå til grunn for disse feilene.

Ansvar ved brudd på menneskerettighetene

Erstatningsretten består av flere delemner som kan grupperes i fem hovedkategorier, systematisert etter ulike spørreord. Selv om de ulike deltemaene delvis overlapper, gir denne fremstillingen en forenklet oversikt. Presentasjonen er ikke uttømmende, da den primært fokuserer på å fremheve hovedtrekkene i erstatningsrettens omfang og de mange problemstillingene som kan oppstå innenfor dette rettsområdet.

HVEM

For det første handler erstatningsretten om å avgjøre hvem som kan pålegges å betale erstatning, og hvem som har rett til å motta slik erstatning. Ansvarssubjektet kan være en fysisk skadevolder, men også en representant for skadevolderen, slik som et forsikringsselskap i trafikkskadesaker eller statlige ordninger som Norsk pasientskadeerstatning og Kontoret for voldsoffererstatning. I tillegg kan staten bli erstatningsansvarlig, for eksempel ved mangelfull eller feilaktig implementering av EU/EØS-direktiver, eller ved brudd på menneskerettighetene (dette blir grundigere diskutert i kapittel 3). Når det gjelder hvem som kan kreve erstatning, skiller man mellom den direkte skadelidte og tredjepersoner. Den direkte skadelidte, eller primærskadelidte, kan for eksempel være eieren av en ting som har blitt ødelagt. En tredjeperson kan på sin side være eieren av et kyllingoppdrett som lider økonomisk tap dersom en elkabel kuttes, eller en forelder som mister inntekt fordi de må være hjemme for å ta vare på et skadet barn.

HVA

For det andre omhandler erstatningsretten spørsmålet om hva som skal erstattes. Både personskader og tingsskader er vanligvis erstatningsberettiget, men det er ikke alle typer skader og tap som omfattes av erstatningsrettslig vern. Dette avhenger av reglene om vernet interesse. Et eksempel på denne problematikken er spørsmålet om tapte prostitusjonsinntekter kan kreves erstattet, noe som ble vurdert i Prostitusjonsinntekt III (HR-2017-2352-A). Her konkluderte retten med at kortvarige tap av prostitusjonsinntekter ikke har erstatningsrettslig vern, basert på et verdivalg. Slike avgrensningsspørsmål er enda mer fremtredende innen formuesskadesektoren. Når det først er fastslått at en skade har erstatningsvern etter sin art, må det vurderes hvor langt dette vernet strekker seg. Hovedregelen i norsk rett er at den skadelidte skal ha full erstatning, men dette prinsippet har sine begrensninger. Også skadevolder har beskyttelsesverdige interesser, hvilket har ført til utviklingen av regler som begrenser ansvaret for avledede, fjerne og indirekte tap. Adekvanslæren fungerer som et sentralt avgrensningsverktøy ved å stille visse "kvalitetskrav" til årsakssammenhengen mellom den skadefremkallende hendelsen og selve skaden eller tapet. Andre avgrensningsregler, som lempingsregelen i skl. § 5-2, kan også påvirke erstatningsansvaret.

HVORDAN

For det tredje må man fastsette hvordan erstatningen skal utmåles og gjøres opp. Hovedregelen om full erstatning må presiseres, avhengig av hvilken type skade det er snakk om. Når det gjelder tingsskader, beregnes erstatningen etter ulike prinsipper. Noen legger vekt på reparasjonskostnadene, mens andre fokuserer på gjenanskaffelseskostnadene. Innen personskadeområdet oppstår det flere spørsmål knyttet til de ulike tapspostene, og derfor er det utviklet spesifikke prinsipper og retningslinjer for utmålingen av hver enkelt post. Disse tapspostene vil bli nærmere forklart i avsnittet om begrepsforklaringer nedenfor. Når et forsikringsselskap eller et annet upersonlig ansvarssubjekt er involvert, er det vanlig at dette ansvarssubjektet først utbetaler erstatningen til skadelidte. På denne måten fungerer de som en "garantist" for at kravet blir dekket, før de deretter fremmer et regresskrav mot skadevolderen for å få tilbakebetalt beløpet.

HVOR

For det fjerde kan det oppstå spørsmål om hvor skaden har inntruffet, noe som kan ha betydning i flere sammenhenger. Et scenario er at skadelidte har blitt utsatt for en "kombinert skade", som for eksempel ved å bli trafikkskadet mens man er på jobb. I slike tilfeller kan skadelidte velge den ansvarsordningen som gir høyest erstatning, slik som illustrert i Tankbil-dommen (Rt. 2012 s. 233). Skadestedet kan også spille en rolle ved såkalte crossoverskader, som er skader hvor flere lands erstatningsregler kan være relevante. Et eksempel på dette kan være en skade som skjer med en nordmann som kjører en belgisk leiebil i Tyskland og blir påkjørt av en nederlender. Kranbilvelt-dommen (LF-2023-3223) illustrerer slike tilfeller, med henvisninger til HR-2019-2420-A, forsikringslovvalgsloven (lov 27. november 1992 nr. 111) § 6 og forordning (EF) nr. 864/2007 om lovvalg for forpliktelser utenfor kontrakt (Roma II). Temaet nevnes her kort for å vise erstatningsrettens berøringspunkter med internasjonal privatrett.

NÅR

For det femte kan erstatningsretten også omhandle spørsmål om når et erstatningskrav tidligst kan, og senest må, fremsettes. Det finnes flere forskjellige frister og foreldelsesregler som er relevante i denne sammenhengen. Generelt foreldes et erstatningskrav tre år etter at det oppsto, jf. foreldelsesloven (lov 18. mai 1979 nr. 18) § 2, jf.§ 3. Et viktig unntak fra denne regelen gjelder for skader på barn, som er omtalt i lovens § 9.

Erstatning for EMK-krenkelser for nasjonale domstoler

Borgere som mener at deres konvensjonsrettigheter er blitt krenket, har etter EMK art. 13 rett til en effektiv prøvingsrett for et uavhengig organ. Den nasjonale instansen må ha myndighet til å stanse krenkelsen eller rette opp i den, altså «to grant appropriate relief». Et eksempel på dette er saken Kudla mot Polen (30210/96), som omhandlet brudd på retten til rettergang innen rimelig tid. Andre relevante eksempler inkluderer To brødre (HR-2022-401-A, avsnitt 30), som omhandler en kommunes grunnløse registrering av to personer som psykisk utviklingshemmet, samt Uhjemlet ransaking (HR-2022-2421-A, avsnitt 22).

For å oppfylle kravet til et effektivt rettsmiddel har EMD utviklet spesifikke kriterier, blant annet i saken Silver mot Storbritannia (5947/72). For at et rettsmiddel skal anses som effektivt, må prøvingsorganet ha kompetanse til å:

(1) konstatere at det foreligger en krenkelse,

(2) forhindre ytterligere krenkelser, og

(3) gi den krenkede reparasjon for krenkelsen, dersom det er nødvendig.

Kravene til effektivt rettsmiddel må tilpasses den materielle rettigheten som er blitt krenket. Forutsatt at rettsmiddelet oppfyller kravet til effektivitet, har konvensjonsstatene i utgangspunktet frihet til å bestemme hvilken form for kompensasjon som skal gis ved krenkelser. Erstatning kan være et effektivt rettsmiddel, avhengig av krenkelsens natur. Det kan imidlertid diskuteres om EMK art. 13 ikke bare gir staten en frihet til, men også pålegger staten å tilby erstatning ved menneskerettighetsbrudd. I saken T.P. og K.M. mot Storbritannia (28945/95) understreket EMD at staten i "passende tilfeller" plikter å tilby erstatning for både økonomisk og ikke-økonomisk tap (premiss 107).

For å oppfylle kravet om et effektivt rettsmiddel har EMD flere ganger fastslått at personer må ha mulighet til å fremme erstatningskrav ved krenkelser av retten til liv etter EMK art. 2 og forbudet mot tortur etter art. 3. Et eksempel på dette er saken Roth mot Tyskland (6780/18 og 30776/18), som gjaldt kroppsvisitasjon, se også HR-2020-2136-A og HR-2021-1155-A for sammenligning. Ved krenkelser av retten til privatliv og familieliv etter EMK art. 8 har EMD også lagt til grunn at art. 13 gir en rett til å fremme erstatningskrav, slik det fremgår av T.P. og K.M. mot Storbritannia (28945/95).

EMD har imidlertid ikke uttrykkelig tatt stilling til om det gjelder et objektivt ansvar for overtredelser av konvensjonen, eller om et ansvar basert på culpa også kan anses som effektivt. Det ser ut til at formen for ansvarsgrunnlag i nasjonal rett ikke er avgjørende, men heller om et erstatningssøksmål kan føre frem. I denne vurderingen vil EMD se på om det finnes eksempler i nasjonal rettspraksis hvor lignende søksmål har hatt suksess i tidligere saker om tilsvarende menneskerettighetsbrudd. Saken Varga mfl. mot Ungarn (14097/12) illustrerer dette, særlig i premiss 50 f.

I henhold til menneskerettsloven (lov 21. mai 1999 nr. 30) § 2 er EMK like bindende for kommuner som for staten. Dette prinsippet ble også fremhevet i saken Godsterminal (HR-2018-2388-A, avsnitt 70). Dersom en kommune har handlet i strid med saksøkers EMK-rettigheter, kan den derfor bli saksøkt for erstatning for ikke-økonomisk tap. Et eksempel på dette er saken To brødre (HR-2022-401-A). Dette er i samsvar med Grl. § 92, hvor «Statens myndigheter» tolkes vidt, slik at det inkluderer Stortinget, regjeringen, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, andre forvaltningsorganer og domstolene.

Heller ikke ordlyden i EMK art. 13 gir noen klar veiledning om hvordan erstatning skal utmåles for at reparasjonen skal anses som effektiv. Rettspraksis gir få konkrete holdepunkter, men EMD har likevel anvendt prinsippet om «restitutio in integrum». Dette prinsippet innebærer at skadelidte skal settes i samme situasjon som om skaden ikke hadde skjedd. Prinsippet omfatter både økonomisk og ikke-økonomisk tap, men gir lite veiledning for utmålingen av ikke-økonomiske tap. I saken Scordino mot Italia (No 1) (36813/97), som omhandlet erstatning for krenkelser av retten til rettergang innen rimelig tid, understreket EMD at «[t]he level of compensation depends on the characteristics and effectiveness of the domestic remedy» (premiss 205). Dermed kan det tas hensyn til om den krenkede har hatt tilgang til anke, straffereduksjon eller andre rettsmidler ved utmålingen av erstatningen. Nivået på erstatningen som tilkjennes av nasjonale domstoler, kan være lavere enn det EMD ville ha utmålt etter EMK art. 41 for lignende krenkelser, så lenge erstatningen ikke er «unreasonable», forutsatt at beslutningene er raske, begrunnede og gjennomføres raskt (premiss 206). Se også Ananyev mfl. mot Russland (42525/07) for ytterligere illustrasjon.

Et særskilt spørsmål er om EMK art. 13 kan anvendes direkte som hjemmel for erstatning i norsk rett. Dette er spesielt relevant for retten til erstatning for ikke-økonomisk tap, ettersom norsk rett stiller krav om en særskilt hjemmel. Den krenkede kan derfor ikke tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk tap basert på ulovfestet culpa eller objektivt ansvar. Selv om skl. § 3-5 gir hjemmel for oppreisningserstatning, er vilkårene ofte ikke oppfylt fordi staten kun holdes ansvarlig på grunnlag av organansvaret, og det kreves grov uaktsomhet eller forsett, noe som innebærer en høy terskel. I lys av menneskerettighetene bør det reises kritiske spørsmål om den tradisjonelle læren om behovet for en særskilt hjemmel for å tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk tap fortsatt kan forsvares.[1]

I situasjoner hvor EMK art. 13 gir skadelidte rett til å fremme krav om erstatning for ikke-økonomisk tap, og det ikke finnes annen hjemmel som kan føre frem, kan det argumenteres for at norske domstoler bør kunne tilkjenne slik erstatning direkte med hjemmel i art. 13.[2]

[1]        Se nærmere om dette i Kjelland 2023a s. 50–51 med henvisninger.

[2]        For en nærmere analyse av de her skisserte problemstillingene se bl.a. Larsen 2023, Larsen 2019, Hagland 2019, Nordhus 2019, Vaaler 2017 samt Aall og Askeland 2017. Fra rettspraksis, se til illustrasjon Samværsreduksjon (LH-2022-170416).

EMDs kompetanse til å gi kompensasjon

Dersom menneskerettighetskrenkelsen ikke anerkjennes og repareres gjennom den nasjonale rettsprosessen, kan den krenkede parten ha rett til kompensasjon fra EMD etter EMK art. 41. Bestemmelsen gir rett til «just satisfaction», men dette er ikke noe den krenkede har et rettskrav på. Derfor er det mer presist i norsk terminologi å bruke ordet «kompensasjon» i stedet for «erstatning».

Ta en rundtur med interaktivt kart

Etter ordlyden i EMK art. 41 kan det synes som om EMD kun kan tilkjenne erstatning når nasjonal rett «bare tillater delvis gjenopprettelse». Domstolen har imidlertid tolket dette vilkåret slik at det ikke kreves at skadelidte må bevise at det er umulig å få erstatning på nasjonalt nivå. Hadde EMDs kompetanse vært begrenset til å tilkjenne erstatning kun etter at nasjonale domstoler hadde vurdert og avvist erstatningskravet, ville den krenkede måtte starte en ny prosess nasjonalt etter å ha fått medhold i EMD. Dette ville ha forlenget saksbehandlingstiden og medført en risiko for at saken måtte bringes inn for EMD to ganger dersom nasjonale myndigheter ikke hadde gitt tilstrekkelig reparasjon.

I saker der EMD konstaterer en krenkelse av konvensjonen, brukes den manglende reparasjonen på nasjonalt nivå som bevis for at skadelidte ikke kan få erstatning nasjonalt, slik at EMD selv utmåler kompensasjon.

Erstatning etter EMK art. 41 forutsetter at det foreligger en krenkelse, enten av de materielle frihetene og rettighetene i EMK art. 2–12, art. 14, tilleggsprotokollene, eller retten til et effektivt rettsmiddel i EMK art. 13. Det er også et krav at parten først har forsøkt å få krenkelsen konstatert gjennom de relevante nasjonale prosessordningene, jf. art. 35. Selv om EMK art. 41 ikke gir en individuell rett til erstatning, har EMD kompetanse til å tilkjenne kompensasjon når det anses «nødvendig».

EMK art. 41 gir lite veiledning for utmålingen utover kravet om «rimelig kompensasjon». Ved økonomisk tap er utgangspunktet at den krenkede skal ha full erstatning, men utmålingen må vurderes konkret, og EMD overlater ofte denne vurderingen til nasjonale domstoler. EMD utmåler derimot i større grad erstatning for ikke-økonomisk tap. Ved fastsettelsen av kompensasjonens størrelse foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering, hvor erstatningsnivåene til en viss grad standardiseres ut fra hvilken rettighet som er blitt krenket, samt kostnadsnivået i den krenkede partens hjemland.

Sammenliknende erstatningsrett. PETL og PEL

Modellover er arbeider utviklet i fellesskap av fremtredende europeiske erstatningsrettsjurister. Selv om modellovene ikke er bindende for statene, kan de likevel tjene som inspirasjon eller tolkningsmomenter i nasjonale erstatningstvister. Derfor omtales de ofte som «soft law» eller retningslinjer. Blant de mest fremtredende modellovene finner vi Principles of European Tort Law (PETL), Principles of European Law (PEL) og Draft Common Frame of Reference (DCFR). For eksempel er prinsippet om at erstatning kun tilkjennes for vernede interesser, forankret i PEL. Selv om europeisk erstatningsrett ikke er harmonisert, er det grunn til å tro at harmoniseringen vil øke i årene som kommer.

Les mer om modellovene
Les PETL