Kapittel 4 Alminnelig skyldansvar (culpaansvar)
Av professor dr. juris Morten Kjelland
Det alminnelige ansvarsgrunnlaget i norsk erstatningsrett er culpaansvaret. Ordet «culpa» stammer fra latin og betyr «skyld», og derfor omtales den skyldbaserte ansvarsregelen ofte som «culpanormen». Hovedregelen er at culpaansvaret gjelder for alle skadevoldere og i enhver skadesituasjon, med mindre det foreligger en særskilt hjemmel som unntar det fra anvendelse.
Culpanormen har sitt utspring i den romerskelex Aquilia fra 287 eller 286 f.Kr. I norsk rettspraksis fikk culpaansvaret sitt gjennombrudd på 1700-tallet, da det skyldorienterte ansvaret gradvis erstattet bøtesystemet som var nedfelt i Norske Lov, som regulerte spesifikke skadesituasjoner. Culparegelen, som ikke begrenser seg til bestemte hendelser eller typer skader, tilbød større fleksibilitet og fokuserte på hvordan skadevolderen forholdt seg til risikoen. Denne formen for ansvarsregel finnes også i andre europeiske erstatningsrettssystemer.
Av hensyn til forenkling vil jeg i denne fremstillingen kun referere til skadevolders «handlinger», og ikke bruke den doble formen «handlinger og unnlatelser». Begrepene «culpanorm» og «culparegel» brukes ofte synonymt, noe som også gjøres her for å skape språklig variasjon. Videre benyttes betegnelsene «culpøst» og «uaktsomt» om hverandre, selv om «uaktsomt» er mer vanlig i dagens språkbruk.
Kapittelinnhold (klikkbar)
Verktøy
Hør på lydbok med sammendrag av culpaansvaret
Lydboken kan spilles av på alle flater og enheter. Fungerer utmerket på 3G og 4G, og du kan derfor bruke mediaspilleren nedenfor som podvcast på bussen, stranden, på ski eller hva som måtte passe deg!
Grunnleggende hensyn
Prevensjon og gjenopprettelse - og enkelte andre hensyn
Gjenopprettelseshensynet har som formål å kompensere dem som lider tap på grunn av uaktsomhet, mens prevensjonshensynet tar sikte på å forhindre uaktsomme skadepåføringer ved å pålegge erstatningsansvar. Trusselen om å måtte betale erstatning for uaktsomme handlinger skal motivere potensielle skadevoldere til å opptre mer aktsomt enn de ville gjort i fravær av en slik «erstatningstrussel» – et fenomen kjent som allmennprevensjon. I tillegg skal en skadevolder som tidligere har blitt pålagt culpaansvar, bli mer aktsom i fremtiden for å unngå nye erstatningskrav – dette omtales som individualprevensjon.
Det er imidlertid grunn til å stille kritiske spørsmål ved hvorvidt culpanormen faktisk har disse effektene. I dag mangler vi empirisk grunnlag for å trekke sikre slutninger om forebyggingseffektene av culpaansvaret, både når det gjelder allmennprevensjon og individualprevensjon. Dermed er det også et usikkert empirisk grunnlag for å konkludere med at culparegelen har en trygghetsskapende effekt.
Det kan antas at menneskelig atferd påvirkes av flere faktorer enn frykten for erstatningsansvar alene. Andre normer kan ofte spille en sterkere rolle i å motivere folk til å unngå skadeforvoldelser enn frykten for å bli pålagt et culpaansvar. Innen personskadesektoren er det gjerne straffereaksjoner og sosiale sanksjoner som virker mest avskrekkende på de fleste. I tillegg er moral og etikk ofte retningsgivende for vår atferd. Når det gjelder tings- og formuesskader, kan prevensjonsvirkningene av erstatningsansvar være noe sterkere, men også her kan andre hensyn, som ønsket om å bevare sitt omdømme, spille inn.
Mot gjenopprettelseshensynet kan det argumenteres for at økonomisk kompensasjon kun gir en delvis gjenoppretting av skaden. Ikke alle skader og tap kan fullt ut repareres med penger. I noen tilfeller kan en pengeutbetaling kun fungere som en delvis lindring, særlig ved alvorlige personskader. Det er også visse typer tap som ikke nyter erstatningsvern, jf. punkt 1.7. Videre kan det påpekes at skadelidtes behov for gjenopprettelse er uavhengig av om skadevolder har opptrådt med skyld. Dessuten vil økonomisk gjenopprettelse vanligvis være uten betydning fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, ettersom tapet forblir til stede enten det blir hos skadelidte eller overføres til skadevolder.
Disse begrensningene i gjenopprettings- og prevensjonshensynene er etter hvert godt kjent og allment akseptert. Likevel fortsetter culpaansvaret å eksistere, noe som indikerer at det hviler på et tilleggsmotiv: Samfunnet har en interesse i å pålegge ansvar basert på rettferdsbetraktninger – hvor den uaktsomme skadevolder anses som nærmere til å bære risikoen enn den tilfeldige skadelidte. Culpaansvaret er derfor nært knyttet til den alminnelige rettsfølelsen. Dette er et reelt hensyn som står spesielt sterkt når skadehandlingen er forårsaket ved uaktsomhet.
Basert på gjennomgangen over bør culpaansvaret i dag begrunnes i et mangfold av hensyn, hvor prevensjon, gjenoppretting, trygghet og rettferdighet sammen danner fundamentet for den rettslige forankringen. I hvilken grad disse hensynene oppnås, avhenger av hvordan culpanormen blir utformet.
Hovedstrukturer i culpanormen
Tradisjonelt sett har culpanormen vært forbundet med figuren «bonus pater familias», som direkte oversatt betyr «den gode familiefar». Dette uttrykket refererer til en rettsfigur som fungerer som målestokk for å vurdere hvordan en alminnelig fornuftig person ville handlet i samme situasjon som skadevolderen. Uaktsomhet foreligger dersom det er et avvik fra denne forventede handlemåten. Dersom de øvrige vilkårene for ansvar også er oppfylt, vil den uaktsomme handlingen resultere i erstatningsplikt. «Bonus pater familias»-figuren er en idealisert fiksjon, som skiller seg fra virkelighetens mennesker ved at den ikke gjør slurvefeil. Figuren er også vag og lite tilpasset et moderne, spesialisert samfunn, og gir dermed begrenset veiledning. Dette kan forklare hvorfor man ser nesten ingen henvisninger til «bonus pater familias»-figuren i den omfattende rettspraksisen om culpaansvar.
Et mer hensiktsmessig alternativ ved utformingen av en målestokk for culpavurderingen er å bruke begrepet «rolleforventning». Dette begrepet fremhever at det stilles normative krav til handlemåten, i motsetning til den idealiserte «bonus pater familias»-figuren. Culpanormen innebærer dermed ikke bare en kartlegging av hva som (empirisk) er vanlig handlemåte på det aktuelle feltet; også sedvaner kan underkjennes hvis de anses som uønskede. Culpanormen inneholder derfor et normativt element.
I vurderingen av hvilke rolleforventninger – og tilhørende «handlingsnormer» – som gjaldt på skadetidspunktet, må domstolen ta utgangspunkt i om skadevolder hadde handlingsalternativer som kunne ha forhindret eller redusert skaden. Erstatningsplikt basert på culpanormen vil normalt oppstå dersom det viser seg at skadevolder kan bebreides for ikke å ha benyttet slike alternativer. Vurderingen inkluderer også andre faktorer, som handlingens eller unnlatelsens skadeevne, risikoens synbarhet for skadevolder, den generelle nytteverdien av skadehandlingen, og hvilken type interesse som var i faresonen.
Culparegelen gir dermed anvisning på en sammensatt vurdering av flere momenter som inngår i en helhetsvurdering. Vurderingstemaet i culpanormen er bevisst holdt uskarpt, da ansvarsvurderingen bygger på avveininger av en rekke faktorer som må tilpasses det aktuelle typetilfellet og den konkrete saken. Disse faktorene kan systematisk deles inn i objektive og subjektive elementer, i tråd med de to hovedtrinnene i culpavurderingen.
Trinn 1 i culpavurderingen innebærer en vurdering av de objektive culpaelementene. Dette understrekes i Sykkel (Rt. 2003 s. 433), hvor det fremheves: «Utgangspunktet er at aktsomhetsnormen er objektivisert» (avsnitt 40). Saken gjaldt hvorvidt en elleveårig syklist som kolliderte med en fotgjenger, kunne holdes ansvarlig. En lignende vurdering er gjort i Easybank (HR-2020-2021-A), som omhandlet erstatning for tap etter misbruk av BankID. Her ble det slått fast at «Culpanormen er i utgangspunktet en objektiv norm, som går ut på at erstatningsansvar kan pålegges den som kunne og burde handlet annerledes», men at det også er «rom for en viss relativisering» (avsnitt 56). De objektive culpaelementene kan oppsummeres med følgende nøkkelord:
Brudd på sikkerhetsregler og andre normer utenfor erstatningsretten
Handlingens skadeevne
Risikoens alminnelige synbarhet for skadevolder
Skadevolders handlingsalternativer
Nytteverdien av den skadevoldende handlingen
Det foreligger ikke erstatningsbetingende uaktsomhet dersom handlingen er i samsvar med de handlingsnormene som disse objektive elementene angir. I slike tilfeller må skadevolder frifinnes, noe som i eldre litteratur ofte ble betegnet som «rettmessige handlinger». Dersom handlingen derimot ikke samsvarer med disse normene, kan skadevolder bli holdt ansvarlig. Da må man gå videre til trinn 2 i culpavurderingen, som innebærer en mer sammensatt vurdering for å fastsette det endelige ansvaret.
Trinn 2 i culpavurderingen innebærer en vurdering av de subjektive culpaelementene for å avgjøre følgende spørsmål: Finnes det en subjektiv unnskyldningsgrunn som kan frita skadevolder for culpaansvar? Slike unnskyldningsgrunner kan finnes både på skadelidtes og skadevolders side. På skadevolders side kan unnskyldningen eksempelvis være at vedkommende handlet under tidspress, og derfor ikke hadde mulighet til å vurdere alle mulige handlingsalternativer. På skadelidtes side kan det være snakk om forskjellige former for risikoeksponering, hvor vedkommende selv er nærmest til å bære følgene av den oppståtte situasjonen.
Samspill mellom culpamomentene
Som nevnt gir culpanormen anvisning på en rekke momenter som inngår i den helhetlige vurderingen av hvorvidt culpaansvar skal pålegges. For eksempel er det ofte en sammenheng mellom risikoens synbarhet og de krav som stilles til skadevolders gjennomføring av skadeforebyggende tiltak. Jo mer synlig og alvorlig risikoen er, desto større forventninger stilles det til at skadevolder iverksetter tiltak for å forebygge eller begrense skaden. Videre kan individuelle forhold hos både skadevolder og skadelidte påvirke helhetsvurderingen. Skadevolderens mulighet til å forutse skaderisikoen og gjennomføre alternative handlingsvalg kan avhenge av faktorer som kompetanse, erfaring, helsetilstand, alder og modenhet. På skadelidtes side kan egen risikoeksponering påvirke hvordan skadevolder bør opptre. Dersom skadelidte har en spesiell sårbarhet for skade – som ofte kan være skjult (for eksempel en hjertesvakhet) – kan dette redusere synbarheten av risikoen og øke skadepotensialet. Dette kan igjen påvirke hvilke skadeforebyggende tiltak som forventes fra skadevolder.
For å etablere culpaansvar må handlingen være erstatningsbetingende uaktsom. Dette innebærer at culpanormen har en nedre grense mot handlinger som rettslig sett anses som hendelige uhell, der skadelidte selv må bære risikoen. Selv om hendelige uhell ikke gir grunnlag for erstatning, kan de likevel utløse rett til tapsdekning gjennom andre kompensasjonsordninger, som trygd og forsikring. Grensen mellom hendelige uhell og erstatningsbetingende uaktsomhet kan imidlertid være vanskelig å trekke. Et illustrerende eksempel er Verandarekkverk-dommen (Rt. 2005 s. 1714), der en jente falt fra et rekkverk hun satt på etter å ha blitt plutselig tatt tak i av en gutt. Høyesterett uttalte:
«Spørsmålet er så om C [gutten] ved det her beskrevne forhold har voldt As [jentas] skade ved erstatningsbetingende uaktsomhet, eller om skaden er et utslag av dagliglivets risiko – et hendelig uhell» (avsnitt 21, kursivert her).
I den konkrete helhetsvurderingen ble det konkludert med at gutten hadde «handlet erstatningsbetingende uaktsomt» (avsnitt 26), og han ble derfor pålagt erstatningsansvar. Culpanormens nedre grense har også blitt drøftet i nyere praksis, som i RIB-dommen (HR-2019-318-A), hvor Høyesterett uttalte at «selv om aktsomhetskravet er strengt, medfører ikke ethvert avvik fra optimal adferd at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet» (avsnitt 57).
Culpanormens relativitet innebærer at både utformingen av normen og uaktsomhetsterskelen må tilpasses de konkrete omstendighetene.
Når det gjelder utformingen av culpanormen, har det på enkelte områder blitt utviklet relativt faste standarder som konkretiserer hva som anses som forventet atferd. Et eksempel er profesjonsansvaret, som behandles nærmere i punkt 4.6.1.
Terskelen for erstatningsbetingende uaktsomhet varierer mellom ulike typetilfeller. Rettspraksis viser at det i noen situasjoner skal mye til for å etablere culpaansvar, mens i andre situasjoner kreves det mindre. Begrepene «streng» og «mild» culpanorm brukes for å illustrere disse variasjonene. Selv om disse begrepene bidrar til å presisere culpanormen i ulike situasjoner, kan de også ha en selvforsterkende effekt, som professor Hjelmeng har påpekt. Han mener at bruken av «strengt» i forbindelse med ansvarsregler kan være problematisk, fordi uttrykket lett får en selvforsterkende effekt. [1] Det kan også diskuteres om det er selve regelen som varierer, eller om det er de konkrete omstendighetene i det enkelte tilfelle som fører til ulike resultater. Det kan også oppfattes som en tilpasning av selve beviskravet – og da i skadelidtes favør – at culpanormen er såkalt «streng». [2] Dette er mer generelle spørsmål som gjelder alle juridiske områder der skjønnsmessige kriterier brukes og hevdes å være relative.
[1] Hjelmeng 2011 s. 74.
[2] Hjelmeng 2007a s. 77.
Objektive culpaelementer
Skadeforebyggende atferdsregler finnes på mange områder og kan være fastsatt gjennom lover, forskrifter, interne instrukser eller bransjenormer, inkludert yrkesetiske prinsipper. Slike regler omtales ofte som «atferdsnormer» eller «atferdsregler». Noen av disse normene har en direkte regulering av retten til erstatning ved brudd, og da må spørsmålet om erstatning avgjøres gjennom en tolkning av den aktuelle bestemmelsen. Her skal vi imidlertid se nærmere på atferdsregler som ikke inneholder en slik direkte erstatningsbestemmelse. Disse reglene angir kun krav til forsvarlig opptreden, uten å spesifisere adgangen til erstatning ved brudd. Selv om de ikke direkte regulerer erstatningsspørsmålet, har de likevel indirekte relevans ved å belyse hvilke krav som stilles til aktsom atferd på det aktuelle livsområdet når de trekkes inn i vurderingen av culpanormen . Dette er viktig ved fastsettelsen av culpanormen og dens aktsomhetsstandard.
Eksterne atferdsnormer danner ofte et utgangspunkt for culpavurderingen, da de vanligvis tillegges betydelig vekt. En gjennomgang av disse normene kan gi en pekepinn på om det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet. Et illustrerende eksempel er RIB-dommen (HR-2019-318-A), hvor en brud i et utdrikningslag ble overrasket av venninnene med en tur i en såkalt RIB (rigid inflatable boat). Båtføreren kjørte RIB-en i høy hastighet inn i bølgene bak en ferge, noe som førte til at bruden fikk et brudd i ryggen på grunn av det kraftige nedslaget. Høyesterett vurderte først om eventselskapet og båtføreren hadde overholdt lover og regler som gjaldt for virksomheten. Hvis disse var fulgt, ville det tale mot culpaansvar. Omvendt ville et brudd på gjeldende atferdsnormer kunne indikere uaktsomhet fra skadevolderens side.
For at en atferdsnorm skal tillegges vekt i culpavurderingen, må den oppfylle visse kvalifikasjonskrav. Et sentralt krav er at atferdsnormen har et sikkerhetstryggende formål. Dersom normen har et slikt formål, vil et brudd på den være «et moment av betydning ved vurderingen av spørsmålet om uaktsomhet er utvist», som det ble uttalt i Skibakke-dommen (Rt. 1987 s. 1346, på s. 1352). I denne saken ble en skihopper skadet da han landet på stålrør som var oppstilt uten sikring langs nedre del av ovarennet. Eierne av bakken og arrangøren av treningssamlingen ble holdt erstatningspliktige. Det er imidlertid uten betydning for vurderingen av forsvarlighet om regelen følges eller fravikes dersom normen har et annet formål enn å sikre sikkerheten. I slike tilfeller øker ikke skaderisikoen ved normbrudd. Et illustrerende eksempel er Arendals Gasværk (Rt. 1874 s. 409). For å fastslå formålet med en atferdsregel må man tolke den aktuelle hjemmelen. Ved lovfestede regler vil forarbeidene vanligvis gi veiledning, mens tolkning av forskriftsfastsatte eller instruksfastsatte atferdsregler ofte krever en ordlydstolkning kombinert med alminnelige erfaringssetninger.
Hvis det konkluderes med at atferdsregelen har et sikkerhetsskapende formål, må det vurderes nærmere om bruddet på reglene økte skaderisikoen. Jo mer skaderisikoen øker ved normbrudd, desto mer taler det for uaktsomhet, og motsatt. Eksempler på dette kan sees i Blystad Fabrikker (Rt. 1958 s. 984) og Klepp skytterlag (Rt. 1959 s. 1244). På den annen side, hvis sikkerhetsregler overholdes, taler dette mot uaktsomhet. Et illustrerende eksempel er Ulmebrann-dommen (Rt. 2011 s. 991), der brannvesenet forlot et brannsted cirka én og en halv time etter at en mindre boligbrann ble antatt slukket. Brannen blusset imidlertid opp igjen, og huset brant ned. Høyesterett fant ikke at brannvesenet hadde handlet uaktsomt, og la betydelig vekt på at de hadde fulgt relevante atferdsregler, og at verken brann- og eksplosjonsvernloven fra 2002 eller tilhørende forskrifter oppstilte noen generell plikt til å opprettholde etterfølgende vakthold.
Brudd på sikkerhetsregler fører ikke automatisk til at handlingen anses som erstatningsbetingende uaktsom, og på samme måte innebærer etterlevelse av slike regler ikke nødvendigvis at handlingen er aktsom. Noen sikkerhetsregler kan være utilstrekkelige for å opprettholde trygghet i visse faresituasjoner. Dersom skadevolderen burde ha innsett dette, kan culpaansvar likevel pålegges. Et illustrerende eksempel er Kristiania Fornøielsespark-saken (Rt. 1917 s. 590), hvor en mann ble skadet under en tur med en berg-og-dal-bane. Retten fant at offentlig godkjenning av anlegget ikke fritok for ansvar. Et annet eksempel er Eksersérplass-dommen (Rt. 1914 s. 871).
Manglende sikkerhetsregler eller fravær av pålegg om sikkerhetstiltak fritar heller ikke nødvendigvis for culpaansvar; det er altså ikke «diskulperende». I Dam-saken (Rt. 2002 s. 1283) ble en gutt på rundt sju og et halvt år liggende med hodet under vann i en dam i hagen til en kårbolig som foreldrene leide. Gutten fikk varige skader, og familien krevde erstatning fra grunneieren. Høyesterett konkluderte med at grunneierens manglende sikring av dammen ikke var erstatningsbetingende uaktsom, men påpekte samtidig at offentligrettslige regler kan være relevante som én av flere komponenter i aktsomhetsvurderingen. Manglende pålegg om sikring utelukket ikke at grunneierens forhold kunne være uaktsomt. Dette synet ble også lagt til grunn i Trampett-dommen (Rt. 1997 s. 1081), hvor en skoleelev ble skadet etter å ha mislyktes med en salto fra en trampett.
For at brudd på handlingsnormer skal ha en plass i culpavurderingen, kreves det mer enn at handlingsregelen har et sikkerhetstryggende formål. Også andre kvalifikasjonskrav må være oppfylt.
Subjektive culpaelementer
Individuelle forhold hos skadevolder
1
Med økt kunnskapsnivå hos skadevolderen kan aktsomhetskravet skjerpes. Hvis skadevolder besitter spesifikk kunnskap om risikoen, vil vedkommende normalt ha bedre forutsetninger for å forutse faren, og dermed også bedre muligheter for å handle annerledes. Dette skjerpede kravet til synbarhet illustreres i saken Trampett (Rt. 1997 s. 1081). Her la Høyesterett vekt på at gymnastikklæreren var både erfaren og velutdannet innen idrett, og derfor hadde en grundig forståelse av trampettens risikomomenter. Dette innebærer at hans aktsomhetskrav ble vurdert strengere enn om han hadde vært mindre erfaren.
2
Det kan tale mot uaktsomhet hvis skadevolderen handlet i en situasjon hvor handlingen var nødvendig. For eksempel, i en "øyeblikkelig hjelp"-situasjon hvor det var kritisk å redde en persons liv, stilles det normalt strengere krav til å pålegge ansvar enn ved handlinger som kan utsettes. Et illustrerende eksempel er Reservelege (Rt. 1962 s. 994), hvor det ble lagt vekt på at kirurgens handlinger ble utført i en akutt situasjon, og derfor var det relevant å vurdere handlingen ut fra de pressende omstendighetene.
3
Alderdomssvekkelser og funksjonsbegrensninger kan redusere kravene til hva som forventes av skadevolder, både når det gjelder vurdering av risiko og mulighetene for å iverksette handlingsalternativer. Når skadevolder har slike begrensninger, vil det ofte bli tatt hensyn til deres nedsatte evne til å oppfatte og håndtere risiko, samt de begrensede handlingsalternativene som står til rådighet. Dette kan innebære en relativt lavere terskel for hva som anses som aktsomhet i vurderingen av skyld.
4
Kravene til aktsomhet må også tilpasses skadevolderens alder og modenhet, spesielt når vedkommende er mindreårig. Barn og unge kan ikke bedømmes etter samme standard som voksne, da deres forståelse av risiko og konsekvenser ofte er ulik. Dette ble påpekt av Høyesterett i Alpinbakke III (HR-2019-497-A), hvor en jente krevde erstatning etter å ha blitt påkjørt av en 17 ½ år gammel gutt i en alpinbakke.
Barns erstatningsansvar er regulert i skadeserstatningsloven § 1-1, som anviser et skyldbasert ansvar. Forarbeidene til loven understreker at culpanormen må justeres i henhold til skadevolderens alder. Dette ble også bekreftet i Sykkel (Rt. 2003 s. 433), hvor det ble uttalt: «Utgangspunktet er at aktsomhetsnormen er objektivisert. Normen må imidlertid tilpasses krav og forventninger ut fra alder og utvikling» (avsnitt 40). Tilsvarende ble det lagt til grunn i Kinaputt (Rt. 2004 s. 1942), hvor to gutter i alderen 15–16 år ble funnet å ha utvist grov uaktsomhet ved å fyre av en kinaputt som forårsaket en skolebrann.
5
På visse vilkår kan fysiske eller psykiske avvik hos skadevolder tas hensyn til, for eksempel hvis sykdommen kom overraskende på vedkommende. Dette ble illustrert i Prince Charles (Rt. 1963 s. 622), hvor det ble vurdert om skadevolders tilstand skulle påvirke erstatningsansvaret.
For skadevoldere med alvorlige psykiske lidelser, som sinnssykdom som ikke er selvforskyldt, gjelder spesielle regler. I henhold til skadeserstatningsloven § 1-3 vurderes rimeligheten av erstatningsansvaret basert på om sinnstilstanden hadde en innvirkning på skadevolders handlinger. Det er imidlertid ikke et absolutt krav at sinnssykdommen må ha påvirket handlingen direkte. Forarbeidene til loven og høyesterettspraksis, som i Psykotisk person I (Rt. 2005 s. 104), klargjør at psykotiske skadevoldere kan pålegges oppreisningsansvar i henhold til skadeserstatningsloven § 3-5. Dette ble bekreftet i Mindreårig knivstikker (HR-2018-1014-A), hvor retten stadfestet at en psykotisk person kunne bli ansvarlig for oppreisning.
Subjektive culpaelementer
Individuelle forhold hos skadelidte
1
Forhold på skadelidtes side kan påvirke skadeevnen, da ulike personer kan kreve ulik grad av aktsomhet fra skadevolder. Denne relativiteten reflekteres ofte i måten domstolene vurderer skadeevnen på. Et eksempel er Trampett (Rt. 1997 s. 1081), hvor en skoleelev skadet seg etter en mislykket salto med sats fra trampett.
Her blir det tydelig at skadeevnen kan variere avhengig av skadelidtes erfaring og ferdigheter. For eksempel, skadeevnen for ukyndige elever vil være annerledes enn for elever ved toppidrettsgymnas eller idrettshøgskole, hvor man forventer en høyere grad av ferdigheter og erfaring.
2
Skadelidtes opptreden kan påvirke hvordan skadevolderen faktisk oppfattet eller burde ha oppfattet risikoen. Når skadelidte selv oppsøker risiko, kan dette påvirke forventningene til hvordan skadevolder bør opptre. I Dam (Rt. 2002 s. 1283) ble en gutt liggende med hodet under vann i en dam i hagen til boligen som foreldrene leide. Høyesterett uttalte at man ikke kunne se bort fra guttens berettigede forventning om at foreldrene hadde sørget for et tilsyn som stod i rimelig forhold til barnets alder (s. 1287, uthevet her).
Dette betyr at skadelidtes adferd, i form av å oppsøke risiko, kan redusere kravene til skadevolderens aktsomhet, men samtidig innebærer det at skadevolder må ta hensyn til skadelidtes situasjon og mulige forventninger til tilsyn eller beskyttelse.
3
Skadelidtes forhold kan spille en betydelig rolle i vurderingen av hvem som bør bære risikoen for en skade. Det har vært diskutert i rettslitteraturen om skadelidte bør påta seg en form for "egenrisiko" i tilfeller hvor vedkommende bevisst har utsatt seg for fare. Dette blir ofte formulert som et spørsmål om aksept av risiko. For eksempel i Rideulykke (HR-2018-403-A) krevde en kvinne erstatning for varige skader etter å ha blitt kastet av en hest leid på et ridesenter. Spørsmålet var om hun måtte anses å ha akseptert skaderisikoen. Høyesterett la til grunn en alminnelig lære om aksept av risiko i norsk erstatningsrett, som kan medføre bortfall av ansvar. Retten understreket at det må foretas en helhetsvurdering av om skadelidte har akseptert risikoen, hvor «de forventninger skadelidte med rimelighet kan stille til aktiviteten, må … stå sentralt» (avsnitt 56). I dette tilfellet fant retten at kvinnen ikke hadde akseptert risikoen, da risikoen for personskader fra en rideskolehest ikke anses som akseptert. I tillegg ble ridesenteret, som drev en kommersiell virksomhet, ansett som nærmest til å bære risikoen for slike skader.
Kjerneområdet for aksept av risiko omfatter ofte idretts- og fritidsskader, i tråd med PEL art. 5:101(2). Dersom ansvarsgrunnlaget er lovfestet, må spørsmålet om ansvarsbortfall basert på «aksept av risiko» vurderes ut fra den konkrete lovbestemmelsen, som også nevnt i Rideulykkedommens avsnitt 34. Aksept av risiko som en selvstendig grunn for ansvarsfrihet er mest relevant ved ulovfestet objektivt ansvar. Høyesterett har fremhevet tre krav som må være oppfylt: For det første må skadelidte ha eller burde ha kunnskap om risikoen som kunne medføre den aktuelle skaden. For det andre må skadelidte frivillig ha utsatt seg for denne risikoen, og for det tredje må det være en faktisk årsakssammenheng mellom skaden og den risikoen skadelidte var klar over. I tillegg kreves en sammensatt helhetsvurdering, hvor skadelidtes forventninger til risikoen og hvem som primært har interesse av aktiviteten, også tas i betraktning.
Et annet moment som kan påvirke vurderingen, er om skadelidtes person eller ting er særlig sårbare for skade. Generelt må skadevolder «ta skadelidte som han/hun er», men dette prinsippet gjelder primært årsakslæren og blir nærmere forklart i bokens kapittel 8. Dersom skadelidtes særlige sårbarhet er skjult for skadevolder – for eksempel en uoppdaget hjertesykdom – vil denne normalt være mindre synlig for skadevolder. Dette gjør skadefølgen mindre påregnelig, noe som reduserer det preventive elementet. Er derimot sårbarheten synlig og dermed mulig å ta hensyn til, vil dette tilsi at skadevolder må opptre med ekstra varsomhet. Se for eksempel Ferdigplen (HR-2022-2068-A), som omhandler skadelidtes medvirkning og diskuteres nærmere i bokens kapittel 13.
Forhold som utelukker culpaansvar
Det kan oppstå forhold som gjør handlingen (eller unnlatelsen) rettmessig og dermed uten erstatningsrettslige konsekvenser. Slike omstendigheter kalles for «objektive ansvarsfrihetsgrunner», og kan inndeles i ulike undergrupper.
Nødhandlinger: Et selvstendig objektivt erstatningsansvar for nødhandlinger er hjemlet i skl. § 1-4. Denne bestemmelsen bygger på et ønske om å sikre skadelidte erstatning som et motstykke til å akseptere nødhandlinger som lovlige. Hensikten med regelen er at den som bruker eller skader andres verdier til eget beste, bør betale for det.
I henhold til skl. § 1-4 første punktum, må skadevolder betale erstatning ved nødrettshandlinger som medfører skade. To betingelser må være oppfylt: For det første må den skadegjørende handlingen være lovlig, og for det andre må skaden ha blitt forårsaket med den hensikt å avverge en truende fare. Et eksempel kan være når en person som har gått seg bort i fjellet, bryter seg inn i en hytte og tar eierens ved og mat for ikke å fryse i hjel. Selv om man ikke kan straffes for å ha handlet i nødrett (jf. straffeloven § 17), er dette et vilkår for å omfattes av skl. § 1-4, jf. uttrykket «skade han lovlig har voldt».
I tilfeller hvor man forsvarer seg mot et rettsstridig angrep, handler man i nødverge. Et eksempel er når man forsvarer seg mot et ran. Nødverge er, i likhet med nødrett, straffriende (jf. straffeloven § 18), men det har en annen erstatningsrettslig status: Hovedregelen er at nødverge etter skl. § 1-4 andre punktum ikke medfører ansvar. Tanken er at når kun én av partene skaper en truende situasjon, bør den andre part gå fri fra erstatningsansvar.
For å avgjøre om angrepet er lovlig, må det foretas en objektiv vurdering. Halloween (Rt. 2012 s. 5) klargjorde at innbilt («putativ») nødverge ikke omfattes av skl. § 1-4 andre punktum. I slike tilfeller må man anvende bestemmelsens første punktum. Konsekvensen er at skader forårsaket ved innbilt nødverge som hovedregel er underlagt et objektivt erstatningsansvar. For nødvergehandlinger mot en reell fare, er skl. § 1-4 andre punktum ikke generelt til hinder for erstatningsansvar, jf. Strøget (HR-2018-2427-A).
Til slutt er det viktig å merke seg at nødvergehandlingen ikke må overskride rimelighetens grenser med hensyn til angrepets farlighet, det truede rettsgodet, og angriperens skyld.
Nødhandlinger: Et selvstendig objektivt erstatningsansvar for nødhandlinger er hjemlet i skl. § 1-4. Denne bestemmelsen bygger på et ønske om å sikre skadelidte erstatning som et motstykke til å akseptere nødhandlinger som lovlige. Hensikten med regelen er at den som bruker eller skader andres verdier til eget beste, bør betale for det.
I henhold til skl. § 1-4 første punktum, må skadevolder betale erstatning ved nødrettshandlinger som medfører skade. To betingelser må være oppfylt: For det første må den skadegjørende handlingen være lovlig, og for det andre må skaden ha blitt forårsaket med den hensikt å avverge en truende fare. Et eksempel kan være når en person som har gått seg bort i fjellet, bryter seg inn i en hytte og tar eierens ved og mat for ikke å fryse i hjel. Selv om man ikke kan straffes for å ha handlet i nødrett (jf. straffeloven § 17), er dette et vilkår for å omfattes av skl. § 1-4, jf. uttrykket «skade han lovlig har voldt».
I tilfeller hvor man forsvarer seg mot et rettsstridig angrep, handler man i nødverge. Et eksempel er når man forsvarer seg mot et ran. Nødverge er, i likhet med nødrett, straffriende (jf. straffeloven § 18), men det har en annen erstatningsrettslig status: Hovedregelen er at nødverge etter skl. § 1-4 andre punktum ikke medfører ansvar. Tanken er at når kun én av partene skaper en truende situasjon, bør den andre part gå fri fra erstatningsansvar.
For å avgjøre om angrepet er lovlig, må det foretas en objektiv vurdering. Halloween (Rt. 2012 s. 5) klargjorde at innbilt («putativ») nødverge ikke omfattes av skl. § 1-4 andre punktum. I slike tilfeller må man anvende bestemmelsens første punktum. Konsekvensen er at skader forårsaket ved innbilt nødverge som hovedregel er underlagt et objektivt erstatningsansvar. For nødvergehandlinger mot en reell fare, er skl. § 1-4 andre punktum ikke generelt til hinder for erstatningsansvar, jf. Strøget (HR-2018-2427-A).
Til slutt er det viktig å merke seg at nødvergehandlingen ikke må overskride rimelighetens grenser med hensyn til angrepets farlighet, det truede rettsgodet, og angriperens skyld.
Samtykke: Skadelidte kan, innen visse rammer, gi samtykke til å utsettes for en skaderisiko. Når risikoen realiseres i en skade, kan det i slike tilfeller være grunnlag for å fravike erstatningsansvar. Samtykke er relevant i mange sammenhenger, fra deltakelse i kampsport til medisinsk behandling. Grensene for hva en skadelidte gyldig kan samtykke til på forhånd, må vurderes i lys av avtaleloven § 36 og NL 5-1-2 om avtaler som strider mot «Ærbarhed».
Hvorvidt skadelidte var tilstrekkelig informert om risikoen og skadeevnen forbundet med hendelsen, er sentralt for å avgjøre om et samtykke er gyldig og dermed ansvarsbefriende. Generelle erstatningsprinsipper kan imidlertid kreve strengere begrensninger på ansvarsfraskrivelser enn det som er tillatt etter avtalerett. Begrunnelsen for ansvaret er viktig; ved grovere skyld kan det være nødvendig med betydelig mer for å anse en ansvarsfraskrivelse som gyldig. Som understreket i Avløpsnett (Rt. 2014 s. 656), vil en vid adgang til fraskrivelse kunne «undergrave ansvarsformen og de hensyn den bygger på og skal ivareta» (avsnitt 43).
Når et gyldig samtykke er på plass, må samtykkets rekkevidde vurderes gjennom en konkret tolkning. Dersom skadelidte har samtykket til risikoen, men det er usikkert om dette også innebærer en fraskrivelse av erstatningsretten, vil det dreie seg om en ansvarsfraskrivelse. Denne må også avgjøres gjennom konkret tolkning av samtykket. Hvis det tolkes slik at skadelidte har akseptert den spesifikke risikoen, kan dette betraktes som aksept av risiko.
Rettsvillfarelse: Hovedregelen er at uvitenhet eller feilaktige forestillinger om rettsregler – kjent som rettsvillfarelse – ikke gir grunnlag for å frita for ansvar. Tidligere ble det ansett at rettsvillfarelse aldri kunne medføre fritak for erstatningsansvar, som illustrert i Tangskur (Rt. 1896 s. 500). Det har imidlertid skjedd en viss endring i retning av å behandle rettsvillfarelse noe mildere enn før, slik som vist i Blystad Fabrikker (Rt. 1958 s. 984). Her var Høyesterett enig med lagmannsretten i at det kunne betraktes som en viss grad av uaktsomhet at det ikke ble undersøkt om det fantes forskrifter angående oppbevaring og tilintetgjørelse av brannfarlig film, spesielt når filmen var kjent for å være meget brannfarlig (s. 989). Tilsvarende ble vurdert i Trafikk og Anlegg (Rt. 2008 s. 1705) ved offentlige anskaffelser. Generelt gjelder det en streng aktsomhetsnorm, og det er ikke lett å få fritak fra erstatningsansvar basert på rettsvillfarelse. For å kunne unntas ansvar, må det aktuelle rettsspørsmålet være uavklart eller tvilsomt, og skadevolderen må ha forsøkt å opptre i samsvar med gjeldende regler.
Når det gjelder kontraktsforhold, gjelder som utgangspunkt et objektivt ansvar ved rettsvillfarelse, jf. Røldal–Suldal (HR-2016-1235-A, avsnitt 49) og Spiralnekt (HR-2018-1958-A, avsnitt 97).
Rettsvillfarelse: Hovedregelen er at uvitenhet eller feilaktige forestillinger om rettsregler – kjent som rettsvillfarelse – ikke gir grunnlag for å frita for ansvar. Tidligere ble det ansett at rettsvillfarelse aldri kunne medføre fritak for erstatningsansvar, som illustrert i Tangskur (Rt. 1896 s. 500). Det har imidlertid skjedd en viss endring i retning av å behandle rettsvillfarelse noe mildere enn før, slik som vist i Blystad Fabrikker (Rt. 1958 s. 984). Her var Høyesterett enig med lagmannsretten i at det kunne betraktes som en viss grad av uaktsomhet at det ikke ble undersøkt om det fantes forskrifter angående oppbevaring og tilintetgjørelse av brannfarlig film, spesielt når filmen var kjent for å være meget brannfarlig (s. 989). Tilsvarende ble vurdert i Trafikk og Anlegg (Rt. 2008 s. 1705) ved offentlige anskaffelser. Generelt gjelder det en streng aktsomhetsnorm, og det er ikke lett å få fritak fra erstatningsansvar basert på rettsvillfarelse. For å kunne unntas ansvar, må det aktuelle rettsspørsmålet være uavklart eller tvilsomt, og skadevolderen må ha forsøkt å opptre i samsvar med gjeldende regler.
Når det gjelder kontraktsforhold, gjelder som utgangspunkt et objektivt ansvar ved rettsvillfarelse, jf. Røldal–Suldal (HR-2016-1235-A, avsnitt 49) og Spiralnekt (HR-2018-1958-A, avsnitt 97).
Tjenesteplikter: Personer som utfører tjenesteplikter kan i noen tilfeller påføre skade uten å bli holdt erstatningsansvarlige. For eksempel kan en polititjenestemann bruke makt og påføre skade, så lenge maktbruken er nødvendig og ikke uforholdsmessig. Tilsvarende kan brannvesenet påføre tingskader i løpet av en redningsaksjon, for eksempel ved å ødelegge eiendom for å redde verdier. I slike tilfeller er det ofte en uskarp grense mellom nødhandlinger og tjenesteplikter.
Personskadeportalen 3.0
Personskadeportalen 3.0
Lexia Education AS | Legal tech
Stormyrvegen 22
2005 RÆLINGEN
Norge