Kapittel 15 Erstatningsvernets grenser
Av professor dr. juris Morten Kjelland
Skadelidte kan kreve erstatning dersom de grunnleggende vilkårene for ansvar er oppfylt. Dette forutsetter både at det foreligger et ansvarsgrunnlag og at det kan påvises en faktisk årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og skaden. Når disse vilkårene er oppfylt, oppstår imidlertid et nytt spørsmål: om skadelidte også passerer de etterfølgende rettslige «hindrene» som begrenser erstatningsansvaret. Disse begrensningene kommer til uttrykk gjennom ulike avgrensningslærer, som har til formål å trekke grenser for skadevolderens ansvar.
Avgrensningslærene skal sikre at skadevolderen ikke blir ansvarlig for skadefølger som det ville være urimelig å pålegge ansvar for. Flere av disse reglene bygger på skjønnsmessige vurderinger. Uvesentlighetslæren innebærer at ansvarshendelsen må ha gitt et visst bidrag til skadeforløpet; et helt bagatellmessig bidrag er ikke tilstrekkelig. Adekvanslæren setter på sin side grenser mot skadefølger som ligger for langt fra den opprinnelige hendelsen, for eksempel fordi de er indirekte, avledede eller lite påregnelige.
Begge lærene kan forstås som normative krav til årsakssammenhengen. Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en faktisk årsakssammenheng; sammenhengen må også oppfylle bestemte rettslige kvalitetskrav. I tillegg må skadetypen være av en art som omfattes av erstatningsrettslig vern.
Felles for avgrensningsgrunnlagene er at de søker å balansere hensynet til skadelidte mot hensynet til skadevolderen.
Kapittelinnhold (klikkbar)
Verktøy
1
Innledning
Supplerende kvalitetskrav til årsakssammenhengen
Forutsatt at vilkårene om ansvarsgrunnlag og faktisk årsakssammenheng er oppfylt, ligger skadelidte an til å kunne kreve erstatning. Spørsmålet er om skadelidte også passerer de neste «hindrene», som angir avgrensningslærene. Deres formål er å beskytte skadevolders interesser, slik at han ikke må svare erstatning for skade/tap som det er urimelig å pålegge ansvar for.
Et tilbakeblikk viser at avgrensningsreglene kan utformes på forskjellige måter. I eldre norsk høyesterettspraksis ble det sondret mellom foranledigelse og forårsakelse, se især Ellida (Rt. 1891 s. 814). Skøyten «Ellida» var i slep hos et taueskip da trossen som bandt båtene sammen, røk. Taueskipet unnlot å hjelpe «Ellida», som tok seg til nødhavn for egen maskin. Et par dager etterpå fortsatte «Ellida» ferden videre. Under reisen møtte «Ellida» en orkan som sendte skipet til bunns. Rederiet til taueskipet ble ikke ansvarlig, fordi taueskipet ble ansett for bare å ha foranlediget, ikke forårsaket, skadefølgen. Skillet mellom foranledigelse og forårsakelse viste seg i praksis ofte som uklar.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Videoen gir en rask innføring i reglene om faktisk og rettslig årsakssammenheng
I blant annet tysk teori på 1800-tallet ser man forsøk på å utvikle en «adekvansformel», inspirert av nye innsikter i naturvitenskapen. Sett med ettertidens øyne var forsøket på å lage en allmenngyldig formel ikke særskilt vellykket som avgrensningsverktøy. Det har sammenheng med at erstatningsretten er «det uventedes rettsområde» (Askeland 2002b s. 23 f.). En løsning må derfor ofte søkes fra sak til sak, og behovet for dynamikk gjør domstolene mer egnet til å styre rettsutviklingen enn lovgiver. Dagens avgrensningslære nøyer seg med å formulere et vurderingstema og oppstille tilhørende skjønnsmomenter i stedet for å utvikle generelle formler. Avgrensningslærene er skapt og utviklet av Høyesterett, i et samspill med juridisk teori. De fleste avgrensningslærene legger opp til skjønnsmessige vurderinger, slik som uvesentlighetslæren og adekvanslæren. Disse stiller «kvalitetskrav» til årsakssammenhengen. I tillegg skjer det avgrensninger ved at skadetypen må være erstatningsrettslig vernet.
Avgrensningsreglene oppstiller tilleggskriterier til den faktiske årsakssammenhengen, og det tales ofte om normative krav til årsakssammenhengen. En annen vanlig terminologi er å stille krav om en rettslig avgrensning av erstatningsansvaret.
Hensyn
De forskjellige avgrensningslærene har som felles mål å beskytte skadevolderen mot å måtte svare erstatning for skadefølger det er urimelig å pålegge ansvar for. For eksempel er adekvanslæren begrunnet i at det ville ramme skadevolderen for hardt om man påla ansvar for konsekvenser han ikke med rimelighet kunne ha forutsett på det tidspunktet skaden ble påført.
Behovet for å avgrense erstatningsansvaret slik at det ikke trekker med seg enhver skade/tap som står i faktisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen, har vært anerkjent lenge. Synspunktet har gjenklang i juridisk teori fra ulike epoker og har begrunnet forskjellige avgrensningslærer gjennom tidene.
Behovet for å kunne avgrense ansvaret kommer til uttrykk i blant annet forarbeidene til bilansvarsloven. Her angis det at «[e]rstatningsplikten bør ikke omfatte skadefølger som er uten noen naturlig eller rimelig årsakssammenheng med motorvognens tilstand, egenskaper eller andre forhold» (NUT 1957: 1 s. 60). Fra høyesterettspraksis nevnes Lillestrøm (Rt. 2006 s. 690), hvor Høyesterett understreket at erstatningsansvaret må «avgrenses slik at erstatningsplikten ikke gir seg urimelige eller urettferdige utslag» (avsnitt 55). Synspunktet har linjer tilbake til Poståpner (Rt. 1878 s. 407). En postbetjent forsømte å ekspedere et telegram og et brev som inneholdt en anmodning om å tegne forsikring på avsenderens skip. Forsikring ble tegnet straks telegrammet kom frem, men da hadde skipet allerede forlist. Eieren ble dermed stående uten dekning. Han saksøkte postbetjenten, som ble frifunnet med den begrunnelsen at det ville virke «ubillig og urimeligt» om ansvaret ble strukket så langt at det omfattet et «saa eksorbitant og forut ganske uberegnelig ansvar» (s. 411).
En ordning som påla fullt ansvar for ethvert forhold som står i faktisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen – uavhengig av hvor perifer og uforutseelig skadefølgen måtte være – ville føre til uholdbare resultater og komme i konflikt med erstatningsrettens legitimitet. Et slikt ubegrenset ansvar ville også risikere å begrense tilbudet av samfunnsnyttig aktivitet som produksjon, helsehjelp mv., fordi et potensielt erstatningsansvar ville kunne være ruinerende.
De enkelte avgrensningsreglene har forskjellig utforming og funksjon. Hensynene som er spesifikke for den enkelte regelen, blir beskrevet underveis.
Uvesentlighetslæren
Oversikt
Selv om utgangspunktet er at årsakskravet er oppfylt hvis ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse – og selv om utgangspunktet er at skadevolder må «ta skadelidte som han eller hun er» – gjøres det unntak der ansvarshendelsen bare har ytt et minimalt bidrag til skaden. Uvesentlighetslæren opptrer da som et slags «filter», som sjalter ut ansvarshendelsen. Konsekvensen er at den påståtte skadevolderen må frifinnes.
P-pille II (Rt. 1992 s. 64) er den første dommen i moderne tid som klargjør når årsaker anses som uvesentlige. Høyesterett påpekte at det bare er aktuelt å pålegge erstatningsplikt dersom ansvarshendelsen «har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den» (s.70). Rettssetningen er lagt til grunn i senere rettspraksis.
Selv om utgangspunktet er at årsakskravet er oppfylt hvis ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse – og selv om utgangspunktet er at skadevolder må «ta skadelidte som han eller hun er» – gjøres det unntak der ansvarshendelsen bare har ytt et minimalt bidrag til skaden. Uvesentlighetslæren opptrer da som et slags «filter», som sjalter ut ansvarshendelsen. Konsekvensen er at den påståtte skadevolderen må frifinnes.
P-pille II (Rt. 1992 s. 64) er den første dommen i moderne tid som klargjør når årsaker anses som uvesentlige. Høyesterett påpekte at det bare er aktuelt å pålegge erstatningsplikt dersom ansvarshendelsen «har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den» (s.70). Rettssetningen er lagt til grunn i senere rettspraksis.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
I enkelte tilfeller er uvesentlighetsregelen lovfestet, jf. eksempelvis ysfl. § 11 tredje ledd. Bestemmelsen gjør unntak fra sårbarhetsprinsippet der skadelidtes mottakelighet er «den helt overveiende årsak». Uttrykket er presisert i forarbeidene, hvor det fremgår at «det i praksis bare [vil] være i de tilfelle der påvirkningen fra egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet er helt ubetydelig, at dekning fra forsikringen ikke kan kreves» (NOU 1988: 6 s. 80). Utsagnet viser at det skal mye til for å anse en årsak som uvesentlig. Det nærmere innholdet i lovbestemmelsen må fastlegges ut fra rettspraksis.
En kodifisering ses også i passkl. § 2 første ledd bokstav c, som gjør unntak fra sårbarhetsprinsippet hvis smitten eller infeksjonen «i hovedsak skyldes» pasientens tilstand eller sykdom. Bestemmelsen ser ut til å inneholde både et beviskrav og en uvesentlighetsbegrensning, men uten at skillet er klart angitt. Forarbeidene presiserer ikke hva som ligger i uttrykket «i hovedsak skyldes», men anviser enkelte generelle prinsipper som kan bidra til tolkningen. Ett er at skadelidte ikke bør ha egenrisikoen for smitte- og infeksjonsskader ut over minstebeløpet på 10 000 kroner, jf. passkl. § 4 første ledd andre punktum. På den annen side er pasientskadeordningen ikke en forsikring mot sykdom, men mot irregulære forhold ved behandlingen.
Rettslige mekanismer for å sjalte ut perifere årsaksfaktorer finnes også i andre lands erstatningsordninger. Utformingen av lærene kan variere. I dansk rett er vektleggingen av om årsaksfaktoren er uvesentlig innbakt som en del av adekvanslæren, og oppstilles ikke som en egen avgrensningslære. Von Eyben og Isager presiserer at det ikke gjelder en tradisjonell hovedårsakslære, men at «en handling kan være af så uvæsentlig betydning for skaden, at den for handlingen ansvarlige ikke skal pålægges erstatningsansvar» (von Eyben og Isager 2015 s. 459, originalkursivering utelatt). I svensk litteratur er det tilsvarende uttalt at «[o]m verkan på den inträdda skadan var helt obetydelig … kanske det förefaller rimeligt att säga att handlingen inte var orsak» (Hellner og Radetzki 2014 s. 187). Se eksempelvis NJA 1983 s. 606 og NJA 1939 s. 544. Hellner uttaler at «[t]he legal requirement is often that the contributory factor be more than an insignificant part of the total sufficient condition» (Hellner 2000 s. 120). Også svensk rett stiller dermed krav til ansvarshendelsens årsaksbidrag, men uten en tilsvarende institusjonalisert avgrensningslære som i norsk rett. Tanken om at visse årsaksfaktorer inngår som en del av «bakgrunnsbildet», finnes også hos Hart og Honoré 1985 s. 11–13 og 34–41. De påpeker at én årsaksfaktor kan utskilles som årsak («the cause»), mens de øvrige bare er bakgrunnsfaktorer («mere conditions»).
I enkelte tilfeller er uvesentlighetsregelen lovfestet, jf. eksempelvis ysfl. § 11 tredje ledd. Bestemmelsen gjør unntak fra sårbarhetsprinsippet der skadelidtes mottakelighet er «den helt overveiende årsak». Uttrykket er presisert i forarbeidene, hvor det fremgår at «det i praksis bare [vil] være i de tilfelle der påvirkningen fra egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet er helt ubetydelig, at dekning fra forsikringen ikke kan kreves» (NOU 1988: 6 s. 80). Utsagnet viser at det skal mye til for å anse en årsak som uvesentlig. Det nærmere innholdet i lovbestemmelsen må fastlegges ut fra rettspraksis.
En kodifisering ses også i passkl. § 2 første ledd bokstav c, som gjør unntak fra sårbarhetsprinsippet hvis smitten eller infeksjonen «i hovedsak skyldes» pasientens tilstand eller sykdom. Bestemmelsen ser ut til å inneholde både et beviskrav og en uvesentlighetsbegrensning, men uten at skillet er klart angitt. Forarbeidene presiserer ikke hva som ligger i uttrykket «i hovedsak skyldes», men anviser enkelte generelle prinsipper som kan bidra til tolkningen. Ett er at skadelidte ikke bør ha egenrisikoen for smitte- og infeksjonsskader ut over minstebeløpet på 10 000 kroner, jf. passkl. § 4 første ledd andre punktum. På den annen side er pasientskadeordningen ikke en forsikring mot sykdom, men mot irregulære forhold ved behandlingen.
Rettslige mekanismer for å sjalte ut perifere årsaksfaktorer finnes også i andre lands erstatningsordninger. Utformingen av lærene kan variere. I dansk rett er vektleggingen av om årsaksfaktoren er uvesentlig innbakt som en del av adekvanslæren, og oppstilles ikke som en egen avgrensningslære. Von Eyben og Isager presiserer at det ikke gjelder en tradisjonell hovedårsakslære, men at «en handling kan være af så uvæsentlig betydning for skaden, at den for handlingen ansvarlige ikke skal pålægges erstatningsansvar» (von Eyben og Isager 2015 s. 459, originalkursivering utelatt). I svensk litteratur er det tilsvarende uttalt at «[o]m verkan på den inträdda skadan var helt obetydelig … kanske det förefaller rimeligt att säga att handlingen inte var orsak» (Hellner og Radetzki 2014 s. 187). Se eksempelvis NJA 1983 s. 606 og NJA 1939 s. 544. Hellner uttaler at «[t]he legal requirement is often that the contributory factor be more than an insignificant part of the total sufficient condition» (Hellner 2000 s. 120). Også svensk rett stiller dermed krav til ansvarshendelsens årsaksbidrag, men uten en tilsvarende institusjonalisert avgrensningslære som i norsk rett. Tanken om at visse årsaksfaktorer inngår som en del av «bakgrunnsbildet», finnes også hos Hart og Honoré 1985 s. 11–13 og 34–41. De påpeker at én årsaksfaktor kan utskilles som årsak («the cause»), mens de øvrige bare er bakgrunnsfaktorer («mere conditions»).
Begrepsbruk
Generelt
Begrepsbruken varierer. «Uvesentlighetslæren» brukes her synonymt med det som ofte kalles for «den modifiserte hovedårsakslæren» eller «vesentlighetslæren». Læren sorterer som nevnt ut årsaksfaktorer som har vært helt perifere årsaker til skaden. Min erfaring er at læren ofte misforstås fordi de to sistnevnte etikettene kan gi feil assosiasjoner. Betegnelsen «uvesentlighetslæren» gir et mer dekkende bilde av innholdet i læren, og synes i dag foretrukket i praksis. Se blant annet Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 68), som gjaldt erstatning for en nakkeslengskade pådratt i en kjedekollisjon med fem biler. Det kan diskuteres om man fremfor «uvesentlighetslære» burde tale om «unntaket for uvesentlige skadeårsaker», da det ikke finnes noen «lære». Det er imidlertid utmeislet en mer eller mindre klar regel om at det skal ses bort fra uvesentlige skadeårsaker. Betegnelsen «uvesentlighetslæren» brukes her fordi den er innarbeidet i praksis.
Begrepsbruken varierer. «Uvesentlighetslæren» brukes her synonymt med det som ofte kalles for «den modifiserte hovedårsakslæren» eller «vesentlighetslæren». Læren sorterer som nevnt ut årsaksfaktorer som har vært helt perifere årsaker til skaden. Min erfaring er at læren ofte misforstås fordi de to sistnevnte etikettene kan gi feil assosiasjoner. Betegnelsen «uvesentlighetslæren» gir et mer dekkende bilde av innholdet i læren, og synes i dag foretrukket i praksis. Se blant annet Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 68), som gjaldt erstatning for en nakkeslengskade pådratt i en kjedekollisjon med fem biler. Det kan diskuteres om man fremfor «uvesentlighetslære» burde tale om «unntaket for uvesentlige skadeårsaker», da det ikke finnes noen «lære». Det er imidlertid utmeislet en mer eller mindre klar regel om at det skal ses bort fra uvesentlige skadeårsaker. Betegnelsen «uvesentlighetslæren» brukes her fordi den er innarbeidet i praksis.
«Tuen og lasset»-metaforen: ulike betydninger
Metaforen om «tuen og lasset» brukes både for å forklare hvorfor ansvarshendelsen (positivt) er rettslig relevant årsak, og for å forklare hvorfor den (negativt) ikke er det. Siden språkbildet brukes i rettspraksis og andre kilder, er det hensiktsmessig å se nærmere på den varierende, og ofte helt motstridende, begrepsbruken.
Metaforen om «tuen og lasset» brukes både for å forklare hvorfor ansvarshendelsen (positivt) er rettslig relevant årsak, og for å forklare hvorfor den (negativt) ikke er det. Siden språkbildet brukes i rettspraksis og andre kilder, er det hensiktsmessig å se nærmere på den varierende, og ofte helt motstridende, begrepsbruken.
Positiv bruk: ansvarshendelsen har tross alt «veltet lasset» (retorikk for å underbygge ansvarspåleggelse)
Når metaforen brukes positivt for å angi at ansvarshendelsen kvalifiserer som årsak, blir det fremhevet at den har utløst skadelidtes latente disposisjoner – ansvarshendelsen har «veltet lasset». I høyesterettspraksis ses uttrykket første gang i Omland (Rt. 1937 s. 568). Skadelidtes disposisjoner var fremtredende i årsaksbildet, men ble utløst av trafikkulykken. Retten uttaler at «[h]er som så ofte i den slags tilfelle har en forholdsvis liten tue vært tilstrekkelig til å velte et stort lass» (s. 571.) Språkbildet har linjer til nyere dommer, som for eksempel Papegøye (Rt. 1997 s. 1). Selv om Høyesterett ikke anser adekvanskravet oppfylt, utelukker ikke retten at det foreligger logisk årsakssammenheng (etter betingelseslæren). Andrevoterende for flertallet bemerker at hun «kan ikke utelukke at trafikkulykken har vært den utløsende faktor – ‘tua som veltet lasset’» (12). Metaforen brukes også i teorien. For eksempel poengterer Lødrup at «den lille tuen kan være ansvarlig årsak» (Lødrup 1999a s. 304).
Når metaforen brukes positivt for å angi at ansvarshendelsen kvalifiserer som årsak, blir det fremhevet at den har utløst skadelidtes latente disposisjoner – ansvarshendelsen har «veltet lasset». I høyesterettspraksis ses uttrykket første gang i Omland (Rt. 1937 s. 568). Skadelidtes disposisjoner var fremtredende i årsaksbildet, men ble utløst av trafikkulykken. Retten uttaler at «[h]er som så ofte i den slags tilfelle har en forholdsvis liten tue vært tilstrekkelig til å velte et stort lass» (s. 571.) Språkbildet har linjer til nyere dommer, som for eksempel Papegøye (Rt. 1997 s. 1). Selv om Høyesterett ikke anser adekvanskravet oppfylt, utelukker ikke retten at det foreligger logisk årsakssammenheng (etter betingelseslæren). Andrevoterende for flertallet bemerker at hun «kan ikke utelukke at trafikkulykken har vært den utløsende faktor – ‘tua som veltet lasset’» (12). Metaforen brukes også i teorien. For eksempel poengterer Lødrup at «den lille tuen kan være ansvarlig årsak» (Lødrup 1999a s. 304).
Negativ bruk: ansvarshendelsen var kun en «liten tue som har veltet stort lass» (retotrikk for å underbygge ansvarsfrihet)
Når metaforen brukes i negativ forstand, betones det at ansvarshendelsen bare er en «liten tue som har veltet stort lass», slik at hendelsen ikke utløser ansvar. Også her er Papegøye (Rt. 1997 s. 1) illustrerende. Flertallet uttaler at trafikkulykken kan ha vært «den utløsende faktor – ‘tua som veltet lasset’. Men den egentlige årsak til skadelidtes alvorlige funksjonssvikt skyldes … mekanismer av psykisk art» (s. 12). Her brukes dermed metaforen til å forklare at det ikke er ansvarshendelsen, men sårbarheten som er årsaken.
Tilsvarende ses hos den rettsoppnevnte sakkyndige, som påpeker at ulykken «i høyden kan ha vært en utløsende faktor» (s. 8) – «tua som veltet lasset» (s. 10).548 Sml. Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320, s. 333).
Når metaforen brukes i negativ forstand, betones det at ansvarshendelsen bare er en «liten tue som har veltet stort lass», slik at hendelsen ikke utløser ansvar. Også her er Papegøye (Rt. 1997 s. 1) illustrerende. Flertallet uttaler at trafikkulykken kan ha vært «den utløsende faktor – ‘tua som veltet lasset’. Men den egentlige årsak til skadelidtes alvorlige funksjonssvikt skyldes … mekanismer av psykisk art» (s. 12). Her brukes dermed metaforen til å forklare at det ikke er ansvarshendelsen, men sårbarheten som er årsaken.
Tilsvarende ses hos den rettsoppnevnte sakkyndige, som påpeker at ulykken «i høyden kan ha vært en utløsende faktor» (s. 8) – «tua som veltet lasset» (s. 10).548 Sml. Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320, s. 333).
Det billedlige uttrykket kan ha en rettspedagogisk verdi. Metaforen gir assosiasjoner til hverdagslige forestillinger om årsaksforhold. Mitt inntrykk er at årsakstemaet ofte faller vanskelig, og at slike forenklende modeller er hensiktsmessige hjelpemidler for å forstå årsaksreglene. Den pedagogiske betydningen kan antydes i rettspraksis. I Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) uttaler mindretallet at «ulykken har vært – folkelig uttrykt – ‘tuen som veltet lasset’» (s. 1492). Når metaforen anvendes i årsaksteorien, er det ofte ut fra dens forklaringsverdi.549 Den pedagogiske effekten begrenses imidlertid av den uensartede bruken, der meningsinnholdet kan være motstridende. Analysen viser derfor at man ikke kan nøye seg med rene henvisninger til språkbildet om «tuen og lasset». Uttrykket må presiseres for å ha en klargjørende funksjon.
Når det her i Personskadeportalen brukes uttrykket «tuen og lasset», er det for å beskrive selve årsakskonstellasjonen: Årsaksbildet domineres av den latente sårbarheten, som er blitt utløst av ansvarshendelsen. Problemstillingen blir da om ansvarshendelsen («tuen») er så perifer som årsaksfaktor – sammenliknet med sårbarheten («lasset») – at det ikke er naturlig å knytte erstatningsansvar til ansvarshendelsen («tuen»).
Rettssystematisk plassering
Forholdet til betingelseslæren
I beskrivelsen av forholdet mellom uvesentlighetslæren og betingelseslæren, kan man skille mellom rekkefølgen i vurderingene, og den innholdsmessige sammenhengen mellom regelsettene. Som det fremgår, er det nære relasjoner mellom disse to sidene av presiseringen.
Når det gjelder rekkefølgen, er normalt betingelseslæren trinn 1, mens uvesentlighetslæren er trinn 2. Det har sammenheng med uvesentlighetslærens funksjon om å stille kvalifikasjonskrav til den/de logiske årsaksfaktoren(e) etter betingelseslæren. Trinnfølgen kan blant annet forklares med at rettsanvenderen først etter en vurdering av faktisk årsakssammenheng, har tilstrekkelig grunnlag for å vurdere faktorenes bidrag til skaden. Av den grunn er det ofte hensiktsmessig å starte årsaksvurderingen med å anvende betingelseslæren.
I beskrivelsen av forholdet mellom uvesentlighetslæren og betingelseslæren, kan man skille mellom rekkefølgen i vurderingene, og den innholdsmessige sammenhengen mellom regelsettene. Som det fremgår, er det nære relasjoner mellom disse to sidene av presiseringen.
Når det gjelder rekkefølgen, er normalt betingelseslæren trinn 1, mens uvesentlighetslæren er trinn 2. Det har sammenheng med uvesentlighetslærens funksjon om å stille kvalifikasjonskrav til den/de logiske årsaksfaktoren(e) etter betingelseslæren. Trinnfølgen kan blant annet forklares med at rettsanvenderen først etter en vurdering av faktisk årsakssammenheng, har tilstrekkelig grunnlag for å vurdere faktorenes bidrag til skaden. Av den grunn er det ofte hensiktsmessig å starte årsaksvurderingen med å anvende betingelseslæren.
I resten av dette avsnittet skal den innholdsmessige sammenhengen mellom uvesentlighetslæren og betingelseslæren presiseres. Ved at uvesentlighetslæren gir et normativt korrektiv til betingelseslæren, utfyller lærene hverandre. Med Andenæs’ ord er det fortsatt dekkende å si at «[h]ver av teoriene peker hen på noe riktig; bare ved å kombinere de synspunkter de gir uttrykk for, får en det riktige billede» (Andenæs 1941 s. 297). Dette er en likhet med det som gjelder betingelseslærens forhold til adekvanslæren. For adekvanslæren er det imidlertid ikke påkrevd med en særskilt presisering, fordi den oppstilles nærmest uten unntak som en selvstendig årsaksregel. Uvesentlighetslæren opptrer derimot med ulik og varierende rettssystematikk i forhold til betingelseslæren. Analysen av hovedvariantene kan presisere forholdet mellom regelsettene, og bidra til forståelse av den skiftende begrepsbruken og tilnærmingen i rettspraksis.
Den ene innfallsvinkelen er å integrere uvesentlighetslæren i betingelseslæren, ved at kravet til et minste årsaksbidrag «bakes inn» i begrepet «nødvendig betingelse». Se eksempelvis P-pille II (Rt. 1992 s. 64). Førstvoterende uttalte her at
«[n]år jeg i det følgende drøfter om p-pillebruken er en nødvendig betingelse eller årsak til skaden, legger jeg samtidig i uttrykket ‘nødvendig’ at den har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den» (s. 70).
Den andre innfallsvinkelen er å skille ut uvesentlighetslæren fra betingelseslæren, slik at disse oppstilles som egne regler. Dette ses for eksempel i Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337), hvor førstvoterende separerte betingelseslæren [1] og uvesentlighetslæren [2]:
«I forhold til [1] betingelseslæren, som er utgangspunktet for bedømmelsen av årsakssammenheng i norsk erstatningsrett, må det dermed legges til grunn at det er en faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og lammelsen.
...
[2] Saken reiser etter dette spørsmål om bilulykken er en så pass vesentlig faktor i utviklingen av lammelsen at det er naturlig å knytte ansvar til den, ...» (s. 341-342)
Uvesentlighetslæren oppstilles da som en selvstendig årsaksregel, og en slik vinkling gir et dekkende bilde av tilnærmingen i nyere rettspraksis som Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320, s. 329), Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158, avsnitt 65-66) og Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 33 og 68).
Mønsteret som avdekkes i domsanalysene bidrar til å forklare systematikken i juridisk teori. Den fremstiller uvesentlighetslæren dels som en regel om faktisk årsakssammenheng, og dels som en avgrensningsregel. Av særlig interesse er at enkelte strukturerer uvesentlighetslæren under begge regelsettene. En slik «dobbel systematikk» ses hos Nygaard. Han uttaler at «[h]ovudårsakslæra er etter kvart blitt gjort gjeldande både for kvalitetsprøving av faktisk årsakssamanheng, og for den rettslege avgrensinga i årsakssamanhengen» (Nygaard 1986a s. 22).
Sammenfatningsvis har rettspraksis vært både rettsavklarende og rettsutviklende. 648 Selv om systematikken kan variere, har Høyesterett avklart at norsk erstatningsrett ikke har en tradisjonell hovedårsakslære, men en betingelseslære supplert av en uvesentlighetslære. Det er en tendens i retning av et klarere skille mellom uvesentlighetslæren og betingelseslæren. Nyere norsk høyesterettspraksis er rettssystematisk på linje med annen europeisk og amerikansk erstatningsrett, der man anvender «the two step»-approach. Selv om separeringen har fordeler, har også strukturen i P-pille II (Rt. 1992 s. 64) kvaliteter man bør bevare. Dommen viser at vesentlighetslæren har nær sammenheng med betingelseslæren, og dermed også til kravet om faktisk årsakssammenheng.
I resten av dette avsnittet skal den innholdsmessige sammenhengen mellom uvesentlighetslæren og betingelseslæren presiseres. Ved at uvesentlighetslæren gir et normativt korrektiv til betingelseslæren, utfyller lærene hverandre. Med Andenæs’ ord er det fortsatt dekkende å si at «[h]ver av teoriene peker hen på noe riktig; bare ved å kombinere de synspunkter de gir uttrykk for, får en det riktige billede» (Andenæs 1941 s. 297). Dette er en likhet med det som gjelder betingelseslærens forhold til adekvanslæren. For adekvanslæren er det imidlertid ikke påkrevd med en særskilt presisering, fordi den oppstilles nærmest uten unntak som en selvstendig årsaksregel. Uvesentlighetslæren opptrer derimot med ulik og varierende rettssystematikk i forhold til betingelseslæren. Analysen av hovedvariantene kan presisere forholdet mellom regelsettene, og bidra til forståelse av den skiftende begrepsbruken og tilnærmingen i rettspraksis.
Den ene innfallsvinkelen er å integrere uvesentlighetslæren i betingelseslæren, ved at kravet til et minste årsaksbidrag «bakes inn» i begrepet «nødvendig betingelse». Se eksempelvis P-pille II (Rt. 1992 s. 64). Førstvoterende uttalte her at
«[n]år jeg i det følgende drøfter om p-pillebruken er en nødvendig betingelse eller årsak til skaden, legger jeg samtidig i uttrykket ‘nødvendig’ at den har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den» (s. 70).
Den andre innfallsvinkelen er å skille ut uvesentlighetslæren fra betingelseslæren, slik at disse oppstilles som egne regler. Dette ses for eksempel i Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337), hvor førstvoterende separerte betingelseslæren [1] og uvesentlighetslæren [2]:
«I forhold til [1] betingelseslæren, som er utgangspunktet for bedømmelsen av årsakssammenheng i norsk erstatningsrett, må det dermed legges til grunn at det er en faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og lammelsen.
...
[2] Saken reiser etter dette spørsmål om bilulykken er en så pass vesentlig faktor i utviklingen av lammelsen at det er naturlig å knytte ansvar til den, ...» (s. 341-342)
Uvesentlighetslæren oppstilles da som en selvstendig årsaksregel, og en slik vinkling gir et dekkende bilde av tilnærmingen i nyere rettspraksis som Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320, s. 329), Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158, avsnitt 65-66) og Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 33 og 68).
Mønsteret som avdekkes i domsanalysene bidrar til å forklare systematikken i juridisk teori. Den fremstiller uvesentlighetslæren dels som en regel om faktisk årsakssammenheng, og dels som en avgrensningsregel. Av særlig interesse er at enkelte strukturerer uvesentlighetslæren under begge regelsettene. En slik «dobbel systematikk» ses hos Nygaard. Han uttaler at «[h]ovudårsakslæra er etter kvart blitt gjort gjeldande både for kvalitetsprøving av faktisk årsakssamanheng, og for den rettslege avgrensinga i årsakssamanhengen» (Nygaard 1986a s. 22).
Sammenfatningsvis har rettspraksis vært både rettsavklarende og rettsutviklende. 648 Selv om systematikken kan variere, har Høyesterett avklart at norsk erstatningsrett ikke har en tradisjonell hovedårsakslære, men en betingelseslære supplert av en uvesentlighetslære. Det er en tendens i retning av et klarere skille mellom uvesentlighetslæren og betingelseslæren. Nyere norsk høyesterettspraksis er rettssystematisk på linje med annen europeisk og amerikansk erstatningsrett, der man anvender «the two step»-approach. Selv om separeringen har fordeler, har også strukturen i P-pille II (Rt. 1992 s. 64) kvaliteter man bør bevare. Dommen viser at vesentlighetslæren har nær sammenheng med betingelseslæren, og dermed også til kravet om faktisk årsakssammenheng.
Anvendelse på tvers av årsaksleddene
Det tradisjonelle nedslagsfeltet for årsaksreglene er realskadeleddet, det vil si leddet mellom ansvarshendelsen og realskaden. Dette er også det sentrale virkefeltet for uvesentlighetslæren.
Høyesterettspraksis gir mange eksempler på at den anvendes for å vurdere «kvaliteten» på den logiske årsakssammenhengen mellom ansvarshendelsen og den fysiske og/eller psykiske skaden. Uvesentlighetslæren kan da brukes i årsaksleddet mellom eksempelvis trafikkulykken og skadelidtes nakkeplager (se bl.a. Nakkesleng I-dommen i Rt. 1998 s. 1565 og Nakkesleng III-dommen i Rt. 2000 s. 418) eller lammelser (se bl.a. Papegøye-dommen i Rt. 1997 s. 1, Psykoinvaliditet I-dommen i Rt. 2001 s. 320 og Psykoinvaliditet II-dommen i Rt. 2001 s. 337), eller i årsaksleddet mellom legemiddelbruken og skadelidtes trombose (se bl.a. P-pilledom II i Rt. 1992 s. 64) eller hudlidelse (se bl.a. Dispril-dommen i Rt. 2000 s. 915)
Det tradisjonelle nedslagsfeltet for årsaksreglene er realskadeleddet, det vil si leddet mellom ansvarshendelsen og realskaden. Dette er også det sentrale virkefeltet for uvesentlighetslæren.
Høyesterettspraksis gir mange eksempler på at den anvendes for å vurdere «kvaliteten» på den logiske årsakssammenhengen mellom ansvarshendelsen og den fysiske og/eller psykiske skaden. Uvesentlighetslæren kan da brukes i årsaksleddet mellom eksempelvis trafikkulykken og skadelidtes nakkeplager (se bl.a. Nakkesleng I-dommen i Rt. 1998 s. 1565 og Nakkesleng III-dommen i Rt. 2000 s. 418) eller lammelser (se bl.a. Papegøye-dommen i Rt. 1997 s. 1, Psykoinvaliditet I-dommen i Rt. 2001 s. 320 og Psykoinvaliditet II-dommen i Rt. 2001 s. 337), eller i årsaksleddet mellom legemiddelbruken og skadelidtes trombose (se bl.a. P-pilledom II i Rt. 1992 s. 64) eller hudlidelse (se bl.a. Dispril-dommen i Rt. 2000 s. 915)
Rettskildene gir få holdepunkter for en analyse av om uvesentlighetslæren gjelder i årsaksleddet mellom realskaden og tapet (tapsleddet). Det finnes ingen høyesterettsdommer som eksplisitt løser spørsmålet. Dommene om uvesentlighetslæren er konsentrert om ansvarshendelsens bidrag til realskaden (ikke selve det økonomiske tapet). Rettsvitenskapen har i liten grad analysert uvesentlighetslærens virkeområde, men teorien indikerer at den ikke gjelder i tapsleddet. Fremstillingene skiller sjelden konsekvent mellom «skade» og «tap», men det er tydelig at realskadene er i sentrum. Nygaard taler om «skadevaldarens bidrag til realskaden» (Nygaard 2007 s. 360). Også eksemplene omhandler vanligvis realskader. Dette kan også forklares ut fra regelens forhistorie. Den tradisjonelle hovedårsakslæren ble brukt for å utpeke årsaken til realskaden. Også systembetraktninger tilsier at uvesentlighetslæren ikke regulerer tapsleddet. Ved at uvesentlighetslæren anviser en enten/ellerløsning,kan man få en disharmoni hvis den opptrer side om side med prinsippet om full erstatning, som anviser en gradert utmåling. Selv adekvanslæren, som åpner for en gradert beskjæring, er det omtvistet om kan brukes i leddet mellom realskaden og det økonomiske tapet. Oppsummeringsvis tilsier det positive kildematerialet og reelle hensyn at uvesentlighetslæren ikke gjelder i tapsleddet.
Det siste årsaksleddet er mellom ansvarshendelsen og tapet (direkteleddet). Det kan spørres om det har noen betydning om årsakslinjen trekkes bare til realskadeleddet, eller helt frem til det økonomiske tapet. Problemstillingen kan oppstå for eksempel der inntektstapet er forårsaket av et samvirke mellom realskaden og nedgang i arbeidsmarkedet. Ansvarshendelsen kan da ha ytet et tilstrekkelig årsaksbidrag for å fremkalle realskaden, men være uvesentlig som årsak til det økonomiske tapet sammenliknet med bidraget fra konjunkturnedgangen. Problemstillingen er så vidt jeg vet ikke reist i teorien, og kildematerialet gir ingen eksplisitt løsning.
Besvarelsen av dette spørsmålet krever mer sammensatte analyser.I Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337) drøfter retten «bilulykkens bidrag til As ervervstap» (s. 346). Formuleringen indikerer at uvesentlighetslæren gjelder i direkteleddet. Også i Dykker (Rt. 2003 s. 338) bruker Høyesterett uvesentlighetslæren for å avgjøre om det er «årsakssammenheng mellom ulykken og dykkerens yrkesmessige invaliditet» (avsnitt 42). I disse og andre høyesterettsdommer om uvesentlighetslæren, er det sentrale temaet imidlertid årsakssammenhengen mellom ansvarshendelsen og realskaden. Selv om premissene kan gi inntrykk av at uvesentlighetslæren gjelder i direkteleddet, er altså innholdet i uvesentlighetsvurderingen også her rettet mot ansvarshendelsens bidrag til realskaden.
Sammenfatningsvis viser rettskildematerialet at realskadeleddet er det sentrale virkeområdet for uvesentlighetslæren. Om denne også gjelder i forhold til det økonomiske tapet, kan ikke anses endelig avklart per i dag. Ved den nærmere presiseringen må det være retningsgivende at skadelidte skal ha full erstatning. Som Strandberg fremhever, er en «[u]tstrakt bruk av normative begrensningskriterier … vanskelig å harmonere med en generell målsetting om full erstatning» (Strandberg 2005 s. 42). Begrensningene i prinsippet om full erstatning styres først og fremst av andre regler enn uvesentlighetslæren. For eksempel beror erstatningsvernet for merutgifter på behovsstandarden «nødvendig og rimelig».662 Når jeg i fortsettelsen analyserer uvesentlighetslæren, drøfter jeg årsaksleddet mellom ansvarshendelsen og realskaden.
Rettskildene gir få holdepunkter for en analyse av om uvesentlighetslæren gjelder i årsaksleddet mellom realskaden og tapet (tapsleddet). Det finnes ingen høyesterettsdommer som eksplisitt løser spørsmålet. Dommene om uvesentlighetslæren er konsentrert om ansvarshendelsens bidrag til realskaden (ikke selve det økonomiske tapet). Rettsvitenskapen har i liten grad analysert uvesentlighetslærens virkeområde, men teorien indikerer at den ikke gjelder i tapsleddet. Fremstillingene skiller sjelden konsekvent mellom «skade» og «tap», men det er tydelig at realskadene er i sentrum. Nygaard taler om «skadevaldarens bidrag til realskaden» (Nygaard 2007 s. 360). Også eksemplene omhandler vanligvis realskader. Dette kan også forklares ut fra regelens forhistorie. Den tradisjonelle hovedårsakslæren ble brukt for å utpeke årsaken til realskaden. Også systembetraktninger tilsier at uvesentlighetslæren ikke regulerer tapsleddet. Ved at uvesentlighetslæren anviser en enten/ellerløsning,kan man få en disharmoni hvis den opptrer side om side med prinsippet om full erstatning, som anviser en gradert utmåling. Selv adekvanslæren, som åpner for en gradert beskjæring, er det omtvistet om kan brukes i leddet mellom realskaden og det økonomiske tapet. Oppsummeringsvis tilsier det positive kildematerialet og reelle hensyn at uvesentlighetslæren ikke gjelder i tapsleddet.
Det siste årsaksleddet er mellom ansvarshendelsen og tapet (direkteleddet). Det kan spørres om det har noen betydning om årsakslinjen trekkes bare til realskadeleddet, eller helt frem til det økonomiske tapet. Problemstillingen kan oppstå for eksempel der inntektstapet er forårsaket av et samvirke mellom realskaden og nedgang i arbeidsmarkedet. Ansvarshendelsen kan da ha ytet et tilstrekkelig årsaksbidrag for å fremkalle realskaden, men være uvesentlig som årsak til det økonomiske tapet sammenliknet med bidraget fra konjunkturnedgangen. Problemstillingen er så vidt jeg vet ikke reist i teorien, og kildematerialet gir ingen eksplisitt løsning.
Besvarelsen av dette spørsmålet krever mer sammensatte analyser.I Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337) drøfter retten «bilulykkens bidrag til As ervervstap» (s. 346). Formuleringen indikerer at uvesentlighetslæren gjelder i direkteleddet. Også i Dykker (Rt. 2003 s. 338) bruker Høyesterett uvesentlighetslæren for å avgjøre om det er «årsakssammenheng mellom ulykken og dykkerens yrkesmessige invaliditet» (avsnitt 42). I disse og andre høyesterettsdommer om uvesentlighetslæren, er det sentrale temaet imidlertid årsakssammenhengen mellom ansvarshendelsen og realskaden. Selv om premissene kan gi inntrykk av at uvesentlighetslæren gjelder i direkteleddet, er altså innholdet i uvesentlighetsvurderingen også her rettet mot ansvarshendelsens bidrag til realskaden.
Sammenfatningsvis viser rettskildematerialet at realskadeleddet er det sentrale virkeområdet for uvesentlighetslæren. Om denne også gjelder i forhold til det økonomiske tapet, kan ikke anses endelig avklart per i dag. Ved den nærmere presiseringen må det være retningsgivende at skadelidte skal ha full erstatning. Som Strandberg fremhever, er en «[u]tstrakt bruk av normative begrensningskriterier … vanskelig å harmonere med en generell målsetting om full erstatning» (Strandberg 2005 s. 42). Begrensningene i prinsippet om full erstatning styres først og fremst av andre regler enn uvesentlighetslæren. For eksempel beror erstatningsvernet for merutgifter på behovsstandarden «nødvendig og rimelig».662 Når jeg i fortsettelsen analyserer uvesentlighetslæren, drøfter jeg årsaksleddet mellom ansvarshendelsen og realskaden.
Uvesentlighetsvurderingen – sammenlikning av årsaksfaktorer
Generelt
Uvesentlighetslæren legger opp til en sammenlikning av årsakene. En slik sammenlikning forutsetter at det er flere faktorer i årsaksbildet. I høyesterettspraksis er det presisert at ansvarshendelsens bidrag må vurderes «i forhold til en annen årsak» (P-pilledom II i Rt. 1992 s. 64, på s. 70), og at bidraget må vurderes «i et totalbilde» (Nakkesleng I-dommen i Rt. 1998 s. 1565, på s. 1583). Nygaard 2007a s. 355 bruker ordet «årsakssamanlikning», hvor uvesentlighetslæren «gir den oppskrift å vurdera årsaksfaktorar eller årsaker mot kvarandre» (Nygaard 1974 s. 296).
Et viktig område for uvesentlighetslæren er tilfeller der ansvarshendelsen samvirker med føreksisterende fysisk og/eller psykisk sårbarhet hos skadelidte. Uvesentlighetslæren er langt på vei utviklet gjennom Høyesteretts behandling av nettopp slike saker.
Uvesentlighetslæren legger opp til en sammenlikning av årsakene. En slik sammenlikning forutsetter at det er flere faktorer i årsaksbildet. I høyesterettspraksis er det presisert at ansvarshendelsens bidrag må vurderes «i forhold til en annen årsak» (P-pilledom II i Rt. 1992 s. 64, på s. 70), og at bidraget må vurderes «i et totalbilde» (Nakkesleng I-dommen i Rt. 1998 s. 1565, på s. 1583). Nygaard 2007a s. 355 bruker ordet «årsakssamanlikning», hvor uvesentlighetslæren «gir den oppskrift å vurdera årsaksfaktorar eller årsaker mot kvarandre» (Nygaard 1974 s. 296).
Et viktig område for uvesentlighetslæren er tilfeller der ansvarshendelsen samvirker med føreksisterende fysisk og/eller psykisk sårbarhet hos skadelidte. Uvesentlighetslæren er langt på vei utviklet gjennom Høyesteretts behandling av nettopp slike saker.
Årsaksbildets komple
Et sentralt moment i uvesentlighetsdrøftelsen er årsaksbildets kompleksitet. Jo mer sammensatt årsaksbildet er, dess lettere anses ansvarshendelsen som uvesentlig. Høyesterett vektla momentet i Inneklima (Rt. 2000 s. 620). En lærer påsto å ha utviklet multippel kjemisk hypersensitivitet (MCS)i som følge av dårlig inneklima på skolen. Hun anførte at forgiftningen skyldtes eksponering for det kjemiske stoffet 1,4-diklorbenzen (DCB). Middelet ble brukt i sinkkulene på gutteurinalet for å fjerne vond lukt. På grunn av en feil ved en luftekanal ble avdamp overført til tekstilrommet der læreren arbeidet. Retten fant at årsaksbidraget fra ansvarshendelsen var for lite, og fremhevet at man sto overfor et «meget sammensatt årsaksbilde» (s. 631). Dommen formulerte ikke eksplisitt hva årsaksbildet besto i, men de medisinsk sakkyndige hadde pekt på ulike psykososiale faktorer hos skadelidte. Momentet slår ofte motsatt ut der årsaksbildet er enkelt og oversiktlig, se eksempelvis Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). Høyesterett kom til at ansvarshendelsen ikke var en uvesentlig årsak, og vektla at årsaksbildet grovt sagt besto av trafikkulykken og den psykiske sårbarheten (i motsetning til et større antall faktorer).
Sårbarhetsformen
I uvesentlighetsdrøftelsen kan man også legge vekt på sårbarhetsformen. Ved fysisk sårbarhet gir høyesterettspraksis per i dag ingen eksempler på at ansvarshendelsen har vært for uvesentlig til å bli sjaltet ut som rettslig irrelevant. Se P-pille II (Rt. 1992 s. 64) og Dispril (Rt. 2000 s. 915). Det finnes få høyesterettsdommer om fysisk sårbarhet. Mange av sakene blir løst utenrettslig, og av de som trekkes for domstolene, avgjøres de fleste i underrettene. Når saker med fysisk sårbarhet ikke volder så mye problemer som psykisk sårbarhet, er det ofte fordi ansvarshendelsens bidrag åpenbart er stort nok. Fysiske skader står ofte i et direkte årsaksforhold til ansvarshendelsen uten rom for intervenerende faktorer, og det skal normalt mye til for å skille ut ansvarshendelsen som irrelevant.
Uvesentlighetslæren er først og fremst anvendt ved psykisk sårbarhet, hvor det må skilles mellom to undergrupper av psykisk sårbarhet.
I uvesentlighetsdrøftelsen kan man også legge vekt på sårbarhetsformen. Ved fysisk sårbarhet gir høyesterettspraksis per i dag ingen eksempler på at ansvarshendelsen har vært for uvesentlig til å bli sjaltet ut som rettslig irrelevant. Se P-pille II (Rt. 1992 s. 64) og Dispril (Rt. 2000 s. 915). Det finnes få høyesterettsdommer om fysisk sårbarhet. Mange av sakene blir løst utenrettslig, og av de som trekkes for domstolene, avgjøres de fleste i underrettene. Når saker med fysisk sårbarhet ikke volder så mye problemer som psykisk sårbarhet, er det ofte fordi ansvarshendelsens bidrag åpenbart er stort nok. Fysiske skader står ofte i et direkte årsaksforhold til ansvarshendelsen uten rom for intervenerende faktorer, og det skal normalt mye til for å skille ut ansvarshendelsen som irrelevant.
Uvesentlighetslæren er først og fremst anvendt ved psykisk sårbarhet, hvor det må skilles mellom to undergrupper av psykisk sårbarhet.
Den ene er ren psykisk sårbarhet, det vil si psykiske disposisjoner av medisinsk karakter. På dette området rekker sårbarhetsprinsippet langt. Illustrerende er Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320), hvor skadelidtes personlighetsforhold var fremtredende i årsaksbildet. Dette hindret likevel ikke trafikkulykken fra å bli ansett som så vesentlig at det var naturlig å knytte ansvar til den.
Den andre kategorien omhandler psykososial sårbarhet. Her skyldes ikke sårbarheten bare rent medisinske faktorer, men også forhold av sosioøkonomisk karakter som for eksempel en opprivende skilsmisse eller økonomiske problemer. Årsaksbildet blir da ofte sammensatt. Se eksempelvis Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565). Årsaksbildet her besto ikke bare av trafikkulykken og skadelidtes psykiske sårbarhet, men også av sosiale og økonomiske faktorer. Dette fremgår i de medisinske sakkyndigerklæringene, som er inntatt i premissene. For eksempel uttaler dr. Berstad at den «største delen av helseplagene kan kanskje ha sammenheng med økt sårbarhet knyttet til psykososiale forhold som var meget vanskelige mellom ulykkene i 1974 og i 1988» (s. 1580). Tilsvarende påpekte en av de medisinsk sakkyndige i Inneklima (Rt. 2000 s. 620) at MCS-syndromet ofte må forstås ut fra «tidligere psykisk sykdom eller psykologiske avvik i sykehistorien og/eller en psykisk avvikende premorbid personlighet. Andre faktorer som sykerolle, vanskelige familieforhold i tillegg til kulturelle og sosiale forhold har også betydning» (s. 630).
Videre kan årsaksbildet bli supplert av faktorer som inntrer etter ansvarshendelsen. Disse kan gripe inn i årsaksrekken og gjøre at ansvarshendelsens bidrag kommer mer i bakgrunnen.
Sårbarhetsprinsippet synes å gi svakere beskyttelse ved psykososial sårbarhet enn ved fysisk sårbarhet og ren medisinsk psykisk sårbarhet. Som det fremgår av forklaringen så langt, ligger en del av forklaringen i forskjeller på faktaplanet når man sammenlikner ulike typetilfeller. Men også selve sårbarhetsregelen ser ut til å inneholde nyanser. «Indre» medisinsk sårbarhet synes å høre mer naturlig til området for sårbarhetsprinsippet, enn der sårbarheten skyldes ytre – og ofte etterfølgende – forhold i skadelidtes omgivelser. I tillegg kommer at flere psykososialt betingede lidelser ikke har noen anerkjent medisinsk diagnose, og at årsakssammenhengen i mange tilfeller ikke overensstemmer med velkjente biomedisinske forklaringsmodeller – til forskjell fra skader som er betinget av fysisk sårbarhet eller ren psykisk sårbarhet. Den restriktive linjen kan da forklares ut fra reelle hensyn, der retten har vektlagt blant annet hensynet til å unngå misbruk av erstatningsreglene.
I tillegg kommer at skadeutviklingen ofte er påvirket av skadelidtes egne handlinger. Som årsaksfaktor er skadelidtes handlinger i en spesiell stilling. Jo mer sårbarhetsfaktoren er undergitt skadelidtes «kontroll», dess nærmere ligger den skadelidtes eget risikoområde. For handlinger som skaper sårbarheten, går rettsordenen langt i skadelidtes favør, idet også selvforskyldt mottakelighet omfattes av sårbarhetsprinsippet. Se bl.a. Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614).
Når det derimot gjelder forhold som vedlikeholder og forsterker skaden, kan man få et noe utvisket skille mellom sårbarhet som samvirkende og selvstendig virkende årsak. I tillegg kommer at man må se sammenhengen med andre erstatningsregler. Der skadelidtes handlinger i etterkant medfører sekundærskader, kan rettsanvenderen måtte se hen til reglene om tapsbegrensningsplikt og medvirkning – i hvert fall kan de samme hensynene tilsi begrensninger i ansvaret.
Sammenfatningsvis ser det ut til at prinsippet om at skadevolder må «ta skadelidte som han er», ikke går like langt i å beskytte psykososialt sårbare skadelidte.
Den ene er ren psykisk sårbarhet, det vil si psykiske disposisjoner av medisinsk karakter. På dette området rekker sårbarhetsprinsippet langt. Illustrerende er Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320), hvor skadelidtes personlighetsforhold var fremtredende i årsaksbildet. Dette hindret likevel ikke trafikkulykken fra å bli ansett som så vesentlig at det var naturlig å knytte ansvar til den.
Den andre kategorien omhandler psykososial sårbarhet. Her skyldes ikke sårbarheten bare rent medisinske faktorer, men også forhold av sosioøkonomisk karakter som for eksempel en opprivende skilsmisse eller økonomiske problemer. Årsaksbildet blir da ofte sammensatt. Se eksempelvis Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565). Årsaksbildet her besto ikke bare av trafikkulykken og skadelidtes psykiske sårbarhet, men også av sosiale og økonomiske faktorer. Dette fremgår i de medisinske sakkyndigerklæringene, som er inntatt i premissene. For eksempel uttaler dr. Berstad at den «største delen av helseplagene kan kanskje ha sammenheng med økt sårbarhet knyttet til psykososiale forhold som var meget vanskelige mellom ulykkene i 1974 og i 1988» (s. 1580). Tilsvarende påpekte en av de medisinsk sakkyndige i Inneklima (Rt. 2000 s. 620) at MCS-syndromet ofte må forstås ut fra «tidligere psykisk sykdom eller psykologiske avvik i sykehistorien og/eller en psykisk avvikende premorbid personlighet. Andre faktorer som sykerolle, vanskelige familieforhold i tillegg til kulturelle og sosiale forhold har også betydning» (s. 630).
Videre kan årsaksbildet bli supplert av faktorer som inntrer etter ansvarshendelsen. Disse kan gripe inn i årsaksrekken og gjøre at ansvarshendelsens bidrag kommer mer i bakgrunnen.
Sårbarhetsprinsippet synes å gi svakere beskyttelse ved psykososial sårbarhet enn ved fysisk sårbarhet og ren medisinsk psykisk sårbarhet. Som det fremgår av forklaringen så langt, ligger en del av forklaringen i forskjeller på faktaplanet når man sammenlikner ulike typetilfeller. Men også selve sårbarhetsregelen ser ut til å inneholde nyanser. «Indre» medisinsk sårbarhet synes å høre mer naturlig til området for sårbarhetsprinsippet, enn der sårbarheten skyldes ytre – og ofte etterfølgende – forhold i skadelidtes omgivelser. I tillegg kommer at flere psykososialt betingede lidelser ikke har noen anerkjent medisinsk diagnose, og at årsakssammenhengen i mange tilfeller ikke overensstemmer med velkjente biomedisinske forklaringsmodeller – til forskjell fra skader som er betinget av fysisk sårbarhet eller ren psykisk sårbarhet. Den restriktive linjen kan da forklares ut fra reelle hensyn, der retten har vektlagt blant annet hensynet til å unngå misbruk av erstatningsreglene.
I tillegg kommer at skadeutviklingen ofte er påvirket av skadelidtes egne handlinger. Som årsaksfaktor er skadelidtes handlinger i en spesiell stilling. Jo mer sårbarhetsfaktoren er undergitt skadelidtes «kontroll», dess nærmere ligger den skadelidtes eget risikoområde. For handlinger som skaper sårbarheten, går rettsordenen langt i skadelidtes favør, idet også selvforskyldt mottakelighet omfattes av sårbarhetsprinsippet. Se bl.a. Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614).
Når det derimot gjelder forhold som vedlikeholder og forsterker skaden, kan man få et noe utvisket skille mellom sårbarhet som samvirkende og selvstendig virkende årsak. I tillegg kommer at man må se sammenhengen med andre erstatningsregler. Der skadelidtes handlinger i etterkant medfører sekundærskader, kan rettsanvenderen måtte se hen til reglene om tapsbegrensningsplikt og medvirkning – i hvert fall kan de samme hensynene tilsi begrensninger i ansvaret.
Sammenfatningsvis ser det ut til at prinsippet om at skadevolder må «ta skadelidte som han er», ikke går like langt i å beskytte psykososialt sårbare skadelidte.
Tidsmomentet – særlig om følgeskader
Når uvesentlighetslæren brukes i avgrensningen av sekundærskader (følgeskader), må rettsanvenderen vurdere om årsakskjeden er blitt supplert av etterfølgende omstendigheter. Jo flere årsaksfaktorer som kommer inn og yter årsaksbidrag til utviklingen av sekundærskader, dess mindre blir bidraget fra ansvarshendelsen.
Siden de etterfølgende omstendighetene kan komme inn over tid, er momentet knyttet til en tidsdimensjon. Tidsmomentet har neppe noen selvstendig materiell betydning, men kan brukes som et hjelpemoment på bevis-/faktasiden. Ofte er det en faktisk sammenheng mellom tiden fra ansvarshendelsen til skaden inntrer, og størrelsen på årsaksbidraget fra ansvarshendelsen. Dens bidrag er oftest størst for primærskaden (initialskaden), og avtakende for sekundærskaden(e). Ansvarshendelsens realiseringsbidrag blir på sett og vis «tynnet ut» ettersom tiden går, fordi årsakskjeden infiltreres av nye faktorer.
Når uvesentlighetslæren brukes i avgrensningen av sekundærskader (følgeskader), må rettsanvenderen vurdere om årsakskjeden er blitt supplert av etterfølgende omstendigheter. Jo flere årsaksfaktorer som kommer inn og yter årsaksbidrag til utviklingen av sekundærskader, dess mindre blir bidraget fra ansvarshendelsen.
Siden de etterfølgende omstendighetene kan komme inn over tid, er momentet knyttet til en tidsdimensjon. Tidsmomentet har neppe noen selvstendig materiell betydning, men kan brukes som et hjelpemoment på bevis-/faktasiden. Ofte er det en faktisk sammenheng mellom tiden fra ansvarshendelsen til skaden inntrer, og størrelsen på årsaksbidraget fra ansvarshendelsen. Dens bidrag er oftest størst for primærskaden (initialskaden), og avtakende for sekundærskaden(e). Ansvarshendelsens realiseringsbidrag blir på sett og vis «tynnet ut» ettersom tiden går, fordi årsakskjeden infiltreres av nye faktorer.
Det kan være hensiktsmessig å dele opp argumentasjonen i ulike underordnede momenter, som også belyser ulike typetilfeller. Dette avsnittet omhandler ytre årsaksfaktorer utenfor skadelidte selv, mens det neste tar for seg indre faktorer i form av skadelidtes særlige sårbarhet. Selve drøftelsen viser at etterfølgende omstendigheter er relevante i vurderingen, fordi de kan bidra til at ansvarshendelsen får en mer tilbaketrukket rolle. Ser man på utfallet av vurderingen, eksemplifiserer Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) imidlertid at en «ren» årsakslinje kan tale for at årsaksbidraget er tilstrekkelig stort. Her er det også grunn til å påpeke at Høyesterett ikke ga trafikkforsikreren medhold i at Nilsens skadeutvikling ble påvirket av drosjeeierens skjenn for å ha ødelagt bilen (dommens s. 333). Retten uttaler sammenfatningsvis at skadeforløpet frem til lammelsene «har skjedd uten at utviklingen kan ses å være påvirket av etterfølgende omstendigheter som ikke står i sammenheng med ulykken» (s. 334). Uttalelsen inngår riktignok som en del av adekvansvurderingen, men har trolig preget også uvesentlighetsvurderingen.
Som Høyesterett påpekte senere samme dag i Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337), kan «drøftelsene av vesentlighet og adekvans gli noe over i hverandre» (s. 342). Dette gjelder særlig ved vurderingen av følgeskader, som var temmelig like i Psykoinvaliditet I-dommen og Psykoinvalidtet II-dommen. Betydningen av etterfølgende faktorer ses også i Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418). En kvinne ble utsatt for en påkjørsel bakfra med små kollisjonskrefter. De materielle skadene beløp seg til kr 325, for reparasjon av en pyntelist på støtfangeren og skifte av kontakten på tilhengerfestet. Hun krevde erstatning for en påstått nakkeslengskade. I årsaksvurderingen skiller Høyesterett mellom initialskadene og den senere skadeutviklingen. Bakgrunnen er at skadelidte i den første fasen hadde et normalt skadeforløp, mens den andre fasen var preget av en atypisk skadeutvikling (skadelidte ble først symptomfri, og fikk deretter en plutselig og betydelig forverring). Trafikkulykkens bidrag angis som tilstrekkelig for primærskaden, hvilket fremgår ved rettens utsagn om at «trafikkhellet, som utløste skadeforløpet, [kan] ikke anses som en helt uvesentlig årsak» (s. 433).
Når det gjelder den senere skadeutviklingen, synes trafikkulykken å ha ytet et for lite bidrag til å være rettslig relevant. Høyesterett legger vekt på at trafikkulykken «kommer i bakgrunnen for senere inntrådte omstendigheter» (s. 433). Årsaksbildet domineres her av andre faktorer, selv om det ikke angis uttrykkelig hva disse består i. De medisinske sakkyndigvurderingene tilsier at As arbeidsbelastning (nyetablert fysioterapeut) og/eller uheldige behandling av nakkeplagene (ugunstig bruk av nakkekrage) kan være blant disse faktorene. Domspremissene angir ikke om ansvarshendelsen oppfyller kriteriet i uvesentlighetslæren. Retten taler bare om det «meget beskjedne sammenstøtet» (s. 433), noe som indikerer at man er nær randsonen av uvesentlighetsbegrepet. I Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418) er det adekvanslæren som er den sentrale avgrensningslæren, se nedenfor.
Det kan være hensiktsmessig å dele opp argumentasjonen i ulike underordnede momenter, som også belyser ulike typetilfeller. Dette avsnittet omhandler ytre årsaksfaktorer utenfor skadelidte selv, mens det neste tar for seg indre faktorer i form av skadelidtes særlige sårbarhet. Selve drøftelsen viser at etterfølgende omstendigheter er relevante i vurderingen, fordi de kan bidra til at ansvarshendelsen får en mer tilbaketrukket rolle. Ser man på utfallet av vurderingen, eksemplifiserer Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) imidlertid at en «ren» årsakslinje kan tale for at årsaksbidraget er tilstrekkelig stort. Her er det også grunn til å påpeke at Høyesterett ikke ga trafikkforsikreren medhold i at Nilsens skadeutvikling ble påvirket av drosjeeierens skjenn for å ha ødelagt bilen (dommens s. 333). Retten uttaler sammenfatningsvis at skadeforløpet frem til lammelsene «har skjedd uten at utviklingen kan ses å være påvirket av etterfølgende omstendigheter som ikke står i sammenheng med ulykken» (s. 334). Uttalelsen inngår riktignok som en del av adekvansvurderingen, men har trolig preget også uvesentlighetsvurderingen.
Som Høyesterett påpekte senere samme dag i Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337), kan «drøftelsene av vesentlighet og adekvans gli noe over i hverandre» (s. 342). Dette gjelder særlig ved vurderingen av følgeskader, som var temmelig like i Psykoinvaliditet I-dommen og Psykoinvalidtet II-dommen. Betydningen av etterfølgende faktorer ses også i Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418). En kvinne ble utsatt for en påkjørsel bakfra med små kollisjonskrefter. De materielle skadene beløp seg til kr 325, for reparasjon av en pyntelist på støtfangeren og skifte av kontakten på tilhengerfestet. Hun krevde erstatning for en påstått nakkeslengskade. I årsaksvurderingen skiller Høyesterett mellom initialskadene og den senere skadeutviklingen. Bakgrunnen er at skadelidte i den første fasen hadde et normalt skadeforløp, mens den andre fasen var preget av en atypisk skadeutvikling (skadelidte ble først symptomfri, og fikk deretter en plutselig og betydelig forverring). Trafikkulykkens bidrag angis som tilstrekkelig for primærskaden, hvilket fremgår ved rettens utsagn om at «trafikkhellet, som utløste skadeforløpet, [kan] ikke anses som en helt uvesentlig årsak» (s. 433).
Når det gjelder den senere skadeutviklingen, synes trafikkulykken å ha ytet et for lite bidrag til å være rettslig relevant. Høyesterett legger vekt på at trafikkulykken «kommer i bakgrunnen for senere inntrådte omstendigheter» (s. 433). Årsaksbildet domineres her av andre faktorer, selv om det ikke angis uttrykkelig hva disse består i. De medisinske sakkyndigvurderingene tilsier at As arbeidsbelastning (nyetablert fysioterapeut) og/eller uheldige behandling av nakkeplagene (ugunstig bruk av nakkekrage) kan være blant disse faktorene. Domspremissene angir ikke om ansvarshendelsen oppfyller kriteriet i uvesentlighetslæren. Retten taler bare om det «meget beskjedne sammenstøtet» (s. 433), noe som indikerer at man er nær randsonen av uvesentlighetsbegrepet. I Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418) er det adekvanslæren som er den sentrale avgrensningslæren, se nedenfor.
Gradvis realisering av særlig sårbarhet
I tillegg til at ulike ytre årsaksfaktorer kan gripe inn i årsaksforløpet, kan dette bli påvirket av «indre» årsaksfaktorer i form av skadelidtes særlige sårbarhet. Når skadelidte har en latent sårbarhet som blir realisert av seg selv ut fra «naturens gang», er dette normalt en gradvis prosess. Jo lenger denne er kommet, dess mer fremtredende blir skadelidtes sykdom i forhold til ansvarshendelsen. Det gjør at ansvarshendelsens bidrag gradvis blir mer perifer i årsaksbildet. Dette må rettsanvenderen ta hensyn til i vurderingen av om kravet til årsaksbidrag er oppfylt i forhold til følgeskader.
Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337) er illustrerende. Høyesterett fremhever at «trekk ved Ranheims psykiske og fysiske helse og hans personlighet kommer inn med stor tyngde som en selvstendig virkende årsak til hans nedsatte ervervsevne» (s. 346). Dette uttales riktignok ikke i uvesentlighetsdrøftelsen, men synes likevel å prege denne vurderingen når man leser premissene i sammenheng. Realiseringen av sårbarheten synes å ha bidratt til at førstvoterende «har vært i tvil om erstatningsansvar må anses utelukket fordi ulykken må sees som en for uvesentlig faktor i årsaksbildet knyttet til lammelsen» (s. 346).
I tillegg til at ulike ytre årsaksfaktorer kan gripe inn i årsaksforløpet, kan dette bli påvirket av «indre» årsaksfaktorer i form av skadelidtes særlige sårbarhet. Når skadelidte har en latent sårbarhet som blir realisert av seg selv ut fra «naturens gang», er dette normalt en gradvis prosess. Jo lenger denne er kommet, dess mer fremtredende blir skadelidtes sykdom i forhold til ansvarshendelsen. Det gjør at ansvarshendelsens bidrag gradvis blir mer perifer i årsaksbildet. Dette må rettsanvenderen ta hensyn til i vurderingen av om kravet til årsaksbidrag er oppfylt i forhold til følgeskader.
Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337) er illustrerende. Høyesterett fremhever at «trekk ved Ranheims psykiske og fysiske helse og hans personlighet kommer inn med stor tyngde som en selvstendig virkende årsak til hans nedsatte ervervsevne» (s. 346). Dette uttales riktignok ikke i uvesentlighetsdrøftelsen, men synes likevel å prege denne vurderingen når man leser premissene i sammenheng. Realiseringen av sårbarheten synes å ha bidratt til at førstvoterende «har vært i tvil om erstatningsansvar må anses utelukket fordi ulykken må sees som en for uvesentlig faktor i årsaksbildet knyttet til lammelsen» (s. 346).
Argumentasjonslinjen ses også i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565). Høyesterett slutter seg til dr. Nordals erklæring om at bare 2,5 prosent av ervervsuførheten skyldes trafikkulykken i 1988. Ansvarshendelsen representerte derfor bare et lite årsaksbidrag. Dette ble enda mindre fra ulykkestidspunktet og fremover, fordi Lies sårbarhet suksessivt ble realisert av naturlig sykdomsutvikling. Trafikkulykkens bidrag ble derfor avtakende sammenliknet med bidraget fra sårbarheten. Førstvoterende for flertallet uttaler at
«A uførhet er resultatet av en helsemessig negativ utvikling. Selv om påkjørselen i 1988 inngår i denne utviklingen, er det – slik saken bevismessig ligger an – vanskelig å bygge på at det er noe av det samlete tap i erverv som ikke ville oppstått dersom påkjørselen i 1988 ikke hadde skjedd. Som faktor i hennes helsemessige negative utvikling blir ‘bidraget’ fra ulykken i 1988 i et totalbilde for beskjedent til at det kan gi grunnlag for erstatning.» (s. 1582–1583)
Måten premissene er formulert på, gjør at dommens ratio decidendi ikke fremgår helt klart. Den sentrale argumentasjonslinjen synes imidlertid å være at trafikkulykken ikke medførte noe tilleggstap, idet skadelidte uansett ville vært ervervsufør grunnet sykdom. Høyesterett finner det vanskelig å bygge på at selv «noe av det samlete tap i erverv» (s. 1582) ville oppstått uten trafikkulykken. Hvis denne ikke oppfyller betingelseslærens krav om nødvendig betingelse (pga. de overtallige årsakene), er uvesentlighetsvurderingen egentlig overflødig. Det kan imidlertid tenkes at retten trekker veksler på uvesentlighetslæren, siden denne (alogiske) avgrensningslæren her gir en supplerende begrunnelse for utfallet av årsaksvurderingen (frifinnelse av trafikkforsikreren). Etter mitt syn kan man se et berøringspunkt mot tidsavgrensningsprinsippet, fordi sårbarheten gradvis kan gå fra å ligge latent til å bli realisert uavhengig av ansvarshendelsen.
Argumentasjonslinjen ses også i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565). Høyesterett slutter seg til dr. Nordals erklæring om at bare 2,5 prosent av ervervsuførheten skyldes trafikkulykken i 1988. Ansvarshendelsen representerte derfor bare et lite årsaksbidrag. Dette ble enda mindre fra ulykkestidspunktet og fremover, fordi Lies sårbarhet suksessivt ble realisert av naturlig sykdomsutvikling. Trafikkulykkens bidrag ble derfor avtakende sammenliknet med bidraget fra sårbarheten. Førstvoterende for flertallet uttaler at
«A uførhet er resultatet av en helsemessig negativ utvikling. Selv om påkjørselen i 1988 inngår i denne utviklingen, er det – slik saken bevismessig ligger an – vanskelig å bygge på at det er noe av det samlete tap i erverv som ikke ville oppstått dersom påkjørselen i 1988 ikke hadde skjedd. Som faktor i hennes helsemessige negative utvikling blir ‘bidraget’ fra ulykken i 1988 i et totalbilde for beskjedent til at det kan gi grunnlag for erstatning.» (s. 1582–1583)
Måten premissene er formulert på, gjør at dommens ratio decidendi ikke fremgår helt klart. Den sentrale argumentasjonslinjen synes imidlertid å være at trafikkulykken ikke medførte noe tilleggstap, idet skadelidte uansett ville vært ervervsufør grunnet sykdom. Høyesterett finner det vanskelig å bygge på at selv «noe av det samlete tap i erverv» (s. 1582) ville oppstått uten trafikkulykken. Hvis denne ikke oppfyller betingelseslærens krav om nødvendig betingelse (pga. de overtallige årsakene), er uvesentlighetsvurderingen egentlig overflødig. Det kan imidlertid tenkes at retten trekker veksler på uvesentlighetslæren, siden denne (alogiske) avgrensningslæren her gir en supplerende begrunnelse for utfallet av årsaksvurderingen (frifinnelse av trafikkforsikreren). Etter mitt syn kan man se et berøringspunkt mot tidsavgrensningsprinsippet, fordi sårbarheten gradvis kan gå fra å ligge latent til å bli realisert uavhengig av ansvarshendelsen.
Skadelidtes handlingsvalg som årsaksfaktor
Også skadelidtes handlinger kan opptre som en etterfølgende årsaksfaktor. Det at skadelidte kan påvirke skadeutviklingen gjennom egne beslutninger og atferd, gjør at denne typen årsaksfaktorer kommer i en særstilling. Handlingsvalgene kan gjelde ulike forhold, som kan påvirke både skadeutviklingen og skadeomfanget. Skadelidte vil normalt hevde at handlingen er en følge av ansvarshendelsen, for dermed å tilskrive den skadevolders risikoområde. Problemet er at man ikke kan anvende naturvitenskapelige «årsakslover», siden skadelidtes handlingsvalg er en psykologisk årsaksfaktor. Analysene viser at Høyesterett her vurderer om handlingen er et rimelig (og rasjonelt) utfall av ansvarshendelsen. Dette kan konkretiseres for ulike typetilfeller.
Ett typetilfelle omhandler situasjoner hvor skadelidtes handlingsvalg har betydning for restarbeidsevnen, jf. skl. § 3-1 andre ledd, første punktum. I erstatningssammenheng aktualiseres problemstillingen når skadelidte mener å være psykisk uskikket for videre arbeid, og dermed får et inntektstap.
Også skadelidtes handlinger kan opptre som en etterfølgende årsaksfaktor. Det at skadelidte kan påvirke skadeutviklingen gjennom egne beslutninger og atferd, gjør at denne typen årsaksfaktorer kommer i en særstilling. Handlingsvalgene kan gjelde ulike forhold, som kan påvirke både skadeutviklingen og skadeomfanget. Skadelidte vil normalt hevde at handlingen er en følge av ansvarshendelsen, for dermed å tilskrive den skadevolders risikoområde. Problemet er at man ikke kan anvende naturvitenskapelige «årsakslover», siden skadelidtes handlingsvalg er en psykologisk årsaksfaktor. Analysene viser at Høyesterett her vurderer om handlingen er et rimelig (og rasjonelt) utfall av ansvarshendelsen. Dette kan konkretiseres for ulike typetilfeller.
Ett typetilfelle omhandler situasjoner hvor skadelidtes handlingsvalg har betydning for restarbeidsevnen, jf. skl. § 3-1 andre ledd, første punktum. I erstatningssammenheng aktualiseres problemstillingen når skadelidte mener å være psykisk uskikket for videre arbeid, og dermed får et inntektstap.
Et sentralt spørsmål er da om oppfatningen av å være yrkesufør er reelt begrunnet, jf. eksempelvis Dykker (Rt. 2003 s. 338). En spesialdykker i Nordsjøen ble trafikkskadet, og fikk en skulderskade. Den ble fastsatt til ca. 5 prosent medisinsk invaliditet. Selv om invaliditeten var lav, ga den store økonomiske utslag. Skadelidte følte seg uegnet for videre spesialdykking. Han oppfylte dermed ikke den spesielle yrkesforutsetningen om å føle seg egnet for arbeidet (ikke tilstrekkelig å være fysisk egnet).
Dykkeren måtte slutte i det godt betalte yrket, og ta et ordinært arbeid på land. Høyesterett vurderte om skadelidtes oppfatning var reelt begrunnet. Spørsmålet kom på spissen fordi skadelidtes syn stred mot konklusjonene til de medisinsk sakkyndige, som fant at han fortsatt kvalifiserte for yrket. Retten drøftet om dykkerens «standpunkt var begrunnet i en reell oppfatning om at han var uskikket for videre metningsdykking, eller om smertene ble brukt som en vikarierende begrunnelse» (avsnitt 53, sml. avsnitt 57). For ikke å ende opp med å måtte bygge bare på skadelidtes subjektive oppfatninger, tilføyde retten at «[d]et er dermed et sentralt spørsmål hvilket belegg man har fra annet hold for at hans standpunkt var reelt begrunnet» (avsnitt 53). Etter en konkret bevisvurdering fant Høyesterett at dykkerens oppfatning var reelt begrunnet. Konsekvensen ble da at også skadelidtes handling/atferd relaterte seg til ansvarshendelsen – som en slags avledet følge av denne.
Betydningen av skadelidtes subjektive opplevelse som skadeårsak er også drøftet i relasjon til arbeidsulykkesbegrepet i ysfl. § 11 første ledd bokstav a, jf. Skygge (Rt. 2005 s. 1757). Dommen er omtalt av bl.a. Kjelland 2006a. Et annet aspekt ses ved utmåling av merutgifter, der skadelidtes dekningsdisposisjon er en forutsetning for utgiften. Nygaard 2000b s. 432 påpeker at en «utgift alltid vil innehalda eit årsaksledd i form av ei menneskeleg handling på skadelidarsida», og at «[d]enne årsaksfaktoren kan dels byggja på vilje og val, evt. ynskje og personleg meining på skadelidarsida» (kursiveringer i original). Dette årsakskravet kan anses som inkorporert i begrepet «nødvendig og rimelig». I vurderingen av om, og hvor langt, merutgiften nyter erstatningsvern, vil årsaksperspektivet og utmålingsperspektivet ofte gli over i hverandre.
Dykkerdommen bidrar til å presisere uvesentlighetsvurderingen der en av årsaksfaktorene består i en psykologisk beslutningsprosess hos skadelidte. Høyesterett gir et avveiningskriterium ved å spørre om standpunktet er «reelt begrunnet». Selv om dette kan besvares med ja eller nei, vil domstolene legge vekt på i hvilken grad beslutningen med rimelighet kan tilskrives ansvarshendelsen. Rettens problematisering av om smertene ble brukt som en vikarierende begrunnelse, viser også at kriteriet «reelt begrunnet» tar sikte på å hindre misbruk av erstatningsreglene.
Dette hensynet ligger til grunn for flere av de momentene Høyesterett vektlegger i uvesentlighetsvurderingen. Dommen illustrerer grensen mellom uvesentlighetslæren og innretningsplikten, samt at utmålingen – her vurderingen av restarbeidsevnen – ikke alltid kan holdes klart atskilt fra årsaksvurderingen.
Et annet typetilfelle er der skadelidtes handlingsvalg innvirker på selve skadeutviklingen. Skadelidte kan for eksempel unnlate å følge medisinskfaglige råd, slik at skaden får et større omfang enn om rådene hadde vært fulgt. Også i slike tilfeller foreligger det ofte et samvirke mellom en utløsende ansvarshendelse og skadelidtes etterfølgende atferd. Man får også da en vurdering av om skadelidtes beslutninger og handlinger er rimelige og rasjonelt begrunnet, jf. eksempelvis Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158). Skadelidte ble trafikkskadet i 1989, og utviklet en somatoform lidelse. Denne var i vesentlig grad forårsaket av en selvpåført sykeliggjøring, ved at hun gjentatte ganger trosset legenes råd om å akseptere skaden som psykisk betinget. I stedet rettet hun nye henvendelser til helsevesenet for å få bekreftet sin oppfatning om at lidelsen var somatisk betinget. Atferden var dels motivert av utsikten til en betydelig erstatningsutbetaling. Høyesterett fant at skadelidtes beslutninger og handlingsvalg ikke var rimelig begrunnet. Retten uttaler dette riktignok under adekvansvurderingen, men førstvoterende bemerker at man kan «reise spørsmål om dette [uvesentlighets]vilkåret er oppfylt» (avsnitt 66, min klammeparentes). Sammenholdt med at skadefølgen ble ansett som inadekvat ut fra skadelidtes håndtering av hendelsen/skaden, og at adekvanslæren og uvesentlighetslæren kan gli over i hverandre, indikerer dette at heller ikke kravet om et minste årsaksbidrag er oppfylt.
Sammenfatningsvis ser man hvordan også indre faktorer kan komme inn i årsaksrekken, slik at ansvarshendelsen får en stadig mindre betydning for utviklingen av følgeskadene.
Et sentralt spørsmål er da om oppfatningen av å være yrkesufør er reelt begrunnet, jf. eksempelvis Dykker (Rt. 2003 s. 338). En spesialdykker i Nordsjøen ble trafikkskadet, og fikk en skulderskade. Den ble fastsatt til ca. 5 prosent medisinsk invaliditet. Selv om invaliditeten var lav, ga den store økonomiske utslag. Skadelidte følte seg uegnet for videre spesialdykking. Han oppfylte dermed ikke den spesielle yrkesforutsetningen om å føle seg egnet for arbeidet (ikke tilstrekkelig å være fysisk egnet).
Dykkeren måtte slutte i det godt betalte yrket, og ta et ordinært arbeid på land. Høyesterett vurderte om skadelidtes oppfatning var reelt begrunnet. Spørsmålet kom på spissen fordi skadelidtes syn stred mot konklusjonene til de medisinsk sakkyndige, som fant at han fortsatt kvalifiserte for yrket. Retten drøftet om dykkerens «standpunkt var begrunnet i en reell oppfatning om at han var uskikket for videre metningsdykking, eller om smertene ble brukt som en vikarierende begrunnelse» (avsnitt 53, sml. avsnitt 57). For ikke å ende opp med å måtte bygge bare på skadelidtes subjektive oppfatninger, tilføyde retten at «[d]et er dermed et sentralt spørsmål hvilket belegg man har fra annet hold for at hans standpunkt var reelt begrunnet» (avsnitt 53). Etter en konkret bevisvurdering fant Høyesterett at dykkerens oppfatning var reelt begrunnet. Konsekvensen ble da at også skadelidtes handling/atferd relaterte seg til ansvarshendelsen – som en slags avledet følge av denne.
Betydningen av skadelidtes subjektive opplevelse som skadeårsak er også drøftet i relasjon til arbeidsulykkesbegrepet i ysfl. § 11 første ledd bokstav a, jf. Skygge (Rt. 2005 s. 1757). Dommen er omtalt av bl.a. Kjelland 2006a. Et annet aspekt ses ved utmåling av merutgifter, der skadelidtes dekningsdisposisjon er en forutsetning for utgiften. Nygaard 2000b s. 432 påpeker at en «utgift alltid vil innehalda eit årsaksledd i form av ei menneskeleg handling på skadelidarsida», og at «[d]enne årsaksfaktoren kan dels byggja på vilje og val, evt. ynskje og personleg meining på skadelidarsida» (kursiveringer i original). Dette årsakskravet kan anses som inkorporert i begrepet «nødvendig og rimelig». I vurderingen av om, og hvor langt, merutgiften nyter erstatningsvern, vil årsaksperspektivet og utmålingsperspektivet ofte gli over i hverandre.
Dykkerdommen bidrar til å presisere uvesentlighetsvurderingen der en av årsaksfaktorene består i en psykologisk beslutningsprosess hos skadelidte. Høyesterett gir et avveiningskriterium ved å spørre om standpunktet er «reelt begrunnet». Selv om dette kan besvares med ja eller nei, vil domstolene legge vekt på i hvilken grad beslutningen med rimelighet kan tilskrives ansvarshendelsen. Rettens problematisering av om smertene ble brukt som en vikarierende begrunnelse, viser også at kriteriet «reelt begrunnet» tar sikte på å hindre misbruk av erstatningsreglene.
Dette hensynet ligger til grunn for flere av de momentene Høyesterett vektlegger i uvesentlighetsvurderingen. Dommen illustrerer grensen mellom uvesentlighetslæren og innretningsplikten, samt at utmålingen – her vurderingen av restarbeidsevnen – ikke alltid kan holdes klart atskilt fra årsaksvurderingen.
Et annet typetilfelle er der skadelidtes handlingsvalg innvirker på selve skadeutviklingen. Skadelidte kan for eksempel unnlate å følge medisinskfaglige råd, slik at skaden får et større omfang enn om rådene hadde vært fulgt. Også i slike tilfeller foreligger det ofte et samvirke mellom en utløsende ansvarshendelse og skadelidtes etterfølgende atferd. Man får også da en vurdering av om skadelidtes beslutninger og handlinger er rimelige og rasjonelt begrunnet, jf. eksempelvis Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158). Skadelidte ble trafikkskadet i 1989, og utviklet en somatoform lidelse. Denne var i vesentlig grad forårsaket av en selvpåført sykeliggjøring, ved at hun gjentatte ganger trosset legenes råd om å akseptere skaden som psykisk betinget. I stedet rettet hun nye henvendelser til helsevesenet for å få bekreftet sin oppfatning om at lidelsen var somatisk betinget. Atferden var dels motivert av utsikten til en betydelig erstatningsutbetaling. Høyesterett fant at skadelidtes beslutninger og handlingsvalg ikke var rimelig begrunnet. Retten uttaler dette riktignok under adekvansvurderingen, men førstvoterende bemerker at man kan «reise spørsmål om dette [uvesentlighets]vilkåret er oppfylt» (avsnitt 66, min klammeparentes). Sammenholdt med at skadefølgen ble ansett som inadekvat ut fra skadelidtes håndtering av hendelsen/skaden, og at adekvanslæren og uvesentlighetslæren kan gli over i hverandre, indikerer dette at heller ikke kravet om et minste årsaksbidrag er oppfylt.
Sammenfatningsvis ser man hvordan også indre faktorer kan komme inn i årsaksrekken, slik at ansvarshendelsen får en stadig mindre betydning for utviklingen av følgeskadene.
Uvesentlighetsterskelen
Generelt
Det finnes ingen eksakte kriterier som kvantifiserer hvor stort årsaksbidraget må være. Ut fra høyesterettspraksis er det imidlertid mulig å gi en grov antydning om minstekravet. I Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) uttalte retten følgende: «Det er bare hvis en av de samvirkende årsaker må anses som ubetydelig at man … kan velge å se bort fra den» (s. 1487).
I andre dommer har Høyesterett brukt uttrykk som «helt uvesentlig årsak», «for beskjedent» og «liten innvirkning på [skade]forløpet», se henholdsvis Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418, s. 433), Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, s. 1583) og Dispril (Rt. 2000 s. 915, s. 925). Selv om formuleringene varierer, fremgår det at kun helt perifere årsaker kan anses som uvesentlige.
Det finnes ingen eksakte kriterier som kvantifiserer hvor stort årsaksbidraget må være. Ut fra høyesterettspraksis er det imidlertid mulig å gi en grov antydning om minstekravet. I Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) uttalte retten følgende: «Det er bare hvis en av de samvirkende årsaker må anses som ubetydelig at man … kan velge å se bort fra den» (s. 1487).
I andre dommer har Høyesterett brukt uttrykk som «helt uvesentlig årsak», «for beskjedent» og «liten innvirkning på [skade]forløpet», se henholdsvis Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418, s. 433), Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, s. 1583) og Dispril (Rt. 2000 s. 915, s. 925). Selv om formuleringene varierer, fremgår det at kun helt perifere årsaker kan anses som uvesentlige.
Dommene viser tydelig at norsk rett ikke bygger på en tradisjonell hovedårsakslære, men en uvesentlighetslære. Alle ansvarshendelser som var en nødvendig betingelse for skaden, og som ikke var en ubetydelig del av det samlede årsaksbildet, oppfyller med andre ord årsakskravet. I mange tilfeller tales det om en «modifisert hovedårsakslære». Uttrykket har sine fordeler, men kan lede tanken i feil retning. Etter mitt syn er det i dag vel så dekkende å tale om en «modifisert betingelseslære». Det begrepet får bedre frem at det er betingelseslæren som modifiseres.
Ved gjennomføringen av uvesentlighetsvurderingen kan det i noen tilfeller være nødvendig å differensiere mellom de ulike skadene som har blitt påført. Et viktig skille er mellom ansvarshendelsens bidrag til primærskaden (initialskaden) og sekundærskaden (følgeskaden). Et eksempel: Skadelidte A har vært utsatt for en trafikk-/arbeidsulykke. Som et resultat av ulykken og As fysiske og psykiske sårbarhet, brekker A ryggen og utvikler depresjon. Ulykken er en nødvendig betingelse for begge skadene, men den har bidratt med ulik styrke. As sårbarhet i form av beinskjørhet kan være lite utviklet, slik at ulykken er en sentral årsak til den fysiske skaden. Ulykken kan imidlertid være perifer som årsak til utviklingen av depresjonen (som i det alt vesentlige skyldes forhold ved As personlighet), og da er det ikke er naturlig å pålegge erstatningsansvar. Utfallet av uvesentlighetsvurderingen kan dermed bli forskjellig for de to skadene. På samme måte kan det være nødvendig å skille mellom forbigående og varige plager. Ansvarshendelsen kan for eksempel ha bidratt tilstrekkelig til midlertidige nakkeplager, men være for perifer dersom skadelidte utvikler varige nakkeplager eller en nevrosetilstand.
Særlig om legemiddelskader
I uvesentlighetsvurderingen kan også formålsbetraktninger spille inn. Når formålet med ansvarsgrunnlaget er å verne den type skade man står overfor (reparasjon), er det et argument for ansvar. Dette illustreres av rettspraksis om legemiddelansvar. I Dispril (Rt. 2000 s. 915) tar Høyesterett hensyn til at sjeldne bivirkningsskader var noe lovgiver ønsket å verne. En jente ble hudskadet (Stevens-Johnsons syndrom*), da hun brukte Dispril som ledd i behandling av en infeksjonssykdom. Uttalelser fra de medisinsk sakkyndige tilsier at hun var overømfintlig for hudlidelsen. Under henvisning til forarbeidene fremhever førstvoterende for flertallet at legemiddelansvaret nettopp tar sikte på å fange inn sjeldne bivirkninger med stort skadepotensial:
«Det er etter min mening ikke grunnlag for å anse at Dispril har hatt så liten innvirkning på forløpet at det skulle være unaturlig å tillegge det erstatningsrettslig betydning. Det dreier seg – slik jeg ser det – om to faktorer som begge har vært nødvendige for å frembringe en meget sjeldent forekommende bivirkning. At en slik virkning inntrer uhyre sjelden, er ikke avgjørende. De sjeldne bivirkningene med stor skadeevne er nettopp en viktig gruppe tilfeller under det objektive legemiddelansvar, jf. NOU 1980: 29 Produktansvaret, side 205.» (s. 925)- På side 205 i forarbeidene fremgår det at «[d]ersom det er tale om bivirkning som sjelden inntrer, men som lett fører til alvorlig skade, vil det normalt bli erstatning» (uthevning i original).
Sitatet viser at regelens beskyttelsesformål inngår i vurderingen av om det er naturlig å pålegge ansvar og at formålsbetraktninger kan spille inn i uvesentlighetsvurderingen.
*Nylenna 2007 s. 331 forklarer Stevens-Johnsons syndrom som «feber, nedsatt allmenntilstand og hud- og slimhinnebetennelse».
I uvesentlighetsvurderingen kan også formålsbetraktninger spille inn. Når formålet med ansvarsgrunnlaget er å verne den type skade man står overfor (reparasjon), er det et argument for ansvar. Dette illustreres av rettspraksis om legemiddelansvar. I Dispril (Rt. 2000 s. 915) tar Høyesterett hensyn til at sjeldne bivirkningsskader var noe lovgiver ønsket å verne. En jente ble hudskadet (Stevens-Johnsons syndrom*), da hun brukte Dispril som ledd i behandling av en infeksjonssykdom. Uttalelser fra de medisinsk sakkyndige tilsier at hun var overømfintlig for hudlidelsen. Under henvisning til forarbeidene fremhever førstvoterende for flertallet at legemiddelansvaret nettopp tar sikte på å fange inn sjeldne bivirkninger med stort skadepotensial:
«Det er etter min mening ikke grunnlag for å anse at Dispril har hatt så liten innvirkning på forløpet at det skulle være unaturlig å tillegge det erstatningsrettslig betydning. Det dreier seg – slik jeg ser det – om to faktorer som begge har vært nødvendige for å frembringe en meget sjeldent forekommende bivirkning. At en slik virkning inntrer uhyre sjelden, er ikke avgjørende. De sjeldne bivirkningene med stor skadeevne er nettopp en viktig gruppe tilfeller under det objektive legemiddelansvar, jf. NOU 1980: 29 Produktansvaret, side 205.» (s. 925)- På side 205 i forarbeidene fremgår det at «[d]ersom det er tale om bivirkning som sjelden inntrer, men som lett fører til alvorlig skade, vil det normalt bli erstatning» (uthevning i original).
Sitatet viser at regelens beskyttelsesformål inngår i vurderingen av om det er naturlig å pålegge ansvar og at formålsbetraktninger kan spille inn i uvesentlighetsvurderingen.
*Nylenna 2007 s. 331 forklarer Stevens-Johnsons syndrom som «feber, nedsatt allmenntilstand og hud- og slimhinnebetennelse».
Egen utforming av uvesentlighetslæren ved yrkesskader?
Ved yrkesskader er sårbarhetsprinsippet lovfestet ved at det i utgangspunktet «skal … ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen». Fra dette er det unntak der «den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak». Det sentrale hensynet bak ysfl. § 11 tredje ledd er å forebygge årsakstvister grunnet bevistvil, se NOU 1988: 6 s. 80. Særlig ved yrkessykdommer kan det være vanskelig å fastslå hvilke årsaker som har innvirket, og med hvilken styrke (NOU 1988: 6 s. 56). Utvalget bemerker at konfliktforebygging er både i skadevolders og skadelidtes interesse (NOU 1988: 6 s. 80). Justisdepartementet sluttet seg til utvalgets vurderinger:
«Det er umulig å unngå alle avgrensningsproblemer uten at man helt forlater kravet om en erstatningsrettslig årsakssammenheng, og det finner ikke utvalget at det er grunnlag for å gjøre så lenge det er tale om en forsikring og ikke trygd. Utvalget vil imidlertid gå et stykke på denne veien, ved den regelen som er foreslått i første ledd annet punktum. Regelen innebærer at større tilbøyelighet enn vanlig eller gjennomsnittlig ikke skal komme arbeidstakeren til skade.» (Ot.prp. nr. 44 for 1988–89) s. 63)
Ved yrkesskader er sårbarhetsprinsippet lovfestet ved at det i utgangspunktet «skal … ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen». Fra dette er det unntak der «den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak». Det sentrale hensynet bak ysfl. § 11 tredje ledd er å forebygge årsakstvister grunnet bevistvil, se NOU 1988: 6 s. 80. Særlig ved yrkessykdommer kan det være vanskelig å fastslå hvilke årsaker som har innvirket, og med hvilken styrke (NOU 1988: 6 s. 56). Utvalget bemerker at konfliktforebygging er både i skadevolders og skadelidtes interesse (NOU 1988: 6 s. 80). Justisdepartementet sluttet seg til utvalgets vurderinger:
«Det er umulig å unngå alle avgrensningsproblemer uten at man helt forlater kravet om en erstatningsrettslig årsakssammenheng, og det finner ikke utvalget at det er grunnlag for å gjøre så lenge det er tale om en forsikring og ikke trygd. Utvalget vil imidlertid gå et stykke på denne veien, ved den regelen som er foreslått i første ledd annet punktum. Regelen innebærer at større tilbøyelighet enn vanlig eller gjennomsnittlig ikke skal komme arbeidstakeren til skade.» (Ot.prp. nr. 44 for 1988–89) s. 63)
Dette påpekes også i NOU 2004: 3, der Arbeidsskadeutvalget uttaler at ysfl. § 11 tredje ledd «er tenkt å forenkle årsaksvurderingen». Se NOU 2004: 3 s. 226 og Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 89. Videre er formålet å oppnå raskere personskadeoppgjør (Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 65). I høringsrunden ble sårbarhetsregelen bare kommentert av Rikstrygdeverket, som ga sin tilslutning til utkastet. Rikstrygdeverket uttalte at «[v]i er allerede i ferd med å legge opp til en praksis som i det vesentlige samsvarer med Y-utvalgets forslag. På dette punkt skulle det således være gode muligheter for å samordne praksis» (Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 64). Også Justisdepartementet var enig i den foreslåtte sårbarhetsregelen, og fremhevet prosessøkonomiske hensyn. Det ble uttalt at «[h]vis det skulle kunne legges vekt på en særlig disposisjon for skade, ville yrkesskadeforsikringen videre kunne miste mye av sin effekt: Mange lider av en eller annen skrøpelighet eller sykdomsdisposisjon» (Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 65). Forarbeidsuttalelsene gir ikke noe klart svar på om ysfl. § 11 tredje ledd innrømmer yrkesskadde et sterkere sårbarhetsvern enn de alminnelige erstatningsreglene. Man kan spørre om formålsbetraktninger kan tillegges så stor vekt at det skal mer til for å beskjære sårbarhetsprinsippet i yrkesskadetilfellene.
En isolert vurdering av forarbeidene kan nok tilsi et bekreftende svar. Høyesterettspraksis viser likevel at man bør utvise forsiktighet med en slik tolkning. I den grad Høyesterett hadde ment at årsaksreglene i yrkesskadeforsikringsloven skulle avvike fra de alminnelige årsaksprinsippene, antas dette å ville blitt uttrykt klarere. Høyesterettspraksis synes tvert imot å gi holdepunkter for at unntaket i ysfl. § 11 tredje ledd samsvarer med alminnelig erstatningsrett.
Den dommen som inneholder de mest utførlige vurderingene, er Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614). Dommen har flere vota. Andrevoterende synes å hevde at ysfl. § 11 tredje ledd samsvarer med den alminnelige, ulovfestede uvesentlighetslæren. Han uttaler at unntaksregelen i ysfl. § 11 tredje ledd «er i samsvar med det som er lagt til grunn i alminnelig erstatningsrett» (s. 1630). Synspunktet utdypes i den etterfølgende bemerkningen:
«Etter ordlyden i § 11 tredje ledd synes det å være en forutsetning for at en særlig mottakelighet for skade skal være relevant, at den særlige mottakelighet må anses som den helt overveiende årsak. Siden bestemmelsen bare gir uttrykk for det som følger av alminnelig erstatningsrett, kan den imidlertid ikke tas på ordet på dette punkt, men må forstås i samsvar med det som ellers gjelder.» (s. 1630)
Utsagnene om at ysfl. § 11 tredje ledd samsvarer med alminnelig erstatningsrett, tilsier at det lovfestede unntaket overensstemmer med den ulovfestede uvesentlighetslæren. Synspunktet støttes av Inneklima (Rt. 2000 s. 620). Til tross for at det prinsipale kravet ble fremmet etter yrkesskadeforsikringsloven, drøftes ikke ysfl. § 11 tredje ledd. Høyesterett viser bare til den vanlige uvesentlighetslæren, hvilket fremgår av henvisningen til P-pille II (Rt. 1992 s. 64):
«Etter mitt syn fremstår inneklimaet og eksponeringen for DCB i tekstilformingsrommet som et usikkert og i alle tilfelle som et lite vesentlig element i utviklingen av As sinnslidelse – og deretter av MCS – i et ellers meget sammensatt årsaksbilde. Jeg finner derfor å måtte se bort fra disse forhold ved ansvarsbedømmelsen, jf. Rt. 1992 side 64 på side 70.» (s. 631)
Høyesteretts fremgangsmåte tyder på at det er uten betydning om spørsmålet hadde blitt løst etter yrkesskadeforsikringsloven, og dermed også ysfl. § 11 tredje ledd. Det at Høyesterett ikke drøfter betydningen av lovbestemmelsen, tilsier at uvesentlighetskriteriet er det samme i og utenfor yrkesskadeforsikringsloven. Dette underbygges av Schizofreni (Rt. 2007 s. 172). Her ble erstatningsansvaret basert på ysfl. § 11. Retten foretar ingen særskilt drøftelse verken av sårbarhetsprinsippet eller uvesentlighetslæren, men gir en mer generell uttalelse om forholdet til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. I innledningen til årsaksvurderingen presiseres det at bestemmelsen «bygger i utgangspunktet på den alminnelige lære om årsakssammenheng og adekvans» (avsnitt 41). Utsagnet omhandler riktignok ikke ysfl. § 11 tredje ledd spesielt, men indikerer at innholdet også i uvesentlighetslæren samsvarer med alminnelige årsaksprinsipper. Dommen gir derfor ytterligere støtte for at det alminnelige, ulovfestede uvesentlighetskriteriet er det samme som unntaket i ysfl. § 11 tredje ledd.
Dette påpekes også i NOU 2004: 3, der Arbeidsskadeutvalget uttaler at ysfl. § 11 tredje ledd «er tenkt å forenkle årsaksvurderingen». Se NOU 2004: 3 s. 226 og Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 89. Videre er formålet å oppnå raskere personskadeoppgjør (Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 65). I høringsrunden ble sårbarhetsregelen bare kommentert av Rikstrygdeverket, som ga sin tilslutning til utkastet. Rikstrygdeverket uttalte at «[v]i er allerede i ferd med å legge opp til en praksis som i det vesentlige samsvarer med Y-utvalgets forslag. På dette punkt skulle det således være gode muligheter for å samordne praksis» (Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 64). Også Justisdepartementet var enig i den foreslåtte sårbarhetsregelen, og fremhevet prosessøkonomiske hensyn. Det ble uttalt at «[h]vis det skulle kunne legges vekt på en særlig disposisjon for skade, ville yrkesskadeforsikringen videre kunne miste mye av sin effekt: Mange lider av en eller annen skrøpelighet eller sykdomsdisposisjon» (Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 65). Forarbeidsuttalelsene gir ikke noe klart svar på om ysfl. § 11 tredje ledd innrømmer yrkesskadde et sterkere sårbarhetsvern enn de alminnelige erstatningsreglene. Man kan spørre om formålsbetraktninger kan tillegges så stor vekt at det skal mer til for å beskjære sårbarhetsprinsippet i yrkesskadetilfellene.
En isolert vurdering av forarbeidene kan nok tilsi et bekreftende svar. Høyesterettspraksis viser likevel at man bør utvise forsiktighet med en slik tolkning. I den grad Høyesterett hadde ment at årsaksreglene i yrkesskadeforsikringsloven skulle avvike fra de alminnelige årsaksprinsippene, antas dette å ville blitt uttrykt klarere. Høyesterettspraksis synes tvert imot å gi holdepunkter for at unntaket i ysfl. § 11 tredje ledd samsvarer med alminnelig erstatningsrett.
Den dommen som inneholder de mest utførlige vurderingene, er Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614). Dommen har flere vota. Andrevoterende synes å hevde at ysfl. § 11 tredje ledd samsvarer med den alminnelige, ulovfestede uvesentlighetslæren. Han uttaler at unntaksregelen i ysfl. § 11 tredje ledd «er i samsvar med det som er lagt til grunn i alminnelig erstatningsrett» (s. 1630). Synspunktet utdypes i den etterfølgende bemerkningen:
«Etter ordlyden i § 11 tredje ledd synes det å være en forutsetning for at en særlig mottakelighet for skade skal være relevant, at den særlige mottakelighet må anses som den helt overveiende årsak. Siden bestemmelsen bare gir uttrykk for det som følger av alminnelig erstatningsrett, kan den imidlertid ikke tas på ordet på dette punkt, men må forstås i samsvar med det som ellers gjelder.» (s. 1630)
Utsagnene om at ysfl. § 11 tredje ledd samsvarer med alminnelig erstatningsrett, tilsier at det lovfestede unntaket overensstemmer med den ulovfestede uvesentlighetslæren. Synspunktet støttes av Inneklima (Rt. 2000 s. 620). Til tross for at det prinsipale kravet ble fremmet etter yrkesskadeforsikringsloven, drøftes ikke ysfl. § 11 tredje ledd. Høyesterett viser bare til den vanlige uvesentlighetslæren, hvilket fremgår av henvisningen til P-pille II (Rt. 1992 s. 64):
«Etter mitt syn fremstår inneklimaet og eksponeringen for DCB i tekstilformingsrommet som et usikkert og i alle tilfelle som et lite vesentlig element i utviklingen av As sinnslidelse – og deretter av MCS – i et ellers meget sammensatt årsaksbilde. Jeg finner derfor å måtte se bort fra disse forhold ved ansvarsbedømmelsen, jf. Rt. 1992 side 64 på side 70.» (s. 631)
Høyesteretts fremgangsmåte tyder på at det er uten betydning om spørsmålet hadde blitt løst etter yrkesskadeforsikringsloven, og dermed også ysfl. § 11 tredje ledd. Det at Høyesterett ikke drøfter betydningen av lovbestemmelsen, tilsier at uvesentlighetskriteriet er det samme i og utenfor yrkesskadeforsikringsloven. Dette underbygges av Schizofreni (Rt. 2007 s. 172). Her ble erstatningsansvaret basert på ysfl. § 11. Retten foretar ingen særskilt drøftelse verken av sårbarhetsprinsippet eller uvesentlighetslæren, men gir en mer generell uttalelse om forholdet til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. I innledningen til årsaksvurderingen presiseres det at bestemmelsen «bygger i utgangspunktet på den alminnelige lære om årsakssammenheng og adekvans» (avsnitt 41). Utsagnet omhandler riktignok ikke ysfl. § 11 tredje ledd spesielt, men indikerer at innholdet også i uvesentlighetslæren samsvarer med alminnelige årsaksprinsipper. Dommen gir derfor ytterligere støtte for at det alminnelige, ulovfestede uvesentlighetskriteriet er det samme som unntaket i ysfl. § 11 tredje ledd.
Rettsvirkninger. Enten/eller-løsning
Rettsvirkningen er en enten/eller-løsning. Dersom ansvarshendelsen er helt perifer, må den påståtte skadevolderen frifinnes. Det er ikke adgang til mellomløsninger med delvis ansvar – enten er det fullt ansvar (årsakssammenheng) eller så blir det frifinnelse av den påståtte skadevolderen.
Dette illustreres av Inneklima (Rt. 2000 s. 620), som er nevnt foran. Der skadelidte ikke har rett til erstatning fordi årsaksbidraget er for lite, kan skadelidte likevel ha rett til ytelser etter generelle trygde- og velferdsrettslige kompensasjonsordninger. Her ser man et eksempel på erstatningsrettens grense mot velferdsretten. Velferdsordninger retter oppmerksomheten mot skadelidtes behov, ikke årsaken til behovet. Dette er én av de sentrale forskjellene mellom erstatning og trygd, og en av grunnene til at velferdsretten kan ha funksjon som et «sikkerhetsnett» for skadelidte.
Dersom en årsaksfaktor har ytt et uvesentlig bidrag til å fremkalle skaden, vil det i mange tilfeller heller ikke foreligge ansvarsgrunnlag. Den påståtte skadevolderen blir da ansvarsfri fordi det første grunnvilkåret for erstatning ikke er oppfylt. Dette er særlig tydelig under culpaansvaret, som normalt er forbeholdt ansvarshendelser som representerer risiko av en viss størrelse. Tilsvarende gjelder for det ulovfestede objektive ansvaret. For å oppfylle kriteriet om «ekstraordinær risiko» må ansvarshendelsen vanligvis ha ytt et årsaksbidrag som overstiger det uvesentlige. Disse ansvarsgrunnlagene har med andre ord et slags «innebygd» filter i selve ansvarsgrunnlagsmodellen som skiller ut perifere årsaksfaktorer. Uvesentlighetslæren får derfor størst selvstendig betydning ved lovfestet objektivt ansvar, slik som bilansvaret og yrkesskadeansvaret. Dette gjenspeiles i domsmaterialet, hvor det nettopp er avgjørelser fra disse to ansvarsområdene som særlig har bidratt til utvikling av uvesentlighetslæren.
Videre er det en sammenheng mellom uvesentlighetslæren og bevisvurderingen av om det foreligger årsakssammenheng. Dersom en årsaksfaktor vurderes som uvesentlig, kan det ofte være usikkert om faktoren overhodet står i faktisk årsakssammenheng med skaden. Hvis skaden ville oppstått uavhengig av ansvarshendelsen, er ikke ansvarshendelsen en nødvendig betingelse. Det er tale om to prinsipielt forskjellige vurderinger, men praksis viser eksempler på at drøftelsene kan gli noe over i hverandre.
Hvis ansvarshendelsen ikke anses som uvesentlig, ligger det an til at skadelidte kan kreve erstatning. Det beror på om skadelidte også passerer det neste «hinderet», som er adekvanslæren.
Adekvanslæren
Oversikt
Det er i dag vanlig å oppstille adekvans som et eget erstatningsvilkår. Adekvans kan foreløpig forklares som at skaden ikke må stå i et for fjernt og avledet forhold til ansvarshendelsen. Formålet med adekvanslæren er dermed, i likhet med uvesentlighetslæren, å begrense hvilke årsaksfaktorer som gir grunnlag for erstatningsansvar. Første gang dette vilkåret ble formulert i norsk høyesterettspraksis, var i Knallperle I (Rt. 1909 s. 851). Dommen bidro til å avklare adekvanslærens stilling i norsk erstatningsrett. Høyesterett konstaterte at det forelå faktisk årsakssammenheng mellom jernbanens anvendelse av sprengstoff og personskaden. Problemstillingen under årsaksvurderingen ble derfor avgrenset til «om der her foreligger, hvad man kan kalde for et retslig adækvat kausalforhold» (s. 853). Dette ble besvart med ja, og den skadde gutten fikk tilkjent erstatning. Denne tilnærmingen har blitt videreført i senere rettspraksis.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Hensyn
Adekvanskriteriet skal beskytte skadevolder mot usikkerhet. Av den grunn retter adekvanslæren primært oppmerksomheten mot skadevolderen. Adekvansregelen anviser imidlertid også vurderinger av skadelidtes forhold. Det er naturlig siden adekvanskravet skal fordele risikoen mellom skadevolder og skadelidte. Hvorvidt en skade er adekvat, beror til slutt på en sammensatt vurdering der også andre faktorer spiller inn. Et relevant moment er om skadevolder har utvist skyld, og i så fall med hvilken skyldgrad. Det fremstår som rettferdig at skadevolder skal måtte svare for et større omfang skadetyper når vedkommende er sterkt å bebreide.
I tillegg kan grunnleggende erstatningsrettslige hensyn som prevensjonshensynet innvirke på vurderingen av hvilke skader/tap som er adekvate. Her må det differensieres ut fra hva slags type interesse som er skadet. Generelt nyter personskader sterkere vern enn rene formuesskader og tredjepartstap. Jeg vil nå beskrive adekvanslæren i mer generelle trekk. I slutten av kapitlet skal det belyses noen nyanser gjennom kasuistikk.
Forholdet til betingelseslæren
Gjennomgangen av norsk rettspraksis viser at det kan være noe tilfeldig om avgrensningen skjer etter uvesentlighetslæren eller adekvanslæren. Det har sammenheng med at drøftelsene av vesentlighet og adekvans kan gli noe over i hverandre. Se Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337, s. 342), hvor førstvoterende uttalte:
«Jeg nevner at slik vår sak ligger an, kan drøftelsene av vesentlighet og adekvans gli noe over i hverandre.» (s. 342)
Synspunktet ble stadfestet i Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 68). Det er imidlertid en viss perspektivforskyvning. Uvesentlighetslæren brukes først og fremst til å avgrense ansvar for primærskadene, mens adekvanslæren ofte er et bedre verktøy for å avgrense skadevolders ansvar for sekundærskadene. Disse sekundærskadene er typisk mer indirekte skadefølger som utvikles over tid. Enten avgrensningen skjer etter uvesentlighetslæren eller adekvanslæren, må det foretas en konkret helhetsvurdering, hvor et bredt spekter av faktorer spiller inn.
Forholdet til uvesentlslæren
Gjennomgangen av norsk rettspraksis viser at det kan være noe tilfeldig om avgrensningen skjer etter uvesentlighetslæren eller adekvanslæren. Det har sammenheng med at drøftelsene av vesentlighet og adekvans kan gli noe over i hverandre. Se Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337, s. 342), hvor førstvoterende uttalte:
«Jeg nevner at slik vår sak ligger an, kan drøftelsene av vesentlighet og adekvans gli noe over i hverandre.» (s. 342)
Synspunktet ble stadfestet i Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 68). Det er imidlertid en viss perspektivforskyvning. Uvesentlighetslæren brukes først og fremst til å avgrense ansvar for primærskadene, mens adekvanslæren ofte er et bedre verktøy for å avgrense skadevolders ansvar for sekundærskadene. Disse sekundærskadene er typisk mer indirekte skadefølger som utvikles over tid. Enten avgrensningen skjer etter uvesentlighetslæren eller adekvanslæren, må det foretas en konkret helhetsvurdering, hvor et bredt spekter av faktorer spiller inn.
Det finnes ingen «adekvansformel»
Adekvanslærens vilkårsside lar seg ikke beskrive i én enkelt setning. Det finnes ingen generell regel som på en enkel måte uttrykker hva adekvanslæren går ut på. Grunnen er at saksforholdene kan variere i det nærmest uendelige, og det er behov for dynamikk i reglene. Man er på et område hvor man må nøye seg med å formulere et vurderingstema og de tilhørende prinsipper og momenter som kan inngå i vurderingen. Adekvanslæren kan betraktes som et slags juridisk «puslespill». Gjennom analyser av rettspraksis og andre rettskilder vil jeg i det følgende presentere prinsippene og momentene som utgjør puslespillets «brikker».
De forskjellige adekvansmomentene må ses i sammenheng. Lav påregnelighet vil for eksempel skjerpe kravet til nærhet hvis det skal pålegges erstatningsansvar. Høy påregnelighetsgrad innebærer på den annen side at det ikke stilles like strenge krav til nærheten for at adekvanskravet skal være oppfylt. Som følge av at momentene inngår i en sammensatt helhetsvurdering, kan manglende adekvans begrunnes i at én av faktorene ikke er til stede. I mange tilfeller er det en nær sammenheng mellom skadefølgens påregnelighet og nærhet, slik at faktorene trekker i samme retning.
Begrepene «påregnelighet» vs. «adekvans»
Begrepene «påregnelighet» og «adekvans» kan brukes synonymt. Det gjøres likevel ikke i fremstillingen her. Jeg anvender adekvansbegrepet for å angi selve vurderingstemaet, som et «paraplyord» for de mange momentene i vurderingen. Et av disse er «påregnelighet», som anvendes om skadefølgens sannsynlighet (statistiske frekvens). Denne terminologien får bedre frem at påregnelighetskriteriet ikke er enerådende. Dette samsvarer med tendensen i nyere høyesterettspraksis og juridisk teori. Selv om påregnelighetskriteriet ikke er det eneste i adekvansvurderingen, gir det et naturlig utgangspunkt for den videre fremstillingen.
Adekvanskriteriene kan systematiseres på flere måter. Påregnelighetskriteriet og nærhetskriteriet fremstår som de to sentrale, og behandles i egne punkter nedenfor.
Rettsvirkningssiden: gradert ansvarsreduksjon
Adekvanslæren handler ikke bare om å fastslå om det foreligger et ansvar, men også om å avgrense hvilke skadefølger ansvaret skal omfatte. Læren kan føre til at erstatningsansvaret faller helt bort, men den kan også gi grunnlag for en reduksjon av ansvaret. Disse to rettsvirkningene utgjør to sider av adekvansvurderingens resultat.
I enkelte tilfeller kommer domstolene til at hele skadefølgen ligger utenfor det som kan anses som en adekvat følge av den ansvarsbetingende handlingen. Resultatet blir da at skadevolderen frifinnes. Høyesterett har flere ganger anvendt adekvanslæren på denne måten, blant annet i Thelle (Rt. 2000 s. 418), Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) og Schizofreni (Rt. 2007 s. 172). Når adekvanskravet ikke er oppfylt, blir rettsvirkningen den samme som dersom vilkårene etter betingelseslæren eller uvesentlighetslæren ikke foreligger. Skadefølgen faller da helt utenfor ansvaret.
Adekvanslæren gir imidlertid ikke bare en enten–eller-løsning. Den åpner også for at ansvaret kan reduseres, dersom bare deler av skadefølgen anses som adekvate. I slike tilfeller vil retten foreta en vurdering av hvilke deler av skadebildet som ligger innenfor ansvarets ramme, og hvilke deler som må holdes utenfor. Denne graderingen kan knytte seg til skadefølgens romlige utstrekning eller til dens tidsmessige varighet (Nygaard 1986; Nygaard 2007 s. 330).
En romlig avgrensning innebærer at enkelte deler av skadebildet anses adekvate, mens andre deler anses for fjerne eller atypiske. Det kan for eksempel tenkes at en fysisk skade vurderes som en adekvat følge av hendelsen, mens en mer indirekte eller psykisk følge anses for å ligge utenfor ansvaret. Resultatet blir da en delvis erstatning, hvor skadevolderen bare hefter for de skadevirkningene som etter en rimelighetsvurdering står i tilstrekkelig nær sammenheng med den ansvarsbetingende handlingen.
En tidsmessig avgrensning oppstår særlig i personskadesaker. I slike tilfeller kan en skadeutvikling være adekvat i en viss periode, men ikke over et lengre tidsforløp. Retten kan derfor komme til at skadelidte har krav på erstatning bare for en begrenset periode, mens senere skadefølger anses for å ligge utenfor det adekvansmessige ansvaret. På denne måten fungerer adekvanslæren som et instrument for å trekke en grense for hvor langt ansvaret skal strekke seg over tid.
Domstolenes praksis viser likevel at muligheten for gradert ansvar bare i begrenset grad er utnyttet. Selv om adekvanslæren i prinsippet åpner for en nyansert avgrensning av ansvaret, har rettspraksis oftere anvendt den som grunnlag for enten fullt ansvar eller full frifinnelse. Muligheten for delvis reduksjon er likevel viktig, fordi den gjør det mulig å tilpasse ansvaret til de konkrete omstendighetene i saken og til skadefølgens særlige karakter (Nygaard 2007 s. 330).
Adekvanslæren gir imidlertid ikke bare en enten–eller-løsning. Den åpner også for at ansvaret kan reduseres, dersom bare deler av skadefølgen anses som adekvate. I slike tilfeller vil retten foreta en vurdering av hvilke deler av skadebildet som ligger innenfor ansvarets ramme, og hvilke deler som må holdes utenfor. Denne graderingen kan knytte seg til skadefølgens romlige utstrekning eller til dens tidsmessige varighet (Nygaard 1986; Nygaard 2007 s. 330).
En romlig avgrensning innebærer at enkelte deler av skadebildet anses adekvate, mens andre deler anses for fjerne eller atypiske. Det kan for eksempel tenkes at en fysisk skade vurderes som en adekvat følge av hendelsen, mens en mer indirekte eller psykisk følge anses for å ligge utenfor ansvaret. Resultatet blir da en delvis erstatning, hvor skadevolderen bare hefter for de skadevirkningene som etter en rimelighetsvurdering står i tilstrekkelig nær sammenheng med den ansvarsbetingende handlingen.
En tidsmessig avgrensning oppstår særlig i personskadesaker. I slike tilfeller kan en skadeutvikling være adekvat i en viss periode, men ikke over et lengre tidsforløp. Retten kan derfor komme til at skadelidte har krav på erstatning bare for en begrenset periode, mens senere skadefølger anses for å ligge utenfor det adekvansmessige ansvaret. På denne måten fungerer adekvanslæren som et instrument for å trekke en grense for hvor langt ansvaret skal strekke seg over tid.
Domstolenes praksis viser likevel at muligheten for gradert ansvar bare i begrenset grad er utnyttet. Selv om adekvanslæren i prinsippet åpner for en nyansert avgrensning av ansvaret, har rettspraksis oftere anvendt den som grunnlag for enten fullt ansvar eller full frifinnelse. Muligheten for delvis reduksjon er likevel viktig, fordi den gjør det mulig å tilpasse ansvaret til de konkrete omstendighetene i saken og til skadefølgens særlige karakter (Nygaard 2007 s. 330).
Påregnelighetskriteriet
Påregnelighetskriteriet kan betegnes som adekvansens sentrale kriterium. Det kan formuleres positivt som et krav om påregnelighet, eller negativt som et krav om at skadefølgen ikke må være upåregnelig. Terminologien er i seg selv uten betydning, men den negative uttrykksmåten synes mest dekkende for realiteten i kriteriet. I de få tilfellene adekvanskravet er formulert i lov, er det først og fremst påregnelighetskriteriet som er fremtredende.
Rettsanvenderen skal foreta en såkalt «konkret påregnelighetsvurdering». Sterkt sammenfattet innebærer dette at den konkrete skadens inntreden, forløp og omfang må være en påregnelig følge av den konkrete ansvarshendelsen som skadevolder hefter for. Motsetningsvis skal det ikke foretas en «abstrakt påregnelighetsvurdering» der man spør om hva som kan bli en følge av for eksempel trafikkulykker generelt. Dette ble stadfestet av Høyesterett i Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158). Førstvoterende uttalte at det skal skje en «konkret vurdering av omstendighetene i saken, der det må ses hen til den skadeutvikling og det invaliditetsbildet som foreligger sett i forhold til trafikkulykken i 1989» (avsnitt 70). Det ble her vist tilbake til flertallsvotumet i Papegøye (Rt. 1997 s. 1).
En viktig konsekvens av at påregnelighetsvurderingen er konkret, er at man i utgangspunktet må ta hensyn til den konkrete skadelidtes eventuelle særlige sårbarhet.
Selv om påregnelighetsvurderingen er konkret, skal man ikke gå så detaljert og konkret til verks at man etterspør om det var påregnelig for eksempel å bli påkjørt av en personbil av det aktuelle bilmerket, eller at skaden skulle ramme akkurat det stedet på kroppen den gjorde. Hagstrøm og Stenvik 2015 s. 409 fanger inn dette på en presis måte: «Skulle man lagt det høyeste abstraksjonsnivået til grunn, ville adekvanskravet blitt nærmest uten betydning, mens en høy grad av konkretisering ville ført til at de fleste skader ble uten erstatningsdekning. Det er derfor etter en mellomløsning man må søke; det må foretas en viss abstraksjon eller generalisering».
I norsk teori tar tradisjonelt påregnelighetsvurderingen utgangspunkt i et spørsmål om skadefølgen var forutseelig for skadevolder, slik at han kunne tatt den i betraktning på handlingstidspunktet. Utgangspunktet er hva som ville blitt resultatet av den aktuelle handlingen, vurdert ut fra hva en normalt forstandig og innsiktsfull person burde ha sett. Dette kan kalles et psykologisk påregnelighetskriterium. Fra rettspraksis nevnes Papegøye (Rt. 1997 s. 1). Flertallet uttalte at «en bilfører generelt må regne med at en alvorlig skade kan inntreffe som følge av hans uaktsomhet» (s. 13). I mange tilfeller synes det tilstrekkelig at skadevolder burde eller kunne ha forutsett skadefølgen som en mulig konsekvens av handlingen. Se eksempelvis Nevrose (Rt. 1940 s. 82). Skadelidte utviklet en nevrose etter en meget beskjeden påkjørsel. Førstvoterende antok at «en sjelelig skade av den art eller rekkevidde som vi her har å gjøre med lå langt utenfor hva den påkjøring Ørland var utsatt for med rimelighet kunne tenkes å ville føre med seg» (s. 89).
Dersom skadevolderen på forhånd hadde kjent til alle faktorene i årsaksbildet, ville han kunnet forutse skadefølgen. Da ville selv den mest usannsynlige skadefølgen fremstått som adekvat. Ut fra dette vil en skade bare kunne anses som inadekvat hvis enkelte av de samvirkende årsaksfaktorene settes ut av betraktning under adekvansvurderingen. Det psykologiske påregnelighetskriteriet forutsetter at ansvarshendelsen betraktes isolert eller i kombinasjon med andre årsaksfaktorer som skadevolderen kjente eller burde kjenne til på skadetidspunktet. Derimot skal vurderingen aldri ta utgangspunkt i at skadevolder kjente alle årsaksfaktorene som har innvirket på å fremkalle skaden. I likhet med det som gjelder for culpavurderingen, bør det her anlegges et objektivt perspektiv. Skadevolder kan da ikke påberope seg at han på handlingstidspunktet var uvitende om risikoen mv. Det avgjørende blir om skaden fremsto som påregnelig vurdert fra en normalt utrustet og reflektert person sitt ståsted. Har den konkrete skadevolderen bedre forutsetninger for å forutse skaden enn det som normalt gjelder, kan man derimot ikke legge til grunn en rent objektiv målestokk. Prevensjonshensyn og rene rimelighetsbetraktninger kan da tilsi en videre ramme for ansvaret.
Påregnelighetskriteriet anviser også en frekvensorientert vurdering av sammenhengen mellom ansvarshendelsen og skadefølgen. Jo mer sannsynlig det er at skaden vil skje som følge av ansvarshendelsen, dess lettere anses adekvanskriteriet som oppfylt. Jo sjeldnere skadefølgen inntreffer, dess vanskeligere er det for skadelidte å oppfylle adekvanskravet. Man står ikke overfor en rent statistisk sannsynlighetsberegning, men en juridisk vurdering. Rettspraksis viser at det skal mye til før domstolene anser frekvensen som så lav at skadefølgen er upåregnelig. Se eksempelvis Dispril (Rt. 2000 s. 915). Førstvoterende for flertallet på tre dommere uttalte at skadelidtes hudlidelse «inntrer uhyre sjelden», men fant at dette «ikke [er] avgjørende» (s. 925). Selv om utsagnet refererer til legemiddelansvaret, hvor det fremgår av forarbeidene at ansvaret skal rekke vidt (NOU 1980: 29 s. 205), viser dommen en generell tendens. Fra senere rettspraksis nevnes Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). Også her sto man overfor en uvanlig skadefølge. Skadelidte hadde utviklet psykosomatisk lammelsei. De medisinsk sakkyndige hevdet at «[a]v de 3–5 prosent som får akutte symptomer, utvikler 10 prosent – dvs. 3–5 promille av de som har vært utsatt for en nakkeslengskademekanismei – kroniske plager som påvirker funksjonsnivået i betydelig grad» (s. 334). Frekvensbetraktningen ses også ved at retten bygde på utredningen til professor Malt, som hadde vurdert «sjansen for et slikt forløp etter en ulykke som den foreliggende til mindre enn 1/770» (s. 334). Høyesterett anså likevel skadefølgen som adekvat. Dommen viser hvordan retten bygde på frekvensvurderinger i adekvansvurderingen, og at også sjeldne skadefølger kan nyte erstatningsvern. Jeg tilføyer at dommen, som er tilgjengelig på Lovdata, angir brøken feilaktig som «1/1 770». I erklæringen fra professor Malt fremgår det at tallet er 1/770, hvilket ble bekreftet i samtale med Malt. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å kvantifisere et minstekrav til påregneligheten, hvilket har sammenheng med at adekvansvurderingen også beror på en rekke andre faktorer slik som type skade, skadevolders skyld mv.
Selv om det stilles begrensede krav til skadehyppigheten, kan den bli så lav at skadefølgen anses inadekvat. Hvor skadelidtes særlige sårbarhet er fremtredende, kan ansvarshendelsen medføre helt ukarakteristisk/atypisk skadeforløp og skadeomfang. Se eksempelvis Papegøye (Rt. 1997 s. 1). Skadelidte utviklet en psykosomatisk lammelse og ble sittende i rullestol etter en moderat påkjørsel bakfra. Den sakkyndige professor dr. med. Nyberg-Hansen hevdet at han bare hadde hørt om «ett liknende tilfelle». Høyesterett vektla at skadeutviklingen var upåregnelig, og uttalte at «den skadeutvikling og det invaliditetsbildet en står overfor i denne saken, sett i relasjon til den konkrete ulykken, ikke kan anses å ligge innenfor det påregnelige» (s. 13). Fra nyere rettspraksis gir Schizofreni (Rt. 2007 s. 172) et eksempel. Den psykiske lidelsen skadelidte utviklet, skyldtes ikke selve fallulykken, men de negative konsekvensene den hadde for han. Skadelidte kom blant annet inn i et attføringsopplegg han ikke mestret og mistet fritidsaktiviteter. Når yrkesskadeforsikreren ble frifunnet ut fra manglende adekvans, var det blant annet fordi skadefølgen ble ansett som for sjelden. Førstvoterende ordla seg slik:
«Det er ikke upåregnelig at en dramatisk fallulykke som den A ble utsatt for, fører til psykiske skadevirkninger. Det hører imidlertid til sjeldenhetene at en slik ulykke utløser alvorlig sinnssykdom – i dette tilfellet schizofreni. Sykdomsrisikoen for schizofreni er som nevnt meget lav, og sannsynligheten for at schizofreni skal inntreffe som følge av en fallulykke, må derfor sies å være ytterst beskjeden. Det er med andre ord en sjelden og uventet skadefølge.» (avsnitt 67)
På denne bakgrunnen kom Høyesterett til at skadefølgen var upåregnelig. Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig til å konkludere med at adekvansgrensen var overskredet. Førstvoterende fremhevet følgende: «At skadefølgen er upåregnelig, er ikke alene tilstrekkelig til at årsakssammenhengen anses for inadekvat i et tilfelle som dette. Spørsmålet blir også hvilken nærhet det er mellom skaden og den skadevoldende handling» (avsnitt 68). Det er derfor nødvendig å kjenne til nærhetskriteriet, som skal beskrives i fortsettelsen.
En viktig konsekvens av at påregnelighetsvurderingen er konkret, er at man i utgangspunktet må ta hensyn til den konkrete skadelidtes eventuelle særlige sårbarhet.
Selv om påregnelighetsvurderingen er konkret, skal man ikke gå så detaljert og konkret til verks at man etterspør om det var påregnelig for eksempel å bli påkjørt av en personbil av det aktuelle bilmerket, eller at skaden skulle ramme akkurat det stedet på kroppen den gjorde. Hagstrøm og Stenvik 2015 s. 409 fanger inn dette på en presis måte: «Skulle man lagt det høyeste abstraksjonsnivået til grunn, ville adekvanskravet blitt nærmest uten betydning, mens en høy grad av konkretisering ville ført til at de fleste skader ble uten erstatningsdekning. Det er derfor etter en mellomløsning man må søke; det må foretas en viss abstraksjon eller generalisering».
I norsk teori tar tradisjonelt påregnelighetsvurderingen utgangspunkt i et spørsmål om skadefølgen var forutseelig for skadevolder, slik at han kunne tatt den i betraktning på handlingstidspunktet. Utgangspunktet er hva som ville blitt resultatet av den aktuelle handlingen, vurdert ut fra hva en normalt forstandig og innsiktsfull person burde ha sett. Dette kan kalles et psykologisk påregnelighetskriterium. Fra rettspraksis nevnes Papegøye (Rt. 1997 s. 1). Flertallet uttalte at «en bilfører generelt må regne med at en alvorlig skade kan inntreffe som følge av hans uaktsomhet» (s. 13). I mange tilfeller synes det tilstrekkelig at skadevolder burde eller kunne ha forutsett skadefølgen som en mulig konsekvens av handlingen. Se eksempelvis Nevrose (Rt. 1940 s. 82). Skadelidte utviklet en nevrose etter en meget beskjeden påkjørsel. Førstvoterende antok at «en sjelelig skade av den art eller rekkevidde som vi her har å gjøre med lå langt utenfor hva den påkjøring Ørland var utsatt for med rimelighet kunne tenkes å ville føre med seg» (s. 89).
Dersom skadevolderen på forhånd hadde kjent til alle faktorene i årsaksbildet, ville han kunnet forutse skadefølgen. Da ville selv den mest usannsynlige skadefølgen fremstått som adekvat. Ut fra dette vil en skade bare kunne anses som inadekvat hvis enkelte av de samvirkende årsaksfaktorene settes ut av betraktning under adekvansvurderingen. Det psykologiske påregnelighetskriteriet forutsetter at ansvarshendelsen betraktes isolert eller i kombinasjon med andre årsaksfaktorer som skadevolderen kjente eller burde kjenne til på skadetidspunktet. Derimot skal vurderingen aldri ta utgangspunkt i at skadevolder kjente alle årsaksfaktorene som har innvirket på å fremkalle skaden. I likhet med det som gjelder for culpavurderingen, bør det her anlegges et objektivt perspektiv. Skadevolder kan da ikke påberope seg at han på handlingstidspunktet var uvitende om risikoen mv. Det avgjørende blir om skaden fremsto som påregnelig vurdert fra en normalt utrustet og reflektert person sitt ståsted. Har den konkrete skadevolderen bedre forutsetninger for å forutse skaden enn det som normalt gjelder, kan man derimot ikke legge til grunn en rent objektiv målestokk. Prevensjonshensyn og rene rimelighetsbetraktninger kan da tilsi en videre ramme for ansvaret.
Påregnelighetskriteriet anviser også en frekvensorientert vurdering av sammenhengen mellom ansvarshendelsen og skadefølgen. Jo mer sannsynlig det er at skaden vil skje som følge av ansvarshendelsen, dess lettere anses adekvanskriteriet som oppfylt. Jo sjeldnere skadefølgen inntreffer, dess vanskeligere er det for skadelidte å oppfylle adekvanskravet. Man står ikke overfor en rent statistisk sannsynlighetsberegning, men en juridisk vurdering. Rettspraksis viser at det skal mye til før domstolene anser frekvensen som så lav at skadefølgen er upåregnelig. Se eksempelvis Dispril (Rt. 2000 s. 915). Førstvoterende for flertallet på tre dommere uttalte at skadelidtes hudlidelse «inntrer uhyre sjelden», men fant at dette «ikke [er] avgjørende» (s. 925). Selv om utsagnet refererer til legemiddelansvaret, hvor det fremgår av forarbeidene at ansvaret skal rekke vidt (NOU 1980: 29 s. 205), viser dommen en generell tendens. Fra senere rettspraksis nevnes Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). Også her sto man overfor en uvanlig skadefølge. Skadelidte hadde utviklet psykosomatisk lammelsei. De medisinsk sakkyndige hevdet at «[a]v de 3–5 prosent som får akutte symptomer, utvikler 10 prosent – dvs. 3–5 promille av de som har vært utsatt for en nakkeslengskademekanismei – kroniske plager som påvirker funksjonsnivået i betydelig grad» (s. 334). Frekvensbetraktningen ses også ved at retten bygde på utredningen til professor Malt, som hadde vurdert «sjansen for et slikt forløp etter en ulykke som den foreliggende til mindre enn 1/770» (s. 334). Høyesterett anså likevel skadefølgen som adekvat. Dommen viser hvordan retten bygde på frekvensvurderinger i adekvansvurderingen, og at også sjeldne skadefølger kan nyte erstatningsvern. Jeg tilføyer at dommen, som er tilgjengelig på Lovdata, angir brøken feilaktig som «1/1 770». I erklæringen fra professor Malt fremgår det at tallet er 1/770, hvilket ble bekreftet i samtale med Malt. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å kvantifisere et minstekrav til påregneligheten, hvilket har sammenheng med at adekvansvurderingen også beror på en rekke andre faktorer slik som type skade, skadevolders skyld mv.
Selv om det stilles begrensede krav til skadehyppigheten, kan den bli så lav at skadefølgen anses inadekvat. Hvor skadelidtes særlige sårbarhet er fremtredende, kan ansvarshendelsen medføre helt ukarakteristisk/atypisk skadeforløp og skadeomfang. Se eksempelvis Papegøye (Rt. 1997 s. 1). Skadelidte utviklet en psykosomatisk lammelse og ble sittende i rullestol etter en moderat påkjørsel bakfra. Den sakkyndige professor dr. med. Nyberg-Hansen hevdet at han bare hadde hørt om «ett liknende tilfelle». Høyesterett vektla at skadeutviklingen var upåregnelig, og uttalte at «den skadeutvikling og det invaliditetsbildet en står overfor i denne saken, sett i relasjon til den konkrete ulykken, ikke kan anses å ligge innenfor det påregnelige» (s. 13). Fra nyere rettspraksis gir Schizofreni (Rt. 2007 s. 172) et eksempel. Den psykiske lidelsen skadelidte utviklet, skyldtes ikke selve fallulykken, men de negative konsekvensene den hadde for han. Skadelidte kom blant annet inn i et attføringsopplegg han ikke mestret og mistet fritidsaktiviteter. Når yrkesskadeforsikreren ble frifunnet ut fra manglende adekvans, var det blant annet fordi skadefølgen ble ansett som for sjelden. Førstvoterende ordla seg slik:
«Det er ikke upåregnelig at en dramatisk fallulykke som den A ble utsatt for, fører til psykiske skadevirkninger. Det hører imidlertid til sjeldenhetene at en slik ulykke utløser alvorlig sinnssykdom – i dette tilfellet schizofreni. Sykdomsrisikoen for schizofreni er som nevnt meget lav, og sannsynligheten for at schizofreni skal inntreffe som følge av en fallulykke, må derfor sies å være ytterst beskjeden. Det er med andre ord en sjelden og uventet skadefølge.» (avsnitt 67)
På denne bakgrunnen kom Høyesterett til at skadefølgen var upåregnelig. Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig til å konkludere med at adekvansgrensen var overskredet. Førstvoterende fremhevet følgende: «At skadefølgen er upåregnelig, er ikke alene tilstrekkelig til at årsakssammenhengen anses for inadekvat i et tilfelle som dette. Spørsmålet blir også hvilken nærhet det er mellom skaden og den skadevoldende handling» (avsnitt 68). Det er derfor nødvendig å kjenne til nærhetskriteriet, som skal beskrives i fortsettelsen.
Nærhetskriteriet
Nærhetskriteriet stiller krav om at skadefølgen ikke må ha et for fjernt, avledet eller indirekte forhold til ansvarshendelsen. Nærhetsbegrepet er et juridisk begrep, og har ikke nødvendigvis noe med skadefølgens avstand i tid og rom å gjøre.
Det er ikke enkelt, og det ville også føre for langt å utpensle nærhetskriteriet i alle sine detaljer. I stedet vil jeg med utgangspunkt i de forskjellige fasene i skadeforløpet trekke frem noen forhold som må drøftes. Nærheten mellom ansvarshendelsen og skaden skal vurderes uavhengig av den konkrete påregneligheten. Vurderingen må naturlig nok bygge på kunnskap om skaden og hendelsesforløpet ut fra et tilbakeskuende perspektiv.
En sentral funksjon ved adekvanslæren er å bidra til å trekke en grense for hvilke økonomiske interesser som kan anses som tilstrekkelig beskyttelsesverdige i den konkrete situasjonen. Uttrykket «konkret og nærliggende interesse» markerer at vurderingen ikke bare knytter seg til at skadelidte faktisk har lidt et økonomisk tap, men også til hvor nær tilknytningen er mellom den krenkede interessen og den handlingen som har forårsaket tapet. Jo fjernere eller mer indirekte interessen fremstår i forhold til skadeforløpet, desto mindre nærliggende vil det være å gi erstatningsrettslig vern. Adekvansvurderingen fungerer dermed som et fleksibelt korrektiv som kan fange opp situasjoner hvor en ren mekanisk anvendelse av de alminnelige ansvarsreglene ellers ville ført til et for vidt erstatningsansvar.
Samtidig viser rettspraksis at vurderingen av hva som utgjør en «konkret og nærliggende interesse», ofte må foretas i lys av de rettslige og faktiske rammene som omgir den aktuelle virksomheten eller relasjonen mellom partene. Lovgivning, kontraktsforhold og etablerte handlingsnormer kan gi viktige holdepunkter for hvilke interesser som anses vernet. I mange tilfeller vil derfor grensedragningen mellom vernede og ikke-vernede formuesinteresser bero på en samlet vurdering der både interessevernslæren, adekvanslæren og andre avgrensningsmekanismer spiller sammen. Resultatet er en dynamisk og kontekstavhengig vurdering, hvor formålet er å sikre at erstatningsretten gir vern for interesser som fremstår som rimelige og beskyttelsesverdige, uten at ansvaret strekkes lenger enn det rettsordenen gir grunnlag for.
Nærhetskriteriet stiller krav om at skadefølgen ikke må ha et for fjernt, avledet eller indirekte forhold til ansvarshendelsen. Nærhetsbegrepet er et juridisk begrep, og har ikke nødvendigvis noe med skadefølgens avstand i tid og rom å gjøre.
Det er ikke enkelt, og det ville også føre for langt å utpensle nærhetskriteriet i alle sine detaljer. I stedet vil jeg med utgangspunkt i de forskjellige fasene i skadeforløpet trekke frem noen forhold som må drøftes. Nærheten mellom ansvarshendelsen og skaden skal vurderes uavhengig av den konkrete påregneligheten. Vurderingen må naturlig nok bygge på kunnskap om skaden og hendelsesforløpet ut fra et tilbakeskuende perspektiv.
En sentral funksjon ved adekvanslæren er å bidra til å trekke en grense for hvilke økonomiske interesser som kan anses som tilstrekkelig beskyttelsesverdige i den konkrete situasjonen. Uttrykket «konkret og nærliggende interesse» markerer at vurderingen ikke bare knytter seg til at skadelidte faktisk har lidt et økonomisk tap, men også til hvor nær tilknytningen er mellom den krenkede interessen og den handlingen som har forårsaket tapet. Jo fjernere eller mer indirekte interessen fremstår i forhold til skadeforløpet, desto mindre nærliggende vil det være å gi erstatningsrettslig vern. Adekvansvurderingen fungerer dermed som et fleksibelt korrektiv som kan fange opp situasjoner hvor en ren mekanisk anvendelse av de alminnelige ansvarsreglene ellers ville ført til et for vidt erstatningsansvar.
Samtidig viser rettspraksis at vurderingen av hva som utgjør en «konkret og nærliggende interesse», ofte må foretas i lys av de rettslige og faktiske rammene som omgir den aktuelle virksomheten eller relasjonen mellom partene. Lovgivning, kontraktsforhold og etablerte handlingsnormer kan gi viktige holdepunkter for hvilke interesser som anses vernet. I mange tilfeller vil derfor grensedragningen mellom vernede og ikke-vernede formuesinteresser bero på en samlet vurdering der både interessevernslæren, adekvanslæren og andre avgrensningsmekanismer spiller sammen. Resultatet er en dynamisk og kontekstavhengig vurdering, hvor formålet er å sikre at erstatningsretten gir vern for interesser som fremstår som rimelige og beskyttelsesverdige, uten at ansvaret strekkes lenger enn det rettsordenen gir grunnlag for.
Initalfasen: avgrensningen mot inadekvat primærskade første plagene)
For det første må man drøfte om initialfasen er karakteristisk, se eksempelvis Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). Her ble det vektlagt at «[d]e første sykdomssymptomene oppstod to dager etter ulykken» (s. 334). Selv om det ikke fremgår uttrykkelig, la retten vekt på at sykdomstegnene oppsto kort tid etter ulykken – i tråd med det en kan forvente ved en trafikkskade. Poengtering av om initialskadene viser seg tidlig, ses også i dommer om påståtte nakkeslengskader. Her vil vurderingen av om skadelidte har hatt akuttsymptomer rett i etterkant av ulykken, kunne kaste lys over om skadefølgen er adekvat. Det er med andre ord en sammenheng mellom vurderingen av beviskriteriene for faktisk årsakssammenheng og adekvansvurderingen. Dette kan medføre en viss «resirkulering» av argumentene.
For det første må man drøfte om initialfasen er karakteristisk, se eksempelvis Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). Her ble det vektlagt at «[d]e første sykdomssymptomene oppstod to dager etter ulykken» (s. 334). Selv om det ikke fremgår uttrykkelig, la retten vekt på at sykdomstegnene oppsto kort tid etter ulykken – i tråd med det en kan forvente ved en trafikkskade. Poengtering av om initialskadene viser seg tidlig, ses også i dommer om påståtte nakkeslengskader. Her vil vurderingen av om skadelidte har hatt akuttsymptomer rett i etterkant av ulykken, kunne kaste lys over om skadefølgen er adekvat. Det er med andre ord en sammenheng mellom vurderingen av beviskriteriene for faktisk årsakssammenheng og adekvansvurderingen. Dette kan medføre en viss «resirkulering» av argumentene.
Videre sykdomsforløp: avgrensningen mot inadekvat sekundær
For det andre må man vurdere om det videre skadeforløpet er karakteristisk. Et eksempel finnes i Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418). En kvinne ble utsatt for en påkjørsel bakfra med små kollisjonskrefter. De materielle skadene beløp seg til 325 kroner for reparasjon av en pyntelist på støtfangeren og skifte av kontakten på tilhengerfestet. Kvinnen krevde erstatning for en påstått nakkeslengskade. Høyesterett vektla at skadelidte først fikk en bedring, og deretter en plutselig og betydelig forverring. De medisinsk sakkyndige betegnet sykdomsforløpet som atypisk og ukarakteristisk, hvilket innvirket på adekvansvurderingen. Høyesterett anså skadelidtes«sykdomsforløp i desember 1993 som så uvanlig og de senere varige plager som så fjerne i forhold til det opprinnelige og meget beskjedne sammenstøtet, og så avledete i forhold til den begrensede bløtdelsskadei som derved inntraff, at det ikke er rimelig å pålegge forsikringsselskapet erstatningsansvar.» (s. 433)
Sykdomsforløpets karakter har også relevans for vurderingen av om det foreligger faktisk årsakssammenheng. Fra nyere rettspraksis gir Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) et eksempel. En mann var utsatt for en kjedekollisjon med fem biler. Han hadde stanset bak to biler. Også bilen bak skadelidte stanset. Den femte bilen kjørte inn i de stillestående bilene bakfra. Bilen bak skadelidte ble skjøvet inn i hans bil, som igjen ble skjøvet inn i bilen foran. Bilen til skadelidte fikk skader i front og bak og måtte kondemneres. Etter ulykken hadde mannen nakkeplager. Han krevde erstatning for inntektstap og merutgifter. I vurderingen av om nakkeplagene sto i faktisk årsakssammenheng med ulykken, anvendte Høyesterett de fire kriteriene som ble utviklet i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565). I drøftelsen av det fjerde vilkåret – «forenlighetskriteriet» – ble det vektlagt at sykdomsutviklingen ikke fulgte et traumatologisk plausibelt forløp. Retten kom til at kun fem prosent av skadelidtes medisinske invaliditet sto i faktisk årsakssammenheng med trafikkulykken (se Nakkesleng IV-dommen i Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 59 og 65). De fem prosentene sto imidlertid ikke i årsakssammenheng med det økonomiske tapet og utløste derfor ikke rett til erstatning.
Hvis ansvarshendelsen har resultert i sekundærskader, må man for det tredje vurdere om årsakskjeden er blitt supplert av etterfølgende omstendigheter som gjør skadefølgen for fjern og avledet. Jo flere årsaksfaktorer som kommer inn og yter årsaksbidrag til skadeutviklingen, desto lettere anses dette som tilfellet. Og motsatt: Jo mer sammenhengende og uforstyrret årsaksrekken løper fra ansvarshendelsen frem til skadefølgen, desto lettere anses nærhetskriteriet oppfylt. Se eksempelvis Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). En mann ble i 1990 utsatt for en trafikkulykke. To dager etter ulykken var han tilbake i arbeid som drosjesjåfør. Mannen fikk da smerter i nakken og måtte slutte å arbeide. I løpet av 1991 ble helsetilstanden gradvis forverret. Han utviklet konsentrasjonsproblemer, hukommelsessvikt og vissenhetsfølelser. I 1992 ble det konstatert muskelatrofi i venstre legg, og skadelidte følte lammelser i venstre side. Lammelsene forverret seg, og han var fra 1997 avhengig av rullestol. På domstidspunktet ble det lagt til grunn at skadelidte var 100 prosent ervervsufør og 65 prosent medisinsk invalid som følge av ulykken. Høyesterett vektla at skadeforløpet frem til skadelidtes lammelser «har skjedd uten at utviklingen kan ses å være påvirket av etterfølgende omstendigheter som ikke står i sammenheng med ulykken» (s. 334). Dette talte for at nærhetskriteriet var oppfylt.
En dom i motsatt retning er Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158). Skadelidte utviklet i etterkant av en trafikkulykke en somatoform lidelsei. Lidelsen var i vesentlig grad forårsaket av en selvpåført sykeliggjøring. Skadelidte trosset gjentatte ganger legenes råd om å akseptere skaden som en psykisk betinget lidelse, og rettet i stedet nye henvendelser til helsevesenet for å få bekreftet sin oppfatning om at lidelsen var somatiski betinget. Dette virket i seg selv sykdomsfremkallende. Atferden var langt på vei motivert av utsikten til erstatningsutbetaling, noe som sto sentralt i årsaksbildet. Høyesterett la avgjørende vekt på at trafikkulykken bare var en indirekte årsak til skaden:
«Ulykken er her en indirekte skadeårsak. Det er skadelidtes egen forestilling og forklaring på sine plager, der disse hele tiden henføres til ulykken, som gjør at denne bidrar til skadeutviklingen. Dette gir skaden et klart indirekte og avledet preg i forhold til ulykken, noe som taler mot å la skaden bli omfattet av bilansvaret.» (avsnitt 75)
At etterfølgende begivenheter kan komme inn og dominere årsaksbildet slik at ansvarshendelsen blir en indirekte skadeårsak, illustreres også av Schizofreni (Rt. 2007 s. 172). Fallulykken som utgjorde ansvarshendelsen, ble her etterfulgt av en rekke utenforliggende og ikke-ansvarsbetingende forhold. Ansvarshendelsen ble derfor ansett som for fjern og indirekte:
«Det var ikke fallulykken, men de negative konsekvensene av ulykken som bidro til utviklingen av As schizofreni – særlig det forhold at han mistet [1] vesentlige fritidsaktiviteter, [2] sitt tidligere arbeid og [3] at han gjennomgikk en mislykket rehabilitering. Ved dette fjernet sykdomsforløpet seg markert fra ulykken. As sykdom står således ikke i noen nær og umiddelbar forbindelse med selve ulykken – det dreier seg om et avledet og utpreget indirekte årsaksforhold. Det er også grunn til å tro at sykdomsutviklingen i ikke uvesentlig grad ble påvirket av [4] samlivsbruddet – en utenforliggende faktor som ikke sto i noen sammenheng med ulykken. Alt i alt fremstår As schizofreni som en så upåregnelig, fjern og indirekte følge av arbeidsulykken, at det etter mitt syn ikke er rimelig å knytte ansvar til den.» (avsnitt 69)
Slike etterfølgende omstendigheter er også relevant i vurderingen av uvesentlighetslæren. Det er fordi ansvarshendelsens bidrag «tynnes ut» etter som tiden går og nye faktorer «infiltrerer» årsakskjeden. Disse kan dermed gjøre at ansvarshendelsen over tid blir uvesentlig i det fulle årsaksbildet. Særlig gjelder det for sekundærskader. Det er i en slik sammenheng at Høyesterett uttalte at drøftelsene av vesentlighet og adekvans kan gli noe over i hverandre.
For det andre må man vurdere om det videre skadeforløpet er karakteristisk. Et eksempel finnes i Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418). En kvinne ble utsatt for en påkjørsel bakfra med små kollisjonskrefter. De materielle skadene beløp seg til 325 kroner for reparasjon av en pyntelist på støtfangeren og skifte av kontakten på tilhengerfestet. Kvinnen krevde erstatning for en påstått nakkeslengskade. Høyesterett vektla at skadelidte først fikk en bedring, og deretter en plutselig og betydelig forverring. De medisinsk sakkyndige betegnet sykdomsforløpet som atypisk og ukarakteristisk, hvilket innvirket på adekvansvurderingen. Høyesterett anså skadelidtes«sykdomsforløp i desember 1993 som så uvanlig og de senere varige plager som så fjerne i forhold til det opprinnelige og meget beskjedne sammenstøtet, og så avledete i forhold til den begrensede bløtdelsskadei som derved inntraff, at det ikke er rimelig å pålegge forsikringsselskapet erstatningsansvar.» (s. 433)
Sykdomsforløpets karakter har også relevans for vurderingen av om det foreligger faktisk årsakssammenheng. Fra nyere rettspraksis gir Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) et eksempel. En mann var utsatt for en kjedekollisjon med fem biler. Han hadde stanset bak to biler. Også bilen bak skadelidte stanset. Den femte bilen kjørte inn i de stillestående bilene bakfra. Bilen bak skadelidte ble skjøvet inn i hans bil, som igjen ble skjøvet inn i bilen foran. Bilen til skadelidte fikk skader i front og bak og måtte kondemneres. Etter ulykken hadde mannen nakkeplager. Han krevde erstatning for inntektstap og merutgifter. I vurderingen av om nakkeplagene sto i faktisk årsakssammenheng med ulykken, anvendte Høyesterett de fire kriteriene som ble utviklet i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565). I drøftelsen av det fjerde vilkåret – «forenlighetskriteriet» – ble det vektlagt at sykdomsutviklingen ikke fulgte et traumatologisk plausibelt forløp. Retten kom til at kun fem prosent av skadelidtes medisinske invaliditet sto i faktisk årsakssammenheng med trafikkulykken (se Nakkesleng IV-dommen i Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 59 og 65). De fem prosentene sto imidlertid ikke i årsakssammenheng med det økonomiske tapet og utløste derfor ikke rett til erstatning.
Hvis ansvarshendelsen har resultert i sekundærskader, må man for det tredje vurdere om årsakskjeden er blitt supplert av etterfølgende omstendigheter som gjør skadefølgen for fjern og avledet. Jo flere årsaksfaktorer som kommer inn og yter årsaksbidrag til skadeutviklingen, desto lettere anses dette som tilfellet. Og motsatt: Jo mer sammenhengende og uforstyrret årsaksrekken løper fra ansvarshendelsen frem til skadefølgen, desto lettere anses nærhetskriteriet oppfylt. Se eksempelvis Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). En mann ble i 1990 utsatt for en trafikkulykke. To dager etter ulykken var han tilbake i arbeid som drosjesjåfør. Mannen fikk da smerter i nakken og måtte slutte å arbeide. I løpet av 1991 ble helsetilstanden gradvis forverret. Han utviklet konsentrasjonsproblemer, hukommelsessvikt og vissenhetsfølelser. I 1992 ble det konstatert muskelatrofi i venstre legg, og skadelidte følte lammelser i venstre side. Lammelsene forverret seg, og han var fra 1997 avhengig av rullestol. På domstidspunktet ble det lagt til grunn at skadelidte var 100 prosent ervervsufør og 65 prosent medisinsk invalid som følge av ulykken. Høyesterett vektla at skadeforløpet frem til skadelidtes lammelser «har skjedd uten at utviklingen kan ses å være påvirket av etterfølgende omstendigheter som ikke står i sammenheng med ulykken» (s. 334). Dette talte for at nærhetskriteriet var oppfylt.
En dom i motsatt retning er Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158). Skadelidte utviklet i etterkant av en trafikkulykke en somatoform lidelsei. Lidelsen var i vesentlig grad forårsaket av en selvpåført sykeliggjøring. Skadelidte trosset gjentatte ganger legenes råd om å akseptere skaden som en psykisk betinget lidelse, og rettet i stedet nye henvendelser til helsevesenet for å få bekreftet sin oppfatning om at lidelsen var somatiski betinget. Dette virket i seg selv sykdomsfremkallende. Atferden var langt på vei motivert av utsikten til erstatningsutbetaling, noe som sto sentralt i årsaksbildet. Høyesterett la avgjørende vekt på at trafikkulykken bare var en indirekte årsak til skaden:
«Ulykken er her en indirekte skadeårsak. Det er skadelidtes egen forestilling og forklaring på sine plager, der disse hele tiden henføres til ulykken, som gjør at denne bidrar til skadeutviklingen. Dette gir skaden et klart indirekte og avledet preg i forhold til ulykken, noe som taler mot å la skaden bli omfattet av bilansvaret.» (avsnitt 75)
At etterfølgende begivenheter kan komme inn og dominere årsaksbildet slik at ansvarshendelsen blir en indirekte skadeårsak, illustreres også av Schizofreni (Rt. 2007 s. 172). Fallulykken som utgjorde ansvarshendelsen, ble her etterfulgt av en rekke utenforliggende og ikke-ansvarsbetingende forhold. Ansvarshendelsen ble derfor ansett som for fjern og indirekte:
«Det var ikke fallulykken, men de negative konsekvensene av ulykken som bidro til utviklingen av As schizofreni – særlig det forhold at han mistet [1] vesentlige fritidsaktiviteter, [2] sitt tidligere arbeid og [3] at han gjennomgikk en mislykket rehabilitering. Ved dette fjernet sykdomsforløpet seg markert fra ulykken. As sykdom står således ikke i noen nær og umiddelbar forbindelse med selve ulykken – det dreier seg om et avledet og utpreget indirekte årsaksforhold. Det er også grunn til å tro at sykdomsutviklingen i ikke uvesentlig grad ble påvirket av [4] samlivsbruddet – en utenforliggende faktor som ikke sto i noen sammenheng med ulykken. Alt i alt fremstår As schizofreni som en så upåregnelig, fjern og indirekte følge av arbeidsulykken, at det etter mitt syn ikke er rimelig å knytte ansvar til den.» (avsnitt 69)
Slike etterfølgende omstendigheter er også relevant i vurderingen av uvesentlighetslæren. Det er fordi ansvarshendelsens bidrag «tynnes ut» etter som tiden går og nye faktorer «infiltrerer» årsakskjeden. Disse kan dermed gjøre at ansvarshendelsen over tid blir uvesentlig i det fulle årsaksbildet. Særlig gjelder det for sekundærskader. Det er i en slik sammenheng at Høyesterett uttalte at drøftelsene av vesentlighet og adekvans kan gli noe over i hverandre.
Enkelte andre avgrensningsfaktorer
Ansvarsregelens formål
Påregnelighetskriteriet og nærhetskriteriet er som nevnt de sentrale avgrensningskriteriene, og danner utgangspunktene for adekvansvurderingen. Disse er imidlertid ikke enerådende, og suppleres av ulike andre avgrensningsfaktorer.
For det første kan man ta hensyn til ansvarsregelens formål. Det finnes flere ansvarsregler som tar sikte på å dekke også sjeldne skadefølger. Et eksempel er produktansvarsloven kapittel 3 om legemiddelansvar. Ved skader som skyldes bivirkninger av legemiddel, er det i seg selv ikke ansvarsbefriende at bivirkningen er sjelden. Med henvisning til forarbeidene har Høyesterett presisert «[a]t en slik virkning inntrer uhyre sjelden, er ikke avgjørende. De sjeldne bivirkningene med stor skadeevne er nettopp en viktig gruppe tilfeller under det objektive legemiddelansvar», se Dispril (Rt. 2000 s. 915, s. 925). Her er det med andre ord en sammenheng mellom adekvansvurderingen og selve ansvarsgrunnlaget. Hensynene bak bilansvaret, yrkesskadeansvaret, pasientskadeansvaret mv. kan dermed spille inn i avgrensningen av erstatningsvernet.
Skadevolders skyld(grad)
For det andre kan man vektlegge skadevolders skyld. Dersom skadevolder har handlet grovt uaktsomt eller forsettlig, kan skyldmomentet tilsi et utvidet erstatningsvern. Hensynet til skadevolder veier da mindre enn hvor denne har utvist liten eller ingen uaktsomhet. Argumentasjonen kan forankres i rene rimelighetsbetraktninger med utgangspunkt i den alminnelige rettsfølelsen. En slik rettferdsbetraktning er nok særlig tydelig når skadevolder kan klandres etisk eller moralsk. For eksempel uttaler Arbeidsskadeutvalget at det «ved adekvansvurderinger [kan] legges vekt på hvor klanderverdig skadevolder har opptrådt» (NOU 2004: 3 s. 224). Synspunktet gjenspeiles i høyesterettspraksis, se til illustrasjon Rt. 2015 s. 216 (trefelling). Her klargjorde Høyesterett at «graden av skadevolderens skyld kan få betydning for erstatningens størrelse» (avsnitt 29), og viste til at «det [finnes] en del høyesterettsavgjørelser om utvidelse av rammen for hvilke skadefølger som anses påregnelige eller adekvate som følge av grov uaktsomhet eller forsett» (avsnitt 30).
Domstolene har i praksis vært mer tilbakeholdne med å anse skader som inadekvate ved grovere skyld. Dette har blant annet linjer tilbake til Abort (Rt. 1867 s. 324). Skadelidte var vitne til et overfall. Hendelsen medførte en stressreaksjon slik at hun aborterte. Høyesterett påla ansvar, og gjerningsmannen måtte dekke kvinnens legeutgifter. Enda tydeligere er vektleggingen av skadevolders skyld i de mer moderne «sjokkdommene». Skyldmomentet kan bidra til å forklare hvorfor erstatning ble tilkjent i Bersagel (Rt. 1960 s. 357), men ikke i Sola (Rt. 1966 s. 163). Dommene omhandlet erstatning til to ulike mødre for psykiske skader de ble påført da sønnene omkom i ulykker. Det er flere forskjeller i saksforholdene, og vurderingene er sammensatte. En av ulikhetene var nettopp at skadevolderen i Bersageldommen hadde handlet grovt uaktsomt, mens dette ikke var tilfellet i Soladommen.
For det andre kan man vektlegge skadevolders skyld. Dersom skadevolder har handlet grovt uaktsomt eller forsettlig, kan skyldmomentet tilsi et utvidet erstatningsvern. Hensynet til skadevolder veier da mindre enn hvor denne har utvist liten eller ingen uaktsomhet. Argumentasjonen kan forankres i rene rimelighetsbetraktninger med utgangspunkt i den alminnelige rettsfølelsen. En slik rettferdsbetraktning er nok særlig tydelig når skadevolder kan klandres etisk eller moralsk. For eksempel uttaler Arbeidsskadeutvalget at det «ved adekvansvurderinger [kan] legges vekt på hvor klanderverdig skadevolder har opptrådt» (NOU 2004: 3 s. 224). Synspunktet gjenspeiles i høyesterettspraksis, se til illustrasjon Rt. 2015 s. 216 (trefelling). Her klargjorde Høyesterett at «graden av skadevolderens skyld kan få betydning for erstatningens størrelse» (avsnitt 29), og viste til at «det [finnes] en del høyesterettsavgjørelser om utvidelse av rammen for hvilke skadefølger som anses påregnelige eller adekvate som følge av grov uaktsomhet eller forsett» (avsnitt 30).
Domstolene har i praksis vært mer tilbakeholdne med å anse skader som inadekvate ved grovere skyld. Dette har blant annet linjer tilbake til Abort (Rt. 1867 s. 324). Skadelidte var vitne til et overfall. Hendelsen medførte en stressreaksjon slik at hun aborterte. Høyesterett påla ansvar, og gjerningsmannen måtte dekke kvinnens legeutgifter. Enda tydeligere er vektleggingen av skadevolders skyld i de mer moderne «sjokkdommene». Skyldmomentet kan bidra til å forklare hvorfor erstatning ble tilkjent i Bersagel (Rt. 1960 s. 357), men ikke i Sola (Rt. 1966 s. 163). Dommene omhandlet erstatning til to ulike mødre for psykiske skader de ble påført da sønnene omkom i ulykker. Det er flere forskjeller i saksforholdene, og vurderingene er sammensatte. En av ulikhetene var nettopp at skadevolderen i Bersageldommen hadde handlet grovt uaktsomt, mens dette ikke var tilfellet i Soladommen.
Risikofordelingsbetraktninger og rene rimelighetshensyn
For det tredje kan man vektlegge risikofordelingsbetraktninger og rene rimelighetshensyn. Denne kategorien rommer ulike vurderinger, basert på et bredt spekter av hensyn, herunder rettspolitiske overveielser. Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) tjener som eksempel: Høyesterett presiserte at de alminnelige erstatningsrettslige avgrensningslærene gjelder, selv om skaden medisinsk kan forstås under en såkalt biopsykososial forklaringsmodell. For en oversikt over den biopsykososiale forklaringsmodellen se Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547 avsnitt 35-43). Begrepet har ikke et helt entydig innhold, se til sammenlikning beskrivelsen i den svenske Whiplashkommissionens slutrapport (s. 40-41).
Denne modellen bygger på at nakkeplager uten objektive funn som vedlikeholdes eller forsterkes – i motsetning til å stabiliseres på et lavere nivå eller gradvis gå over (= det som gjelder for de fleste) – vanligvis ikke kan forklares ut fra kjente skadebiologiske prinsipper. Den biopsykososiale modellen vektlegger andre typer faktorer, som at skadelidtes utsikt til sekundærgevinster ved å oppnå erstatning, uhensiktsmessig innretning etter ulykken mv. kan vedlikeholde eller forsterke skaden. Skadelidte anførte at han hadde krav på erstatning også om sykdomsforløpet ble betraktet under en psykososial innfallsvinkel. Han hevdet at siden ulykken var den utløsende årsaken (nødvendig betingelse), og de øvrige sykdomsutviklende faktorene også var samvirkende årsaker (engstelse, sårbarhet og sosiale/samfunnsmessige forhold), måtte skadevolder være ansvarlig. Førstvoterende kunne ikke følge dette synspunktet, og ordla seg slik:
«Her kommer også det til at dersom man legger en slik forklaringsmodell til grunn, så vil erstatningsordninger i verste fall kunne bidra til at flere utvikler sykdommen og blir uføre. Dersom kroniske smerter og ervervsuførhet etter nakkesleng i det alt vesentlige har sin årsak i bio-psyko-sosiale forhold, bør man derfor være varsom med å la dette danne grunnlag for erstatning.» (avsnitt 69)
Det er allment kjent at adekvanslæren anviser en sammensatt helhetsvurdering, som kan romme rettspolitiske avveininger. Reelle hensyn ligger «innbakt» i adekvansmomenter som påregnelighet (sml. begrepsforklaringen ovenfor), nærhetskriteriet, skadevolders grad av skyld mv., men kan også opptre som et selvstendig argument i adekvansvurderingen. Det illustreres i Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547). Førstvoterendes uttalelser gir assosiasjoner til de argumentasjonslinjene man kan anta ble vektlagt i Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418), men som der ikke ble eksplisitt formulert. Ut fra likhetstrekkene mellom Nakkesleng III og Nakkesleng IV – både i saksforhold og øvrig rettslig argumentasjon – er det grunn til å tro at Høyesterett først i 2010 fant tiden moden for å uttrykke slike rettspolitiske synspunkter. Ved tolkningen og anvendelsen av Nakkesleng IV må man imidlertid merke seg det kvalifikasjonskravet som oppstilles. Førstvoterendes uttalelse om at det bør utvises varsomhet med å la biopsykososiale forhold danne grunnlag for erstatning, er relatert til de tilfellene hvor kroniske smerter / ervervsuførhet i det alt vesentlige har sin årsak i biopsykososiale forhold (avsnitt 69). Etter mitt syn er dette i samsvar med de argumentasjonslinjene Høyesterett har trukket opp i tidligere rettspraksis. I samme retning Bjarte Thorson, «Personskadeerstatning. Årsakssammenheng. Nakkesleng – Høyesteretts dom 16. desember 2010 (HR-2010-2166-A)», Nytt i privatretten, nr. 1, 2011, s. 14-16 (NIP-2011-1-14
For det tredje kan man vektlegge risikofordelingsbetraktninger og rene rimelighetshensyn. Denne kategorien rommer ulike vurderinger, basert på et bredt spekter av hensyn, herunder rettspolitiske overveielser. Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) tjener som eksempel: Høyesterett presiserte at de alminnelige erstatningsrettslige avgrensningslærene gjelder, selv om skaden medisinsk kan forstås under en såkalt biopsykososial forklaringsmodell. For en oversikt over den biopsykososiale forklaringsmodellen se Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547 avsnitt 35-43). Begrepet har ikke et helt entydig innhold, se til sammenlikning beskrivelsen i den svenske Whiplashkommissionens slutrapport (s. 40-41).
Denne modellen bygger på at nakkeplager uten objektive funn som vedlikeholdes eller forsterkes – i motsetning til å stabiliseres på et lavere nivå eller gradvis gå over (= det som gjelder for de fleste) – vanligvis ikke kan forklares ut fra kjente skadebiologiske prinsipper. Den biopsykososiale modellen vektlegger andre typer faktorer, som at skadelidtes utsikt til sekundærgevinster ved å oppnå erstatning, uhensiktsmessig innretning etter ulykken mv. kan vedlikeholde eller forsterke skaden. Skadelidte anførte at han hadde krav på erstatning også om sykdomsforløpet ble betraktet under en psykososial innfallsvinkel. Han hevdet at siden ulykken var den utløsende årsaken (nødvendig betingelse), og de øvrige sykdomsutviklende faktorene også var samvirkende årsaker (engstelse, sårbarhet og sosiale/samfunnsmessige forhold), måtte skadevolder være ansvarlig. Førstvoterende kunne ikke følge dette synspunktet, og ordla seg slik:
«Her kommer også det til at dersom man legger en slik forklaringsmodell til grunn, så vil erstatningsordninger i verste fall kunne bidra til at flere utvikler sykdommen og blir uføre. Dersom kroniske smerter og ervervsuførhet etter nakkesleng i det alt vesentlige har sin årsak i bio-psyko-sosiale forhold, bør man derfor være varsom med å la dette danne grunnlag for erstatning.» (avsnitt 69)
Det er allment kjent at adekvanslæren anviser en sammensatt helhetsvurdering, som kan romme rettspolitiske avveininger. Reelle hensyn ligger «innbakt» i adekvansmomenter som påregnelighet (sml. begrepsforklaringen ovenfor), nærhetskriteriet, skadevolders grad av skyld mv., men kan også opptre som et selvstendig argument i adekvansvurderingen. Det illustreres i Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547). Førstvoterendes uttalelser gir assosiasjoner til de argumentasjonslinjene man kan anta ble vektlagt i Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418), men som der ikke ble eksplisitt formulert. Ut fra likhetstrekkene mellom Nakkesleng III og Nakkesleng IV – både i saksforhold og øvrig rettslig argumentasjon – er det grunn til å tro at Høyesterett først i 2010 fant tiden moden for å uttrykke slike rettspolitiske synspunkter. Ved tolkningen og anvendelsen av Nakkesleng IV må man imidlertid merke seg det kvalifikasjonskravet som oppstilles. Førstvoterendes uttalelse om at det bør utvises varsomhet med å la biopsykososiale forhold danne grunnlag for erstatning, er relatert til de tilfellene hvor kroniske smerter / ervervsuførhet i det alt vesentlige har sin årsak i biopsykososiale forhold (avsnitt 69). Etter mitt syn er dette i samsvar med de argumentasjonslinjene Høyesterett har trukket opp i tidligere rettspraksis. I samme retning Bjarte Thorson, «Personskadeerstatning. Årsakssammenheng. Nakkesleng – Høyesteretts dom 16. desember 2010 (HR-2010-2166-A)», Nytt i privatretten, nr. 1, 2011, s. 14-16 (NIP-2011-1-14
Om skadeomfanget er uforholdsmessig i lys av ansvarshendelsen
For det fjerde kan man se hen til hvorvidt omfanget av skaden eller tapet er blitt uforholdsmessig stort. I Papegøye (Rt. 1997 s. 1) la flertallet til grunn at «Gjensidige må bli å frifinne fordi omfanget av skaden ikke kan anses som en påregnelig følge av ulykken, ut over den skade byretten har utmålt erstatning for» (s. 12). Synspunktet ses også i eldre dommer, som Nevrose (Rt. 1940 s. 82), der retten fant at «nevrosen har antatt så uforholdsmessige dimensjoner» (s. 89). I Dykker (Rt. 2003 s. 338) fikk skadelidte et stort inntektstap. Skadelidte var spesialdykker i Nordsjøen. Yrket stiller særskilte krav til fysisk og psykisk helse. Skadelidte oppfylte disse frem til han ble utsatt for en trafikkulykke, som påførte ham en liten skulderskade. Den ga ca. 5 prosent medisinsk invaliditet. Selv om realskaden var liten, fikk den store økonomiske konsekvenser: Mannen måtte gi opp videre arbeid som dykker og måtte ta et ordinært arbeid. Den årlige inntekten ble redusert fra ca. 700 000 kroner (ca. 950 000 i 2026-beløp) til ca. 400 000 kroner. Høyesterett fant ikke grunn til å nedsette erstatningen, verken ut fra reglene om adekvans eller lemping. Det ble blant annet vektlagt at totaltapet var begrenset fordi tapsperioden var relativt kort; skadelidte ville fortsatt som dykker bare frem til fylte 55 år og ikke til normal pensjonsalder på 67 år. Skadelidte var 48 år på skadetidspunktet. Dommen viser at prinsippet om full erstatning står sterkt, og at det skal mye til for å gjøre adekvansbegrensninger i utmålingsomgangen. Høyesteretts drøftelse antyder likevel at slike begrensninger kan tenkes i spesielle tilfeller. Behovet for å ivareta skadevolders interesser gjennom adekvansbegrensninger ble redusert ved innføringen av den alminnelige lempingsregelen i skl. § 5-2. Regelsettene gjelder ved siden av hverandre (jf. bl.a. NOU 2011:16 s. 132-133), men det synes å være en forskyvning i retning av å bruke lempingsadgangen, se for eksempel KILE (Rt. 2005 s. 65). Sml. Kjelland 2008 s. 253 og 271. En fremheving av lemping som den sentrale avgrensningslæren illustreres også i dommer fra kontraktsretten, se Agurkpinne (Rt-2004-675 avsnitt 69).
Dykker (Rt. 2003 s. 338) illustrerer at en liten realskade kan medføre betydelig økonomisk tap, her i form av inntektstap, som ble dekket etter hovedregelen om full erstatning. Disse grunnprinsippene i erstatningsretten er ikke forlatt selv om det i Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) uttales følgende: «Selv om [ervervs]messig uførhet normalt ligger høyere enn den medisinske invaliditetsgrad, kan slike moderate nakkesmerte[r] etter mitt syn alene ikke gi grunnlag for noen ervervsuførhet» (avsnitt 60). Dette gir assosiasjoner til Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s.-337), hvor førstvoterende uttalte at «nakkeslengskaden, som er anslått til en medisinsk invaliditet på 8 prosent, etter min mening ikke har noen eller bare en helt marginal betydning for erstatningsutmålingen» (s. 346). Uttalelsene må ses som uttrykk for hva som faktisk gjelder i en del tilfeller hvor skadelidte har lav medisinsk invaliditetsgrad, men kan ikke ses som normative utsagn om at invaliditet på 5 (eller 8) prosent aldri gir rett til inntektstaperstatning. De alminnelige prinsippene for erstatningsutmålingen ligger fortsatt fast. Det må foretas en individuell vurdering av skadelidtes ervervsevne, der sentrale faktorer er skadens art og lokalisering og ikke minst hva slags type arbeid skadelidte har. Nakkesleng IV-dommens henvisning i avsnitt 61 til skl. § 3-1 andre ledd (andre punktum) kan imidlertid ses som en skjerpende presisering om at skadelidte plikter å utnytte restarbeidsevnen
For det fjerde kan man se hen til hvorvidt omfanget av skaden eller tapet er blitt uforholdsmessig stort. I Papegøye (Rt. 1997 s. 1) la flertallet til grunn at «Gjensidige må bli å frifinne fordi omfanget av skaden ikke kan anses som en påregnelig følge av ulykken, ut over den skade byretten har utmålt erstatning for» (s. 12). Synspunktet ses også i eldre dommer, som Nevrose (Rt. 1940 s. 82), der retten fant at «nevrosen har antatt så uforholdsmessige dimensjoner» (s. 89). I Dykker (Rt. 2003 s. 338) fikk skadelidte et stort inntektstap. Skadelidte var spesialdykker i Nordsjøen. Yrket stiller særskilte krav til fysisk og psykisk helse. Skadelidte oppfylte disse frem til han ble utsatt for en trafikkulykke, som påførte ham en liten skulderskade. Den ga ca. 5 prosent medisinsk invaliditet. Selv om realskaden var liten, fikk den store økonomiske konsekvenser: Mannen måtte gi opp videre arbeid som dykker og måtte ta et ordinært arbeid. Den årlige inntekten ble redusert fra ca. 700 000 kroner (ca. 950 000 i 2026-beløp) til ca. 400 000 kroner. Høyesterett fant ikke grunn til å nedsette erstatningen, verken ut fra reglene om adekvans eller lemping. Det ble blant annet vektlagt at totaltapet var begrenset fordi tapsperioden var relativt kort; skadelidte ville fortsatt som dykker bare frem til fylte 55 år og ikke til normal pensjonsalder på 67 år. Skadelidte var 48 år på skadetidspunktet. Dommen viser at prinsippet om full erstatning står sterkt, og at det skal mye til for å gjøre adekvansbegrensninger i utmålingsomgangen. Høyesteretts drøftelse antyder likevel at slike begrensninger kan tenkes i spesielle tilfeller. Behovet for å ivareta skadevolders interesser gjennom adekvansbegrensninger ble redusert ved innføringen av den alminnelige lempingsregelen i skl. § 5-2. Regelsettene gjelder ved siden av hverandre (jf. bl.a. NOU 2011:16 s. 132-133), men det synes å være en forskyvning i retning av å bruke lempingsadgangen, se for eksempel KILE (Rt. 2005 s. 65). Sml. Kjelland 2008 s. 253 og 271. En fremheving av lemping som den sentrale avgrensningslæren illustreres også i dommer fra kontraktsretten, se Agurkpinne (Rt-2004-675 avsnitt 69).
Dykker (Rt. 2003 s. 338) illustrerer at en liten realskade kan medføre betydelig økonomisk tap, her i form av inntektstap, som ble dekket etter hovedregelen om full erstatning. Disse grunnprinsippene i erstatningsretten er ikke forlatt selv om det i Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) uttales følgende: «Selv om [ervervs]messig uførhet normalt ligger høyere enn den medisinske invaliditetsgrad, kan slike moderate nakkesmerte[r] etter mitt syn alene ikke gi grunnlag for noen ervervsuførhet» (avsnitt 60). Dette gir assosiasjoner til Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s.-337), hvor førstvoterende uttalte at «nakkeslengskaden, som er anslått til en medisinsk invaliditet på 8 prosent, etter min mening ikke har noen eller bare en helt marginal betydning for erstatningsutmålingen» (s. 346). Uttalelsene må ses som uttrykk for hva som faktisk gjelder i en del tilfeller hvor skadelidte har lav medisinsk invaliditetsgrad, men kan ikke ses som normative utsagn om at invaliditet på 5 (eller 8) prosent aldri gir rett til inntektstaperstatning. De alminnelige prinsippene for erstatningsutmålingen ligger fortsatt fast. Det må foretas en individuell vurdering av skadelidtes ervervsevne, der sentrale faktorer er skadens art og lokalisering og ikke minst hva slags type arbeid skadelidte har. Nakkesleng IV-dommens henvisning i avsnitt 61 til skl. § 3-1 andre ledd (andre punktum) kan imidlertid ses som en skjerpende presisering om at skadelidte plikter å utnytte restarbeidsevnen
Presiseringer for utvalgte typetilfeller
Kontinuerlig skadeutvikling
Domsanalysen viser at kontinuiteten i skadeforløpet kan spille inn i nærhetsvurderingen. Jo mer sammenhengende årsaksrekken løper fra ansvarshendelsen frem til skadefølgen, dess lettere anses nærhetskriteriet oppfylt. Det er situasjoner der skaden utvikles kontinuerlig og uforstyrret fra ansvarshendelsen som beskrives her, se figuren.
Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) er illustrerende. Etter trafikkulykken (1990) var skadelidte tilbake i jobb etter en mellomliggende fridag, men måtte avbryte arbeidet på grunn av nakkesmerter. Helsetilstanden ble gradvis forverret i 1991. Han fikk da konsentrasjonsproblemer, hukommelsessvikt og vissenhetsfølelser. I 1992 ble det konstatert muskelsvinn i venstre legg, og skadelidte følte lammelser i venstre side. Lammelsene ble forverret, og han var fra 1997 avhengig av rullestol. Høyesterett fant at nærhetskriteriet var oppfylt. Førstvoterende vektlegger at lammelsene ble utviklet «uten at utviklingen kan ses å være påvirket av etterfølgende omstendigheter som ikke står i sammenheng med ulykken. Etter min oppfatning kan skadefølgen etter dette ikke anses for fjern og avledet.» (s. 334)
Argumentasjonslinjen ses også i eldre dommer, som Nevrose (Rt. 1940 s. 82). Skadelidte utviklet en nevrose etter en beskjeden bilpåkjørsel. Han forsøkte å gjenoppta arbeidet som kaiarbeider neste dag, men maktet det ikke. Et nytt forsøk ble gjort etter 2–3 måneder. Han greide det fortsatt ikke. Siste forsøk på å vende tilbake til yrket ble gjort høsten 1937, men han klarte da bare lettere arbeidsoppgaver. Førstvoterende fremhever at «selve ulykkestilfellet er sykdommens opprinnelige årsak og at hans sykelige tilstand har utviklet seg kontinuerlig fra ulykkesdagen.» (s. 89) Årsaksrekken var ikke brutt, og Høyesterett tilkjente erstatning. Den ble imidlertid redusert fordi omfanget ble uforholdsmessig stort.
Domsanalysen viser at retten ofte følger kronologien i den medisinske skadeutviklingen. Først drøftes initialfasen, og deretter den videre utviklingen. Vurderingstemaet for initialfasen er vanligvis om skadelidte fikk akuttsymptomer, mens drøftelsen av den senere skadeutviklingen ofte rettes mot om skaden gradvis ble utviklet, jf. eksempelvis Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320): «De første sykdomssymptomene oppstod to dager etter ulykken, og etter dette skjedde det en gradvis forverring til venstre side ble lammet.» (s. 334). Momentet fremheves også i Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158, avsnitt 74).
Når retten drøfter om skadelidte hadde akuttsymptomer, foretas det i realiteten en vurdering av om skadeutviklingen er forenlig med en anerkjent medisinsk forklaringsmodell. Nærhetsvurderingen kan dermed overlappe påregnelighetsvurderingen. Også der er det relevant om skadefølgen samsvarer med den aktuelle lidelsens etiologi. I så fall er det et argument for at utviklingen er typisk/karakteristisk. I tillegg ser man et skjæringspunkt mot bevisvurderingen av faktisk (logisk) årsakssammenheng. Det er tydelig i saker med påståtte nakkeslengskader, og ses i rettens drøftelse av akuttsymptomer. Når det samme faktumet inngår i ulike deler av årsaksvurderingen, får argumentene en viss resirkulering. Både Psykoinvaliditet (Rt. 2001 s. 320) og Nevrose (Rt. 1940 s. 82) omhandler særlig sårbare skadelidte. Spesielt Nilsen viser at skadefølgen kan være tilstrekkelig nær, selv om det er gått flere år siden ansvarshendelsen og selv om skadeomfanget har blitt betydelig. Dommen viser også at sårbarhetsprinsippet rekker langt der skadelidte har en ren medisinsk sårbarhet.
Både Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) og Nevrose (Rt. 1940 s. 82) omhandler særlig sårbare skadelidte. Spesielt Psykoinvaliditet-dommen viser at skadefølgen kan være tilstrekkelig nær, selv om det er gått flere år siden ansvarshendelsen og selv om skadeomfanget har blitt betydelig. Dommen viser også at sårbarhetsprinsippet rekker langt der skadelidte har en ren medisinsk sårbarhet.
Argumentasjonslinjen ses også i eldre dommer, som Nevrose (Rt. 1940 s. 82). Skadelidte utviklet en nevrose etter en beskjeden bilpåkjørsel. Han forsøkte å gjenoppta arbeidet som kaiarbeider neste dag, men maktet det ikke. Et nytt forsøk ble gjort etter 2–3 måneder. Han greide det fortsatt ikke. Siste forsøk på å vende tilbake til yrket ble gjort høsten 1937, men han klarte da bare lettere arbeidsoppgaver. Førstvoterende fremhever at «selve ulykkestilfellet er sykdommens opprinnelige årsak og at hans sykelige tilstand har utviklet seg kontinuerlig fra ulykkesdagen.» (s. 89) Årsaksrekken var ikke brutt, og Høyesterett tilkjente erstatning. Den ble imidlertid redusert fordi omfanget ble uforholdsmessig stort.
Domsanalysen viser at retten ofte følger kronologien i den medisinske skadeutviklingen. Først drøftes initialfasen, og deretter den videre utviklingen. Vurderingstemaet for initialfasen er vanligvis om skadelidte fikk akuttsymptomer, mens drøftelsen av den senere skadeutviklingen ofte rettes mot om skaden gradvis ble utviklet, jf. eksempelvis Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320): «De første sykdomssymptomene oppstod to dager etter ulykken, og etter dette skjedde det en gradvis forverring til venstre side ble lammet.» (s. 334). Momentet fremheves også i Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158, avsnitt 74).
Når retten drøfter om skadelidte hadde akuttsymptomer, foretas det i realiteten en vurdering av om skadeutviklingen er forenlig med en anerkjent medisinsk forklaringsmodell. Nærhetsvurderingen kan dermed overlappe påregnelighetsvurderingen. Også der er det relevant om skadefølgen samsvarer med den aktuelle lidelsens etiologi. I så fall er det et argument for at utviklingen er typisk/karakteristisk. I tillegg ser man et skjæringspunkt mot bevisvurderingen av faktisk (logisk) årsakssammenheng. Det er tydelig i saker med påståtte nakkeslengskader, og ses i rettens drøftelse av akuttsymptomer. Når det samme faktumet inngår i ulike deler av årsaksvurderingen, får argumentene en viss resirkulering. Både Psykoinvaliditet (Rt. 2001 s. 320) og Nevrose (Rt. 1940 s. 82) omhandler særlig sårbare skadelidte. Spesielt Nilsen viser at skadefølgen kan være tilstrekkelig nær, selv om det er gått flere år siden ansvarshendelsen og selv om skadeomfanget har blitt betydelig. Dommen viser også at sårbarhetsprinsippet rekker langt der skadelidte har en ren medisinsk sårbarhet.
Både Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) og Nevrose (Rt. 1940 s. 82) omhandler særlig sårbare skadelidte. Spesielt Psykoinvaliditet-dommen viser at skadefølgen kan være tilstrekkelig nær, selv om det er gått flere år siden ansvarshendelsen og selv om skadeomfanget har blitt betydelig. Dommen viser også at sårbarhetsprinsippet rekker langt der skadelidte har en ren medisinsk sårbarhet.
Ytre faktorer griper inn i årsaksrekken etter en tid
Den situasjonen som skal beskrives her, omhandler skader som er utløst av ansvarshendelsen, men hvor skadeutviklingen underveis har blitt påvirket av utenforliggende forhold.
Figuren viser at skadeutviklingen først løper uavbrutt fra ansvarshendelsen, hvilket er markert med den ensfargede svarte linjen. Deretter interveneres årsaksrekken av ikke-ansvarsbetingende faktorer (X1, 2, 3 … Ikke-ansvarsbetingende), hvilket er markert med den grå, stiplede linjen. Strengt tatt etterfølges ansvarshendelsen alltid av ulike hendelige begivenheter som påvirker skadeutviklingen, men det er de mer spesifikke/konkrete begivenhetene som her er i sentrum.
Jeg forutsetter at ansvarshendelsen samvirker med disse utenforliggende årsaksfaktorene, som kan være sosiale forhold (f.eks. skilsmisse etter ulykken), økonomiske vanskeligheter (f.eks. arbeidsledighet eller gjeldsproblemer) mv. Slike ytre faktorer kan «gripe» inn i forløpet, slik at skaden utvikles under påvirkning av både ansvarshendelsen og ikke-ansvarsbetingende forhold. Denne sammenfiltringen er vist ved den skraverte linjen, som er dels svart (ansvarshendelsen) og dels grå (de utenforliggende årsakene).
Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418) er illustrerende. Høyesterett skiller mellom initialskadene og den senere skadeutviklingen. Bakgrunnen er at skadelidte i den første fasen hadde et normalt skadeforløp, men fikk deretter en plutselig og betydelig forverring. Denne skyldtes ikke-ansvarsbetingende, mellomliggende faktorer som påvirket skadeutviklingen. Mot denne bakgrunn uttaler førstvoterende at «vi står overfor et helt uvanlig sykdomsforløp hos A, som for en vesentlig del må skyldes omstendigheter som kom til en god stund etter sammenstøtet.» (s. 433) Høyesterett spesifiserer ikke hva de utenforliggende årsaksfaktorene består i. De medisinske sakkyndigvurderingene tilsier at retten sikter til skadelidtes arbeidsbelastning (nyetablert fysioterapeut) og/eller uheldig behandling av nakkeplagene (ugunstig bruk av nakkekrage).
Man kan antyde tilsvarende argumentasjon i Papegøye (Rt. 1997 s. 1). Også her ble trafikkulykken etterfulgt av utenforliggende omstendigheter. De bidro til at skadeutviklingen ble ukarakteristisk og skadeomfanget stort. I rettens beskrivelse av det senere forløpet, fremgår det at Rossnes fikk plager som vanskelig lot seg forklare medisinsk. Hun fikk blant annet smerter/kraftsvikt etter isjiasanfall til tross for at prolapsen var glidd tilbake, og epilepsiliknende anfall som antas å være av psykogen art. Det tilkom også andre hendelser, som episoden da katten tok livet av papegøyen (hvilket medførte at skadelidte fikk stemmesvikt og nedsatt kraft i venstre arm og bein). Den sakkyndige professor dr.med. Nyberg-Hansen påpekte at skadeforløpet ikke bare var påvirket av ulykken og skadelidtes disposisjoner, men også av sosiale, økonomiske og andre forhold. Han fremhevet at slike «[a]ndre sykelighets- og livsfaktorer synes å være av en helt annen og reell betydning» (s. 10). Selv om utsagnet opptrer i drøftelsen av påregnelighetskriteriet, er det grunn til å tro at disse forholdene ble vektlagt også i nærhetsvurderingen. I Rossnes brukes et vidt påregnelighetsbegrep, og adekvansvurderingen kan generelt romme mer enn det som formuleres i domspremissene.
Der årsaksrekken interveneres av ikke-ansvarsbetingende faktorer, kan man se likheter med uvesentlighetsvurderingen. Det er ikke overraskende, siden denne overlapper med adekvanslæren. Slektskapet mellom de to avgrensningslærene kommer til uttrykk i Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337). Førstvoterende påpeker at «vesentlighet og adekvans [kan] gli noe over i hverandre» (s. 342), se punkt x og y. Som beskrevet der, blir bidraget fra ansvarshendelsen «tynnet ut» ettersom tiden går og nye forhold infiltrerer årsakskjeden.
Som en oppsummering av denne delanalysen, ser man at rettspraksis gir flere illustrasjoner på at skadefølgen kan bli for fjern og avledet der årsaksrekken interveneres av ytre faktorer. Sårbarhetsvernet rekker kortere der skadeutviklingen påvirkes av psykososiale forhold som lager «støy på linjen», enn der skadelidte har en rent medisinsk sårbarhet som utvikles kontinuerlig. Dette gir også en viktig forklaring på hvorfor utfallet ble forskjellig i Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 320) på den ene siden, og Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418) og Papegøye (Rt. 1997 s. 1) på den andre siden.
Analysen bidrar til å fange inn nyanser i sårbarhetsvernet, innen kategorien psykisk sårbarhet. Analysen av nærhetskriteriet viser at man må differensiere mellom ulike former for psykisk sårbarhet. Ytterligere nyanser fremtrer hvis man skiller mellom ytre forhold som inntrer tidlig og sent i skadeforløpet, hvilket leder meg til neste typetilfelle.
Jeg forutsetter at ansvarshendelsen samvirker med disse utenforliggende årsaksfaktorene, som kan være sosiale forhold (f.eks. skilsmisse etter ulykken), økonomiske vanskeligheter (f.eks. arbeidsledighet eller gjeldsproblemer) mv. Slike ytre faktorer kan «gripe» inn i forløpet, slik at skaden utvikles under påvirkning av både ansvarshendelsen og ikke-ansvarsbetingende forhold. Denne sammenfiltringen er vist ved den skraverte linjen, som er dels svart (ansvarshendelsen) og dels grå (de utenforliggende årsakene).
Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418) er illustrerende. Høyesterett skiller mellom initialskadene og den senere skadeutviklingen. Bakgrunnen er at skadelidte i den første fasen hadde et normalt skadeforløp, men fikk deretter en plutselig og betydelig forverring. Denne skyldtes ikke-ansvarsbetingende, mellomliggende faktorer som påvirket skadeutviklingen. Mot denne bakgrunn uttaler førstvoterende at «vi står overfor et helt uvanlig sykdomsforløp hos A, som for en vesentlig del må skyldes omstendigheter som kom til en god stund etter sammenstøtet.» (s. 433) Høyesterett spesifiserer ikke hva de utenforliggende årsaksfaktorene består i. De medisinske sakkyndigvurderingene tilsier at retten sikter til skadelidtes arbeidsbelastning (nyetablert fysioterapeut) og/eller uheldig behandling av nakkeplagene (ugunstig bruk av nakkekrage).
Man kan antyde tilsvarende argumentasjon i Papegøye (Rt. 1997 s. 1). Også her ble trafikkulykken etterfulgt av utenforliggende omstendigheter. De bidro til at skadeutviklingen ble ukarakteristisk og skadeomfanget stort. I rettens beskrivelse av det senere forløpet, fremgår det at Rossnes fikk plager som vanskelig lot seg forklare medisinsk. Hun fikk blant annet smerter/kraftsvikt etter isjiasanfall til tross for at prolapsen var glidd tilbake, og epilepsiliknende anfall som antas å være av psykogen art. Det tilkom også andre hendelser, som episoden da katten tok livet av papegøyen (hvilket medførte at skadelidte fikk stemmesvikt og nedsatt kraft i venstre arm og bein). Den sakkyndige professor dr.med. Nyberg-Hansen påpekte at skadeforløpet ikke bare var påvirket av ulykken og skadelidtes disposisjoner, men også av sosiale, økonomiske og andre forhold. Han fremhevet at slike «[a]ndre sykelighets- og livsfaktorer synes å være av en helt annen og reell betydning» (s. 10). Selv om utsagnet opptrer i drøftelsen av påregnelighetskriteriet, er det grunn til å tro at disse forholdene ble vektlagt også i nærhetsvurderingen. I Rossnes brukes et vidt påregnelighetsbegrep, og adekvansvurderingen kan generelt romme mer enn det som formuleres i domspremissene.
Der årsaksrekken interveneres av ikke-ansvarsbetingende faktorer, kan man se likheter med uvesentlighetsvurderingen. Det er ikke overraskende, siden denne overlapper med adekvanslæren. Slektskapet mellom de to avgrensningslærene kommer til uttrykk i Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337). Førstvoterende påpeker at «vesentlighet og adekvans [kan] gli noe over i hverandre» (s. 342), se punkt x og y. Som beskrevet der, blir bidraget fra ansvarshendelsen «tynnet ut» ettersom tiden går og nye forhold infiltrerer årsakskjeden.
Som en oppsummering av denne delanalysen, ser man at rettspraksis gir flere illustrasjoner på at skadefølgen kan bli for fjern og avledet der årsaksrekken interveneres av ytre faktorer. Sårbarhetsvernet rekker kortere der skadeutviklingen påvirkes av psykososiale forhold som lager «støy på linjen», enn der skadelidte har en rent medisinsk sårbarhet som utvikles kontinuerlig. Dette gir også en viktig forklaring på hvorfor utfallet ble forskjellig i Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 320) på den ene siden, og Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418) og Papegøye (Rt. 1997 s. 1) på den andre siden.
Analysen bidrar til å fange inn nyanser i sårbarhetsvernet, innen kategorien psykisk sårbarhet. Analysen av nærhetskriteriet viser at man må differensiere mellom ulike former for psykisk sårbarhet. Ytterligere nyanser fremtrer hvis man skiller mellom ytre forhold som inntrer tidlig og sent i skadeforløpet, hvilket leder meg til neste typetilfelle.
Ansvarshendelsen er bare igangsetter av årsakskjeden
Avsnittet her omhandler skader som utvikles av utenforliggende årsaker igangsatt av ansvarshendelsen Typesituasjonen som belyses skiller seg fra situasjonen foran ved at skadefølgen her allerede fra begynnelsen er blitt fremkalt av ytre årsaker.
Ansvarshendelsen bare igangsetter komplekset av utenforliggende, ikke-ansvarsbetingende faktorer (X1, 2, 3 … Ikke-ansvarsbetingende), som utvikler skadefølgen. Til forskjell fra typetilfellet foran, er det her ingen direkte linje mellom ansvarshendelsen og skadefølgen – utviklingen av skaden skjer utelukkende via de ytre faktorene. Ansvarshendelsen blir bare en indirekte årsak, og virkningen blir bare en indirekte skadefølge. Det er angitt ved den skraverte linjen, som er svak for å vise at skaden står i et fjernere forhold til ansvarshendelsen.
Fra nyere rettspraksis gir Schizofreni (Rt. 2007 s. 172) en illustrasjon. En elektriker utviklet schizofreni etter fall fra en lift. Selv om det var logisk årsakssammenheng mellom fallulykken og den psykiske lidelsen, var arbeidsulykken bare begivenheten som startet en rekke negative hendelser i skadelidtes omgivelser. De bidro i sin tur til å fremkalle sinnslidelsen:
«Det var ikke fallulykken, men de negative konsekvensene av ulykken som bidro til utviklingen av As schizofreni – særlig det forhold at han mistet [1] vesentlige fritidsaktiviteter, [2] sitt tidligere arbeid og [3] at han gjennomgikk en mislykket rehabilitering. Ved dette fjernet sykdomsforløpet seg markert fra ulykken. As sykdom står således ikke i noen nær og umiddelbar forbindelse med selve ulykken – det dreier seg om et avledet og utpreget indirekte årsaksforhold. Det er også grunn til å tro at sykdomsutviklingen i ikke uvesentlig grad ble påvirket av [4] samlivsbruddet – en utenforliggende faktor som ikke sto i noen sammenheng med ulykken. Alt i alt fremstår As schizofreni som en så upåregnelig, fjern og indirekte følge av arbeidsulykken, at det etter mitt syn ikke er rimelig å knytte ansvar til den.» (avsnitt 69, mine klammeparenteser)
Yrkesskadeforsikreren ble frifunnet ut fra manglende oppfyllelse av adekvanskriteriet. Også Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) er anskueliggjørende. Utviklingen av den somatoforme lidelsen sto riktignok i logisk årsakssammenheng med trafikkulykken, men årsakssammenhengen var for fjern. Skaden ble fremkalt ved at skadelidte gjentatte ganger trosset legenes råd om å akseptere skaden som psykisk betinget, og rettet stadig nye henvendelser til helsevesenet. Det virket i seg selv sykdomsfremkallende, og gjorde at ulykken ble ansett som en indirekte årsak:
«Det sentrale særtrekk ved adekvansvurderingen i forbindelse med denne skaden, og som skiller den fra det som var tilfelle i Rt. 2001 side 320, er at den ikke har direkte tilknytning til selve ulykken. Ulykken er her en indirekte skadeårsak. Det er skadelidtes egen forestilling og forklaring på sine plager, der disse hele tiden henføres til ulykken, som gjør at denne bidrar til skadeutviklingen. Dette gir skaden et klart indirekte og avledet preg i forhold til ulykken.» (avsnitt 75)
Høyesterett påpeker forskjeller i saksforholdene, med vekt på ulikheter i skadeforløpet. Førstvoterende understreker at skaden ikke har direkte tilknytning til selve ulykken, hvilket også vises i figuren. Som retten påpeker, er dette en viktig forskjell fra Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 320), der skaden ble utviklet uavbrutt fra ulykken.
Analysen viser et typetilfelle der skadefølgen ytterligere fjerner seg fra ansvarshendelsen. Når skadefølgen er utviklet av ytre faktorer – der ansvarshendelsen bare har hatt en utløsende effekt – er det vanligvis dekkende å tale om et utpreget indirekte årsaksforhold.876 Analysen bidrar til å presisere sårbarhetsvernet ved psykososiale faktorer, men fra motsatt kant av det som ble gjort foran (om grensen mellom typetilfellene 1 og 2). Her er man i utgangspunktet utenfor sårbarhetsprinsippets virkeområde. I Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) anførte skadelidte at skadevolder må «ta skadelidte som han er», men fikk ikke gjennomslag. Hun var nærmest til å bære risikoen for sin sykdomsfremkallende atferd.877 Begrunnelsen er trolig mye den samme som der sårbarhetsprinsippet avgrenses av uvesentlighetskriteriet: Ansvarshendelsens bidrag er minimalt, det er noe tilfeldig at ansvarshendelsen har vært den utløsende faktoren878 og det fremstår samlet sett som lite rimelig å pålegge ansvar.
Fra nyere rettspraksis gir Schizofreni (Rt. 2007 s. 172) en illustrasjon. En elektriker utviklet schizofreni etter fall fra en lift. Selv om det var logisk årsakssammenheng mellom fallulykken og den psykiske lidelsen, var arbeidsulykken bare begivenheten som startet en rekke negative hendelser i skadelidtes omgivelser. De bidro i sin tur til å fremkalle sinnslidelsen:
«Det var ikke fallulykken, men de negative konsekvensene av ulykken som bidro til utviklingen av As schizofreni – særlig det forhold at han mistet [1] vesentlige fritidsaktiviteter, [2] sitt tidligere arbeid og [3] at han gjennomgikk en mislykket rehabilitering. Ved dette fjernet sykdomsforløpet seg markert fra ulykken. As sykdom står således ikke i noen nær og umiddelbar forbindelse med selve ulykken – det dreier seg om et avledet og utpreget indirekte årsaksforhold. Det er også grunn til å tro at sykdomsutviklingen i ikke uvesentlig grad ble påvirket av [4] samlivsbruddet – en utenforliggende faktor som ikke sto i noen sammenheng med ulykken. Alt i alt fremstår As schizofreni som en så upåregnelig, fjern og indirekte følge av arbeidsulykken, at det etter mitt syn ikke er rimelig å knytte ansvar til den.» (avsnitt 69, mine klammeparenteser)
Yrkesskadeforsikreren ble frifunnet ut fra manglende oppfyllelse av adekvanskriteriet. Også Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) er anskueliggjørende. Utviklingen av den somatoforme lidelsen sto riktignok i logisk årsakssammenheng med trafikkulykken, men årsakssammenhengen var for fjern. Skaden ble fremkalt ved at skadelidte gjentatte ganger trosset legenes råd om å akseptere skaden som psykisk betinget, og rettet stadig nye henvendelser til helsevesenet. Det virket i seg selv sykdomsfremkallende, og gjorde at ulykken ble ansett som en indirekte årsak:
«Det sentrale særtrekk ved adekvansvurderingen i forbindelse med denne skaden, og som skiller den fra det som var tilfelle i Rt. 2001 side 320, er at den ikke har direkte tilknytning til selve ulykken. Ulykken er her en indirekte skadeårsak. Det er skadelidtes egen forestilling og forklaring på sine plager, der disse hele tiden henføres til ulykken, som gjør at denne bidrar til skadeutviklingen. Dette gir skaden et klart indirekte og avledet preg i forhold til ulykken.» (avsnitt 75)
Høyesterett påpeker forskjeller i saksforholdene, med vekt på ulikheter i skadeforløpet. Førstvoterende understreker at skaden ikke har direkte tilknytning til selve ulykken, hvilket også vises i figuren. Som retten påpeker, er dette en viktig forskjell fra Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 320), der skaden ble utviklet uavbrutt fra ulykken.
Analysen viser et typetilfelle der skadefølgen ytterligere fjerner seg fra ansvarshendelsen. Når skadefølgen er utviklet av ytre faktorer – der ansvarshendelsen bare har hatt en utløsende effekt – er det vanligvis dekkende å tale om et utpreget indirekte årsaksforhold.876 Analysen bidrar til å presisere sårbarhetsvernet ved psykososiale faktorer, men fra motsatt kant av det som ble gjort foran (om grensen mellom typetilfellene 1 og 2). Her er man i utgangspunktet utenfor sårbarhetsprinsippets virkeområde. I Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) anførte skadelidte at skadevolder må «ta skadelidte som han er», men fikk ikke gjennomslag. Hun var nærmest til å bære risikoen for sin sykdomsfremkallende atferd.877 Begrunnelsen er trolig mye den samme som der sårbarhetsprinsippet avgrenses av uvesentlighetskriteriet: Ansvarshendelsens bidrag er minimalt, det er noe tilfeldig at ansvarshendelsen har vært den utløsende faktoren878 og det fremstår samlet sett som lite rimelig å pålegge ansvar.
Tidsbegrenset årsakssammenheng
Sykdom som selvstendig virkende (konkurrerende) årsak
Oversikt. Presentasjon av en hjel
Det forutsettes her at ansvaret er etablert. Da er man over i det andre hovedspørsmålet, om ansvarets tidsmessige utstrekning.
Skadelidtes latente sårbarhet (f.eks. en grunnsykdom) kan realisere seg ut fra «naturens gang», det vil si uavhengig av ansvarshendelsen. Sårbarheten opptrer da som en selvstendig virkende årsak, som på sett og vis «overtar» som årsak til skaden/tapet. Ansvarshendelsen frigjøres som erstatningsbetingende fra tidspunktet for slik realisering, og skadevolder er bare ansvarlig så lenge skaden eller tapet står i logisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Billedlig kan man si at den realiserte sårbarheten «innhenter og avløser» ansvarshendelsen som årsak, slik at årsaksrekken «brytes» herfra og fremover med frigjørende virkning for skadevolderen. Dette kaller jeg for «prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng» eller kortformen «tidsavgrensningsprinsippet». Prinsippet gjelder også for andre typer ikke-ansvarsbetingende hendelser, slik som en etterfølgende fritidsulykke. Siden den mest praktiske typesituasjonen er etterfølgende sykdomsutvikling, rettes oppmerksomheten her mot denne formen for hendelige årsaker.
Flere hensyn begrunner tidsavgrensningsprinsippet. Det kan ses som et utslag av den negative siden av prinsippet om full erstatning: Skadelidte skal ikke stilles bedre enn om skaden ikke hadde skjedd, og derfor ikke «tjene» på skaden. I tillegg er løsningen begrunnet i hensynet til den alminnelige rettsfølelsen. Det anses ikke som rimelig å pålegge ansvar for lengre tid, og i større omfang, enn skaden står i logisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Skadevolder kan ha vanskeligheter med å forstå berettigelsen av en regel som pålegger ansvar ut over dette. Et beslektet argument er at skadelidte ikke bør gis en tilfeldig fordel. I de tilfellene hvor ansvarshendelsen etterfølges av en hendelig begivenhet, kan man si at erstatning ville gi skadelidte en tilfeldig berikelse – tapet ville oppstått likevel.
Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473)
Nakkesleng II (Rt-1999-1473) gir en uttrykkelig hjemmel for tidsavgrensningsprinsippet. Her ble ansvaret avgrenset ut fra prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng. Førstvoterende for flertallet (4) fant under henvisning til de medisinsk sakkyndige at skadelidte «ville ha blitt delvis ervervsufør selv om ulykken ikke hadde funnet sted» (s. 1485), og at ervervsuførheten ville ha blitt 50 prosent. Det fremgår ikke uttrykkelig hva sykdommen består i, idet det mer generelt tales om utvikling av lidelser hun hadde fra før trafikkulykken. I de medisinske sakkyndigerklæringene angis det at skadelidte fra før ulykken hadde blant annet muskel- og skjelettplager samt magesmerter. Etter å ha funnet at disse uansett ville gjort henne delvis ervervsufør, var neste spørsmål når dette ville skjedd. Flertallet fant det hypotetiske spørsmålet vanskelig å besvare, men la til grunn at «den nedsatte arbeidsevne høyst sannsynlig [ville] utvikle seg over noen tid. Den tvil som her måtte gjøre seg gjeldende, har kommet A til gode ved at hun ved byrettens dom er rettskraftig tilkjent full erstatning for lidt tap for årene 1990-1996. Jeg ser det slik at den ervervsuførhet som ikke er skadebetinget, ville ha gjort seg gjeldende i løpet av disse årene» (s. 1485).
Mindretallet på én dommer fant derimot at trafikkforsikreren ikke oppfylte beviskravet for at skadelidte ville få en slik negativ helseutvikling uten ulykken, og ville tilkjenne full erstatning (s. 1489). Drøftelsen viser at også mindretallet anerkjenner tidsavgrensningsregelen, slik at dommen er enstemmig hva gjelder selve tidsavgrensningsregelen. Den legges til grunn også i senere rettspraksis, se til illustrasjon Psykoinvaliditet II (Rt-2001-337). I pasientskadesakene finnes en rekke eksempler på anvendelse av tidsavgrensningsprinsippet, hvilket har sammenheng med at denne gruppen skadelidte normalt har en grunnlidelse, se til illustrasjon PSN-2019-1415, PSN-2015-11746, PSN-2007-442, PSN-2008-515 og PSN-2010-588.
Nakkesleng II (Rt-1999-1473) gir en uttrykkelig hjemmel for tidsavgrensningsprinsippet. Her ble ansvaret avgrenset ut fra prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng. Førstvoterende for flertallet (4) fant under henvisning til de medisinsk sakkyndige at skadelidte «ville ha blitt delvis ervervsufør selv om ulykken ikke hadde funnet sted» (s. 1485), og at ervervsuførheten ville ha blitt 50 prosent. Det fremgår ikke uttrykkelig hva sykdommen består i, idet det mer generelt tales om utvikling av lidelser hun hadde fra før trafikkulykken. I de medisinske sakkyndigerklæringene angis det at skadelidte fra før ulykken hadde blant annet muskel- og skjelettplager samt magesmerter. Etter å ha funnet at disse uansett ville gjort henne delvis ervervsufør, var neste spørsmål når dette ville skjedd. Flertallet fant det hypotetiske spørsmålet vanskelig å besvare, men la til grunn at «den nedsatte arbeidsevne høyst sannsynlig [ville] utvikle seg over noen tid. Den tvil som her måtte gjøre seg gjeldende, har kommet A til gode ved at hun ved byrettens dom er rettskraftig tilkjent full erstatning for lidt tap for årene 1990-1996. Jeg ser det slik at den ervervsuførhet som ikke er skadebetinget, ville ha gjort seg gjeldende i løpet av disse årene» (s. 1485).
Mindretallet på én dommer fant derimot at trafikkforsikreren ikke oppfylte beviskravet for at skadelidte ville få en slik negativ helseutvikling uten ulykken, og ville tilkjenne full erstatning (s. 1489). Drøftelsen viser at også mindretallet anerkjenner tidsavgrensningsregelen, slik at dommen er enstemmig hva gjelder selve tidsavgrensningsregelen. Den legges til grunn også i senere rettspraksis, se til illustrasjon Psykoinvaliditet II (Rt-2001-337). I pasientskadesakene finnes en rekke eksempler på anvendelse av tidsavgrensningsprinsippet, hvilket har sammenheng med at denne gruppen skadelidte normalt har en grunnlidelse, se til illustrasjon PSN-2019-1415, PSN-2015-11746, PSN-2007-442, PSN-2008-515 og PSN-2010-588.
Forutsetningen om at den latente sårbarheten ville realiseres av seg selv uavhengig av ansvarshendelsen
En forutsetning for å anvende tidsavgrensningsprinsippet er at sårbarheten alene kan fremkalle skaden. I Psykoinvaliditet II (Rt-2001-337) omtales sårbarheten som en «selvstendig virkende årsak til hans nedsatte ervervsevne» (s. 346). Det er atskillig slektskap mellom betingelseslæren og tidsavgrensningsprinsippet, men her ses en viktig forskjell: Betingelseslæren etterspør om ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse, mens det avgjørende etter tidsavgrensningsprinsippet er om sårbarheten er en tilstrekkelig betingelse. I tillegg må sårbarheten realiseres i en fysisk og/eller psykisk skade.
Fourutsatt at sårbarheten ville realisert seg selv uavhengig av ansvarshendelsen – ut fra naturlig sykdomsutvikling («naturens gang» – kommer tidsbegrensningsprinsippet til anvendelse og gjelder for samtlige typer sårbarhet. Likestillingen av fysisk og psykisk sårbarhet fremgår forutsetningsvis av Psykoinvaliditet II (Rt-2001-337). Førstvoterende uttalte at «trekk ved As psykiske og fysiske helse og hans personlighet kommer inn med stor tyngde som en selvstendig virkende årsak» (s. 346). Realisering av fysisk sårbarhet kan relatere seg til degenerativ utvikling av for eksempel muskel- og skjelettsystemet (se Nakkesleng II, Rt-1999-1473; Omland, Rt-1937-568; Skaar, Rt-1937-219 og Halset, Rt-1936-329). Realisering av psykisk sårbarhet kan gjelde utvikling av eksempelvis depresjon (se for eksempel Psykoinvaliditet II) og schizofreni (se også Mobbing i Forsvaret, RG 2005 s. 838).
Den materielle regelen om tidsavgrensning er nokså enkel. I praksis står slaget om hvorvidt det er bevist at skadelidte ville få en unormalt negativ sykdomsutvikling. I Skalle (Rt-1997-883) presiserte retten at skadevolder har bevisbyrden for en påstand om at skadelidte, uavhengig av ansvarshendelsen, ville fått en unormalt negativ sykdomsutvikling (s. 887). Synspunktet stadfestes i Nakkesleng II (Rt-1999-1473), der flertallet tydeliggjør at «når skadevolder anfører at den skade som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil på dette punkt ramme skadevolderen» (s. 1479). Overvektsprinsippet gjelder også for en påstand om at skadelidte ville fått en uvanlig negativ helseutvikling uavhengig av ansvarshendelsen. Det vil si at beviskravet følger utgangspunktet om at det er nødvendig, men tilstrekkelig, med sannsynlighetsovervekt, se Psykoinvaliditet I (Rt-2001-320, s. 330).
En forutsetning for å anvende tidsavgrensningsprinsippet er at sårbarheten alene kan fremkalle skaden. I Psykoinvaliditet II (Rt-2001-337) omtales sårbarheten som en «selvstendig virkende årsak til hans nedsatte ervervsevne» (s. 346). Det er atskillig slektskap mellom betingelseslæren og tidsavgrensningsprinsippet, men her ses en viktig forskjell: Betingelseslæren etterspør om ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse, mens det avgjørende etter tidsavgrensningsprinsippet er om sårbarheten er en tilstrekkelig betingelse. I tillegg må sårbarheten realiseres i en fysisk og/eller psykisk skade.
Fourutsatt at sårbarheten ville realisert seg selv uavhengig av ansvarshendelsen – ut fra naturlig sykdomsutvikling («naturens gang» – kommer tidsbegrensningsprinsippet til anvendelse og gjelder for samtlige typer sårbarhet. Likestillingen av fysisk og psykisk sårbarhet fremgår forutsetningsvis av Psykoinvaliditet II (Rt-2001-337). Førstvoterende uttalte at «trekk ved As psykiske og fysiske helse og hans personlighet kommer inn med stor tyngde som en selvstendig virkende årsak» (s. 346). Realisering av fysisk sårbarhet kan relatere seg til degenerativ utvikling av for eksempel muskel- og skjelettsystemet (se Nakkesleng II, Rt-1999-1473; Omland, Rt-1937-568; Skaar, Rt-1937-219 og Halset, Rt-1936-329). Realisering av psykisk sårbarhet kan gjelde utvikling av eksempelvis depresjon (se for eksempel Psykoinvaliditet II) og schizofreni (se også Mobbing i Forsvaret, RG 2005 s. 838).
Den materielle regelen om tidsavgrensning er nokså enkel. I praksis står slaget om hvorvidt det er bevist at skadelidte ville få en unormalt negativ sykdomsutvikling. I Skalle (Rt-1997-883) presiserte retten at skadevolder har bevisbyrden for en påstand om at skadelidte, uavhengig av ansvarshendelsen, ville fått en unormalt negativ sykdomsutvikling (s. 887). Synspunktet stadfestes i Nakkesleng II (Rt-1999-1473), der flertallet tydeliggjør at «når skadevolder anfører at den skade som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil på dette punkt ramme skadevolderen» (s. 1479). Overvektsprinsippet gjelder også for en påstand om at skadelidte ville fått en uvanlig negativ helseutvikling uavhengig av ansvarshendelsen. Det vil si at beviskravet følger utgangspunktet om at det er nødvendig, men tilstrekkelig, med sannsynlighetsovervekt, se Psykoinvaliditet I (Rt-2001-320, s. 330).
Bevisvurderingen
Presiseringer av bevistema og beviskrav
Bevistemaet korresponderer med det materielle vurderingstemaet i tidsavgrensningsprinsippet, som ligger under og styrer problemstillingen: Bevisbedømmeren må finne frem til om, og i hvilket omfang, skadelidte ville fått negativ sykdomsutvikling grunnet realisering av egne sykdomsanlegg. Der sårbarheten ikke har realisert seg i realskadeleddet og ligger latent på vurderingstidspunktet, går bevisvurderingen ut på å underbygge en hypotese om skadelidtes sykdomsutvikling.
Hovedregelen om beviskravet er at det er nødvendig – men tilstrekkelig – med 50,01 prosent sannsynlighet. Det kan spørres om overvektsprinsippet også gjelder for en påstand om negativ sykdomsutvikling. Problemstillingen reiser særskilte tolkningsspørsmål.
Den sentrale rettskilden for å løse spørsmålet er høyesterettspraksis. Et utgangspunkt for tolkningen er Skalle (Rt. 1997 s. 883), der Høyesterett formulerer beviskravet for typetilfellet om sykdom/helseplager som selvstendig virkende årsak. Førstvoterende legger til grunn at «det i det minste [må] foreligge en overvekt av sannsynlighet for at de skal utvikle seg i en klar negativ retning» (s. 887). Uttalelsen blir videreført i Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473, s. 1479). Den bidrar til å sementere at det er nødvendig, men tilstrekkelig, med 50,01 prosent sannsynlighet for at sårbarheten ville blitt realisert ut fra «naturens gang». Da dommen ble avsagt var det allerede klargjort at overvektsprinsippet gjelder generelt, og det ser ut til at retten har ment å presisere beviskravet for typetilfellet om negativ helseutvikling spesielt.
Uttrykket «i det minste» har imidlertid skapt tolkningstvil, og foranlediget spørsmål om det gjelder et skjerpet beviskrav. Den rådende usikkerheten uttrykkes i Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 320), der Høyesterett fikk forelagt spørsmålet på nytt. Beviskravet for hypotetisk årsakskonkurranse var en del av partenes prosedyrer, som sto i skarp kontrast til hverandre. Skadelidte anførte at «Storebrand må på dette punkt ha en tung bevisbyrde. For at Storebrand skal bli fri for ansvar på grunnlag av en hypotetisk skadeutvikling, må det kreves betydelig sannsynlighetsovervekt» (s. 327). Trafikkforsikreren anførte at «det [er] tilstrekkelig for at selskapet skal være fri for ansvar, at det er overvekt av sannsynlighet for at A uansett ville ha blitt invalid» (s. 327). Førstvoterende uttaler at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for å oppfylle årsakskravet i betingelseslæren. Deretter presiseres beviskravet for den alternative skadeutviklingen, og «heller ikke i denne relasjon kan det stilles kvalifiserte beviskrav. Det er tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt» (s. 330). Dermed klargjøres beviskravet ved både å angi hva som gjelder og hva som ikke gjelder.
«Domstrilogien» Skalle (Rt. 1997 s. 883), Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) og Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) gir sterke holdepunkter for at overvektsprinsippet også gjelder ved påstand om negativ sykdomsutvikling. Rettskildebildet er imidlertid ikke helt entydig, og foranlediger drøftelser av om det i visse sårbarhetstilfeller gjelder et skjerpet beviskrav. Det kan spørres om sårbarhetsprinsippet gir grunnlag for å oppstille et strengere beviskrav. Per i dag er det ingen høyesterettsdommer som eksplisitt tillegger sårbarhetsprinsippet en slik funksjon. Mindretallsvotaene i Papegøye (Rt. 1997 s. 1) og Nakkesleng II omhandler først og fremst bevisbyrden (tvilsrisikoen), men kan signalisere en viss skjerping av beviskravet. Det fremheves at «man ikke bør spekulere i antagelser om hvorvidt skadelidte allikevel ville blitt yrkeshemmet» (Stokke (Rt. 1999 s. 1473, s. 1490). For temaet her er det av interesse at maksimen om å «ta skadelidte som han/hun er» formuleres på nærmest samme sted i premissene, og sårbarhetsprinsippet ser ut til å ha farget bevisvurderingen.
Den sentrale rettskilden for å løse spørsmålet er høyesterettspraksis. Et utgangspunkt for tolkningen er Skalle (Rt. 1997 s. 883), der Høyesterett formulerer beviskravet for typetilfellet om sykdom/helseplager som selvstendig virkende årsak. Førstvoterende legger til grunn at «det i det minste [må] foreligge en overvekt av sannsynlighet for at de skal utvikle seg i en klar negativ retning» (s. 887). Uttalelsen blir videreført i Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473, s. 1479). Den bidrar til å sementere at det er nødvendig, men tilstrekkelig, med 50,01 prosent sannsynlighet for at sårbarheten ville blitt realisert ut fra «naturens gang». Da dommen ble avsagt var det allerede klargjort at overvektsprinsippet gjelder generelt, og det ser ut til at retten har ment å presisere beviskravet for typetilfellet om negativ helseutvikling spesielt.
Uttrykket «i det minste» har imidlertid skapt tolkningstvil, og foranlediget spørsmål om det gjelder et skjerpet beviskrav. Den rådende usikkerheten uttrykkes i Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 320), der Høyesterett fikk forelagt spørsmålet på nytt. Beviskravet for hypotetisk årsakskonkurranse var en del av partenes prosedyrer, som sto i skarp kontrast til hverandre. Skadelidte anførte at «Storebrand må på dette punkt ha en tung bevisbyrde. For at Storebrand skal bli fri for ansvar på grunnlag av en hypotetisk skadeutvikling, må det kreves betydelig sannsynlighetsovervekt» (s. 327). Trafikkforsikreren anførte at «det [er] tilstrekkelig for at selskapet skal være fri for ansvar, at det er overvekt av sannsynlighet for at A uansett ville ha blitt invalid» (s. 327). Førstvoterende uttaler at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for å oppfylle årsakskravet i betingelseslæren. Deretter presiseres beviskravet for den alternative skadeutviklingen, og «heller ikke i denne relasjon kan det stilles kvalifiserte beviskrav. Det er tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt» (s. 330). Dermed klargjøres beviskravet ved både å angi hva som gjelder og hva som ikke gjelder.
«Domstrilogien» Skalle (Rt. 1997 s. 883), Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) og Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) gir sterke holdepunkter for at overvektsprinsippet også gjelder ved påstand om negativ sykdomsutvikling. Rettskildebildet er imidlertid ikke helt entydig, og foranlediger drøftelser av om det i visse sårbarhetstilfeller gjelder et skjerpet beviskrav. Det kan spørres om sårbarhetsprinsippet gir grunnlag for å oppstille et strengere beviskrav. Per i dag er det ingen høyesterettsdommer som eksplisitt tillegger sårbarhetsprinsippet en slik funksjon. Mindretallsvotaene i Papegøye (Rt. 1997 s. 1) og Nakkesleng II omhandler først og fremst bevisbyrden (tvilsrisikoen), men kan signalisere en viss skjerping av beviskravet. Det fremheves at «man ikke bør spekulere i antagelser om hvorvidt skadelidte allikevel ville blitt yrkeshemmet» (Stokke (Rt. 1999 s. 1473, s. 1490). For temaet her er det av interesse at maksimen om å «ta skadelidte som han/hun er» formuleres på nærmest samme sted i premissene, og sårbarhetsprinsippet ser ut til å ha farget bevisvurderingen.
Bevisbyrde
Skadevolder har bevisbyrden for påstanden om at skadelidtes sårbarhet ville realisert seg selv og medført en unormalt negativ helseutvikling
Skadevolder har bevisbyrden (tvilsrisikoen) for påstanden om at skadelidtes sårbarhet ville realisert seg selv og medført en unormalt negativ helseutvikling. Se blant annet Skalle (Rt. 1997 s. 883). Skadelidte hadde hatt sykdommer i barndommen, og senere for lavt stoffskifte og sykemeldinger grunnet isjiasplager. Videre var det antydet senvirkninger etter en bilulykke, som kunne ha medført en nakkeslengskade. Høyesterett klargjorde at skadelidte har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt, men at denne hovedregelen ikke gjelder en anførsel om unormalt negativ sykdomsutvikling:
«Skal slike forhold – som vel mange mennesker sliter med – få erstatningsmessige konsekvenser, må det i det minste foreligge en overvekt av sannsynlighet for at de skal utvikle seg i en klar negativ retning. Det finner jeg ikke er tilfelle her. At skadelidte har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene foreligger kan ikke gjelde en slik anførsel.» (s. 887)
Skadevolder har bevisbyrden (tvilsrisikoen) for påstanden om at skadelidtes sårbarhet ville realisert seg selv og medført en unormalt negativ helseutvikling. Se blant annet Skalle (Rt. 1997 s. 883). Skadelidte hadde hatt sykdommer i barndommen, og senere for lavt stoffskifte og sykemeldinger grunnet isjiasplager. Videre var det antydet senvirkninger etter en bilulykke, som kunne ha medført en nakkeslengskade. Høyesterett klargjorde at skadelidte har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt, men at denne hovedregelen ikke gjelder en anførsel om unormalt negativ sykdomsutvikling:
«Skal slike forhold – som vel mange mennesker sliter med – få erstatningsmessige konsekvenser, må det i det minste foreligge en overvekt av sannsynlighet for at de skal utvikle seg i en klar negativ retning. Det finner jeg ikke er tilfelle her. At skadelidte har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene foreligger kan ikke gjelde en slik anførsel.» (s. 887)
Synspunktet blir videreført i Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473), der retten tydeliggjør at «når skadevolder anfører at den skade som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil på dette punkt ramme skadevolderen» (s. 1479). Samles delpresiseringene her, leder dette til følgende klargjøring: Uttrykket «klar negativ retning» anviser grensen mellom det skadelidte har bevisbyrden for, og der bevisbyrden omplasseres slik at den pålegges skadevolder. Uttrykket «klart negativ» må forstås som at helsen forverres ut over det normale. Normalt ville helsetilstanden stort sett forblitt som før ansvarshendelsen.
I lys av hovedregelen om at skadelidte har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt, fremstår den beskrevne bevisbyrderegelen som et unntak (omvendt bevisbyrde). Dette harmonerer med grunntanken i prinsippet om at skadevolder må «ta skadelidte som han/hun er», hvilket påpekes i Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473). Mindretallet løste spørsmålet om tidsbegrensning ut fra bevisbyrdebetraktninger. At skadevolder har tvilsrisikoen, fremføres som «nettopp et bevisbyrdesynspunkt tilpasset prinsippet om at ‘skadevolder må ta skadelidte som hun er’» (s. 1491).
Særlig om standardiserte yrkesskadeforsikring
Problemstillingen
Temaet som skal belyses her for denne delanalysen er om tidsavgrensningsprinsippet gjelder ved fastsettelse av standardisert yrkesskadeerstatning. Ved skader og sykdommer som omfattes av yrkesskadeforsikringsloven, er utmålingen av fremtidig inntektstap standardisert, jf. ysfl. § 13, jf. Standardforskriften kapittel 3. Tidsavgrensningsprinsippet gjelder derfor på vanlig måte ved fastsettelsen av erstatning for påført tap.
Den presiserte problemstillingen er om prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng medfører begrensning av ansvaret der latent sårbarhet realiserer seg etter yrkesskaden. Dette beror på en tolkning av rettskildene. Jeg skisserer først hovedlinjene i det jeg oppfatter som gjeldende rett, og gir deretter en nærmere analyse av rettskildene som ligger til grunn for standpunktet.
Temaet som skal belyses her for denne delanalysen er om tidsavgrensningsprinsippet gjelder ved fastsettelse av standardisert yrkesskadeerstatning. Ved skader og sykdommer som omfattes av yrkesskadeforsikringsloven, er utmålingen av fremtidig inntektstap standardisert, jf. ysfl. § 13, jf. Standardforskriften kapittel 3. Tidsavgrensningsprinsippet gjelder derfor på vanlig måte ved fastsettelsen av erstatning for påført tap.
Den presiserte problemstillingen er om prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng medfører begrensning av ansvaret der latent sårbarhet realiserer seg etter yrkesskaden. Dette beror på en tolkning av rettskildene. Jeg skisserer først hovedlinjene i det jeg oppfatter som gjeldende rett, og gir deretter en nærmere analyse av rettskildene som ligger til grunn for standpunktet.
Hovedlinjer i reguleringen: Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614) og hensynet til ikke å undergrave formålet med standardisering
Ved yrkesskader er det i utgangspunktet ikke adgang til å tidsbegrense ansvaret basert på en hypotese om at skadelidte vil få en unormalt negativ sykdomsutvikling. Om man skulle underbygge en slik hypotese, vil det normalt undergrave de hensynene standardiseringen bygger på, om å oppnå enklere, raskere og mindre belastende oppgjør. Synspunktet har støtte i høyesterettspraksis, der Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614) er den sentrale dommen. Dommen består av ulike fraksjoner, men det var enighet om at det som hovedregel skal ses bort fra å ta hensyn til påstander om unormalt negativ sykdomsutvikling som grunnlag for å tidsavkorte den standardiserte yrkesskadeforsikringen.
Fra hovedregelen finnes det unntak, slik at det i spesielle tilfeller kan åpnes for tidsbegrensning av ansvaret også ved utmålingen av fremtidig inntektstap etter yrkesskadeforsikringsloven. Unntaksregelen er snever og forbeholdt spesielle tilfeller. For å kunne gjøre unntak må det foreligge oppfyllelse av et kvalifikasjonskrav. Det kan enten formuleres som at det må være på det rene eller åpenbart at skadelidte Den omhandler tilfellet der det allerede da skaden inntrer er godt underbygge holdepunkter for at skadelidte om kort tid ville gå ut av arbeidslivet.
Unntaksregelen vil fremme yrkesskadeforsikrerens interesser, som også er beskyttelsesverdige og må balanseres mot hensynene til effektivitet som beskrevet foran. Hensynet til selskapet veier tungt der det er klare holdepunkter for at skadelidte vil bli ufør i løpet av kort tid, og reservasjonen ivaretar da hensynet til at selskapet ikke skal måtte betale uavkortet erstatning. Også dette er på linje med formålet om at standarderstatningen skal overensstemme med prinsippet om full erstatning.
Ved å oppstille en klar materiell hovedregel, sammenholdt med at unntaksregelen er snever, fremmes lovformålet generelt og de bærende hensynene bak standardiseringsreglene spesielt. Ved å avskjære diskusjoner om hypotetisk sykdomsutvikling, får man også rettsteknisk enkle regler.
Det er hensiktsmessig å konkretisere hvilke situasjoner som kan omfattes av unntaksregelen. Adgangen til tidsbegrensning er først og fremst aktuelt der symptomene på sykdommen har vist seg, og der realisasjon vil skje nært i tid etter ansvarshendelsen. I Passiv røyk I-dommen gjøres det en interessant sammenlikning med saksforholdet i Nakkesleng II-dommen i Rt. 1999 s. 1473. Førstvoterende i Passiv røyk I-dommen påpeker at Stokkes plager «hadde manifestert seg allerede på skadetidspunktet …, mens det i denne saken utelukkende er tale om hypoteser om en fremtidig utvikling» (s. 1624–1625). Med klare holdepunkter for at sårbarheten ville realisert seg nært i tid, blir det ikke samme risiko for tvist, ineffektive oppgjør og en belastende prosess mv., som der realiseringen relaterer seg lenger frem i tid og med en usikker prognose.
Den underliggende analysen: næranalyse av Passiv røyk I-dommen (utdypinger)
Det naturlige utgangspunktet for tolkningen, er lovgivningen (i vid forstand) om yrkesskadeforsikring. Yrkesskadeforsikringsloven selv inneholder ingen uttrykkelig hjemmel om tidsbegrensning. Ysfl. § 11 tredje ledd regulerer sårbarhet som samvirkende årsak, men løser ikke spørsmålet hvor sårbarheten er en selvstendig virkende årsak. Erstatningsberegningen er regulert i Standardforskriften. Siden det er tale om erstatning for tap av inntektsevnen, er det forskriftens kapittel 3 som må tolkes.
Standardforskriften kapittel 3 har ingen eksplisitt regulering av om erstatningen skal tidsbegrenses der sårbarheten realiseres ut fra «naturens gang». Forskriftens § 3-5 har en regel om skadelidte som fra før yrkesskaden har en realisert ervervsuførhet på 50 prosent eller mer. Skadelidte kan da velge individuell utmåling, dersom dette vil gi høyere erstatning enn etter standarderstatningen. Bestemmelsen kan anvendes også der inngangsuførheten skyldes realisering av sårbarhet, forutsatt at uførheten er inntrådt før yrkesskaden. Sitasjonen skiller seg dermed fra årsakskonstellasjonen her, som omhandler sårbarhet som blir realisert i tid etter ansvarshendelsen.
Systemet i forskriftens § 3-1 er at beregningen av inntektstapet i utgangspunktet skal baseres på faktiske inntektsforhold (Utvalgsinnstillingen 1990 s. 25–26). En «rød tråd» i standarderstatningssystemet er at det ikke legges opp til individualisering ut fra endringer i fremtidig ervervsevne. Dette gjelder blant annet spørsmålet om skadelidte vil komme til å få et høyere inntektsnivå, for eksempel på grunn av ansiennitet (Utvalgsinnstillingen 1990 s. 49). En vurdering av skadelidtes hypotetiske sykdomsutvikling, er heller ikke forenlig med et slikt utgangspunkt for erstatningsberegningen. Forskriftens § 3-1 tredje ledd gir grunnlag for korreksjon der utgangspunktene etter første og andre ledd avviker vesentlig fra det som ville vært skadelidtes vanlige inntektsnivå «uten skaden eller sykdommen». Bestemmelsen oppstiller strenge vilkår, idet avviket må være kvalifisert («vesentlig»), og på bevissiden kreves det «særlige holdepunkter». I Utvalgsinnstillingen 1990 s. 51 fremgår det at det var «[u]tvalgets forutsetning … at særregelen bare skal anvendes i spesielle tilfeller». Selv om det legges opp til en hypotetisk vurdering, er det lite som tyder på at forskriftsgiver har ment å fange inn betydningen av skadelidtes hypotetiske sykdomsutvikling.
Videre nevner jeg at forskriftens § 3-4 har en regel om skadelidte som har tapt «deler av sin ervervsevne». Standarderstatningen skal da reduseres tilsvarende (forholdsmessig), hvilket er ett av de individualiserende elementene i erstatningssystemet. Bestemmelsens kjerneområde er situasjoner hvor yrkesskaden bare har medført delvis ervervsuførhet. I Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614, s. 1623–1624) angis forskriftens § 3-4 å gjelde også der ervervsevnen er delvis tapt før ansvarshendelsen. Synspunktet om at bestemmelsen regulerer inngangsuførhet gjøres under henvisning til NOU 1994: 20 s. 179, men forarbeidene gir ingen eksplisitt anvisning på en slik presiserende tolkning. Sml. Utvalgsinnstillingen 1990 s. 58–59 (inntatt som Vedlegg I, i NOU 1994: 20).
Et vanskeligere spørsmål er om regelen også omfatter reduksjon som skyldes etterfølgende realisering av latent sårbarhet. Forskriftsteksten løser ikke rettsspørsmålet, som må besvares ut fra en tolkning av et mer sammensatt rettskildemateriale.
Som det fremgår, gir ikke forskriften noen uttrykkelig anvisning på et generelt tidsavgrensningsprinsipp. Det at forskriften gir en uttømmende regulering, kan kanskje tilsi at det derfor ikke gjelder et slikt prinsipp innen standarderstatningssystemet. Mot dette kan man anføre at forskriftens regulering er på et mer utmålingsteknisk plan, og uttrykker ikke hovedprinsipper som maksimen om tidsbegrenset årsakssammenheng. Denne typen slutninger løser ikke rettsspørsmålet, men kan bidra til å forstå hvorfor det oppstår.
Heller ikke forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven gir noen uttrykkelig løsning på spørsmålet om tidsbegrensning, men NOU 1988: 6 og Ot.prp. nr. 44 (1988–89) gir tolkningsmomenter. Et sentralt formål med loven er å unngå årsakstvister, gjennom å forenkle og effektivisere erstatningsoppgjørene (NOU 1988: 6 s. 80 og Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 42). Dette vil beskytte skadelidte mot en belastende prosess. Disse hensynene kan bli motvirket hvis man åpner for en individuell vurdering av om, når og i hvilket omfang skadelidte uansett vil bli ufør av egne sykdomsanlegg. Dette er ofte et omdiskutert tema blant partene, og tidkrevende å få utredet av medisinske spesialister. De generelle hensynene – som er fremhevet som sentrale i motivene – tilsier derfor at man som utgangspunkt ikke åpner for en tidsavgrensning. Når man leser forarbeidene under ett, får man inntrykk av at lovgiver nettopp ønsket å unngå slike vurderinger.
Videre gir heller ikke forarbeidene til Standardforskriften noen uttrykkelig løsning. Motivene har flere steder en «teknisk» karakter, idet de omhandler selve regelsystemet. Formålsangivelsene sammenfaller i hovedsak med hensynene som allerede er beskrevet i forarbeidene til den formelle loven (effektivitet, tvisteforebygging mv.). Den selvstendige betydningen som tolkningsfaktor ligger i angivelsen av hvordan generelle prinsipper er operasjonalisert i standarderstatningsmodellen.
Utvalget tilstrebet at denne skulle gi resultater som overensstemmer med prinsippet om full erstatning, hvilket isolert sett kan tale for en adgang til tidsbegrensning. Hvis ansvaret ikke begrenses der skadelidte uansett ville blitt ervervsufør grunnet egen sykdom, vil det medføre overkompensasjon (sammenliknet med alminnelig erstatningsrett, der tidsavgrensningsprinsippet gjelder). Selv om utvalget ønsket å unngå overkompensasjon, viser forarbeidene at utvalget først og fremst var opptatt av å avverge underkompensasjon. Se bl.a. Utvalgsinnstillingen 1990 s. 21. Sml. Kåsa (Rt. 2000 s. 441), der retten påpeker at «[s]tandardsatsene kan innebære at det blir gitt overkompensasjon eller underkompensasjon i relasjon til det virkelige tapet» (s. 449). Utsagnet har obiter dictum-preg. Det omhandler konsekvenser av standardisering til tross for at utmålingen i saken fulgte alminnelige regler i skadeserstatningsloven. Se også bemerkningen i Kompensasjonsrelevans (Rt. 2005 s. 769, avsnitt 47), som imidlertid gjelder personalforsikring.
Ser man samlet på forskriftsreguleringen og de ulike forarbeidene, gir disse viktige argumenter mot å tidsbegrense standarderstatningen ved realisering av særlig sårbarhet. Dette typetilfellet er verken uttrykkelig regulert eller drøftet, og det er behov for å analysere også andre rettskilder. Høyesterettspraksis er sentral i den videre tolkningen, der særlig Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614) viderefører drøftelsen av forarbeidsuttalelsene.
Jeg går så over til å se nærmere på høyesterettsrettspraksis. Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614) er den dommen som mest direkte gjelder tidsbegrensning av standarderstatning ved yrkesskader. En kvinnelig bartender utviklet lungekreft etter mange års eksponering for passiv røyking i et diskotek (og senere nattklubb) der hun arbeidet. Skadelidte røykte selv 10–15 sigaretter daglig. En sentral problemstilling var om erstatningen for fremtidig inntektstap måtte tidsbegrenses, fordi hun uansett i løpet av noen år ville utviklet lungekreft og blitt ervervsufør på grunn av egenrøykingen.
Stavanger byrett avsa dom 8. oktober 1997. Skadelidte ble tilkjent yrkesskadeerstatning, men fikk 25 prosent reduksjon etter medvirkningsregelen i ysfl. § 14. Yrkesskadeforsikreren anket. Gulating lagmannsrett avsa dom 22. januar 1999. Yrkesskadeforsikreren fikk ikke medhold i anførselen om tidsbegrensning, men flertallet reduserte erstatningen etter medvirkningsregelen (25 % reduksjon). Begge parter anket til Høyesterett. Beskrivelsen av ankegrunnene er her avgrenset til det som er relevant for spørsmålet om tidsbegrensning. For Høyesterett anførte skadelidte at erstatningen ikke skulle tidsbegrenses. Hun hevdet at dette ville stride mot standardiseringens formål om å forenkle og effektivisere erstatningsoppgjøret (s. 1620). I tillegg ble det anført at Standardforskriften § 3-4 ikke regulerer tilfeller der skadelidte uansett blir ervervsufør før pensjonsalderen, og at heller ikke andre bestemmelser anviser et tidsavgrensningsprinsipp. Ifølge skadelidte gir det «en sterk indikasjon på at det ikke er forutsatt noen reduksjon på dette grunnlag» (s. 1620). Endelig hevdet hun at beviskravet i ysfl. § 11 andre ledd ikke var oppfylt, idet det ikke var «åpenbart» at uførheten uansett ville inntrådt så tidlig som forsikringsselskapet hevdet (år 2003).
Yrkesskadeforsikreren anførte på sin side at skadelidte ville bli ervervsufør også uten ansvarshendelsen, fordi egenrøykingen alene ville fremkalt lungekreften. Dette måtte man ta hensyn til ved fastsettelsen av erstatningen, slik at standarderstatningen ble redusert ut fra prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng. Selskapet erkjente at forskriften om standardisert erstatning er basert på en annen tankegang enn individuell utmåling, men anførte at «den bryter ikke med de ordinære krav til relevant årsakssammenheng» (s. 1621).
Dommen er avsagt under dissens 4–1. Flertallet ga skadelidte medhold. Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614) gir viktige bidrag for å drøfte spørsmålet om tidsbegrensning ved standardisert yrkesskadeerstatning. Dommen er blant de mest intrikate i moderne personskadeerstatningsrett. Det skyldes dels at problemstillingen er komplisert, og dels at de voterende dommerne har forskjellige begrunnelser. Derfor er det behov for en presentasjon av hovedtrekkene i Høyesteretts argumentasjon.
Høyesterett delte seg i tre fraksjoner. Førstvoterende kom til at ansvaret ikke skulle tidsbegrenses, og med en begrunnelse som gis tilslutning av femtevoterende. Andrevoterende er i resultatet enig i at ansvaret ikke skal tidsbegrenses, men har en annen begrunnelse. Den tredje fraksjonen ses i votumet til tredjevoterende, som gis tilslutning av fjerdevoterende. Heller ikke disse ville tidsbegrense standarderstatningen, men argumentasjonen avviker fra de andre votaene.
Votumet til førstvoterende (og femtevoterende) gir et hensiktsmessig utgangspunkt for analysen. Innledningsvis drøfter han virkeområdet for ysfl. § 11 andre ledd. Bestemmelsen oppstiller en regel om omvendt bevisbyrde, med et strengt beviskrav («åpenbart»). Dersom skaden eller sykdommen er blant listesykdommene etter første ledd bokstav b, er det en presumsjon for at lidelsen er forårsaket av yrkespåvirkningen. Yrkesskadeforsikreren har da bevisbyrden for en påstand om at dette ikke er tilfellet, og beviskravet er at slik manglende årsakssammenheng er «åpenbar». Det første spørsmålet er om bevisregelen også omfatter en påstand om negativ sykdomsutvikling. Førstvoterende konstaterer at ordlyden i ysfl.§ 11 andre ledd ikke gir særlig veiledning. Han bemerker likevel at hvis man lar bestemmelsen omfatte det aktuelle spørsmålet (sykdom som selvstendig virkende årsak), vil det ha følgende uheldige side: Man får da, ifølge førstvoterende, ulike beviskrav for skader og sykdommer etter ysfl. § 11 andre ledd bokstav b, og skader og sykdommer etter bokstav a og c. Videre påpeker førstvoterende at heller ikke Standardforskriften gir tolkningshjelp, og fremhever at § 3-4 ikke gir positive holdepunkter. Deretter blir det redegjort for både generelle lovformål og formålet med ysfl. § 11 andre ledd. Effektivitet, reduksjon i antall tvister og hensynet til å verne skadelidte mot en belastende prosess, blir tillagt stor vekt av førstvoterende. Samlet taler dette for at den strenge bevisregelen i ysfl. § 11 andre ledd også gjelder ved påstand om at sårbarheten ville realisert seg selv.
Deretter går førstvoterende over til den konkrete rettsanvendelsen. Spørsmålet er om skadelidte «åpenbart» ville blitt ervervsufør av lungekreft grunnet egenrøykingen. Det blir besvart med nei, under henvisning til de medisinsk sakkyndiges utsagn om at det «ikke [foreligger] vitenskapelige undersøkelser som tillater noen sikker beregning av når hun ville ha utviklet lungekreft dersom hun ikke var utsatt for passiv røyking på arbeidsplassen» (s. 1624). Siden yrkesskadeforsikreren ikke hadde oppfylt det strenge beviskravet i ysfl. § 11 andre ledd, fant førstvoterende ikke grunnlag for å tidsavgrense ansvaret. Selv om førstvoterende anerkjenner den prinsipielle adgangen til tidsbegrensning, berører han spørsmålet om formålsbetraktninger tilsier en «sjablongregel» også ved tilfeller av hypotetisk årsakskonkurranse. Synspunktet fremføres som en slags presisering av den generelle standardiseringstankegangen:
«Denne ordningen kan imidlertid tilsi at man går et skritt videre ved at det legges til grunn at det er tale om en sjablonregel hvor det uavhengig av om skaden eller sykdommen omfattes av første ledd bokstav a, b eller c bare i særlige tilfeller åpnes mulighet for å redusere erstatningen som følge av at arbeidstakeren etter en tid uansett ville ha blitt helt eller delvis ufør.» (s. 1624)
Sitatet viser at førstvoterende også ser argumentene mot å åpne for drøftelser av skadelidtes helseutvikling. At det er tale om en sidebemerkning (obiter dictumpreg), fremgår av utsagnet om at «da jeg har kommet til at Sandstedt i alle fall kan påberope seg § 11 annet ledd, er det ikke nødvendig å ta stilling til om det kan oppstilles en mer vidtrekkende regel» (s. 1624).
Tredjevoterende (og fjerdevoterende) kom til samme resultat som førstvoterende, men med en annen begrunnelse. Han har en mer materiellrettslig tilnærming, men som bygger på mange av de samme hensynene. Det gjelder særlig vektleggingen av lovformålet om å effektivisere og forenkle årsaksvurderingen. Lovbegrunnelsen fremføres som tungtveiende argument mot tidsbegrensning. Det påpekes at lovgiver ønsket å unngå tvil og uenighet «om skadelidtes forventede utvikling dersom yrkesskaden ikke hadde inntruffet» (s. 1632). Synspunktet suppleres med en «hypotetisk lovgivervilje», som kaster lys over argumentets vekt. Tredjevoterende fremhever at «[s]pørsmålet om hvor lenge skadelidte ville vært i arbeid uten yrkesskaden, antar jeg nettopp er en problemstilling som man har villet unngå tvil og uenighet om» (s. 1632). Argumentasjonen avsluttes med en konsekvensorientert betraktning, der han vurderer virkningen av en eventuell tidsavgrensningsregel: «Dersom det i alminnelighet skulle legges opp til bevisførsel om denne problemstilling, ville derfor ordningen med standardisert erstatningsutmåling som er etablert, i realiteten bli satt til side på et viktig punkt.» (s. 1632). Mot denne bakgrunn oppstiller tredjevoterende et utgangspunkt om å avskjære diskusjoner om hypotetisk årsakskonkurranse. I likhet med førstvoterende tar han forbehold om at det kan tenkes unntak, men drøftelsen knyttes til «korreksjonsbestemmelsen» i forskriftens § 3-1 tredje ledd. Han ordlegger seg slik:
«Det er mulig at det kan foreligge spesielle tilfeller hvor man vil komme til at reglene om standardisert erstatning ikke kan anvendes. Jeg antar at det kan reises spørsmål om dette vil være situasjonen når det allerede da skaden inntrer er på det rene at skadelidte om kort tid ville gå ut av arbeidslivet, jf. for så vidt reservasjonen i forskriftens § 3-1 tredje ledd.» (s. 1632)
Når tredjevoterende ikke forankrer det skjerpede beviskravet i ysfl. § 11 andre ledd, har det sammenheng med hans utgangsposisjon for drøftelsen – at det er fastsatt egne regler for erstatningsutmålingen ved yrkesskader. I likhet med førstvoterende går tredjevoterende ikke nærmere inn på en drøftelse av en unntaksregel, fordi han «anser det klart at det i den foreliggende sak ikke er aktuelt å fravike reglene om standardisert erstatningsutmåling» (s. 1632). Han gir ingen eksplisitt begrunnelse. Vektleggingen av tidsaspektet – og dermed i realiteten også graden av bevistvil for om/når sårbarheten vil bli realisert – gir grunn til å tro at standpunktet er farget av usikkerheten hos de medisinsk sakkyndige (sml. førstvoterende).
Følgende utdrag er egnet til å belyse denne tvilen på faktaplanet: «Estimatene er basert på statistiske vurderinger. Det betyr at dersom man hadde en stor gruppe kvinner lik A, men som ikke var utsatt for passiv røyking, ville vi med den kunnskap som vi i dag har, forventet at disse hadde utviklet lungekreft i gjennomsnitt 16 og 11 år senere enn A, avhengig av om de røykte 10–15 sigaretter eller 20–30 sigaretter om dagen. Som tidligere påpekt er det ikke mulig å uttale seg sikkert om en spesifikk person.» (s. 1620)
I den hypotetiske vurderingen av når skadelidte uansett ville ha utviklet lungekreft grunnet egenrøykingen, fremtrer bevistvilen både i angivelsen av generelle metodeproblemer, og i den konkrete vurderingen av alternative hendelsesforløp (alle angitt med grove tidsintervaller).
Sammenfatningsvis tok Høyesterett enstemmig avstand fra å tidsavkorte skadelidtes erstatning, men viser to ulike tilnærminger og generelle oppfatninger: Førstvoterende og femtevoterende er prinsipielt åpne for å tidsbegrense ansvaret, men forutsetter at skadevolder oppfyller det strenge beviskravet «åpenbart» der man står overfor en skade eller sykdom etter ysfl. § 11 første ledd bokstav b. Tredjevoterende og fjerdevoterende tar derimot utgangspunktet i at man avskjærer diskusjoner om skadelidtes helseutvikling, men med forbehold for spesielle tilfeller.
Analysen av Passiv røyk I-dommen viser som nevnt to prinsipielt ulike oppfatninger om adgangen til å tidsbegrense standarderstatningen: To dommere er i utgangspunktet åpne for tidsbegrensning (men med strenge beviskrav etter bokstav b), mens to dommere i utgangspunktet tar avstand fra å åpne for tidsbegrensning (men reserverer seg for spesielle tilfeller). Ingen av argumentasjonslinjene har et flertall bak seg. Rettstilstanden er noe uavklart per i dag. Det er behov for at Høyesterett avklarer rettsspørsmålet.
Systemet i forskriftens § 3-1 er at beregningen av inntektstapet i utgangspunktet skal baseres på faktiske inntektsforhold (Utvalgsinnstillingen 1990 s. 25–26). En «rød tråd» i standarderstatningssystemet er at det ikke legges opp til individualisering ut fra endringer i fremtidig ervervsevne. Dette gjelder blant annet spørsmålet om skadelidte vil komme til å få et høyere inntektsnivå, for eksempel på grunn av ansiennitet (Utvalgsinnstillingen 1990 s. 49). En vurdering av skadelidtes hypotetiske sykdomsutvikling, er heller ikke forenlig med et slikt utgangspunkt for erstatningsberegningen. Forskriftens § 3-1 tredje ledd gir grunnlag for korreksjon der utgangspunktene etter første og andre ledd avviker vesentlig fra det som ville vært skadelidtes vanlige inntektsnivå «uten skaden eller sykdommen». Bestemmelsen oppstiller strenge vilkår, idet avviket må være kvalifisert («vesentlig»), og på bevissiden kreves det «særlige holdepunkter». I Utvalgsinnstillingen 1990 s. 51 fremgår det at det var «[u]tvalgets forutsetning … at særregelen bare skal anvendes i spesielle tilfeller». Selv om det legges opp til en hypotetisk vurdering, er det lite som tyder på at forskriftsgiver har ment å fange inn betydningen av skadelidtes hypotetiske sykdomsutvikling.
Videre nevner jeg at forskriftens § 3-4 har en regel om skadelidte som har tapt «deler av sin ervervsevne». Standarderstatningen skal da reduseres tilsvarende (forholdsmessig), hvilket er ett av de individualiserende elementene i erstatningssystemet. Bestemmelsens kjerneområde er situasjoner hvor yrkesskaden bare har medført delvis ervervsuførhet. I Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614, s. 1623–1624) angis forskriftens § 3-4 å gjelde også der ervervsevnen er delvis tapt før ansvarshendelsen. Synspunktet om at bestemmelsen regulerer inngangsuførhet gjøres under henvisning til NOU 1994: 20 s. 179, men forarbeidene gir ingen eksplisitt anvisning på en slik presiserende tolkning. Sml. Utvalgsinnstillingen 1990 s. 58–59 (inntatt som Vedlegg I, i NOU 1994: 20).
Et vanskeligere spørsmål er om regelen også omfatter reduksjon som skyldes etterfølgende realisering av latent sårbarhet. Forskriftsteksten løser ikke rettsspørsmålet, som må besvares ut fra en tolkning av et mer sammensatt rettskildemateriale.
Som det fremgår, gir ikke forskriften noen uttrykkelig anvisning på et generelt tidsavgrensningsprinsipp. Det at forskriften gir en uttømmende regulering, kan kanskje tilsi at det derfor ikke gjelder et slikt prinsipp innen standarderstatningssystemet. Mot dette kan man anføre at forskriftens regulering er på et mer utmålingsteknisk plan, og uttrykker ikke hovedprinsipper som maksimen om tidsbegrenset årsakssammenheng. Denne typen slutninger løser ikke rettsspørsmålet, men kan bidra til å forstå hvorfor det oppstår.
Heller ikke forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven gir noen uttrykkelig løsning på spørsmålet om tidsbegrensning, men NOU 1988: 6 og Ot.prp. nr. 44 (1988–89) gir tolkningsmomenter. Et sentralt formål med loven er å unngå årsakstvister, gjennom å forenkle og effektivisere erstatningsoppgjørene (NOU 1988: 6 s. 80 og Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 42). Dette vil beskytte skadelidte mot en belastende prosess. Disse hensynene kan bli motvirket hvis man åpner for en individuell vurdering av om, når og i hvilket omfang skadelidte uansett vil bli ufør av egne sykdomsanlegg. Dette er ofte et omdiskutert tema blant partene, og tidkrevende å få utredet av medisinske spesialister. De generelle hensynene – som er fremhevet som sentrale i motivene – tilsier derfor at man som utgangspunkt ikke åpner for en tidsavgrensning. Når man leser forarbeidene under ett, får man inntrykk av at lovgiver nettopp ønsket å unngå slike vurderinger.
Videre gir heller ikke forarbeidene til Standardforskriften noen uttrykkelig løsning. Motivene har flere steder en «teknisk» karakter, idet de omhandler selve regelsystemet. Formålsangivelsene sammenfaller i hovedsak med hensynene som allerede er beskrevet i forarbeidene til den formelle loven (effektivitet, tvisteforebygging mv.). Den selvstendige betydningen som tolkningsfaktor ligger i angivelsen av hvordan generelle prinsipper er operasjonalisert i standarderstatningsmodellen.
Utvalget tilstrebet at denne skulle gi resultater som overensstemmer med prinsippet om full erstatning, hvilket isolert sett kan tale for en adgang til tidsbegrensning. Hvis ansvaret ikke begrenses der skadelidte uansett ville blitt ervervsufør grunnet egen sykdom, vil det medføre overkompensasjon (sammenliknet med alminnelig erstatningsrett, der tidsavgrensningsprinsippet gjelder). Selv om utvalget ønsket å unngå overkompensasjon, viser forarbeidene at utvalget først og fremst var opptatt av å avverge underkompensasjon. Se bl.a. Utvalgsinnstillingen 1990 s. 21. Sml. Kåsa (Rt. 2000 s. 441), der retten påpeker at «[s]tandardsatsene kan innebære at det blir gitt overkompensasjon eller underkompensasjon i relasjon til det virkelige tapet» (s. 449). Utsagnet har obiter dictum-preg. Det omhandler konsekvenser av standardisering til tross for at utmålingen i saken fulgte alminnelige regler i skadeserstatningsloven. Se også bemerkningen i Kompensasjonsrelevans (Rt. 2005 s. 769, avsnitt 47), som imidlertid gjelder personalforsikring.
Ser man samlet på forskriftsreguleringen og de ulike forarbeidene, gir disse viktige argumenter mot å tidsbegrense standarderstatningen ved realisering av særlig sårbarhet. Dette typetilfellet er verken uttrykkelig regulert eller drøftet, og det er behov for å analysere også andre rettskilder. Høyesterettspraksis er sentral i den videre tolkningen, der særlig Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614) viderefører drøftelsen av forarbeidsuttalelsene.
Jeg går så over til å se nærmere på høyesterettsrettspraksis. Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614) er den dommen som mest direkte gjelder tidsbegrensning av standarderstatning ved yrkesskader. En kvinnelig bartender utviklet lungekreft etter mange års eksponering for passiv røyking i et diskotek (og senere nattklubb) der hun arbeidet. Skadelidte røykte selv 10–15 sigaretter daglig. En sentral problemstilling var om erstatningen for fremtidig inntektstap måtte tidsbegrenses, fordi hun uansett i løpet av noen år ville utviklet lungekreft og blitt ervervsufør på grunn av egenrøykingen.
Stavanger byrett avsa dom 8. oktober 1997. Skadelidte ble tilkjent yrkesskadeerstatning, men fikk 25 prosent reduksjon etter medvirkningsregelen i ysfl. § 14. Yrkesskadeforsikreren anket. Gulating lagmannsrett avsa dom 22. januar 1999. Yrkesskadeforsikreren fikk ikke medhold i anførselen om tidsbegrensning, men flertallet reduserte erstatningen etter medvirkningsregelen (25 % reduksjon). Begge parter anket til Høyesterett. Beskrivelsen av ankegrunnene er her avgrenset til det som er relevant for spørsmålet om tidsbegrensning. For Høyesterett anførte skadelidte at erstatningen ikke skulle tidsbegrenses. Hun hevdet at dette ville stride mot standardiseringens formål om å forenkle og effektivisere erstatningsoppgjøret (s. 1620). I tillegg ble det anført at Standardforskriften § 3-4 ikke regulerer tilfeller der skadelidte uansett blir ervervsufør før pensjonsalderen, og at heller ikke andre bestemmelser anviser et tidsavgrensningsprinsipp. Ifølge skadelidte gir det «en sterk indikasjon på at det ikke er forutsatt noen reduksjon på dette grunnlag» (s. 1620). Endelig hevdet hun at beviskravet i ysfl. § 11 andre ledd ikke var oppfylt, idet det ikke var «åpenbart» at uførheten uansett ville inntrådt så tidlig som forsikringsselskapet hevdet (år 2003).
Yrkesskadeforsikreren anførte på sin side at skadelidte ville bli ervervsufør også uten ansvarshendelsen, fordi egenrøykingen alene ville fremkalt lungekreften. Dette måtte man ta hensyn til ved fastsettelsen av erstatningen, slik at standarderstatningen ble redusert ut fra prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng. Selskapet erkjente at forskriften om standardisert erstatning er basert på en annen tankegang enn individuell utmåling, men anførte at «den bryter ikke med de ordinære krav til relevant årsakssammenheng» (s. 1621).
Dommen er avsagt under dissens 4–1. Flertallet ga skadelidte medhold. Passiv røyk I (Rt. 2000 s. 1614) gir viktige bidrag for å drøfte spørsmålet om tidsbegrensning ved standardisert yrkesskadeerstatning. Dommen er blant de mest intrikate i moderne personskadeerstatningsrett. Det skyldes dels at problemstillingen er komplisert, og dels at de voterende dommerne har forskjellige begrunnelser. Derfor er det behov for en presentasjon av hovedtrekkene i Høyesteretts argumentasjon.
Høyesterett delte seg i tre fraksjoner. Førstvoterende kom til at ansvaret ikke skulle tidsbegrenses, og med en begrunnelse som gis tilslutning av femtevoterende. Andrevoterende er i resultatet enig i at ansvaret ikke skal tidsbegrenses, men har en annen begrunnelse. Den tredje fraksjonen ses i votumet til tredjevoterende, som gis tilslutning av fjerdevoterende. Heller ikke disse ville tidsbegrense standarderstatningen, men argumentasjonen avviker fra de andre votaene.
Votumet til førstvoterende (og femtevoterende) gir et hensiktsmessig utgangspunkt for analysen. Innledningsvis drøfter han virkeområdet for ysfl. § 11 andre ledd. Bestemmelsen oppstiller en regel om omvendt bevisbyrde, med et strengt beviskrav («åpenbart»). Dersom skaden eller sykdommen er blant listesykdommene etter første ledd bokstav b, er det en presumsjon for at lidelsen er forårsaket av yrkespåvirkningen. Yrkesskadeforsikreren har da bevisbyrden for en påstand om at dette ikke er tilfellet, og beviskravet er at slik manglende årsakssammenheng er «åpenbar». Det første spørsmålet er om bevisregelen også omfatter en påstand om negativ sykdomsutvikling. Førstvoterende konstaterer at ordlyden i ysfl.§ 11 andre ledd ikke gir særlig veiledning. Han bemerker likevel at hvis man lar bestemmelsen omfatte det aktuelle spørsmålet (sykdom som selvstendig virkende årsak), vil det ha følgende uheldige side: Man får da, ifølge førstvoterende, ulike beviskrav for skader og sykdommer etter ysfl. § 11 andre ledd bokstav b, og skader og sykdommer etter bokstav a og c. Videre påpeker førstvoterende at heller ikke Standardforskriften gir tolkningshjelp, og fremhever at § 3-4 ikke gir positive holdepunkter. Deretter blir det redegjort for både generelle lovformål og formålet med ysfl. § 11 andre ledd. Effektivitet, reduksjon i antall tvister og hensynet til å verne skadelidte mot en belastende prosess, blir tillagt stor vekt av førstvoterende. Samlet taler dette for at den strenge bevisregelen i ysfl. § 11 andre ledd også gjelder ved påstand om at sårbarheten ville realisert seg selv.
Deretter går førstvoterende over til den konkrete rettsanvendelsen. Spørsmålet er om skadelidte «åpenbart» ville blitt ervervsufør av lungekreft grunnet egenrøykingen. Det blir besvart med nei, under henvisning til de medisinsk sakkyndiges utsagn om at det «ikke [foreligger] vitenskapelige undersøkelser som tillater noen sikker beregning av når hun ville ha utviklet lungekreft dersom hun ikke var utsatt for passiv røyking på arbeidsplassen» (s. 1624). Siden yrkesskadeforsikreren ikke hadde oppfylt det strenge beviskravet i ysfl. § 11 andre ledd, fant førstvoterende ikke grunnlag for å tidsavgrense ansvaret. Selv om førstvoterende anerkjenner den prinsipielle adgangen til tidsbegrensning, berører han spørsmålet om formålsbetraktninger tilsier en «sjablongregel» også ved tilfeller av hypotetisk årsakskonkurranse. Synspunktet fremføres som en slags presisering av den generelle standardiseringstankegangen:
«Denne ordningen kan imidlertid tilsi at man går et skritt videre ved at det legges til grunn at det er tale om en sjablonregel hvor det uavhengig av om skaden eller sykdommen omfattes av første ledd bokstav a, b eller c bare i særlige tilfeller åpnes mulighet for å redusere erstatningen som følge av at arbeidstakeren etter en tid uansett ville ha blitt helt eller delvis ufør.» (s. 1624)
Sitatet viser at førstvoterende også ser argumentene mot å åpne for drøftelser av skadelidtes helseutvikling. At det er tale om en sidebemerkning (obiter dictumpreg), fremgår av utsagnet om at «da jeg har kommet til at Sandstedt i alle fall kan påberope seg § 11 annet ledd, er det ikke nødvendig å ta stilling til om det kan oppstilles en mer vidtrekkende regel» (s. 1624).
Tredjevoterende (og fjerdevoterende) kom til samme resultat som førstvoterende, men med en annen begrunnelse. Han har en mer materiellrettslig tilnærming, men som bygger på mange av de samme hensynene. Det gjelder særlig vektleggingen av lovformålet om å effektivisere og forenkle årsaksvurderingen. Lovbegrunnelsen fremføres som tungtveiende argument mot tidsbegrensning. Det påpekes at lovgiver ønsket å unngå tvil og uenighet «om skadelidtes forventede utvikling dersom yrkesskaden ikke hadde inntruffet» (s. 1632). Synspunktet suppleres med en «hypotetisk lovgivervilje», som kaster lys over argumentets vekt. Tredjevoterende fremhever at «[s]pørsmålet om hvor lenge skadelidte ville vært i arbeid uten yrkesskaden, antar jeg nettopp er en problemstilling som man har villet unngå tvil og uenighet om» (s. 1632). Argumentasjonen avsluttes med en konsekvensorientert betraktning, der han vurderer virkningen av en eventuell tidsavgrensningsregel: «Dersom det i alminnelighet skulle legges opp til bevisførsel om denne problemstilling, ville derfor ordningen med standardisert erstatningsutmåling som er etablert, i realiteten bli satt til side på et viktig punkt.» (s. 1632). Mot denne bakgrunn oppstiller tredjevoterende et utgangspunkt om å avskjære diskusjoner om hypotetisk årsakskonkurranse. I likhet med førstvoterende tar han forbehold om at det kan tenkes unntak, men drøftelsen knyttes til «korreksjonsbestemmelsen» i forskriftens § 3-1 tredje ledd. Han ordlegger seg slik:
«Det er mulig at det kan foreligge spesielle tilfeller hvor man vil komme til at reglene om standardisert erstatning ikke kan anvendes. Jeg antar at det kan reises spørsmål om dette vil være situasjonen når det allerede da skaden inntrer er på det rene at skadelidte om kort tid ville gå ut av arbeidslivet, jf. for så vidt reservasjonen i forskriftens § 3-1 tredje ledd.» (s. 1632)
Når tredjevoterende ikke forankrer det skjerpede beviskravet i ysfl. § 11 andre ledd, har det sammenheng med hans utgangsposisjon for drøftelsen – at det er fastsatt egne regler for erstatningsutmålingen ved yrkesskader. I likhet med førstvoterende går tredjevoterende ikke nærmere inn på en drøftelse av en unntaksregel, fordi han «anser det klart at det i den foreliggende sak ikke er aktuelt å fravike reglene om standardisert erstatningsutmåling» (s. 1632). Han gir ingen eksplisitt begrunnelse. Vektleggingen av tidsaspektet – og dermed i realiteten også graden av bevistvil for om/når sårbarheten vil bli realisert – gir grunn til å tro at standpunktet er farget av usikkerheten hos de medisinsk sakkyndige (sml. førstvoterende).
Følgende utdrag er egnet til å belyse denne tvilen på faktaplanet: «Estimatene er basert på statistiske vurderinger. Det betyr at dersom man hadde en stor gruppe kvinner lik A, men som ikke var utsatt for passiv røyking, ville vi med den kunnskap som vi i dag har, forventet at disse hadde utviklet lungekreft i gjennomsnitt 16 og 11 år senere enn A, avhengig av om de røykte 10–15 sigaretter eller 20–30 sigaretter om dagen. Som tidligere påpekt er det ikke mulig å uttale seg sikkert om en spesifikk person.» (s. 1620)
I den hypotetiske vurderingen av når skadelidte uansett ville ha utviklet lungekreft grunnet egenrøykingen, fremtrer bevistvilen både i angivelsen av generelle metodeproblemer, og i den konkrete vurderingen av alternative hendelsesforløp (alle angitt med grove tidsintervaller).
Sammenfatningsvis tok Høyesterett enstemmig avstand fra å tidsavkorte skadelidtes erstatning, men viser to ulike tilnærminger og generelle oppfatninger: Førstvoterende og femtevoterende er prinsipielt åpne for å tidsbegrense ansvaret, men forutsetter at skadevolder oppfyller det strenge beviskravet «åpenbart» der man står overfor en skade eller sykdom etter ysfl. § 11 første ledd bokstav b. Tredjevoterende og fjerdevoterende tar derimot utgangspunktet i at man avskjærer diskusjoner om skadelidtes helseutvikling, men med forbehold for spesielle tilfeller.
Analysen av Passiv røyk I-dommen viser som nevnt to prinsipielt ulike oppfatninger om adgangen til å tidsbegrense standarderstatningen: To dommere er i utgangspunktet åpne for tidsbegrensning (men med strenge beviskrav etter bokstav b), mens to dommere i utgangspunktet tar avstand fra å åpne for tidsbegrensning (men reserverer seg for spesielle tilfeller). Ingen av argumentasjonslinjene har et flertall bak seg. Rettstilstanden er noe uavklart per i dag. Det er behov for at Høyesterett avklarer rettsspørsmålet.
Forholdet til sårbarhetsprinsippet
– skadevolder må ikke «ta skadelidte som han blir»
Retten til erstatning er betinget av at det finnes et ansvarssubjekt, og at dette har forårsaket skaden/tapet. Dette gjelder som vist også i de tilfellene der skadelidte er særlig sårbar. Hvis skaden/tapet er forårsaket av naturlig sykdomsutvikling – fordi sårbarheten realiseres av seg selv og opptrer som en selvstendig virkende årsak -, kommer ikke sårbarhetsprinsippet skadelidte til unnsetning: Sårbarhetsprinsippet har ingen reparerende effekt på manglende faktisk (logisk) årsakssammenheng med ansvarshendelsen. For så vidt kan man si at skadevolder ikke må «ta skadelidte som han blir».
I de tilfellene hvor skadefølgen er forårsaket av naturlig realisering av sykdomsanlegg, kan imidlertid andre kompensasjonsordninger komme inn, slik som velferdsretten.
For en utdyping av forholdet til årsakskravet i velferdsretten, se Kjelland 2008 s. 220–222 og Syse, Kjønstad og Kjelland 2022 s. 279 f.
Personskadeportalen 3.0
Personskadeportalen 3.0
Lexia Education AS | Legal tech
Stormyrvegen 22
2005 RÆLINGEN
Norge