Kapittel 31 Gjenåpning og etteroppgjør
Av professor dr. juris Morten Kjelland
Merk! Denne siden inneholder et ferdigskrevet manus, slik at selve innholdet er tilgjengelig. Siden vil i løpet av vår 2026 bli ferdigstilt i fullversjon.
Kapittelinnhold (klikkbar)
Verktøy
Innledning
Erstatningsoppgjøret kan fastsettes på flere ulike måter. Rettskraftig dom, rettsforlik eller gjennom en utenrettslig avtale er noen av måtene. Oppgjøret er i utgangspunktet endelig og bindende når oppgjøret avsluttes. I situasjoner hvor skadelidtes skadeforløp utvikler seg annerledes enn opprinnelig antatt, kan de grunnleggende forutsetningene for erstatningsoppgjøret falle bort. Dette kan innebære at den opprinnelige erstatningen avviker fra hva som ville ha vært aktuelt dersom de nye forholdene hadde vært kjent på oppgjørstidspunktet. Når skadeutviklingen medfører et større tap enn forutsatt, reises spørsmålet om det er grunnlag for å gjenoppta saken med formål om å gjennomføre et justerende etteroppgjør.
Adgangen til etteroppgjør er hjemlet i flere forskjellige regelsett: skl. § 3-8, avtl. § 36, tvl. § 19-15 fjerde ledd, og yrkesskadeforskriften kap. 5. Bestemmelsene kan hver for seg utgjøre et selvstendig rettsgrunnlag for gjenåpning. I en sak hvor spørsmålet om gjenåpning reises, kan flere av regelsettene påberopes parallelt. Enkelte regler, som yrkesskadeforskriften § 5-1, kan være særegne innenfor sitt område og utgjøre en fullstendig regulering, avhengig av grunnlaget for gjenåpningen.
Hvordan erstatningssaken ble avsluttet er avgjørende for hvilke gjenåpningsregler som kommer til anvendelse, og hvilke kriterier som dermed legges til grunn. For eksempel skjer det gjennom utenrettslige avtaler (forlik), rettsforlik, dommer eller vedtak fra forvaltningsorganer. Variasjonen og den underliggende kompleksiteten skyldes at forskjellige hensyn gjør seg gjeldende avhengig av hvilken type personskadeoppgjør det dreier seg om å gjenåpne. En privat skadevolder eller et forsikringsselskap vil for eksempel ikke kunne avslutte en sak ensidig – enighet mellom partene er nødvendig. Erstatningsoppgjør basert på forvaltningsvedtak har en annen karakter. Dette ser man for eksempel når NPE fatter vedtak i en pasientskadesak, som dermed kan avsluttes gjennom et ensidig oppgjør.
Det kan i tillegg oppstå flere typer hindringer for gjenåpning. Et rettsforlik vil for eksempel medføre en «dobbel bundethet»:[1] Dette er bindende etter avtalerettens prinsipp om at avtaler skal holdes, men også sivilprosessens regler som gir rettsforlik samme rettskraft som dom.
Spørsmålet om gjenåpning av en avsluttet sak må adskilles fra det som tradisjonelt er betegnet som «gjenåpning».[2] Når en avsluttet sak tas opp til ny behandling, ble dette tradisjonelt referert til som «gjenopptak», slik det fremgår av tvistemålsloven 1915[3] kap. 27 om «Gjenoptagelse». Begrepet gjenopptak beskriver en situasjon der den samme saken behandles på nytt, fordi den opprinnelige avgjørelsen var basert på uriktige forutsetninger som forelå på tidspunktet for avgjørelsen.[4] Begrepet gjenopptak er i dag erstattet av ordet «gjenåpning». Dette ble innført med tvisteloven 2005.[5] Det stilles særlige vilkår og krav til behandlingsprosessen, ettersom gjenåpning er et ekstraordinært rettsmiddel.[6]
Dette kapitlet omhandler tilfeller hvor skadelidte ønsker å gjenoppta saken. Det gjøres en avgrensning mot behandling av gjenåpning som kreves av skadevolder eller dennes representant (forsikringsselskapet) på grunn av mistanke om forsikringssvik eller manglende opplysninger ved tegningstidspunktet.[7] Forutsetningssvikt kan også oppstå hvis skadelidte skulle avgå ved døden.[8]
I det videre anvendes uttrykkene «ny behandling» og «etteroppgjør» for å beskrive tilfellet der en tidligere avgjort sak vurderes på nytt, med sikte på å justere det opprinnelige oppgjøret. Begrepet «etteroppgjør» har tidligere vært benyttet i forbindelse med revisjon etter yrkesskadeforskriften § 5-1. Etter opphevelsen av bestemmelsen og overføringen av dens innhold til skl. § 3-8, er det hensiktsmessig å videreføre bruken av «etteroppgjør» i denne konteksten. Det finnes visse nyanseforskjeller mellom begreper som «gjenåpning», «etteroppgjør», «revisjon» osv., som enten vil fremgå av konteksten eller bli forklart eksplisitt underveis.
Reglene om gjenåpning og etteroppgjør kan fravikes i favør av skadelidte. Det er selvsagt ikke noe i veien for at skadelidte og skadevolder/forsikringsselskapet kan bli enige om en revurdering av oppgjøret selv om lov- eller forskriftsvilkår for det ikke foreligger.[9] Derimot er det begrensninger i adgangen til å inngå avtaler som stiller skadelidte i en svakere rettsposisjon. Særlig tydelig er det på yrkesskadeområdet, hvor ysfl. § 16 klart angir at avtaler som innskrenker arbeidstakeres rettigheter etter loven, anses som ugyldige. Bestemmelsen er myntet på forhåndsavtaler. Avtaler som derimot gjøres i oppgjørsfasen vil normalt komme i en annen stilling. Her vil det være større rom for å inngå avtaler, også i disfavør av skadelidte. Men avtl. § 36 kan etter en konkret vurdering komme beskyttende inn hvor bruk avtalefriheten leder til kvalifisert urimelige løsninger for skadelidte. Nærmere om dette beskrives nedenfor.
Ulike rettsgrunnlag som kan åpne for revisjon av en tidligere utmålt erstatning, enten den bygger på en rettsavgjørelse eller en avtale, blir også gjennomgått i det videre. Utgangspunktet for gjennomgangen er at det dreier seg om det samme kravet i prosessuell forstand.
Kilder:
[1] Thorson 2015 s. 232.
[2] Se om forholdet mellom gjenåpning og ny sak på grunn av bristende forutsetninger, i Strandberg 2011 punkt 2.1. Begrepsbruken er ikke helt entydig. Robberstad 2009 skriver at skl. § 3-8 er «formelt sett ikke en gjenåpningsregel» (s. 312). Både tvistelovutvalget og departementet forbeholder imidlertid betegnelsen «gjenåpning» for de saker som tidligere var omfattet av reglene om «gjenopptak», se bl.a. NOU 2001: 32 Bind A s. 436 og Ot.prp. nr. 51 (2001–2002) s. 267–275.
[3] Lov om rettergangsmaaten for tvistemaal (tvistemålsloven) 13. august 1915 nr. 6.
[4] Se bl.a. NOU 2001. 32 Bind A s. 426.
[5] Se NOU 2001: 32 Bind A s. 436.
[6] Se om dette Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 267–275.
[7] Se til illustrasjon FinKn 2198 sikrede led av hukommelsestap grunnet løsemiddelskade), FinKn 3230 (sikrede var sinnslidende), FinKn 4661 (uriktige opplysninger som følge av psykisk lidelse), FinKn 4946 (schizofreni-sak) og FinKn 5184 (sikrede var ufør på tegningstidspunktet og ga derfor uriktige opplysninger), 4946 (schizofreni), 4661 (uriktige opplysninger pga. psykisk sykdom), (hukommelsestap/løsemiddelskade). Se nærmere i Wilhelmsen og Bull 2016. Sjekk referansene
[8] Se nærmere om dette i Askeland 2013 s. 201–203.
[9] Sml. påpekningen i NOU 1994: 20 s. 69.
Erstatningsoppgjøret kan fastsettes på flere ulike måter. Rettskraftig dom, rettsforlik eller gjennom en utenrettslig avtale er noen av måtene. Oppgjøret er i utgangspunktet endelig og bindende når oppgjøret avsluttes. I situasjoner hvor skadelidtes skadeforløp utvikler seg annerledes enn opprinnelig antatt, kan de grunnleggende forutsetningene for erstatningsoppgjøret falle bort. Dette kan innebære at den opprinnelige erstatningen avviker fra hva som ville ha vært aktuelt dersom de nye forholdene hadde vært kjent på oppgjørstidspunktet. Når skadeutviklingen medfører et større tap enn forutsatt, reises spørsmålet om det er grunnlag for å gjenoppta saken med formål om å gjennomføre et justerende etteroppgjør.
Adgangen til etteroppgjør er hjemlet i flere forskjellige regelsett: skl. § 3-8, avtl. § 36, tvl. § 19-15 fjerde ledd, og yrkesskadeforskriften kap. 5. Bestemmelsene kan hver for seg utgjøre et selvstendig rettsgrunnlag for gjenåpning. I en sak hvor spørsmålet om gjenåpning reises, kan flere av regelsettene påberopes parallelt. Enkelte regler, som yrkesskadeforskriften § 5-1, kan være særegne innenfor sitt område og utgjøre en fullstendig regulering, avhengig av grunnlaget for gjenåpningen.
Hvordan erstatningssaken ble avsluttet er avgjørende for hvilke gjenåpningsregler som kommer til anvendelse, og hvilke kriterier som dermed legges til grunn. For eksempel skjer det gjennom utenrettslige avtaler (forlik), rettsforlik, dommer eller vedtak fra forvaltningsorganer. Variasjonen og den underliggende kompleksiteten skyldes at forskjellige hensyn gjør seg gjeldende avhengig av hvilken type personskadeoppgjør det dreier seg om å gjenåpne. En privat skadevolder eller et forsikringsselskap vil for eksempel ikke kunne avslutte en sak ensidig – enighet mellom partene er nødvendig. Erstatningsoppgjør basert på forvaltningsvedtak har en annen karakter. Dette ser man for eksempel når NPE fatter vedtak i en pasientskadesak, som dermed kan avsluttes gjennom et ensidig oppgjør.
Det kan i tillegg oppstå flere typer hindringer for gjenåpning. Et rettsforlik vil for eksempel medføre en «dobbel bundethet»:[1] Dette er bindende etter avtalerettens prinsipp om at avtaler skal holdes, men også sivilprosessens regler som gir rettsforlik samme rettskraft som dom.
Spørsmålet om gjenåpning av en avsluttet sak må adskilles fra det som tradisjonelt er betegnet som «gjenåpning».[2] Når en avsluttet sak tas opp til ny behandling, ble dette tradisjonelt referert til som «gjenopptak», slik det fremgår av tvistemålsloven 1915[3] kap. 27 om «Gjenoptagelse». Begrepet gjenopptak beskriver en situasjon der den samme saken behandles på nytt, fordi den opprinnelige avgjørelsen var basert på uriktige forutsetninger som forelå på tidspunktet for avgjørelsen.[4] Begrepet gjenopptak er i dag erstattet av ordet «gjenåpning». Dette ble innført med tvisteloven 2005.[5] Det stilles særlige vilkår og krav til behandlingsprosessen, ettersom gjenåpning er et ekstraordinært rettsmiddel.[6]
Dette kapitlet omhandler tilfeller hvor skadelidte ønsker å gjenoppta saken. Det gjøres en avgrensning mot behandling av gjenåpning som kreves av skadevolder eller dennes representant (forsikringsselskapet) på grunn av mistanke om forsikringssvik eller manglende opplysninger ved tegningstidspunktet.[7] Forutsetningssvikt kan også oppstå hvis skadelidte skulle avgå ved døden.[8]
I det videre anvendes uttrykkene «ny behandling» og «etteroppgjør» for å beskrive tilfellet der en tidligere avgjort sak vurderes på nytt, med sikte på å justere det opprinnelige oppgjøret. Begrepet «etteroppgjør» har tidligere vært benyttet i forbindelse med revisjon etter yrkesskadeforskriften § 5-1. Etter opphevelsen av bestemmelsen og overføringen av dens innhold til skl. § 3-8, er det hensiktsmessig å videreføre bruken av «etteroppgjør» i denne konteksten. Det finnes visse nyanseforskjeller mellom begreper som «gjenåpning», «etteroppgjør», «revisjon» osv., som enten vil fremgå av konteksten eller bli forklart eksplisitt underveis.
Reglene om gjenåpning og etteroppgjør kan fravikes i favør av skadelidte. Det er selvsagt ikke noe i veien for at skadelidte og skadevolder/forsikringsselskapet kan bli enige om en revurdering av oppgjøret selv om lov- eller forskriftsvilkår for det ikke foreligger.[9] Derimot er det begrensninger i adgangen til å inngå avtaler som stiller skadelidte i en svakere rettsposisjon. Særlig tydelig er det på yrkesskadeområdet, hvor ysfl. § 16 klart angir at avtaler som innskrenker arbeidstakeres rettigheter etter loven, anses som ugyldige. Bestemmelsen er myntet på forhåndsavtaler. Avtaler som derimot gjøres i oppgjørsfasen vil normalt komme i en annen stilling. Her vil det være større rom for å inngå avtaler, også i disfavør av skadelidte. Men avtl. § 36 kan etter en konkret vurdering komme beskyttende inn hvor bruk avtalefriheten leder til kvalifisert urimelige løsninger for skadelidte. Nærmere om dette beskrives nedenfor.
Ulike rettsgrunnlag som kan åpne for revisjon av en tidligere utmålt erstatning, enten den bygger på en rettsavgjørelse eller en avtale, blir også gjennomgått i det videre. Utgangspunktet for gjennomgangen er at det dreier seg om det samme kravet i prosessuell forstand.
Kilder:
[1] Thorson 2015 s. 232.
[2] Se om forholdet mellom gjenåpning og ny sak på grunn av bristende forutsetninger, i Strandberg 2011 punkt 2.1. Begrepsbruken er ikke helt entydig. Robberstad 2009 skriver at skl. § 3-8 er «formelt sett ikke en gjenåpningsregel» (s. 312). Både tvistelovutvalget og departementet forbeholder imidlertid betegnelsen «gjenåpning» for de saker som tidligere var omfattet av reglene om «gjenopptak», se bl.a. NOU 2001: 32 Bind A s. 436 og Ot.prp. nr. 51 (2001–2002) s. 267–275.
[3] Lov om rettergangsmaaten for tvistemaal (tvistemålsloven) 13. august 1915 nr. 6.
[4] Se bl.a. NOU 2001. 32 Bind A s. 426.
[5] Se NOU 2001: 32 Bind A s. 436.
[6] Se om dette Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 267–275.
[7] Se til illustrasjon FinKn 2198 sikrede led av hukommelsestap grunnet løsemiddelskade), FinKn 3230 (sikrede var sinnslidende), FinKn 4661 (uriktige opplysninger som følge av psykisk lidelse), FinKn 4946 (schizofreni-sak) og FinKn 5184 (sikrede var ufør på tegningstidspunktet og ga derfor uriktige opplysninger), 4946 (schizofreni), 4661 (uriktige opplysninger pga. psykisk sykdom), (hukommelsestap/løsemiddelskade). Se nærmere i Wilhelmsen og Bull 2016. Sjekk referansene
[8] Se nærmere om dette i Askeland 2013 s. 201–203.
[9] Sml. påpekningen i NOU 1994: 20 s. 69.
Tre filmer om gjenåpning og etteroppgjør
Hovedlinjer
Gjenåpningsreglene er som nevnt ulikt utformet, men har til felles at de tar sikte på å tilrettelegge for et riktig erstatningsoppgjør. Det kan kreve at saken tas opp til ny behandling med et etteroppgjør basert på oppdaterte – og eventuelt korrigerte – forutsetninger for utmålingen. Dette helt fundamentale hensynet bak gjenåpningsinstituttet er nært forbundet med grunnpilarer i den alminnelige erstatningsretten, slik som prinsippet om full erstatning.
Selv om en sak i utgangspunktet er avsluttet, finnes det juridiske åpninger for å kunne komme til riktig oppgjør. Dette er i god konsistens med betoningen av gjenopprettelseshensynet som er særlig sterkt i moderne personskadeerstatningsrett. Dette er nært knyttet til grunnleggende prinsipper om rettferdighet. Adgangen til ny behandling er tenkt som en garanti for rettssikkerhet: Dersom det for eksempel avdekkes at erstatningsoppgjøret bygger på feilaktige forutsetninger, bør skadelidte få anledning til å få oppgjøret rettet opp. I et mer overordnet perspektiv vil dette bidra til å fremme erstatningsrettens legitimitet.
Hensynet til riktige oppgjør er ikke enerådende. Også skadevolder har beskyttelsesverdige interesser, som tilsier at oppgjørskorrekthet-hensynet må balanseres mot hensyn til innrettelse. Ettersom tiden går vil skadevolder få en (berettiget) forventning om at saken er endelig behandlet, og vil kunne innrette seg i tillit til det. Foreldelsesregler og andre frister kan sette en tidsmessig ytterramme også for gjenåpning av en sak, men det kan være behov for å verne skadevolders interesser før man når denne yttergrensen. Hensynet til skadevolder gjenspeiles i flere av de materielle kriteriene, som viser at det normalt ikke er en kurant sak å få gjenåpning. Kriteriene må sies å være nokså strenge, slik de er gitt i lov- eller forskriftstekster og videre utviklet i praksis.
Rettsutviklingen viser en tendens i retning av å oppmyke adgangen til gjenåpning. Et tilbakeblikk på Erstatningslovkomiteen fra 1971 viser en relativt sterk vektlegging av skadevolders behov for innrettelse og kunne bli ferdig med saken, til et mer liberalt skifte i Lødruputvalgets utredning fra 1994. Dette sistnevnte utvalget delte gikk inn for å gi klare regler om når en fastsatt erstatning kan revurderes, men «[u]tvalget deler ikke det restriktive syn som kommer til uttrykk i Innst. 1971, og hvor det vises til at hensynet til skadevolderen tilsier at et oppgjør bør være endelig».[1] I begrunnelsen for denne perspektivdreining over fra nokså ensidig å imøtekomme skadevolders interesser til også å hensynta skadelidtes behov for oppgjørskorreksjon, lå endringen som hadde skjedd særlig med innføringen av flere lovfestede, objektive ansvar hvor ansvarssubjektet er et forsikringsselskap, ikke en personlig skadevolder.[2]
Standardiseringsutvalget viderefører fremhevingen av oppgjørsriktighet i NOU 2011: 16, og løfter frem prinsipper som rettferdighet og «skadelidtes behov for et riktig oppgjør».[3]
Hensynene har fortsatt relevans, til tross for at det har vært endringer i vektingen av dem. Ved beskrivelsen av regelverket fungerer hensynene som en forståelsesramme. De benyttes i tillegg som tolkningsfaktorer når konkrete tolkningsspørsmål skal løses. Mange av gjenåpningsvilkårene krever klargjøringer. Dette skal belyses underveis.
De fem grunnleggende gjenåpningsvilkårene
Som nevnt eksisterer det flere ulike regelsett for gjenåpning. Enkelte grunnleggende fellesvilkår for at en sak skal kunne gjenåpnes finnes imidlertid. Disse kan oppsummeres i følgende fem hovedvilkår for gjenåpning, som skal redegjøres for i det videre.
Samme krav i en avsluttet sak
For at en personskadesak skal kunne gjenåpnes, er det et vilkår at saken er helt eller delvis avsluttet. En personskadesak som er under saksbehandling eller er gjenstand for en pågående rettssak, reiser naturlig nok ikke spørsmål om gjenåpning. Påpekningen kan synes banal, men speiler en grunnleggende premiss for hele gjenåpningsinstituttet. Underveis i fremstillingen vil det presiseres hva som ligger i at saken er «avsluttet». Hvordan en sak har blitt avsluttet på, kan påvirke hvilke regler for gjenåpning som er relevante.
I tillegg må den avsluttede saken skadelidte ønsker å gjenåpne, omhandle samme krav som er behandlet tidligere. Dette kaller jeg vilkåret om kravsidentitet.[4] Dersom saken ble avsluttet ved dom, må vurderingen av identitetsspørsmålet skje gjennom en tolkning av dommen fra den første saken, sett opp mot kravet som fremmes i den andre saken. Det er nødvendig å skille mellom en gjenopptakelse av et allerede avgjort krav og et helt nytt krav. Rettskraftens virkning begrenser seg til «krav som var søksmålsgjenstand i den første saken».[5] Det sentrale spørsmålet for å avgjøre om kravene er de samme eller forskjellige, er om de «fra et rettslig synspunkt kan sies å være identiske».[6] Innen erstatningsretten kan et krav som omhandler en annen erstatningspost enn det som ble behandlet tidligere, prosessuelt bli betraktet som et nytt krav.
Enkelte krav kan bli utelatt første gang erstatning søkes. Hvis det fremmes krav for erstatningsposter som i utgangspunktet ikke ble tatt med, blir de betraktet som nye krav. Skadelidte kan for eksempel ha unnlatt å kreve menerstatning i kravet om inntektstap og påførte merutgifter. Invaliditetsgraden kan ha vært under 15 prosent. Dersom invaliditetsgraden øker til 15 prosent eller høyere, er ikke et nytt krav om menerstatning utelukket, til tross for et endelig oppgjør for fremtidig inntektstap og merutgifter.[7] Kravet om menerstatning regnes som et selvstendig krav. Et annet eksempel er at dersom det kun er utbetalt erstatning for fremtidig tap tidligere, vil et nytt krav om erstatning for påført tap anses som et nytt krav.
Erstatning for påført inntektstap og fremtidig inntektstap anses som ulike elementer innenfor samme krav. Dette er lagt til grunn i rettspraksis[8] og juridisk teori.[9]
Endrede oppgjørsforutsetninger
I dette punktet behandles gjenåpning som er betinget av at forutsetningene for erstatningsoppgjøret er kommet i et annet lys etter at det første oppgjøret ble foretatt. Det finnes ulike undergrupper av situasjoner, men som deler seg i to hovedkategorier. Det ene er at det har kommet til nye forhold, for eksempel en helseforverring med påfølgende økt uførhet. Det andre er at forutsetningene som det første oppgjøret ble bygd på, viser seg i etterkant at ikke stemte. For eksempel kan de ha kommet til nye bevis.
De nærmere kravene til endrede oppgjørsforutsetninger varierer med det enkelte gjenåpningsgrunnlaget. For eksempel retter skl. § 3-8 utlukkende oppmerksomheten mot om skadelidte har fått en helsemessig forverring (realskadeplanet); endringer relatert til andre forhold slik som uførhetsgrad i seg selv eller andre forhold er uten betydning. Her ses en forskjell fra hva som gjelder etter avtl. § 36, som åpner for at en videre krets av endringer kan spille inn i gjenåpningsvurderingen.
En annen forskjell gjelder spørsmålet om endringen må være uforutsett. Svaret er ja for gjenåpning etter avtl. § 36, mens det etter skl. § 3-8 ikke kreves at helseforverringen er utenfor hva skadelidte kunne regnet med.
Gjenåpning må kunne gi høyere erstatningsutbetaling:
For å kunne gjenåpne en sak, må den kunne resultere i en høyere erstatningsutbetaling. I motsatt fall er det lite vunnet ved å gå til sak. I slike tilfeller vil skadelidte vanligvis heller ikke oppfylle kravet til rettslige interesse i tvl. § 1-3.
At gjenåpning må kunne føre til en høyere erstatningsutbetaling har en viss «hybrid» karakter. Det opptrer både som et vilkår for gjenåpning, og kommer inn i selve etteroppgjøret (den konkrete utmålingen). Disse to aspektene henger nært sammen: For å kunne avgjøre om gjenåpning kan resultere i høyere utbetaling, må skadelidte gjøre en beregning over hva vedkommende ville fått basert på de nye opplysningene (oppgjørsforutsetningene).
Årsakssammenheng med ansvarshendelsen
Kravet om årsakssammenheng danner en «rød tråd» i erstatningsretten, noe som gjenspeiles ved at også gjenåpningsreglene har et integrert årsakskrav. Enten gjenåpningen bygger på skl. § 3-8, yrkesskadeforskriften § 5-1 eller annet grunnlag, må de nye oppgjørsforutsetningene kunne tilbakeføres til ansvarshendelsen for å gjenåpne en sak. Det er de alminnelige årsaksreglene som gjelder. Dersom skadelidte bygger gjenåpningskravet på at vedkommende har fått en helseforverring, må denne stå i faktisk og rettslig årsakssammenheng med ansvarshendelsen (f.eks. en trafikkulykke eller arbeidsulykke). Det er altså ikke tilstrekkelig bare å ha fått en helsemessig forverring og et økt skade- og tapsomfang siden det første erstatningsoppgjøret ble foretatt.
I saker hvor skadelidte får en symptomdebut eller symptomforverring som oppstår lang tid etter ansvarshendelsen, er det særlig to forhold man må være oppmerksom på: Det ene er om den inntrufne forverringen må anses som en realisering av naturlig sykdomsanlegg, som uansett ville inntrådt oppstått helt uavhengig av ansvarshendelsen. I så fall foreligger det en avgrensning av den faktiske årsakssammenhengens tidsmessige utstrekning. Det andre man må være oppmerksom på, er om det foreligger tilstrekkelig nærhet i årsakssammenhengen til at denne oppfyller kravene til adekvans, slik disse er utviklet i rettspraksis og juridisk teori. Dette må imidlertid vurderes konkret fra sak til sak. Se nærmere om årsakskravet i bokens del III.
Gjenåpning må fremsettes før fristutløp – kravet må ikke være foreldet
For å kunne fremme et krav om gjenåpning av en personskadesak, må den ikke være foreldet. Flere regelsett kan komme inn, både de alminnelige foreldelsesreglene i foreldelsesloven og de mer spesifikke fristreglene slik som eksempelvis i yrkesskadeforskriften § 5-1. Fristreglene er behandlet i bokens kap. 28, og jeg viser til fremstillingen der. Den særskilte 5-årsfristen i yrkesskadeforskriften § 5-1 vil imidlertid bli kort omtalt i kapitlet her.[10]
I praksis synes det å være enighet om at krav om gjenopptak eller revisjon vurderes etter fl. § 9, uavhengig av om de er basert på avtl. § 36 eller skl. § 3-8. Dette forutsetter at revisjonskravet betraktes som et selvstendig, materielt krav. Følgelig løper fristen for slike krav fra tre år etter at skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg tilstrekkelig kunnskap om den skadedelen som begrunner gjenåpningen. I enkelte saker må det avklares om kravet relaterer seg til samme skade som tidligere behandlet, eller om det gjelder en annen skade eller en senere oppstått eller oppdaget skade, vurdert etter foreldelseslovens kriterier.[11]
Ettersom skadelidte allerede har kunnskap om skaden før det første personskadeoppgjøret, er ordlyden i fl. § 9 lite tilpasset situasjoner som gjelder gjenopptak. For slike tilfeller må bestemmelsen tolkes utvidende. På denne måten knyttes den til skadelidtes kunnskap om de forholdene som gir grunnlag for det nye kravet.[12] I gjenåpningssaker der begrunnelsen er at skadelidtes restarbeidsevne viser seg å være lavere enn det som ble lagt til grunn i det opprinnelige oppgjøret, må sannsynligvis fristens utgangspunkt være tidspunktet da skadelidte med rimelighet burde ha forstått at forutsetningssvikten var så alvorlig at det kunne danne grunnlag for revisjon.
I fl. § 9 nr. 2 fastsettes en absolutt frist for gjenåpning, slik at krav om gjenåpning ikke kan fremmes senere enn 20 år etter den opprinnelige skadegjørende hendelsen. Det foreligger enkelte unntak. Skader som oppstår i ervervsvirksomhet og skader som inntraff mens skadelidte var under 18 år er blant unntakene. Forarbeidene tyder på at disse unntakene ikke er ment å gjelde for revisjons- eller gjenåpningssituasjoner. Unntaket for skader i ervervsvirksomhet er begrunnet med faren for senskader og er avgrenset til virksomheter der denne risikoen er størst. Hensynet til senskader anses likevel ivaretatt ved at den absolutte foreldelsesfristen for opprinnelige krav er fjernet. Når det gjelder skader på mindreårige, er unntaket motivert av behovet for å følge skadeutviklingen over tid. Dette hensynet er imidlertid ivaretatt ved muligheten til å utsette det opprinnelige oppgjøret til et egnet tidspunkt.[13]
Et mangfold av regler – presentasjon av en hjelpeskisse
Forutsatt at saken som skadelidte ønsker å få gjenåpnet er avsluttet helt eller delvis, og den omhandler samme krav som er behandlet tidligere, kommer det inn et mangfold av regler. Disse knytter seg dels til privatrettslige regler slik som i skadeserstatningsloven, avtaleloven og foreldelsesloven, dels til offentligrettslige regler slik som i tvisteloven. Flere av lovene innen erstatningsrettens spesielle del har en hybrid karakter ved å inneholde elementer av både privatrettslig og offentligrettslig regulering, se pasientskadeloven og voldserstatningsloven. Kompleksiteten har videre sammenheng med at spørsmålet om gjenåpning involverer både prosessuelle regler og materiell regler.
De nærmere reglene innen disse kategoriene skal forklares med støtte i en tabell.
Regeltype Saksavlutningsform | Prosessuelle regler | Materielle regler |
Dom | Tvl. kap. 31, herunder § 31-3 (rettergangsfeil) og § 31-4 (opprinnelige feil ved avgjørelsen) + tvl. § 19-3 (generell regel om etterfølgende forutsetningsbrister) og § 19-15 fjerde ledd («deklarative kjensgjerninger» = særregel om etterfølgende forutsetningsbrister) Foreldelsesregler (fl. § 9 mv.) | Skl. § 3-8 |
Rettsforlik | Tvl. § 19-12 Foreldelsesregler (fl. § 9 mv.) | Skl. § 3-8 (Avtl. § 36, men høy terskel) |
Forvaltningsvedtak | Særskilte rettskraftregler, slik som bl.a. passkl. § 18 (begrenset praktisk betydning) Foreldelsesregler (fl. § 9 mv.) | Skl. § 3-8 Fvl. § 35 (og § 34) Spesialregler, slik som vol. § 8 første ledd bokstav a om tilleggserstatning (Avtl. § 36, begrenset praktisk betydning i dag) |
Avtale (forlik), herunder forbehold | Foreldelsesregler, slik som fl. § 9 mv. og særregler slik som ysfl. § 15 og fal. §§ 8-6 og 18-6 | Alminnelige avtalerettslige prinsipper, samt avtl. § 36 |
Hjelpeskisse for de ulike kategoriene av regler.
De prosessuelle reglene er særlig konsentrert om de materielle rettskraftreglene, men har også en side til fristreglene. Hvilke prosessuelle regler som er aktuelle i den konkrete saken, avhenger av hvordan saken ble avsluttet, se venstre del av tabellen, kalt «Saksavslutningsform». Et sentralt skille går mellom rettslige beslutninger (dom og rettsforlik) på den ene siden, og avslutningsformersom som forvaltningsvedtak og avtaler (utenrettslige forlik) på den andre siden. Avsluttes saken med en dom eller et rettsforlik, følger de prosessuelle reglene av tvisteloven.
Saksavslutning i form av dom: Prosessuelt er det først og fremst reglene om rettskraft – og da den negative rettskraften: «avvisningsfunksjonen – som avgjør om det er adgang til å få ny behandling. Det er også rettskraftreglene som avgjør om den nye behandlingen skal anses som gjenåpning av samme sak (fortsettelsesbehandling) eller om man står overfor en ny sak.
Rettskraft innebærer at en dom eller annen rettsavgjørelse gir en endelig avgjørelse av det rettsforholdet som har vært behandlet.[14] Spørsmål om hva som omfattes av rettskraften, hvilken bindende virkning den har, og hvilke parter som er bundet av avgjørelsen, er avgjørende for partenes mulighet til å forholde seg til avgjørelsen og for muligheten til å reise ny sak om de samme forholdene. Rettskraft har en nær tilknytning til reglene om gjenåpning, som er et ekstraordinært rettsmiddel. En rettskraftig avgjørelse markerer normalt avslutningen på prosessen, men gjenåpning fungerer som en sikkerhetsmekanisme som gir anledning til å overprøve slike avgjørelser for å unngå urimelige utfall. Adgangen til gjenåpning er imidlertid underlagt strenge krav både når det gjelder tidsfrister og materielle vilkår.
I presiseringen av dommens rettskraftvirkninger må det skilles mellom ulike typer feil, hvor et viktig skille går mellom opprinnelige feil og etterfølgende forutsetningsbrister.
Med opprinnelige feil menes feil som forelå allerede på tidspunktet dommen ble avsagt, men som først oppdages senere. Slike feil kan bestå i rettergangsfeil (tvl. § 31-3) eller materielle feil ved selve avgjørelsen (tvl. § 31-4).
Med etterfølgende forutsetningsbrister menes at det i tiden etter avgjørelsen ble truffet, inntrer forhold (rettsfakta) som tilsier at erstatningsoppgjøret må korrigeres for å bli riktig. Det kan for eksempel være at skadelidtes helsetilstand forverres, slik at forutsetningene for det opprinnelige oppgjøret ikke holder stikk. Om skadelidte for eksempel har fått inntektstaperstatning basert på at vedkommende klarer å arbeide i 50 prosent stilling, men det senere viser seg at skadelidte er 100 prosent arbeidsufør grunnet økning i smerteplagene som følge av ansvarshendelsen, foreligger det en etterfølgende forutsetningsbrist.
En spesialvariant av etterfølgende forutsetningsbrister er om en domstol eller annen offentlig myndighet innen ti år treffer en endelig avgjørelse som rokker vesentlig ved det som er lagt til grunn i en rettskraftig dom. Det foreligger da såkalte «deklarative kjensgjerninger», som kan gi grunnlag for gjenåpning etter tvl. § 19-15 fjerde ledd.
De nærmere kriteriene for å trekke grensen mellom samme sak og ny sak, blir utdypet for ulike typetilfeller nedenfor i punkt 27.3.
Gjenåpning betinget av at kravet ikke er foreldet, se blant annet fl § 9.
For at skadelidte skal få gjenåpnet saken, må også de materielle gjenåpningsvilkårene være oppfylt. Det er altså ikke tilstrekkelig bare å oppfylle de prosessuelle kravene. De materielle reglene om gjenåpning er vist i tabellens venstre kolonne. Enten personskadesaken ble avsluttet ved dom, rettsforlik, forvaltningsvedtak slik som pasientskadevedtak eller ved utenrettslig avtale (forlik), kan skadelidte påberope seg den alminnelige, materielle revisjonsregelen i skl. § 3-8. Bestemmelsen har altså et bredt virkeområde. Det nærmere innholdet i denne bestemmelsen forklares og eksemplifiseres med praksis i punkt 27.4.
Saksavslutning i form av rettsforlik: Rettsforlik vil som hovedregel ha samme rettskraftvirkning som en dom, jf. tvl. § 19-12 første ledd. Dette prosessuelle utgangspunktet blir imidlertid modifisert av bestemmelsens andre ledd. Bestemmelsen anviser at rettsforlik «kan ved dom kjennes ugyldig eller endres etter de samme regler som gjelder for ugyldighet og endring av avtaler». Dermed kan avtl. § 36 i prinsippet gi hjemmel for gjenåpning (revisjon), men adgangen er snever slik grensene er trukket opp i høyesterettsrettspraksis.
At det er etablert en høy terskel for å kunne anvende avtl. § 36 som hjemmel for revisjon av et rettsforlik, har støtte og klare linjer i rettspraksis. Fra høyesterettsrettspraksis er Rt. 1989 s. 90 sentral. Saken gjaldt en mann som ble 100 prosent ervervsufør etter en hodeskade han ble påført i en trafikkulykke. Det oppsto uenighet om erstatningsoppgjøret, som endte med at partene inngikk et rettsforlik i byretten. Skadelidte anket deretter for å få forliket opphevet, med den begrunnelse at han ikke hadde forstått rekkevidden av avtalen. Han fikk ikke medhold i kravet. Kjennelsen er enstemmig, men inneholder ulike fraksjoner og vota som gjelder forholdet til avtl. § 36.
Førstvoterende uttalte at det er «visse kjennetegn ved rettsforlikene som innebærer at det generelt blir liten plass for bruk av avtaleloven § 36 på denne type avtaler».[15] Det ble vist til at det foreligger visse særtrekk ved avtalesituasjonen. Blant annet er vurderingsgrunnlaget vanligvis godt belyst gjennom saksforberedelsen og forhandlingene, partene er normalt representert av advokater, partene gir avkall på å få rettens vurdering av hva de maksimalt kunne oppnådd underveis i forliksforhandlingene, og i ettertid tillegges det normalt ikke vekt om de fikk mindre enn hva de rettslig sett kunne ha oppnådd. Dette ble gitt tilslutning av andrevoterende, som bemerket at han hadde «vanskelig for å se at det kan bli særlig rom for å bruke avtaleloven § 36 som ugyldighetsgrunnlag for rettsforlik», og at «[n]år partene – som her – har vært bistått av advokater, og hvor bevisførselen dessuten var avsluttet før forliket ble inngått, må det iallfall stilles meget strenge krav til den urimelighet som skulle kunne lede til oppheving av forliket».[16] Andrevoterende viste i sin begrunnelse også til at det er en normalsituasjon at rettsforlik inngås under tvil og med trykk fra prosessituasjonen under hovedforhandlingen. I tillegg kan forliket som klart utgangspunkt inngås med visshet om slik usikkerhet (og nettopp ofte er grunnen til at saken forlikes fremfor full hovedforhandling).
Hovedsakelig anvendes avtl. § 36 til å håndtere tilblivelsesmangler.[17] Det kan imidlertid være grunn til å vurdere noe lavere krav ved etterfølgende forutsetningsbrister. En slik differensiering mellom ulike typer feil fremstår for det første som naturlig i lys av Rt. 1989 s. 90. I saken her var tilblivelsesmangler det sentrale, ikke etterfølgende forhold. Det er derfor grunn til å utvise forsiktighet med å anvende prinsippene fra denne dommen generelt. For det andre har den legislative begrunnelsen for en restriktiv tilnærming mindre tyngde ved etterfølgende forutsetningsbrister.[18] I tillegg er det en vesentlig forskjell mellom rettsforlik og utenrettslige avtaler: Et rettsforlik bygger alltid på en forutgående tvist, noe som ikke nødvendigvis gjelder for utenrettslige avtaler. At en avtale er inngått for å avslutte en sak, kan i seg selv tilsi at terskelen for gjenopptakelse med hjemmel i avtl. § 36 bør være høy.
Den tilbaketrukne plassen avtl. § 36 har ved rettsforlik, gjør at skl. § 3-8 trer i forgrunnen som materielle regel for gjenåpning/revisjon. Det avgjørende blir dermed om skadelidte oppfyller vilkårene i skl. § 3-8, slik denne bestemmelsen er presisert i forarbeider og andre rettskilder.[19] I likhet med det som ellers gjelder, forutsetter gjenåpning også at kravet ikke er foreldet, jf. fl. § 9 mv.
Saksavslutning i form av forvaltningsvedtak, særlig om pasientskadeordningen: Forvaltningsvedtak har ikke rettskraft hvis ikke det er lovhjemmel for det.[20] Når seksmånedersfristen i passkl. § 18 første ledd er ute, har vedtaket fra Pasientskadenemnda samme virkning som rettskraftig dom.[21] Negativ rettskraft innebærer at et søksmål fremsatt etter at fristen er utløpt, skal avvises. Den prosessuelle bestemmelsen i passkl. § 18 hindrer imidlertid ikke skadelidte i å be NPE om en ny vurdering eller Pasientskadenemnda om omgjøring av vedtak, jf. fvl. § 35 første ledd bokstav a.[22] Rettskraften utgjør ikke en barriere mot at slike forespørsler til forvaltningsmyndighetene skal behandles på vanlig måte. Derfor ligger betydningen av passkl. § 18 hovedsakelig i at søksmål fremsatt etter fristens utløp skal avvises. Denne konsekvensen følger imidlertid i like stor grad av fristregelen som av rettskraften.[23]
Bestemmelsen om rettskraft i passkl. § 18 hadde sannsynligvis større praktisk betydning tidligere, da vedtak også kunne rettes mot private aktører på skadevoldersiden. I dag må skadelidte fremme søksmål mot staten ved Pasientskadenemnda, og ikke mot NPE. Tvisteløsningsaspektet har dermed fått mindre fremtredende betydning. Videre har tvangskraften begrenset praktisk betydning, ettersom NPE-ordningen ikke krever tvangsfullbyrdelse for erstatningskrav, jf. tvangsfullbyrdelsesloven[24] § 1-2.
Når skadelidte har et rettslig krav på et nytt og mer fordelaktig vedtak fra forvaltningen, oppstår et annet spørsmål. Skadelidte bør kunne påberope seg skl. § 3-8 ved helsemessige forandringer. Forarbeidene til bestemmelsen fokuserer imidlertid kun på avslutninger gjennom dom, rettsforlik og utenrettslige avtaler.[25] I tillegg ser forarbeidene ut til å overse at erstatningsoppgjør også kan baseres på forvaltningsvedtak. Praksis fra Pasientskadenemnda viser at skl. § 3-8 anvendes ved vurdering av gjenåpningsspørsmål.[26] Formuleringsmåtene synes representativ for Nemndas tilnærming. Det angis for eksempel at «reglene om gjenopptak i skl. § 3-8 gjelder på vanlig måte»[27] og at «saken kan gjenopptas etter de alminnelige vilkår for gjenopptak, jf. skadeserstatningsloven § 3-8».[28] I tillegg tales det om «muligheten for begjæring om gjenopptak etter skadeserstatningsloven § 3-8»[29] og at «[e]n eventuell begjæring om gjenopptak dersom pasienten får tilbakefall vil bli vurdert etter skadeserstatningsloven § 3-8».[30] Synspunktet gjenspeiles i nemndas konkrete bruk av bestemmelsen. I PSN-2016-2552 bemerkes det at «[d]ersom behandlingsskaden skulle medføre arbeidsuførhet på et senere tidspunkt, kan pasienten begjære saken gjenopptatt, jf. skadeerstatningsloven § 3-8». Etter mitt syn er dette i samsvar med ordlyden i passkl. § 4 og lovens system, som gir en generell henvisning til skadeserstatningsloven kap. 3, herunder skl. § 3-8.[31] Løsningen underbygges av bestemmelsens forhistorie og formål om å skulle være en materiellrettslig revisjonsregel.[32]
I PSN-2015-5044, som gjaldt erstatning etter at et barn forsinket diagnostisering av hjernesvulst, anførte advokaten at det må gis en videre adgang til gjenopptak i saken. Nemnda var ikke enig i dette, og ordla seg slik: «Adgangen til gjenopptak følger av skadeserstatningsloven § 3-8. Nemnda kan ikke se at det er grunnlag for utvidet adgang til gjenopptak. Nemnda viser til at det ved fastsettelsen av varig medisinsk invaliditet har all usikkerhet kommet pasienten til gode. Videre kan nemnda ikke se at usikkerheten om fremtiden i denne saken stiller seg annerledes enn alle de andre erstatningssakene som er til behandling og hvor skadelidte er barn.».
Skl. § 3-8 kan ikke anvendes hvis grunnen for gjenåpning utelukkende er at skadelidtes ervervsevne har vært basert på feilaktige forutsetninger. Bestemmelsen forutsetter en forverring av helsetilstanden (realskaden). Heller ikke avtl. § 36 kan anvendes direkte, siden den kun gjelder på formuerettens område; utenfor faller dermed forvaltningsvedtak. For forvaltningsvedtak er det ingen tydelig hjemmel for å fremme krav om revisjon. En mulig løsning kan være å støtte seg på alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper[33] eller eventuelt anvende avtl. § 36 analogt.[34] Fvl. § 35, og delvis § 34, regulerer adgangen til omgjøring, der fvl. § 35 første ledd bokstav a ikke stiller hindringer for å omgjøre vedtak til fordel for skadelidte. Selv om systemet også omfatter egenandeler, er det vanskelig å betrakte et vedtak som gunstig for skadelidte som en ulempe for de involverte helseforetakene (på systemnivå) eller for helsepersonell (på individnivå).[35] Om forvaltningsorganer – her NPE og Pasientskadenemnda – har en plikt til å omgjøre, må avgjøres etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og bedømmes konkret fra sak til sak.[36] Omgjøringsplikten omfatter i utgangspunktet bare ugyldige vedtak,[37] noe som normalt ikke vil foreligge ved en antatt forutsetningsbrist ved en komplisert beregning av et personskadeoppgjør.
I saker om voldserstatning har man frem til den nye loven som trådte i kraft 1. januar 2023, benyttet fvl. § 35 første ledd bokstav a som gjenåpningsgrunnlag. Det ble gjort ut fra at ordningen med voldsoffererstatning er et forvaltningsorgan, jf. voldsoffererstatningsloven fra 2001[38] § 14.[39] Den tidligere reguleringen hadde et prosessuelt preg, og er derfor plassert til venstre i tabellen ovenfor. Etter den nye voldserstatningsloven[40] (vol.) kan skadelidte kreve tilleggserstatning etter § 8.[41] Bestemmelsens første ledd bokstav a anviser at den voldsutsattes eller dennes etterlatte kan søke Kontoret for voldsoffererstatning om tilleggserstatning blant annet «dersom vilkårene for ny behandling etter skadeserstatningsloven § 3-8 er oppfylt». Ved denne henvisningsbestemmelsen kobler den nye loven seg direkte inn på den materielle revisjonsregelen i alminnelig erstatningsrett (skl. § 3-8). Gjenåpningsreglene her har dermed fått et materielt preg. Av den grunn er regelen plassert til høyre i tabell x. Skl. § 3-8 belyses nærmere nedenfor.
Saksavslutning i form av avtale (forlik): De fleste personskadesaker avsluttes ved at det inngås en avtale mellom skadevolder og skadelidte, ofte etter forhandlinger mellom partene. Avtalen vil da ha karakter av å være en forliksavtale. Dersom en slik avtale skal revideres, må skadelidte oppfylle både de prosessuelle og materielle forutsetningene. Ved utenrettslige avtaler kommer ikke reglene i tvisteloven ikke, og spørsmålet om rettskraft aktualiseres dermed ikke. Derimot må kravet her – som ellers – ikke være foreldet. Det betyr at de alminnelige foreldelsesreglene i fl. § 9 og særregler slik som ysfl. § 15 og fal. §§ 8-6 og 18-6 kan komme inn i vurderingen, og sette prosessuelle skranker for ny behandling av personskadeoppgjøret.
Forutsatt at det ikke er noen slike prosessuelle stengsler i form av foreldelse, må skadelidte oppfylle de materielle vilkårene for revisjon. Her vil flere regelsett kunne anvendes, avhengig av hva slags personskadeoppgjør det er tale om å revidere og hva som er revisjonsgrunnen. Den materielle revisjonsregelen i skl. § 3-8 gjelder også ved utenrettslige avtaler,[42] og suppleres av avtl. § 36. Disse gjenåpningsreglene er ikke identisk utformet, noe som gjør at hver av dem har en selvstendig funksjon. For eksempel gir ikke skl. § 3-8 grunnlag for gjenåpning uten at skadelidtes medisinske helsetilstand er forverret (forverring av realskaden). I avtl. § 36 oppstilles ikke et slikt krav. På den annen side krever avtl. § 36 at forverringen er uventet, mens et slikt vilkår ikke oppstilles etter skl. § 3-8. Begge bestemmelsene utdypes nedenfor. I gjennomgangen av avtl. § 36 skal jeg i tillegg se nærmere på betydningen av at skadelidte har tatt forbehold om gjenåpning.
[1] NOU 1994: 20 s. 151.
[2] Se om denne rettsutviklingen i bokens del II, og især kap. 4 om bilansvar og kap. 5 og yrkesskadeansvar.
[3] NOU 2011: 16 s. 398.
[4] Dette er ment som et bidrag til begrepsdannelsen på personskaderettsområdet. + sjekk om noen har benyttet noe liknende tidligere
[5] Skoghøy 2002 s. 642.
[6] Skoghøy 2002 s. 645.
[7] Slik også Nygård 2007 s. 36–37.
[8] Se til illustrasjon LA-2023-191419.
[9] Se bl.a. Pedersen og Skoghøy 2020 s. 348.
[10] Se punkt 27.5.4.
[11] Se til illustrasjon LF-2009-4470 (trafikkskade). Se også LA-2015-74799, som gjaldt krav om erstatning for økonomisk tap som følge av mangelfull oppfølging av advokatoppdrag i en sak om erstatningsoppgjør etter personskade. Lagmannsretten fant at krav om tilleggsoppgjør for tidligere skade var foreldet før advokaten ble kontaktet.
[12] Som påpekt av Thorson 2015 s. 259, «nærmer [man] seg da en ren analogi».
[13] Sml. Thorson 2015 s. 260.
[14] Sml. forklaringsmåten i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 254.
[15] Rt. 1980 s. 89, på s. 95.
[16] Rt. 1980 s. 89, på s. 98–99.
[17] Jf. bl.a. Woxholth 2013 s. 259 f. og Giertsen 2012 s. 284.
[18] Tilsynelatende i samme retning er Thorson 2015 s. 237.
[19] Se punkt 27.4.
[20] Se bl.a. Rt. 2015 s. 577, avsnitt 54.
[21] Se nærmere om denne bestemmelsen i Kjelland 2023b, note 4 til § 18.
[22] Fvl. § 35 benyttes (sammen med skl. § 3-8) i eksempelvis PSN-2011-1524 og PSN-2006-311-2.
[23] Slik også Thorson 2015 s. 238.
[24] Lov om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) 26. juni 1992 nr. 86.
[25] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[26] Se bl.a. PSN-2016-9631, PSN-2015-10264, PSN-2015-7170, PSN-2015-4781, PSN-2015-3654, PSN-2015-2446, PSN-2015-2223, PSN-2012-1178, PSN-2012-676-02, PSN-2011-1524, PSN-2011-682-2, PSN-2011-30, PSN-2010-636, PSN-2008-941-2, PSN-2008-281-2, PSN-2008-237-2, PSN-2006-700-2, PSN-2006-700-1, PSN-2005-408-2 og PSN-2003-297-2. Skl. § 3-8 benyttes også av NPE, se til illustrasjon saksfremstillingen i PSN-2016-7084, PSN-2012-855 og PSN-2012-270.
[27] PSN-2012-1485.
[28] PSN-2012-254.
[29] PSN-2015-2513.
[30] PSN-2013-45.
[31] Sml. argumentasjonslinjen i bl.a. PSN-2015-7170: «I henhold til lov om erstatning ved pasientskader § 4 skal erstatningen utmåles etter bestemmelsene i lov om skadeserstatning. Adgangen til gjenopptak er nærmere regulert i skadeserstatningloven § 3-8: …». Se også PSN-2012-1178, PSN-2012-978-2, PSN-2012-676-02, PSN-2011-682-2, PSN-2011-30, PSN-2008-941-2, PSN-2008-281-2, PSN-2008-237-2, PSN-2006-700-2, PSN-2005-408-2 og PSN-2003-297-2.
[32] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 506.
[33] Slik også Thorson 2015 s. 239.
[34] I samme retning er Thorson 2015 s. 241.
[35] Slik også Thorson 2015 s. 239.
[36] Se Ot.prp. nr. 3 (1976–77) s. 98, samt SOM-2014-3496.
[37] Se bl.a. SOM-2014-3496.
[38] Lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) 20. april 2001 nr. 13.
[39] Fra praksis kan se vedtak 2012 nr. 2083 tjene som illustrasjon.
[40] Lov om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven) 17. juni 2022 nr. 57.
[41] Se nærmere om denne bestemmelsen i Dehlin, Haugerud, Bellika mfl. 2024, merknader til vol. § 8.
[42] Jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
Gjenåpningsreglene er som nevnt ulikt utformet, men har til felles at de tar sikte på å tilrettelegge for et riktig erstatningsoppgjør. Det kan kreve at saken tas opp til ny behandling med et etteroppgjør basert på oppdaterte – og eventuelt korrigerte – forutsetninger for utmålingen. Dette helt fundamentale hensynet bak gjenåpningsinstituttet er nært forbundet med grunnpilarer i den alminnelige erstatningsretten, slik som prinsippet om full erstatning.
Selv om en sak i utgangspunktet er avsluttet, finnes det juridiske åpninger for å kunne komme til riktig oppgjør. Dette er i god konsistens med betoningen av gjenopprettelseshensynet som er særlig sterkt i moderne personskadeerstatningsrett. Dette er nært knyttet til grunnleggende prinsipper om rettferdighet. Adgangen til ny behandling er tenkt som en garanti for rettssikkerhet: Dersom det for eksempel avdekkes at erstatningsoppgjøret bygger på feilaktige forutsetninger, bør skadelidte få anledning til å få oppgjøret rettet opp. I et mer overordnet perspektiv vil dette bidra til å fremme erstatningsrettens legitimitet.
Hensynet til riktige oppgjør er ikke enerådende. Også skadevolder har beskyttelsesverdige interesser, som tilsier at oppgjørskorrekthet-hensynet må balanseres mot hensyn til innrettelse. Ettersom tiden går vil skadevolder få en (berettiget) forventning om at saken er endelig behandlet, og vil kunne innrette seg i tillit til det. Foreldelsesregler og andre frister kan sette en tidsmessig ytterramme også for gjenåpning av en sak, men det kan være behov for å verne skadevolders interesser før man når denne yttergrensen. Hensynet til skadevolder gjenspeiles i flere av de materielle kriteriene, som viser at det normalt ikke er en kurant sak å få gjenåpning. Kriteriene må sies å være nokså strenge, slik de er gitt i lov- eller forskriftstekster og videre utviklet i praksis.
Rettsutviklingen viser en tendens i retning av å oppmyke adgangen til gjenåpning. Et tilbakeblikk på Erstatningslovkomiteen fra 1971 viser en relativt sterk vektlegging av skadevolders behov for innrettelse og kunne bli ferdig med saken, til et mer liberalt skifte i Lødruputvalgets utredning fra 1994. Dette sistnevnte utvalget delte gikk inn for å gi klare regler om når en fastsatt erstatning kan revurderes, men «[u]tvalget deler ikke det restriktive syn som kommer til uttrykk i Innst. 1971, og hvor det vises til at hensynet til skadevolderen tilsier at et oppgjør bør være endelig».[1] I begrunnelsen for denne perspektivdreining over fra nokså ensidig å imøtekomme skadevolders interesser til også å hensynta skadelidtes behov for oppgjørskorreksjon, lå endringen som hadde skjedd særlig med innføringen av flere lovfestede, objektive ansvar hvor ansvarssubjektet er et forsikringsselskap, ikke en personlig skadevolder.[2]
Standardiseringsutvalget viderefører fremhevingen av oppgjørsriktighet i NOU 2011: 16, og løfter frem prinsipper som rettferdighet og «skadelidtes behov for et riktig oppgjør».[3]
Hensynene har fortsatt relevans, til tross for at det har vært endringer i vektingen av dem. Ved beskrivelsen av regelverket fungerer hensynene som en forståelsesramme. De benyttes i tillegg som tolkningsfaktorer når konkrete tolkningsspørsmål skal løses. Mange av gjenåpningsvilkårene krever klargjøringer. Dette skal belyses underveis.
De fem grunnleggende gjenåpningsvilkårene
Som nevnt eksisterer det flere ulike regelsett for gjenåpning. Enkelte grunnleggende fellesvilkår for at en sak skal kunne gjenåpnes finnes imidlertid. Disse kan oppsummeres i følgende fem hovedvilkår for gjenåpning, som skal redegjøres for i det videre.
Samme krav i en avsluttet sak
For at en personskadesak skal kunne gjenåpnes, er det et vilkår at saken er helt eller delvis avsluttet. En personskadesak som er under saksbehandling eller er gjenstand for en pågående rettssak, reiser naturlig nok ikke spørsmål om gjenåpning. Påpekningen kan synes banal, men speiler en grunnleggende premiss for hele gjenåpningsinstituttet. Underveis i fremstillingen vil det presiseres hva som ligger i at saken er «avsluttet». Hvordan en sak har blitt avsluttet på, kan påvirke hvilke regler for gjenåpning som er relevante.
I tillegg må den avsluttede saken skadelidte ønsker å gjenåpne, omhandle samme krav som er behandlet tidligere. Dette kaller jeg vilkåret om kravsidentitet.[4] Dersom saken ble avsluttet ved dom, må vurderingen av identitetsspørsmålet skje gjennom en tolkning av dommen fra den første saken, sett opp mot kravet som fremmes i den andre saken. Det er nødvendig å skille mellom en gjenopptakelse av et allerede avgjort krav og et helt nytt krav. Rettskraftens virkning begrenser seg til «krav som var søksmålsgjenstand i den første saken».[5] Det sentrale spørsmålet for å avgjøre om kravene er de samme eller forskjellige, er om de «fra et rettslig synspunkt kan sies å være identiske».[6] Innen erstatningsretten kan et krav som omhandler en annen erstatningspost enn det som ble behandlet tidligere, prosessuelt bli betraktet som et nytt krav.
Enkelte krav kan bli utelatt første gang erstatning søkes. Hvis det fremmes krav for erstatningsposter som i utgangspunktet ikke ble tatt med, blir de betraktet som nye krav. Skadelidte kan for eksempel ha unnlatt å kreve menerstatning i kravet om inntektstap og påførte merutgifter. Invaliditetsgraden kan ha vært under 15 prosent. Dersom invaliditetsgraden øker til 15 prosent eller høyere, er ikke et nytt krav om menerstatning utelukket, til tross for et endelig oppgjør for fremtidig inntektstap og merutgifter.[7] Kravet om menerstatning regnes som et selvstendig krav. Et annet eksempel er at dersom det kun er utbetalt erstatning for fremtidig tap tidligere, vil et nytt krav om erstatning for påført tap anses som et nytt krav.
Erstatning for påført inntektstap og fremtidig inntektstap anses som ulike elementer innenfor samme krav. Dette er lagt til grunn i rettspraksis[8] og juridisk teori.[9]
Endrede oppgjørsforutsetninger
I dette punktet behandles gjenåpning som er betinget av at forutsetningene for erstatningsoppgjøret er kommet i et annet lys etter at det første oppgjøret ble foretatt. Det finnes ulike undergrupper av situasjoner, men som deler seg i to hovedkategorier. Det ene er at det har kommet til nye forhold, for eksempel en helseforverring med påfølgende økt uførhet. Det andre er at forutsetningene som det første oppgjøret ble bygd på, viser seg i etterkant at ikke stemte. For eksempel kan de ha kommet til nye bevis.
De nærmere kravene til endrede oppgjørsforutsetninger varierer med det enkelte gjenåpningsgrunnlaget. For eksempel retter skl. § 3-8 utlukkende oppmerksomheten mot om skadelidte har fått en helsemessig forverring (realskadeplanet); endringer relatert til andre forhold slik som uførhetsgrad i seg selv eller andre forhold er uten betydning. Her ses en forskjell fra hva som gjelder etter avtl. § 36, som åpner for at en videre krets av endringer kan spille inn i gjenåpningsvurderingen.
En annen forskjell gjelder spørsmålet om endringen må være uforutsett. Svaret er ja for gjenåpning etter avtl. § 36, mens det etter skl. § 3-8 ikke kreves at helseforverringen er utenfor hva skadelidte kunne regnet med.
Gjenåpning må kunne gi høyere erstatningsutbetaling:
For å kunne gjenåpne en sak, må den kunne resultere i en høyere erstatningsutbetaling. I motsatt fall er det lite vunnet ved å gå til sak. I slike tilfeller vil skadelidte vanligvis heller ikke oppfylle kravet til rettslige interesse i tvl. § 1-3.
At gjenåpning må kunne føre til en høyere erstatningsutbetaling har en viss «hybrid» karakter. Det opptrer både som et vilkår for gjenåpning, og kommer inn i selve etteroppgjøret (den konkrete utmålingen). Disse to aspektene henger nært sammen: For å kunne avgjøre om gjenåpning kan resultere i høyere utbetaling, må skadelidte gjøre en beregning over hva vedkommende ville fått basert på de nye opplysningene (oppgjørsforutsetningene).
Årsakssammenheng med ansvarshendelsen
Kravet om årsakssammenheng danner en «rød tråd» i erstatningsretten, noe som gjenspeiles ved at også gjenåpningsreglene har et integrert årsakskrav. Enten gjenåpningen bygger på skl. § 3-8, yrkesskadeforskriften § 5-1 eller annet grunnlag, må de nye oppgjørsforutsetningene kunne tilbakeføres til ansvarshendelsen for å gjenåpne en sak. Det er de alminnelige årsaksreglene som gjelder. Dersom skadelidte bygger gjenåpningskravet på at vedkommende har fått en helseforverring, må denne stå i faktisk og rettslig årsakssammenheng med ansvarshendelsen (f.eks. en trafikkulykke eller arbeidsulykke). Det er altså ikke tilstrekkelig bare å ha fått en helsemessig forverring og et økt skade- og tapsomfang siden det første erstatningsoppgjøret ble foretatt.
I saker hvor skadelidte får en symptomdebut eller symptomforverring som oppstår lang tid etter ansvarshendelsen, er det særlig to forhold man må være oppmerksom på: Det ene er om den inntrufne forverringen må anses som en realisering av naturlig sykdomsanlegg, som uansett ville inntrådt oppstått helt uavhengig av ansvarshendelsen. I så fall foreligger det en avgrensning av den faktiske årsakssammenhengens tidsmessige utstrekning. Det andre man må være oppmerksom på, er om det foreligger tilstrekkelig nærhet i årsakssammenhengen til at denne oppfyller kravene til adekvans, slik disse er utviklet i rettspraksis og juridisk teori. Dette må imidlertid vurderes konkret fra sak til sak. Se nærmere om årsakskravet i bokens del III.
Gjenåpning må fremsettes før fristutløp – kravet må ikke være foreldet
For å kunne fremme et krav om gjenåpning av en personskadesak, må den ikke være foreldet. Flere regelsett kan komme inn, både de alminnelige foreldelsesreglene i foreldelsesloven og de mer spesifikke fristreglene slik som eksempelvis i yrkesskadeforskriften § 5-1. Fristreglene er behandlet i bokens kap. 28, og jeg viser til fremstillingen der. Den særskilte 5-årsfristen i yrkesskadeforskriften § 5-1 vil imidlertid bli kort omtalt i kapitlet her.[10]
I praksis synes det å være enighet om at krav om gjenopptak eller revisjon vurderes etter fl. § 9, uavhengig av om de er basert på avtl. § 36 eller skl. § 3-8. Dette forutsetter at revisjonskravet betraktes som et selvstendig, materielt krav. Følgelig løper fristen for slike krav fra tre år etter at skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg tilstrekkelig kunnskap om den skadedelen som begrunner gjenåpningen. I enkelte saker må det avklares om kravet relaterer seg til samme skade som tidligere behandlet, eller om det gjelder en annen skade eller en senere oppstått eller oppdaget skade, vurdert etter foreldelseslovens kriterier.[11]
Ettersom skadelidte allerede har kunnskap om skaden før det første personskadeoppgjøret, er ordlyden i fl. § 9 lite tilpasset situasjoner som gjelder gjenopptak. For slike tilfeller må bestemmelsen tolkes utvidende. På denne måten knyttes den til skadelidtes kunnskap om de forholdene som gir grunnlag for det nye kravet.[12] I gjenåpningssaker der begrunnelsen er at skadelidtes restarbeidsevne viser seg å være lavere enn det som ble lagt til grunn i det opprinnelige oppgjøret, må sannsynligvis fristens utgangspunkt være tidspunktet da skadelidte med rimelighet burde ha forstått at forutsetningssvikten var så alvorlig at det kunne danne grunnlag for revisjon.
I fl. § 9 nr. 2 fastsettes en absolutt frist for gjenåpning, slik at krav om gjenåpning ikke kan fremmes senere enn 20 år etter den opprinnelige skadegjørende hendelsen. Det foreligger enkelte unntak. Skader som oppstår i ervervsvirksomhet og skader som inntraff mens skadelidte var under 18 år er blant unntakene. Forarbeidene tyder på at disse unntakene ikke er ment å gjelde for revisjons- eller gjenåpningssituasjoner. Unntaket for skader i ervervsvirksomhet er begrunnet med faren for senskader og er avgrenset til virksomheter der denne risikoen er størst. Hensynet til senskader anses likevel ivaretatt ved at den absolutte foreldelsesfristen for opprinnelige krav er fjernet. Når det gjelder skader på mindreårige, er unntaket motivert av behovet for å følge skadeutviklingen over tid. Dette hensynet er imidlertid ivaretatt ved muligheten til å utsette det opprinnelige oppgjøret til et egnet tidspunkt.[13]
Et mangfold av regler – presentasjon av en hjelpeskisse
Forutsatt at saken som skadelidte ønsker å få gjenåpnet er avsluttet helt eller delvis, og den omhandler samme krav som er behandlet tidligere, kommer det inn et mangfold av regler. Disse knytter seg dels til privatrettslige regler slik som i skadeserstatningsloven, avtaleloven og foreldelsesloven, dels til offentligrettslige regler slik som i tvisteloven. Flere av lovene innen erstatningsrettens spesielle del har en hybrid karakter ved å inneholde elementer av både privatrettslig og offentligrettslig regulering, se pasientskadeloven og voldserstatningsloven. Kompleksiteten har videre sammenheng med at spørsmålet om gjenåpning involverer både prosessuelle regler og materiell regler.
De nærmere reglene innen disse kategoriene skal forklares med støtte i en tabell.
Regeltype Saksavlutningsform | Prosessuelle regler | Materielle regler |
Dom | Tvl. kap. 31, herunder § 31-3 (rettergangsfeil) og § 31-4 (opprinnelige feil ved avgjørelsen) + tvl. § 19-3 (generell regel om etterfølgende forutsetningsbrister) og § 19-15 fjerde ledd («deklarative kjensgjerninger» = særregel om etterfølgende forutsetningsbrister) Foreldelsesregler (fl. § 9 mv.) | Skl. § 3-8 |
Rettsforlik | Tvl. § 19-12 Foreldelsesregler (fl. § 9 mv.) | Skl. § 3-8 (Avtl. § 36, men høy terskel) |
Forvaltningsvedtak | Særskilte rettskraftregler, slik som bl.a. passkl. § 18 (begrenset praktisk betydning) Foreldelsesregler (fl. § 9 mv.) | Skl. § 3-8 Fvl. § 35 (og § 34) Spesialregler, slik som vol. § 8 første ledd bokstav a om tilleggserstatning (Avtl. § 36, begrenset praktisk betydning i dag) |
Avtale (forlik), herunder forbehold | Foreldelsesregler, slik som fl. § 9 mv. og særregler slik som ysfl. § 15 og fal. §§ 8-6 og 18-6 | Alminnelige avtalerettslige prinsipper, samt avtl. § 36 |
Hjelpeskisse for de ulike kategoriene av regler.
De prosessuelle reglene er særlig konsentrert om de materielle rettskraftreglene, men har også en side til fristreglene. Hvilke prosessuelle regler som er aktuelle i den konkrete saken, avhenger av hvordan saken ble avsluttet, se venstre del av tabellen, kalt «Saksavslutningsform». Et sentralt skille går mellom rettslige beslutninger (dom og rettsforlik) på den ene siden, og avslutningsformersom som forvaltningsvedtak og avtaler (utenrettslige forlik) på den andre siden. Avsluttes saken med en dom eller et rettsforlik, følger de prosessuelle reglene av tvisteloven.
Saksavslutning i form av dom: Prosessuelt er det først og fremst reglene om rettskraft – og da den negative rettskraften: «avvisningsfunksjonen – som avgjør om det er adgang til å få ny behandling. Det er også rettskraftreglene som avgjør om den nye behandlingen skal anses som gjenåpning av samme sak (fortsettelsesbehandling) eller om man står overfor en ny sak.
Rettskraft innebærer at en dom eller annen rettsavgjørelse gir en endelig avgjørelse av det rettsforholdet som har vært behandlet.[14] Spørsmål om hva som omfattes av rettskraften, hvilken bindende virkning den har, og hvilke parter som er bundet av avgjørelsen, er avgjørende for partenes mulighet til å forholde seg til avgjørelsen og for muligheten til å reise ny sak om de samme forholdene. Rettskraft har en nær tilknytning til reglene om gjenåpning, som er et ekstraordinært rettsmiddel. En rettskraftig avgjørelse markerer normalt avslutningen på prosessen, men gjenåpning fungerer som en sikkerhetsmekanisme som gir anledning til å overprøve slike avgjørelser for å unngå urimelige utfall. Adgangen til gjenåpning er imidlertid underlagt strenge krav både når det gjelder tidsfrister og materielle vilkår.
I presiseringen av dommens rettskraftvirkninger må det skilles mellom ulike typer feil, hvor et viktig skille går mellom opprinnelige feil og etterfølgende forutsetningsbrister.
Med opprinnelige feil menes feil som forelå allerede på tidspunktet dommen ble avsagt, men som først oppdages senere. Slike feil kan bestå i rettergangsfeil (tvl. § 31-3) eller materielle feil ved selve avgjørelsen (tvl. § 31-4).
Med etterfølgende forutsetningsbrister menes at det i tiden etter avgjørelsen ble truffet, inntrer forhold (rettsfakta) som tilsier at erstatningsoppgjøret må korrigeres for å bli riktig. Det kan for eksempel være at skadelidtes helsetilstand forverres, slik at forutsetningene for det opprinnelige oppgjøret ikke holder stikk. Om skadelidte for eksempel har fått inntektstaperstatning basert på at vedkommende klarer å arbeide i 50 prosent stilling, men det senere viser seg at skadelidte er 100 prosent arbeidsufør grunnet økning i smerteplagene som følge av ansvarshendelsen, foreligger det en etterfølgende forutsetningsbrist.
En spesialvariant av etterfølgende forutsetningsbrister er om en domstol eller annen offentlig myndighet innen ti år treffer en endelig avgjørelse som rokker vesentlig ved det som er lagt til grunn i en rettskraftig dom. Det foreligger da såkalte «deklarative kjensgjerninger», som kan gi grunnlag for gjenåpning etter tvl. § 19-15 fjerde ledd.
De nærmere kriteriene for å trekke grensen mellom samme sak og ny sak, blir utdypet for ulike typetilfeller nedenfor i punkt 27.3.
Gjenåpning betinget av at kravet ikke er foreldet, se blant annet fl § 9.
For at skadelidte skal få gjenåpnet saken, må også de materielle gjenåpningsvilkårene være oppfylt. Det er altså ikke tilstrekkelig bare å oppfylle de prosessuelle kravene. De materielle reglene om gjenåpning er vist i tabellens venstre kolonne. Enten personskadesaken ble avsluttet ved dom, rettsforlik, forvaltningsvedtak slik som pasientskadevedtak eller ved utenrettslig avtale (forlik), kan skadelidte påberope seg den alminnelige, materielle revisjonsregelen i skl. § 3-8. Bestemmelsen har altså et bredt virkeområde. Det nærmere innholdet i denne bestemmelsen forklares og eksemplifiseres med praksis i punkt 27.4.
Saksavslutning i form av rettsforlik: Rettsforlik vil som hovedregel ha samme rettskraftvirkning som en dom, jf. tvl. § 19-12 første ledd. Dette prosessuelle utgangspunktet blir imidlertid modifisert av bestemmelsens andre ledd. Bestemmelsen anviser at rettsforlik «kan ved dom kjennes ugyldig eller endres etter de samme regler som gjelder for ugyldighet og endring av avtaler». Dermed kan avtl. § 36 i prinsippet gi hjemmel for gjenåpning (revisjon), men adgangen er snever slik grensene er trukket opp i høyesterettsrettspraksis.
At det er etablert en høy terskel for å kunne anvende avtl. § 36 som hjemmel for revisjon av et rettsforlik, har støtte og klare linjer i rettspraksis. Fra høyesterettsrettspraksis er Rt. 1989 s. 90 sentral. Saken gjaldt en mann som ble 100 prosent ervervsufør etter en hodeskade han ble påført i en trafikkulykke. Det oppsto uenighet om erstatningsoppgjøret, som endte med at partene inngikk et rettsforlik i byretten. Skadelidte anket deretter for å få forliket opphevet, med den begrunnelse at han ikke hadde forstått rekkevidden av avtalen. Han fikk ikke medhold i kravet. Kjennelsen er enstemmig, men inneholder ulike fraksjoner og vota som gjelder forholdet til avtl. § 36.
Førstvoterende uttalte at det er «visse kjennetegn ved rettsforlikene som innebærer at det generelt blir liten plass for bruk av avtaleloven § 36 på denne type avtaler».[15] Det ble vist til at det foreligger visse særtrekk ved avtalesituasjonen. Blant annet er vurderingsgrunnlaget vanligvis godt belyst gjennom saksforberedelsen og forhandlingene, partene er normalt representert av advokater, partene gir avkall på å få rettens vurdering av hva de maksimalt kunne oppnådd underveis i forliksforhandlingene, og i ettertid tillegges det normalt ikke vekt om de fikk mindre enn hva de rettslig sett kunne ha oppnådd. Dette ble gitt tilslutning av andrevoterende, som bemerket at han hadde «vanskelig for å se at det kan bli særlig rom for å bruke avtaleloven § 36 som ugyldighetsgrunnlag for rettsforlik», og at «[n]år partene – som her – har vært bistått av advokater, og hvor bevisførselen dessuten var avsluttet før forliket ble inngått, må det iallfall stilles meget strenge krav til den urimelighet som skulle kunne lede til oppheving av forliket».[16] Andrevoterende viste i sin begrunnelse også til at det er en normalsituasjon at rettsforlik inngås under tvil og med trykk fra prosessituasjonen under hovedforhandlingen. I tillegg kan forliket som klart utgangspunkt inngås med visshet om slik usikkerhet (og nettopp ofte er grunnen til at saken forlikes fremfor full hovedforhandling).
Hovedsakelig anvendes avtl. § 36 til å håndtere tilblivelsesmangler.[17] Det kan imidlertid være grunn til å vurdere noe lavere krav ved etterfølgende forutsetningsbrister. En slik differensiering mellom ulike typer feil fremstår for det første som naturlig i lys av Rt. 1989 s. 90. I saken her var tilblivelsesmangler det sentrale, ikke etterfølgende forhold. Det er derfor grunn til å utvise forsiktighet med å anvende prinsippene fra denne dommen generelt. For det andre har den legislative begrunnelsen for en restriktiv tilnærming mindre tyngde ved etterfølgende forutsetningsbrister.[18] I tillegg er det en vesentlig forskjell mellom rettsforlik og utenrettslige avtaler: Et rettsforlik bygger alltid på en forutgående tvist, noe som ikke nødvendigvis gjelder for utenrettslige avtaler. At en avtale er inngått for å avslutte en sak, kan i seg selv tilsi at terskelen for gjenopptakelse med hjemmel i avtl. § 36 bør være høy.
Den tilbaketrukne plassen avtl. § 36 har ved rettsforlik, gjør at skl. § 3-8 trer i forgrunnen som materielle regel for gjenåpning/revisjon. Det avgjørende blir dermed om skadelidte oppfyller vilkårene i skl. § 3-8, slik denne bestemmelsen er presisert i forarbeider og andre rettskilder.[19] I likhet med det som ellers gjelder, forutsetter gjenåpning også at kravet ikke er foreldet, jf. fl. § 9 mv.
Saksavslutning i form av forvaltningsvedtak, særlig om pasientskadeordningen: Forvaltningsvedtak har ikke rettskraft hvis ikke det er lovhjemmel for det.[20] Når seksmånedersfristen i passkl. § 18 første ledd er ute, har vedtaket fra Pasientskadenemnda samme virkning som rettskraftig dom.[21] Negativ rettskraft innebærer at et søksmål fremsatt etter at fristen er utløpt, skal avvises. Den prosessuelle bestemmelsen i passkl. § 18 hindrer imidlertid ikke skadelidte i å be NPE om en ny vurdering eller Pasientskadenemnda om omgjøring av vedtak, jf. fvl. § 35 første ledd bokstav a.[22] Rettskraften utgjør ikke en barriere mot at slike forespørsler til forvaltningsmyndighetene skal behandles på vanlig måte. Derfor ligger betydningen av passkl. § 18 hovedsakelig i at søksmål fremsatt etter fristens utløp skal avvises. Denne konsekvensen følger imidlertid i like stor grad av fristregelen som av rettskraften.[23]
Bestemmelsen om rettskraft i passkl. § 18 hadde sannsynligvis større praktisk betydning tidligere, da vedtak også kunne rettes mot private aktører på skadevoldersiden. I dag må skadelidte fremme søksmål mot staten ved Pasientskadenemnda, og ikke mot NPE. Tvisteløsningsaspektet har dermed fått mindre fremtredende betydning. Videre har tvangskraften begrenset praktisk betydning, ettersom NPE-ordningen ikke krever tvangsfullbyrdelse for erstatningskrav, jf. tvangsfullbyrdelsesloven[24] § 1-2.
Når skadelidte har et rettslig krav på et nytt og mer fordelaktig vedtak fra forvaltningen, oppstår et annet spørsmål. Skadelidte bør kunne påberope seg skl. § 3-8 ved helsemessige forandringer. Forarbeidene til bestemmelsen fokuserer imidlertid kun på avslutninger gjennom dom, rettsforlik og utenrettslige avtaler.[25] I tillegg ser forarbeidene ut til å overse at erstatningsoppgjør også kan baseres på forvaltningsvedtak. Praksis fra Pasientskadenemnda viser at skl. § 3-8 anvendes ved vurdering av gjenåpningsspørsmål.[26] Formuleringsmåtene synes representativ for Nemndas tilnærming. Det angis for eksempel at «reglene om gjenopptak i skl. § 3-8 gjelder på vanlig måte»[27] og at «saken kan gjenopptas etter de alminnelige vilkår for gjenopptak, jf. skadeserstatningsloven § 3-8».[28] I tillegg tales det om «muligheten for begjæring om gjenopptak etter skadeserstatningsloven § 3-8»[29] og at «[e]n eventuell begjæring om gjenopptak dersom pasienten får tilbakefall vil bli vurdert etter skadeserstatningsloven § 3-8».[30] Synspunktet gjenspeiles i nemndas konkrete bruk av bestemmelsen. I PSN-2016-2552 bemerkes det at «[d]ersom behandlingsskaden skulle medføre arbeidsuførhet på et senere tidspunkt, kan pasienten begjære saken gjenopptatt, jf. skadeerstatningsloven § 3-8». Etter mitt syn er dette i samsvar med ordlyden i passkl. § 4 og lovens system, som gir en generell henvisning til skadeserstatningsloven kap. 3, herunder skl. § 3-8.[31] Løsningen underbygges av bestemmelsens forhistorie og formål om å skulle være en materiellrettslig revisjonsregel.[32]
I PSN-2015-5044, som gjaldt erstatning etter at et barn forsinket diagnostisering av hjernesvulst, anførte advokaten at det må gis en videre adgang til gjenopptak i saken. Nemnda var ikke enig i dette, og ordla seg slik: «Adgangen til gjenopptak følger av skadeserstatningsloven § 3-8. Nemnda kan ikke se at det er grunnlag for utvidet adgang til gjenopptak. Nemnda viser til at det ved fastsettelsen av varig medisinsk invaliditet har all usikkerhet kommet pasienten til gode. Videre kan nemnda ikke se at usikkerheten om fremtiden i denne saken stiller seg annerledes enn alle de andre erstatningssakene som er til behandling og hvor skadelidte er barn.».
Skl. § 3-8 kan ikke anvendes hvis grunnen for gjenåpning utelukkende er at skadelidtes ervervsevne har vært basert på feilaktige forutsetninger. Bestemmelsen forutsetter en forverring av helsetilstanden (realskaden). Heller ikke avtl. § 36 kan anvendes direkte, siden den kun gjelder på formuerettens område; utenfor faller dermed forvaltningsvedtak. For forvaltningsvedtak er det ingen tydelig hjemmel for å fremme krav om revisjon. En mulig løsning kan være å støtte seg på alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper[33] eller eventuelt anvende avtl. § 36 analogt.[34] Fvl. § 35, og delvis § 34, regulerer adgangen til omgjøring, der fvl. § 35 første ledd bokstav a ikke stiller hindringer for å omgjøre vedtak til fordel for skadelidte. Selv om systemet også omfatter egenandeler, er det vanskelig å betrakte et vedtak som gunstig for skadelidte som en ulempe for de involverte helseforetakene (på systemnivå) eller for helsepersonell (på individnivå).[35] Om forvaltningsorganer – her NPE og Pasientskadenemnda – har en plikt til å omgjøre, må avgjøres etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og bedømmes konkret fra sak til sak.[36] Omgjøringsplikten omfatter i utgangspunktet bare ugyldige vedtak,[37] noe som normalt ikke vil foreligge ved en antatt forutsetningsbrist ved en komplisert beregning av et personskadeoppgjør.
I saker om voldserstatning har man frem til den nye loven som trådte i kraft 1. januar 2023, benyttet fvl. § 35 første ledd bokstav a som gjenåpningsgrunnlag. Det ble gjort ut fra at ordningen med voldsoffererstatning er et forvaltningsorgan, jf. voldsoffererstatningsloven fra 2001[38] § 14.[39] Den tidligere reguleringen hadde et prosessuelt preg, og er derfor plassert til venstre i tabellen ovenfor. Etter den nye voldserstatningsloven[40] (vol.) kan skadelidte kreve tilleggserstatning etter § 8.[41] Bestemmelsens første ledd bokstav a anviser at den voldsutsattes eller dennes etterlatte kan søke Kontoret for voldsoffererstatning om tilleggserstatning blant annet «dersom vilkårene for ny behandling etter skadeserstatningsloven § 3-8 er oppfylt». Ved denne henvisningsbestemmelsen kobler den nye loven seg direkte inn på den materielle revisjonsregelen i alminnelig erstatningsrett (skl. § 3-8). Gjenåpningsreglene her har dermed fått et materielt preg. Av den grunn er regelen plassert til høyre i tabell x. Skl. § 3-8 belyses nærmere nedenfor.
Saksavslutning i form av avtale (forlik): De fleste personskadesaker avsluttes ved at det inngås en avtale mellom skadevolder og skadelidte, ofte etter forhandlinger mellom partene. Avtalen vil da ha karakter av å være en forliksavtale. Dersom en slik avtale skal revideres, må skadelidte oppfylle både de prosessuelle og materielle forutsetningene. Ved utenrettslige avtaler kommer ikke reglene i tvisteloven ikke, og spørsmålet om rettskraft aktualiseres dermed ikke. Derimot må kravet her – som ellers – ikke være foreldet. Det betyr at de alminnelige foreldelsesreglene i fl. § 9 og særregler slik som ysfl. § 15 og fal. §§ 8-6 og 18-6 kan komme inn i vurderingen, og sette prosessuelle skranker for ny behandling av personskadeoppgjøret.
Forutsatt at det ikke er noen slike prosessuelle stengsler i form av foreldelse, må skadelidte oppfylle de materielle vilkårene for revisjon. Her vil flere regelsett kunne anvendes, avhengig av hva slags personskadeoppgjør det er tale om å revidere og hva som er revisjonsgrunnen. Den materielle revisjonsregelen i skl. § 3-8 gjelder også ved utenrettslige avtaler,[42] og suppleres av avtl. § 36. Disse gjenåpningsreglene er ikke identisk utformet, noe som gjør at hver av dem har en selvstendig funksjon. For eksempel gir ikke skl. § 3-8 grunnlag for gjenåpning uten at skadelidtes medisinske helsetilstand er forverret (forverring av realskaden). I avtl. § 36 oppstilles ikke et slikt krav. På den annen side krever avtl. § 36 at forverringen er uventet, mens et slikt vilkår ikke oppstilles etter skl. § 3-8. Begge bestemmelsene utdypes nedenfor. I gjennomgangen av avtl. § 36 skal jeg i tillegg se nærmere på betydningen av at skadelidte har tatt forbehold om gjenåpning.
[1] NOU 1994: 20 s. 151.
[2] Se om denne rettsutviklingen i bokens del II, og især kap. 4 om bilansvar og kap. 5 og yrkesskadeansvar.
[3] NOU 2011: 16 s. 398.
[4] Dette er ment som et bidrag til begrepsdannelsen på personskaderettsområdet. + sjekk om noen har benyttet noe liknende tidligere
[5] Skoghøy 2002 s. 642.
[6] Skoghøy 2002 s. 645.
[7] Slik også Nygård 2007 s. 36–37.
[8] Se til illustrasjon LA-2023-191419.
[9] Se bl.a. Pedersen og Skoghøy 2020 s. 348.
[10] Se punkt 27.5.4.
[11] Se til illustrasjon LF-2009-4470 (trafikkskade). Se også LA-2015-74799, som gjaldt krav om erstatning for økonomisk tap som følge av mangelfull oppfølging av advokatoppdrag i en sak om erstatningsoppgjør etter personskade. Lagmannsretten fant at krav om tilleggsoppgjør for tidligere skade var foreldet før advokaten ble kontaktet.
[12] Som påpekt av Thorson 2015 s. 259, «nærmer [man] seg da en ren analogi».
[13] Sml. Thorson 2015 s. 260.
[14] Sml. forklaringsmåten i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 254.
[15] Rt. 1980 s. 89, på s. 95.
[16] Rt. 1980 s. 89, på s. 98–99.
[17] Jf. bl.a. Woxholth 2013 s. 259 f. og Giertsen 2012 s. 284.
[18] Tilsynelatende i samme retning er Thorson 2015 s. 237.
[19] Se punkt 27.4.
[20] Se bl.a. Rt. 2015 s. 577, avsnitt 54.
[21] Se nærmere om denne bestemmelsen i Kjelland 2023b, note 4 til § 18.
[22] Fvl. § 35 benyttes (sammen med skl. § 3-8) i eksempelvis PSN-2011-1524 og PSN-2006-311-2.
[23] Slik også Thorson 2015 s. 238.
[24] Lov om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) 26. juni 1992 nr. 86.
[25] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[26] Se bl.a. PSN-2016-9631, PSN-2015-10264, PSN-2015-7170, PSN-2015-4781, PSN-2015-3654, PSN-2015-2446, PSN-2015-2223, PSN-2012-1178, PSN-2012-676-02, PSN-2011-1524, PSN-2011-682-2, PSN-2011-30, PSN-2010-636, PSN-2008-941-2, PSN-2008-281-2, PSN-2008-237-2, PSN-2006-700-2, PSN-2006-700-1, PSN-2005-408-2 og PSN-2003-297-2. Skl. § 3-8 benyttes også av NPE, se til illustrasjon saksfremstillingen i PSN-2016-7084, PSN-2012-855 og PSN-2012-270.
[27] PSN-2012-1485.
[28] PSN-2012-254.
[29] PSN-2015-2513.
[30] PSN-2013-45.
[31] Sml. argumentasjonslinjen i bl.a. PSN-2015-7170: «I henhold til lov om erstatning ved pasientskader § 4 skal erstatningen utmåles etter bestemmelsene i lov om skadeserstatning. Adgangen til gjenopptak er nærmere regulert i skadeserstatningloven § 3-8: …». Se også PSN-2012-1178, PSN-2012-978-2, PSN-2012-676-02, PSN-2011-682-2, PSN-2011-30, PSN-2008-941-2, PSN-2008-281-2, PSN-2008-237-2, PSN-2006-700-2, PSN-2005-408-2 og PSN-2003-297-2.
[32] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 506.
[33] Slik også Thorson 2015 s. 239.
[34] I samme retning er Thorson 2015 s. 241.
[35] Slik også Thorson 2015 s. 239.
[36] Se Ot.prp. nr. 3 (1976–77) s. 98, samt SOM-2014-3496.
[37] Se bl.a. SOM-2014-3496.
[38] Lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) 20. april 2001 nr. 13.
[39] Fra praksis kan se vedtak 2012 nr. 2083 tjene som illustrasjon.
[40] Lov om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven) 17. juni 2022 nr. 57.
[41] Se nærmere om denne bestemmelsen i Dehlin, Haugerud, Bellika mfl. 2024, merknader til vol. § 8.
[42] Jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
Den materielle revisjonsregelen i skl. § 3-8
Oversikt
Skl. § 3-8 er en sentral bestemmelse om revisjon av allerede utmålt personskadeerstatning. Ordlyden i bestemmelsen lyder som følger:
«Et avsluttet oppgjør om ménerstatning eller erstatning for tap i framtidig erverv eller utgifter, kan kreves opptatt til ny behandling hvis en forverring av skadelidtes helse rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret, og det er klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning.»
Bestemmelsen ble tilføyd i skl. kap. 3 i 2007 og trådte i kraft 1. januar 2008.[1] Den innførte en regel for materiell revisjon. I tillegg gjelder den for alle krav om ny behandling fremsatt etter 31. desember 2007. Regelen gir skadelidte en lovfestet rett til ensidig revisjon av erstatningsoppgjør basert på nye faktiske forutsetninger knyttet til skadelidtes helsetilstand som endrer det opprinnelige oppgjøret. Skl. § 3-8 er avgrenset til ny behandling av spesifikke typer erstatningsoppgjør, jf. uttrykket «erstatning for tap i fremtidig erverv eller utgifter, eller menerstatning». Etter gjeldende regelverk gjelder dette oppgjør fastsatt i skl. § 3-1 første ledd (inntektstaperstatning og merutgiftserstatning) og § 3-2 (menerstatning). Skl. § 3-8 er «uttømmende» innenfor sitt virkeområde. For andre endrede forhold, for eksempel arbeidsmarkedsendringer, får avtl. § 36 anvendelse.[2] Gjenåpningsadgangen kan derfor variere mellom erstatningsoppgjør fastsatt ved dom og oppgjør inngått gjennom (retts)forlik.
Skl. § 3-8 er et resultat av Tvistemålsutvalgets arbeid med utviklingen av den nye sivilprosessloven. NOU 2001: 32 utgjør et sentralt forarbeid. I mandatet til Tvistemålsutvalget heter det at utvalget skal «vurdere spørsmål knyttet til rettskraft, herunder blant annet spørsmål om utvidet rettskraft, og gjenopptakelse». Utvalget understreker behovet for en «uttrykkelig regulering av vilkårene for å reise endringssak på grunn av bristende forutsetninger i slike tilfeller».[3] Bestemmelsen må forstås i lys av tvl. § 19-15 fjerde ledd, som åpner for ny sak når en avgjørelse bygger på visse typer bristende forutsetninger. Denne prosessuelle bestemmelsen har imidlertid begrenset praktisk betydning i personskadesaker som faller inn under skl. § 3-8.[4]
For å forstå bakgrunnen for innføringen av skl. § 3-8, er det nødvendig å se på Lødrup-utvalgets kritikk fremsatt i NOU 1994: 20. Utvalget påpekte at «adgangen til å få revurdert et fastsatt oppgjør er strenge, og noe uklare». Det ble understreket at «[a]vtl. § 36 er neppe noe velegnet instrument som grunnlag for krav om å få revurdert en erstatning som viser seg å være for lav på grunn av senere skade – eller sykdomsutvikling».[5] Videre fremhevet utvalget behovet for «klarere regler om når en fastsatt erstatning kan revurderes» og tok avstand fra «det restriktive syn som kommer til uttrykk i Innst. 1971, hvor det vises til at hensynet til skadevolderen tilsier at et oppgjør bør være endelig».[6] Utvalget la til grunn at «[i] praksis … ikke [står] overfor en individuell skadevolder, som bør ha krav på at oppgjøret er avsluttet en gang for alle», og fremhevet at «reglene bør være de samme for oppgjør fastsatt ved dom og ved avtale mellom skadelidte og forsikringsselskapet».[7]
Behovet for å vurdere reglene om adgangen til ny sak ble tatt opp av Tvistemålsutvalget. Utvalget anbefalte imidlertid ikke en generell regel som åpner for revisjon basert på bristende forutsetninger. Begrunnelsen var risikoen for utilsiktede konsekvenser, ettersom det er umulig å forutse alle typer rettsforhold og situasjoner hvor en slik regel kunne bli påberopt.[8] Utvalget påpekte at dette kunne føre til «en uheldig uthuling av dommers bindende kraft».[9] Som et alternativ anbefalte utvalget innføring av spesifikke materielle revisjonsregler. Disse reglene gir en mer tilpasset regulering av adgangen til ny behandling på utvalgte rettsområder, inkludert personskadeerstatning.
Tvistemålsutvalget hadde ikke mandat til å utrede materielle revisjonsregler for personskadeoppgjør.[10] Utvalgets sammensetning var heller ikke tilpasset dette formålet. Likevel utarbeidet utvalget et utkast til en materiell revisjonsregel som et eksempel på hvordan en slik regel kunne utformes.[11] Dette utkastet tok inspirasjon fra dansk erstatningsrett, se EAL[12] § 11.
I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) ble utkastet til skl. § 3-8 drøftet. Justis- og politidepartementet anbefalte å fremme en revisjonsregel som skulle omfatte fremtidige merutgifter, fremtidig inntektstap og menerstatning. Departementet fremhevet at «[p]å dette området gjør viktige velferdshensyn seg gjeldende, selv om hensynet til endelig oppgjør kan være viktig for private skadevoldere når disse mer unntaksvis blir holdt personlig ansvarlig».[13]
Anvendelsesområdet til skl. § 3-8 er vidt, og gjelder uavhengig av om oppgjøret er fastsatt ved rettskraftig dom, utenrettslig avtale eller rettsforlik. Dette følger av den generelle formuleringen «et avsluttet oppgjør». Bestemmelsen gir imidlertid ingen veiledning om beregningen av et etteroppgjør, men dette temaet blir nærmere behandlet i punkt 27.8.
Skadeserstatningsloven er i utgangspunktet fravikelig. En avtale som avviker fra § 3-8 vil ikke nødvendigvis stride mot prinsippet om at retten til domstolsprøving ikke kan fraskrives.[14] På den andre side er det åpenbart at en avtale som begrenser revisjonsmuligheter – inngått mellom et forsikringsselskap og en skadelidt – kan innebære en så betydelig innskrenkning i erstatningsvernet at den kan settes til side etter avtl. § 36.
Bestemmelsen oppstiller flere kumulative vilkår som må være oppfylt for at en sak kan tas opp til ny behandling. Disse vilkårene er klart uttrykt i lovens kompakte ordlyd. Det første vilkåret er at skadelidtes helsetilstand må ha forverret seg. Videre må denne forverringen rokke ved de forutsetningene som lå til grunn for det opprinnelige oppgjøret. Til slutt kreves det klar sannsynlighetsovervekt for at forverringen vil medføre en vesentlig høyere erstatning enn den opprinnelig fastsatte. Disse vilkårene utgjør kjernen i bestemmelsen og danner en systematisk ramme for den videre fremstillingen.
Rettslig plassering
Det kan oppstå tvil om skl. § 3-8 fungerer som en prosessforutsetning. Hvis dette bekreftes, må domstolene avvise søksmål der vilkårene ikke er oppfylt. Flere forhold kan tilsi at bestemmelsen har et prosessuelt preg. Blant disse er bevisregelen som krever «klar sannsynlighetsovervekt» for gjenåpning.
Rettskildebildet fremstår imidlertid som uklart. Utformingen av skl. § 3-8 kan indikere at bestemmelsen ikke er ment å fungere som en prosessforutsetning. Tvistemålsutvalget uttrykte skepsis til at reguleringen av adgangen til å reise ny sak burde innlemmes i de alminnelige prosessreglene om rettskraft.[15] Utvalget argumenterte for at revisjonsadgangen ved endrede faktiske forhold heller burde reguleres gjennom bestemmelser om gjenåpning, i stedet for egne regler om rettskraft.[16] Utvalget fremhevet også at en slik tilnærming «gir også bedre mulighet for å sile fra de begjæringer som ikke har noe for seg, og som bør stanses på et tidlig tidspunkt, enn de alminnelige prosessreglene som innebærer at saksøkerens pretensjon om faktiske forhold av betydning for søksmålsadgangen, skal legges til grunn med mindre pretensjonen er åpenbart uriktig».[17] Videre ble det påpekt at «materielle revisjonsregler mulighet for mer skreddersydd og nyansert regulering av vilkårene for endring av avgjørelser av krav på bestemte rettsområder».[18]
Departementet hadde enkelte innvendinger mot Tvistemålsutvalgets forslag, men støttet i hovedsak utvalgets vurderinger av behovet for materielle revisjonsregler.[19] Særlig relevant i denne sammenhengen er uttalelsen om at «Departementet foreslår på denne bakgrunn en kombinert løsning med hovedvekt på materielle revisjonsregler for de mest aktuelle sakstyper, supplert med en begrenset regulering av særskilte typetilfeller av etterfølgende bristende forutsetninger i rettskraftreglene.» Personskadeoppgjør utgjør et konkret eksempel på slike saker, hvor det ble innført en materiell revisjonsregel. Denne problemstillingen ble nærmere drøftet og spesifikt utformet i proposisjonen.[20]
En gjennomgang av lagmannsrettspraksis gir et inntrykk av fragmentert praksis, noe som begrenser muligheten til å utlede hva som utgjør alminnelig rettsoppfatning fra domstolens perspektiv. Videre gjelder flere av sakene ikke «rene» tilfeller, noe som tilsier varsomhet med å trekke generelle slutninger om rettens syn på tolkningsspørsmålet. Enkelte avgjørelser tyder likevel på at skl. § 3-8 gir skadelidte rett til materiell realitetsbehandling. Et eksempel er Jernbjelke (RG 2010 s. 566), som omhandlet gjenåpning av et erstatningsoppgjør etter en yrkesskade. Skadelidte ble skadet i venstre fot under transport av jernbjelker. Skadene medførte problemer med blant annet gangfunksjon, smerter og økt sensibilitet. Lagmannsrettens tilnærming i denne saken indikerer at retten forutsatte at skl. § 3-8 gir skadelidte et materiellrettslig krav. En liknende retning ses i LA-2013-5493, der retten vurderte spørsmålet om foreldelse av et krav på økt erstatning. I saken her hadde skadelidte blitt påført en pasientskade under en operasjon for nakkeprolaps. Selv om saken ble anket til Høyesterett, ble den ikke henvist til behandling, se HR-2013-2118-U.
Blant dommer som ser ut til å anta at skl. § 3-8 fungerer som en prosessforutsetning, er flertallsvotumet i Skjoldkjertel (LB-2014-71025) illustrerende. Saken omhandlet spørsmålet om avvisning av et krav om realitetsbehandling i en sak om ytterligere erstatning etter en pasientskade. På grunn av en operativ behandling med fjerning av skjoldkjertelen, måtte skadelidte si fra seg to vakter i måneden. Flertallet på to dommere mente at selv om vurderingen av adgangen til ny behandling krever at forvaltningen foretar en prejudisiell vurdering av materielle forhold – blant annet ved kravet om «klar sannsynlighetsovervekt» for en «vesentlig høyere utmåling» – medfører ikke et avslag på ny behandling at Pasientskadenemnda har tatt en endelig stilling til erstatningskravet. Det ble videre påpekt at det konkrete innholdet i nemndsvedtakene i denne saken ikke indikerte at kravet hadde vært gjenstand for en full realitetsbehandling. Av denne grunn kunne avslaget fra Pasientskadenemnda ikke bringes inn for domstolene som et fullbyrdelsesspørsmål, og anken ble avvist. Mindretallet mente imidlertid at vilkåret i skl. § 3-8, som krever at endrede forhold må gi grunnlag for «vesentlig» menerstatning, ikke er et prosessuelt krav som forutsetter et særskilt vedtak om behandling. I stedet ble det ansett som et materielt vilkår, som gir skadelidte rett til å få en realitetsbehandling av kravet i domstolene.
Med bakgrunn i regelens forhistorie fremstår det etter mitt syn mest nærliggende å anta at lovgiver har ment at skl. § 3-8 skal forstås som en «materiell revisjonsregel». Til støtte for denne tolkningen må det påpekes at yrkesskadeforskriften § 5-1 i særlig grad ble vurdert som en mulig modell ved utformingen av en bredere og mer generell materiell revisjonsregel.[21]
Etter en gjennomgang av rettskildene mener jeg at skl. § 3-8 skal forstås som en «materiell revisjonsregel» for personskadeoppgjør. Dette innebærer at spørsmål om revisjon etter skl. § 3-8 må avgjøres ved dom.[22] Dersom det ikke foreligger grunnlag for revisjon etter bestemmelsen, skal domstolene avsi en frifinnende realitetsdom, ikke nøye seg med å avvise saken.
Det er et klart behov for avklaring fra Høyesterett på dette punktet, særlig med tanke på om det bør utvikles differensierte løsninger tilpasset rettsgrunnlaget for det opprinnelige personskadeoppgjøret.
Materielle vilkår
«Forverring av skadelidtes helse»
For at en sak skal kunne behandles på nytt etter skl. § 3-8, er det en grunnleggende forutsetning at skadelidtes helsetilstand har forverret seg. En slik forverring kan innebære enten fremkomst av nye symptomer eller en intensivering av allerede eksisterende fysiske eller psykiske plager.
Vilkåret om helsemessig forverring fremgår tydelig av lovens ordlyd, forarbeidene og praksis fra Høyesterett. Høyesterett har uttrykt dette positivt, ved å slå fast at «skadeserstatningsloven § 3-8 bare gjelder der skadelidtes helsetilstand er forverret».[23] Det er også uttrykt negativt, ved å presisere at «endring av ervervsmessig uførhet uten at dette skyldes forverring av helsetilstanden, gir altså ikke grunnlag for revisjon etter skadeserstatningsloven § 3-8».[24] Forarbeidene utdyper vilkåret ytterligere. Det fremheves at uttrykket «en forverring av skadelidtes helse» er ment å tydeliggjøre at bestemmelsen kun omfatter tilfeller der den medisinske eller fysiske helseutviklingen har «utviklet seg annerledes enn det som ble lagt til grunn ved oppgjøret».[25] Eksempler på relevante situasjoner inkluderer tilfeller der skadelidte utvikler alvorlige senskader av en annen karakter enn forventet, eller der skaden viser seg å være mer alvorlig enn antatt.[26] Derimot anses endringer som ikke direkte knytter seg til helsetilstanden, som irrelevante. Når det gjelder merutgifter, nevnes det i forarbeidene at situasjoner hvor skadelidte mottar lavere velferdsytelser enn forutsatt,[27] kan gi grunnlag for gjenåpning.[28]
Departementet avgrenser bestemmelsens virkeområde ved å understreke at «bestemmelsen omfatter ikke tilfeller hvor skadens konsekvenser for skadelidtes ervervsevne viser seg å bli vesentlig annerledes enn forutsatt i oppgjøret. For eksempel at det etter en tid må anses å foreligge en annen uføregrad på grunn av endrede forhold på arbeidsmarkedet».[29] Tilsvarende gjelder for situasjoner som uforutsett utvikling av kroneverdi og rentenivå. Begrunnelsen er at slike forhold er nært knyttet til generelle samfunnsmessige utviklingstrekk og derfor ikke faller inn under den spesielle regelen om revisjon av erstatningsoppgjør.[30]
At skl. § 3-8 kun omfatter endringer i realskaden og ikke endringer knyttet til konsekvensene av realskaden, fremgår også tydelig av lovgivningshistorikken. Tvistemålsutvalget baserte sitt forslag på den danske revisjonsregelen i § 11, som fungerte som modell. Bestemmelsen fikk sin nåværende utforming gjennom lov nr. 463 av 7. juni 2001. Den tidligere regelen, som kun åpnet for ny behandling ved uforutsette og vesentlige endringer i skadelidtes «helbredstilstand», ble ansett som for snever. Dette skapte særlig utfordringer for skadelidte som fortsatt var yrkesaktive på avgjørelsestidspunktet, men som senere måtte avslutte arbeidslivet på grunn av skaden, uten at det hadde skjedd en uforutsett forverring av helsetilstanden.[31] Denne situasjonen medførte at personer som forsøkte å opprettholde arbeidsdeltakelse, ble dårligere stilt enn de som raskt trakk seg tilbake fra arbeidslivet. Som følge av dette ble regelen endret for å få et bredere anvendelsesområde.
Departementet vurderte å innføre en regel lik den som ble gjennomført i Danmark, men valgte bevisst å forkaste dette forslaget. Det ble vist til forskjeller i utmålingssystemene mellom de to landene, og det ble understreket at den danske gjenopptagelsesregelen var tilpasset et standardisert utmålingssystem. En tilsvarende regel ville ikke fungert på samme måte i norsk rett, ettersom den norske erstatningsretten i større grad bygger på skjønnsmessige vurderinger.[32] En slik regel ville også ha medført en for vid adgang til ny behandling av saker. På denne bakgrunnen opprettholdt lovgiver en begrensning som knytter de relevante etterfølgende forholdene til «skadelidtes helse».[33]
«Rokker ved» oppgjørsgrunnlaget
Under forutsetning av at en helsemessig forverring er påvist, må det vurderes om denne «rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret», jf. skl. § 3-8. Språklig sett kan uttrykket «rokke ved» forstås som å «forandre», «svekke» eller «undergrave».[34]
Det avgjørende er uttrykkets juridiske meningsinnhold. Formålet med uttrykket «rokker ved» er å avgrense mot det som ble lagt til grunn ved det opprinnelige oppgjøret. I forarbeidene fremgår det at uttrykket omfatter tilfeller der skadeutviklingen, både i type og/eller omfang, avviker fra det som ble sannsynliggjort ved det første oppgjøret.[35] Dette illustreres ved at dersom en sak bygger på en sannsynliggjort medisinsk invaliditet på 50 prosent, men med en viss mulighet for økning til 100 prosent, vil erstatningen bli utmålt ut fra 50 prosent fremtidig invaliditet. Hvis invaliditeten senere viser seg å bli 100 prosent, åpner forarbeidene for at saken kan tas opp til ny prøving.[36] Uttrykket «rokker ved» dekker også tilfeller hvor en helt uforutsett helseforverring inntreffer,[37] ettersom hensynene som begrunner revisjonsadgang er like relevante i slike situasjoner.
Det er ikke et krav at helseforverringen må være uforutsett. Et slikt vilkår kan verken utledes av lovteksten eller støttes av lovens tilblivelsesprosess. Tvistemålsutvalget foreslo opprinnelig et krav om uforutsett forverring, noe som fremgår av det første lovutkastets formulering «… uforutsett forverring av skadelidtes helse».[38] Kriteriet ble også reflektert i Tvistemålsutvalgets uttalelse om at «[v]ilkårene for revisjon er at det har inntrådt en uforutsett forverring av skadelidtes helse».[39] I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) ble imidlertid ordet «uforutsett» fjernet, slik at lovutkastet kun omfatter «… en forverring av skadelidtes helse».[40] Dette innebærer at uforutsett forverring ikke er et krav. Tolkningen er i tråd med yrkesskadeforskriften § 5-1, men skiller seg fra avtl. § 36. Samtidig gjelder at dersom partene har inngått et forlik som reflekterer risikoen for mulige negative utviklinger, vil en senere negativ utvikling normalt ikke «rokke ved» forliket.
«Vesentlig høyere erstatning»
For å kunne kreve ny behandling etter skl. § 3-8, er det ikke tilstrekkelig at en helseforverring rokker ved grunnlaget for oppgjøret. Det stilles i tillegg krav om at forverringen er «vesentlig». Vesentlighetskravet er imidlertid knyttet til erstatningsbeløpet, ikke selve helseforverringen. Mens vurderingen av vilkårene primært fokuserer på realskaden, ligger tyngdepunktet her på de utmålingsmessige konsekvensene av realskaden. Dette fremgår av lovens ordlyd, som krever at helseforverringen må medføre en «vesentlig høyere erstatning», jf. skl. § 3-8 in fine.
Vurderingen av hva som menes med «vesentlig» er konkret. Likevel må det gjøres enkelte presiseringer av målestokken for vurderingen, i tillegg til terskelen for kvalifikasjonskravet.
Lovteksten angir ikke eksplisitt målestokken for vurderingen av hva som anses som vesentlig. I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) antyder departementet at den relative forskjellen mellom det opprinnelige erstatningsbeløpet og det som vil bli resultatet ved revisjon, er avgjørende: «Vurderingstemaet blir forholdet mellom det opprinnelige erstatningsbeløpet og hva som vil bli erstatningsbeløpet ved en revisjon på grunnlag av den etterfølgende forverring i skadelidtes helse».[41] Departementet refererer også til en betydelig økning i «grad».[42] Selv om dette tilsier at vurderingen bør ha en relativ karakter, bør det av praktiske og reelle hensyn også settes en absolutt nedre grense. Små beløpsendringer bør ikke gi grunnlag for krav om ytterligere erstatning. En slik avgrensning av skl. § 3-8 er i tråd med prosessøkonomiske hensyn og bestemmelsens formål, som særlig skal ivareta skadelidte i tilfeller der feil eller mangler ved det opprinnelige personskadeoppgjøret medfører merkbare og varige konsekvenser.[43]
Lovteksten konkretiserer ikke terskelen for hva som utgjør en «vesentlig» endring. En alminnelig språklig forståelse av ordlyden tilsier at det kreves en betydelig økning i erstatningsbeløpet. Tolkningen finner støtte i forarbeidene, hvor det presiseres at «[d]ersom forverringen i skadelidtes helse bare i mindre grad vil få betydning for erstatningsutmålingen, vil vilkåret ikke være oppfylt».[44] Terskelkravet er begrunnet i prosessøkonomiske hensyn.[45] Rettsanvenderen må foreta en differansebetraktning, der erstatningsbeløpet skadelidte opprinnelig fikk, sammenlignes med det beløpet som ville blitt tilkjent dersom de endrede forholdene som følge av helseforverringen, hadde blitt lagt til grunn ved oppgjøret.
Årsakskravet: Helseforverringen må skyldes ansvarshendelsen
For å kunne ha rett til gjenåpning etter skl. § 3-8, må den helsemessige forverringen ha en årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Årsakskravet er ikke uttrykkelig fastsatt i ordlyden i skl. § 3-8. Det er imidlertid vanlig at lovtekster ikke spesifikt formulerer innholdet i årsakskravet. De fleste bestemmelser som inneholder et slikt vilkår, benytter likevel en eller annen formulering som indikerer at et krav om årsakssammenheng gjelder. En slik angivelse finnes ikke i den materielle revisjonsbestemmelsen i skadeserstatningsloven. Sammenhengen tilsier imidlertid – sett i lys av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper – at kun endringer som kan tilskrives forhold skadevolder har ansvar for, kan gi grunnlag for ny behandling.
Konsekvensen av at det gjelder et årsakskrav ved gjenåpning etter skl. § 3-8, er at helseforverringen må ha faktisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Ansvarshendelsen må altså ha vært en nødvendig betingelse for den medisinske (negative) endringen. Videre må forverringen oppfylle kravene til rettslig årsakssammenheng. Ansvarshendelsen kan dermed ikke være en helt uvesentlig årsak til de økte plagene, i tråd med uvesentlighetslæren. Samtidig kan ikke helseforverringen være en for fjern, avledet eller indirekte konsekvens av ansvarshendelsen, i samsvar med adekvanslæren.
Det vises for øvrig til fremstillingen av det erstatningsrettslige årsakskravet i bokens kap. 10–13.
Beviskravet: «Klar sannsynlighetsovervekt»
Skl. § 3-8 fastsetter beviskravet for ny behandling. Det kreves «klar sannsynlighetsovervekt for at dette [helseforverringen] vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning». Dette innebærer at gjenåpning etter skl. § 3-8 er underlagt et skjerpet beviskrav. I forarbeidene understrekes det at «det ikke er tilstrekkelig at erstatningen mest sannsynlig vil bli vesentlig høyere, det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for dette».[46] Dermed stilles det strengere krav enn det som gjelder ved vanlig sannsynlighetsovervekt, som innebærer en sannsynlighet på 50,01 prosent i henhold til overvektsprinsippet.[47]
Kravet om «klar sannsynlighetsovervekt» for en vesentlig høyere erstatning kan virke paradoksalt, ettersom erstatningsbeløpet i seg selv ikke er et direkte bevisbart faktum. Beviskravet må derfor knyttes til de underliggende forutsetningene som kan begrunne det høyere erstatningsbeløpet.[48] Ved gjenåpning av en sak om inntektstap, må det kunne påvises med klar sannsynlighetsovervekt at skadelidte ikke lenger er i stand til å utføre inntektsgivende arbeid slik det ble lagt til grunn ved det opprinnelige oppgjøret. For gjenåpning av et oppgjør knyttet til menerstatning, må det foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidtes fysiske og/eller psykiske funksjonsevne har blitt forverret, vurdert etter medisinsk invaliditetsgrad.
[1] Derfor gjelder skl. § 3-8 kun for skadetilfeller inntrådt etter 1. januar 2008. Se også poengteringen i Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769, avsnitt 46).
[2] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[3] NOU 2001: 32 s. 394.
[4] Se også Tvistemålsutvalget i NOU 2001: 32 s. 394. Sml. NOU 2011: 16 s. 391.
[5] NOU 1994: 20 s. 151.
[6] NOU 1994: 20 s. 151. Tvistemålsutvalgets mandat punkt 10, se NOU 2001: 32 s. 83.
[7] NOU 1994: 20 s. 151.
[8] NOU 2001: 32 s. 450–451.
[9] NOU 2001: 32 s. 451.
[10] Jf. NOU 2001: 32 s. 451.
[11] Jf. NOU 2001: 32 s. 451.
[12] Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) 1. juni 2004 nr. 930.
[13] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 263.
[14] Se også Thorson 2015 s. 256.
[15] Se NOU 2001: 32 s. 450. Se også omtalen i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 261.
[16] Se NOU 2001: 32 s. 450.
[17] NOU 2001: 32 s. 450.
[18] NOU 2001: 32 s. 450.
[19] Se særlig Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 263, med henvisning til NOU 2001: 32 s. 450–451.
[20] Se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 21.7.5.2 Revisjon av erstatning for personskader.
[21] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 264.
[22] Samme løsning legges til grunn av Thorson 2015 s. 256.
[23] Dommens avsnitt 45.
[24] Dommens avsnitt 44. I denne saken var partene også enige om dette utgangspunktet.
[25] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[26] Jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[27] Om denne problemstillingen, se blant annet Jerstad 2000 s. 87–100 og Kjelland 2004 s. 12 f.
[28] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[29] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[30] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[31] Jf. lovforslag nr. L 143 (2000–2001) s. 15.
[32] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 264.
[33] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 264.
[34] Se https://ordbokene.no/nno/bm/rokke.
[35] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[36] Jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[37] Jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[38] NOU 2001: 32 s. 451.
[39] NOU 2010: 32 s. 451.
[40] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 572.
[41] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[42] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[43] Slik også Thorson 2015 s. 257.
[44] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[45] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[46] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[47] Om dette prinsippet, se bokens punkt 10.5.3.
[48] Slik også Thorson 2015 s. 257.
Oversikt
Skl. § 3-8 er en sentral bestemmelse om revisjon av allerede utmålt personskadeerstatning. Ordlyden i bestemmelsen lyder som følger:
«Et avsluttet oppgjør om ménerstatning eller erstatning for tap i framtidig erverv eller utgifter, kan kreves opptatt til ny behandling hvis en forverring av skadelidtes helse rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret, og det er klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning.»
Bestemmelsen ble tilføyd i skl. kap. 3 i 2007 og trådte i kraft 1. januar 2008.[1] Den innførte en regel for materiell revisjon. I tillegg gjelder den for alle krav om ny behandling fremsatt etter 31. desember 2007. Regelen gir skadelidte en lovfestet rett til ensidig revisjon av erstatningsoppgjør basert på nye faktiske forutsetninger knyttet til skadelidtes helsetilstand som endrer det opprinnelige oppgjøret. Skl. § 3-8 er avgrenset til ny behandling av spesifikke typer erstatningsoppgjør, jf. uttrykket «erstatning for tap i fremtidig erverv eller utgifter, eller menerstatning». Etter gjeldende regelverk gjelder dette oppgjør fastsatt i skl. § 3-1 første ledd (inntektstaperstatning og merutgiftserstatning) og § 3-2 (menerstatning). Skl. § 3-8 er «uttømmende» innenfor sitt virkeområde. For andre endrede forhold, for eksempel arbeidsmarkedsendringer, får avtl. § 36 anvendelse.[2] Gjenåpningsadgangen kan derfor variere mellom erstatningsoppgjør fastsatt ved dom og oppgjør inngått gjennom (retts)forlik.
Skl. § 3-8 er et resultat av Tvistemålsutvalgets arbeid med utviklingen av den nye sivilprosessloven. NOU 2001: 32 utgjør et sentralt forarbeid. I mandatet til Tvistemålsutvalget heter det at utvalget skal «vurdere spørsmål knyttet til rettskraft, herunder blant annet spørsmål om utvidet rettskraft, og gjenopptakelse». Utvalget understreker behovet for en «uttrykkelig regulering av vilkårene for å reise endringssak på grunn av bristende forutsetninger i slike tilfeller».[3] Bestemmelsen må forstås i lys av tvl. § 19-15 fjerde ledd, som åpner for ny sak når en avgjørelse bygger på visse typer bristende forutsetninger. Denne prosessuelle bestemmelsen har imidlertid begrenset praktisk betydning i personskadesaker som faller inn under skl. § 3-8.[4]
For å forstå bakgrunnen for innføringen av skl. § 3-8, er det nødvendig å se på Lødrup-utvalgets kritikk fremsatt i NOU 1994: 20. Utvalget påpekte at «adgangen til å få revurdert et fastsatt oppgjør er strenge, og noe uklare». Det ble understreket at «[a]vtl. § 36 er neppe noe velegnet instrument som grunnlag for krav om å få revurdert en erstatning som viser seg å være for lav på grunn av senere skade – eller sykdomsutvikling».[5] Videre fremhevet utvalget behovet for «klarere regler om når en fastsatt erstatning kan revurderes» og tok avstand fra «det restriktive syn som kommer til uttrykk i Innst. 1971, hvor det vises til at hensynet til skadevolderen tilsier at et oppgjør bør være endelig».[6] Utvalget la til grunn at «[i] praksis … ikke [står] overfor en individuell skadevolder, som bør ha krav på at oppgjøret er avsluttet en gang for alle», og fremhevet at «reglene bør være de samme for oppgjør fastsatt ved dom og ved avtale mellom skadelidte og forsikringsselskapet».[7]
Behovet for å vurdere reglene om adgangen til ny sak ble tatt opp av Tvistemålsutvalget. Utvalget anbefalte imidlertid ikke en generell regel som åpner for revisjon basert på bristende forutsetninger. Begrunnelsen var risikoen for utilsiktede konsekvenser, ettersom det er umulig å forutse alle typer rettsforhold og situasjoner hvor en slik regel kunne bli påberopt.[8] Utvalget påpekte at dette kunne føre til «en uheldig uthuling av dommers bindende kraft».[9] Som et alternativ anbefalte utvalget innføring av spesifikke materielle revisjonsregler. Disse reglene gir en mer tilpasset regulering av adgangen til ny behandling på utvalgte rettsområder, inkludert personskadeerstatning.
Tvistemålsutvalget hadde ikke mandat til å utrede materielle revisjonsregler for personskadeoppgjør.[10] Utvalgets sammensetning var heller ikke tilpasset dette formålet. Likevel utarbeidet utvalget et utkast til en materiell revisjonsregel som et eksempel på hvordan en slik regel kunne utformes.[11] Dette utkastet tok inspirasjon fra dansk erstatningsrett, se EAL[12] § 11.
I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) ble utkastet til skl. § 3-8 drøftet. Justis- og politidepartementet anbefalte å fremme en revisjonsregel som skulle omfatte fremtidige merutgifter, fremtidig inntektstap og menerstatning. Departementet fremhevet at «[p]å dette området gjør viktige velferdshensyn seg gjeldende, selv om hensynet til endelig oppgjør kan være viktig for private skadevoldere når disse mer unntaksvis blir holdt personlig ansvarlig».[13]
Anvendelsesområdet til skl. § 3-8 er vidt, og gjelder uavhengig av om oppgjøret er fastsatt ved rettskraftig dom, utenrettslig avtale eller rettsforlik. Dette følger av den generelle formuleringen «et avsluttet oppgjør». Bestemmelsen gir imidlertid ingen veiledning om beregningen av et etteroppgjør, men dette temaet blir nærmere behandlet i punkt 27.8.
Skadeserstatningsloven er i utgangspunktet fravikelig. En avtale som avviker fra § 3-8 vil ikke nødvendigvis stride mot prinsippet om at retten til domstolsprøving ikke kan fraskrives.[14] På den andre side er det åpenbart at en avtale som begrenser revisjonsmuligheter – inngått mellom et forsikringsselskap og en skadelidt – kan innebære en så betydelig innskrenkning i erstatningsvernet at den kan settes til side etter avtl. § 36.
Bestemmelsen oppstiller flere kumulative vilkår som må være oppfylt for at en sak kan tas opp til ny behandling. Disse vilkårene er klart uttrykt i lovens kompakte ordlyd. Det første vilkåret er at skadelidtes helsetilstand må ha forverret seg. Videre må denne forverringen rokke ved de forutsetningene som lå til grunn for det opprinnelige oppgjøret. Til slutt kreves det klar sannsynlighetsovervekt for at forverringen vil medføre en vesentlig høyere erstatning enn den opprinnelig fastsatte. Disse vilkårene utgjør kjernen i bestemmelsen og danner en systematisk ramme for den videre fremstillingen.
Rettslig plassering
Det kan oppstå tvil om skl. § 3-8 fungerer som en prosessforutsetning. Hvis dette bekreftes, må domstolene avvise søksmål der vilkårene ikke er oppfylt. Flere forhold kan tilsi at bestemmelsen har et prosessuelt preg. Blant disse er bevisregelen som krever «klar sannsynlighetsovervekt» for gjenåpning.
Rettskildebildet fremstår imidlertid som uklart. Utformingen av skl. § 3-8 kan indikere at bestemmelsen ikke er ment å fungere som en prosessforutsetning. Tvistemålsutvalget uttrykte skepsis til at reguleringen av adgangen til å reise ny sak burde innlemmes i de alminnelige prosessreglene om rettskraft.[15] Utvalget argumenterte for at revisjonsadgangen ved endrede faktiske forhold heller burde reguleres gjennom bestemmelser om gjenåpning, i stedet for egne regler om rettskraft.[16] Utvalget fremhevet også at en slik tilnærming «gir også bedre mulighet for å sile fra de begjæringer som ikke har noe for seg, og som bør stanses på et tidlig tidspunkt, enn de alminnelige prosessreglene som innebærer at saksøkerens pretensjon om faktiske forhold av betydning for søksmålsadgangen, skal legges til grunn med mindre pretensjonen er åpenbart uriktig».[17] Videre ble det påpekt at «materielle revisjonsregler mulighet for mer skreddersydd og nyansert regulering av vilkårene for endring av avgjørelser av krav på bestemte rettsområder».[18]
Departementet hadde enkelte innvendinger mot Tvistemålsutvalgets forslag, men støttet i hovedsak utvalgets vurderinger av behovet for materielle revisjonsregler.[19] Særlig relevant i denne sammenhengen er uttalelsen om at «Departementet foreslår på denne bakgrunn en kombinert løsning med hovedvekt på materielle revisjonsregler for de mest aktuelle sakstyper, supplert med en begrenset regulering av særskilte typetilfeller av etterfølgende bristende forutsetninger i rettskraftreglene.» Personskadeoppgjør utgjør et konkret eksempel på slike saker, hvor det ble innført en materiell revisjonsregel. Denne problemstillingen ble nærmere drøftet og spesifikt utformet i proposisjonen.[20]
En gjennomgang av lagmannsrettspraksis gir et inntrykk av fragmentert praksis, noe som begrenser muligheten til å utlede hva som utgjør alminnelig rettsoppfatning fra domstolens perspektiv. Videre gjelder flere av sakene ikke «rene» tilfeller, noe som tilsier varsomhet med å trekke generelle slutninger om rettens syn på tolkningsspørsmålet. Enkelte avgjørelser tyder likevel på at skl. § 3-8 gir skadelidte rett til materiell realitetsbehandling. Et eksempel er Jernbjelke (RG 2010 s. 566), som omhandlet gjenåpning av et erstatningsoppgjør etter en yrkesskade. Skadelidte ble skadet i venstre fot under transport av jernbjelker. Skadene medførte problemer med blant annet gangfunksjon, smerter og økt sensibilitet. Lagmannsrettens tilnærming i denne saken indikerer at retten forutsatte at skl. § 3-8 gir skadelidte et materiellrettslig krav. En liknende retning ses i LA-2013-5493, der retten vurderte spørsmålet om foreldelse av et krav på økt erstatning. I saken her hadde skadelidte blitt påført en pasientskade under en operasjon for nakkeprolaps. Selv om saken ble anket til Høyesterett, ble den ikke henvist til behandling, se HR-2013-2118-U.
Blant dommer som ser ut til å anta at skl. § 3-8 fungerer som en prosessforutsetning, er flertallsvotumet i Skjoldkjertel (LB-2014-71025) illustrerende. Saken omhandlet spørsmålet om avvisning av et krav om realitetsbehandling i en sak om ytterligere erstatning etter en pasientskade. På grunn av en operativ behandling med fjerning av skjoldkjertelen, måtte skadelidte si fra seg to vakter i måneden. Flertallet på to dommere mente at selv om vurderingen av adgangen til ny behandling krever at forvaltningen foretar en prejudisiell vurdering av materielle forhold – blant annet ved kravet om «klar sannsynlighetsovervekt» for en «vesentlig høyere utmåling» – medfører ikke et avslag på ny behandling at Pasientskadenemnda har tatt en endelig stilling til erstatningskravet. Det ble videre påpekt at det konkrete innholdet i nemndsvedtakene i denne saken ikke indikerte at kravet hadde vært gjenstand for en full realitetsbehandling. Av denne grunn kunne avslaget fra Pasientskadenemnda ikke bringes inn for domstolene som et fullbyrdelsesspørsmål, og anken ble avvist. Mindretallet mente imidlertid at vilkåret i skl. § 3-8, som krever at endrede forhold må gi grunnlag for «vesentlig» menerstatning, ikke er et prosessuelt krav som forutsetter et særskilt vedtak om behandling. I stedet ble det ansett som et materielt vilkår, som gir skadelidte rett til å få en realitetsbehandling av kravet i domstolene.
Med bakgrunn i regelens forhistorie fremstår det etter mitt syn mest nærliggende å anta at lovgiver har ment at skl. § 3-8 skal forstås som en «materiell revisjonsregel». Til støtte for denne tolkningen må det påpekes at yrkesskadeforskriften § 5-1 i særlig grad ble vurdert som en mulig modell ved utformingen av en bredere og mer generell materiell revisjonsregel.[21]
Etter en gjennomgang av rettskildene mener jeg at skl. § 3-8 skal forstås som en «materiell revisjonsregel» for personskadeoppgjør. Dette innebærer at spørsmål om revisjon etter skl. § 3-8 må avgjøres ved dom.[22] Dersom det ikke foreligger grunnlag for revisjon etter bestemmelsen, skal domstolene avsi en frifinnende realitetsdom, ikke nøye seg med å avvise saken.
Det er et klart behov for avklaring fra Høyesterett på dette punktet, særlig med tanke på om det bør utvikles differensierte løsninger tilpasset rettsgrunnlaget for det opprinnelige personskadeoppgjøret.
Materielle vilkår
«Forverring av skadelidtes helse»
For at en sak skal kunne behandles på nytt etter skl. § 3-8, er det en grunnleggende forutsetning at skadelidtes helsetilstand har forverret seg. En slik forverring kan innebære enten fremkomst av nye symptomer eller en intensivering av allerede eksisterende fysiske eller psykiske plager.
Vilkåret om helsemessig forverring fremgår tydelig av lovens ordlyd, forarbeidene og praksis fra Høyesterett. Høyesterett har uttrykt dette positivt, ved å slå fast at «skadeserstatningsloven § 3-8 bare gjelder der skadelidtes helsetilstand er forverret».[23] Det er også uttrykt negativt, ved å presisere at «endring av ervervsmessig uførhet uten at dette skyldes forverring av helsetilstanden, gir altså ikke grunnlag for revisjon etter skadeserstatningsloven § 3-8».[24] Forarbeidene utdyper vilkåret ytterligere. Det fremheves at uttrykket «en forverring av skadelidtes helse» er ment å tydeliggjøre at bestemmelsen kun omfatter tilfeller der den medisinske eller fysiske helseutviklingen har «utviklet seg annerledes enn det som ble lagt til grunn ved oppgjøret».[25] Eksempler på relevante situasjoner inkluderer tilfeller der skadelidte utvikler alvorlige senskader av en annen karakter enn forventet, eller der skaden viser seg å være mer alvorlig enn antatt.[26] Derimot anses endringer som ikke direkte knytter seg til helsetilstanden, som irrelevante. Når det gjelder merutgifter, nevnes det i forarbeidene at situasjoner hvor skadelidte mottar lavere velferdsytelser enn forutsatt,[27] kan gi grunnlag for gjenåpning.[28]
Departementet avgrenser bestemmelsens virkeområde ved å understreke at «bestemmelsen omfatter ikke tilfeller hvor skadens konsekvenser for skadelidtes ervervsevne viser seg å bli vesentlig annerledes enn forutsatt i oppgjøret. For eksempel at det etter en tid må anses å foreligge en annen uføregrad på grunn av endrede forhold på arbeidsmarkedet».[29] Tilsvarende gjelder for situasjoner som uforutsett utvikling av kroneverdi og rentenivå. Begrunnelsen er at slike forhold er nært knyttet til generelle samfunnsmessige utviklingstrekk og derfor ikke faller inn under den spesielle regelen om revisjon av erstatningsoppgjør.[30]
At skl. § 3-8 kun omfatter endringer i realskaden og ikke endringer knyttet til konsekvensene av realskaden, fremgår også tydelig av lovgivningshistorikken. Tvistemålsutvalget baserte sitt forslag på den danske revisjonsregelen i § 11, som fungerte som modell. Bestemmelsen fikk sin nåværende utforming gjennom lov nr. 463 av 7. juni 2001. Den tidligere regelen, som kun åpnet for ny behandling ved uforutsette og vesentlige endringer i skadelidtes «helbredstilstand», ble ansett som for snever. Dette skapte særlig utfordringer for skadelidte som fortsatt var yrkesaktive på avgjørelsestidspunktet, men som senere måtte avslutte arbeidslivet på grunn av skaden, uten at det hadde skjedd en uforutsett forverring av helsetilstanden.[31] Denne situasjonen medførte at personer som forsøkte å opprettholde arbeidsdeltakelse, ble dårligere stilt enn de som raskt trakk seg tilbake fra arbeidslivet. Som følge av dette ble regelen endret for å få et bredere anvendelsesområde.
Departementet vurderte å innføre en regel lik den som ble gjennomført i Danmark, men valgte bevisst å forkaste dette forslaget. Det ble vist til forskjeller i utmålingssystemene mellom de to landene, og det ble understreket at den danske gjenopptagelsesregelen var tilpasset et standardisert utmålingssystem. En tilsvarende regel ville ikke fungert på samme måte i norsk rett, ettersom den norske erstatningsretten i større grad bygger på skjønnsmessige vurderinger.[32] En slik regel ville også ha medført en for vid adgang til ny behandling av saker. På denne bakgrunnen opprettholdt lovgiver en begrensning som knytter de relevante etterfølgende forholdene til «skadelidtes helse».[33]
«Rokker ved» oppgjørsgrunnlaget
Under forutsetning av at en helsemessig forverring er påvist, må det vurderes om denne «rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret», jf. skl. § 3-8. Språklig sett kan uttrykket «rokke ved» forstås som å «forandre», «svekke» eller «undergrave».[34]
Det avgjørende er uttrykkets juridiske meningsinnhold. Formålet med uttrykket «rokker ved» er å avgrense mot det som ble lagt til grunn ved det opprinnelige oppgjøret. I forarbeidene fremgår det at uttrykket omfatter tilfeller der skadeutviklingen, både i type og/eller omfang, avviker fra det som ble sannsynliggjort ved det første oppgjøret.[35] Dette illustreres ved at dersom en sak bygger på en sannsynliggjort medisinsk invaliditet på 50 prosent, men med en viss mulighet for økning til 100 prosent, vil erstatningen bli utmålt ut fra 50 prosent fremtidig invaliditet. Hvis invaliditeten senere viser seg å bli 100 prosent, åpner forarbeidene for at saken kan tas opp til ny prøving.[36] Uttrykket «rokker ved» dekker også tilfeller hvor en helt uforutsett helseforverring inntreffer,[37] ettersom hensynene som begrunner revisjonsadgang er like relevante i slike situasjoner.
Det er ikke et krav at helseforverringen må være uforutsett. Et slikt vilkår kan verken utledes av lovteksten eller støttes av lovens tilblivelsesprosess. Tvistemålsutvalget foreslo opprinnelig et krav om uforutsett forverring, noe som fremgår av det første lovutkastets formulering «… uforutsett forverring av skadelidtes helse».[38] Kriteriet ble også reflektert i Tvistemålsutvalgets uttalelse om at «[v]ilkårene for revisjon er at det har inntrådt en uforutsett forverring av skadelidtes helse».[39] I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) ble imidlertid ordet «uforutsett» fjernet, slik at lovutkastet kun omfatter «… en forverring av skadelidtes helse».[40] Dette innebærer at uforutsett forverring ikke er et krav. Tolkningen er i tråd med yrkesskadeforskriften § 5-1, men skiller seg fra avtl. § 36. Samtidig gjelder at dersom partene har inngått et forlik som reflekterer risikoen for mulige negative utviklinger, vil en senere negativ utvikling normalt ikke «rokke ved» forliket.
«Vesentlig høyere erstatning»
For å kunne kreve ny behandling etter skl. § 3-8, er det ikke tilstrekkelig at en helseforverring rokker ved grunnlaget for oppgjøret. Det stilles i tillegg krav om at forverringen er «vesentlig». Vesentlighetskravet er imidlertid knyttet til erstatningsbeløpet, ikke selve helseforverringen. Mens vurderingen av vilkårene primært fokuserer på realskaden, ligger tyngdepunktet her på de utmålingsmessige konsekvensene av realskaden. Dette fremgår av lovens ordlyd, som krever at helseforverringen må medføre en «vesentlig høyere erstatning», jf. skl. § 3-8 in fine.
Vurderingen av hva som menes med «vesentlig» er konkret. Likevel må det gjøres enkelte presiseringer av målestokken for vurderingen, i tillegg til terskelen for kvalifikasjonskravet.
Lovteksten angir ikke eksplisitt målestokken for vurderingen av hva som anses som vesentlig. I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) antyder departementet at den relative forskjellen mellom det opprinnelige erstatningsbeløpet og det som vil bli resultatet ved revisjon, er avgjørende: «Vurderingstemaet blir forholdet mellom det opprinnelige erstatningsbeløpet og hva som vil bli erstatningsbeløpet ved en revisjon på grunnlag av den etterfølgende forverring i skadelidtes helse».[41] Departementet refererer også til en betydelig økning i «grad».[42] Selv om dette tilsier at vurderingen bør ha en relativ karakter, bør det av praktiske og reelle hensyn også settes en absolutt nedre grense. Små beløpsendringer bør ikke gi grunnlag for krav om ytterligere erstatning. En slik avgrensning av skl. § 3-8 er i tråd med prosessøkonomiske hensyn og bestemmelsens formål, som særlig skal ivareta skadelidte i tilfeller der feil eller mangler ved det opprinnelige personskadeoppgjøret medfører merkbare og varige konsekvenser.[43]
Lovteksten konkretiserer ikke terskelen for hva som utgjør en «vesentlig» endring. En alminnelig språklig forståelse av ordlyden tilsier at det kreves en betydelig økning i erstatningsbeløpet. Tolkningen finner støtte i forarbeidene, hvor det presiseres at «[d]ersom forverringen i skadelidtes helse bare i mindre grad vil få betydning for erstatningsutmålingen, vil vilkåret ikke være oppfylt».[44] Terskelkravet er begrunnet i prosessøkonomiske hensyn.[45] Rettsanvenderen må foreta en differansebetraktning, der erstatningsbeløpet skadelidte opprinnelig fikk, sammenlignes med det beløpet som ville blitt tilkjent dersom de endrede forholdene som følge av helseforverringen, hadde blitt lagt til grunn ved oppgjøret.
Årsakskravet: Helseforverringen må skyldes ansvarshendelsen
For å kunne ha rett til gjenåpning etter skl. § 3-8, må den helsemessige forverringen ha en årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Årsakskravet er ikke uttrykkelig fastsatt i ordlyden i skl. § 3-8. Det er imidlertid vanlig at lovtekster ikke spesifikt formulerer innholdet i årsakskravet. De fleste bestemmelser som inneholder et slikt vilkår, benytter likevel en eller annen formulering som indikerer at et krav om årsakssammenheng gjelder. En slik angivelse finnes ikke i den materielle revisjonsbestemmelsen i skadeserstatningsloven. Sammenhengen tilsier imidlertid – sett i lys av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper – at kun endringer som kan tilskrives forhold skadevolder har ansvar for, kan gi grunnlag for ny behandling.
Konsekvensen av at det gjelder et årsakskrav ved gjenåpning etter skl. § 3-8, er at helseforverringen må ha faktisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Ansvarshendelsen må altså ha vært en nødvendig betingelse for den medisinske (negative) endringen. Videre må forverringen oppfylle kravene til rettslig årsakssammenheng. Ansvarshendelsen kan dermed ikke være en helt uvesentlig årsak til de økte plagene, i tråd med uvesentlighetslæren. Samtidig kan ikke helseforverringen være en for fjern, avledet eller indirekte konsekvens av ansvarshendelsen, i samsvar med adekvanslæren.
Det vises for øvrig til fremstillingen av det erstatningsrettslige årsakskravet i bokens kap. 10–13.
Beviskravet: «Klar sannsynlighetsovervekt»
Skl. § 3-8 fastsetter beviskravet for ny behandling. Det kreves «klar sannsynlighetsovervekt for at dette [helseforverringen] vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning». Dette innebærer at gjenåpning etter skl. § 3-8 er underlagt et skjerpet beviskrav. I forarbeidene understrekes det at «det ikke er tilstrekkelig at erstatningen mest sannsynlig vil bli vesentlig høyere, det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for dette».[46] Dermed stilles det strengere krav enn det som gjelder ved vanlig sannsynlighetsovervekt, som innebærer en sannsynlighet på 50,01 prosent i henhold til overvektsprinsippet.[47]
Kravet om «klar sannsynlighetsovervekt» for en vesentlig høyere erstatning kan virke paradoksalt, ettersom erstatningsbeløpet i seg selv ikke er et direkte bevisbart faktum. Beviskravet må derfor knyttes til de underliggende forutsetningene som kan begrunne det høyere erstatningsbeløpet.[48] Ved gjenåpning av en sak om inntektstap, må det kunne påvises med klar sannsynlighetsovervekt at skadelidte ikke lenger er i stand til å utføre inntektsgivende arbeid slik det ble lagt til grunn ved det opprinnelige oppgjøret. For gjenåpning av et oppgjør knyttet til menerstatning, må det foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidtes fysiske og/eller psykiske funksjonsevne har blitt forverret, vurdert etter medisinsk invaliditetsgrad.
[1] Derfor gjelder skl. § 3-8 kun for skadetilfeller inntrådt etter 1. januar 2008. Se også poengteringen i Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769, avsnitt 46).
[2] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[3] NOU 2001: 32 s. 394.
[4] Se også Tvistemålsutvalget i NOU 2001: 32 s. 394. Sml. NOU 2011: 16 s. 391.
[5] NOU 1994: 20 s. 151.
[6] NOU 1994: 20 s. 151. Tvistemålsutvalgets mandat punkt 10, se NOU 2001: 32 s. 83.
[7] NOU 1994: 20 s. 151.
[8] NOU 2001: 32 s. 450–451.
[9] NOU 2001: 32 s. 451.
[10] Jf. NOU 2001: 32 s. 451.
[11] Jf. NOU 2001: 32 s. 451.
[12] Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) 1. juni 2004 nr. 930.
[13] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 263.
[14] Se også Thorson 2015 s. 256.
[15] Se NOU 2001: 32 s. 450. Se også omtalen i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 261.
[16] Se NOU 2001: 32 s. 450.
[17] NOU 2001: 32 s. 450.
[18] NOU 2001: 32 s. 450.
[19] Se særlig Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 263, med henvisning til NOU 2001: 32 s. 450–451.
[20] Se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 21.7.5.2 Revisjon av erstatning for personskader.
[21] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 264.
[22] Samme løsning legges til grunn av Thorson 2015 s. 256.
[23] Dommens avsnitt 45.
[24] Dommens avsnitt 44. I denne saken var partene også enige om dette utgangspunktet.
[25] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[26] Jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[27] Om denne problemstillingen, se blant annet Jerstad 2000 s. 87–100 og Kjelland 2004 s. 12 f.
[28] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[29] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[30] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[31] Jf. lovforslag nr. L 143 (2000–2001) s. 15.
[32] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 264.
[33] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 264.
[34] Se https://ordbokene.no/nno/bm/rokke.
[35] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[36] Jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[37] Jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[38] NOU 2001: 32 s. 451.
[39] NOU 2010: 32 s. 451.
[40] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 572.
[41] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[42] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[43] Slik også Thorson 2015 s. 257.
[44] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[45] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[46] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[47] Om dette prinsippet, se bokens punkt 10.5.3.
[48] Slik også Thorson 2015 s. 257.
Prosessuelle presiseringer: Ny prøving av dommer og rettsforlik om personskader
Generelt: Sivilprosessuelle spørsmål oppstår når en sak avsluttes ved dom eller rettsforlik. For rettskraftige dommer skilles det mellom feil som eksisterte på domstidspunktet og senere brudd på forutsetningene. Var en dom klart uriktig da den ble avsagt, kan spørsmålet om gjenåpning oppstå som følge av nye opplysninger som senere har kommet til. Gjenåpning behandles etter reglene i tvisteloven kap. 31. Saken fortsetter da som en videreføring av den opprinnelige behandlingen – det vil si som samme sak. Foreligger det derimot en brist i dommens forutsetninger grunnet senere utvikling, aktualiseres spørsmålet om rettskraftens rekkevidde, og det kan bli nødvendig å reise en ny sak.
Gjenåpning kan være basert på både materielle og prosessuelle feil. Materielle feil kan eksempelvis innebære at erstatningsoppgjøret ble basert på feil faktiske opplysninger om skadelidtes helsetilstand. Prosessuelle feil kan bestå i feil under rettergangen, jf. tvl. § 31-3 første ledd. Dersom nye faktiske opplysninger som var ukjente på avgjørelsestidspunktet, viser at utfallet sannsynligvis ville blitt annerledes, kan dette gi grunnlag for gjenåpning etter tvl. § 31-4 første ledd. Uavhengig av om feilen er prosessuell eller materiell, stilles det strenge vilkår for gjenåpning. Denne restriktive tilnærmingen kommer til uttrykk i rettspraksis. Rt. 2004 s. 550 gjaldt gjenopptakelse av Papegøye (Rt. 1997 s. 1). Her ble det understreket at nye bevis eller medisinsk kunnskap ikke oppfylte «det meget strenge vilkår som gjelder for gjenopptakelse» i personskadesaker (avsnitt 52). Selv om tvisteloven av 2005 senket terskelen ved å endre kravet fra «åpenbart» til «høyst sannsynlig», gjelder den høye terskelen fremdeles.[1] Videre inneholder reglene om gjenåpning en tidsmessig begrensning, der en absolutt frist på 10 år etter tvl. § 31-6 andre ledd setter den ytre rammen for å gjenåpne en sak.
Ved forutsetningsbrister er den negative rettskraften, altså avvisningsfunksjonen, av størst betydning, jf. tvl. § 19-15 tredje ledd. Bestemmelsen fastsetter at «[r]etten skal avvise en ny sak mellom samme parter om et krav som er rettskraftig avgjort, om ikke saksøkeren på grunn av tvist om avgjørelsens bindende virkning eller andre særlige forhold likevel har søksmålsinteresse etter § 1-3».
Avvisningsfunksjonen er tolket strengt i rettspraksis, se særlig Werner (Rt. 1934 s. 1134). Saken gjaldt en gutt som ble påkjørt og krevde erstatning, blant annet for fremtidig inntektstap. Kravet ble avvist fordi det ikke var overveiende sannsynlig at skadelidte ville lide et tap ved oppnådd arbeidsfør alder. Flere år senere reiste skadelidte ny sak om samme tap, med begrunnelse i at medisinske undersøkelser hadde avdekket en varig hjerneskade. Søksmålet ble avvist, og avvisningen ble opprettholdt av overretten. Begrunnelsen var at erstatningssaken måtte anses som endelig avgjort, og at det ville være urimelig å tolke den tidligere frifinnelsen som en avvisning. Videre ble det ansett som urimelig å tolke frifinnelsen som midlertidig, ettersom betingelsene for en slik frifinnelse «for tiden» ikke var oppfylt (s. 1135). Flertallet i Kjæremålsutvalget støttet overrettens begrunnelse. Mindretallet, bestående av én dommer, mente derimot at det opprinnelige kravet om erstatning for fremtidig tap burde ha vært avvist. Mindretallet tolket den tidligere frifinnelsen som midlertidig («for tiden»), noe som burde åpne for et nytt krav dersom grunnlaget for erstatning senere ble oppfylt.
Etter den tidligere tvistemålsloven[2] var det kun reglene om gjenopptakelse i § 407 som ga grunnlag for ny vurdering av erstatning fastsatt ved dom. Vilkårene for gjenopptakelse var svært strenge, se Arkitekt (Rt. 1959 s. 1073). Rettens vurdering av fremtidstap ble ansett som rettskraftig avgjort, med mindre det forelå forhold som var ukjente på domstidspunktet, se for eksempel Werner (Rt. 1934 s. 1134). Videre måtte krav om gjenopptakelse fremsettes innen en frist på fem år etter domsavsigelsen, jf. tvistemålsloven § 408.
En del av begrunnelsen til Tvistemålsutvalget for å innføre skl. § 3-8, var å redusere de strenge konsekvensene av Werner-dommens restriktive tolkning av rettskraftreglene.[3] Som Thorson påpeker, har spørsmålet om rettskraft imidlertid ikke mistet sin betydning på grunn av skl. § 3-8; det har bare fått en ny form.[4] Etter innføringen av skl. § 3-8 må skadelidte fortsatt forholde seg til rettskraftspørsmålet, siden det er en nødvendig forutsetning for å anvende bestemmelsen.[5] Dersom en dom utelukkende omhandler erstatning for fysiske skader, kan det være grunnlag for en ny sak dersom det senere viser seg at skadelidte også er påført psykiske skadefølger. Hvis dommen derimot anses som en rettskraftig avgjørelse av alle skadefølger, må skadelidte bygge på skl. § 3-8 eller eventuelt et annet grunnlag, som avtl. § 36.
Særlig om skillet mellom tapspostene: Krav om erstatning for økonomiske tap og ikke-økonomiske tap anses som ulike erstatningskrav. Innenfor kategorien ikke-økonomiske tap skilles det mellom menerstatning og oppreisningserstatning.[6] Grunnen er at vilkårene for de ulike postene er utformet på vesentlig forskjellig måte. Selv om det kan være visse overlapp mellom menerstatning og oppreisningserstatning, er de primært ment å kompensere for forskjellige typer ulemper av ikke-økonomisk art.[7]
Det er ulike syn på hvilke økonomiske erstatningsposter som prosessuelt skal regnes som tilhørende samme eller ulike krav i juridisk teori. Robberstad hevder at «påførte utgifter og påført inntektstap ses som ett og samme krav».[8] Skoghøy argumenterer derimot for at «[k]rav på erstatning for lidt inntektstap og krav på erstatning for tap i fremtidig erverv må ... anses som samme krav». Skoghøys syn virker mest treffende, ettersom inntektstaperstatning og merutgiftserstatning bygger på både ulike faktiske grunnlag og forskjellige utmålingsprinsipper, slik rettspraksis har utviklet dem.
Kort om prosessregel i tvl. § 19-15 fjerde ledd: Tvl. § 19-15 fjerde ledd inneholder en prosessuell gjenåpningsregel. Bestemmelsen ble innført etter forslag fra departementet[9] og bygger på prinsippene i Rt. 1999 s. 1916. Etter tvl. § 19-15 fjerde ledd åpnes det for å reise ny sak dersom en domstol eller offentlig myndighet innen ti år har truffet en endelig avgjørelse som vesentlig endrer grunnlaget for den opprinnelige dommen. Dette knyttes til det som ofte omtales som «deklarative kjensgjerninger».[10] Den nye avgjørelsen må imidlertid omhandle samme saksforhold. Bestemmelsen omfatter ikke tilfeller der ny rettspraksis eller lovendringer fører til at saken senere ville blitt løst annerledes.
Forholdet må «vesentlig» rokke ved det som er lagt til grunn i dommen. Erstatning kan for eksempel være utmålt under forutsetning av at den ikke var skattepliktig, men senere viser seg å være det. En annen situasjon er når en domstol i en ny sak treffer en avgjørelse om et prejudisielt spørsmål som var avgjørende i en tidligere sak.[11] I slike tilfeller kan det være grunnlag for å reise en ny sak i tilknytning til den opprinnelige saken etter fjerde ledd, se blant annet illustrasjon i Rt. 2014 s. 527. Saken gjaldt hvorvidt et erstatningskrav for uberettiget sikring etter tvl. § 32-11 var rettskraftig avgjort.
Domstolsbegrepet i bestemmelsens omfatter både de alminnelige domstolene og særdomstoler, noe som er presisert i forarbeidene.[12] Videre brukes uttrykket «offentlig myndighet» i en bred forstand, slik at det inkluderer både statlige og kommunale forvaltningsorganer.[13]
Ved beregningen av tiårsfristen er det avgjørende tidspunktet når avgjørelsen som vesentlig rokket ved grunnlaget i den opprinnelige dommen, ble truffet. Dersom en tingrettsdom ikke rokker vesentlig ved grunnlaget, men en lagmannsrettsdom gjør det, må lagmannsrettens dom være avsagt innenfor tiårsfristen for å kunne danne grunnlag for ny sak.[14]
Den prosessuelle gjenåpningsregelen i tvl. § 19-15 fjerde ledd stiller ikke krav om at partene i den nye dommen eller forvaltningssaken må være identiske med partene i den tidligere rettssaken. Det avgjørende er om den nye dommen eller forvaltningsavgjørelsen vesentlig rokker ved det sentrale spørsmålet som ble avgjort i den rettskraftige dommen.[15]
Faktiske omstendigheter som forelå på domstidspunktet
Hvis en ny sak er basert på faktiske omstendigheter som forelå på domstidspunktet, oppstår spørsmålet om søksmålet gjelder det samme kravet eller et annet krav. Det må gjøres en sammenligning av søksmålene i de to sakene.
I rettspraksis er det utviklet en rekke kriterier («identitetskriterier») for hva som regnes som samme krav, og hva som er forskjellige krav. Identitetsvurderingen av de ulike kravene beror på en helhetlig vurdering. Det skal blant annet legges vekt på om de kravene som gjøres gjeldende har kvalitativt ulikt innhold, om det er vesensforskjeller mellom de rettslige betingelsene for kravene, om de faktiske grunnlagene for kravene er vesensforskjellige, og om det er vesentlige forskjeller i de verdier eller interesser som de aktuelle rettsreglene tar sikte på å beskytte.[16] Hva som ut fra prosessreglenes formål fremstår som rimelig og naturlig er også sentralt.[17]
Reglene om økonomisk tap (skl. § 3-1), menerstatning (skl. § 3-2) og oppreisning (skl. § 3-5) er illustrerende når det gjelder kriteriet om vesensforskjeller i de rettslige betingelsene i kravene. Reglene om økonomisk tap og menerstatning gjelder kun utmåling. Ansvarsgrunnlagene kan være forskjellige. Oppreisning forutsetter på sin side at handlingen er utført forsettlig eller grovt uaktsomt. Derfor må et oppreisningskrav anses som et eget krav som skiller seg fra de øvrige erstatningspostene.[18]
Selv om ansvarsgrunnlaget kan være det samme for krav som gjelder økonomisk tap etter skl. § 3-1 og menerstatning etter skl. § 3-2, er det forskjeller i andre vilkår som gjør at de to erstatningspostene må anses som egne krav. Det er et vilkår for menerstatning etter skl. § 3-2 at skadelidte har fått en «varig og betydelig skade av medisinsk art». Erstatning for økonomisk tap etter skl. § 3-1 forutsetter at skadelidte er påført, eller vil bli det, et inntektstap eller utgifter.
Det er uklart hvorvidt inntektstapserstatning og erstatning for utgifter skal anses om forskjellige krav. Det er få vesensforskjeller i de rettslige betingelsene for de to kravene. Hvis kravene skal kunne anses som forskjellige, må det faktiske grunnlaget for erstatningspostene være forskjellige.[19]
Avgjørelsen i LA-2023-191419 er illustrerende for hva som utgjør samme krav og ikke. Saken gjaldt krav om tilleggserstatning etter personskade. Kravet var basert på avtl. § 36. Med grunnlag i nye opplysninger ble det ansett som et påstandsgrunnlag, ikke et nytt krav. Lagmannsretten tok utgangspunkt i vurderingene fra dommen i 2013. I 2013 var påstandsgrunnlaget for ytterligere erstatning skl. § 3-8. Lagmannsretten kom til at kravet var avgjort i en tidligere dom i 2013, bare med grunnlag i en annen lovbestemmelse. Lagmannsretten uttalte at avtl. § 36 og skl. § 3-8 er «alternative grunnlag for samme krav».
Nytt søksmål om et mer omfattende krav: Retten kan i første sak kun ha vurdert en del av et krav. I personskadesaker kan usikkerhet om fremtidige inntektsmuligheter føre til krav om erstatning kun for lidt tap, altså tap frem til saken behandles. Spørsmålet som oppstår da, er om skadelidte senere kan kreve erstatning for tap som oppstår etter dette.
Hvis den første saken kun omfattet en spesifikk del av et større krav, og den som fremmet kravet fikk medhold, er det klart at kun denne delen er rettskraftig avgjort. I slike tilfeller er det dermed ikke noe til hinder for at resten av kravet kan fremmes i en senere sak. Dersom kravet derimot ble avvist fordi det ble konkludert med at det ikke eksisterer noe krav overhodet, er det mindre opplagt at søksmål om den resterende delen kan reises på et senere tidspunkt.[20]
Faktiske omstendigheter inntrådt etter domstidspunktet
Dersom senere faktiske forhold oppstår som kan gi grunnlag for et annet resultat, vil den tidligere dommen ikke utgjøre noe hinder for en ny prøving. For at nye faktiske omstendigheter skal kunne danne grunnlag for ny prøvelse, må det foreligge nye rettsfakta.[21] Dette er nye reelle forhold som kommer inn i saken etter at det første oppgjøret ble truffet ved dom. Det kan for eksempel være en ny lov som kommer etter den første dommen om erstatningsoppgjøret. Nye bevisfakta gir ikke grunnlag for nytt søksmål. Med bevisfakta menes nytt faktum som kaster nytt lys over det som reelt sett forelå på domstidspunktet. Nye bevismidler, som for eksempel nye dokumentbevis eller nye vitnebevis, danner heller ikke grunnlag for nytt søksmål. Dersom fristene for gjenåpning i tvl. § 31-6 første ledd ikke er utløpt, kan imidlertid saken gjenåpnes dersom det er nye bevisfakta og bevismidler.[22]
Hvis det blir anlagt nytt søksmål med grunnlag i nye rettsfakta, må retten ta stilling til hvilket faktum som ble lagt til grunn i den første dommen. Retten skal ikke avgjøre om de nye forholdene som anføres faktisk har inntrådt eller ikke. Utgangspunktet er at retten må legge til grunn skadelidtes pretensjoner – det skadelidte anfører – når en sak skal fremmes på nytt. Retten må vurdere hvorvidt senere inntrådte omstendigheter er av en slik art at det er en mulighet for at resultatet kan bli annerledes enn ved den første dommen.[23] Retten kan foreta en realitetsprøving av søksmålets rettslige holdbarhet. De faktiske omstendighetene rundt grunnlaget for søksmålet, kan ikke prøves før under realitetsbehandlingen.[24]
Utviklingen i saken går annerledes enn forutsatt: Dommer om erstatning for personskader baseres ofte ikke kun på de faktiske forholdene som forelå da saken ble behandlet for domstolen, men også på en vurdering av den fremtidige utviklingen. Saker om erstatning for tap i fremtidig erverv eller fremtidige merutgifter ved personskader etter skl. § 3-1 er typiske eksempler. Hvis utviklingen i saken er annerledes enn det som ble lagt til grunn, oppstår spørsmålet om ny prøving skal tillates.
Ytre årsaker griper inn i utviklingsforløpet: Det er adgang til ny sak dersom årsaken til at utviklingen avviker fra det retten la til grunn, skyldes en myndighetsbeslutning truffet innen ti år etter at dommen ble avsagt, jf. tvl. § 19-15 fjerde ledd. I slike tilfeller står man overfor nye rettsfakta.[25] For eksempel kan det tenkes at retten ved beregning av fremtidig inntektstap, har lagt til grunn at skadelidte vil motta bestemte ytelser fra folketrygden, men senere viser det seg at denne forutsetningen var feil. Dersom en beslutning truffet etter at dommen ble avsagt medfører at utviklingen avviker vesentlig fra det som ble forutsatt, skal det være grunnlag for å reise ny sak.[26] Det gir ikke grunnlag for å reise ny sak dersom retten, ved neddiskontering av fremtidig tap, har feilberegnet det fremtidige rentenivået eller inflasjonsutviklingen.[27]
Materielle regler revisjonsregler: I forarbeidene til tvisteloven er det inngående drøftet hvorvidt det skal være adgang for ny prøving ved etterfølgende bristende forutsetninger.[28] Vurderingen av spørsmålet bør variere med «hvilken sakstype det gjelder».[29] Departementet konkluderte med at hovedvekten skulle ligge på de «materielle revisjonsregler for de mest aktuelle sakstyper».[30] Utover dette skal vurderingen suppleres med en «begrenset regulering av særskilte typetilfeller av etterfølgende bristende forutsetninger i rettskraftreglene».[31] I forlengelse av dette ble det tilføyd en bestemmelse om adgang til ny sak i skl. § 3-8.[32] Bestemmelsen gir adgang til revisjonsadgang der erstatningsoppgjøret er fastsatt ved dom, avtale eller rettsforlik.[33] Dersom oppgjøret for eksempel er fastsatt ved avtale, kan revisjon skje med grunnlag i ugyldighetsreglene i avtaleretten – herunder avtl. § 36.
Gjenåpning begrunnet i nytt avgjørende bevis
Når en avgjørelse er rettskraftig, skal partene kunne innrette seg etter at forholdet saken omhandler, er endelig avgjort. For å ikke undergrave rettskraftvirkningen til dommen, er det en snever adgang for gjenåpning.[34] Hvilke grunner som danner grunnlag for gjenåpning (gjenåpningsgrunnene) er regulert i tvl. §§ 31-3 og 31-4.
Dersom avgjørelsen bygger på grove saksbehandlingsfeil kan gjenåpning skje, jf. tvl. § 31-3. Den praktisk viktigste regelen for gjenåpning er tvl. § 31-4 bokstav a om opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort. I det videre skal det redegjøres for denne bestemmelsen, med særlig fokus på nytt avgjørende bevis.
For at nye opplysninger eller bevis skal kunne utgjøre grunnlag for gjenopptakelse, er det et krav at de knytter seg til rettsfakta som eksisterte da saken ble tatt opp til doms. Dersom beviset gjelder rettsfakta som har oppstått etter at saken ble opptatt til doms, kan gjenopptakelse ikke kreves. I slike tilfeller kan de nye rettsfakta derimot utgjøre grunnlag for en ny sak.[35] Nytt bevis gjelder ikke bare faktiske omstendigheter i snever forstand, men også nye analyser av faktisk materiale som forelå da saken ble behandlet første gang, ny teknologi, og ny teknisk og vitenskapelig erkjennelse.[36]
Videre er det et krav at «avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen» dersom det nye beviset var kjent ved den første behandlingen av saken. I HR-2016-999-U kommer det frem at alminnelig sannsynlighetsovervekt ikke er tilstrekkelig.[37] Høyesterett uttalte imidlertid at sannsynlighetskravet ikke er så høyt at det kreves at «avgjørelsen nødvendigvis ville blitt en annen».[38] På bakgrunn av disse uttalelsene må det kunne legges til grunn at det nye beviset må ha en viss betydning.
Kilder:
[1] Sml. også Thorson 2015 s. 232.
[2] Lov om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) 13. august 1915 nr. 6.
[3] NOU 2001: 32 side 391, sammenholdt med punktene 14.4 og 15.
[4] Thorson 2015 s. 233.
[5] Sml. presiseringen hos Thorson 2015 s. 234.
[6] Se bl.a. Skoghøy 2002 s. 645–646.
[7] Se påpekningen i HR-2024-708-A, bl.a. avsnitt 42 (og 33).
[8] Robberstad 2015 s. 350. sjekk nyere utgave
[9] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 442 og punkt 21.7.
[10] Se Skoghøy 2017 punkt 17.5.3 for en nærmere omtale.
[11] Eksemplene er hentet fra Hjetland 2024, note 8 til tvl. § 19-15 fjerde ledd.
[12] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 442.
[13] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 442.
[14] Slik også Hjetland 2024, note 11 til tvl. § 19-15 fjerde ledd og Skoghøy 2017 s. 1104.
[15] Slik også Hjetland 2024, note 12 til tvl. § 19-15 fjerde ledd.
[16] Skoghøy 2020 s. 345.
[17] Skoghøy 2020 s. 345.
[18] Skoghøy 2020 s. 347.
[19] Se Skoghøy 2020 s. 347–348.
[20] Se Skoghøy 2020 s. 352 og Skoghøy 2002 s. 646–648 for videre lesing. I artikkelen fra 2002 taler Skoghøy om individualiserbare og ikke–individualiserbare deler av et krav.
[21] Skoghøy 2020 s. 359.
[22] Se Skoghøy 2020 s. 359 f. for videre lesing.
[23] Skoghøy 2020 s. 363.
[24] Se Skoghøy 2020 s. 363 for videre lesing.
[25] Skoghøy 2002 s. 653–654.
[26] Se Skoghøy 2002 s. 653 f. for videre lesing.
[27] Skoghøy 2020 s. 365.
[28] Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) s. 259 ff.
[29] Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) s. 263.
[30] Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) s. 263.
[31] Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) s. 263.
[32] Se punkt 27.4.
[33] Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[34] Skoghøy 2020 s. 331.
[35] Skoghøy 2002 s. 657–658.
[36] Skoghøy 2002 s. 658.
[37] HR-2016-999-U avsnitt 12.
[38] HR-2016-999-U avsnitt 12.
Generelt: Sivilprosessuelle spørsmål oppstår når en sak avsluttes ved dom eller rettsforlik. For rettskraftige dommer skilles det mellom feil som eksisterte på domstidspunktet og senere brudd på forutsetningene. Var en dom klart uriktig da den ble avsagt, kan spørsmålet om gjenåpning oppstå som følge av nye opplysninger som senere har kommet til. Gjenåpning behandles etter reglene i tvisteloven kap. 31. Saken fortsetter da som en videreføring av den opprinnelige behandlingen – det vil si som samme sak. Foreligger det derimot en brist i dommens forutsetninger grunnet senere utvikling, aktualiseres spørsmålet om rettskraftens rekkevidde, og det kan bli nødvendig å reise en ny sak.
Gjenåpning kan være basert på både materielle og prosessuelle feil. Materielle feil kan eksempelvis innebære at erstatningsoppgjøret ble basert på feil faktiske opplysninger om skadelidtes helsetilstand. Prosessuelle feil kan bestå i feil under rettergangen, jf. tvl. § 31-3 første ledd. Dersom nye faktiske opplysninger som var ukjente på avgjørelsestidspunktet, viser at utfallet sannsynligvis ville blitt annerledes, kan dette gi grunnlag for gjenåpning etter tvl. § 31-4 første ledd. Uavhengig av om feilen er prosessuell eller materiell, stilles det strenge vilkår for gjenåpning. Denne restriktive tilnærmingen kommer til uttrykk i rettspraksis. Rt. 2004 s. 550 gjaldt gjenopptakelse av Papegøye (Rt. 1997 s. 1). Her ble det understreket at nye bevis eller medisinsk kunnskap ikke oppfylte «det meget strenge vilkår som gjelder for gjenopptakelse» i personskadesaker (avsnitt 52). Selv om tvisteloven av 2005 senket terskelen ved å endre kravet fra «åpenbart» til «høyst sannsynlig», gjelder den høye terskelen fremdeles.[1] Videre inneholder reglene om gjenåpning en tidsmessig begrensning, der en absolutt frist på 10 år etter tvl. § 31-6 andre ledd setter den ytre rammen for å gjenåpne en sak.
Ved forutsetningsbrister er den negative rettskraften, altså avvisningsfunksjonen, av størst betydning, jf. tvl. § 19-15 tredje ledd. Bestemmelsen fastsetter at «[r]etten skal avvise en ny sak mellom samme parter om et krav som er rettskraftig avgjort, om ikke saksøkeren på grunn av tvist om avgjørelsens bindende virkning eller andre særlige forhold likevel har søksmålsinteresse etter § 1-3».
Avvisningsfunksjonen er tolket strengt i rettspraksis, se særlig Werner (Rt. 1934 s. 1134). Saken gjaldt en gutt som ble påkjørt og krevde erstatning, blant annet for fremtidig inntektstap. Kravet ble avvist fordi det ikke var overveiende sannsynlig at skadelidte ville lide et tap ved oppnådd arbeidsfør alder. Flere år senere reiste skadelidte ny sak om samme tap, med begrunnelse i at medisinske undersøkelser hadde avdekket en varig hjerneskade. Søksmålet ble avvist, og avvisningen ble opprettholdt av overretten. Begrunnelsen var at erstatningssaken måtte anses som endelig avgjort, og at det ville være urimelig å tolke den tidligere frifinnelsen som en avvisning. Videre ble det ansett som urimelig å tolke frifinnelsen som midlertidig, ettersom betingelsene for en slik frifinnelse «for tiden» ikke var oppfylt (s. 1135). Flertallet i Kjæremålsutvalget støttet overrettens begrunnelse. Mindretallet, bestående av én dommer, mente derimot at det opprinnelige kravet om erstatning for fremtidig tap burde ha vært avvist. Mindretallet tolket den tidligere frifinnelsen som midlertidig («for tiden»), noe som burde åpne for et nytt krav dersom grunnlaget for erstatning senere ble oppfylt.
Etter den tidligere tvistemålsloven[2] var det kun reglene om gjenopptakelse i § 407 som ga grunnlag for ny vurdering av erstatning fastsatt ved dom. Vilkårene for gjenopptakelse var svært strenge, se Arkitekt (Rt. 1959 s. 1073). Rettens vurdering av fremtidstap ble ansett som rettskraftig avgjort, med mindre det forelå forhold som var ukjente på domstidspunktet, se for eksempel Werner (Rt. 1934 s. 1134). Videre måtte krav om gjenopptakelse fremsettes innen en frist på fem år etter domsavsigelsen, jf. tvistemålsloven § 408.
En del av begrunnelsen til Tvistemålsutvalget for å innføre skl. § 3-8, var å redusere de strenge konsekvensene av Werner-dommens restriktive tolkning av rettskraftreglene.[3] Som Thorson påpeker, har spørsmålet om rettskraft imidlertid ikke mistet sin betydning på grunn av skl. § 3-8; det har bare fått en ny form.[4] Etter innføringen av skl. § 3-8 må skadelidte fortsatt forholde seg til rettskraftspørsmålet, siden det er en nødvendig forutsetning for å anvende bestemmelsen.[5] Dersom en dom utelukkende omhandler erstatning for fysiske skader, kan det være grunnlag for en ny sak dersom det senere viser seg at skadelidte også er påført psykiske skadefølger. Hvis dommen derimot anses som en rettskraftig avgjørelse av alle skadefølger, må skadelidte bygge på skl. § 3-8 eller eventuelt et annet grunnlag, som avtl. § 36.
Særlig om skillet mellom tapspostene: Krav om erstatning for økonomiske tap og ikke-økonomiske tap anses som ulike erstatningskrav. Innenfor kategorien ikke-økonomiske tap skilles det mellom menerstatning og oppreisningserstatning.[6] Grunnen er at vilkårene for de ulike postene er utformet på vesentlig forskjellig måte. Selv om det kan være visse overlapp mellom menerstatning og oppreisningserstatning, er de primært ment å kompensere for forskjellige typer ulemper av ikke-økonomisk art.[7]
Det er ulike syn på hvilke økonomiske erstatningsposter som prosessuelt skal regnes som tilhørende samme eller ulike krav i juridisk teori. Robberstad hevder at «påførte utgifter og påført inntektstap ses som ett og samme krav».[8] Skoghøy argumenterer derimot for at «[k]rav på erstatning for lidt inntektstap og krav på erstatning for tap i fremtidig erverv må ... anses som samme krav». Skoghøys syn virker mest treffende, ettersom inntektstaperstatning og merutgiftserstatning bygger på både ulike faktiske grunnlag og forskjellige utmålingsprinsipper, slik rettspraksis har utviklet dem.
Kort om prosessregel i tvl. § 19-15 fjerde ledd: Tvl. § 19-15 fjerde ledd inneholder en prosessuell gjenåpningsregel. Bestemmelsen ble innført etter forslag fra departementet[9] og bygger på prinsippene i Rt. 1999 s. 1916. Etter tvl. § 19-15 fjerde ledd åpnes det for å reise ny sak dersom en domstol eller offentlig myndighet innen ti år har truffet en endelig avgjørelse som vesentlig endrer grunnlaget for den opprinnelige dommen. Dette knyttes til det som ofte omtales som «deklarative kjensgjerninger».[10] Den nye avgjørelsen må imidlertid omhandle samme saksforhold. Bestemmelsen omfatter ikke tilfeller der ny rettspraksis eller lovendringer fører til at saken senere ville blitt løst annerledes.
Forholdet må «vesentlig» rokke ved det som er lagt til grunn i dommen. Erstatning kan for eksempel være utmålt under forutsetning av at den ikke var skattepliktig, men senere viser seg å være det. En annen situasjon er når en domstol i en ny sak treffer en avgjørelse om et prejudisielt spørsmål som var avgjørende i en tidligere sak.[11] I slike tilfeller kan det være grunnlag for å reise en ny sak i tilknytning til den opprinnelige saken etter fjerde ledd, se blant annet illustrasjon i Rt. 2014 s. 527. Saken gjaldt hvorvidt et erstatningskrav for uberettiget sikring etter tvl. § 32-11 var rettskraftig avgjort.
Domstolsbegrepet i bestemmelsens omfatter både de alminnelige domstolene og særdomstoler, noe som er presisert i forarbeidene.[12] Videre brukes uttrykket «offentlig myndighet» i en bred forstand, slik at det inkluderer både statlige og kommunale forvaltningsorganer.[13]
Ved beregningen av tiårsfristen er det avgjørende tidspunktet når avgjørelsen som vesentlig rokket ved grunnlaget i den opprinnelige dommen, ble truffet. Dersom en tingrettsdom ikke rokker vesentlig ved grunnlaget, men en lagmannsrettsdom gjør det, må lagmannsrettens dom være avsagt innenfor tiårsfristen for å kunne danne grunnlag for ny sak.[14]
Den prosessuelle gjenåpningsregelen i tvl. § 19-15 fjerde ledd stiller ikke krav om at partene i den nye dommen eller forvaltningssaken må være identiske med partene i den tidligere rettssaken. Det avgjørende er om den nye dommen eller forvaltningsavgjørelsen vesentlig rokker ved det sentrale spørsmålet som ble avgjort i den rettskraftige dommen.[15]
Faktiske omstendigheter som forelå på domstidspunktet
Hvis en ny sak er basert på faktiske omstendigheter som forelå på domstidspunktet, oppstår spørsmålet om søksmålet gjelder det samme kravet eller et annet krav. Det må gjøres en sammenligning av søksmålene i de to sakene.
I rettspraksis er det utviklet en rekke kriterier («identitetskriterier») for hva som regnes som samme krav, og hva som er forskjellige krav. Identitetsvurderingen av de ulike kravene beror på en helhetlig vurdering. Det skal blant annet legges vekt på om de kravene som gjøres gjeldende har kvalitativt ulikt innhold, om det er vesensforskjeller mellom de rettslige betingelsene for kravene, om de faktiske grunnlagene for kravene er vesensforskjellige, og om det er vesentlige forskjeller i de verdier eller interesser som de aktuelle rettsreglene tar sikte på å beskytte.[16] Hva som ut fra prosessreglenes formål fremstår som rimelig og naturlig er også sentralt.[17]
Reglene om økonomisk tap (skl. § 3-1), menerstatning (skl. § 3-2) og oppreisning (skl. § 3-5) er illustrerende når det gjelder kriteriet om vesensforskjeller i de rettslige betingelsene i kravene. Reglene om økonomisk tap og menerstatning gjelder kun utmåling. Ansvarsgrunnlagene kan være forskjellige. Oppreisning forutsetter på sin side at handlingen er utført forsettlig eller grovt uaktsomt. Derfor må et oppreisningskrav anses som et eget krav som skiller seg fra de øvrige erstatningspostene.[18]
Selv om ansvarsgrunnlaget kan være det samme for krav som gjelder økonomisk tap etter skl. § 3-1 og menerstatning etter skl. § 3-2, er det forskjeller i andre vilkår som gjør at de to erstatningspostene må anses som egne krav. Det er et vilkår for menerstatning etter skl. § 3-2 at skadelidte har fått en «varig og betydelig skade av medisinsk art». Erstatning for økonomisk tap etter skl. § 3-1 forutsetter at skadelidte er påført, eller vil bli det, et inntektstap eller utgifter.
Det er uklart hvorvidt inntektstapserstatning og erstatning for utgifter skal anses om forskjellige krav. Det er få vesensforskjeller i de rettslige betingelsene for de to kravene. Hvis kravene skal kunne anses som forskjellige, må det faktiske grunnlaget for erstatningspostene være forskjellige.[19]
Avgjørelsen i LA-2023-191419 er illustrerende for hva som utgjør samme krav og ikke. Saken gjaldt krav om tilleggserstatning etter personskade. Kravet var basert på avtl. § 36. Med grunnlag i nye opplysninger ble det ansett som et påstandsgrunnlag, ikke et nytt krav. Lagmannsretten tok utgangspunkt i vurderingene fra dommen i 2013. I 2013 var påstandsgrunnlaget for ytterligere erstatning skl. § 3-8. Lagmannsretten kom til at kravet var avgjort i en tidligere dom i 2013, bare med grunnlag i en annen lovbestemmelse. Lagmannsretten uttalte at avtl. § 36 og skl. § 3-8 er «alternative grunnlag for samme krav».
Nytt søksmål om et mer omfattende krav: Retten kan i første sak kun ha vurdert en del av et krav. I personskadesaker kan usikkerhet om fremtidige inntektsmuligheter føre til krav om erstatning kun for lidt tap, altså tap frem til saken behandles. Spørsmålet som oppstår da, er om skadelidte senere kan kreve erstatning for tap som oppstår etter dette.
Hvis den første saken kun omfattet en spesifikk del av et større krav, og den som fremmet kravet fikk medhold, er det klart at kun denne delen er rettskraftig avgjort. I slike tilfeller er det dermed ikke noe til hinder for at resten av kravet kan fremmes i en senere sak. Dersom kravet derimot ble avvist fordi det ble konkludert med at det ikke eksisterer noe krav overhodet, er det mindre opplagt at søksmål om den resterende delen kan reises på et senere tidspunkt.[20]
Faktiske omstendigheter inntrådt etter domstidspunktet
Dersom senere faktiske forhold oppstår som kan gi grunnlag for et annet resultat, vil den tidligere dommen ikke utgjøre noe hinder for en ny prøving. For at nye faktiske omstendigheter skal kunne danne grunnlag for ny prøvelse, må det foreligge nye rettsfakta.[21] Dette er nye reelle forhold som kommer inn i saken etter at det første oppgjøret ble truffet ved dom. Det kan for eksempel være en ny lov som kommer etter den første dommen om erstatningsoppgjøret. Nye bevisfakta gir ikke grunnlag for nytt søksmål. Med bevisfakta menes nytt faktum som kaster nytt lys over det som reelt sett forelå på domstidspunktet. Nye bevismidler, som for eksempel nye dokumentbevis eller nye vitnebevis, danner heller ikke grunnlag for nytt søksmål. Dersom fristene for gjenåpning i tvl. § 31-6 første ledd ikke er utløpt, kan imidlertid saken gjenåpnes dersom det er nye bevisfakta og bevismidler.[22]
Hvis det blir anlagt nytt søksmål med grunnlag i nye rettsfakta, må retten ta stilling til hvilket faktum som ble lagt til grunn i den første dommen. Retten skal ikke avgjøre om de nye forholdene som anføres faktisk har inntrådt eller ikke. Utgangspunktet er at retten må legge til grunn skadelidtes pretensjoner – det skadelidte anfører – når en sak skal fremmes på nytt. Retten må vurdere hvorvidt senere inntrådte omstendigheter er av en slik art at det er en mulighet for at resultatet kan bli annerledes enn ved den første dommen.[23] Retten kan foreta en realitetsprøving av søksmålets rettslige holdbarhet. De faktiske omstendighetene rundt grunnlaget for søksmålet, kan ikke prøves før under realitetsbehandlingen.[24]
Utviklingen i saken går annerledes enn forutsatt: Dommer om erstatning for personskader baseres ofte ikke kun på de faktiske forholdene som forelå da saken ble behandlet for domstolen, men også på en vurdering av den fremtidige utviklingen. Saker om erstatning for tap i fremtidig erverv eller fremtidige merutgifter ved personskader etter skl. § 3-1 er typiske eksempler. Hvis utviklingen i saken er annerledes enn det som ble lagt til grunn, oppstår spørsmålet om ny prøving skal tillates.
Ytre årsaker griper inn i utviklingsforløpet: Det er adgang til ny sak dersom årsaken til at utviklingen avviker fra det retten la til grunn, skyldes en myndighetsbeslutning truffet innen ti år etter at dommen ble avsagt, jf. tvl. § 19-15 fjerde ledd. I slike tilfeller står man overfor nye rettsfakta.[25] For eksempel kan det tenkes at retten ved beregning av fremtidig inntektstap, har lagt til grunn at skadelidte vil motta bestemte ytelser fra folketrygden, men senere viser det seg at denne forutsetningen var feil. Dersom en beslutning truffet etter at dommen ble avsagt medfører at utviklingen avviker vesentlig fra det som ble forutsatt, skal det være grunnlag for å reise ny sak.[26] Det gir ikke grunnlag for å reise ny sak dersom retten, ved neddiskontering av fremtidig tap, har feilberegnet det fremtidige rentenivået eller inflasjonsutviklingen.[27]
Materielle regler revisjonsregler: I forarbeidene til tvisteloven er det inngående drøftet hvorvidt det skal være adgang for ny prøving ved etterfølgende bristende forutsetninger.[28] Vurderingen av spørsmålet bør variere med «hvilken sakstype det gjelder».[29] Departementet konkluderte med at hovedvekten skulle ligge på de «materielle revisjonsregler for de mest aktuelle sakstyper».[30] Utover dette skal vurderingen suppleres med en «begrenset regulering av særskilte typetilfeller av etterfølgende bristende forutsetninger i rettskraftreglene».[31] I forlengelse av dette ble det tilføyd en bestemmelse om adgang til ny sak i skl. § 3-8.[32] Bestemmelsen gir adgang til revisjonsadgang der erstatningsoppgjøret er fastsatt ved dom, avtale eller rettsforlik.[33] Dersom oppgjøret for eksempel er fastsatt ved avtale, kan revisjon skje med grunnlag i ugyldighetsreglene i avtaleretten – herunder avtl. § 36.
Gjenåpning begrunnet i nytt avgjørende bevis
Når en avgjørelse er rettskraftig, skal partene kunne innrette seg etter at forholdet saken omhandler, er endelig avgjort. For å ikke undergrave rettskraftvirkningen til dommen, er det en snever adgang for gjenåpning.[34] Hvilke grunner som danner grunnlag for gjenåpning (gjenåpningsgrunnene) er regulert i tvl. §§ 31-3 og 31-4.
Dersom avgjørelsen bygger på grove saksbehandlingsfeil kan gjenåpning skje, jf. tvl. § 31-3. Den praktisk viktigste regelen for gjenåpning er tvl. § 31-4 bokstav a om opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort. I det videre skal det redegjøres for denne bestemmelsen, med særlig fokus på nytt avgjørende bevis.
For at nye opplysninger eller bevis skal kunne utgjøre grunnlag for gjenopptakelse, er det et krav at de knytter seg til rettsfakta som eksisterte da saken ble tatt opp til doms. Dersom beviset gjelder rettsfakta som har oppstått etter at saken ble opptatt til doms, kan gjenopptakelse ikke kreves. I slike tilfeller kan de nye rettsfakta derimot utgjøre grunnlag for en ny sak.[35] Nytt bevis gjelder ikke bare faktiske omstendigheter i snever forstand, men også nye analyser av faktisk materiale som forelå da saken ble behandlet første gang, ny teknologi, og ny teknisk og vitenskapelig erkjennelse.[36]
Videre er det et krav at «avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen» dersom det nye beviset var kjent ved den første behandlingen av saken. I HR-2016-999-U kommer det frem at alminnelig sannsynlighetsovervekt ikke er tilstrekkelig.[37] Høyesterett uttalte imidlertid at sannsynlighetskravet ikke er så høyt at det kreves at «avgjørelsen nødvendigvis ville blitt en annen».[38] På bakgrunn av disse uttalelsene må det kunne legges til grunn at det nye beviset må ha en viss betydning.
Kilder:
[1] Sml. også Thorson 2015 s. 232.
[2] Lov om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) 13. august 1915 nr. 6.
[3] NOU 2001: 32 side 391, sammenholdt med punktene 14.4 og 15.
[4] Thorson 2015 s. 233.
[5] Sml. presiseringen hos Thorson 2015 s. 234.
[6] Se bl.a. Skoghøy 2002 s. 645–646.
[7] Se påpekningen i HR-2024-708-A, bl.a. avsnitt 42 (og 33).
[8] Robberstad 2015 s. 350. sjekk nyere utgave
[9] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 442 og punkt 21.7.
[10] Se Skoghøy 2017 punkt 17.5.3 for en nærmere omtale.
[11] Eksemplene er hentet fra Hjetland 2024, note 8 til tvl. § 19-15 fjerde ledd.
[12] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 442.
[13] Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 442.
[14] Slik også Hjetland 2024, note 11 til tvl. § 19-15 fjerde ledd og Skoghøy 2017 s. 1104.
[15] Slik også Hjetland 2024, note 12 til tvl. § 19-15 fjerde ledd.
[16] Skoghøy 2020 s. 345.
[17] Skoghøy 2020 s. 345.
[18] Skoghøy 2020 s. 347.
[19] Se Skoghøy 2020 s. 347–348.
[20] Se Skoghøy 2020 s. 352 og Skoghøy 2002 s. 646–648 for videre lesing. I artikkelen fra 2002 taler Skoghøy om individualiserbare og ikke–individualiserbare deler av et krav.
[21] Skoghøy 2020 s. 359.
[22] Se Skoghøy 2020 s. 359 f. for videre lesing.
[23] Skoghøy 2020 s. 363.
[24] Se Skoghøy 2020 s. 363 for videre lesing.
[25] Skoghøy 2002 s. 653–654.
[26] Se Skoghøy 2002 s. 653 f. for videre lesing.
[27] Skoghøy 2020 s. 365.
[28] Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) s. 259 ff.
[29] Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) s. 263.
[30] Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) s. 263.
[31] Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) s. 263.
[32] Se punkt 27.4.
[33] Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) s. 507.
[34] Skoghøy 2020 s. 331.
[35] Skoghøy 2002 s. 657–658.
[36] Skoghøy 2002 s. 658.
[37] HR-2016-999-U avsnitt 12.
[38] HR-2016-999-U avsnitt 12.
Avtalerevisjon etter avtaleloven § 36
Oversikt
I NL 5-1-2 er utgangspunktet om at avtaler er bindende («pacta sunt servanda») fastsatt. Prinsippet gjelder også for avtaler om personskadeoppgjør. Hver av partene bærer derfor risikoen for sine egne forutsetninger, herunder etterfølgende omstendigheter. Hovedregelen er at slike forhold ikke gir grunnlag for endringer i oppgjøret.
Fra dette utgangspunktet finnes det unntak. Dersom oppgjørsavtalen fremstår som urimelig å gjøre gjeldende, åpner avtl. § 36 for at avtalen helt eller delvis kan settes til side. Denne bestemmelsen gir hjemmel for en generell revisjonsregel som kan anvendes både ved tilblivelsesmangler og ved bristende forutsetninger for avtalen (forutsetningsbrister). Rettspraksis viser imidlertid en gjennomgående streng praksis. Det kreves betydelige grunner for å tilsidesette en inngått avtale. Avtalerevisjon etter avtl. § 36 må derfor betraktes som en snever unntaksregel.[1] Bestemmelsen angir både sitt virkeområde, de sentrale vurderingstemaene og relevante skjønnsmomenter, og er formulert slik:
«En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner. Ved avgjørelsen tas hensyn til ikke bare avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.»
Avtl. § 36 er utformet som en generell og fleksibel regel, tilpasset et bredt spekter av situasjoner. For avtaler om personskadeerstatning må bestemmelsen konkretiseres for å reflektere de særegne forholdene i slike oppgjør. Dette innebærer at tolkningen av § 36 ikke bare kan baseres på rettskilder innen avtaleretten, men også må vurderes i lys av mer spesifikke erstatningsrettslige kilder. Relevante kilder omfatter blant annet rettspraksis, nemndspraksis, forarbeider, etterarbeider og juridisk teori. Tradisjonelt har det vært forutsatt at en revisjon etter § 36 krever et ekstraordinært, vesentlig og uventet avvik fra den normale utviklingen.[2] Gjennom rettspraksis har det blitt utviklet nærmere kriterier for når det kan være grunnlag for å revidere personskadeoppgjør i henhold til avtl. § 36. Disse kriteriene vil bli utdypet i fortsettelsen.
Når det gjelder gjennomføringen av revisjonskravet, fastsetter ikke avtl. § 36 noen spesifikk løsning, annet enn den generelle adgangen til at avtalen kan «helt eller delvis settes til side eller endres». Løsningen må vurderes ut fra årsaken til at avtalen fremstår som urimelig. Ved forutsetningsbrister, som ofte er knyttet til fremtidige tap, bør utgangspunktet prinsipielt være at resultatet reflekterer det partene sannsynligvis ville ha avtalt dersom de bristende forutsetningene hadde blitt hensyntatt på avtaletidspunktet. I praksis kan dette imidlertid være utfordrende å gjennomføre. Derfor ser vi at domstolene ofte velger å fastsette et oppgjør som de anser som riktig fra starten, basert på en samlet vurdering av alle relevante forhold. Dette tilnærmingsmålet søker å balansere hensynet til forutberegnelighet og rimelighet i oppgjøret.[3]
Fremveksten av veiledende kriterier
Fase 1: Etablering av hjelpekriteriene. Angvik (RG 2005 s. 968)
Generalklausulen i avtl. § 36 har et bredt anvendelsesområde og gir rom for en omfattende helhetsvurdering. Hva som utgjør relevante momenter, og hvor terskelen ligger for å anse en avtale som så ubalansert at den fremstår som «urimelig», må presiseres og tilpasses det aktuelle livsområdet. For personskadeoppgjør har rettspraksis gradvis utviklet mer konkrete kriterier for avtalerevisjon etter avtl. § 36. Et viktig steg i denne utviklingen kom med Angvik (RG 2005 s. 968),[4] som ble avgjort av en enstemmig Frostating lagmannsrett 17. februar 2005. Dommen markerer en sentral milepæl i rettsutviklingen på området.
En kvinne ble skadet i en trafikkulykke i 1993. På grunnlag av det sakkyndige materialet som forelå, inngikk hun i 1996 en avtale med trafikkforsikringsselskapet om erstatningsoppgjør. Skadelidte ble ansett som yrkesvalghemmet, og avtalen ga henne blant annet erstatning for fremtidig inntektstap på 200 000 kroner. Avtalen inneholdt ingen forbehold om gjenopptakelse.
I ettertid ble det avdekket at skadelidte med høy sannsynlighet var varig ute av arbeidslivet som følge av skaden. Både tingretten og lagmannsretten åpnet for revisjon av avtalen etter avtl. § 36, og la til grunn at vilkårene for avtalerevisjon var oppfylt.
I denne saken var partene enige om at tre kumulative vilkår måtte være oppfylt for å kunne fremme krav om tilleggserstatning etter et forutsetningsvis endelig erstatningsoppgjør. Lagmannsretten gjengav kriteriene slik:
«1. Skaden må ha forandret seg vesentlig til ugunst for skadelidte siden avtalen ble inngått, enten med hensyn til medisinsk eller ervervsmessig invaliditet.[5]
2. Forandringen må ligge utenfor det begge parter regnet med da avtalen ble inngått.
3. Den inngåtte avtalen må i ettertid fremstå som urimelig og ubalansert i forhold til et riktig oppgjør.»
Lagmannsretten sluttet seg til de tre kumulative kriteriene og anvendte dem i den konkrete rettsanvendelsen. Det ble lagt til grunn at både skadelidte og forsikringsselskapet ved avtaleinngåelsen hadde forutsatt at skadelidte skulle vende tilbake til arbeid, men i et lettere yrke enn det hun hadde hatt før ulykken. Retten fant videre at utviklingen som førte til at skadelidte ble hundre prosent arbeidsufør som følge av ulykken, lå utenfor det som kunne forutses av noen av partene. Lagmannsretten vurderte det opprinnelige erstatningsoppgjøret som urimelig og ubalansert i lys av den nye situasjonen. Det ble i denne sammenheng vist til at partene hadde blitt enige om en eventuell tilleggserstatning på 900 000 kroner, forutsatt at kravet ble tatt til følge. Tilleggserstatningen utgjorde mer enn tre ganger det opprinnelige beløpet på 200 000 kroner for tap i fremtidig inntekt. Lagmannsretten kom dermed til samme prinsipielle resultat som tingretten, men utmålingen ble løst gjennom partenes avtale. Skadelidte ble tilkjent ytterligere 900 000 kroner som erstatning for fremtidig inntektstap.
Angvik-dommen og dens hjelpekriterier har hatt stor innvirkning på senere praksis, både i rettspraksis[6] og utenrettslig oppgjørspraksis,[7] samt i forarbeider[8] og juridisk teori.[9] Det er spesielt bemerkelsesverdig at Høyesterett har referert til oppstillingen fra Angvik-dommen og med det uttrykt sin tilslutning til kriteriene. Denne anerkjennelsen kom til uttrykk gjennom to høyesterettsdommer avsagt i 2013 og 2019, som vil bli nærmere omtalt i fortsettelsen.
Dommen og dens kallenavn har gitt opphav til det som ofte betegnes som «Angvik-kriteriene» eller «Angvik-vilkårene», en terminologi som også anvendes i denne boken/portalen.
Fase 2: Høyesteretts tilslutning i Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769)
Den første avgjørelsen hvor Høyesterett tilslutter seg kriteriene fra Angvik (RG 2005 s. 968), er Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769). I denne saken var skadelidte passasjer i en minibuss som ble påkjørt bakfra av en personbil i stor hastighet. Under forsikringsoppgjøret aksepterte skadelidte et beløp betegnet som «endelig oppgjør», «alt inkludert». Dette beløpet tok ikke høyde for fremtidig inntektstap, ettersom oppgjøret bygget på antakelsen om at skadelidtes ervervsevne var intakt. Da ervervsevnen senere ble redusert til 50 prosent, fremmet skadelidte krav om erstatning for lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv. Høyesterett konkluderte med at avtl. § 36 under enhver omstendighet ga skadelidte rett til å fremme krav for redusert ervervsevne, og det var derfor ikke nødvendig å ta stilling til forståelsen av oppgjørsavtalen.
I denne avgjørelsen peker førstvoterende på hvordan lagmannsretten oppstilte og formulerte de tre Angvik-kriteriene (se dommens avsnitt 47). Førstvoterende kommer deretter med egne merknader til kriteriene og uttrykker seg slik:
«Selv om det må fastholdes at det må skje en samlet vurdering av alle relevante omstendigheter, er jeg enig i at vilkårene gir god veiledning for når avtaleloven § 36 vil føre til at en oppgjørsavtale for personskade må settes til side på grunn av etterfølgende omstendigheter.» (avsnitt 48)
Presiseringen består av to elementer: Det første elementet er at kriteriene anses som relevante og vektige. Det andre elementet er at kriteriene kun har veiledende betydning. Andre momenter må også vurderes innenfor det brede skjønnet som avtl. § 36 forutsetter. Se utdypningen i punkt 27.5.2.4, hvor rettstilstanden oppsummeres.
I den konkrete rettsanvendelsen vurderte Høyesterett først om det forelå en avtale om erstatning for tap i fremtidig inntekt. Selv om det ikke ble tatt et endelig standpunkt, ble flere forhold trukket frem: Ordlyden ga begrenset veiledning, og det var ikke fremsatt krav om erstatning for tapt inntektsevne. Korrespondansen mellom partene viste heller ingen indikasjoner på at denne muligheten hadde vært tema. Beløpet på 50 000 kroner kunne vanskelig inkludere fremtidig inntektstap, og det hersket usikkerhet om det i det hele tatt forelå årsakssammenheng.[10]
Til tross for at skadelidte hadde advokatbistand, mente førstvoterende at risikoen for uklarheter ved tilblivelsen og den mangelfulle formaliseringen av avtalen burde ligge hos den profesjonelle parten – forsikringsselskapet. Det ble også påpekt at det kan være nødvendig å kreve at det eksplisitt fremgår at krav om erstatning for tap i fremtidig inntekt omfattes av et endelig oppgjør, selv om et slikt krav ikke er fremsatt. Førstvoterendes vurderinger antydet at det ikke forelå en bindende avtale om fremtidig inntektstap, selv om det ikke ble konkludert endelig.[11]
Fase 3: Stadfestinger og nyanseringer. Herøya (HR-2019-1153-A)
Den andre avgjørelsen fra Høyesterett som viser tilbake til de tre Angvik-kriteriene, er Herøya (HR-2019-1153-A). Saken gjaldt en kvinne som ble skadet i et bilsammenstøt. Tre år etter ulykken inngikk hun en avtale med trafikkforsikreren om erstatningsoppgjøret. Senere ble hun tilkjent uførepensjon som 100 prosent ervervsmessig ufør. Hun krevde gjenopptak av forsikringsoppgjøret med hjemmel i avtl. § 36. Ved konkretiseringen av bestemmelsens anvendelse i forbindelse med revisjon av personskadeoppgjør, viser førstvoterende tilbake til Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769) og denne avgjørelsens sitering av de tre kriteriene slik de ble utlagt i Angvik (RG 2005 s. 968). Allerede i den innledende tolkningsdelen av dommen fremheves sentrale linjer i rettsutviklingen på området, noe som stadfester de prinsippene som ble lagt til grunn i 2013-dommen.[12]
Dommen fra 2019 bidrar i tillegg til presiseringer og nyanseringer. I den konkrete rettsanvendelsen kommer dette til uttrykk gjennom ulike klargjøringer av generell karakter. I dommens avsnitt 56 blir den viktigste av klargjøringene formulert:
«Spørsmålet er likevel om dette er tilstrekkelig til at avtalerevisjon etter avtaleloven § 36 er utelukket. Som fremhevet i Rt. 2013 s. 769 må det holdes fast ved at [1] ‘det må skje en samlet vurdering av alle relevante omstendigheter’. Følgelig vil det [2] unntaksvis kunne være rom for avtalerevisjon selv om ikke alle de tre vilkårene er oppfylt. [3] Terskelen for å sette en avtale til side etter en helhetsvurdering må imidlertid under disse omstendigheter ligge ekstra høyt.» (kursiveringer i original)
Klammeparentesene er lagt til av meg for å fremheve votumets egen systematikk. Det første elementet er en stadfesting av 2013-dommens klargjøring av at Angvik-kriteriene inngår i en bredt sammensatt vurdering, hvor også andre momenter kan være relevante. Dette må avgjøres konkret ut fra den enkelte sakens egenart. Førstvoterende bringer deretter inn presiseringer og nyanseringer: Det er ikke et absolutt krav at alle de tre Angvik-kriteriene er oppfylt (se klammeparentes nr. 2). Uttalelsen står tilsynelatende i kontrast til det som i det foregående avsnittet omtales som «de tre kumulative vilkårene».[13] Likevel bekreftes det i siste del av sitatet (se klammeparentes nr. 3) at kriteriene ikke anviser en uttømmende liste av momenter. Her presiseres det at det kan «være rom for avtalerevisjon selv om ikke alle de tre vilkårene er oppfylt». Forståelsen er i tråd med at avtl. § 36 er en fleksibel regel som åpner for brede skjønnsmessige vurderinger. Bestemmelsen er en generell hjemmel for revisjon, der partenes samlede interesser må balanseres.
I den konkrete rettsanvendelsen konkluderte Høyesterett med at kravet ikke kunne tas til følge. På avtaletidspunktet var det tydelig at den senere utviklingen – at den ervervsmessige uførheten ble varig – ikke lå utenfor det som partene måtte forvente. Videre var det på tidspunktet for avtaleinngåelsen betydelig usikkerhet om utfallet i en eventuell tvist dersom uførheten skulle bli varig. Forsikringsselskapet ble derfor frifunnet.
Deloppsummering. De tre Angvik-kriteriene gir veiledning i en bredt sammensatt helhetsvurdering, som også åpner for andre momenter
Det klare utgangspunktet er at avtaler om personskadeoppgjør er bindende, og at partene derfor bærer risikoen for egne forutsetninger. Hovedregelen er at oppgjøret ikke påvirkes av endringer.
Avtl. § 36 gir imidlertid en snever unntaksadgang, med kriterier utviklet gjennom rettspraksis, som sterkt sammenfattet kan forklares slik: I vurderingen av om det skal åpnes for revisjon av det opprinnelige oppgjøret, vil det særlig være relevant å vurdere 1. om skaden har endret seg vesentlig til ugunst for skadelidte, enten medisinsk eller ervervsmessig, 2. hvorvidt endringen ligger utenfor det som begge parter regnet med da avtalen ble inngått, og 3. om avtalen i ettertid fremstår som urimelig og ubalansert sammenliknet med et riktig oppgjør.
Disse tre hjelpevilkårene, ofte referert til som Angvik-kriteriene, er ikke juridiske vilkår i lovens forstand, men snarere domstolsskapte retningslinjer. De er utviklet for å gjøre det enklere å vurdere om det er grunnlag for å revidere et personskadeoppgjør. Kriteriene er ikke nødvendigvis passende for alle typesituasjoner. Derfor må man unngå å bruke dem så skjematisk at man fjerner seg fra det materielle vurderingstemaet som avtl. § 36 anviser – nemlig om avtalen fremstår som urimelig å opprettholde etter en helhetsvurdering. Vurderingen må gjøres konkret og tilpasses den aktuelle typesituasjonen. Det er viktig å være bevisst på at disse tre kriteriene ikke er enerådende. Også andre momenter kan spille inn i en helhetlig vurdering av om avtalen er blitt kvalifisert urimelig. Når de tre Angvik-kriteriene ikke er oppfylt, vil imidlertid terskelen for å vurdere en avtale om erstatningsoppgjør som urimelig, normalt være særlig høy.
Sentrale vurderingsmomenter. Analyse av praksis
For å lettere kunne vise til de enkelte Angvik-kriteriene har jeg gitt dem spesifikke betegnelser: «forverringskriteriet», «uventethetskriteriet» og «ubalansekriteriet». Disse kan anses som et bidrag til begrepsdannelsen innen personskaderetten.
Forverringskriteriet
Forverringskriteriet innebærer at skadelidte etter det første oppgjøret må ha opplevd en negativ utvikling, enten medisinsk, økonomisk, eller begge deler. Avtl. § 36 har et så vidt anvendelsesområde at det kan gi grunnlag for revisjon selv ved utelukkende økonomisk forverring. For eksempel kan skadelidte ha opplevd en økning i ervervsuførheten etter det første oppgjøret uten at dette skyldes en forverring av helsetilstanden. I slike tilfeller åpner avtl. § 36 for revisjon, selv om forverringen kun gjelder tapsplanet. Dette skiller seg fra revisjon etter skl. § 3-8, som krever en forverring på realskadeplanet.
Denne løsningen støttes av ordlyden i avtl. § 36, som er bredt formulert og har som formål å fange opp ulike former for forutsetningsbrister. Forverringskriteriets henvisning til både medisinske og økonomiske negative endringer har videre solid forankring i rettspraksis og reflekteres allerede i det første Angvik-kriteriet. Når man korrigerer for feil betegnelser brukt av lagmannsretten – som ikke skilte tydelig mellom medisinsk invaliditet og ervervsuførhet – kan det første Angvik-kriteriet formuleres slik: Skadelidte må etter det første oppgjøret ha fått en økning i medisinsk invaliditet og/eller ervervsmessig uførhet.
Uttrykket «medisinsk eller ervervsmessig invaliditet», som ble brukt i RG 2005 s. 968, er uheldig formulert og burde vært presisert som «medisinsk invaliditet eller ervervsmessig uførhet». Dette skyldes at de to begrepene refererer til forskjellige forhold. Medisinsk invaliditet beskriver den medisinske funksjonsevnen, både fysisk og psykisk, mens ervervsuførhet handler om evnen til å utføre inntektsgivende arbeid. Sistnevnte krever en mer sammensatt vurdering som ikke bare tar hensyn til medisinske forhold, men også til faktorer som arbeidsmarkedsforhold og liknende.
I Angvik (RG 2005 s. 968) forble den medisinske invaliditeten uendret, men skadelidte opplevde en betydelig reduksjon i ervervsevnen. Lagmannsretten vurderte saken etter avtl. § 36 og åpnet for revisjon, noe som resulterte i en tilkjent erstatning på 900 000 kroner for fremtidig inntektstap.
For å kunne foreta en revisjon av personskadeoppgjøret etter avtl. § 36, er det et vilkår at det foreligger årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og de forholdene som begrunner revisjonen. Selv om årsakskravet ikke er spesifikt nevnt i ordlyden til avtl. § 36 – noe som kan forklares med bestemmelsens brede anvendelsesområde innen formueretten – og heller ikke eksplisitt fremgår av de såkalte Angvik-kriteriene, er det sikker rett at et årsakskrav gjelder også i denne sammenhengen, se punkt 27.2.[14]
Systematisk kan årsakskravet enten oppstilles som et selvstendig vilkår for revisjon eller innarbeides som en del av forverringskriteriet. Etter mitt syn gir det ofte en ryddigere og mer naturlig struktur å integrere årsakskravet i forverringskriteriet. Dette skyldes at vurderingen av hvorvidt skadelidtes situasjon er blitt forverret etter det første oppgjøret, vanligvis også innebærer en drøftelse av årsakene til forverringen. Videre bidrar en slik integrering til konsistens med det som etter hvert er blitt etablert praksis, nemlig å operere med de tre Angvik-kriteriene som rammeverk for revisjon av personskadeoppgjør etter avtl. § 36.
Uventethetskriteriet
For revisjon etter avtl. § 36 er det et vilkår at endringen må være uventet, noe som innebærer at endringen må ligge utenfor det partene med rimelighet kunne forutse. Forarbeidene til avtl. § 36 fremhever: «[s]om hovedbetingelse gjelder at avviket fra den regulære utvikling må være … uventet».[15] Dette kriteriet om uventethet reflekteres i det andre Angvik-kriteriet, som lyder: «Forandringen må ligge utenfor det begge parter regnet med da avtalen ble inngått.» Materielt sett er vilkåret strengt formulert, da det forutsetter en vesentlig endring som ikke var innenfor partenes forutsetninger. En grundig vurdering kreves både av hvilken informasjon som var tilgjengelig for partene på avtaletidspunktet, og av konsekvensene for skadelidte som følge av feil eller mangler ved det første oppgjøret. Denne tilnærmingen harmonerer godt med intensjonene bak avtl. § 36.
Ubalansekriteriet
Revisjon etter avtl. § 36 forutsetter at det første personskadeoppgjøret fremstår som så ubalansert mellom skadelidte og skadevolder at det vil være urimelig å opprettholde avtalen fremover. Ubalansen kan skyldes ukjente forhold ved avtalens inngåelse eller senere endringer som gjør oppgjørsavtalen urimelig. Dette er reflektert i det tredje Angvik-kriteriet, som lyder: «den inngåtte avtalen må i ettertid fremstå som urimelig og ubalansert i forhold til et riktig oppgjør».
Øvrige momenter
De tre kriteriene skal ikke forstås som absolutte vilkår og erstatter ikke det brede skjønnet som avtl. § 36 gir rom for etter sin ordlyd. Selv om konkrete hjelpekriterier kan være nyttige som veiledende knagger, er det enda viktigere å unngå en stivbent og skjematisk rettsanvendelse. Dette synes å være bakgrunnen for Høyesteretts prinsipielle avklaring om at det må foretas en samlet vurdering av alle relevante omstendigheter.[16] Dermed åpnes det for avtalerevisjon selv om ikke alle de tre kriteriene er oppfylt.[17]
Betydningen av å være bistått av advokat: I den helhetlige vurderingen av balansen i oppgjørsavtalen kan det være av betydning om skadelidte har hatt advokatbistand. Dersom skadelidte har vært representert av advokat, vil dette normalt tale mot at avtalen anses som kvalifisert urimelig, ettersom det da ikke foreligger samme skjevhet i styrkeforholdet som når skadelidte står alene overfor et forsikringsselskap. Dette argumentet er blant annet fremhevet i NOU 1994: 20 Personskadeerstatning. Lødruputvalget påpekte at domstolene er svært tilbakeholdne med å sette en avtale til side etter avtl. § 36, særlig når skadelidte har hatt advokatbistand. Utvalget uttalte: «[n]år skadelidte har vært bistått av advokat, vil det normalt ikke senere føre frem at skadelidte var den «svake part»».[18]
LB-2006-116597 er illustrerende. Saken gjaldt revisjon av et utenrettslig forlik i et personskadeoppgjør inngått i 1999, etter en trafikkulykke som inntraff i 1989. Lagmannsretten konkluderte med at den medisinske invaliditeten ikke hadde endret seg siden forliket ble inngått. Skadelidte fikk ikke medhold i påstanden om at forliket bygget på en forutsetning om at hun skulle komme i arbeid igjen i minst 50 prosent stilling, men kun at hun skulle kunne tjene et beløp tilsvarende folketrygdens grunnbeløp. Selv om denne forutsetningen om å tjene 1 G ikke ble oppfylt, kunne dette ikke anses som uventet for skadelidte. Totaloppgjøret var heller ikke så lavt at det alene kunne begrunne en revisjon. I den konkrete vurderingen la lagmannsretten blant annet vekt på følgende:
«Lagmannsretten har forståelse for at A er av den oppfatning at hun fikk lav erstatning. Oppgjøret er imidlertid ikke så dårlig at det i seg selv gir grunnlag for å sette til side forliksavtalen. Lagmannsretten har i denne forbindelse lagt vekt på at hun var representert ved advokat i forbindelse med forliksforhandlingene. Hvis hennes motivasjon for å godta oppgjøret var en antakelse om at hun ville komme i arbeide igjen, var dette en forutsetning hun selv må bære risikoen for.»
Skadelidtes behov for oppgjørskorreksjon: I helhetsvurderingen kan konsekvensene av om personskadeoppgjøret korrigeres eller ikke, også tillegges vekt. Hvor mye dette momentet skal tillegges betydning, avhenger av hvilken type situasjon som vurderes.
I storskadesaker og ved skader av middels alvorlighet utgjør en avtale om personskadeoppgjør ofte en av de mest betydningsfulle juridiske beslutningene en skadelidt tar. Et erstatningsoppgjør skal sikre et økonomisk grunnlag for resten av livet og bidra til å normalisere livet så langt det er mulig gjennom økonomisk kompensasjon. Betydningen av et korrekt oppgjør blir særlig fremtredende når skadelidte er ung og skadeomfanget betydelig. En slik argumentasjon harmonerer, etter mitt syn, med en mer liberal utvikling på andre områder av personskaderetten, eksempelvis spørsmål om avkortning ved skadelidtes medvirkning. Selv om dommer som Bilbelte (Rt. 2005 s. 887), Vorspiel (Rt. 2008 s. 453) og Sør-Aurdal (Rt. 2014 s. 1192) omhandler andre aspekter av erstatningsretten, viser de en økt vektlegging av den sosiale dimensjonen i moderne personskaderett. Denne utviklingen bør også få betydning for tolkningen og anvendelsen av regler om gjenåpning og revisjon, inkludert avtl. § 36.
I saker der skadelidte er godt voksen, må hensynet til et riktig oppgjør ofte veies opp mot hensynet til innrettelse og skadevolderens ønske om å avslutte saken. Dette er særlig aktuelt i tilfeller hvor skadelidte har opplevd et mindre tap av livskvalitet eller kun en begrenset reduksjon i inntekt. Hvis skadelidte i tillegg har vært klar over sakens usikkerhetsmomenter, som uklar årsakssammenheng, taler dette mot en revisjon av erstatningsoppgjøret. Slike forhold vil som regel allerede fremkomme gjennom vurderingen av uventethetskriteriet, slik det er omtalt tidligere.
Samlet helhetsvurdering. Kvalifikasjons-/terskelkravet
Det er som regel krevende å få revidert et avsluttet personskadeoppgjør basert på avtl. § 36. Revisjon forutsetter at avtalen fremstår som urimelig å opprettholde. Rettspraksis viser at domstolene stiller strenge krav for å akseptere at det foreligger en relevant bristende forutsetning, selv om en gjennomgang av rettspraksis indikerer en viss oppmyking.[19] Som understreket i forarbeidene kreves det at «avviket fra den regulære utvikling må være både uventet og vesentlig».[20]
Videre må det, etter en interesseavveining, fremstå som rimelig at motparten bærer risikoen for at forutsetningen viste seg å være feil. Høyesterett har fremhevet at avtl. § 36 er «en heller snever unntaksbestemmelse».[21] Terskelen for revisjon er særlig høy dersom forverringskriteriet, uventethetskriteriet og ubalansekriteriet ikke er oppfylt.[22]
Når revisjon kreves på grunn av forutsetningsbrister, forutsettes det at det har skjedd en betydelig endring siden det første oppgjøret. Lødruputvalget har formulert dette som at «[s]kal endrede forhold tillegges vekt, kreves i hvert fall at det er en vesentlig forandring som er inntruffet».[23] Tilsvarende prinsipper er anerkjent i juridisk teori, der Woxholth understreker at lempning kun kan skje dersom det er en klar forskjell mellom virkningene av den opprinnelige avtalen og det som anses som en rimelig løsning i rettsforholdet mellom partene.[24]
Særlig om forbehold – minikasuistikk
Generelle utgangspunkter
Skadelidte kan ta forbehold om ny behandling når oppgjøret er avtalebasert. Slike forbehold springer ut av det alminnelige prinsippet om avtalefrihet innenfor formueretten. Til dette utgangspunktet finnes det begrensninger. Begrensningene kommer til uttrykk gjennom preseptoriske regler der skadelidte gis et minstevern. I ysfl. § 16 angis en slik beskyttelsesregel: «Avtaler som begrenser arbeidstakers rettigheter etter loven er ugyldige». Revisjonsadgangen kan imidlertid utvides gjennom avtale, også i yrkesskadesaker.[25]
Særlige problemer oppstår for såkalte «skjulte forbehold».[26] Begrepet dekker situasjoner der felles, klart uttrykte forutsetninger for oppgjøret – etter konkret avtaletolkning – åpner for krav om ytterligere erstatning for senere omstendigheter utenfor disse forutsetningene. Problemstillingen kan ses fra to perspektiver: For det første kan partsforutsetningen anses som et «skjult forbehold» om retten til å kreve ytterligere erstatning dersom skadeutviklingen avviker fra partenes felles forutsetninger.[27] For det andre kan partsforutsetningen (forbeholdet) betraktes som en del av vurderingen av om vilkårene for ny behandling er oppfylt.[28] Hvilket perspektiv som velges vil være en smakssak. I praksis kan vurderingene overlappe.
Selv om oppgjøret er avtalebasert, åpner systemet opp for at ny behandling etter skl. § 3-8 kan skje. I forarbeidene til bestemmelsen uttrykkes det at skl. § 3-8 skal anses uttømmende for avtalebaserte oppgjør. Jeg vil derfor komme med noen kommentarer til enkelte aspekter ved avtalebaserte oppgjør.
Det kan være nødvendig å tolke forbeholdet, under forutsetning av at det er stiftet. Ved tolkningen kommer de avtalerettslige tolkningsprinsippene i utgangspunktet til anvendelse.[29] Det må gjøres en helhetsvurdering, der opplysninger fra skadelidte og skadevolders/selskapets side, korrespondansen mellom partene med videre tas med i vurderingen.
I tolkningen av forbehold har Høyesterett oppstilt visse prinsipper, se Ulland (Rt. 1980 s. 84). Dommen viser viktigheten av at forbeholdet tolkes i lys av øvrige omstendigheter. Avhengig av de konkrete forholdene, kan dette føre til en utvidende tolkning. Saken omhandlet en person som ble skadet i en trafikkulykke i 1962. Ulykken førte til brudd på hjerneskallen, blant annet. Saken ble forlikt i 1966, etter at skadelidtes helse bedret seg og han oppnådde en stilling med høyere lønn. Han ble tilkjent erstatning for påført tap. Det ble ikke fremmet krav om fremtidig inntektstap. Skadelidte tok imidlertid et forbehold om å gjøre dette dersom «slike følger som de sakkyndige nevner skulle opptre i fremtiden». Den sakkyndige hadde spesielt påpekt risikoen for utvikling av traumatisk epilepsi. Noen år senere forverret situasjonen seg betydelig, og skadelidte mistet sin stilling. I 1973 reiste han en ny sak med krav om erstatning for påført og fremtidig inntektstap. Høyesterett konkluderte med at forbeholdet, sett i lys av de øvrige omstendighetene, objektivt måtte forstås som dekkende mer enn bare risikoen for traumatisk epilepsi (s. 1090). Skadelidte fikk således medhold.
Bakgrunnsretten vil også ha betydning for tolkningen av forbeholdet. Et eksempel er tilfeller der skadelidte har påberopt de vanlige reglene for avtalerevisjon. LB-2001-2226 er illustrerende. I saken avsluttet skadelidtes advokat sitt akseptbrev med formuleringen: «Det taes imidlertid som vanlig forbehold om gjenopptakelse etter vanlige gjenopptakelsesregler dersom As fremtidige situasjon skulle bli vesentlig endret og at endringene kan tilbakeføres til bilulykken i desember 1991.» Retten tolket dette som et forbehold om avtalerevisjon som gikk utover det som følger av avtl. § 36. Uten et slikt eksplisitt forbehold, som allerede har grunnlag i bakgrunnsretten, ville formuleringen hatt begrenset selvstendig rettslig betydning.
Spørsmål om bortfall av forbehold kan oppstå i enkelte tilfeller, se LE-1997-175. En 40 år gammel mann mottok erstatning fra Trafikkforsikringsforeningen. Vurderingen var basert på en 50 prosent restarbeidsevne. Senere ble det avdekket at trafikkulykken hadde ført til 100 prosent uførhet. Herredsretten mente at erstatningsoppgjøret kunne gjenopptas og tilkjente en tilleggserstatning på 100 000 kroner. Lagmannsretten var enig i at vilkårene for gjenopptakelse var oppfylt, men reduserte tilleggserstatningen til 20 000 kroner. Til slutt ble skadelidte og TFF enige om et beløp på 600 000 kroner, omforent. Basert på en konkret bevisvurdering konkluderte retten med at skadelidte ikke hadde avstått fra forbeholdet ved å godta det omforente tilbudet. Selskapet ble ansett som nærmest til å tydeliggjøre at et forbehold skulle anses bortfalt som følge av den omforente løsningen.
[1] Sml. presiseringen i bl.a. Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769, avsnitt 44), som det senere er vist tilbake til i dommer som Herøya (HR-2019-1153-A, avsnitt 47).
[2] Jf. bl.a. Arnholm 1975 s. 36. Sml. Ot.prp. nr. 5 (1982–83) s. 35, samt rettspraksis som bl.a. Eidsivating lagmannsretts dom 21. november 1989 (upublisert) og LB-2002-616. Fra eldre rettspraksis, se bl.a. RG 1971 s. 36.
[3] Se til illustrasjon Vulk (RG 2008 s. 919), som gjaldt krav om erstatning for løsemiddelskade etter yrkesskadeforsikringsloven.
[4] Kallenavnet er innarbeidet, og benyttes bl.a. i NOU 2011: 16 s. 397.
[5] Uttrykket «medisinsk eller ervervsmessig invaliditet» er lite heldig, og burde vært formulert slik: «medisinsk invaliditet eller ervervsmessig uførhet». Se nærmere i punkt 27.5.2.2.
[6] Fra høyesterettsrettspraksis, se Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769, avsnitt 47) og Herøyaveien (HR-2019-1153-A, avsnitt 48). Fra lagmannsrettspraksis, se bl.a. RG 2004 s. 111, LB-2003-7771, LB-2006-116597 og LE-2012-49821. Angvik-kriteriene finnes også i en rekke avgjørelser fra tingrettene, se eksempelvis TOSLO-2005-68 (trafikkskade), samt upubliserte avgjørelser slik som Asker og Bærum tingretts dom 17. april 2008 og Oslo tingretts dom 9. mars 2009.
[7] Se Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769, avsnitt 48), som viser til «selskapspraksis». Dette samsvarer med mine observasjoner fra de siste tjue årene av hva som er en utbredt tilnærming til revisjon av personskadeoppgjør basert på avtl. § 36.
[8] Se NOU 2011: 16 s. 397.
[9] Se bl.a. Thorson 2015 s. 243.
[10] Ut fra usikkerheten om det overhodet forelå årsakssammenheng, oppstår spørsmålet om hvor hensiktsmessig det var av førstvoterende å sammenlikne den faste summen på 50 000 kroner med spesifikke tap knyttet til varig skade, se dommens avsnitt 50. For selskapet var nok alternativet å gi et fullstendig avslag. Jeg er derfor enig med Thorson 2015, når han bemerker at «[s]lik sett har premissene noe uvirkelig over seg» (s. 243). Domsgrunnene må trolig på dette punktet forstås i lys av at saken ble fremmet som et revisjonskrav, og partene ved behandlingen for Høyesterett la til grunn at det var årsakssammenheng.
[11] Slik også Thorson 2015 s. 243.
[12] Se dommens avsnitt 48.
[13] Se dommens avsnitt 55.
[14] Se til illustrasjon bl.a. RG 2004 s. 111, RG 1999 s. 728 og LB-2001-2226. Sakene omhandlet personskader ved bilulykke.
[15] Ot.prp. nr. 5 (1982–83) s. 35.
[16] Se Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769, avsnitt 48) og Herøya (HR-2019-1153-A, avsnitt 48 og 56).
[17] Se Herøya (HR-2019-1153-A, avsnitt 56).
[18] NOU 1994: 20 s. 69.
[19] En slik iakttakelse av utviklingstrekk i rettspraksis beskrives allerede i proposisjonen, se Ot.prp. nr. 5 (1982–83) s. 35, og mine analyser av nyere dommer viser en fortsatt rettsutvikling i samme retning.
[20] Ot.prp. nr. 5 (1982–83) s. 35.
[21] Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769, avsnitt 44).
[22] Herøya (HR-2019-1153-A, avsnitt 44).
[23] NOU 1994: 20 s. 69.
[24] Woxholth [Avtalerett, 6. utgave, side 355]
[25] Forsikringsskadenemnda uttalte i FSN-5021 at det «finner det klart at det må være full frihet til å avtale en videre adgang til gjenopptakelse i favør av forsikrede enn det som følger av disse reglene [yrkesskadeforskriften § 5-1, avtaleloven § 36]».
[26] Nygård 2007 s. 39.
[27] Se for eksempel RG 2001 S. 136.
[28] Se for eksempel RG 2005 s. 968.
[29] Jf. bl.a. Woxholth 2002 s. 431 f. og Hov/Høgberg 2006.
Oversikt
I NL 5-1-2 er utgangspunktet om at avtaler er bindende («pacta sunt servanda») fastsatt. Prinsippet gjelder også for avtaler om personskadeoppgjør. Hver av partene bærer derfor risikoen for sine egne forutsetninger, herunder etterfølgende omstendigheter. Hovedregelen er at slike forhold ikke gir grunnlag for endringer i oppgjøret.
Fra dette utgangspunktet finnes det unntak. Dersom oppgjørsavtalen fremstår som urimelig å gjøre gjeldende, åpner avtl. § 36 for at avtalen helt eller delvis kan settes til side. Denne bestemmelsen gir hjemmel for en generell revisjonsregel som kan anvendes både ved tilblivelsesmangler og ved bristende forutsetninger for avtalen (forutsetningsbrister). Rettspraksis viser imidlertid en gjennomgående streng praksis. Det kreves betydelige grunner for å tilsidesette en inngått avtale. Avtalerevisjon etter avtl. § 36 må derfor betraktes som en snever unntaksregel.[1] Bestemmelsen angir både sitt virkeområde, de sentrale vurderingstemaene og relevante skjønnsmomenter, og er formulert slik:
«En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner. Ved avgjørelsen tas hensyn til ikke bare avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.»
Avtl. § 36 er utformet som en generell og fleksibel regel, tilpasset et bredt spekter av situasjoner. For avtaler om personskadeerstatning må bestemmelsen konkretiseres for å reflektere de særegne forholdene i slike oppgjør. Dette innebærer at tolkningen av § 36 ikke bare kan baseres på rettskilder innen avtaleretten, men også må vurderes i lys av mer spesifikke erstatningsrettslige kilder. Relevante kilder omfatter blant annet rettspraksis, nemndspraksis, forarbeider, etterarbeider og juridisk teori. Tradisjonelt har det vært forutsatt at en revisjon etter § 36 krever et ekstraordinært, vesentlig og uventet avvik fra den normale utviklingen.[2] Gjennom rettspraksis har det blitt utviklet nærmere kriterier for når det kan være grunnlag for å revidere personskadeoppgjør i henhold til avtl. § 36. Disse kriteriene vil bli utdypet i fortsettelsen.
Når det gjelder gjennomføringen av revisjonskravet, fastsetter ikke avtl. § 36 noen spesifikk løsning, annet enn den generelle adgangen til at avtalen kan «helt eller delvis settes til side eller endres». Løsningen må vurderes ut fra årsaken til at avtalen fremstår som urimelig. Ved forutsetningsbrister, som ofte er knyttet til fremtidige tap, bør utgangspunktet prinsipielt være at resultatet reflekterer det partene sannsynligvis ville ha avtalt dersom de bristende forutsetningene hadde blitt hensyntatt på avtaletidspunktet. I praksis kan dette imidlertid være utfordrende å gjennomføre. Derfor ser vi at domstolene ofte velger å fastsette et oppgjør som de anser som riktig fra starten, basert på en samlet vurdering av alle relevante forhold. Dette tilnærmingsmålet søker å balansere hensynet til forutberegnelighet og rimelighet i oppgjøret.[3]
Fremveksten av veiledende kriterier
Fase 1: Etablering av hjelpekriteriene. Angvik (RG 2005 s. 968)
Generalklausulen i avtl. § 36 har et bredt anvendelsesområde og gir rom for en omfattende helhetsvurdering. Hva som utgjør relevante momenter, og hvor terskelen ligger for å anse en avtale som så ubalansert at den fremstår som «urimelig», må presiseres og tilpasses det aktuelle livsområdet. For personskadeoppgjør har rettspraksis gradvis utviklet mer konkrete kriterier for avtalerevisjon etter avtl. § 36. Et viktig steg i denne utviklingen kom med Angvik (RG 2005 s. 968),[4] som ble avgjort av en enstemmig Frostating lagmannsrett 17. februar 2005. Dommen markerer en sentral milepæl i rettsutviklingen på området.
En kvinne ble skadet i en trafikkulykke i 1993. På grunnlag av det sakkyndige materialet som forelå, inngikk hun i 1996 en avtale med trafikkforsikringsselskapet om erstatningsoppgjør. Skadelidte ble ansett som yrkesvalghemmet, og avtalen ga henne blant annet erstatning for fremtidig inntektstap på 200 000 kroner. Avtalen inneholdt ingen forbehold om gjenopptakelse.
I ettertid ble det avdekket at skadelidte med høy sannsynlighet var varig ute av arbeidslivet som følge av skaden. Både tingretten og lagmannsretten åpnet for revisjon av avtalen etter avtl. § 36, og la til grunn at vilkårene for avtalerevisjon var oppfylt.
I denne saken var partene enige om at tre kumulative vilkår måtte være oppfylt for å kunne fremme krav om tilleggserstatning etter et forutsetningsvis endelig erstatningsoppgjør. Lagmannsretten gjengav kriteriene slik:
«1. Skaden må ha forandret seg vesentlig til ugunst for skadelidte siden avtalen ble inngått, enten med hensyn til medisinsk eller ervervsmessig invaliditet.[5]
2. Forandringen må ligge utenfor det begge parter regnet med da avtalen ble inngått.
3. Den inngåtte avtalen må i ettertid fremstå som urimelig og ubalansert i forhold til et riktig oppgjør.»
Lagmannsretten sluttet seg til de tre kumulative kriteriene og anvendte dem i den konkrete rettsanvendelsen. Det ble lagt til grunn at både skadelidte og forsikringsselskapet ved avtaleinngåelsen hadde forutsatt at skadelidte skulle vende tilbake til arbeid, men i et lettere yrke enn det hun hadde hatt før ulykken. Retten fant videre at utviklingen som førte til at skadelidte ble hundre prosent arbeidsufør som følge av ulykken, lå utenfor det som kunne forutses av noen av partene. Lagmannsretten vurderte det opprinnelige erstatningsoppgjøret som urimelig og ubalansert i lys av den nye situasjonen. Det ble i denne sammenheng vist til at partene hadde blitt enige om en eventuell tilleggserstatning på 900 000 kroner, forutsatt at kravet ble tatt til følge. Tilleggserstatningen utgjorde mer enn tre ganger det opprinnelige beløpet på 200 000 kroner for tap i fremtidig inntekt. Lagmannsretten kom dermed til samme prinsipielle resultat som tingretten, men utmålingen ble løst gjennom partenes avtale. Skadelidte ble tilkjent ytterligere 900 000 kroner som erstatning for fremtidig inntektstap.
Angvik-dommen og dens hjelpekriterier har hatt stor innvirkning på senere praksis, både i rettspraksis[6] og utenrettslig oppgjørspraksis,[7] samt i forarbeider[8] og juridisk teori.[9] Det er spesielt bemerkelsesverdig at Høyesterett har referert til oppstillingen fra Angvik-dommen og med det uttrykt sin tilslutning til kriteriene. Denne anerkjennelsen kom til uttrykk gjennom to høyesterettsdommer avsagt i 2013 og 2019, som vil bli nærmere omtalt i fortsettelsen.
Dommen og dens kallenavn har gitt opphav til det som ofte betegnes som «Angvik-kriteriene» eller «Angvik-vilkårene», en terminologi som også anvendes i denne boken/portalen.
Fase 2: Høyesteretts tilslutning i Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769)
Den første avgjørelsen hvor Høyesterett tilslutter seg kriteriene fra Angvik (RG 2005 s. 968), er Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769). I denne saken var skadelidte passasjer i en minibuss som ble påkjørt bakfra av en personbil i stor hastighet. Under forsikringsoppgjøret aksepterte skadelidte et beløp betegnet som «endelig oppgjør», «alt inkludert». Dette beløpet tok ikke høyde for fremtidig inntektstap, ettersom oppgjøret bygget på antakelsen om at skadelidtes ervervsevne var intakt. Da ervervsevnen senere ble redusert til 50 prosent, fremmet skadelidte krav om erstatning for lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv. Høyesterett konkluderte med at avtl. § 36 under enhver omstendighet ga skadelidte rett til å fremme krav for redusert ervervsevne, og det var derfor ikke nødvendig å ta stilling til forståelsen av oppgjørsavtalen.
I denne avgjørelsen peker førstvoterende på hvordan lagmannsretten oppstilte og formulerte de tre Angvik-kriteriene (se dommens avsnitt 47). Førstvoterende kommer deretter med egne merknader til kriteriene og uttrykker seg slik:
«Selv om det må fastholdes at det må skje en samlet vurdering av alle relevante omstendigheter, er jeg enig i at vilkårene gir god veiledning for når avtaleloven § 36 vil føre til at en oppgjørsavtale for personskade må settes til side på grunn av etterfølgende omstendigheter.» (avsnitt 48)
Presiseringen består av to elementer: Det første elementet er at kriteriene anses som relevante og vektige. Det andre elementet er at kriteriene kun har veiledende betydning. Andre momenter må også vurderes innenfor det brede skjønnet som avtl. § 36 forutsetter. Se utdypningen i punkt 27.5.2.4, hvor rettstilstanden oppsummeres.
I den konkrete rettsanvendelsen vurderte Høyesterett først om det forelå en avtale om erstatning for tap i fremtidig inntekt. Selv om det ikke ble tatt et endelig standpunkt, ble flere forhold trukket frem: Ordlyden ga begrenset veiledning, og det var ikke fremsatt krav om erstatning for tapt inntektsevne. Korrespondansen mellom partene viste heller ingen indikasjoner på at denne muligheten hadde vært tema. Beløpet på 50 000 kroner kunne vanskelig inkludere fremtidig inntektstap, og det hersket usikkerhet om det i det hele tatt forelå årsakssammenheng.[10]
Til tross for at skadelidte hadde advokatbistand, mente førstvoterende at risikoen for uklarheter ved tilblivelsen og den mangelfulle formaliseringen av avtalen burde ligge hos den profesjonelle parten – forsikringsselskapet. Det ble også påpekt at det kan være nødvendig å kreve at det eksplisitt fremgår at krav om erstatning for tap i fremtidig inntekt omfattes av et endelig oppgjør, selv om et slikt krav ikke er fremsatt. Førstvoterendes vurderinger antydet at det ikke forelå en bindende avtale om fremtidig inntektstap, selv om det ikke ble konkludert endelig.[11]
Fase 3: Stadfestinger og nyanseringer. Herøya (HR-2019-1153-A)
Den andre avgjørelsen fra Høyesterett som viser tilbake til de tre Angvik-kriteriene, er Herøya (HR-2019-1153-A). Saken gjaldt en kvinne som ble skadet i et bilsammenstøt. Tre år etter ulykken inngikk hun en avtale med trafikkforsikreren om erstatningsoppgjøret. Senere ble hun tilkjent uførepensjon som 100 prosent ervervsmessig ufør. Hun krevde gjenopptak av forsikringsoppgjøret med hjemmel i avtl. § 36. Ved konkretiseringen av bestemmelsens anvendelse i forbindelse med revisjon av personskadeoppgjør, viser førstvoterende tilbake til Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769) og denne avgjørelsens sitering av de tre kriteriene slik de ble utlagt i Angvik (RG 2005 s. 968). Allerede i den innledende tolkningsdelen av dommen fremheves sentrale linjer i rettsutviklingen på området, noe som stadfester de prinsippene som ble lagt til grunn i 2013-dommen.[12]
Dommen fra 2019 bidrar i tillegg til presiseringer og nyanseringer. I den konkrete rettsanvendelsen kommer dette til uttrykk gjennom ulike klargjøringer av generell karakter. I dommens avsnitt 56 blir den viktigste av klargjøringene formulert:
«Spørsmålet er likevel om dette er tilstrekkelig til at avtalerevisjon etter avtaleloven § 36 er utelukket. Som fremhevet i Rt. 2013 s. 769 må det holdes fast ved at [1] ‘det må skje en samlet vurdering av alle relevante omstendigheter’. Følgelig vil det [2] unntaksvis kunne være rom for avtalerevisjon selv om ikke alle de tre vilkårene er oppfylt. [3] Terskelen for å sette en avtale til side etter en helhetsvurdering må imidlertid under disse omstendigheter ligge ekstra høyt.» (kursiveringer i original)
Klammeparentesene er lagt til av meg for å fremheve votumets egen systematikk. Det første elementet er en stadfesting av 2013-dommens klargjøring av at Angvik-kriteriene inngår i en bredt sammensatt vurdering, hvor også andre momenter kan være relevante. Dette må avgjøres konkret ut fra den enkelte sakens egenart. Førstvoterende bringer deretter inn presiseringer og nyanseringer: Det er ikke et absolutt krav at alle de tre Angvik-kriteriene er oppfylt (se klammeparentes nr. 2). Uttalelsen står tilsynelatende i kontrast til det som i det foregående avsnittet omtales som «de tre kumulative vilkårene».[13] Likevel bekreftes det i siste del av sitatet (se klammeparentes nr. 3) at kriteriene ikke anviser en uttømmende liste av momenter. Her presiseres det at det kan «være rom for avtalerevisjon selv om ikke alle de tre vilkårene er oppfylt». Forståelsen er i tråd med at avtl. § 36 er en fleksibel regel som åpner for brede skjønnsmessige vurderinger. Bestemmelsen er en generell hjemmel for revisjon, der partenes samlede interesser må balanseres.
I den konkrete rettsanvendelsen konkluderte Høyesterett med at kravet ikke kunne tas til følge. På avtaletidspunktet var det tydelig at den senere utviklingen – at den ervervsmessige uførheten ble varig – ikke lå utenfor det som partene måtte forvente. Videre var det på tidspunktet for avtaleinngåelsen betydelig usikkerhet om utfallet i en eventuell tvist dersom uførheten skulle bli varig. Forsikringsselskapet ble derfor frifunnet.
Deloppsummering. De tre Angvik-kriteriene gir veiledning i en bredt sammensatt helhetsvurdering, som også åpner for andre momenter
Det klare utgangspunktet er at avtaler om personskadeoppgjør er bindende, og at partene derfor bærer risikoen for egne forutsetninger. Hovedregelen er at oppgjøret ikke påvirkes av endringer.
Avtl. § 36 gir imidlertid en snever unntaksadgang, med kriterier utviklet gjennom rettspraksis, som sterkt sammenfattet kan forklares slik: I vurderingen av om det skal åpnes for revisjon av det opprinnelige oppgjøret, vil det særlig være relevant å vurdere 1. om skaden har endret seg vesentlig til ugunst for skadelidte, enten medisinsk eller ervervsmessig, 2. hvorvidt endringen ligger utenfor det som begge parter regnet med da avtalen ble inngått, og 3. om avtalen i ettertid fremstår som urimelig og ubalansert sammenliknet med et riktig oppgjør.
Disse tre hjelpevilkårene, ofte referert til som Angvik-kriteriene, er ikke juridiske vilkår i lovens forstand, men snarere domstolsskapte retningslinjer. De er utviklet for å gjøre det enklere å vurdere om det er grunnlag for å revidere et personskadeoppgjør. Kriteriene er ikke nødvendigvis passende for alle typesituasjoner. Derfor må man unngå å bruke dem så skjematisk at man fjerner seg fra det materielle vurderingstemaet som avtl. § 36 anviser – nemlig om avtalen fremstår som urimelig å opprettholde etter en helhetsvurdering. Vurderingen må gjøres konkret og tilpasses den aktuelle typesituasjonen. Det er viktig å være bevisst på at disse tre kriteriene ikke er enerådende. Også andre momenter kan spille inn i en helhetlig vurdering av om avtalen er blitt kvalifisert urimelig. Når de tre Angvik-kriteriene ikke er oppfylt, vil imidlertid terskelen for å vurdere en avtale om erstatningsoppgjør som urimelig, normalt være særlig høy.
Sentrale vurderingsmomenter. Analyse av praksis
For å lettere kunne vise til de enkelte Angvik-kriteriene har jeg gitt dem spesifikke betegnelser: «forverringskriteriet», «uventethetskriteriet» og «ubalansekriteriet». Disse kan anses som et bidrag til begrepsdannelsen innen personskaderetten.
Forverringskriteriet
Forverringskriteriet innebærer at skadelidte etter det første oppgjøret må ha opplevd en negativ utvikling, enten medisinsk, økonomisk, eller begge deler. Avtl. § 36 har et så vidt anvendelsesområde at det kan gi grunnlag for revisjon selv ved utelukkende økonomisk forverring. For eksempel kan skadelidte ha opplevd en økning i ervervsuførheten etter det første oppgjøret uten at dette skyldes en forverring av helsetilstanden. I slike tilfeller åpner avtl. § 36 for revisjon, selv om forverringen kun gjelder tapsplanet. Dette skiller seg fra revisjon etter skl. § 3-8, som krever en forverring på realskadeplanet.
Denne løsningen støttes av ordlyden i avtl. § 36, som er bredt formulert og har som formål å fange opp ulike former for forutsetningsbrister. Forverringskriteriets henvisning til både medisinske og økonomiske negative endringer har videre solid forankring i rettspraksis og reflekteres allerede i det første Angvik-kriteriet. Når man korrigerer for feil betegnelser brukt av lagmannsretten – som ikke skilte tydelig mellom medisinsk invaliditet og ervervsuførhet – kan det første Angvik-kriteriet formuleres slik: Skadelidte må etter det første oppgjøret ha fått en økning i medisinsk invaliditet og/eller ervervsmessig uførhet.
Uttrykket «medisinsk eller ervervsmessig invaliditet», som ble brukt i RG 2005 s. 968, er uheldig formulert og burde vært presisert som «medisinsk invaliditet eller ervervsmessig uførhet». Dette skyldes at de to begrepene refererer til forskjellige forhold. Medisinsk invaliditet beskriver den medisinske funksjonsevnen, både fysisk og psykisk, mens ervervsuførhet handler om evnen til å utføre inntektsgivende arbeid. Sistnevnte krever en mer sammensatt vurdering som ikke bare tar hensyn til medisinske forhold, men også til faktorer som arbeidsmarkedsforhold og liknende.
I Angvik (RG 2005 s. 968) forble den medisinske invaliditeten uendret, men skadelidte opplevde en betydelig reduksjon i ervervsevnen. Lagmannsretten vurderte saken etter avtl. § 36 og åpnet for revisjon, noe som resulterte i en tilkjent erstatning på 900 000 kroner for fremtidig inntektstap.
For å kunne foreta en revisjon av personskadeoppgjøret etter avtl. § 36, er det et vilkår at det foreligger årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og de forholdene som begrunner revisjonen. Selv om årsakskravet ikke er spesifikt nevnt i ordlyden til avtl. § 36 – noe som kan forklares med bestemmelsens brede anvendelsesområde innen formueretten – og heller ikke eksplisitt fremgår av de såkalte Angvik-kriteriene, er det sikker rett at et årsakskrav gjelder også i denne sammenhengen, se punkt 27.2.[14]
Systematisk kan årsakskravet enten oppstilles som et selvstendig vilkår for revisjon eller innarbeides som en del av forverringskriteriet. Etter mitt syn gir det ofte en ryddigere og mer naturlig struktur å integrere årsakskravet i forverringskriteriet. Dette skyldes at vurderingen av hvorvidt skadelidtes situasjon er blitt forverret etter det første oppgjøret, vanligvis også innebærer en drøftelse av årsakene til forverringen. Videre bidrar en slik integrering til konsistens med det som etter hvert er blitt etablert praksis, nemlig å operere med de tre Angvik-kriteriene som rammeverk for revisjon av personskadeoppgjør etter avtl. § 36.
Uventethetskriteriet
For revisjon etter avtl. § 36 er det et vilkår at endringen må være uventet, noe som innebærer at endringen må ligge utenfor det partene med rimelighet kunne forutse. Forarbeidene til avtl. § 36 fremhever: «[s]om hovedbetingelse gjelder at avviket fra den regulære utvikling må være … uventet».[15] Dette kriteriet om uventethet reflekteres i det andre Angvik-kriteriet, som lyder: «Forandringen må ligge utenfor det begge parter regnet med da avtalen ble inngått.» Materielt sett er vilkåret strengt formulert, da det forutsetter en vesentlig endring som ikke var innenfor partenes forutsetninger. En grundig vurdering kreves både av hvilken informasjon som var tilgjengelig for partene på avtaletidspunktet, og av konsekvensene for skadelidte som følge av feil eller mangler ved det første oppgjøret. Denne tilnærmingen harmonerer godt med intensjonene bak avtl. § 36.
Ubalansekriteriet
Revisjon etter avtl. § 36 forutsetter at det første personskadeoppgjøret fremstår som så ubalansert mellom skadelidte og skadevolder at det vil være urimelig å opprettholde avtalen fremover. Ubalansen kan skyldes ukjente forhold ved avtalens inngåelse eller senere endringer som gjør oppgjørsavtalen urimelig. Dette er reflektert i det tredje Angvik-kriteriet, som lyder: «den inngåtte avtalen må i ettertid fremstå som urimelig og ubalansert i forhold til et riktig oppgjør».
Øvrige momenter
De tre kriteriene skal ikke forstås som absolutte vilkår og erstatter ikke det brede skjønnet som avtl. § 36 gir rom for etter sin ordlyd. Selv om konkrete hjelpekriterier kan være nyttige som veiledende knagger, er det enda viktigere å unngå en stivbent og skjematisk rettsanvendelse. Dette synes å være bakgrunnen for Høyesteretts prinsipielle avklaring om at det må foretas en samlet vurdering av alle relevante omstendigheter.[16] Dermed åpnes det for avtalerevisjon selv om ikke alle de tre kriteriene er oppfylt.[17]
Betydningen av å være bistått av advokat: I den helhetlige vurderingen av balansen i oppgjørsavtalen kan det være av betydning om skadelidte har hatt advokatbistand. Dersom skadelidte har vært representert av advokat, vil dette normalt tale mot at avtalen anses som kvalifisert urimelig, ettersom det da ikke foreligger samme skjevhet i styrkeforholdet som når skadelidte står alene overfor et forsikringsselskap. Dette argumentet er blant annet fremhevet i NOU 1994: 20 Personskadeerstatning. Lødruputvalget påpekte at domstolene er svært tilbakeholdne med å sette en avtale til side etter avtl. § 36, særlig når skadelidte har hatt advokatbistand. Utvalget uttalte: «[n]år skadelidte har vært bistått av advokat, vil det normalt ikke senere føre frem at skadelidte var den «svake part»».[18]
LB-2006-116597 er illustrerende. Saken gjaldt revisjon av et utenrettslig forlik i et personskadeoppgjør inngått i 1999, etter en trafikkulykke som inntraff i 1989. Lagmannsretten konkluderte med at den medisinske invaliditeten ikke hadde endret seg siden forliket ble inngått. Skadelidte fikk ikke medhold i påstanden om at forliket bygget på en forutsetning om at hun skulle komme i arbeid igjen i minst 50 prosent stilling, men kun at hun skulle kunne tjene et beløp tilsvarende folketrygdens grunnbeløp. Selv om denne forutsetningen om å tjene 1 G ikke ble oppfylt, kunne dette ikke anses som uventet for skadelidte. Totaloppgjøret var heller ikke så lavt at det alene kunne begrunne en revisjon. I den konkrete vurderingen la lagmannsretten blant annet vekt på følgende:
«Lagmannsretten har forståelse for at A er av den oppfatning at hun fikk lav erstatning. Oppgjøret er imidlertid ikke så dårlig at det i seg selv gir grunnlag for å sette til side forliksavtalen. Lagmannsretten har i denne forbindelse lagt vekt på at hun var representert ved advokat i forbindelse med forliksforhandlingene. Hvis hennes motivasjon for å godta oppgjøret var en antakelse om at hun ville komme i arbeide igjen, var dette en forutsetning hun selv må bære risikoen for.»
Skadelidtes behov for oppgjørskorreksjon: I helhetsvurderingen kan konsekvensene av om personskadeoppgjøret korrigeres eller ikke, også tillegges vekt. Hvor mye dette momentet skal tillegges betydning, avhenger av hvilken type situasjon som vurderes.
I storskadesaker og ved skader av middels alvorlighet utgjør en avtale om personskadeoppgjør ofte en av de mest betydningsfulle juridiske beslutningene en skadelidt tar. Et erstatningsoppgjør skal sikre et økonomisk grunnlag for resten av livet og bidra til å normalisere livet så langt det er mulig gjennom økonomisk kompensasjon. Betydningen av et korrekt oppgjør blir særlig fremtredende når skadelidte er ung og skadeomfanget betydelig. En slik argumentasjon harmonerer, etter mitt syn, med en mer liberal utvikling på andre områder av personskaderetten, eksempelvis spørsmål om avkortning ved skadelidtes medvirkning. Selv om dommer som Bilbelte (Rt. 2005 s. 887), Vorspiel (Rt. 2008 s. 453) og Sør-Aurdal (Rt. 2014 s. 1192) omhandler andre aspekter av erstatningsretten, viser de en økt vektlegging av den sosiale dimensjonen i moderne personskaderett. Denne utviklingen bør også få betydning for tolkningen og anvendelsen av regler om gjenåpning og revisjon, inkludert avtl. § 36.
I saker der skadelidte er godt voksen, må hensynet til et riktig oppgjør ofte veies opp mot hensynet til innrettelse og skadevolderens ønske om å avslutte saken. Dette er særlig aktuelt i tilfeller hvor skadelidte har opplevd et mindre tap av livskvalitet eller kun en begrenset reduksjon i inntekt. Hvis skadelidte i tillegg har vært klar over sakens usikkerhetsmomenter, som uklar årsakssammenheng, taler dette mot en revisjon av erstatningsoppgjøret. Slike forhold vil som regel allerede fremkomme gjennom vurderingen av uventethetskriteriet, slik det er omtalt tidligere.
Samlet helhetsvurdering. Kvalifikasjons-/terskelkravet
Det er som regel krevende å få revidert et avsluttet personskadeoppgjør basert på avtl. § 36. Revisjon forutsetter at avtalen fremstår som urimelig å opprettholde. Rettspraksis viser at domstolene stiller strenge krav for å akseptere at det foreligger en relevant bristende forutsetning, selv om en gjennomgang av rettspraksis indikerer en viss oppmyking.[19] Som understreket i forarbeidene kreves det at «avviket fra den regulære utvikling må være både uventet og vesentlig».[20]
Videre må det, etter en interesseavveining, fremstå som rimelig at motparten bærer risikoen for at forutsetningen viste seg å være feil. Høyesterett har fremhevet at avtl. § 36 er «en heller snever unntaksbestemmelse».[21] Terskelen for revisjon er særlig høy dersom forverringskriteriet, uventethetskriteriet og ubalansekriteriet ikke er oppfylt.[22]
Når revisjon kreves på grunn av forutsetningsbrister, forutsettes det at det har skjedd en betydelig endring siden det første oppgjøret. Lødruputvalget har formulert dette som at «[s]kal endrede forhold tillegges vekt, kreves i hvert fall at det er en vesentlig forandring som er inntruffet».[23] Tilsvarende prinsipper er anerkjent i juridisk teori, der Woxholth understreker at lempning kun kan skje dersom det er en klar forskjell mellom virkningene av den opprinnelige avtalen og det som anses som en rimelig løsning i rettsforholdet mellom partene.[24]
Særlig om forbehold – minikasuistikk
Generelle utgangspunkter
Skadelidte kan ta forbehold om ny behandling når oppgjøret er avtalebasert. Slike forbehold springer ut av det alminnelige prinsippet om avtalefrihet innenfor formueretten. Til dette utgangspunktet finnes det begrensninger. Begrensningene kommer til uttrykk gjennom preseptoriske regler der skadelidte gis et minstevern. I ysfl. § 16 angis en slik beskyttelsesregel: «Avtaler som begrenser arbeidstakers rettigheter etter loven er ugyldige». Revisjonsadgangen kan imidlertid utvides gjennom avtale, også i yrkesskadesaker.[25]
Særlige problemer oppstår for såkalte «skjulte forbehold».[26] Begrepet dekker situasjoner der felles, klart uttrykte forutsetninger for oppgjøret – etter konkret avtaletolkning – åpner for krav om ytterligere erstatning for senere omstendigheter utenfor disse forutsetningene. Problemstillingen kan ses fra to perspektiver: For det første kan partsforutsetningen anses som et «skjult forbehold» om retten til å kreve ytterligere erstatning dersom skadeutviklingen avviker fra partenes felles forutsetninger.[27] For det andre kan partsforutsetningen (forbeholdet) betraktes som en del av vurderingen av om vilkårene for ny behandling er oppfylt.[28] Hvilket perspektiv som velges vil være en smakssak. I praksis kan vurderingene overlappe.
Selv om oppgjøret er avtalebasert, åpner systemet opp for at ny behandling etter skl. § 3-8 kan skje. I forarbeidene til bestemmelsen uttrykkes det at skl. § 3-8 skal anses uttømmende for avtalebaserte oppgjør. Jeg vil derfor komme med noen kommentarer til enkelte aspekter ved avtalebaserte oppgjør.
Det kan være nødvendig å tolke forbeholdet, under forutsetning av at det er stiftet. Ved tolkningen kommer de avtalerettslige tolkningsprinsippene i utgangspunktet til anvendelse.[29] Det må gjøres en helhetsvurdering, der opplysninger fra skadelidte og skadevolders/selskapets side, korrespondansen mellom partene med videre tas med i vurderingen.
I tolkningen av forbehold har Høyesterett oppstilt visse prinsipper, se Ulland (Rt. 1980 s. 84). Dommen viser viktigheten av at forbeholdet tolkes i lys av øvrige omstendigheter. Avhengig av de konkrete forholdene, kan dette føre til en utvidende tolkning. Saken omhandlet en person som ble skadet i en trafikkulykke i 1962. Ulykken førte til brudd på hjerneskallen, blant annet. Saken ble forlikt i 1966, etter at skadelidtes helse bedret seg og han oppnådde en stilling med høyere lønn. Han ble tilkjent erstatning for påført tap. Det ble ikke fremmet krav om fremtidig inntektstap. Skadelidte tok imidlertid et forbehold om å gjøre dette dersom «slike følger som de sakkyndige nevner skulle opptre i fremtiden». Den sakkyndige hadde spesielt påpekt risikoen for utvikling av traumatisk epilepsi. Noen år senere forverret situasjonen seg betydelig, og skadelidte mistet sin stilling. I 1973 reiste han en ny sak med krav om erstatning for påført og fremtidig inntektstap. Høyesterett konkluderte med at forbeholdet, sett i lys av de øvrige omstendighetene, objektivt måtte forstås som dekkende mer enn bare risikoen for traumatisk epilepsi (s. 1090). Skadelidte fikk således medhold.
Bakgrunnsretten vil også ha betydning for tolkningen av forbeholdet. Et eksempel er tilfeller der skadelidte har påberopt de vanlige reglene for avtalerevisjon. LB-2001-2226 er illustrerende. I saken avsluttet skadelidtes advokat sitt akseptbrev med formuleringen: «Det taes imidlertid som vanlig forbehold om gjenopptakelse etter vanlige gjenopptakelsesregler dersom As fremtidige situasjon skulle bli vesentlig endret og at endringene kan tilbakeføres til bilulykken i desember 1991.» Retten tolket dette som et forbehold om avtalerevisjon som gikk utover det som følger av avtl. § 36. Uten et slikt eksplisitt forbehold, som allerede har grunnlag i bakgrunnsretten, ville formuleringen hatt begrenset selvstendig rettslig betydning.
Spørsmål om bortfall av forbehold kan oppstå i enkelte tilfeller, se LE-1997-175. En 40 år gammel mann mottok erstatning fra Trafikkforsikringsforeningen. Vurderingen var basert på en 50 prosent restarbeidsevne. Senere ble det avdekket at trafikkulykken hadde ført til 100 prosent uførhet. Herredsretten mente at erstatningsoppgjøret kunne gjenopptas og tilkjente en tilleggserstatning på 100 000 kroner. Lagmannsretten var enig i at vilkårene for gjenopptakelse var oppfylt, men reduserte tilleggserstatningen til 20 000 kroner. Til slutt ble skadelidte og TFF enige om et beløp på 600 000 kroner, omforent. Basert på en konkret bevisvurdering konkluderte retten med at skadelidte ikke hadde avstått fra forbeholdet ved å godta det omforente tilbudet. Selskapet ble ansett som nærmest til å tydeliggjøre at et forbehold skulle anses bortfalt som følge av den omforente løsningen.
[1] Sml. presiseringen i bl.a. Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769, avsnitt 44), som det senere er vist tilbake til i dommer som Herøya (HR-2019-1153-A, avsnitt 47).
[2] Jf. bl.a. Arnholm 1975 s. 36. Sml. Ot.prp. nr. 5 (1982–83) s. 35, samt rettspraksis som bl.a. Eidsivating lagmannsretts dom 21. november 1989 (upublisert) og LB-2002-616. Fra eldre rettspraksis, se bl.a. RG 1971 s. 36.
[3] Se til illustrasjon Vulk (RG 2008 s. 919), som gjaldt krav om erstatning for løsemiddelskade etter yrkesskadeforsikringsloven.
[4] Kallenavnet er innarbeidet, og benyttes bl.a. i NOU 2011: 16 s. 397.
[5] Uttrykket «medisinsk eller ervervsmessig invaliditet» er lite heldig, og burde vært formulert slik: «medisinsk invaliditet eller ervervsmessig uførhet». Se nærmere i punkt 27.5.2.2.
[6] Fra høyesterettsrettspraksis, se Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769, avsnitt 47) og Herøyaveien (HR-2019-1153-A, avsnitt 48). Fra lagmannsrettspraksis, se bl.a. RG 2004 s. 111, LB-2003-7771, LB-2006-116597 og LE-2012-49821. Angvik-kriteriene finnes også i en rekke avgjørelser fra tingrettene, se eksempelvis TOSLO-2005-68 (trafikkskade), samt upubliserte avgjørelser slik som Asker og Bærum tingretts dom 17. april 2008 og Oslo tingretts dom 9. mars 2009.
[7] Se Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769, avsnitt 48), som viser til «selskapspraksis». Dette samsvarer med mine observasjoner fra de siste tjue årene av hva som er en utbredt tilnærming til revisjon av personskadeoppgjør basert på avtl. § 36.
[8] Se NOU 2011: 16 s. 397.
[9] Se bl.a. Thorson 2015 s. 243.
[10] Ut fra usikkerheten om det overhodet forelå årsakssammenheng, oppstår spørsmålet om hvor hensiktsmessig det var av førstvoterende å sammenlikne den faste summen på 50 000 kroner med spesifikke tap knyttet til varig skade, se dommens avsnitt 50. For selskapet var nok alternativet å gi et fullstendig avslag. Jeg er derfor enig med Thorson 2015, når han bemerker at «[s]lik sett har premissene noe uvirkelig over seg» (s. 243). Domsgrunnene må trolig på dette punktet forstås i lys av at saken ble fremmet som et revisjonskrav, og partene ved behandlingen for Høyesterett la til grunn at det var årsakssammenheng.
[11] Slik også Thorson 2015 s. 243.
[12] Se dommens avsnitt 48.
[13] Se dommens avsnitt 55.
[14] Se til illustrasjon bl.a. RG 2004 s. 111, RG 1999 s. 728 og LB-2001-2226. Sakene omhandlet personskader ved bilulykke.
[15] Ot.prp. nr. 5 (1982–83) s. 35.
[16] Se Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769, avsnitt 48) og Herøya (HR-2019-1153-A, avsnitt 48 og 56).
[17] Se Herøya (HR-2019-1153-A, avsnitt 56).
[18] NOU 1994: 20 s. 69.
[19] En slik iakttakelse av utviklingstrekk i rettspraksis beskrives allerede i proposisjonen, se Ot.prp. nr. 5 (1982–83) s. 35, og mine analyser av nyere dommer viser en fortsatt rettsutvikling i samme retning.
[20] Ot.prp. nr. 5 (1982–83) s. 35.
[21] Minibuss-passasjer (Rt. 2013 s. 769, avsnitt 44).
[22] Herøya (HR-2019-1153-A, avsnitt 44).
[23] NOU 1994: 20 s. 69.
[24] Woxholth [Avtalerett, 6. utgave, side 355]
[25] Forsikringsskadenemnda uttalte i FSN-5021 at det «finner det klart at det må være full frihet til å avtale en videre adgang til gjenopptakelse i favør av forsikrede enn det som følger av disse reglene [yrkesskadeforskriften § 5-1, avtaleloven § 36]».
[26] Nygård 2007 s. 39.
[27] Se for eksempel RG 2001 S. 136.
[28] Se for eksempel RG 2005 s. 968.
[29] Jf. bl.a. Woxholth 2002 s. 431 f. og Hov/Høgberg 2006.
Særregelen om yrkesskader, yrkesskadeforskriften § 5-1
Generelt: Yrkesskadeforskriften § 5-1 fastsetter en spesialregel om etteroppgjør i yrkesskadesaker. Forskriftens § 2-2 gjelder dekning av fremtidige merutgifter, mens kap. 3 og 4 regulerer henholdsvis erstatning for fremtidig inntektstap og menerstatning.
Revisjonsadgangen er forbeholdt skadelidte, jf. uttrykket «kan skadelidte kreve etteroppgjør». Yrkesskadeforsikreren har ikke adgang til å kreve revisjon, selv om skadelidtes situasjon skulle forbedres mer enn antatt. At revisjonsadgangen er ensidig – en «eksklusiv rettighet» for skadelidte – er i samsvar med generelle prinsipper om gjenåpning og etteroppgjør i personskadesaker.[1]
Etter yrkesskadeforskriften § 5-1 er det nok at enten den ervervsmessige uføregraden eller den medisinske invaliditeten har endret seg for å kunne kreve etteroppgjør. Denne bestemmelsen gir dermed et bredere revisjonsgrunnlag enn det som følger av skl. § 3-8, hvor kun forverring av skadelidtes helse er av betydning.
Finansklagenemnda har anvendt ulike tilnærminger i sine uttalelser. I FSN-7265 ble det bemerket at «endring av uføregrad kan gi grunnlag for revisjon av oppgjør etter yrkesskadeforskriften § 5-1 selv om det ikke foreligger en påviselig helseforverring». En tydelig støtte til samme tilnærming fremgår av FSN-4366: «Ut fra intensjonen i forskriften § 5-1 må klageren ... ha krav på etteroppgjør, selv om det ikke kan påvises noen funksjonsforverrelse.» Jf. også andre avgjørelser som FSN-5109 og FSN-3884.
Bildet er imidlertid ikke klart, og det finnes avgjørelser som bygger på en motsatt rettsoppfatning. Til illustrasjon kan FSN-6720 nevnes, hvor flertallet uttalte: «Forskriftens krav om vesentlig endring av uføregrad må etter flertallets syn i utgangspunktet forstås slik at det er helsetilstanden som må forverres. En ny vurdering av uføregraden uten at det er skjedd noen helseforverring, kan i utgangspunktet ikke gi grunnlag for etteroppgjør etter § 5-1. Dette må normalt gjelde selv om det fastsettes en ny uføregrad som avviker vesentlig fra den som tidligere er fastsatt.»
Denne inkonsekvente praksisen viser at tolkningen av regelverket ikke er ensartet, og det skaper usikkerhet både for skadelidte og forsikringsselskapene.
Det har vært uklart hvorvidt yrkesskadeforskriften § 5-1 gir en uttømmende regulering, eller om den kan suppleres av avtl. § 36, og eventuelt skl. § 3-8. Rettsusikkerheten har kommet til uttrykk i det varierte avgjørelsesmaterialet. Enkelte avgjørelser har ansett § 5-1 som uttømmende innenfor sitt anvendelsesområde, begrenset til revisjon ved helseforverringer.[2] Andre har imidlertid bygget på en motsatt forståelse, hvor supplerende gjenåpnings- og revisjonsregler anses relevante.[3] En tredje tilnærming finnes i avgjørelser som anerkjenner forskriftens § 5-1 som hovedsakelig uttømmende, men åpner for supplering i særskilte tilfeller.[4] Endelig avklaring kom i 2020 gjennom Trykkoker (HR-2020-2332-A). Saken gjaldt en laboratorieleder som ble alvorlig brannskadet i 2001 da en trykkoker eksploderte. Skadelidte mottok erstatning under arbeidsgiverens yrkesskadeforsikring, basert på 60 prosent ervervsuførhet. I 2015 utviklet hun psykiske plager og økte smerter, og i 2018 krevde hun revisjon av erstatningsoppgjøret. Skadelidte fikk medhold i sitt krav.[5]
Høyesterett presiserte at forskriftens § 5-1 utgjør en uttømmende regulering av adgangen til etteroppgjør når kravet er begrunnet i en vesentlig forverring av enten ervervsuførheten eller den medisinske invaliditeten. Når revisjonskrav etter yrkesskadeforsikringsloven bygger på slike forverringer, kan skadelidte dermed ikke påberope seg avtl. § 36 eller læren om bristende forutsetninger. Dersom kravet om etteroppgjør derimot er basert på forhold som faller utenfor rammen av § 5-1, kan alminnelige avtalerettslige regler komme til anvendelse. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom avtalen lider av en tilblivelsesmangel.[6]
I oppgjørs- og nemndspraksis har det ofte blitt hevdet at yrkesskadeforskriften er «lex specialis» som begrunnelse for at den skal anses uttømmende innen sitt område. Til illustrasjon kan FinKN-2012-576 og FinKN-2011-462 nevnes, hvor også lex superior-prinsippet trekkes inn. Denne begrepsbruken er imidlertid ikke helt presis, ettersom lex superior handler om kollisjoner mellom regler av ulik rang. En slik kollisjon foreligger ikke her, da forholdet gjelder lovbestemmelser som skl. § 3-8 og avtl. § 36 opp mot en forskrift, nemlig yrkesskadeforskriften § 5-1.[7] En mer presis terminologi ville være å begrunne dette i en innskrenkende tolkning av for eksempel skl. § 3-8.
Vesentlighetskravet. Analyse av praksis
Forarbeidene til yrkesskadeforskriften gir noe veiledning om forståelsen av begrepet «vesentlig». I utvalgsinnstillingen fra 15. oktober 1990 står det: «Utvalget har vurdert om det bør fastsettes en prosentsats her, men utvalget har kommet til at dette spørsmålet bør overlates til praksis. Utvalget vil imidlertid antyde at endringen bør være minst 20 %.»[8] Dette tolkes som en henvisning til prosentpoeng,[9] som angir den numeriske økningen. For eksempel, dersom skadelidtes ervervsmessige uførhet øker fra 10 prosent til 20 prosent, utgjør dette en økning på 10 prosentpoeng. Den forholdsmessige økningen ville derimot være 100 prosent, men dette er ikke relevant i denne sammenhengen.
Ved revisjon av menerstatning knytter den relevante vurderingen seg til endringen i skadelidtes helsetilstand, målt gjennom den medisinske invaliditetsgraden. Skadelidte behøver ikke å pådra seg en ny sykdom eller svekkelse; det er tilstrekkelig at det foreligger en forverring av den opprinnelige helsetilstanden.
Når merutgiftene har økt vesentlig, fremgår det av forarbeidene at dette også forutsetter en forverring av selve skaden. I NOU 1994: 20 s. 182 uttales det: «Også for etteroppgjør m.h.t. erstatning for fremtidige utgifter er det et vilkår at invaliditetsgraden er vesentlig endret. Det vil altså ikke være tilstrekkelig å vise til et forhøyet anslag for utgiftenes størrelse, med mindre dette skyldes forhold som også medfører en forhøyet invaliditetsgrad.». Revisjon av erstatning for merutgifter krever derfor at skadelidtes invaliditetsgrad har endret seg. Endringen må – som ellers – ha en adekvat årsakssammenheng med ansvarshendelsen. For denne posten er kravet om en årsaksrelatert endring på realskadeplanet begrunnet i at merutgifter vanligvis henger nært sammen med fysiske og psykiske funksjonsbegrensninger.
For fremtidig inntektstap er spørsmålet om revisjon omdiskutert, og praksis fremstår som fragmentert. I FSN-6720 hevdet flertallet: «[e]n ny vurdering av uføregraden uten at det er skjedd noen helseforverring, kan i utgangspunktet ikke gi grunnlag for etteroppgjør etter § 5-1». Den nye vurderingen av uføregraden fra Nav ble ansett utilstrekkelig som grunnlag for revisjon av oppgjøret (dissens). At praksis er inkonsekvent, illustreres blant annet i FSN-7265. Her uttalte nemnda at den «har i tidligere uttalelser lagt til grunn at endring av uføregrad kan gi grunnlag for revisjon av oppgjør etter Yrkesskadeforskriften § 5-1 selv om det ikke foreligger en påviselig helseforverring». Jf. også FSN-3884, FSN-3956, FSN-4366 og FSN-5109. Slike tilfeller kan være relevante når en antatt arbeidsevne viser seg å være urealistisk.
Etter mitt syn bør det være tilstrekkelig for revisjon etter forskriftens § 5-1 at skadelidte opplever en vesentlig forverring av arbeidsevnen (ervervsevnen), forutsatt at denne forverringen kan knyttes til arbeidshendelsen. Det bør ikke stilles som et tilleggskrav at skadelidte også må dokumentere en forverring av sin medisinske tilstand, selv om en slik sammenheng ofte foreligger i praksis. Synspunktet finner støtte i ordlyden, som bruker formuleringen «skadelidtes ervervsmessige uføregrad eller medisinske invaliditet som følge av ulykken endrer seg vesentlig». Bestemmelsene i yrkesskadeforskriften er i andre sammenhenger blitt tolket i samsvar med en alminnelig språkforståelse, trolig for å ivareta hensynet til forutberegnelighet. Løsningen har også støtte i juridisk teori[10] og rettspraksis, blant annet LG-2020-64263 og LB-2022-124704, men savner foreløpig en endelig avklaring fra Høyesterett.
Det stilles ikke krav om at endringen må være uforutsett, noe som skiller revisjon av oppgjør etter yrkesskadeforskriften § 5-1 fra revisjon etter avtaleloven § 36. Dette fremgår tydelig av ordlyden i forskriftens § 5-1 og er bekreftet i andre rettskilder. I forarbeidene uttales det: «Mange skadelidte prøver å være i arbeide, men må gi seg etter et par år som følge av skaden eller sykdommen. Etter utvalgets mening bør ikke disse tape i erstatningsoppgjøret på at de har prøvd å være i arbeid.»[11] Forståelsen støttes også i juridisk teori. Nygård fremhever, med henvisning til forarbeidene, at «det [kan] synes som om kravet til ‘uventet’ ikke er like fremtredende innenfor gjenopptak etter yrkesskadeforsikringsloven som ved avtaleloven § 36».[12]
Årsakskravet: Forverringen må skyldes arbeidseksponeringen
Revisjon av erstatningsoppgjør forutsetter at forverringen av skaden eller sykdommen har sin årsak i arbeidshendelsen. Selv om årsakskravet ikke er uttrykkelig angitt i ordlyden i forskriftens § 5-1, fremgår det klart av forarbeidene,[13] bygger på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og er stadfestet i rettspraksis.[14]
De alminnelige årsaksreglene legges til grunn, jf. blant annet Schizofreni (Rt. 2007 s. 172, avsnitt 41 og 65). Forverringen må ha en faktisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen etter betingelseslæren. Kravet til rettslig årsakssammenheng innebærer at arbeidshendelsen ikke må være så uvesentlig at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den (uvesentlighetslæren). Det stilles ikke krav om at ansvarshendelsen må være hovedårsaken til den endringen som begrunner kravet om etteroppgjør.[15]
Femårsfristen
Yrkesskadeforskriften § 5-1 første ledd andre punktum fastsetter en frist for å kreve etteroppgjør. Etteroppgjør må kreves innen fem år fra oppgjørets avslutning. Denne fristregelen utgjør en del av bestemmelsens materielle innhold. Selv om ordlyden ikke spesifiserer nøyaktig når fristen begynner å løpe, har Høyesterett avklart at «fristen etter § 5-1 først løper fra det tidspunkt oppgjøret avsluttes», se Trykkoker (HR-2020-2332-A, avsnitt 46).
Per i dag er det uavklart om femårsfristen etter yrkesskadeforskriften § 5-1 løper fra oppgjøret av den konkrete erstatningsposten som kreves revidert, eller fra tidspunktet da oppgjøret for alle erstatningsposter ble avsluttet.[16] Dette skaper utfordringer i situasjoner der skadelidte har mottatt oppgjør for enkelte poster, som menerstatning, før andre, som grunnerstatning. Dersom helsetilstanden forverres mer enn fem år etter oppgjøret av menerstatningen, men innen fem år etter oppgjøret av grunnerstatningen, oppstår spørsmålet om etteroppgjørskravet for menerstatningen kan avvises på grunn av fristens utløp.
Verken ordlyden eller forarbeidene gir klare svar på om det er den endelige avslutningen av oppgjøret som skal være avgjørende for femårsfristen i yrkesskadeforskriften § 5-1. I juridisk teori er det blitt argumentert for at hver erstatningspost bør vurderes separat.[17] Reelle hensyn støtter også en slik tilnærming. Begrunnelsen for etteroppgjør knytter seg ofte til ulike tapsposter avhengig av saken. Ved alminnelig foreldelse forstås det dessuten som en hovedregel at fristen løper separat for hver enkelt post. Dette kan tale for en lignende tilnærming ved revisjon av erstatningsoppgjør.
I motsetning til argumentene for separate vurderinger står forarbeidene til yrkesskadeforskriften. De som utformet forskriften, la til grunn at yrkesskader generelt kunne gjøres opp samlet, med mulighet for senere revisjon av hele saken.[18] Tilnærmingen reflekteres også i avgjørelser fra Forsikringsklagenemnda, særlig i flertallsvotumene. Til illustrasjon kan FinKN 2009-125 nevnes, hvor flertallet uttalte at «[o]rdlyden i § 5-1 tyder på at oppgjøret skal ses som en enhet, slik at femårsfristen for alle erstatningspostene løper fra avslutningen av det totale oppgjøret».
Det er uheldig for både yrkesskadeforsikrere og skadelidte at spørsmål om slike fristregler er preget av så betydelig uklarhet.[19]
[1] Sml. NOU 2011: 16 s. 394.
[2] Se til illustrasjon flertallsvotumet i FinKN-2012-576. Se også Nord-Troms herredsretts dom 24. oktober 2008 (07-192104TVI-NHER), samt LH-2008-191405.
[3] Se til illustrasjon x, y og z.
[4] Se til illustrasjon FinKN-2012-576, hvor nemnda uttaler følgende: «Nemnda ser, som nevnt i uttalelsen, ikke bort fra at avtaleloven § 36 i enkelte, helt spesielle, tilfeller vil kunne åpne for å tilsidesette også erstatningsoppgjør etter yfl. etter utløpet av tidsfristen for etteroppgjør. Men hensett til den uttrykkelige reguleringen av vilkårene for etteroppgjør i standardforskriften, og til at det er satt en frist for fremsettelse av krav om slikt oppgjør, er terskelen for å sette til side/endre en oppgjørsavtale med hjemmel i avtaleloven § 36 regelmessig svært høy.».
[5] Dommen er omtalt av Wilhelmsen 2021 s. 15–17.
[6] For en utførlig gjennomgang av reglene om etteroppgjør ved yrkesskade, se Skårberg 2024 s. 428–439
[7] Sml. poengteringen hos Thorson 2015 s. 255.
[8] NOU 1994: 20 s. 182.
[9] Se NOU 2011: 16 s. 294 med tilslutning i Trykkoker (HR-2020-2332-A, avsnitt 40).
[10] Se bl.a. Skårberg 2024 s. 429.
[11] NOU 1994: 20 s. 181.
[12] Nygård 2007 s. 51.
[13] NOU 1994: 20 s. 182.
[14] Se til illustrasjon LB-2014-47160, hvor retten foretar nokså utførlige årsaksvurderinger.
[15] Se nærmere om årsakskravet i bokens kap. 10–12.
[16] For en utførlig analyse av denne problemstillingen, se Skårberg 2024 s. 430 f.
[17] Se bl.a. Skårberg og Reusch 2003 s. 174.
[18] NOU 1994: s. 20 s. 182.
[19] Sml. Thorson 2015 s. 254.
Generelt: Yrkesskadeforskriften § 5-1 fastsetter en spesialregel om etteroppgjør i yrkesskadesaker. Forskriftens § 2-2 gjelder dekning av fremtidige merutgifter, mens kap. 3 og 4 regulerer henholdsvis erstatning for fremtidig inntektstap og menerstatning.
Revisjonsadgangen er forbeholdt skadelidte, jf. uttrykket «kan skadelidte kreve etteroppgjør». Yrkesskadeforsikreren har ikke adgang til å kreve revisjon, selv om skadelidtes situasjon skulle forbedres mer enn antatt. At revisjonsadgangen er ensidig – en «eksklusiv rettighet» for skadelidte – er i samsvar med generelle prinsipper om gjenåpning og etteroppgjør i personskadesaker.[1]
Etter yrkesskadeforskriften § 5-1 er det nok at enten den ervervsmessige uføregraden eller den medisinske invaliditeten har endret seg for å kunne kreve etteroppgjør. Denne bestemmelsen gir dermed et bredere revisjonsgrunnlag enn det som følger av skl. § 3-8, hvor kun forverring av skadelidtes helse er av betydning.
Finansklagenemnda har anvendt ulike tilnærminger i sine uttalelser. I FSN-7265 ble det bemerket at «endring av uføregrad kan gi grunnlag for revisjon av oppgjør etter yrkesskadeforskriften § 5-1 selv om det ikke foreligger en påviselig helseforverring». En tydelig støtte til samme tilnærming fremgår av FSN-4366: «Ut fra intensjonen i forskriften § 5-1 må klageren ... ha krav på etteroppgjør, selv om det ikke kan påvises noen funksjonsforverrelse.» Jf. også andre avgjørelser som FSN-5109 og FSN-3884.
Bildet er imidlertid ikke klart, og det finnes avgjørelser som bygger på en motsatt rettsoppfatning. Til illustrasjon kan FSN-6720 nevnes, hvor flertallet uttalte: «Forskriftens krav om vesentlig endring av uføregrad må etter flertallets syn i utgangspunktet forstås slik at det er helsetilstanden som må forverres. En ny vurdering av uføregraden uten at det er skjedd noen helseforverring, kan i utgangspunktet ikke gi grunnlag for etteroppgjør etter § 5-1. Dette må normalt gjelde selv om det fastsettes en ny uføregrad som avviker vesentlig fra den som tidligere er fastsatt.»
Denne inkonsekvente praksisen viser at tolkningen av regelverket ikke er ensartet, og det skaper usikkerhet både for skadelidte og forsikringsselskapene.
Det har vært uklart hvorvidt yrkesskadeforskriften § 5-1 gir en uttømmende regulering, eller om den kan suppleres av avtl. § 36, og eventuelt skl. § 3-8. Rettsusikkerheten har kommet til uttrykk i det varierte avgjørelsesmaterialet. Enkelte avgjørelser har ansett § 5-1 som uttømmende innenfor sitt anvendelsesområde, begrenset til revisjon ved helseforverringer.[2] Andre har imidlertid bygget på en motsatt forståelse, hvor supplerende gjenåpnings- og revisjonsregler anses relevante.[3] En tredje tilnærming finnes i avgjørelser som anerkjenner forskriftens § 5-1 som hovedsakelig uttømmende, men åpner for supplering i særskilte tilfeller.[4] Endelig avklaring kom i 2020 gjennom Trykkoker (HR-2020-2332-A). Saken gjaldt en laboratorieleder som ble alvorlig brannskadet i 2001 da en trykkoker eksploderte. Skadelidte mottok erstatning under arbeidsgiverens yrkesskadeforsikring, basert på 60 prosent ervervsuførhet. I 2015 utviklet hun psykiske plager og økte smerter, og i 2018 krevde hun revisjon av erstatningsoppgjøret. Skadelidte fikk medhold i sitt krav.[5]
Høyesterett presiserte at forskriftens § 5-1 utgjør en uttømmende regulering av adgangen til etteroppgjør når kravet er begrunnet i en vesentlig forverring av enten ervervsuførheten eller den medisinske invaliditeten. Når revisjonskrav etter yrkesskadeforsikringsloven bygger på slike forverringer, kan skadelidte dermed ikke påberope seg avtl. § 36 eller læren om bristende forutsetninger. Dersom kravet om etteroppgjør derimot er basert på forhold som faller utenfor rammen av § 5-1, kan alminnelige avtalerettslige regler komme til anvendelse. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom avtalen lider av en tilblivelsesmangel.[6]
I oppgjørs- og nemndspraksis har det ofte blitt hevdet at yrkesskadeforskriften er «lex specialis» som begrunnelse for at den skal anses uttømmende innen sitt område. Til illustrasjon kan FinKN-2012-576 og FinKN-2011-462 nevnes, hvor også lex superior-prinsippet trekkes inn. Denne begrepsbruken er imidlertid ikke helt presis, ettersom lex superior handler om kollisjoner mellom regler av ulik rang. En slik kollisjon foreligger ikke her, da forholdet gjelder lovbestemmelser som skl. § 3-8 og avtl. § 36 opp mot en forskrift, nemlig yrkesskadeforskriften § 5-1.[7] En mer presis terminologi ville være å begrunne dette i en innskrenkende tolkning av for eksempel skl. § 3-8.
Vesentlighetskravet. Analyse av praksis
Forarbeidene til yrkesskadeforskriften gir noe veiledning om forståelsen av begrepet «vesentlig». I utvalgsinnstillingen fra 15. oktober 1990 står det: «Utvalget har vurdert om det bør fastsettes en prosentsats her, men utvalget har kommet til at dette spørsmålet bør overlates til praksis. Utvalget vil imidlertid antyde at endringen bør være minst 20 %.»[8] Dette tolkes som en henvisning til prosentpoeng,[9] som angir den numeriske økningen. For eksempel, dersom skadelidtes ervervsmessige uførhet øker fra 10 prosent til 20 prosent, utgjør dette en økning på 10 prosentpoeng. Den forholdsmessige økningen ville derimot være 100 prosent, men dette er ikke relevant i denne sammenhengen.
Ved revisjon av menerstatning knytter den relevante vurderingen seg til endringen i skadelidtes helsetilstand, målt gjennom den medisinske invaliditetsgraden. Skadelidte behøver ikke å pådra seg en ny sykdom eller svekkelse; det er tilstrekkelig at det foreligger en forverring av den opprinnelige helsetilstanden.
Når merutgiftene har økt vesentlig, fremgår det av forarbeidene at dette også forutsetter en forverring av selve skaden. I NOU 1994: 20 s. 182 uttales det: «Også for etteroppgjør m.h.t. erstatning for fremtidige utgifter er det et vilkår at invaliditetsgraden er vesentlig endret. Det vil altså ikke være tilstrekkelig å vise til et forhøyet anslag for utgiftenes størrelse, med mindre dette skyldes forhold som også medfører en forhøyet invaliditetsgrad.». Revisjon av erstatning for merutgifter krever derfor at skadelidtes invaliditetsgrad har endret seg. Endringen må – som ellers – ha en adekvat årsakssammenheng med ansvarshendelsen. For denne posten er kravet om en årsaksrelatert endring på realskadeplanet begrunnet i at merutgifter vanligvis henger nært sammen med fysiske og psykiske funksjonsbegrensninger.
For fremtidig inntektstap er spørsmålet om revisjon omdiskutert, og praksis fremstår som fragmentert. I FSN-6720 hevdet flertallet: «[e]n ny vurdering av uføregraden uten at det er skjedd noen helseforverring, kan i utgangspunktet ikke gi grunnlag for etteroppgjør etter § 5-1». Den nye vurderingen av uføregraden fra Nav ble ansett utilstrekkelig som grunnlag for revisjon av oppgjøret (dissens). At praksis er inkonsekvent, illustreres blant annet i FSN-7265. Her uttalte nemnda at den «har i tidligere uttalelser lagt til grunn at endring av uføregrad kan gi grunnlag for revisjon av oppgjør etter Yrkesskadeforskriften § 5-1 selv om det ikke foreligger en påviselig helseforverring». Jf. også FSN-3884, FSN-3956, FSN-4366 og FSN-5109. Slike tilfeller kan være relevante når en antatt arbeidsevne viser seg å være urealistisk.
Etter mitt syn bør det være tilstrekkelig for revisjon etter forskriftens § 5-1 at skadelidte opplever en vesentlig forverring av arbeidsevnen (ervervsevnen), forutsatt at denne forverringen kan knyttes til arbeidshendelsen. Det bør ikke stilles som et tilleggskrav at skadelidte også må dokumentere en forverring av sin medisinske tilstand, selv om en slik sammenheng ofte foreligger i praksis. Synspunktet finner støtte i ordlyden, som bruker formuleringen «skadelidtes ervervsmessige uføregrad eller medisinske invaliditet som følge av ulykken endrer seg vesentlig». Bestemmelsene i yrkesskadeforskriften er i andre sammenhenger blitt tolket i samsvar med en alminnelig språkforståelse, trolig for å ivareta hensynet til forutberegnelighet. Løsningen har også støtte i juridisk teori[10] og rettspraksis, blant annet LG-2020-64263 og LB-2022-124704, men savner foreløpig en endelig avklaring fra Høyesterett.
Det stilles ikke krav om at endringen må være uforutsett, noe som skiller revisjon av oppgjør etter yrkesskadeforskriften § 5-1 fra revisjon etter avtaleloven § 36. Dette fremgår tydelig av ordlyden i forskriftens § 5-1 og er bekreftet i andre rettskilder. I forarbeidene uttales det: «Mange skadelidte prøver å være i arbeide, men må gi seg etter et par år som følge av skaden eller sykdommen. Etter utvalgets mening bør ikke disse tape i erstatningsoppgjøret på at de har prøvd å være i arbeid.»[11] Forståelsen støttes også i juridisk teori. Nygård fremhever, med henvisning til forarbeidene, at «det [kan] synes som om kravet til ‘uventet’ ikke er like fremtredende innenfor gjenopptak etter yrkesskadeforsikringsloven som ved avtaleloven § 36».[12]
Årsakskravet: Forverringen må skyldes arbeidseksponeringen
Revisjon av erstatningsoppgjør forutsetter at forverringen av skaden eller sykdommen har sin årsak i arbeidshendelsen. Selv om årsakskravet ikke er uttrykkelig angitt i ordlyden i forskriftens § 5-1, fremgår det klart av forarbeidene,[13] bygger på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og er stadfestet i rettspraksis.[14]
De alminnelige årsaksreglene legges til grunn, jf. blant annet Schizofreni (Rt. 2007 s. 172, avsnitt 41 og 65). Forverringen må ha en faktisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen etter betingelseslæren. Kravet til rettslig årsakssammenheng innebærer at arbeidshendelsen ikke må være så uvesentlig at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den (uvesentlighetslæren). Det stilles ikke krav om at ansvarshendelsen må være hovedårsaken til den endringen som begrunner kravet om etteroppgjør.[15]
Femårsfristen
Yrkesskadeforskriften § 5-1 første ledd andre punktum fastsetter en frist for å kreve etteroppgjør. Etteroppgjør må kreves innen fem år fra oppgjørets avslutning. Denne fristregelen utgjør en del av bestemmelsens materielle innhold. Selv om ordlyden ikke spesifiserer nøyaktig når fristen begynner å løpe, har Høyesterett avklart at «fristen etter § 5-1 først løper fra det tidspunkt oppgjøret avsluttes», se Trykkoker (HR-2020-2332-A, avsnitt 46).
Per i dag er det uavklart om femårsfristen etter yrkesskadeforskriften § 5-1 løper fra oppgjøret av den konkrete erstatningsposten som kreves revidert, eller fra tidspunktet da oppgjøret for alle erstatningsposter ble avsluttet.[16] Dette skaper utfordringer i situasjoner der skadelidte har mottatt oppgjør for enkelte poster, som menerstatning, før andre, som grunnerstatning. Dersom helsetilstanden forverres mer enn fem år etter oppgjøret av menerstatningen, men innen fem år etter oppgjøret av grunnerstatningen, oppstår spørsmålet om etteroppgjørskravet for menerstatningen kan avvises på grunn av fristens utløp.
Verken ordlyden eller forarbeidene gir klare svar på om det er den endelige avslutningen av oppgjøret som skal være avgjørende for femårsfristen i yrkesskadeforskriften § 5-1. I juridisk teori er det blitt argumentert for at hver erstatningspost bør vurderes separat.[17] Reelle hensyn støtter også en slik tilnærming. Begrunnelsen for etteroppgjør knytter seg ofte til ulike tapsposter avhengig av saken. Ved alminnelig foreldelse forstås det dessuten som en hovedregel at fristen løper separat for hver enkelt post. Dette kan tale for en lignende tilnærming ved revisjon av erstatningsoppgjør.
I motsetning til argumentene for separate vurderinger står forarbeidene til yrkesskadeforskriften. De som utformet forskriften, la til grunn at yrkesskader generelt kunne gjøres opp samlet, med mulighet for senere revisjon av hele saken.[18] Tilnærmingen reflekteres også i avgjørelser fra Forsikringsklagenemnda, særlig i flertallsvotumene. Til illustrasjon kan FinKN 2009-125 nevnes, hvor flertallet uttalte at «[o]rdlyden i § 5-1 tyder på at oppgjøret skal ses som en enhet, slik at femårsfristen for alle erstatningspostene løper fra avslutningen av det totale oppgjøret».
Det er uheldig for både yrkesskadeforsikrere og skadelidte at spørsmål om slike fristregler er preget av så betydelig uklarhet.[19]
[1] Sml. NOU 2011: 16 s. 394.
[2] Se til illustrasjon flertallsvotumet i FinKN-2012-576. Se også Nord-Troms herredsretts dom 24. oktober 2008 (07-192104TVI-NHER), samt LH-2008-191405.
[3] Se til illustrasjon x, y og z.
[4] Se til illustrasjon FinKN-2012-576, hvor nemnda uttaler følgende: «Nemnda ser, som nevnt i uttalelsen, ikke bort fra at avtaleloven § 36 i enkelte, helt spesielle, tilfeller vil kunne åpne for å tilsidesette også erstatningsoppgjør etter yfl. etter utløpet av tidsfristen for etteroppgjør. Men hensett til den uttrykkelige reguleringen av vilkårene for etteroppgjør i standardforskriften, og til at det er satt en frist for fremsettelse av krav om slikt oppgjør, er terskelen for å sette til side/endre en oppgjørsavtale med hjemmel i avtaleloven § 36 regelmessig svært høy.».
[5] Dommen er omtalt av Wilhelmsen 2021 s. 15–17.
[6] For en utførlig gjennomgang av reglene om etteroppgjør ved yrkesskade, se Skårberg 2024 s. 428–439
[7] Sml. poengteringen hos Thorson 2015 s. 255.
[8] NOU 1994: 20 s. 182.
[9] Se NOU 2011: 16 s. 294 med tilslutning i Trykkoker (HR-2020-2332-A, avsnitt 40).
[10] Se bl.a. Skårberg 2024 s. 429.
[11] NOU 1994: 20 s. 181.
[12] Nygård 2007 s. 51.
[13] NOU 1994: 20 s. 182.
[14] Se til illustrasjon LB-2014-47160, hvor retten foretar nokså utførlige årsaksvurderinger.
[15] Se nærmere om årsakskravet i bokens kap. 10–12.
[16] For en utførlig analyse av denne problemstillingen, se Skårberg 2024 s. 430 f.
[17] Se bl.a. Skårberg og Reusch 2003 s. 174.
[18] NOU 1994: s. 20 s. 182.
[19] Sml. Thorson 2015 s. 254.
Etteroppgjøret. Erstatningsutmålingen
Forutsatt at vilkårene for ny behandling er oppfylt, må det gjennomføres en utmåling ved etteroppgjøret. Hensikten er å fastslå hva skadelidte ville ha mottatt i erstatning dersom oppgjøret hadde vært basert på riktige forutsetninger. Dette krever en sammenlikning mellom det opprinnelige erstatningsoppgjøret og det nye oppgjøret. Differansen mellom summene utgjør beløpet som skal utbetales som etteroppgjør.
På yrkesskadeområdet oppstår særskilte problemstillinger, ettersom erstatningen er standardisert. Når ny behandling finner sted etter yrkesskadeforskriften § 5-1, angis beregningsmetoden i bestemmelsens andre ledd. Dette innebærer en totrinnsmodell: Trinn 1 innebærer å beregne differansen mellom den erstatningen skadelidte mottok ved det opprinnelige oppgjøret og den erstatningen skadelidte ville ha fått hvis den nye invaliditetsgraden hadde blitt lagt til grunn ved oppgjøret. Trinn 2 er å beregne tilleggserstatningen basert på G på tidspunktet for det nye oppgjøret.
Dette kan illustreres med et eksempel hentet fra forarbeidene, som tydeliggjør beregningen: Skadelidte er 45 år gammel og har en inntekt på 6 G ved ulykken. Ett år senere blir oppgjøret gjennomført, og hun vurderes til å være 50 prosent ervervsmessig og medisinsk invalid. Hun mottar 11 G i erstatning for tap i fremtidig erverv og 2 G i menerstatning. To år etter oppgjøret viser det seg at hun ikke lenger er i stand til å utføre arbeid. Den ervervsmessige invaliditeten justeres til 100 prosent, mens den medisinske invaliditeten forblir uendret. Dersom den ervervsmessige invaliditeten hadde blitt fastsatt til 100 prosent ved det opprinnelige oppgjøret, ville hun ha fått 22 G for tap i fremtidig erverv. Differansen på 11 G utbetales derfor som etteroppgjør. Ettersom alderen på tidspunktet for det opprinnelige oppgjøret legges til grunn, foretas det ikke noe aldersfradrag etter § 5 fjerde ledd bokstav b. Når differansen er beregnet, fastsettes tilleggserstatningen basert på grunnbeløpet (G) på tidspunktet for etteroppgjøret. I dette eksemplet beregnes tilleggserstatningen som 11 x G på etteroppgjørets tidspunkt.
Det finnes få rettsavgjørelser som omhandler etteroppgjør etter yrkesskadeforskriften § 5-1. Et illustrerende eksempel er RG 2001 s. 136, hvor lagmannsretten tok utgangspunkt i det opprinnelige oppgjørstidspunktet og uttalte: «Det blir her spørsmål om hvilken erstatning A skulle hatt i 1995, dersom det hadde blitt lagt til grunn en riktig forutsetning om hans fremtidige situasjon.»
Personskadeportalen 3.0
Personskadeportalen 3.0
Lexia Education AS | Legal tech
Stormyrvegen 22
2005 RÆLINGEN
Norge