Innledning

Dette kapitlet omhandler frister i personskadesaker, og beskriver dermed en viktig side av personskaderettens tidsdimensjon. Skadelidte kan miste rett til kompensasjon som følge av at krav meldes for sent og som følge av oversittelse av foreldelsesfrister. Hovedtyngden i fremstillingen rettes mot frister som gjelder krav om personskadeerstatning, men for helheten vil også frister for å kreve trygdeytelser, personforsikringer og tariffavtalte dekninger bli belyst.

Fristene har ulike adressater ved at noen relaterer seg til skadelidte, mens andre relaterer seg til skadevolder eller dennes representant. Alle regler om frister har til felles at de omhandler friststart, fristlengde og fristavbrudd. Disse utgjør det man kan kalle fristreglenes kjernespørsmål. I tillegg må man klarlegge hva som er konsekvensene av fristbrudd, som spenner fra rettstap til mildere virkninger slik som konstatering av brudd på en «ordensregel».

Det skilles mellom generelle og spesielle fristregler. Til de alminnelige fristreglene hører reglene i foreldelsesloven. Innenfor erstatnings- og forsikringsretten kan det være naturlig å anse også reglene i forsikringsavtaleloven som tilhørende de generelle reglene. Som eksempler på særregler, kan nevnes fristreglene i pasientskadeloven, yrkesskadeforsikringsloven, bilansvarsloven, voldsoffererstatningsloven og folketrygdloven kapittel 13.

I likhet med andre deler av personskaderetten, har reglene om frister sitt eget begrepsapparat. Begrepene forklares underveis i fremstillingen.

Meldefrister og klagefrister

Fal. §§ 8-5 og 18-5

Oversikt

«Paragraf-paret» fal. §§ 8-5 og 18-5 omhandler henholdsvis skadeforsikring og personforsikring, med regler om meldefrist i først ledd og regler om klagefrist i andre ledd.

Med skadeforsikring menes «forsikring mot skade på eller tap av ting, rettigheter eller andre fordeler, forsikring mot erstatningsansvar eller kostnader, og annen forsikring som ikke er personforsikring», se legaldefinisjonen fal. § 2-1 andre ledd. En skadeforsikring kan for eksempel være en kaskoforsikring som gir skadelidte et såkalt kasko-krav på egen bil, mens en ansvarsforsikring for eksempel kan være produktansvar (herunder legemiddelansvar etter prodansvl. kap. 3). Skadeforsikring er regulert i forsikringsavtalelovens tredje del.[1]

Med personforsikring menes «livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring», som «kan tegnes på forsikringstakerens eller på en eller flere andre personers liv eller helse», se fal. § 10-1 andre ledd. Personforsikring omfatter forsikringstyper som livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring. Disse forsikringene kan være aktuelle i saker som trafikkulykker, private og kollektive ulykkesforsikringer, samt arbeidsgivere som har tegnet utvidet dekning utover lovens minimumskrav for yrkesskadeforsikring. Personforsikring er regulert i lovens fjerde del.

Kollektiv forsikring kan forklares som et trepartsforhold, der forsikringstakeren inngår en forsikringsavtale med et forsikringsselskap til fordel for en bestemt angitt gruppe. At kollektive forsikringer går inn under fal. § 18-6 om foreldelse, ble stadfestet i Molde sykehus (Rt. 2014 s. 1272). Førstvoterende for flertallet på tre dommere viste til at fal. kap. 19 ikke har noen særregler om foreldelse, og at § 18-6 derfor gjelder. Saken gjaldt en tidligere ansatt i et helseforetak. Hun krevde uførepensjon under den kollektive forsikringen hos arbeidsgiverens forsikringsselskap, ut over kravet for de siste tre år før kravet ble meldt til selskapet. Kvinnen hadde ikke vært klar at hun hadde rett til pensjon fra selskapet, men arbeidsgiveren kjente til hennes helsetilstand og til at hun kunne ha et krav under forsikringen. Flertallet fant at dette ikke var tilstrekkelig til at kravet kunne anses for meldt til forsikringstakeren etter fal. § 19-9, jf. § 18-6, idet det ikke var meldt noe som innholdsmessig var et krav. Heller ikke var det grunnlag for å tolke bestemmelsene utvidende slik at de etablerte en aktivitetsplikt for forsikringstaker som ble kjent med å kunne ha et krav.

Fal. §§ 8-5 og 18-5 er temmelig identiske, men noe ulikt formulert for å passe til hver sine forsikringsordninger. I fortsettelsen skal det gis noen felles presiseringer av reglenes virkeområde, før jeg belyser det nærmere innholdet i meldefristen og klagefristen. I et personskadeoppgjør er det ulike parter involvert. For forståelsen av både begreper og hvilke partikonstellasjoner som er involvert, er det hensiktsmessig å skille mellom skadeforsikringer og ansvarsforsikringer.

 Virkeområde

Skadeforsikringer: Ved skadeforsikringer står man overfor et topartsforholdet, mellom forsikringsselskapet og kunden. Skadeforsikringer kalles ofte for «avtaleforsikringer» og er regulert i forsikringsavtalelovens tredje del, og her er skadelidte den «sikrede», jf. formuleringen «den som etter forsikringsavtalen vil ha krav på erstatning eller forsikringssum» i legaldefinisjonen i fal. § 2-2 bokstav b første punktum. Her vil skadelidte (sikrede) være underlagt fristreglene som gjelder for å melde skade og klage over avslag etter fal. § 8-5.

Personforsikringer: Personforsikringer omfatter etter fal. § 18-5 «ulykkes- eller sykeforsikring». Også her gjelder det et topartsforhold. Dette er som nevnt regulert i forsikringsavtalelovens fjerde del, hvor det i fal. § 10-1 første ledd er en definisjon av personforsikring som forstås som «livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring». De tre forsikringstypene er ikke nærmere definert i loven, men det er gitt forskriftshjemmel for at Kongen kan avgjøre tvilstilfeller, se fal. § 10-1 tredje ledd. Denne myndigheten er delegert til Finanstilsynet. Praktisk viktige personforsikringer er fører- og passasjerulykkesforsikring og ulike private og kollektive personforsikringer.

Det er noe uavklart hvordan utvidede yrkesskadedekninger skal plasseres. Det kan for eksempel være at arbeidsgiver har tegnet en utvidet dekning for sine ansatte, som kan gi høyere ytelsesnivå enn etter yrkesskadeforsikringsloven eller dekke skader/sykdommers som faller utenfor loven. Arbeidsgiver kan med dette ha gitt sine ansatte en bedre yrkesskadedekning enn minimumskravene, jf. ysfl. § 16. Slike tilleggsdekninger kan enten ses som en form for forlengelse av yrkesskadeforsikringsloven, eller de kan innplasseres i forsikringsavtalelovens regler som en egen avtale. Dette må avgjøres konkret ut fra den enkelte dekningens egenart.

Utenfor virkeområdet for fal. § 18-5 er obligatorisk trafikkforsikring, jf. bal. § 19 og obligatorisk yrkesskadeforsikring, jf. ysfl. § 18. Med dette er et betydelig volum av personskadesakene utenfor virkeområde for fal. § 18-5, med den konsekvensen at fristene her ikke kommer til anvendelse på verken trafikk- eller yrkesskadeområdet. Utenfor faller også saker om pasientskade og voldsskader, som helt er utenfor forsikringsavtalelovens virkeområde ved at de ikke omhandler forsikring overhodet. 

Ansvarsforsikringer: Ved ansvarsforsikring står man overfor et trepartsforhold: forsikringsselskapet, skadelidte og skadevolder. Sikrede i ansvarsforsikring er skadevolder, jf. formuleringen om at «sikrede [er] den hvis erstatningsansvar er dekket», se fal. § 2-2 bokstav b andre punktum. Se venstre del av figuren. Forholdet mellom selskapet og sikrede reguleres av forsikringsavtalen utfylt av forsikringsavtaleloven (og eventuelle særregler), mens forholdet mellom skadelidte og skadevolder reguleres av erstatningsrettslige regler. Skadelidte kan rette krav direkte mot forsikringsselskapet uten å måtte gå via skadevolder, jf. fal. § 7-6. Etter fal. § 7-6 fjerde ledd andre punktum kan selskapet ikke påberope seg sikredes manglende melding mot skadelidte.

Det gjelder med andre ord ulike regler mellom de tre partene i personskadeoppgjøret.

En viktig konsekvens av at det ikke er skadelidte som er «sikrede» i ansvarsforsikring, er at fal. § 8-5 om melde- og klagefrist ikke gjelder for skadelidte. Skadelidtes advokat trenger derfor heller ikke å forholde seg til fal. § 8-5 og dens fristregler i ansvarssaken; melde- og klagefristene der gjelder for skadevolder. Fal. § 8-5 gjelder neppe heller i overfor et regressøkende selskap, se Spiker (HR-2017-2414-A, avsnitt 51).[2]

Fal. § 8-5 første ledd anviser at det avgjørende er «sikredes» kunnskap. I Deloitte (Rt. 2011 s. 646) ble en oppdragsansvarlig revisor identifisert med revisjonsselskapet ved anvendelsen av meldepliktbestemmelsen i fal. § 8-5. Høyesterett fremhevet at den oppdragsansvarlige revisor hadde en plikt til å videreformidle informasjon om potensielle erstatningskrav til selskapets ledelse, og var den som sto nærmest til å gjøre dette. Som følge av dette måtte den oppdragsansvarlige revisor identifiseres med revisjonsselskapet, og kravet mot revisjonsselskapets forsikringsselskap ble dermed ansett som fremsatt for sent.

Ysfl. § 18 fastslår at forsikringsavtaleloven gjelder for yrkesskadeforsikring, med mindre annet er bestemt i loven eller fremgår av sammenhengen. Ordlyden løser ikke spørsmålet om det er fal. § 8-5 eller § 18-5 som gjelder. Det presiseres imidlertid i forarbeidene at fal. § 8-5 ikke gjelder i yrkesskadesaker,[3] og dette omfatter også fal. § 18-5 om personforsikring. I tillegg er det presisert i ysfl. § 15 andre ledd at «[f]oreldelsesfristene i forsikringsavtaleloven og foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr. 18 § 9 gjelder ikke». Dette må gjelde hele bestemmelsen (det vil si både første og andre ledd) i fal. § 8-5 om skadeforsikring, og understått da også hele bestemmelsen (det vil si både første og andre ledd) i fal. § 18-5 om personforsikring. Som konsekvens gjelder verken meldefristen eller klagefristen i fal. §§ 8-5/18-5 for yrkesskadesaker.

Etter bal. § 19 fjerde ledd gjelder reglene i forsikringsavtaleloven som supplerende regler, hvis ikke noe annet er fastsatt i bilansvarsloven eller fremgår av sammenhengen. Trafikkforsikringen skal derfor anses som en skadeforsikring. Det innebærer at varslingsregelen i fal. § 8-6 tredje ledd kommer til anvendelse, men ikke reglene om melde- og klagefristene i første og andre ledd siden disse uttrykkelig er unntatt etter bal. § 19 fjerde ledd. Mellom forsikringsforetaket og forsikringstaker[4] regnes trafikkforsikringen som en ansvarsforsikring. Det gjelder selv om forsikringstaker ikke har et personlig erstatningsansvar. Forsikringstakeren regnes som sikret etter avtalen, jf. fal. § 2-2 bokstav a. Dette gjelder også for skade på forsikringstakeren selv, som vanligvis ikke dekkes under en ansvarsforsikring.

Reglene om foreldelse i fal. §§ 8-5 og 8-6 første, andre og fjerde ledd gjelder likevel ikke ved erstatningskrav etter bilansvarsloven eller ved regresskrav. Det fremgår motsetningsvis at fal. § 8-6 tredje ledd – til forskjell fra første, andre og fjerde ledd – gjelder ved krav etter bilansvarsloven. Dermed vil krav som er meldt til forsikringsselskapet før utløpet av foreldelsesfristen, bli foreldet tidligst seks måneder etter at sikrede eller skadelidte fikk særskilt skriftlig melding fra selskapet om at foreldelse vil bli påberopt.[5]

Utenfor forsikringsavtaleloven faller saker etter pasientskadeloven og voldserstatningsloven, siden de ikke er forsikringsordninger. Dermed gjelder heller ikke fal. §§ 8-5 eller 18-5 på disse ansvarsområdene.

Meldefrister

En meldefrist innenfor personskaderetten kan foreløpig forklares som en frist til å melde fra om en skade eller sykdom som kan gi grunnlag for et etterfølgende krav om kompensasjon. Meldefrister i personskadesaker har visse likhetstrekk med reklamasjonsfrister i obligasjonsretten. Den som mener å ha et krav – for eksempel en kjøper – må informere selger om det forholdet som begrunner kravet, for eksempel en mangel ved kjøpsgjenstanden.

Fal. § 8-5 første ledd fastsetter at «[s]ikrede mister retten til erstatning dersom kravet ikke er meldt til forsikringsforetaket innen ett år etter at sikrede fikk kunnskap om de forhold som begrunner det». Fal. § 18-5 første ledd er tilnærmet identisk, men formuleringen er tilpasset personforsikring: «Den som i ulykkes- eller sykeforsikring har rett til erstatning, mister retten dersom kravet ikke er meldt til forsikringsforetaket innen ett år etter at den berettigede fikk kunnskap om de forhold som begrunner kravet.». Disse særskilte meldefristene er begrunnet blant annet i at forsikringsselskapet skal kunne fremskynde oppgjøret når det mulige kravet blir kjent. På den måten er det mulig for selskapet å håndtere kravene raskere og mer effektivt.[6]

Ved feilskrift ble den bestemte entallsformen «det forhold» benyttet under den opprinnelige utformingen av fal. §§ 8-6 og 18-6, men ble rettet til «de forhold» ved i 1997.[7] justeringen handler om mer enn semantikk: I mange saker er det nettopp flere forhold som til sammen gir skadelidte den nødvendige kunnskapen. Da er det disse omstendighetene som må vurderes i helhet når det skal avgjøres når skadelidte hadde/burde hatt tilstrekkelig kunnskap.

Fristen starter når skadelidte «fikk kunnskap om de forhold som begrunner det [kravet]». Etter fal. § 8-5 første ledd er det tilstrekkelig å ha kjennskap til faktum, hvilket følger av ordlyden og uttrykket «de forhold». Det kreves imidlertid ikke full innsikt i kravets omfang[8] eller utbedring,[9] og sikrede trenger derfor ikke ha full oversikt over det medisinske eller økonomiske skadeomfanget. 

Kunnskapskravet relaterer seg til de forholdene som begrunner «kravet». Formuleringen har reist tolkningsspørsmål ved rettshjelpforsikring og ansvarsforsikring. Ved rettshjelpforsikring er forsikringstilfellet vanligvis da det oppstår en tvist, det vil si ved bestridelse av et fremsatt krav.[10] Meldefristen starter da når sikrede har reist et krav som motparten har bestridt. Fra nemndspraksis kan det vises til FinKN-2017-555, FinKN-2015-270, FinKN-2015-149 og FKN 2012-652. Det er ikke nok at partene er uenige om rettighetens karakter at det er fremsatt en påstand om begrenset rett/ingen rett, se FKN-2012-439 og FKN-2011-46. Det kreves verken at sikrede har tatt rettslige skritt eller at partsforhandlingene er endelig avgjort, se FinKN-2019-861 og FKN-2012-652. Gjelder tvisten krav mot en ansvarsforsikring, er det avgjørende når kravet mot skadevolder bestrides (forutsatt at kravet først rettes mot vedkommende), se FinKN-2019-326 og FinKN-2019-323. 

Et viktig spørsmål er om meldefristen krever positiv kunnskap, eller om forsikrede har en undersøkelsesplikt slik at fristen starter fra det tidspunkt forsikrede burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap (sml. fl § 9). Spørsmålet kan ikke anses som endelig avklart.[11] Ordlyden tilsier ut fra alminnelig språkforståelse at det kreves positiv kunnskap. Dette har videre støtte i flere avgjørelser, både fra domstolene[12] og Finansklagenemnda. I FinKN-2012-97 la nemnda til grunn at det «er ikke tilstrekkelig at sikrede burde hatt kunnskap», men at «fristen etter fal. § 8-5 første ledd begynner å løpe når sikrede ‘måtte ha kunnskap’ om de forhold som begrunner kravet».[13] Synspunktet har støtte i flere andre avgjørelser.[14] 

For meldefristen i ansvarsforsikring må fal. § 8-5 første ledd tolkes slik at meldefristen løper fra det tidspunkt skadelidte enten fremmet krav overfor sikrede om erstatning, eller på annen måte har klart tilkjennegitt overfor sikrede at erstatningskrav vil bli fremmet mot han. Meldefristen starter imidlertid ikke alene fordi sikredes får kunnskap om at skadelidte foretar nærmere undersøkelser for å bringe klarhet i om det er grunnlag for et erstatningskrav, eller at skadelidte avventer resultatet av undersøkelser.[15] Det kreves ikke at det er avsagt dom i saken eller at skadevolder mottar stevning (forutsatt at skadevolder var klar over skaden og at det ville bli fremsatt et krav mot han).[16] Det er uten betydning for friststart at kravet er usikkert inntil det har blitt avsagt dom.[17] Det er nok å ha mottatt forliksklage,[18] men ikke tilstrekkelig med prosessvarsel (med mindre varselet klart uttrykker at det vil bli stilt krav).[19] 

Manglende kunnskap om at forsikringen eksisterer, er derimot som klart utgangspunktet ikke en tilstrekkelig unnskyldningsgrunn. Dette følger av forarbeidene, hvor Forsikringsavtalelovutvalget presiserte at fristen «starter å løpe når sikrede har fått kunnskap om de faktiske omstendigheter som begrunner erstatningskravet», og at «[s]ikredes manglende kunnskap om at de inntrufne faktiske omstendigheter gir ham krav på dekning etter forsikringsavtalen, er i prinsippet uten betydning for ettårsfristens løp».[20] Dette er også lagt til grunn i praksis som eksempelvis FinKN-2013-416 og FSN-3125, samt har støtte i juridisk teori.[21]

For kollektive dekninger kan manglende kjennskap til forsikringsdekningen derimot anses som en uskyldig unnskyldning. Det har sammenheng med at slike forsikringer ofte tegnes via medlemskap i fagforening eller annen forening, ikke av den enkelte kunden selv. Medlemmer av kollektive dekninger har krav på å få tilsendt forsikringsbevis, jf. fal. § 19-4, jf. § 11-2, se avsnitt 44 i Rt. 2008 s. 720 (sak om uføretrygd og karenstid). Om et medlem ikke har mottatt slikt forsikringsbevis, må forsikringsselskapet sannsynliggjøre at vedkommende likevel var kjent med informasjon som nevnt i § 11-2 andre ledd bokstav a til c, jf. fjerde ledd. At arbeidsgiver/forsikringstaker har fått tilsendt forsikringsbevis, eller at informasjon om forsikringen er tatt inn i personalhåndbok, er ikke tilstrekkelig for å sannsynliggjøre at medlemmet var kjent med denne informasjonen.[22] I denne sammenhengen kan nevnes at selskapet identifiseres med forsikringstaker etter fal. § 19-9.

Fristen for å melde krav er ett år, jf. formuleringen «meldt til forsikringsforetaket innen ett år …» i fal. §§ 8-5 første ledd og 18-5 første ledd. Bestemmelsen avløste og viderefører den tidligere forsikringsavtaleloven § 30,[23] men fristen er utvidet fra seks måneder til tolv måneder.

Fristen avbrytes når kravet meldes til selskapet, jf. uttrykket «meldt til forsikringsforetaket» i fal. §§ 8-5 første ledd og 18-5 første ledd. Meldingen må angi de faktiske forhold som begrunner kravet, men behøver ikke nødvendigvis inkludere det økonomiske omfanget. Det er ingen formkrav til meldingen. For å unngå bevisproblemer bør kommunikasjon likevel være skriftlig.

Klagefrister

En klagefrist innenfor personskaderetten kan foreløpig forklares som en frist til å klage på et avslag på et krav om erstatning eller forsikringsutbetaling. Regler om klagefrist finnes i fal. §§ 8-5 og 18-5, begge steder i andre ledd. Klagefristen her er selvstendige preklusive[24] frister. Fristoverskridelse medfører derfor rettighetstap, noe som betyr at sikrede da mister retten til erstatning. Dette fremgår av formuleringene «mister sikrede retten til erstatningen» og «mister vedkommende retten til erstatning» i henholdsvis fal. § 8-5 andre ledd første punktum og § 18-5 andre ledd første punktum. Fal. § 8-5 andre ledd første punktum lyder:

«Avslår forsikringsforetaket et krav om erstatning helt eller delvis, mister sikrede retten til erstatningen dersom ikke sak er anlagt eller tvisteløsning etter § 22-2 eller nemndbehandling etter §§ 2 … er krevd innen seks måneder etter at sikrede fikk melding i et skriftlig dokument om avslaget»

En tilnærmet likelydende regel er formulert i fal. § 18-5 andre ledd første punktum, med tilpasninger for personforsikring:

«Avslår foretaket i ulykkes- eller sykeforsikring et krav om erstatning helt eller delvis, mister vedkommende retten til erstatning dersom ikke sak er anlagt, eller behandling i utenrettslig tvisteløsningsorgan godkjent i medhold av lov er krevd, innen seks måneder etter at han eller hun fikk melding i et skriftlig dokument om avslaget.»

Klagefristen på seks måneder gjelder når forsikringsselskapet avslår et krav helt eller delvis. Dette skiller seg fra foreldelsesreglene, ved at avslag forutsetter at det – etter selskapets syn – ikke eksisterer et krav overhodet (og dermed heller ikke noe krav å forelde).

Fristen starter når sikrede eller den berettigede «fikk skriftlig melding om avslaget», det vil si når avslaget kom frem til sikrede. Dette kan sammenliknes med et avtalerettslig påbud. Se til illustrasjon LB-1995-1309 om forsikringssvik i forbindelse med påstått biltyveri.

For at klagefristen skal begynne å løpe må meldingen både oppfylle formkravet og innholdskravene.

Formkravet er at meldingen må være skriftlig, hvilket fremgår av ordlyden i fal. §§ 8-5 andre ledd første punktum og 18-5 andre ledd første punktum. Elektronisk kommunikasjon oppfyller lovens skriftlighetskrav, jf. fal. § 20-3.  Hvis selskapet ikke oppfyller formkravene eller innholdskravene, kan det ikke påberope seg klagefristen.

Innholdskravene går ut på at meldingen må inneholde informasjon om fristens lengde, hvordan den kan avbrytes og konsekvensene av at fristen oversittes, jf. fal. §§ 8-5 andre ledd andre punktum og 18-5 andre ledd andrepunktum.

Klagefristen avbrytes ved rettslige skritt eller klage til nemnd, som i praksis oftest vil være Finansklagenemnda, jf. fal. §§ 8-5 andre ledd og 18-5 andre ledd. Bestemmelsene nevner også Klagenemnda for naturskadesaker, som er et særorgan med hjemmel i naturskadeerstatningsloven[25] § 21.

Fal. § 8-5 andre ledd har en viss «hybrid» karakter, ved å opptre både som en klagefristregel og foreldelsesregel. Når selskapet har avslått kravet og gitt melding i samsvar med § 8-5 andre ledd, skjer det et sporskifte: Da er det ikke lenger den alminnelige foreldelsesfristen på tre år i § 8-6 første ledd som kommer til anvendelse, og heller ikke gjelder den særskilte varslingsregelen i tredje ledd. Fra da skifter saksforholdet spor over til fra hovedregelen i § 8-6 første ledd om tre års foreldelsestid til spesialregelen i § 8-5 andre ledd som krever aktiv fristavbrytelse innen seks måneder. I motsatt fall tapes – foreldes – retten til erstatningen. Ettersom denne siden av § 8-5 dermed har karakter av å være en særskilt foreldelsesregel.

Ftrl. § 13-14. Melding om yrkesskade

Oversikt: Ftrl. § 13-14 har en regel om meldeplikt. Etter første ledd har arbeidsgivere plikt til «snarest» å sende skademelding til Nav når en arbeidstaker, elev, student, militærperson eller liknende har pådratt seg en skade eller sykdom som kan gi rett til yrkesskadedekning. Den tidsmessige yttergrensen – og praktiske hovedregelen – fremgår imidlertid av bestemmelsens fjerde ledd: Skademelding må være sendt inn innen ett år etter at arbeidsulykken skjedde, jf. § 13-5, for at skadelidte ikke skal tape retten til yrkesskadefordeler fra trygden.

Plikten påhviler arbeidsgiver for alle skader og sykdommer som kan gi rett til yrkesskadefordeler. Utvalget som forberedte loven var klar over at det ofte er vanskelig å avgjøre om en skade eller sykdom omfattes av yrkesskadebestemmelsene, men understreket likevel at melding skal sendes inn «selv om det er noe tvilsomt om skaden kan gi rett til yrkesskadefordeler».[26] I alle tilfeller skal arbeidsgiver sende inn melding når skadelidte ber om det.[27] Arbeidsgivers meldeplikt i ftrl. § 13-14 innebar en innskjerping sammenliknet med det som gjaldt etter den tidligere loven.[28]

Ftrl. § 13-14 andre ledd første punktum presiserer at arbeidstakeren selv kan melde skaden dersom arbeidsgiver ikke gjør det, men arbeidstakers melding fritar ikke arbeidsgiveren fra meldeplikten. Departementet bemerket at denne markeringen i lovteksten ville gi skadelidte «en oppfordring til å melde skaden dersom den ikke er meldt i tide, slik at vedkommende ikke mister retten til yrkesskadefordeler pga. forsømmelse fra arbeidsgiverens side».[29] Om skadelidte selv inngir melding innen ettårsfristen, er skaden rettidig meldt.[30] Arbeidstakeren selv har altså ingen plikt til å sende skademelding, men vedkommende må sende melding for å kunne få rett til eventuelle ytelser med yrkesskadefordeler.[31] Frilansere og selvstendig næringsdrivende har plikt til å melde skaden selv, jf. § 13-14 andre punktum.[32]

Rettsvirkningen av fristoversittelse er ulike for skadelidtes rett til trygd og erstatning. Den trygderettslige betydningen er tap av retten til yrkesskadefordeler, med mindre det er grunnlag for å anvende unntaksregelen i § 13-14 fjerde ledd. Den erstatningsrettslige betydningen av fristoversittelse gjelder kun når retten til erstatning er betinget av trygdevedtakene. Det betyr at retten til yrkesskadeforsikring ikke påvirkes ved at skadelidte oversitter fristen i ftrl. § 13-14. Fra dette gjelder visse unntak og presiseringer: For det første kan skadelidte ved fristoversittelse ikke kreve tilleggserstatning etter yrkesskadeforskriften § 1-2 for det som går tapt gjennom fristoversittelsen. For det andre kan oversittelse av meldefristen i ftrl. § 13-14 medføre rettighetstap av tariffavtalebasert erstatning hvor den har binding til trygdevedtak.

Etter trygderettsloven § 26 tredje ledd kan lagmannsretten overprøve lovligheten av Trygderettens kjennelser. Denne prøvingen skjer etter de alminnelige reglene for domstolskontroll med forvaltningsvedtak og innebærer at lagmannsretten kan foreta en fullstendig prøving av Trygderettens saksbehandling, bevisvurdering og rettsanvendelse. Selv om ftrl. § 13-14 femte ledd, som omhandler godkjenning av yrkesskader meldt etter utløpet av meldefristen, er utformet som en «kan»-regel, har langvarig praksis fastslått at spørsmålet om godkjenning er et rettsanvendelsesskjønn som domstolene kan prøve fullt ut.

Hovedregelen om ettårsfrist: I ftrl. § 13-14 fjerde ledd er det fastsatt en ettårsfrist for å melde yrkesskader til Nav. Oversittes fristen er den klare hovedregelen at skadelidte taper retten til yrkesskadedekning. Hensikten med denne regelen er å forhindre at det oppstår vanskeligheter med å klarlegge de faktiske omstendighetene. Vitner kan med tiden miste erindringen om vesentlige detaljer rundt hendelsesforløpet, noe som kan være avgjørende for å vurdere om ulykken faller inn under yrkesskadedekningen.[33] Skademeldingen fungerer også som krav om godkjenning av yrkesskade eller yrkessykdom.[34] I tillegg gir den offentlige myndigheter opplysninger som kan være til hjelp ved vurdering av sikkerhet på arbeidsplassen, samt til å danne grunnlag for statistikk.

Ettårsfristen i ftrl. § 13-14 fjerde ledd regnes fra ulykkestidspunktet, eller fra det tidspunktet kravsstiller ble kjent med årsaken til yrkessykdommen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med ftrl. § 13-5, som definerer skadetidspunktet. Skadelidte får normalt tilstrekkelig forståelse av årsaksforhold etter en spesialistutredning. Det kan ta tid å få time hos spesialist, gjennomført undersøkelser og utredninger og få utformet selve erklæringen. Før denne foreligger, vil normalt meldefristen ha begynt å løpe. Den meldepliktige arbeidsgiveren mottar vanligvis opplysningene om skaden eller sykdommen fra skadelidte selv. Informasjonsgivningen kan også skje via lege, forutsatt at skadelidte har gitt samtykket til å videreformidle i utgangspunktet taushetsbelagte opplysninger, jf. aml. § 5-3.[35]

Det er selve yrkesskaden som skal meldes, ikke arbeidsulykken. Hver enkelt skade må meldes separat hvis ulykken resulterer i flere skader. For følgeskader er det noe uavklart hvilken frist som gjelder. Følgeskader kan ofte vise seg lang tid etter at ettårsfristen fra ulykken har passert. Det vil kunne resultere i økt antall avvisningssaker dersom man skulle kreve at følgeskader meldes innen samme frist som primærskaden. Ut fra typesituasjonens egenart kan det virke nærliggende å anvende samme løsning som for yrkessykdom.[36]

For å avbryte fristen som løper i trygdesaken om yrkesskadegodkjenning, er det tilstrekkelig at skademeldingen er sendt inn.[37] Reglene om fristavbrytelse er dermed mer liberale enn de som gjelder for erstatningskravet, se punktene ovenfor.

Særlig om personer med 24-timerstrygd: For personer med utvidet yrkesskadedekning etter ftrl. § 13-8, gjelder det en ettårsfrist for å melde sykdom. Fristen løper fra det tidspunkt skadelidte selv eller den meldepliktige fikk kunnskap om at sykdommen ble påført eller oppsto i løpet av perioden med utvidet dekning.[38] Ifølge Navs rundskriv gjelder dette også når sykdommen ikke kvalifiserer som en yrkessykdom etter forskriftene til ftrl. § 13-4 første ledd.[39]

Formkrav: Meldingen må gis skriftlig. Dette følger rimelig klart av ordlyden i ftrl. § 13-14 første ledd om arbeidsgivers meldeplikt, som benytter uttrykket «sende skademelding». Det samme må antas å gjelde for melding gitt av arbeidstakeren selv etter andre ledd. Ordlyden gir ingen like klar forankring for skriftlighetskravet siden det kun tales om «å «melde skaden», men bestemmelsen er et supplement til første ledd. Lovens system tilsier at det også her gjelder et skriftlighetskrav.[40]

Nav har utarbeidet egne skademeldingsskjemaer, som finnes på Navs nettsider.[41] Anvendelse av disse vil naturlig nok oppfylle lovkravene til melding. Det hender at arbeidstakeren selv tar direkte kontakt med en saksbehandler i Nav og forteller om skaden og ofte med spørsmål om rettigheter og videre saksgang. Et samtalereferat vil normalt sett ikke oppfylle meldekravet i ftrl. § 13-14. Unntak kan tenkes i spesielle situasjoner. Forutsetningen må da være at spørsmålene i skademeldingsskjemaet i det vesentlige er besvart, ved at referatet inneholder tilstrekkelig utfyllende opplysninger om hendelsen, skadevirkninger, personalia mv. Dette må vurderes konkret i hver enkelt sak.[42]

At mulig yrkesskade nevnes eller «meldes inn» for lege, er som klart utgangspunkt ikke tilstrekkelig. Folketrygdloven legger ikke opp til en slik løsning, og legene har verken etter denne loven eller helserettslige lovgivning noen plikt til å videreformidle slike opplysninger til Nav.[43] Tvert imot finnes en rekke begrensninger av personvernhensyn, som ivaretas gjennom ulike regelsett om taushetsplikt.[44] Meldingen etter § 13-14 må gis så klart at Nav får en klar foranledning til å vurdere vilkårene for yrkesskadegodkjenning.

Unntak fra meldeplikten – det skjerpede beviskravet: Unntak fra meldeplikten er fastsatt i ftrl. § 13-14 femte ledd. Dersom skademelding ikke er sendt innen meldefristen, kan unntak gjøres fra fristen «når det er klart at forholdet er en yrkesskade og det foreligger særlige grunner til at melding ikke er gitt i rett tid». Ordlyden gir uttrykk for at det kreves noe mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt, noe som har støtte i forarbeidene I NOU 1990: 20 la Trygdelovutvalget til grunn at dispensasjon bare skal gis i «særlige tilfeller»,[45] som en sikkerhetsventil mot åpenbare urimeligheter.[46] Det er altså ikke hjemmel for å dispensere av rene rimelighetshensyn. Analyser jeg har gjort av utviklingstrekk i rettspraksis viser imidlertid at vilkåret «særlige tilfeller» har mistet mye av sin selvstendige betydning: Dersom det først er «klart» at det foreligger en yrkesskade, ses bort fra vilkåret om «særlige grunner».[47] Det opptrer da ikke som et tilleggsvilkår.

Det finnes atskillige dommer og kjennelser om ftrl. § 13-14 femte ledd. Analyser jeg har gjort etterlater et inntrykk av at praksis er noe fragmentert: De fleste avgjørelsene legger seg på en nokså restriktiv linje og krever at andre årsaker må kunne utelukkes for at det skjerpede beviskravet skal anses oppfylt.[48] I andre avgjørelser ses en mer liberal linje, hvor det åpnes for at det skjerpede beviskravet kan være oppfylt selv om det for eksempel mangler tidsnær dokumentasjon på brosymptomer eller andre kriterier for årsakssammenheng.[49] Det skjerpede beviskravet lar seg ikke uttrykke i en bestemt sannsynlighetsgrad, og graden av bevisskjerping må her ses i sammenheng med tidsdimensjonen: Jo lengre tid som har gått siden arbeidsulykken, desto strengere blir bevisvurderingen.

Det skjerpede beviskravet gjelder samtlige vilkår for erstatning, det vil si både vurderingen av om det har skjedd en arbeidsulykke, om det er påført en skade/sykdom, og om det er årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden/sykdommen. Dette følger implisitt av formuleringen «… klart at forholdet er en yrkesskade», og er fulgt opp i praksis fra både Trygderetten[50] og domstolene.[51] Det vide nedslagsfeltet for det skjerpede beviskravet har som konsekvens at det kan være vanskelig for skadelidte å oppnå delvis yrkesskadegodkjenning, fordi vedkommende må bevise at det foreligger en klar sammenheng.

Det skjerpede kravet til sannsynlighetsovervekt må ikke sammenblandes med hvem som har bevisføringsplikten. Vanligvis har Nav utredningsplikt, men denne plikten gjelder ikke ved skader som er meldt inn for sent. I rundskrivet til ftrl. § 13-14 fremheves det, med henvisning til lagmannsrettspraksis, at «[u]tredningsplikten veltes da i utgangspunktet over på medlemmet».[52] Dette er blitt understreket både av Trygderetten[53] og av domstolene.[54] Det er derfor skadelidte som har bevisbyrden og som må dokumentere at det er klart at forholdet er en yrkesskade.[55]

Når skaden ikke er meldt i tid, vil skadelidte i mange tilfeller møte utfordringer med å skaffe til veie nødvendige bevis. Det har sammenheng med at det da kan være fravær av samtidsdokumentasjon. Derfor vil normalt heller ikke en spesialisterklæring kunne tilføre mye av bevisverdi. Dette er også understreket i rundskrivet til bestemmelsen, der det fremheves at «spesialisterklæringer bare helt unntaksvis vil kunne tilføre en § 13-14-sak noe av betydning» og at «[u]ansett hvilket beviskrav om gjelder vil en spesialistuttalelse sjelden kunne bøte på fraværet av samtidsdokumentasjon».[56] Synspunktet er fulgt opp i rettspraksis.[57]

Forholdet til fristregelen i ftrl. § 22-13: Ftrl. § 13-14 sjette ledd anviser at «§ 22-13 om frist for framsetting av krav gjelder også når det er gjort unntak fra meldefristen». Bestemmelsene i ftrl. § 22-13 kan ses som en regel om suksessiv foreldelse, jf. punkt 28.4.4, som baserer seg på tidspunktet kravet kunne fremsettes. Hensynet bak ftrl. § 13-14 er formentlig å gjøre det det klart at dispensasjon fra meldefristen ikke medfører en mildere vurdering av tidspunktet for når kravet kunne ha blitt fremmet.[58]

Kort om erstatningskrav mot arbeidsgiver: Arbeidstakerens rett til selv å melde skaden etter ftrl. § 13-14 andre ledd, medfører at det som hovedregel ikke kan fremmes erstatningskrav mot arbeidsgiver for tap av rettigheter grunnet manglende overholdelse av meldeplikten. Fra dette utgangspunktet kan det tenkes unntak. Forutsetningen må da være at arbeidsgiver har opptrådt uaktsomt i forbindelse med manglende skademelding, slik at ansvaret kan bygges på et culpagrunnlag. En slik situasjon kan foreligge – alt etter de konkrete omstendighetene – når arbeidsgiver uttrykker overfor den skadelidte arbeidstakeren at skademelding er blitt sendt, men uten at dette faktisk er gjort. Skadelidte har da ingen oppfordring til å foreta seg noe, i tillit til at arbeidsgiver har gjort det som trengs for ikke å miste yrkesskaderettigheter.[59] Annerledes blir det om arbeidsgiver bare har sagt at han vil komme til å sende inn skademelding.

Foreldelsesfrister

Et mangfold av regler

Foreldelse er regulert i flere regelsett. De generelle foreldelsesreglene er forankret i foreldelsesloven, der fl. § 9 er den sentrale bestemmelsen på personskadeområdet. Mye av spesiallovgivningen viser uttrykkelig til reglene i denne loven, som enten gjelder fullt ut eller så langt reglene passer. Foreldelseslovens regler fungerer dermed som en form for «bakgrunnsrett», som kommer supplerende inn.

I tillegg finnes det en rekke særskilte regler om foreldelse, som er mer elle mindre tilpasset det aktuelle livs- og ansvarsområde. Foreldelse av krav etter yrkesskadeforsikringsloven er regulert i yforsl. § 15. Siden yrkesskadeforsikringsloven inneholder erstatningselementer og forsikringselementer på samme tid, fant departementet grunn til å utforme en særskilt regel om foreldelse for å unngå usikkerhet om hvilke regler som gjelder. Den hybride karakteren reflekteres i foreldelsesregelen i ysfl. § 15, ved at den kombinerer erstatningsrettslige og forsikringsrettslige prinsipper.[60] Selv om bestemmelsen etter sin ordlyd kun omhandler «arbeidstakerens krav», må den anses å omfatte alle krav under yrkesskadeforsikringen.[61] Det vil si at ysfl. § 15 også regulerer foreldelse av etterlattes krav av på forsørgertapserstatning.[62]

Foreldelse av krav etter bilansvarsloven er regulert i bal. § 19, som stort sett viser til reglene om meldeplikt og foreldelse i fal. §§ 8-5 og 8-6. På yrkesskadeområdet er det fl. § 9 – eventuelt supplert av fal. §§ 8-6 og 18-6 eller regler i spesiallovgivningen – som regulerer foreldelse av erstatningskrav rettet mot arbeidsgiver og tredjeparter,[63] regresskrav fra arbeidsgiver[64] og regresskrav fra forsikringsselskapet.[65] Det samme gjelder når krav om trafikkskadeerstatning rettes mot sjåføren etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.[66]

Foreldelse av skadeforsikringer og ansvarsforsikringer er regulert i fal. § 8-6, mens personforsikringer slik som eksempelvis fører- og passasjerulykkesforsikringer og uføreforsikringer foreldes etter reglene i fal. § 18-6. Denne bestemmelsen vil også kunne regulere foreldelse av krav knyttet til yrkesskadebestemmelser i tariffavtaler, forutsatt at tariffplikten er forsikret.

Videre finnes det særlovgivning om foreldelse slik som i passkl. § 5 og prodansvl. §§ 3-1 og 2-7. Den sistnevnte bestemmelsen er et eksempel på at særregler kan inneholde presiseringer av kunnskapskravet. Prodansvl. § 2-7 bestemmer at fristen først løper fra skadelidte hadde eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden, sikkerhetsmangelen og hvem produsenten er. Andre særregler gir anvisning på spesielle fristlengder, slik som toårsfristen i sjøloven § 501 første ledd nr. 4. Det er ikke bare erstatningskrav som er underlagt foreldelse. Ved behandling av personskadekrav må man også være oppmerksom på at krav om trygdeytelser kan være underlagt frister. Krav på trygdeytelser slik som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd foreldes etter ftrl. §§ 22-13 og 22-14. Som nevnt i punkt 28.2.2 finnes det også egne regler om meldefrist for krav om yrkesskadefordeler etter folketrygdloven kap. 13, jf. ftrl. § 13-14.

Sentrale hensyn. Metoderefleksjoner

Når foreldelse inntrer, mister skadelidte retten til å få erstatningskravet oppfylt, jf. fl. § 24 nr. 1. forutsatt at de materielle vilkårene for erstatning er oppfylt vil da skadelidte tape retten til erstatning bare fordi tiden har løpt fra kravet, mens skadevolder av samme grunn blir fri sitt ansvar.

Foreldelsesreglene har et sammensatt legislativt grunnlag, og er et resultat av en avveining mellom kryssende interesser: Skadelidtes behov for en viss tid til å kunne få realisert sitt krav, balansert mot skadevolders behov for å kunne innrette seg etter at gamle krav ikke lenger kan gjøres gjeldende (skape forutberegnelighet). På den måten kan foreldelsesreglene stimulere til at erstatningskrav enten avvikles eller avklares, hvilket fremmer forutberegnelighet både for skadevolder (debitor) og skadelidte (kreditor). Foreldelse har også en side til bevisvurderingen, ved at foreldelse kan gi skadelidte et incitament til å fremme sitt krav før bevisene blir for svekket av tiden – noe som er viktig for å redusere risikoen for uriktige avgjørelser.

Vekten av disse hensynene må tilpasses det enkelte rettsområdets egenart. I personskadesaker tar det ofte lenger tid å få klarlagt krav(ene) enn i mange andre saker, fordi den medisinske tilstanden må bli tilstrekkelig stabilisert og de økonomiske konsekvensene kan ta tid å utrede. Skadelidte kan for eksempel måtte gå gjennom en arbeidsavklaring, som ledd i å ivareta sin tapsbegrensningsplikt, og i mange personskadesaker tar det 3–4 år før saken er oppgjørsmoden. Sett fra forsikringsselskapenes ståsted, er dette velkjente trekk ved personskadesaker som gjør at de kan forvente lengre saksbehandlingstid og gjøre avsetninger basert på statistikk.[67]

Som ellers på lovfestede områder danner en naturlig språklig forståelse av ordlyden utgangspunktet for tolkningen. Foreldelseslovens positivrettslige preg, og lovens system som viser at foreldelse er undergitt en utpreget positivrettslig regulering, tilsier at det bør utvises forsiktighet med å fravike ordlyden.[68] Dette underbygges av reelle hensyn: Et kjennetegn ved rettskildene om foreldelse er at de betoner viktigheten av forutsigbare løsninger. Hensyn til klarhet og rettsteknisk enkelhet står derfor sentralt, som igjen bidrar til å fremme forutberegnelighet, prosessøkonomiske hensyn og tillit til rettssystemet – som på personskadeområdet er forbundet med erstatningsrettens legitimitet.

Mange foreldelsesregler har objektiviserte vurderingstemaer, særlig de alminnelige fristreglene i foreldelsesloven. Fl. § 9 om personskadekrav står imidlertid i en noe annen stilling. Selv om de samme hensynene gjør seg gjeldende – om klarhet og forutberegnelighet – anviser § 9 flere elementer som krever skjønn. Særlig gjelder det kunnskapskravet, som igjen er styrende for kunnskapstidspunktet (friststart). Det er uunngåelig å måtte anvende skjønn når lovens bestemmelse om friststart beror på en vurdering av om skadelidte har oppnådd tilstrekkelig kunnskap.

Erstatningsretten er det uventedes rettsområde der løsninger kan måtte tilpasses en tilnærmet uendelighet av typesituasjoner, og det krever en fleksibilitet i reguleringen. Samtidig vil dette behovet for konkrete tilpasninger bidra til å skape uklarheter og vanskelige vurderinger i en del tilfeller. Denne utfordringen forsterkes av at friststart ofte beror på sammensatte vurderinger av både faktum og juss, og hvor rene rimelighetsbetraktninger også kan spille inn.

Presentasjon av en tretrinnsmodell

Praktisk innfallsvinkel: «Baklengs» tilnærming

Foreldelse er et viktig tema, fordi en oversittelse av foreldelsesfristen fører til at kravet bortfaller, jf. fl. § 24 nr. 1: «Ved foreldelse taper fordringshaveren sin rett til oppfyllelse.» Dette har naturlig nok stor betydning både for den skadelidte (som taper sitt rett til erstatning) og den ansvarlige (som blir fri sin erstatningsforpliktelse), men også for advokater som bistår i slike saker siden en fristoversittelse kan resultere i advokatansvar (profesjonsansvar).

For å kunne behandle foreldelsessaker, må tre grunnleggende spørsmål besvares: a. Når begynner foreldelsesfristen å løpe? b. Hvor lang er fristen? c. Hvordan og når kan fristen avbrytes? Denne rekkefølgen på spørsmålene har ofte danner systematikken i teoretiske fremstillinger. I praksis behandles disse spørsmålene ofte i en annen rekkefølge: Man begynner gjerne med å vurdere om fristen har blitt avbrutt, deretter fastsetter man fristens lengde, og til slutt undersøker man når fristen startet. Denne sistnevnte rekkefølgen benyttes i boken her som ledd i å gi den en praktisk tilnærming, og strukturen skal forklares nærmer med støtte i en figur.

Båtmaskinist (Rt. 2007 s. 1479) illustrerer denne systematiske gjennomgangen av de tre spørsmålene. En mann ble alvorlig skadd i arbeid som fisker på et fiskefartøy. Han fikk utbetalt et forsikringsbeløp som forsikringsselskapet hevdet var fullt og endelig oppgjør for inntektstap. Høyesterett kom til at det på utbetalingstidspunktet var uavklart hvilken ervervsuførhet skadelidte ville få i fremtiden. Han ble ansett for å ha nødvendig kunnskap om skaden først på et senere tidspunkt. Erstatningskravet var dermed ikke foreldet når stevning ble tatt ut. Førstvoterende tilnærmet seg spørsmålet om foreldelse slik:

«Slik saken står for Høyesterett gjenstår bare [1] spørsmålet om erstatningskravet var foreldet da stevning ble uttatt 28. juni 2005. Foreldelse reguleres i yrkesskadeforsikringsloven § 15, der første ledd lyder:

‘Arbeidstakerens krav mot forsikringsgiveren etter loven [2] foreldes etter tre år. Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderår da arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet.’

Skal foreldelse være inntrådt før stevningen ble innlevert, [3] må den ha begynt å løpe før 1. januar 2002, jf. det spesielle startpunkt i § 15 første ledd annet punktum. 

Klammeparentesene og kursiveringene er satt inn av meg for å vise dommens egen systematikk. Avgjørelsen viser hvordan retten anvender en tretrinnsmodell: først fastsetter når fristen ble avbrutt, deretter fastsetter fristens lengde, og til slutt fastsetter det oftest mest kompliserte (og avgjørende) – når fristen begynte å løpe (friststart).

Vi skal se nærmere på de enkelte trinnene, som skal beskrives både for de relative og de absolutte foreldelsesfrister. En relativ foreldelsesfrist er avhengig av skadelidtes kunnskap om kravet, mens en absolutt foreldelsesfrist starter uavhengig av kjennskap til kravet. En konsekvens av dette er at en absolutt frist kan løpe ut før den skadelidte i det hele tatt er klar over at han eller hun har et krav. Både foreldelsesloven og forsikringsavtaleloven inneholder regler om både relative og absolutte frister.

Hovedvekten i fremstillingen legges på foreldelsesloven, som utgjør hovedloven om foreldelse. Viktige bestemmelser finnes i § 9 om friststart og §§ 14–19 om fristavbrudd. Spesialregler om foreldelse trekkes inn underveis, slik som reglene i fal. § 8-6 om skadeforsikring, fal. § 18-6 om personforsikring, ysfl. § 15 om yrkesskadeforsikring, samt reglene om foreldelse av pasientskadesaker og voldsoffererstatningssaker.

Fristavbrudd (trinn 1)

Frister avbrytes ikke automatisk bare ved at vilkårene for forsikringsytelse faktisk er oppfylt.[69] Frister må avbrytes, noe som kan skje på ulike måter. Den vanligste formen er melding av kravet til forsikringsselskapet, men dette er ikke alltid tilstrekkelig. Fristavbrudd kan kreve andre tiltak. Derfor er det nødvendig å ha en mer helhetlig oversikt over regelverket om fristavbrytelse. Som det vil fremgå, er det nære sammenhenger mellom reglene om fristavbrudd og varslingsreglene, som vil påpekes underveis.[70]

De generelle reglene om fristavbrudd finnes i foreldelsesloven, i § 14 til og med § 19. Verken forsikringsavtaleloven, yrkesskadeforsikringsloven eller bilansvarsloven har egne regler for fristavbrudd, og vi må derfor benytte de generelle reglene i foreldelsesloven.

Fristavbrudd etter varslingsreglene – melding av kravet: Fristavbrudd ved melding til selskapet er regulert i ysfl. § 15 tredje ledd, samt fal. § 8-6 tredje ledd for skadeforsikring og fal. § 18-6 tredje ledd for personforsikring. Meldingen må være meldt senest den siste dagen før foreldelsen inntrer. Melding sendt etter at kravet er foreldet, har ingen virkninger.

Bestemmelsene i ysfl. § 15 tredje ledd, fal. § 8-6 tredje ledd og fal. § 18-6 tredje ledd gjelder når «krav» er meldt til selskapet. Det å melde et krav er noe annet og mer enn å gi en ren underretning om en ulykke eller sykdom. Det stilles visse kvalifikasjonskrav: I begrepet «krav» ligger det at skadelidte må ha meldt noe som innholdsmessig er et krav. Det vil si at meldingen må gi uttrykk for at den som henvender seg til selskapet, har gjort seg opp en mening om å ha et krav som følge av ulykken eller sykdommen i henhold til forsikringen, og gjør dette gjeldende. Dette følger av ordlyden («krav») og er stadfestet i høyesterettspraksis.[71] Skadelidte trenger imidlertid ikke å tallfeste en erstatningssum,[72] men det må altså fremgå klart at skadelidte har meldt inn et erstatningskrav. I praksis har utfylling av forsikringsselskapets skademeldingsformular blitt anses som tilstrekkelig for å innfri lovens meldekrav.[73] Hvorvidt et krav er meldt i lovens forstand, må avgjøres ut fra en konkret vurdering. Dersom meldingen ikke kvalifiserer som en melding om et krav, for eksempel fordi skadelidte kun har sendt inn en skademelding, utløses ingen varslingsplikt for selskapet.

I bilansvarssaker gjelder systemet i foreldelsesloven, jf. bal. § 19 fjerde ledd. Også i pasientskadesaker avbrytes fristen ved melding, jf. passkl. § 5 andre punktum.[74] Dette gjelder kun kravet mot NPE, ikke et eventuelt krav mot andre aktører som for eksempel mot helseforetaket direkte med krav om oppreisningserstatning, jf. § 5 tredje punktum. Denne siste delen av paragrafen er tatt inn av informasjonshensyn.[75] I saker om voldserstatning avbrytes fristen ved melding til Kontoret for voldsoffererstatning (KfV), jf. vol. § 7 andre ledd.

Kravet vil anses som meldt selv om forsikringsselskapet returnerer meldingsbrevet uten å registrere saken. Forsikringsselskapet kan for eksempel mene at kravet er meldt til feil adressat, og at det er et annet selskap kravet må meldes til. I andre tilfeller kan det være fordi skadelidte ikke har oppgitt adresse, fødselsdato eller annen formalia. Det hender også at selskapet anfører at saken ikke er registrert før selskapets eget skademeldingsformular er benyttet. Slike innsigelser vil ikke i seg selv diskvalifisere for at kravet anses som meldt til selskapet.[76] Konsekvensen er at selskapet likevel er underlagt varslingsreglene.

Ved yrkesskader vil melding til arbeidsgiver normalt bli likestilt med melding til forsikringsselskapet. Det følger av fal. § 9-8 første ledd, om identifikasjon. Bestemmelsen gjelder her fordi yrkesskadeforsikring skal anses som en kollektivforsikring etter fal. kap. 9.[77] Identifikasjon er imidlertid betinget av at meldingen til arbeidsgiveren har en slik utforming at arbeidsgiver har grunn til å tro at den omfatter et krav under forsikringen.[78] Derfor vil ofte en utfylling av en skademelding ikke kvalifisere. Interne skademeldinger har ofte et annet formål, nemlig skadeforebygging eller for utarbeidelse av statistikk opp mot Arbeidstilsynet eller Nav. For å melde et «krav» i lovens forstand kreves det også noe mer enn bare å rette et spørsmål til arbeidsgiver om hvor vedkommende har tegnet sin yrkesskadeforsikring,[79] og det kreves mer enn at arbeidsgiver er kjent med arbeidstakers helsetilstand og muligheten for et forsikringskrav.[80]

De nærmere reglene om krav til varselets utforming mv, beskrives nedenfor.

Fristavbrudd ved klage til nemnd: Fristavbrudd kan skje ved klage til en nemnd, som regulert i fl. § 16. For at fristen skal avbrytes, må saken enten bringes inn for et organ som nevnt i bestemmelsens nr. 1. Den anviser to alternativer: Det ene er for et forvaltningsorgan med spesifikk myndighet til å avgjøre tvisten, slik som Trygderetten (relevant i yrkesskadesaker). Det andre alternativet er en klage- eller reklamasjonsnemnd opprettet av skyldneren, en bransjeorganisasjon eller liknende. Finansklagenemnda er et eksempel. I saker med krav om oppreisning og andre former for erstatning etter diskriminering, jf. bokens kap. 9.5, er det relevant at klage til Diskrimineringsnemnda virker fristavbrytende etter fl. § 16 nr. 2 bokstav c. Her vil fristen avbrytes basert på de forholdene den krenkede har brakt inn for nemnda, selv om han eller hun ikke har fremmet noen konkret påstand om erstatning.[81]

Enkelte forsikringsselskaper har opprettet interne tvistenemnder. Klage til en slik internnemnd avbryter i utgangspunktet ikke foreldelse etter reglene i fl. § 16 nr. 2 bokstav a, som kun gjelder eksterne tvistenemnder. At begrepet «nemnd» forutsetter en «institusjon» utenfor skyldneren, er presisert i lovforarbeidene. Proposisjonen fremhever at det «er nødvendig at saken bringes inn for en nemnd utafor skyldneren selv, m a o er det ikke tilstrekkelig at kravet bringes inn for en særskilt klageavdeling/klagekontor hos skyldneren».[82] Det samme gjelder da naturlig nok klager til interne klageavdelinger i forsikringsselskapet. I lys av dette bør forsikringsselskapet utforme sine informasjonsskriv om den interne klageordningen slik at det å benytte seg av den undergraver skadelidtes reelle erstatningsvern. Selskapene bør unngå å skape en forventning overfor skadelidte om en klage til internnemnda virker fristavbrytende. Ikke alle skadelidte bistås av advokat. Ut fra observasjoner av oppgjørspraksis synes problemet å være begrenset: De fleste selskapene ikke påberoper seg foreldelse så lenge saken er under behandling i den intern nemnda. Dette er i konsistens med de anbefalingene som er gitt i juridisk teori, om at selskapene i slike tilfeller bør gi skadelidte aksept for fristforlengelse etter fl. § 28 nr. 1.[83]

Fristavbrytelse er verken betinget av at klagen dekker alle sider av saken eller at alle sider av saken behandles av nemnda,[84] men forvaltningsorganet må ha kompetanse til å behandle kravet.[85] Det er tilstrekkelig for å avbryte foreldelse at saken bringes inn for det forberedende organ til den særskilte myndigheten.[86]

Fl. § 16 får anvendelse uavhengig av om skadelidte er bundet av nemndas avgjørelse. Finansklagenemnda vil derfor være omfattet. Selv om fl. § 16 også omfatter organer som avgir kun veiledende uttalelser, vil virkningen av fristavbruddet variere med skyldnerens bundethet, jf. fl. § 21. nr. 2. Bestemmelsen skiller mellom to situasjoner, som i erstatningskontekst kan formuleres slik: Den ene er hvor erstatningskravet blir bindende fastslått,[87] hvor den nye foreldelsesfristen er 10 år og løper fra den dagen rettsforliket er inngått, dommen er avsagt, eller en annen avgjørelse er truffet, eller fra den dagen skadelidte tidligst kan kreve oppfyllelse.[88] Den andre situasjonen er hvor skadelidte oppnår en avgjørelse uten bindende fastslåing av kravet, og da vil den nye foreldelsesfristen være 3 år.[89]

Når foreldelsesfristen avbrytes etter fl. § 16 nr. 2 bokstav a, jf. nr. 1, ved at saken klages inn for Finansklagenemnda, reguleres følgene av fristavbruddet av fl. §§ 21 og 22. Paragraf 21 anviser at «ingen foreldelse [skjer] så lenge forfølgningen pågår». Foreldelsesfristen slutter imidlertid ikke å løpe fordi fristen avbrytes, men den utløper ikke så lenge forfølgningen pågår.[90]

Fristavbrudd ved forliksklage eller stevning: Når skadelidte tar rettslige skritt mot skadevolder for å oppnå en dom eller tilsvarende avgjørelse for erstatningskravet, avbrytes foreldelse etter fl. § 15 nr. 1. Det skjer normalt ved at skadelidte sender inn en forliksklage eller tar ut en stevning mot skadevolder, jf. fl. § 15 nr. 2 bokstav a.

Hvilke deler av kravet som blir fristavbrutt, avhenger av hvilke rettslige skritt som er tatt. Har skadelidte avgrenset søksmålet til å omhandle selve ansvarsetableringen – og dermed tatt ut et fastsettelsessøksmål i stedet for et fullbyrdelsessøksmål – vil foreldelsen avbryte hele kravet. Løsningen har støtte i blant annet forarbeider[91] og juridisk teori.[92] Har skadelidte derimot kun tatt ut søksmål som gjelder en eller flere spesifikke erstatningspost(er), vil derimot foreldelse utelukkende være avbrutt for denne eller disse postene – ikke for andre erstatningsposter.

Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører virkningen hvis stevning ikke er sendt retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen, jf. tvl. § 18-3. Fristen beregnes med utgangspunkt i henvisningsdagen, ikke forkynningsdagen for forliksrådets beslutning. Hvis skadelidte oversitter søksmålsfristen, løper foreldelsesfristen fra den dagen forliksklagen ble inngitt, jf. fl. § 21 nr. 1. Selve saksanlegget har med andre ord ikke fristavbrytende virkning, men virkningene av foreldelse utsettes så lenge saken pågår.[93] Ettårsfristen er en prosessuell foreldelsesfrist. Den løper i rettsferiene og kan ikke forlenges etter dl. § 151.[94]

Skadelidte kan ikke inni en ny forliksklage før det har gått ett år, dersom formålet med den nye forliksklagen er å opprettholde foreldelsesavbruddet som fulgte av den første forliksklagen. Dette fremgår av ordlyden i tvl. § 18-3 (andre) og er presisert i HR-2016-899-A. Tvisteloven inneholder en uttømmende regulering av når det kan tas ut en ny forliksklage, se § 6-11 femte ledd, Den klare hovedregelen er at det må ha gått ett år. Foreldelse har da allerede inntrådt før ny forliksklage kan tas ut, hvilket innebærer at den første forliksklagen må derfor følges opp med en stevning innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen for å unngå at kravet foreldes.

Tar skadelidte ut søksmål mot forsikringstakeren, vil ikke identifikasjonsregelen i fal. § 19-9 gi grunnlag for å avbryte foreldelse. Dette ble avklart i Rt. 2001 s. 1547. Høyesterett presiserte her at «Forsikringsavtaleloven § 19-9 gjelder meldinger fra eller til medlemmene i en kollektiv forsikringsavtale» og at forliksklagen «kan ikke likestilles med en melding til Vesta» (s. 1462).

Når domstolen treffer en avgjørelse, starter en ny frist, og lengden på denne avhenger av om avgjørelsen er endelig eller midlertidig. Hvis saken avsluttes med en bindende avgjørelse, løper en ny 10-årsfrist, jf. fl. § 21 nr. 2 første punktum. Avsluttes saken uten bindende avgjørelse, løper derimot et 3-årsfrist, jf. fl. § 21 nr. 2 andre punktum. Fristen starter fra avgjørelsestidspunktet, ikke fra tidspunktet avgjørelsen mottas.[95]

Fristavbrudd ved erkjennelse: Etter fl. § 14 avbrytes foreldelse når skyldneren erkjenner sin forpliktelse overfor fordringshaveren. Dette gjelder både uttrykkelig erkjennelse (f.eks. et løfte om å utbetale personskadeerstatning) og erkjennelse gjennom handling (konkludent atferd, f.eks. ved å betale renter av erstatningsbeløpet). Derimot vil vanlige realitetsdrøftelser slik som brevveksling med skadelidte eller dennes advokat normalt ikke betraktes som en erkjennelse med fristavbrytende virkning etter fl. § 14. Foretar skadevolder utbetaler a konto, vil det utelukkende kunne se som en erkjennelse av ansvar for det spesifikke beløpet og ansvarsgrunnlaget, ikke som en mer vidtrekkende erkjennelse. Om skadelidte mottar a konto-utbetalinger for eksempelvis påført inntektstap og påførte merutgifter, innebærer ikke dette automatisk at skadevolder har erkjent ansvar for å betale menerstatning, fremtidig inntektstap, fremtidige merutgifter mv.[96]

Fra utgangspunktet finnes det imidlertid unntak. Det kan det tenkes tilfeller hvor skadevolder eller dennes representant legger opp til forhandlinger på en slik måte at det vil virke kvalifisert urimelig å påberope foreldelse. Båtmaskinist (Rt. 2007 s. 1479) er illustrerende. Her ga selskapet noen utsettelser med hensyn til foreldelse, noe som ble gjort våren 2005. Bakgrunnen var at det mellom partene foregikk forhandlinger om minnelig oppgjør. Selskapet fastsatte likevel i en e-post en endelig frist til 10. juni 2005. På det tidspunktet var det fremsatt et nytt forhandlingstilbud fra skadelidte, og det ble samtidig uttalt at han ville høre fra selskapet så snart det var tatt endelig standpunkt. Selskapet kom aldri med en slik tilbakemelding, men mente likevel at den manglende oppfølgingen ikke forhindret at foreldelse inntrådte 10. juni 2005.[97]

Førstvoterende kunne ikke følge selskapets argumentasjon. Selv om det ikke var nødvendig for saken, ble det avgitt enkelte uttalelser, som dermed har et obiter dictum-preg:

«Jeg bemerker likevel at jeg finner selskapets standpunkt vedrørende den siste fristforlengelsen uakseptabelt, også om selskapets forståelse av faktum legges til grunn. Da ville situasjonen være at selskapet lovet å komme tilbake med reaksjon på As siste forhandlingstilbud i løpet av kort tid, dessuten at selskapet presiserte at foreldelsen løp ut 10. juni 2005, som var en fredag. Selskapet holdt ikke sitt løfte om å gi en rask reaksjon på As siste forhandlingstilbud. Etter min mening faller det på sin egen urimelighet at selskapet skulle gis medhold i at kravet likevel var foreldet da motparten ringte mandag 13. juni og etterlyste en avklaring.» (avsnitt 52)

Selv om terskelen for at skadevolder har erkjent en erstatningsplikt etter fl. § 14 ligger relativt høyt, viser dommen at det kan tenkes unntak.

En grunnleggende forutsetning for å vurdere om det foreligger en relevant erkjennelse etter fl. § 14, er at den avgis før erstatningskravet er foreldet; et allerede foreldet krav vekkes ikke til live gjennom en erkjennelse. Som konsekvens vil for eksempel ikke selskapets tilbud om å se på saken på nytt, regnes som en erkjennelse i foreldelseslovens forstand. Se Rt. 2001 s. 1457 om krav etter gjeldsforsikringer, hvor førstvoterende uttalte følgende: «Etter at foreldelse var inntrådt, var Vesta villig til å se på saken på ny. I dette ligger det åpenbart ingen erkjennelse av ansvar» (s. 1462).

Prosessvarsel – fristavbrudd overfor en tredjepart: Et prosessvarsel i henhold til tvl. § 15-9 kan benyttes for å avbryte foreldelsesfristen mot en tredjepart når et søksmål allerede er reist. Dette er en forskjell fra søksmålsvarsel etter tvl. § 5-2, som sendes til motparten før sak reises. Søksmålsvarsel etter § 5-2 avbryter ikke foreldelse,[98] til forskjell fra prosessvarsel etter § 15-9. Hvis foreldelsen er avbrutt mot én av de ansvarlige partene etter §§ 15-19, kan fristen også avbrytes overfor andre ansvarlige parter ved bruk av prosessvarsel, jf. fl. § 19. Ved å benytte et § «15-9»-varsel kan skadelidte unngå å måtte saksøke flere parter samtidig for å avbryte foreldelse. Det gir prosessøkonomiske gevinster. Etter fl. § 165 skal varselet forkynnes for den aktuelle parten via stevnevitne.

Videre kan foreldelse avbrytes gjennom avtale med skyldneren. Det kan skje ved at foreldelsesinnsigelser frafalles eller suspenderes. Det er en tidsgrense for hvor lenge foreldelsesfristen kan forlenges, jf. fl. § 28 nr. 1 andre punktum: Fristen kan rettsgyldig kun forlenges med inntil tre år om gangen, og kan samlet forlenges i opptil ti år fra utløpet av den opprinnelige foreldelsesfristen. En slik avtale vil likevel ikke påvirke erstatningskrav som allerede var foreldet da avtalen ble inngått.

Særlig om yrkesskader og «kasteballavtalen»: Denne regulerer som nevnt situasjoner hvor konstateringstidspunktet faller innenfor ansvarsperioden til to eller flere forsikringsselskaper, uten at det har vært mulig å avklare hvilket selskap som er det rette å rette kravet mot. Se bokens punkt 5.2.4.3. Kasteballavtalen har regler om foreldelse. Ved melding til YFF eller forsikringsselskapet suspenderes foreldelsesfristen inntil det ansvarsbetingende konstateringstidspunktet er fastslått. Dette følger av avtalens punkt 3, som i tredje setning lyder: «Dersom saken ved melding til et yrkesskadeforsikringsselskap eller YFF ikke allerede er foreldet, suspenderes løpende foreldelsesfrister overfor de selskaper som har tiltrådt avtalen inntil det ansvarsbetingende konstateringstidspunkt er avklart.». Ordet «saken» må her forstås som selve erstatningskravet. Det vil si at skademeldingen i seg selv ikke nødvendigvis avbryter foreldelsesfristen. Slik Kasteballavtalen er formulert, må det antas at fristen avbrytes når kravet først meldes til et forsikringsselskap, selv om dette selskapet senere ikke anses ansvarlig etter YFFs avgjørelse.

Finnes det ingen informasjon om eller hvor det er tegnet yrkesskadeforsikring, er man utenfor det området Kasteballavtalen regulerer. Har arbeidsgiver forsømt sin plikt til å tegne forsikring, kan fristen avbrytes ved at skadelidte retter kravet mot YFF etter yforsl. § 7. Dersom den videre saksbehandlingen avdekker at det likevel foreligger forsikring, vil meldingen til YFF trolig ha fristavbrytende virkning – forutsatt at skadelidte har gjort det som med rimelighet kan forventes for å avklare forsikringsdekningen.[99]

Nærmere om kommunikasjonsformer og skjæringstidspunkter: Skjæringspunktet for fristavbrudd er regulert i fl. § 29 nr. 3: Bestemmelsen anviser to alternative tidspunkter: postlegging og når dokumentet har «kommet frem». Dette innebærer at alle handlinger som ikke er å anse som postlegging, faller under alternativet «kommet frem». Gjøres oversendelsen til retten i Aktørportalen, skjer fristavbrudd når prosesshandlingen er utført gjennom elektronisk innsending i nettportalen. Dette følger av ELSAM-forskriften[100] § 8. Dokumentet må anses for å ha «kommet frem» i foreldelseslovens forstand når opplastningen i Aktørportalen er gjennomført, forutsatt at dette gjøres på riktig måte.[101]

I lys av de nye reglene om elektronisk kommunikasjon via Aktørportalen, har mye av tidligere praksis mistet relevans. Etter at Aktørportalen ble obligatorisk for advokater i 2018, må all kommunikasjon sendes elektronisk, og postlegging er ikke lenger et alternativ med mindre særlige forhold foreligger.

Dersom skadelidte benytter en posttjenestetilbyder, avbrytes fristen ved selve postleggingen, jf. domstolloven § 146 andre ledd. Postloven[102] § 4 nr. 1 definerer en posttjeneste som «tilbud til allmennheten om regelmessig innsamling, sortering, transport og utdeling av postsendinger mot vederlag». Dette omfatter alle operatører registrert som postoperatører hos Post- og teletilsynet. Skjæringspunktet for fristavbrudd bestemmes av når leveringen skjer posttjenesten, som oftest finner sted når «skriftet er levert til postkontoret eller lagt i en av postverkets kasser», se Rt. 1988 s. 1287 (sak om ankefrist). Ved postlegging fra utlandet avbrytes ikke fristen ved postleggingen, men først når forsendelsen faktisk «har kommet frem».[103] Dette er en konsekvens av at fl. § 29 nr. 3 første punktum forutsetter at postleggingen skjer «her i riket».

Fristens lengde (trinn 2)

Hovedregelen for relative foreldelsesfrister er tre år. Dette gjelder også for krav om personskadeerstatning. Treårsfristen gjenspeiles i den alminnelige foreldelsesregelen for skadeserstatning i fl. § 9, samt i fal. § 8-6 første ledd og ysfl. § 15. For enkelte typer livsforsikring gjelder det en tiårsfrist, se fal. § 18-6 første ledd. De relative foreldelsesfristene beskrives i punkt 28.3.4.

Den absolutte foreldelsesfristen i foreldelsesloven er 20 år, se § 9 nr. 2. Den absolutte fristen er mer objektivisert i sin utforming enn den relative, noe som har sammenheng med at den danner en ytterramme for kravets tidsmessige eksistens. Absolutt foreldelse utdypes i punkt 28.3.5.

Fristene beregnes fra en startdato til en sluttdato, altså basert på konkrete datoer. Reglene om fristberegning har varierende formuleringer, som er tilpasset hva slags type frist man står overfor. Som eksempler kan nevnes uttrykk som «… foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap»[104] og «løper fristen … fra den dagen da den skadelidte fikk rett til å kreve oppfyllelse»[105] mv. Når fristen starter fra «utløpet av det kalenderår»[106] da sikrede/den berettigede fikk nødvendig kunnskap, menes 1. januar det påfølgende året. En tilsvarende beregningsmåte finnes i ysfl. § 15 første ledd andre punktum. Også her forskyves fristutløp til årsskiftet.[107] Se nærmere om tidsberegningstekniske regler i punkt 28.3.4.6.

Friststart (trinn 3)

Etter å ha klarlagt når fristen ble avbrutt og hvor lang fristen er, må man ta stilling det det som da blir det avgjørende: Når begynte foreldelsesfristen å løpe? Friststart blir som nevnt i praksis det siste trinnet i vurderingen og normalt det stedet der «slaget står» for om kravet er i behold eller har gått tapt som følge av passivitet.

Det finnes to hovedkategorier «triggere» for friststart.

Den ene kategorien omhandler objektiviserte (faste) kriterier for friststart. De finner man stort sett i reglene om absolutte foreldelsesfrister. Fl. § 9 nr. 2 kan tjene som eksempel. Her løper 20-årsfristen fra «den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte». Fra denne hovedregelen i første punktum finnes det unntak. Etter fl. § 9 nr. 2 andre punktum, som inneholder skjønnsmessige (kunnskaps)kriterier, relatert til blant annet skader voldt på barn. Illustrasjonen fanger inn et annet generelt trekk ved reglene om friststart: De kan ha en «hybrid» karakter ved å inneholde både objektiviserte/faste kriterier og skjønnsmessige kriterier.

Den andre kategorien friststartregler anviser skjønnsmessige kriterier slik som når skadelidte hadde eller burde skaffet seg tilstrekkelig kunnskap. Slike fristartregler kjennetegner relative foreldelsesfrister. Lovteksten gir som ellers et utgangspunkt for tolkningen, som må presiseres i lys av forarbeider, rikholdig med rettspraksis og andre kilder. Det er en sentral del av min begrunnelse for å plasseres den nærmere beskrivelsen av friststartreglene under punktet om relative foreldelsesfrister, som skal utdypes i fortsettelsen.

Relative foreldelsesfrister

Oversikt

Det skal her gis en oversikt over de mest sentrale bestemmelsene om foreldelse. Oversikten vil gi et innblikk i mangfoldet av foreldelsesregler, samt gjøre det enklere å se sammenhengen mellom de alminnelige og spesielle reglene om foreldelse.

Den relative foreldelsesfristen er hjemlet i fl. § 9. Den hører inn under foreldelseslovens kapittel om «særskilte foreldelsesfrister». Etter lovens system er fl. § 9 en særregel sammenliknet med de alminnelige hovedreglene i fl. §§ 2 og 3, men i et personskadeperspektiv utgjør fl. § 9 den praktiske hovedregelen. Fl. § 9 gjelder alltid i personskadesaker, selv om det er et forhold som ellers ville blitt subsumert under fl. §§ 2 og 3. Det at foreldelse i personskadesaker kun følger fl. § 9, fremgår av bestemmelsens tredje ledd: «Paragrafen gjelder ikke krav som springer ut av kontrakt, bortsett fra krav på erstatning for personskade.». Fl. § 9 er formulert noe annerledes enn den tidligere bestemmelse i strl. ikrl. § 28,[108] men er antatt å ha samme rettslige innhold. Det gjør at dommer og andre rettskilder knyttet til denne bestemmelsen fremdeles kan ha relevans.

Fl. § 9 regulerer foreldelse av krav på erstatning utenfor kontrakt (deliktsansvar) og inkluderer både økonomiske tap og ikke-økonomiske tap, herunder menerstatning[109] og oppreisningserstatning. Bestemmelsen gjelder også for krav på erstatning for personskade som oppstår i kontraktsforhold, jf. § 9 nr. 3.

Etter fl. § 9 er friststart knyttet til skadelidtes kunnskap, og fristen er i utgangspunktet 3 år (i likhet med den alminnelige foreldelsesregelen i § 2). I tillegg gjelder det en objektiv, absolutt foreldelsesfrist på 20 år. Den løper parallelt med treårsfristen, og erstatningskravet faller bort som foreldet når den første av disse fristene utløper.[110]Ved yrkesskader gjelder det særskilte foreldelsesregler, se ysfl. § 15. Bestemmelsen er noe annerledes formulert. Kunnskapskravet er imidlertid innholdsmessig identisk med det man finner i fl. § 9, hvilket er presisert i lovforarbeider,[111] rettspraksis[112] og juridisk teori.[113]

Som nevnt i punkt 28.2.1.3 skjedde det en feilskrift ved utformingen av fal. §§ 8-6 og 18-6, som fikk den bestemte entallsformen «det forhold». Ved lovendring i 1997 ble formuleringen endret til «de forhold». Ut fra forhistorien til ysfl. § 15, som ble utformet etter mønster av de to fal-bestemmelsene, må § 15 formentlig forstås på samme måte som «de forhold» i fal. §§ 8-6 og 18-6. Poengteringen handler om mer enn semantikk ved at det i mange saker nettopp er flere forhold som til sammen gir skadelidte den nødvendige kunnskapen. Det er da disse omstendighetene som må vurderes i helhet når det skal avgjøres når skadelidte hadde/burde hatt tilstrekkelig kunnskap.

Generelt: Oppfordring til å reise erstatningssøksmål

Fl. § 9 anviser at fristen starter «den dag da skadelidte[114] fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og en ansvarlige». Foreldelsesfristen begynner å løpe fra det tidspunktet skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om de konkrete økonomiske skadevirkningene vedkommende er – eller vil bli – påført som følge av den ansvarsbetingende handlingen. Dette tidspunktet kan betegnes som «kunnskapstidspunktet», og vilkåret kaller jeg for «kunnskapskravet». Det omfatter altså ikke bare faktisk kunnskap, men brukes i vid betydning så det også inkluderer den kunnskapen skadelidte burde skaffet seg. Hvis skadelidte er mindreårig, vil barnet identifiseres med foreldene som verge. Det avgjørende er derfor om foreldrene hadde kunnskap eller burde ha skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige før fristutløp.[115]

Skadelidtes kunnskap må omfatte alle vilkårene for erstatningsansvar,[116] men som vi skal se trenger ikke skadens omfang å være klarlagt i detalj. Foreldelsesfristen begynner å løpe fra det tidspunktet skadelidte fikk kunnskap, eller burde ha fått kunnskap, om at skaden medfører et erstatningsmessig økonomisk tap eller en varig skade (mén). Skaden må ha manifestert seg på en slik måte at det er praktisk mulig å formulere et omtrentlig erstatningskrav.

I presiseringen av når foreldelsesfristen begynner å løpe, har man tradisjonelt sett hen til reglene om søksmålsgrunnlag: Kunnskapen må ha en slik karakter at skadelidte objektivt sett hadde et grunnlag for, og ved det en oppfordring til, å reise erstatningssøksmål med utsikt til positivt resultat.[117] Dette kan også formulertes som et spørsmål om det forelå så vidt sikre opplysninger at skadelidte hadde rimelig grunn til å prøve spørsmålet for domstolene. Det kreves verken visshet om at en sak vil få et positivt utfall[118] eller at alle detaljer er avklart på forhånd,[119] men at den kunnskapen skadelidte har eller burde skaffet gir rimelig grunn til å gå til søksmål. Saken er da kommet til et punkt hvor begge parter vanligvis er tjent med at det innen fristens utløp avklares om det vil bli reist sak eller ikke. Dette beror på et skjønn over det totale bevisbildet som forelå den gang, altså retrospektivt.[120] Om foreldelseslovens kunnskapskrav er oppfylt, vil derfor alltid bero på en vurdering av omstendighetene i den enkelte sak, og avgjørelsen vil i stor grad være sammensatt og skjønnsmessig.[121]

Skadelidtes subjektive oppfatning, for eksempel om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, er ikke avgjørende. Dersom skadelidte hadde en mistanke om å være påført en erstatningsbetingende skade på et relativt tidlig tidspunkt, vil det avgjørende fortsatt være når vedkommende – bedømt objektivt – hadde eller burde skaffet seg tilstrekkelig kunnskap om de faktiske forholdene som begrunner ansvaret til å gå til erstatningssak. Sml. poengteringen i P-pille II (Rt. 1992 s. 64). Førstvoterende for flertallet på tre dommere bemerket følgende: «[D]et … kan reises tvil om A har hatt tilstrekkelig kunnskap om ‘den ansvarlige’ til å reise sak tidligere. Det er omtvistet mellom partene på hvilket tidspunkt hun ble klar over at p-pillebruk var en mulig årsak til trombosen. Men selv om man skulle legge til grunn at en mistanke om dette på et relativt tidlig tidspunkt ble kjent for henne, er det spørsmål om hun hadde tilstrekkelig kunnskap om de faktiske forhold som begrunner det objektive ansvaret til å gå til sak.» (s. 82) 

I den objektive vurderingen må det tas hensyn til rettskraftvirkningene av en dom, da det normalt er vanskelig å få gjenåpnet en sak når dom er falt selv om utviklingen blir en annen enn det var grunn til å vente på domstidspunktet.[122] Siden det ofte kan ta lang tid før en personskade manifesterer seg, må kunnskapen være tilstrekkelig til at skadelidte ikke risikerer rettstap som følge av en eventuell doms materielle rettskraft.[123] De samme hensyn vil gjør seg normalt gjeldende innenfor kontraktsretten og den alminnelige formueretten. 

Vektleggingen av rettskraftvirkningene av en dom gjelder også for saker etter yrkesskadeforsikringsloven. Her er riktignok rettskraftvirkningene noe svakere enn i tvistemål generelt, jf. yrkesskadeforskriften § 5-1 om etteroppgjør. Det kan kreves innen fem år hvis enten ervervsuførheten eller den medisinsk invaliditeten som følge av ulykken endrer seg vesentlig. Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 90 legger til grunn at utgangspunktet for foreldelse skal være det samme etter ysfl. § 15 som etter fl. § 9, noe som også er fulgt opp i rettspraksis, se Båtmaskinist (Rt. 2007 s. 1479, avsnitt 50). Dette taler mot å vektlegge særbestemmelsen i forskriftens § 5-1. Dette underbygges av at skadelidte har risikoen for hva som omfattes av at uføregrad eller invaliditet «endrer seg vesentlig», samtidig som hensynet til at skadevolder (debitor) får en rask avklaring, står svakere når debitor er et forsikringsselskap. Det samme understrekes i Yrkesfiskerdommens avsnitt 50. 

Fristen starter vanligvis ikke på det tidspunktet det er grunnlag for å reise fastsettelsessøksmål, men først når skadelidte har foranledning til å reise fullbyrdelsessøksmål.[124] Som presisert i HR-2021-530-A avsnitt 29 og HR-2023-585-A avsnitt 34 kan fristen likevel begynne å løpe før skadelidte har fått klarlagt det fulle tapsomfanget, så lenge skadelidte vet at han eller hun antas å bli påført et erstatningsmessig tap.[125] Spørsmålet om skadelidte er påført et økonomisk tap og når dette tidsmessig foreligger, må vurderes ut fra erstatningsrettslige prinsipper, se HR-2021-530-A avsnitt 44. Skadelidte må ha «en viss oversikt» over det sannsynlige tap, men for streng her kan man ikke være, se Moss Glasværk (Rt. 1997 s. 1070, på s. 1079). Samme sted presiserte førstvoterende dommer Lødrup: «At skaden ennå ikke var helt stabilisert, og at det ikke forelå noen spesifisert tapsberegning, kunne ikke i seg selv hindre at fristen begynte å løpe.».

Kunnskapskravet gjelder som klart utgangspunktet de faktiske forholdene; rettsuvitenhet eller rettsvillfarelse – at skadelidte har vært ukjent med de relevante rettsreglene – har i utgangspunktet ingen betydning for friststart.[126] For at foreldelsesfristen skal starte i en personskadesak, må skadelidte enten ha hatt positiv kunnskap eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om ansvarshendelsen, årsakssammenhengen, at hendelsen har økonomiske skadevirkninger, og hvem kravet skal rettes mot (ansvarssubjektet).[127] Erstatningskravet må derfor være modent og skaden objektivt konstaterbar.[128] Friststart er videre betinget av at det faktiske resultat av den skadevoldende handling – realskaden – har inntrådt.[129]

Presisering 1. Kunnskap om skaden og dens årsak

Oversikt: Foreldelsesfristen begynner, som nevnt i oversikten foran, ikke å løpe før skadelidte har fått tilstrekkelig kunnskap om «skaden». Ordlyden tilsier at skadelidte må være påført et tap eller en annen negativ effekt, og her er det naturlig å se hen til det erstatningsrettslige skadebegrepet.[130] Det løper en frist for hvert «krav»[131] og vilkårene for erstatning er forskjellig for personskade, formueskade og tingskade. Dette må hensyntas i vurderingen av kunnskapskravet. Ved personskader må det differensieres mellom ulike former for skade og tap. Siden det er nødvendig med kunnskap om de konkrete økonomiske skadevirkningene – og disse kan komme til skadelidtes kunnskap på forskjellige tidspunkter – kan fristene starte på ulike tidspunkter. Foreldelse må derfor vurderes separat for krav om merutgiftserstatning, inntektstaperstatning, hjemmearbeidserstatning, menerstatning, oppreisningserstatning mv. 

Fastsettelsen av hvilke krav som er gjenstand for foreldelse, skal baseres på sivilprosessens regler om kravsidentitet. Det må foretas en helhetsvurdering av flere forhold. Sentralt i vurderingen er om kravene har samme eller ulikt innhold, samme eller forskjellige rettsfølger, om de bygger på samme eller ulike rettsgrunnlag eller faktiske omstendigheter, og hva som fremstår som rimelig og naturlig i lys av prosessreglenes formål. Se høyesterettspraksis slik som HR-2023-877-A (skattesak) avsnitt 66 f., HR-2018-2190-A (sak om fastsettelse av leiebeløp) avsnitt 25 og Rt. 2006 s. 983 (råteskadesak) avsnitt 38. Temaet er nærmere beskrevet i forarbeider slik som NOU 2001: 32A Rett på sak s. 382–383 og i juridisk teori.[132] 

I fortsettelsen skal jeg gå nærmere inn på de enkelte erstatningspostene, og beskrive og eksemplifisere argumentasjonslinjer som særkjenner de enkelte. Før jeg tar for meg enkeltpostene skal jeg si noe om det som de har til felles. Det ene omhandler betydningen av medisinske utredninger. En helt sentral indikator på om skadelidte har utsikt til å nå frem med et positivt resultat, får man ofte når det foreligger en (grundig) medisinsk spesialisterklæring. Dette utgjør første utdypingspunkt nedenfor. Det andre er at det må foreligge et forsvarlig bevismessig grunnlag for å konstatere årsakssammenheng. Dette inngår i det skadelidte må ha kunnskap om, for å ha kunnskap om den ansvarlige.

Betydningen av spesialisterklæringen: Skaden må ha manifestert seg på en måte som objektivt sett gir grunnlag for å reise sak om erstatningskravet. Vanligvis er det avgjørende tidspunktet når skadelidte har innhentet, eller burde ha innhentet, en spesialisterklæring som sannsynliggjør erstatningskravet. For at foreldelsesfristen skal begynne å løpe, kreves det kunnskap både om skaden og at den årsaksmessig kan tilbakeføres til en ansvarshendelse. Vanligvis blir både skadeomfang og (faktisk) årsakssammenheng utredet og tatt stilling til i en spesialisterklæring. Dersom erklæringen konkluderer med at det foreligger årsakssammenheng og at denne har påført skadevirkninger, vil normalt skadelidte ha fått tilstrekkelig kunnskap til at fristen for foreldelse begynner å løpe.

Et tilbakeblikk på eldre rettspraksis viser at mye av oppmerksomheten har vært rettet mot spørsmålet om når skadelidte burde ha innhentet en medisinsk spesialistutredning. Skadelidtes har tradisjonelt hatt ansvaret for å sørge for fremdrift i saken, herunder innhente slik utredning. Det er fortsatt skadelidte som har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt, men det har skjedd en viss dreining på faktaplanet: I dag er det oftere forsikringsselskapet eller Nav (eller begge) som holder i saksfremdriften og sørger for innhenting av medisinske spesialistutredninger.[133] I den grad skadelidte initierer et medisinsk utredningsoppdrag, skjer det via skadelidtes advokat, ikke skadelidte selv. De spesialistutredningene som utarbeides etter henvisning fra fastlegen skjer vanligvis som ledd i en behandling, ikke som del av et sakkyndigoppdrag, og besvarer normalt sett verken spørsmål om årsakssammenheng eller medisinsk invaliditet.

Kunnskap om årsakssammenheng: For at foreldelsesfristen skal begynne å løpe, kreves det også kunnskap om årsakssammenheng. Det er fordi årsakskravet er et alminnelig erstatningsrettslig vilkår, og som gjelder for alle erstatningspostene. 

Tyngdepunktet i årsaksvurderingen avhenger imidlertid av hva slags post man står overfor. Når det fremmes krav om årsakssammenheng, vil det være avgjørende at det foreligge faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og realskaden. Det er dette jeg kaller realskadeleddet. For krav om økonomiske tap må det i tillegg være årsakssammenheng i det siste årsaksleddet, mellom realskaden og det økonomiske tapet (tapsleddet).[134] 

Ettersom en viktig del av den medisinske spesialistutredningen er å utrede årsaksforhold,[135] og en konklusjon om at det foreligger årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og personskaden vil vanligvis gi en sterk indikasjon på om skadelidte har en rimelig oppfordring til å kreve erstatning. Som vist ovenfor, må det i tillegg foreligge både ansvarsgrunnlag og skade/tap.

At usikkerhet om årsakssammenheng kan resultere i at fristen forskyves, gjenspeiles i en rekke avgjørelser.[136] Kvikksølv II (HR-2016-293-A) er illustrerende. En tannlegeassistent krevde erstatning for en hjerneskade hun anførte skyldtes langvarig kvikksølveksponering. I forbindelse med at hun anla erstatningssak i 1996, innhentet hun seks medisinske spesialisterklæringer som alle konkluderte med at sykdommen var fremkalt av kvikksølvforgiftning. Staten på sin side innhentet fem spesialisterklæringer, herunder fra de toneangivende medisinske miljøene ved særlig Rikshospitalet og Statens arbeidsmiljøinstitutt, som alle konkluderte med at det ikke fantes noen slik årsakssammenheng, herunder at skadelidte ikke led av encefalopati. Ut fra dette mente førstvoterende at de samlede bevisene som forelå i perioden 1995 til 1998, ikke ga skadelidte forsvarlig grunnlag for å gå til sak mot YFF. Det var først i perioden 2007 til 2012 at situasjonen endret seg. Det skjedde etter at Rikstrygdeverket hadde besluttet å gjennomgå flere liknende saker på nytt, og etter at det ble utarbeidet to nye sakkyndigerklæringer i 2007 som begge konkluderte med at skadelidte led av encefalopati forårsaket av langvarig kvikksølveksponering. Høyesterett fant derfor at det var først i 2007 at skadelidte fikk et forsvarlig bevismessig grunnlag for å reise sak mot YFF. Siden kravet ble rettet mot YFF i oktober 2010, var kravet ikke foreldet.

Inntektstap: For at fristen skal begynne å løpe for posten inntektstap, må skadelidte ha eller burde ha fått kunnskap om at det vil få en reduksjon eller et bortfall av inntekten som følge av ansvarshendelsen, men tapets omfang trener ikke være kartlagt i detalj for å trigge friststart. Som understreket av Høyesterett vil et krav om erstatning for ervervstap bero på et skjønn med mange usikkerhetsfaktorer – det er ikke tale om et tap som lar seg beregne nøyaktig.[137]

Ved vurderingen av om skadelidte har et erstatningsbetingende inntektstap, må det gjøres en vurdering av (rest)ervervsevnen. Sentralt i en slik vurdering en skadelidtes funksjonsevne, men også forhold relatert til den eller de aktuelle delene av arbeidslivet vedkommende tilhører. Det er først når skadelidte får eller burde få kunnskap om at han eller hun vil få en inntektsreduksjon sammenliknet med situasjonen før ansvarshendelsen, at det er grunnlag for å fremme krav om ervervserstatning. Det er altså ikke tilstrekkelig bare å ha en skade som har gitt seg utslag i en medisinsk invaliditetsgrad. Fra rettspraksis gir «Piskesnertskade» (Rt. 1998 s. 587) et eksempel. Her differensierte både flertallet og mindretallet mellom ulike typer erstatningskrav, og foretok separate foreldelsesvurderinger av kravet på menerstatning og erstatning for fremtidig inntektstap.

Erstatningen skal kun være et supplement til de offentlige ytelsene, jf. skl. § 3-1 tredje ledd første punktum. Ved utmålingen av inntektstaperstatning må det derfor tas hensyn til offentlige ytelsene som er kompensasjonsrelevante. Det vil i praksis si sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, som alle har inntektssikrende formål, jf. ftrl. §§ 8-1, 11-1 og 12-1. På samme måte som ellers er det imidlertid tilstrekkelig for å starte foreldelsesfristen, at skaden har manifestert seg slik at det er praktisk mulig å formulere et omtrentlig erstatningskrav. Dermed kan fristen starte før Nav har truffet nødvendige trygdevedtak om uføretrygd og andre sykdomsbaserte trygdeytelser. Dette er i konsistens med det generelle prinsippet om at friststart ikke forutsetter at tapet kan påvises med fullstendig presisjon.[138] I denne sammenheng har det interesse at det finnes hjemler i prosesslovgivningen for å stanse behandlingen av en sak dersom erstatningsutmålingen er avhengig av utfallet av søknad om en trygdeytelse.[139] Se tvl. § 16-15 til og med § 16-19. På den måten gis skadevolder (kreditor) tid til å avklare nødvendige forhold før saken kan gå videre.

Siden en spesialistutredning normalt også kartlegger skadelidtes funksjonsevne,[140] vil tidspunktet for en spesialisterklæring normalt gi en sterk indikasjon på om skadelidte har en rimelig oppfordring til å kreve erstatning for inntektstapet. Vurderingen er imidlertid ikke fullt så medisinsk preget som for eksempel for menerstatning, fordi ervervsevnevurderinger krever mer tverrfaglige (attføringsmessige) undersøkelser og vurderinger. Så lenge det råder en usikkerhet rundt den medisinske behandlingen eller utfallet av den yrkesrettede attføringen – og skadelidte har ivaretatt sin undersøkelses- og aktivitetsplikt for å avklare – vil det normalt ikke være grunnlag for å reise søksmål med krav om inntektstaperstatning. Da vil som konsekvens heller ikke foreldelsesfristen begynne å løpe.

Den alminnelige lære er at påført inntektstap foreldes suksessivt.[141] Fremtidig inntektstap foreldes når det ikke (lenger) er noen usikkerhet om varigheten av tapet. For det fremtidige tapet vil dermed fristen begynne å løpe fra det tidspunktet skadelidte med rimelig sikkerhet vet hvilken retning ervervsevnen utvikler seg. Fremtidig tap foreldes suksessivt etter hvert som det påløper, så lenge varigheten av tapet anses som usikker. Når det ikke lenger er usikkerhet knyttet til varigheten, foreldes tapet samlet. Det at det hefter er usikkerhet om størrelsen på det fremtidige inntektstapet, er imidlertid ikke tilstrekkelig for å anvende reglene om suksessiv foreldelse.[142]

I trafikkskadesaker og andre saker som følger utmålingsreglene i skl. kap. 3, er det en åpning for at fremtidig tap kan foreldes suksessivt og terminvis etter fl. § 9. En slik løsning kan ikke anvendes for fremtidig inntektstap etter yrkesskadeforsikringsloven og den tilhørende utmålingsforskriften, som anviser en standardisert utmåling.[143] Det å legge opp til en suksessiv foreldelse her ville være lite forenlig med de grunnleggende forenklingshensynene som ligger til grunn for standardiseringen.[144]

Det kan rettes kritikk mot la posten «påført inntektstap» foreldes suksessivt, i lys av prinsippene om at friststart skal presiseres i lys av rettskraftvirkningene. Det kan virke paradoksalt – i lys av at skadelidte ikke kan reise separat søksmål for en erstatningspost uten at den er tilstrekkelig avklart – at friststart utsettes til alle poster er klare for å bli krevd erstattet samtidig. Ettersom både påført og fremtidig inntektstap bygger på de samme faktiske forholdene, bør kravene i utgangspunktet betraktes som ett og samme i prosessuell forstand. Forfølger man denne tankegangen, ville det være nærliggende at skadelidte ikke har grunnlag for å reise søksmål før både påført og fremtidig inntektstap er tilstrekkelig avklart. Det er imidlertid i dag et festnet prinsipp å la påførte inntektstap foreldes suksessivt,[145] og kritikken blir dermed de lege ferenda. Det beskrevne problemet avhjelpes imidlertid av varslingsreglene: Når et krav er meldt avbrytes foreldelse frem til varsel er gitt. Ved det beskyttes vanligvis skadelidte mot at påført tap foreldes suksessivt mens det ventes på avklaring av den fremtidige ervervsevnen.

Hjemmearbeidstap: For å kunne kreve slikt tap dekket, må skadelidte ha tapt evnen til å utføre «arbeid i heimen», jf. skl. § 3-1 andre ledd andre punktum. I tillegg må de alminnelige grunnvilkårene om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng være oppfylt, se bokens kap. 18. Mange av de gjøremålene som utføres i eller tilknyttet hjemmet har et fysisk preg, og evnen til å utføre disse kan det ta tid å avklare – i likhet med det som gjelder den medisinske invaliditeten og det som gjelder evnen til å utføre lønnsinntektsgivende arbeid. Ettersom en spesialistutredning normalt også omhandler funksjonsevnen i hjemmet,[146] vil tidspunktet for en spesialisterklæring vanligvis gi en sterk indikasjon på om skadelidte har en rimelig oppfordring til å kreve hjemmearbeidstapet erstattet. På samme måte som for de andreøkonomiske tapene, kreves det ikke at man har full oversikt over det offentlige hjelpetilbudet (typisk kommunal hjemmehjelp), og hjemmearbeidskravet trenger ikke å kunne beregnes i detalj for at fristen begynner å løpe.

Merutgifter: For krav om merutgiftserstatning må kunnskapskravet formentlig vurderes separat for påførte og fremtidige utgifter. Påførte merutgifter foreldes fortløpende, mens krav om erstatning for fremtidige merutgifter foreldes samlet når omfanget av disse er rimelig avklart. Som ellers kreves det at årsakssammenhengen er tilstrekkelig klarlagt, som her innebærer at det må være rimelig avklart at man står overfor skaderelaterte merutgifter.

Fremtidige tap med en usikker varighet foreldes suksessivt når de påløper. Er derimot varigheten blitt slått fast, vil det fremtidige kravet foreldes samlet.[147] Det oppstår av og til spørsmål om man skal følge reglene om suksessiv eller samlet foreldelse. En viktig føring gis i Refusjonsbeløp (HR-2019-2034-A), hvor førstvoterende uttalte at «[d]et vil i prinsippet alltid knytte seg usikkerhet til størrelsen av et fremtidig tap, men dette kan etter fast praksis ikke være nok til å anvende prinsippet om suksessiv foreldelse» (avsnitt 58). 

I prosessuell forstand betraktes påførte og fremtidige merutgifter som ett samlet krav. Konsekvensen at dette perspektivet er at det ikke kan fremmes separate søksmål for hver av disse erstatningspostene. Ut fra dette fremstår det heller ikke naturlig å anvende prinsippene om suksessiv foreldelse før de fremtidige merutgiftene er tilstrekkelig avklart. Til tross for dette er gjeldende rett at man følger prinsippet om suksessiv foreldelse gjelder også for denne erstatningsposten, se især Refusjonsbeløp (HR-2019-2034-A). 

For preventive utgifter, det vil si utgifter pådratt for å forebygge eller begrense et erstatningsmessig tap, starter foreldelsesfristen samme dag som for tapet som søkes dempet.[148]

Tapt livsutfoldelse (menerstatning): For krav om menerstatning er det avgjørende når skadelidte hadde eller burde fått kunnskap om å ha et erstatningsbetingende mén. Kunnskapskravet må derfor dekke at skadelidte har en fysisk og/eller psykiske lidelse som gir en medisinske invaliditet på minst 15 prosent, at skaden er varig og forårsaket av ansvarshendelsen. En (grundig) medisinsk spesialistutredning vil gi en sterk indikasjon på om disse kriteriene er oppfylt.[149] Fra det tidspunktet det foreligger en grundig spesialisterklæring som konkluderer med minst 15 prosent skadebetinget medisinsk invaliditet, vil skadelidte normalt ha fått en rimelig oppfordring til å kreve erstatning for tapt livsutfoldelse. 

I yrkesskadesaker kan skadelidte ha krav på menerstatning fra Nav, som én av flere yrkesskadefordeler, jf. ftrl. § 13-17, jf. § 13-2. Er kravet overfor Nav fremsatt innen rimelig tid, kan skadelidte (medlemmet) som regel avvente til Nav innhenter en medisinsk spesialistutredning før foreldelsesfristen begynner å løpe. 

Særlig for psykiske skader kan det være utfordrende å avgjøre om, og eventuelt når, en skade blir varig. Psykiske lidelser kan ha en skiftende symptomtrykk, som varierer over tid og påvirkes av ulike livshendelser (multifaktorielle tilstander). Behandling hos psykolog eller psykiater kan strekke seg over flere år før det eventuelt oppnås tilstrekkelig klarhet om skadens varighet og omfang. Så lenge skadelidte mottar behandling med mulighet for bedring, er det normalt vanskelig å ta stilling til om skaden har en varig karakter. Skadelidte vil i slike tilfeller normalt heller ikke besitte nok kunnskap til at å trigge friststart for foreldelse.

Menerstatning foreldes på ett og samme tidspunkt. Det gjelder selv om de medisinske konsekvensene av ansvarshendelsen viser seg gradvis. Foreldelsesfristen begynner å løpe når det er rimelig avklart at skadelidte er påført en varig skade av medisinsk art. Skadens størrelse trenger ikke å være nøyaktig fastsatt, men det må være klart at menet er «betydelig» (skl. § 3-2). Det vil si at skaden må utgjøre minst 15 prosent varig medisinsk invaliditet (vmi).

Skadelidte anses for å ha tilstrekkelig kunnskap om retten til menerstatning når det er eller burde vært innhentet en medisinsk spesialisterklæring som gir grunnlag for å reise sak om erstatning for tapt livsutfoldelse. Mange personskadesaker tar tid å stabilisere, og dette må det tas hensyn til ved vurderingen av om kunnskapskravet er oppfylt. Det samme gjelder behovet for medisinsk rehabilitering og andre påkrevde behandlingstiltak, som igjen har betydning for når skadelidte har oversikt over de medisinske konsekvensene av skaden. Som påpekt av Skårberg, må det «tas det hensyn til at skadelidte og behandlingspersonell i første omgang har dette i fokus framfor avklaring av forsikringsmessige forhold», og at «skadelidte er prisgitt prioriteringer og ventetid på behandling i helsevesenet».[150]

Tort og svie (oppreisningserstatning): Retten til oppreisningserstatning er betinget av at flere vilkår er oppfylt, slik som at skadevolder har opptrådt grovt uaktsomt eller forsettlig, at man står overfor en relevant krenkelse, og at det foreligger årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og krenkelsen. I tillegg er det ingen automatikk vilkårsoppfyllelse resulterer i oppreisning; man står overfor en kan-regel (selv om ordet «kan» i dag normalt forstås som «skal»). De fleste oppreisningsvilkårene er enkle å få en oversikt, slik at skadelidte tidlig i saken kan få tilstrekkelig oversikt.

Derimot vil kravet om kvalifisert skyld kunne ta noe tid å avklare. Selv om det er tilstrekkelig for å ha rett til oppreisningserstatning at det foreligger grov uaktsomhet, vil dette i mange tilfeller kreve nærmere kartlegging av skadevolders opptreden, som så må prøves mot den juridiske terskelen for grov uaktsomhet.

Foreldelse av krav om oppreisningserstatning kan reise enkelte særskilte spørsmål om når skaden beviselig skal anses som tilstrekkelig manifestert. Dersom oppreisningskravet bygger på et sterkt belastende faktum, kan kravene til bevis skjerpes – og som konsekvens kan dette heve terskelen for å anse en skade som tilstrekkelig manifestert. Se til illustrasjon HR-2016-2579-A. Saken gjaldt krav om utbetaling etter en ulykkesforsikring til etterlatte, etter at en mann falt ut av et vindu i fjerde etasje i arbeidsgiverens kontorlokaler. Forsikringsselskapet nektet utbetaling under henvisning til at det dreide seg om et selvmord, jf. fal. § 13-8 første ledd. Høyesterett klargjorde at det som hovedregel gjelder «et kvalifisert beviskrav der det faktum som skal legges til grunn, er kvalifisert klanderverdig, belastende eller infamerende for den ene parten» (avsnitt 42). Når oppreisningskravet bygger på at skadelidte har vært utsatt for en straffbar handling og denne bygger på et kvalifisert klanderverdig, belastende eller infamerende faktum, kan det skjerpede beviskrav resultere i at det kreves mer for å oppnå et positivt resultat.

Forsørgertap: Krav om forsørgertapserstatning etter skl. § 3-4 reiser både spørsmål om etterlatte tilhører den vernede kretsen og om størrelsen på forsørgingen. I de fleste tilfellene reiser forsørgertapssakene ingen særskilte årsaksspørsmål, og det vil i de fleste tilfellene være tidlig klart at man står overfor et erstatningsbetingende tap. Det gjør at kunnskapstidspunktet normalt inntrer samtidig med eller nær tidspunktet for dødsfallet. Det vil for eksempel være tilfellet i det store volumet av trafikkulykker.

I andre saker kan det ta noe mer tid å avklare om erstatningsvilkårene foreligger. Pasientskadesaker foranlediger i mange tilfeller diskusjoner om det forelå en ansvarsbetingende svikt ved ytelsen av helsehjelp etter passkl. § 2 første ledd bokstav a eller et annet ansvarsgrunnlag. I yrkesskadesakene kan det ofte oppstå usikkerhet om årsakssammenheng i saker om yrkessykdom (jf. ftrl. § 13-4, jf. ysfl. § 11), hvilket innebærer at kunnskapstidspunktet skyves fremover i tid slik at foreldelsesfristen ikke begynner å løpe før årsaksforhold har blitt utredet og avklart. Fra det tidspunktet skadelidte anses å ha tilstrekkelig kunnskap, vil tidsberegningsteknisk foreldelsesfristen løpe fra årsskiftet etter dødsfallet.

Tredjepartstap: For uegentlige tredjepartstap vil vurderingen av kunnskapskravet langt på vei bli sammenfallende med det som gjelder for krav om merutgiftserstatning. Det har sammenheng med at det ved utmålingen av for eksempel pårørendes tap anlegges en merutgiftsbetraktning, sml. Spesialbarnehage (Rt. 2010 s. 1153) med forklaringer gitt foran i punkt 22.3. Vurderingen av om man i det hele tatt har rett til erstatning for et egentlig tredjepartstap kan i mange tilfeller være enda mer komplisert enn vanlige merutgiftssaker. Det har sammenheng med at det kan være uklart om man har tilstrekkelig tilknytning – slik kriteriet er utviklet i rettspraksis – til den direkte skadelidte, og det kan ta tid å avklare om man oppfyller vilkåret om å ha et særlig behov (behovsstandarden).

For uegentlige tredjepartstap – i form av «sjokkskader» – vil skadevirkningene kunne manifestere seg nokså lang tid etter ansvarshendelsen. Dette er et særtrekk ved posttraumatisk stresslidelse (PTSD), som ifølge diagnosekriteriene først viser seg en tid etter den aktuelle stressoren (f.eks. å være vitne til vold, alvorlige ulykker eller å få et dødsbudskap formidlet). Dette vil ha betydning for når skadelidte får slik kunnskap om skaden at vedkommende har en rimelig foranledning til å fremme søksmål.

Presisering 2. Kunnskap om den ansvarlige

Generelt: Foreldelsesfristen begynner ikke å løpe før skadelidte fikk eller burde fått «kunnskap om skaden og den ansvarlige», jf. fl. § 9 første ledd første punktum. Det samme gjelder på yrkesskadeområdet, selv om ysfl. § 15 ikke har en tilsvarende uttrykkelig formulering om at kunnskapskravet også gjelder hvem som er ansvarlig for personskaden. Det er et utslag av at ysfl. § 15 skal forstås på samme måte som under fl. § 9. Tolkningen er lagt til grunn i rettspraksis[151] og har støtte i forarbeidene. Proposisjonen presiserer at «det forhold som begrunner kravet» må forstås som en henvisning til kunnskap om skaden og at den kan gi rett til erstatning fra yrkesskadeforsikringen.[152] Ved at fl. § 9 og ysfl. § 15 også krever kunnskap om den ansvarlige, skiller de seg fra fal. §§ 8-6 og 18-6. Etter disse bestemmelsene i forsikringsavtaleloven vil manglende kunnskap om forsikringen ikke automatisk føre til fristutsettelse.

Kunnskap om den ansvarlige omfatter både kunnskap om hvem kravet skal rettes mot og selve ansvarsgrunnlaget.

Kunnskap om hvem som er ansvarssubjekt, og dermed adressat for erstatningskravet, er normalt enkelt å fastslå. I de fleste sakene er skadevolder eller dennes representant kjent på skadetidspunktet, og krever verken faktumavklaring eller avklaring av tolkningsspørsmål. Ansvarssubjekter er vanligvis klart angitt i loven. For eksempel fremgår det av passkl. § 6 første ledd at NPE er ansvarssubjekt for krav om pasientskadeerstatning etter loven. I trafikkskadesaker kan skadelidte alltid velge å holde seg til eget forsikringsselskapet etter bal. § 4. Dersom skadevolder er ukjent, kan skadelidte fremme krav mot trafikkforsikringsforeningen etter bal. § 10, hvilket er klart formulert i loven. Når personskaden skyldes feil ved et produkt, finnes det en egen bestemmelse om ansvarsplasseringen i prodansvl. § 1-3. I voldssaker vil kravet normalt rettes direkte mot Kontoret for voldsoffererstatning, jf. vol. § 7.

Kunnskap om ansvarsgrunnlaget må også foreligge for at fristen skal begynne å løpe. Objektive ansvarsgrunnlag har normalt vilkår som er enklere å avgjøre om er oppfylt enn skyldbaserte ansvarsgrunnlag. Likevel kan objektive ansvarsmodeller anvise kriterier som krever skjønn, hvor det nærmere innholdet ofte må fastlegges ut fra rettspraksis og andre rettskilder. Gjer-kriteriet i bal. § 4 er et eksempel. På yrkesskadeområdet kreves det oppfyllelse av både inngangskriteriene i ysfl. § 10 og de nærmere vilkårene for skade og sykdom i ysfl. § 11, se utdypingen nedenfor.

Som det fremgår, kan vurderingstemaet for friststart systematiseres i to underspørsmål: 1. Når fikk eller burde skadelidte fått kunnskap om hvem som er ansvarssubjektet? 2. Når fikk eller burde skadelidte fått kunnskap om ansvarsgrunnlaget. Vurderingen av kunnskapskravet rommer imidlertid også forståelse av årsakssammenhengen, og denne siden av kunnskapskravet kan ses som et bindeledd mellom vilkåret om «skade-kunnskap» og «ansvarssubjekt-kunnskap». Skaden må være forårsaket av en årsaksfaktor som tilordnes et ansvarssubjekt, og årsaksreglene har en viktig funksjon ved at bidra til å utpeke dette ansvarssubjektet.[153]         

Særlig om yrkesskader: Kunnskap om den ansvarlige omfatter som nevnt både forståelsen av ansvarsgrunnlaget og hvem kravet skal rettes mot. Foreldelsesfristen begynner ikke å løpe før skadelidte hadde eller burde skaffet seg kunnskap om at skaden kan gi grunnlag for erstatningskrav, noe som krever kunnskap både de generelle bedriftsvilkårene i yforsl. § 10 og de nærmere skade- og sykdomskriteriene i ysfl. § 11 (herunder kraver til ulykkesmoment, skade og sykdom mv.). Dette kan ta tid å avklare. Særlig vil utredning av om en sykdom skal anses som en yrkessykdom kunne være utredningskrevende, og det er ofte først når Nav, arbeidsmedisinere mc har utredet saken at skadelidte vil kunne ha et rimelig grunnlag for å fremme krav/ta ut søksmål.

En utfordring som kjennetegner en del av yrkesskadenes egenart, er at skadelidte kan ha vært eksponert for farlige stoffer mv. fra flere forskjellige arbeidsplasser. Etter ysfl. § 5 vil det være forsikringsgiveren til den arbeidsgiveren som skadelidte hadde da skaden eller sykdommen ble konstatert, som er ansvarlig for å utbetale erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Dette gjelder selv om skaden er forårsaket mens arbeidstakeren var i tjeneste hos en annen arbeidsgiver. For spørsmålet om friststart for foreldelse, innebærer dette at skadelidte finne frem til hvilket forsikringsselskap som ansvarsforsikret arbeidsgiveren på konstateringstidspunktet. Her står man med andre ord i en form for «juridisk triangel» mellom ysfl. §§ 5, 15 og 21.

Skadelidte er ikke innrømmet særlig lang tid på å identifisere hvilket selskap som er ansvarlig, noe som har sammenheng med at dette normalt lar seg avklare relativt raskt og enkelt. Synspunktet er lagt til grunn i rettspraksis, se især Billakkerer (Rt. 2000 s. 1338). Førstvoterende la til grunn at siden «tvungen yrkesskadeforsikring er en lovbestemt forsikringsordning med relativt enkle regler i § 5 om hvilket forsikringsselskap kravet skal rettes mot, og med en særregel ved manglende forsikringsdekning i § 7, kan skadelidte ikke tilstås noen særlig lang frist for å finne ut hvem kravet skulle eller kunne rettes mot» (s. 1344).

Det avgjørende er om skadelidte, som ledd i å oppfylle sin aktivitetsplikt, har sørget for en rimelig fremdrift. Dette må vurderes konkret. Analysene av praksis gir et bilde av ulike typesituasjoner skadelidte kan stå overfor.

Den ene er når arbeidsgiveren kort tid etter skaden oppgitt rett selskap for den obligatoriske yrkesskadeforsikringen, noe som gjør at skadelidte raskt anses for å ha tilstrekkelig kunnskap om den ansvarlige. Om skadelidte også har tilstrekkelig kunnskap om skaden og de øvrige delene av kunnskapskravet, vil foreldelsesfristen da begynne å løpe.

Den andre typesituasjonen man ser i praksis, er at arbeidsgiveren ikke svarer på henvendelser eller oppgir feil selskap som yrkesskadeforsikrer. Da vil friststart forskyves.

Den tredje typesituasjonen er når arbeidsgiveren har skiftet yrkesskadeforsikringsselskap flere ganger, og det råder en usikkerhet om når skaden ble konstatert. I slike tilfeller kan det ta atskillig tid før faktum er såpass avklart at fristen begynner å løpe.

Den fjerde situasjonstypen er hvor skadelidte retter sin henvendelse til feil forsikringsselskap og det tar tid før feilen oppdages. Tidsbruken kan ha ulike årsaker, slik som restanser og generelt lang saksbehandlingstid, til at selskapet trenger å innhente dokumentasjon før det tas en beslutning.[154] I slike situasjoner løper vanligvis ikke fristen før det er avklart hvilket selskap som er ansvarlig. Særlig i yrkessykdomssaker kan det ta lang tid å avklare hva som er det korrekte tidspunktet for konstatering.

Den femte situasjonstypen omhandler manglende forsikringstegning fra arbeidsgiver. I slike tilfeller må kravet rettes mot Yrkesskadeforsikringsforeningen etter yforsl. § 7. Foreldelsesfristen vil i slike tilfeller formentlig begynne å løpe når skadelidte – med rimelig fremdrift – har gjort det som med rimelighet kan forventes for å avklare at det ikke var tegnet forsikring.

Skadelidtes undersøkelses- og aktivitetsplikt

Skadelidte har en undersøkelsesplikt som innebærer at skadelidte ikke kan forholde seg passiv, men må – innen rimelige grenser – sørge for å innhente nødvendig kunnskap. Dette fremgår av uttrykket «burde skaffet seg nødvendig kunnskap» i fl. § 9 første ledd første punktum. Det er nok at skadelidte har fått nok informasjon om forholdene til at det er naturlig å undersøke om det foreligger en skade og hvem som er ansvarlig, forutsatt at undersøkelsene kan føre frem uten urimelig besvær. Formuleringsmåten har linjer tilbake til forarbeidene til foreldelsesloven,[155] som senere er innlemmet i juridisk teori[156] og har så funnet veien inn i rettspraksis[157] og nemndspraksis.[158] Saken gjaldt krav om erstatning for en nakkeslengskade etter påkjørsel bakfra. Etter å ha vist til den generelle føringen om at «[s]kadelidte har en undersøkelsesplikt, forutsatt at undersøkelsene kan føre frem uten urimelig besvær», tilføyde førstvoterende følgende: «Særlig kan det være aktuelt å søke avklaring hos lege, eventuelt spesialist.» (s. 194).

Plikten til å innhente nødvendig kunnskap pålegger skadelidte en plikt til å fremskaffe bevis som gjorde det forsvarlig å reise erstatningssak. Det forventes at en del av treårsfristen brukes til å innhente bevis, klargjøre krav og argumentasjon for å kunne ta ut stevning.[159] Aktivitetsplikten går imidlertid ikke så langt at saken må være fullstendig ferdig forberedt for at foreldelsesfristen kan begynne sitt løp, og bevisene trenger heller ikke være like grundige som ved et søksmål.[160] Men de de tre grunnvilkårene for erstatning om ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og skade/tap må være tilstrekkelig avklart til at skadelidte hadde grunn til å gå til sak.[161]

Særlig for spørsmålet om det er årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og skaden, vil en spesialisterklæringer som konkluderer med årsakssammenheng ha betydning ved fastsettelsen av når skadelidte fikk nok kunnskap til at foreldelsesfristen begynner å løpe.[162] En slik erklæring gir en faglig vurdering av sakens sentrale spørsmål. Det er imidlertid ingen automatikk i at fristen starter fra skadelidte mottar en spesialisterklæring som konkluderer med årsakssammenheng. Kvikksølv II (HR-2016-293-A) er illustrerende. Flere spesialisterklæringer konkluderte med at det var årsakssammenheng, uten at dette i seg selv startet fristen. Høyesterett vektla at det var flere som konkluderte motsatt på spørsmålet om årsakssammenheng. Sakkyndige som uttalte seg på 1990-tallet, var uenige om hun led av kvikksølvforgiftning, og de ledende fagmiljøene på den tiden mente at dette ikke var tilfelle. At skadelidte har en egen formening om årsaken til skaden, er normalt ikke tilstrekkelig til at kunnskapskravet anses utløst.

Skadelidtes undersøkelsesplikten må forstås i lys av det generelle årsakskravet i erstatningsretten: Dersom alternative måter å gjennomføre undersøkelsene på ikke ville gitt skadelidte et mer forsvarlig kunnskapsgrunnlag, vil det ikke innvirke på når fristen begynner å løpe. Det illustreres av Kvikksølv II (HR-2016-293-A), hvor YFF anførte at skadelidte hadde opptrådt på en lite adekvat måte under nevropsykologisk testing. YFF hevdet at hjerneskaden ville blitt oppdaget om kvinnen hadde opptrådt adekvat i undersøkelsene i 1994 og 1997. Førstvoterende var ikke enig og viste til at «[n]år ingen tannhelsemedarbeider den gang fikk medhold, er det liten grunn til å tro at en annen opptreden fra As side under testingen hadde ledet til at hun hadde oppnådd et annet resultat» (avsnitt 45). Et annet typetilfelle som viser betydningen av aktivitetsreglenes integrerte årsakskrav, handler om forsinket undersøkelse. Hvis en utsatt undersøkelse uansett ikke ville gitt nødvendig kunnskap, får forsømmelsen ingen konsekvens. En tilsvarende argumentasjonsmåte finnes i «Piskesnertskade» (Rt. 1998 s. 587), hvor førstvoterende for flertallet på tre dommere bemerket at det ikke ville gjort noen forskjell om skadelidte hadde innhentet enda en spesialisterklæring. En eventuell ny utredning ville, slik Høyesterett så det, kommet til samme resultat som den første, nemlig at invaliditetsgraden var under 15 prosent. Dermed ville skadelidte uansett ikke hatt noen rimelig foranledning til å fremme krav om menerstatning.[163]

Tidsberegningstekniske forhold

Etter fl. § 9 starter fristen en konkret dag. Dette kommer til uttrykk allerede i bestemmelsens første punktum: «Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap …». Tilsvarende benyttes uttrykket «løper fristen likevel tidligst fra den dagen da den skadelidte fikk rett til å kreve oppfyllelse» i fl. § 9 første ledd andre punktum, som gjelder krav etter skl. § 3-2a tredje ledd om standardisert barneerstatning.

En slik beregningsmåte atskiller seg fra den man finner i fal. § 8-6 første ledd andre punktum om foreldelse av skadeforsikring, fal. § 18-6 første ledd andre punktum om foreldelse av personforsikring og ysfl. § 15 første ledd andre punktum. Etter disse bestemmelsene beregnes friststart beregnes fra «utløpet av det kalenderår» da sikrede/den berettigede fikk nødvendig kunnskap. Utløpet av kalenderåret betyr 31. desember. Derom skadelidte fikk tilstrekkelig kunnskap i begynnelsen av året, vil fristen bli nærmere fire år. 31. desember det året fristen løper ut, er dermed sist dag skadelidte kan gjennomføre fristavbrytelse for å unngå foreldelse.

Dersom fristen ender på en lørdag, helgedag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helgedag, «forlenges fristen til den nærmest følgende» etter fl. § 29 nr. 2.[164] Hvis 31. desember faller på en lørdag, utsettes fristen til påfølgende mandag. Hvis 31. desember faller på en søndag, utsettes fristen til tirsdag. Etter helligdagsfredloven § 2 skal også skjærtorsdag, langfredag, 1. og 2. påskedag, Kristi himmelfartsdag, 1. og 2. pinsedag og 1. og 2. juledag anses som helligdager. Nyttårsaften regnes ikke som en helligdag eller en dag likestilt med en helligdag etter fl. § 29 nr. 2, men 1. januar (nyttårsdag) er en helligdag.[165] Det er uten betydning at friststart er på en helligdag, eller at fristen løper over helligdager. Dette følger motsetningsvis av ordlyden i fl. § 29 nr. 2 som kun taler om «Ender fristen på …», og løsningen er lagt til grunn i juridisk teori.[166]

Ved beregning av foreldelsesfristen tas det hensyn til sluttdagen, men ikke den dagen fristen begynner å løpe (man ser mao. bort fra den såkalte «begynnelsesdagen»), jf. fl. § 29 nr. 1 med presisering i forarbeidene.[167] Beregningen starter derfor fra dagen etter den fristutløsende hendelsen. Denne første dagen regnes ikke med i fristen. Det er en forskjell fra den siste dagen hvor fristavbrytende handling må være utført, som altså teller med. For eksempel vil en foreldelsesfrist på tre år, med friststart 12. februar 2024, utløpe 12. februar 2027. Den 12. februar 2027 blir dermed den siste dagen for å oppnå fristavbrudd, hvis ikke det finnes grunnlag for tilleggsfrist eller en avtale om fristforlengelse.

Foreldelsesfristen beregnes fra dag til dag, altså hele dager. Klokkeslettet på den fristutløsende dagen er uten betydning. Fristen løper ut kl. 24.00 ved slutten av fristdagen. Dersom skadelidte er forhindret fra å foreta fristavbrytende handlinger innenfor vanlig kontortid, kan dette reelt sett begrense muligheten til å oppnå fristavbrudd.[168]

Begynner fristen å løpe på den siste datoen i måneder som ikke har en tilsvarende dato som månedsdatoen fristen startet på, løper fristen ut på den siste dag i måneden. Dette fremgår av fl. § 29 nr. 1 andre punktum. Siden de fleste frister i loven gjelder hele år, er bestemmelsen er derfor lite praktisk for annet enn skuddår. Om foreldelsesfristen skulle starte på en skuddårsdag (29. februar), vil fristen dermed utløpe 28. februar i det året foreldelsesfristen utløper. Et eksempel: Den treårige foreldelsesfristen begynner sitt løp 29. februar 2024, vil utløpe 28. februar 2027.

Absolutte foreldelsesfrister

Oversikt

En absolutt frist setter en tidsmessige ytterramme for fordringen, som her er et krav om personskadeerstatning. Den alminnelige regelen for personskadekrav finnes i fl. § 9 nr. 2, som oppstiller en 20 års foreldelsesfrist da ansvarshendelsen skjedde eller ansvaret opphørte. Mens relative foreldelsesfrister løper fra skadelidtes kunnskap til kravet, starter en absolutt frist normalt fra skadedagen eller forsikringstilfellet – og løper parallelt med den relative fristen etter fl. § 9 nr. 1. Foreldelse inntrer ved utløpet av den første av disse fristene.[169] Dermed kan en absolutt frist løpe ut før den skadelidte i det hele tatt er klar over at han eller hun har et krav. Hensynet bak den absolutte foreldelsesfristen er å ivareta hensynet til debitor og bevishensyn.

Fristen i fl. § 9 nr. 2 kan blir lengre enn tilleggsfristen i fl. § 3, jf. § 2. Dette er et utslag av at lovgiver har ønsket å gi et særskilt vern i personskadesaker, sammenliknet med andre kreditors interesser som følger den alminnelige foreldelsesfristen.

Reglene om fristavbrudd er beskrevet foran, se punkt 28.3.3.2. De mer tekniske reglene om tidsberegning er de samme som for relative frister, se punkten om betydningen av helligdager mv.

Hovedregelen

Utgangspunktet er hjemlet i fl. § 9 nr. 2 første punktum. Bestemmelsen anviser at kravet «foreldes likevel seinest 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte». Uttrykket «den skadegjørende handling» omhandler aktive skadeforvoldelser, som for eksempel kan være en voldshendelse. Lovuttrykket «eller annet ansvarsgrunnlag» tar sikte på unnlatelser, som ofte kan være vanskeligere å fastsette en friststart for. I mange av unnlatelsestilfellene står man overfor vedvarende (suksessive) skadepåføringer.

Ved unnlatelser vil fristen begynne å løpe når ansvarsforholdet opphører. Det kan for eksempel være at barnevernet eller en barne- eller ungdomsskole har unnlatt å gripe inn mot henholdsvis omsorgssvikt eller mobbing. Da vil den absolutte foreldelsesfristen starte når barnevernets eller skolens «ansvarsperiode» opphører, for eksempel når skadelidte fyller 18 år (konkret vurdering). Er skadeforvoldelsens starttidspunkt og opphørstidspunkt sammenfallende, begynner fristen å løpe ved utførelsen av handlingen, hvilket er lagt til grunn i forarbeider[170] og høyesterettspraksis.[171]

Unntak for mindreårige og skader voldt av ervervsvirksomhet mv.

Hensyn og regelstruktur: Fra hovedregelen om tjueårsfrist, finnes det unntak i fl. § 9 nr. 2. Bestemmelsen består to kumulative vilkår, inntatt i bokstavene a og b. Bokstav a rommer to innbyrdes alternative vilkår, som gjelder to ulike typesituasjoner: skader voldt av ervervsvirksomhet/likestilt virksomhet og skader voldt på mindreårige.

Bakgrunnen for unntakene fra tjueårsfristen er sammensatt og avhenger av hvilken del av unntaksbestemmelsen man befinner seg i. En sentral del av den omhandler senskader, som karakteriseres av at de først viser seg mange år etter at skadelidte ble eksponert for det som påførte skaden eller sykdommen. Eksempler er løsemiddelskader, legemiddelskader og forurensningsskader. Den legislative begrunnelsen for regelen er å sikre erstatningsvernet for denne gruppen skadelidte, som ellers kunne opplevd at erstatningskravet var foreldet før de kunne blitt klar over skaden eller sykdommen. Justisdepartementet påpekte under arbeidet med bestemmelsen at «det [kan] virke direkte støtende om erstatningskrav skal avskjæres før skadelidte overhodet har noe grunnlag for å gjøre kravet gjeldende», og at «[r]esultatet vil oppleves spesielt urimelig hvor den ansvarlige på tiden for det skadegjørende forhold hadde eller burde hatt kunnskap om den risikoen forholdet medførte».[172] Bestemmelsen omfatter både fysiske og psykiske senskader. Psykiske skader kan for eksempel ha sin årsak i mobbing[173] eller omsorgssvikt i barnevernet.

Det felles kunnskapskravet: En felles vilkår for å omfattes av unntaksreglene i fl. § 9 nr. 2, er at den ansvarlige, eller noen vedkommende hefter for, var eller burde vært klar over risikoen for liv eller alvorlig helseskade før det skadegjørende forholdet opphørte. Dette er formulert i bokstav b. Her benyttes uttrykket «skadegjørende forhold», som skal forstås på samme måte som «skadegjørende handling» i fl. § 9 nr. 1 første punktum.

Begrepet «den ansvarlige» sikter til den økonomisk ansvarlige, som kan være den direkte skadevolderen eller eieren av virksomheten.[174] Kunnskap om skaderisiko er tilstrekkelig hvis ledende personer, eller de som kan identifiseres med foretaket, var klar over eller burde vært klar over risikoen.[175] Det er en formodning for at bedriftsledelsen har kunnskap gitt at risikoen var kjent blant andre ansatte, slik som bedriftens helsepersonell.[176] Kunnskapen må gjelde en konkret risiko for liv eller alvorlig helseskade, ikke bare en generell fare.

Den ansvarlige har en undersøkelsesplikt, jf. ordet «burde». I dette ligger det en plikt til å reagere og agere ved begrunnet mistanke om fare for alvorlig helseskade. Den ansvarlige må derfor iverksette tilstrekkelige tiltak for å avdekkemulige risikokilder, som ledd i å ivareta sin forebyggingsplikt i slike tilfeller. Dette innbefatter også en plikt for skadevolder til å holde seg oppdatert om forskning rundt mulige skadevirkninger relatert til den aktuelle virksomheten.[177]

Det avgjørende for om unntaket fra tjueårsfristen kommer til anvendelse, er at de ledende personene, eller de som kan identifiseres med foretaket, fikk kunnskapen før opphøret av den skadevoldende handlingen. Etterfølgende kunnskap er ikke tilstrekkelig til å unnta erstatningskravet fra tjueårsfristen. Dette har sammenheng med de bærende hensynene bak unntaksregelen, som er å gi en ekstra beskyttelse mot skadelidte i de tilfellene hvor skadevolder kan bebreides for sin atferd.[178]

Unntak 1. Skade voldt i ervervsvirksomhet eller likestilt virksomhet: Det første alternativet i fl. § 9 nr. 2, omhandler skader «voldt i ervervsvirksomhet8 eller dermed likestilt virksomhet». Dette inkluderer både offentlige og private virksomheter, slik som selskaper, sammenslutninger, næringsdrivende privatpersoner eller offentlige organer.[179] For at en aktivitet skal anses som «ervervsvirksomhet» i bestemmelsens forstand, må den ha et økonomisk formål med en viss intensitet, se Tre brødre (HR-2023-2303-A, avsnitt 23). Også skader voldt av privatpersoners ervervsvirksomhet kan omfattes. Unntaket fra tjueårsfristen gjelder derimot ikke skader som skjer utenfor slik virksomhet. Som eksempel kan nevnes en trafikkskade påført av privatbil.[180]

Begrepet «likestilt virksomhet» omfatter skader voldt i ideelle organisasjoner, offentlige tjenesteytelser som sykehusbehandling og andre ikke-økonomiske virksomheter. Dette er fastslått i forarbeidene, som er fulgt opp i rettspraksis slik som Nemi Forsikring (HR-2018-577-A).[181] I Tre brødre (HR-2023-2303-A) klargjorde Høyesterett at offentlig myndighetsutøvelse ikke er omfattet. Det må skilles mellom skader knyttet til offentlig tjenesteytelse (innenfor fl. § 9 nr. 2) og skader som oppstår ved offentlig myndighetsutøvelse (utenfor § 9 nr. 2). Til den siste kategorien – offentlig myndighetsutøvelse – hører blant annet manglende inngripen fra barnevernet.

Unntak 2. Skade på mindreårige: Fra 1. juli 2004 ble unntaket i bokstav a utvidet til også å omfatte tilfeller hvor skadelidte er under 18 år når skaden påføres, og hvor det først i voksen alder er mulig å fastslå skadeomfanget.[182] Formålet med endringen er å styrke barns erstatningsrettslige vern, ut fra at det ofte først er i senere alder at skadeomfanget kan fastslås.[183] Unntaket gjelder ikke for krav som allerede var foreldet da endringen trådte i kraft.[184]

Enkelte presiseringer, særlig om yrkesskader: Den absolutte foreldelsesfristen på 20 år gjelder ikke for krav etter yrkesskadeforsikringsloven. Det har sin bakgrunn i at mange skader – og særlig yrkessykdommer slik som asbestlidelser og løsemiddelskader – ofte viser seg lang tid etter eksponeringen. I mange tilfeller skjer påvirkningen skjult og symptomene manifester seg ofte ikke før det har gått lang tid.

Under forberedelsen av yrkesskadeforsikringsloven understreket departementet at absolutte foreldelsesfrister «kan dermed utgjøre et betydelig inngrep i rettsbeskyttelsen til de skadelidte», og at «[k]rav bør i slike forhold ikke falle bort før de skadelidte har hatt rimelig grunn til å gjøre dem gjeldende».[185] Departementet fremhevet også at innrettelseshensynet ikke veier like tungt under yrkeskadeforsikringsordningen, hvor ansvarssubjektet er et forsikringsselskap – ikke en personlig skadevolder. Det ble også vist til at selskapene ved premieberegningen kan ta hensyn til risikoen for å måtte foreta utbetalinger lang tid etter skadeforvoldelsen, og sammenholde denne med fordelen ved lang forrentning av premien.[186] Mot denne bakgrunn gikk departementet inn for at det ikke skulle innføres regler om absolutte foreldelsesfrister. Yrkesskadeforsikringsloven har derfor ingen slike regler som i fl. § 9 andre ledd.

Varslingsplikt for foreldelse

Generelle utgangspunkter

Bakgrunn: Det er ikke alltid tilstrekkelig for at et krav skal foreldes at fristen er utløpt etter de alminnelige foreldelsesreglene som er beskrevet ovenfor. I visse tilfeller gjelder det tilleggsvilkår, ved at forsikringsselskapet må varsle om foreldelsen for at den skal kunne påberopes.

Hovedformålet med varslingsreglene er å sikre at skadelidte gjøres kjent med at kravet kan bli foreldet selv om det er meldt til forsikringsselskapet og det pågår forhandlinger mellom partene om kravet, slik at han eller hun gis muligheter til å avbryte foreldelse.[187] Varsling skal hindre at foreldelsesinnsigelser kan påberopes under realitetsbehandling av saken og dermed komme som en negativt overraskelse. Lovgiver mente at det «kan virke urimelig at forsikringsselskapene har en formell adgang til å påberope seg foreldelse i situasjoner hvor foreldelsesreglene kan oppfattes som en ren felle for skadelidte».[188] Bestemmelsen fremstår som en forbrukerbestemmelse. 

Det var Landsforeningen for Trafikkskadde (i dag: Personskadeforbundet) tok initiativ til en slik regulering. Foreningen foreslo i et brev til Justisdepartementet at det burde innføres en regel om varslingsplikt i tilfeller der erstatningskrav rettes mot et forsikringsselskap, dersom skadevolder ønsket å påberope seg foreldelse. Professor Viggo Hagstrøm engasjerte seg også i saken, se føljetongen «Brist i loven eller etikken?» av Viggo Hagstrøm i Lov og Rett 1997 s. 385–388, «Replikk til advokat Svein Jøsang» i Lov og Rett 1997 s. 565–567 og «Duplikk til professor Viggo Hagstrøm» av Svein Jøsang i Lov og Rett 1997 s. 568–569.

 Ut fra de beskrevne hensynene ble det gjort endringer i forsikringsavtalelovens skadeforsikringsdel, som fikk tilføyd et nytt tredje ledd i fal. § 8-6:

«Krav som er meldt til selskapet før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at sikrede, eller skadelidte (jf §§ 7-6 og 7-7), har fått særskilt skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt. Meldingen må angi hvordan foreldelse avbrytes.» 

Tilføyelsen ble gjort ved endringslov 26. juni 1998 nr. 46, som trådte i kraft samme dag. Samtidig ble det tatt inn varslingsbestemmelser i fal. § 18-6 tredje ledd, ysfl. § 15 tredje ledd og bal. § 19 fjerde ledd tredje punktum. Videre kan formuleringen, til tross for ordet «tidligst», gi inntrykk av at foreldelse uansett vil inntre seks måneder etter varselet. Varselet kan imidlertid ikke forkorte den vanlige foreldelsesfristen; varslingsregelen er ment som en beskyttelse av skadelidte.[189]

Kjernen i varslingsplikten er at selskapet må gi skadelidte eller sikrede en særskilt melding om at foreldelse vil bli påberopt, og dette må skje minst seks måneder før foreldelsen kan inntre.[190] Varsling er et tillegg til ordinære foreldelsesregler, ikke et selvstendig grunnlag for foreldelse.

Virkeområde: Varslingsplikten har et bredt virkeområde i forsikringsforhold, og gjelder for både skadeforsikring og personforsikring. Dette betyr at varslingsplikten omfatter tingsforsikringer og ansvarsforsikring etter fal. § 8-6, samt personforsikringer etter fal. § 18-6. I motsetning til andre bestemmelser, som for eksempel fal. § 8-5 om meldefrist, gjelder varslingsplikten for alle relevante parter i forsikringstilfellene, ikke bare forsikringstaker.

Ved gjennomgang av ulike personskadesaker gjelder varslingsplikten også i yrkesskadesaker, som regulert av ysfl. § 15 tredje ledd. I bilansvarssaker følger det av bal. § 19 fjerde ledd tredje punktum at varslingsplikten ikke gjelder. Det fremgår ved at bestemmelsen unntar fal. § 8-6 tredje ledd. I pasientskade- og voldsoffererstatningssaker gjelder ikke forsikringsavtaleloven, og dermed heller ikke varslingsplikten. Det finnes imidlertid spesialregler i pasientskadeloven som gir tilsvarende beskyttelse for skadelidte. Passkl. § 5 andre punktum bestemmer at foreldelse avbrytes ved at kravet meldes etter passkl. § 9. For voldsskader gjelder det mer kompliserte regler i vol. § 7 andre ledd. Disse reglene gir formentlig ikke samme beskyttelse mot overraskelser for krenkede, noe som blir utdypet i punkt 29.5.1.

Varslingsplikten gjelder bare for erstatningskrav som er meldt til forsikringsselskapet før foreldelsesfristen utløper. Er kravet allerede blitt foreldet, kan ikke en melding til selskapet «gjenopplive» kravet.

Varslingsplikten gjelder imidlertid ikke mellom forsikringsselskaper. Dette fremgår ikke uttrykkelig av lovteksten, men følger av varslingsreglenes bakgrunn, formål og karakter av å være en forbrukerbestemmelse. Løsningen er også stadfestet av Høyesterett, se Gjerstad helsehus (Rt. 2007 s. 877). Saken gjaldt en brannskade, men uttalelsene i dommen er generell og har dermed overføringsverdi til personskadefeltet. Førstvoterende viste til den legislative begrunnelsen for innføring av varslingsreglene, og bemerket at «[b]akgrunnen for og formålet med bestemmelsen taler etter mitt syn mot at skadelidte også omfatter et forsikringsselskap som søker regress hos skadevolders ansvarsassurandør» (avsnitt 34). Dommen er fulgt opp i flere avgjørelser.[191] Regresskrav kan oppstå på mange områder. Et annet eksempel er når det foreligger en kombinert trafikk- og yrkesskade, og trafikkforsikreren krever regress hos yrkesskadeforsikreren for sin utbetaling til skadelidte.

Varslingsreglene er eksklusive på sitt område, i den forstand at de ikke kan suppleres med ulovfestede passivitetsvurderinger. Fal. § 8-6 tredje ledd, 18-6 tredje ledd og ysfl. § 15 tredje ledd er gitt for å skape klarhet og forutsigbarhet, og lovgiver har ansett byrden som selskapene pålegges for å være innenfor en akseptabel «tålegrense».[192] For skadelidte er det viktig å kunne forutberegne sin rettsstilling med tanke på tidsperspektivet for når krav må fremmes, noe som ville blitt motvirket om det ble åpnet for å supplere med ulovfestede passivitetsregler.

Formkrav og innholdskrav: Varselet må være skriftlig, jf. fal. § 8-6 tredje ledd første punktum, fal. § 18-6 tredje ledd første punktum og ysfl. § 15 tredje ledd tredje punktum. Varslet må i tillegg være gitt i et separat brev som kun handler om foreldelse, og kan derfor ikke inngå som del av et annet dokument. Dette følger implisitt av uttrykket «særskilt melding» og er eksplisitt presisert i forarbeidene.[193] Begrunnelsen er å hindre at meldingen blir gitt på en slik måte at den står i fare for å bli usynliggjort blant all annen informasjon som sendes til skadelidte.[194] Meldingen må dermed gis i et eget brev, og dette brevet må kun omhandle spørsmålet om foreldelse. Dette er altså strengere enn det som gjelder for melding om seks måneders klage- og søksmålsfrist etter fal. §§ 8-6 og 18-6, hvor foreldelsesvarselet gyldig kan tas inn i avslagsbrevet.

Meldingen må inneholde informasjon om hvordan foreldelsen avbrytes, jf. fal. § 8-6 tredje ledd andre punktum, fal. § 18-6 tredje ledd andre punktum og ysfl. § 15 tredje ledd tredje punktum. Hensynet bak regelen er å sikre at skadelidte får informasjon om hva han eller hun må gjøre for å avbryte foreldelsen og dermed sikre kravet sitt. For at varselet skal være gyldig, kan ikke selskapet utforme brevet basert på en gjengivelse av lovbestemmelsen. Dette fremgår ikke uttrykkelig av lovteksten, men er i god konsistens med lovgivers uttalte mål om å sikre at melding blir gitt på en tydelig måte. Løsningen er også i god konsistens med at hele varslingsinstituttet har karakter av forbrukervern.

Etter reglene i ekomloven fra 2003[195] kan varslet sendes digitalt, typisk i form av e-post. Se også fal. § 1-6 om elektronisk kommunikasjon.[196] Ysfl. § 15 tredje ledd andre punkter viser, formodentlig ved en inkurie, fortsatt til den opphevde § 20-3 i fal., som ut fra forarbeidene nå må forstås som en henvisning til fal. § 1-6.[197]

Fleksibel tidsramme for varsling: Verken forsikringsavtaleloven eller yrkesskadeforsikringsloven gir noen uttrykkelig anvisning på når forsikringsselskapet lovlig kan sende ut foreldelsesvarselet. Spørsmålet er heller ikke uttrykkelig drøftet i forarbeidene. Etter mitt syn vil fravær av stengsler i ordlyden eller andre rettskilder tilsi at selskapet står fritt til å sende ut varsel på alle stadier i saksgangen. Det vil si fra mottak av kravsmeldingen, til under saksbehandlingen, og helt frem til sakens avslutning. Som påpekt av Skårberg, kan dermed disse tidspunktene inntre tidlig eller sent i løpet av treårsfristen – alt avhengig av når kravet er meldt.[198]

Forsikringsselskapene sender vanligvis ikke varselet allerede når de mottar erstatningskravet. Unntak ses der selskapet umiddelbart anser kravet som for sent meldt, eller betrakter kravet som ubegrunnet. Den vanligste fremgangsmåten synes å være at selskapet sender varsel underveis i saksbehandlingen, ofte foranlediget av et ønske om å initiere fremdriften i saken. Varselet kan sendes i god tid for foreldelsesfristens utløp; det er ingen begrensninger i tidspunktet for utsending verken i lovteksten eller andre rettskilder. En annen sak er at tidlig utsendelse av varsel faktisk kan motvirke de hensynene som lå til grunn for lovendringen. Tidligvarsel kan de facto resultere i en situasjon som likner den før lovendringen i 1998, hvor skadelidte måtte søke om – og jevnlig fornye – tidsavgrenset suspensjon av foreldelse. En eventuell endring her er etter mitt syn mest nærliggende å anse som en lovgiveroppgave. Etter mitt syn bør ikke fleksibiliteten i varslingsreglene på dette punkt brukes slik at det skaper forvirring hos skadelidte. Spesielt bør det unngås å sende ut melding med seks måneders frist på et tidspunkt i behandlingen av personskadesaken hvor det reelt sett er mye som gjenstår av den ordinære foreldelsesfristen.[199]

Et varsel som sendes ut ved sakens avslutning har normalt liten praktisk betydning, men det kan bidra til å fremskynde foreldelse for mulige tilleggskrav.[200] Det er en relevant problemstilling i saker hvor det råder en viss usikkerhet om oppgjøret er fullstendig. Et varsel stenger imidlertid ikke for at skadelidte kan kreve gjenåpning og etteroppgjør, fordi dette anses som et nytt krav. På yrkesskadeområdet er det likevel en femårsfrist som skadelidte må overholde, jf. yrkesskadeforskriften § 5-1. Se nærmere om gjenåpning og etteroppgjør i bokens kap. 27.

Rettsvirkninger – enkelte presiseringer: Brudd på varslingsplikten medfører at foreldelse ikke inntrer ved utløpet av de ordinære foreldelsesfristene. Dette betyr at selv om foreldelsesfristen etter foreldelsesloven eller andre relevante regler er utløpt, er ikke det tilstrekkelig for at kravet foreldes. Forsikringsselskapet må i tillegg gi et skriftlig varsel om at foreldelse vil bli påberopt. Man kan derfor si at varsel om foreldelse utgjør en nødvendig – men ikke tilstrekkelig – betingelse for at foreldelse skal inntre i de tilfellene der varslingsplikten gjelder. Forsikringslovens varslingsplikt er altså ikke en selvstendig preklusiv frist, i motsetning til meldefristen og klagefristen i fal. §§ 8-5 og 18-5.

Forsikringsselskapets varsling kan i seg selv aldri kan forkorte foreldelsesfristen. Foreldelse kan først inntre når den materielle foreldelsesfristen etter loven er utløpt. Dette fremgår allerede av ordlyden i bestemmelsene, der det står at foreldelse inntrer «tidligst» etter seks måneder fra varselet. Forsikringsselskapet kan derfor ikke forkorte fristen ved å sende et varsel raskt, og for skadelidte betyr det at et varsel ikke automatisk fører til at foreldelse inntrer etter seks måneder.

Det er en ytre ramme for hvor lenge fristen kan forlenges via varslingsreglene. Foreldelse kan maksimalt forlenges til ti år fra kravet ble meldt til forsikringsselskapet, uavhengig av om varsel er gitt. Dette betyr at selv om varsel ikke blir sendt, kan foreldelse likevel inntreffe ti år etter at kravet ble meldt. Dette følger av fal. §§ 8-6 tredje ledd tredje punktum, 18-6 tredje ledd tredje punktum og ysfl. § 15 tredje ledd tredje punktum.

Særregler om standardisert barneerstatning

I forbindelse med reformen av den standardisert barneerstatningen i skl. § 3-2a, ble det gjort endringer av foreldelsesloven.[201] Den nye barneerstatningen ble vedtatt i 2015 og gjelder for skadehendelser som inntreffer fra og med 1. mars 2018. Personkretsen er skadelidte som er under 19 år på tidspunktet for skadehendelsen, og modellen gjelder dermed også for unge voksne.

Den nye barneerstatningen er beskrevet i bokens kap. 21, og skal her sterkt sammenfattes på de punktene som er sentrale for forståelsen av foreldelsesreglene:

Skl. § 3-2a anviser ulike utmålingsmodeller, og det er den såkalte tofasemodellen som danner utgangspunktet. Tofasemodellen går ut på at inntektstaperstatningen, herunder hjemmearbeidstapet, gjøres opp i to faser: I første fase – som normalt er kort tid etter skadehendelsen – erstattes skadelidtes inntektstap frem til og med det året den skadelidte fyller 21. Deretter vil normalt saken «fryses» frem til skadelidte er ferdig på videregående skole, idet man da kan gjøre noe sikrere prognoser for vedkommendes karrierevalg. Saken går da inn i fase to, hvor man gjør opp det resterende (fremtidige) inntektstapet.

Etter skl. § 3-2 nr. 3 kan hovedkravet for fase to først fremmes det året skadelidte fyller 21 år, og det tidligste tidspunktet for å kreve oppfyllelse er dermed 1. januar det året skadelidte fyller 21 år. Det er dette tidspunktet – når skadelidte tidligst fikk rett til å kreve oppfyllelse – som også er avgjørende for når foreldelsesfristen (tidligst) kan begynne å løpe, se særregelen om barneerstatning i fl. § 9 første ledd andre punktum. 

Bakgrunnen for særregelen er at de alminnelige foreldelsesreglene kunne slå uheldig ut når skadelidte er barn, og langt på vei undergrave de grunnleggende hensynene om å gi skadelidte barn et styrket (materielt) erstatningsvern. Den alminnelige regelen i fl. § 9 første ledd om treårsfrist for foreldelse regnet fra «den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige», kunne bli for streng, i lys av at kunnskapskravet vurderes i relasjon til den som kan handle på den mindreåriges vegne.[202] Dermed ville en streng ordlydsfortolkning av § 9 første ledd kunne resultere i at krav på erstatning for fase 2 – alt etter omstendighetene – allerede var foreldet før skadelidte fikk rett til å kreve oppfyllelse.[203] Regelen om tilleggsfrist i fl. § 10 nr. 2, jf. nr. 4, ble heller ikke ansett å passe godt på slike tilfeller. På denne bakgrunn foreslo departementet å tilføye en bestemmelse i fl. § 9 første ledd som klargjør at treårsfristen i disse tilfellene tidligst løper fra den dagen den skadelidte fikk rett til å kreve oppfyllelse.

Etter skl. § 3-2a nr. 4 har skadevolder eller dennes representant en varslingsplikt. Den går ut på at det må sendes rekommandert brev til skadelidte med kjent adresse, der skadelidte gjøres oppmerksom på retten til å kreve standardisert erstatning det året de fyller 19 år. Rettsvirkningen av ikke å overholde denne varslingsplikten, er at den alminnelige foreldelsesfristen forlenges med tre år, jf. fl.§ 9 første ledd tredje punktum. Her fremgår det at «[v]ed brudd på varslingsplikten etter skadeserstatningsloven § 3-2 a fjerde ledd er fristen etter første punktum 6 år i stedet for 3 år».[204] Fristforlengelse på grunn av brutt varslingsplikt rokker ikke ved regelen om friststart, som også i slike tilfeller er at fristen tidligst begynner å løpe fra den dagen den skadelidte fikk rett til å kreve oppfyllelse.[205]

Den absolutte foreldelsesfristen i fl. § 9 andre ledd første punktum reiser ingen spesielle problemstillinger i relasjon til standardisert barneerstatning, jf. § 9 andre ledd bokstav a.

Enkelte presiseringer

«Sporskifteregelen» i fal. §§ 8-5 og 18-6. HR-2021-2404-A

Fal. § 8-5 andre ledd har som nevnt i punkt 28.2.1 en viss «hybrid» karakter: Den opptrer dels som en regel om klagefrist, dels som en regel om foreldelsesfrist. Når forsikringsselskapet har avslått kravet og gitt melding i samsvar med § 8-5 andre ledd, skjer det et sporskifte i saken. Det er da ikke lenger den alminnelige foreldelsesfristen på tre år i fal. § 8-6 første ledd som gjelder og heller ikke den særskilte varslingsregelen. Saken skifter spor over til spesialregelen i fal. § 8-5 andre ledd som krever aktiv fristavbrytelse innen seks måneder; i motsatt fall tapes retten til erstatning. Fal. § 8-5 andre ledd har karakter av å være en særskilt foreldelsesregel. 

Som påpekt under punkt 28.2.1.2 om virkeområdet for fal. §§ 8-5 og 18-5 gjelder ikke reglene om foreldelse i fal. §§ 8-5 og 8-6 første, andre og fjerde ledd ved erstatningskrav etter bilansvarsloven eller ved regresskrav, jf. bal. § 19 fjerde ledd tredje punktum. Dermed gjelder altså ikke den særskilte foreldelsesregelen i fal. § 8-5 andre ledd ved trafikkskader etter bilansvarsloven. 

Klargjøringen av at fal. § 8-5 andre ledd er en foreldelsesregel kom med Boligbrann (HR-2021-2404-A). Brannen oppsto første nyttårsdag 2017. Omtrent et halvt år senere avslo forsikringsselskapet dekning. Avslaget ble begrunnet med at det var klar sannsynlighetsovervekt for at forsikringstaker hadde fremkalt brannen ved forsett. Selskapet påberopte seg fristen i fal. § 8-5 andre ledd. Seksmånedersfristen der hadde rettidig blitt avbrutt av forsikringstaker ved uttak av forliksklage. Forliksrådet innstilte saken etter kort tid. I forkynningsdokumentet ble forsikringstaker orientert om at søksmål kan tas ut for tingretten, og at stevning må tas ut innen ett år fra forliksrådets innstilling. Likevel tok ikke forsikringstakeren ut stevning før det hadde gått ett år og ti måneder etter forliksrådets innstilling. På denne bakgrunn anførte selskapet at kravet var foreldet. Det ble vist til at forsikringstaker ikke hadde opprettholdt virkningen av fristavbruddet ved å ta ut stevning innen et år etter at forliksrådet innstilte saken, jf. tvl. § 18-3 andre ledd. Forsikringstaker anførte på sin side at han hadde avbrutt fristen i fal. § 8-5 andre ledd ved å ta ut forliksklage, og at det da ikke var nødvendig å gjøre ytterligere skritt så lenge treårsfristen i fal. § 8-6 første ledd ikke var oversittet.

Ut fra dette ble det avgjørende om fal. § 8-5 andre ledd skal anses som er en foreldelsesregel, og om virkningen av fristavbruddet reguleres i tvl. § 18-3. Forsikringsselskapet ble frifunnet i tingretten,[206] mens lagmannsretten[207] kom til at kravet ikke var foreldet. Lagmannsretten begrunnet sin konklusjon med at fal. § 8-5 andre ledd ikke oppstiller en foreldelsesregel, men en regel om særskilt frist for saksanlegg. Høyesterett kom til at fal. § 8-5 andre ledd er en foreldelsesregel. Førstvoterende la særlig vekt på bestemmelsens ordlyd og uttrykket «mister sikrede retten til erstatningen»,[208] bestemmelsens forhistorie[209] og lovforarbeider,[210] og at rettspraksis underbygger oppfatningen om at fal. § 8-5 andre ledd er en foreldelsesregel.[211] Ut fra dette formulerte førstvoterende følgende rettsavklaring om selve sporskiftet:

«Av bestemmelsen [fal. § 8-5] følger at sikrede i et tilfelle som beskrevet må opptre aktivt om han ikke skal miste retten til erstatningen. Sikrede må da innen seks måneder regnet fra skriftlig melding om avslaget, anlegge sak eller kreve nemndsbehandling. Forutsetningen er at selskapets melding om avslaget inneholder opplysning om ‘fristens lengde, hvordan den avbrytes og følgen av at den oversittes’.

Et avslag på et meldt krav innebærer etter dette at saksforholdet skifter spor fra hovedregelen i § 8-6 første ledd om tre års foreldelsestid til en spesialregel i § 8-5 andre ledd som krever aktiv fristavbrytelse innen seks måneder. I motsatt fall tapes retten til erstatningen.» (avsnitt 35–36) 

Deretter formulerer førstvoterende to viktige konsekvenser av dette sporskiftet. Den ene er at «[d]en alminnelige foreldelsesfristen på tre år i § 8-6 første ledd kommer etter dette ikke til anvendelse dersom selskapet har avslått kravet og gitt melding i samsvar med § 8-5 andre ledd».[212] Den andre konsekvensen av at fal. § 8-5 andre ledd overtar for fal. § 8-6, er at heller ikke varslingsregelen i fal. § 8-6 tredje ledd kommer til anvendelse:

«Dette sporskiftet innebærer at den særskilte varslingsregelen i § 8-6 tredje ledd heller ikke kommer til anvendelse. Varslingsregelen er, som allerede nevnt, ment å hindre at et forsikringskrav blir foreldet mens sikrede venter på selskapets standpunkt, jf. Ot.prp. nr. 44 (1997–1998) side 3 og 11. Når selskapet i melding til sikrede helt eller delvis har avslått kravet etter § 8-5 andre ledd, er imidlertid situasjonen en annen, slik at noen ytterligere melding etter § 8-6 tredje ledd ikke kreves.» (avsnitt 38) 

Høyesterett klargjorde videre at virkningen av fristavbruddet reguleres av tvl. § 18-3 andre ledd. Det har som konsekvens at forsikringstaker – for å ha sitt krav i behold – måtte ha tatt ut stevning innen ett år etter at forliksrådet innstilte behandlingen av saken.

En konsekvens av at fal. §§ 8-5 andre ledd og 18-5 andre ledd er å anse som foreldelsesregler, er at foreldelseslovens øvrige bestemmelser får anvendelse i den grad bestemmelsene eller forholdet egenart ikke tilsier noe annet. Dermed kommer reglene om virkning av avbrutt foreldelse i fl. §§ 20 til 23 til anvendelse. Forsikringstakere må derfor sørge for å opprettholde virkningen av fristavbrudd når klage til forliksrådet eller Finansklagenemnda ikke fører til en realitetsavgjørelse, se fl. § 22 nr. 1 og tvl. § 18-3 andre ledd. En annen konsekvens er at foreldelseslovens regler om fristavbrudd supplerer fal. §§ 8-5 andre ledd og 18-5 andre ledd. Det vil da også være relevant å vurdere om foreldelse kan være avbrutt ved erkjennelse etter fl. § 14.

Boligbrann (HR-2021-2404-A) er ellers et eksempel på at fristregler må fastlegges ut fra en konkret lovtolkning basert på alminnelig juridisk metode, hvor bestemmelsens ordlyd og forarbeider står sentralt i vurderingen.

Ettårsfristen i fl. § 22 nr. 1. HR-2018-1612-A

Når skadelidte tar rettslige skritt ved å bringe saken inn for Finansklagenemnda, vil ettårsfristen i fl. § 22 nr. 1 i utgangspunktet komme til anvendelse dersom saken avsluttes uten realitetsavgjørelse.[213] Selskapet kan da ikke på nytt påberope foreldelsesregelen i fal. §§ 8-5 andre ledd/18-5 andre ledd når foreldelse først var avbrutt ved den opprinnelige klagen. Forsikringsselskapet kan med andre ord ikke forkorte ettårsfristen i fl. § 22 nr. 1 ved å sette en kortere søksmålsfrist med henvisning til fal. §§ 8-5 andre ledd/18-5 andre ledd.

Den sentrale dommen er HR-2018-1612-A. En mann ble alvorlig skadet i en trafikkulykke på vei hjem fra jobb. Han kjørte av veien og ble påført brudd i ryggen og ryggmargsskade. Skadelidtes arbeidsgiver hadde tegnet personalulykkesforsikring hos Alpha Insurance AS (Alpha), i form av en yrkesskadeforsikring med utvidet dekning for reise til og fra jobb. Bilforsikringen var tegnet hos AIG Europe Limited (AIG). Skaden ble meldt i begge selskapene, som avslo kravene med ulike begrunnelser. Alpha anførte at personalulykkesforsikringen i henhold til vilkårene var sekundær til utbetalingen fra bilforsikringen, og at selskapet uansett kunne kreve regress fra AIG. AIG nektet å utbetale bilforsikringen fordi den på ulykkestidspunktet var annullert grunnet manglende premiebetaling, og at selskapet hadde krav på full regress for enhver utbetaling til skadelidte. I brev til skadelidtes advokat 12. desember 2013 påberopte Alpha seg foreldelse ved melding etter fal. § 18-6 tredje ledd.

Skadelidte fremmet krav om dekning, men fikk avslag av trafikkforsikreren. Skadelidte brakte da saken inn for Finansklagenemnda før foreldelse var inntrådt, og avbrøt ved dette foreldelse i medhold av fl. § 16 nr. 2 bokstav a. Klagen var begrenset til problemstillingen om forsikringen var subsidiær i forhold til bilforsikringen.[214] Nemndas sekretariat la til grunn at forsikringen ikke var subsidiær. Selskapet aksepterte dette og forsikrede ble tilbudt et erstatningsbeløp, som imidlertid var lavere enn forsikredes krav. Selskapet meddelte at forsikrede måtte ta ut ny klage eller gå til søksmål innen seksmånedersfristen i fal. § 18-5 andre ledd for å beholde retten til å fremme ytterligere krav mot selskapet. Selskapet påberopte seg regelen om foreldelsesfrist på seks måneder i fal. § 18-5 andre ledd, ved melding etter § 18-6 tredje ledd.

Stevning mot selskapet ble tatt ut ti måneder etter at saken ble avsluttet i Finansklagenemnda uten realitetsavgjørelse. Som nevnt hadde forsikringsselskapet sendt nytt varsel etter § 18-6 tredje ledd, og gjorde gjeldende at kravet da var foreldet. Selskapet anførte at tidligere fristavbrytende skritt i saken ikke var til hinder for at det kunne påberope seg fristen som følger av fal. § 18-5 andre ledd for et nytt tema som tidligere ikke hadde vært gjenstand for tvistebehandling. I denne saken var tvistetema samordning mellom bilforsikringen og en personalulykkesforsikring tegnet av skadelidtes arbeidsgiver. Erstatningsutmålingen var ikke en del av temaet som var brakt inn for nemnda. Skadelidte var enig i at klagen bare gjaldt samordning av forsikringene, men hevdet at når «tvist om kravet» bringes inn for nemnda avbrytes foreldelsesfristen for hele kravet.

Høyesterett kom til at avslutningen av saken i Finansklagenemnda medførte at ettårsfristen i fl. § 22 nr. 1 i utgangspunktet kom til anvendelse og at selskapet ikke på ny kunne påberope foreldelsesregelen i fal. § 18-5 andre ledd når foreldelse først var avbrutt ved den opprinnelige klagen. Erstatningskravet var dermed ikke foreldet da stevningen i saken kom inn til retten.

I begrunnelsen klargjør førstvoterende innledningsvis at «[k]lagen til Finansklagenemnda gjaldt bare spørsmålet om samordning av bilforsikringen og personalulykkesforsikringen, men det er ikke tvilsomt at foreldelse da ble avbrutt for hele kravet, jf. Ot.prp. nr. 44 (1997-1998) side 13» (avsnitt 46). Deretter viser førstvoterende til at etter at en sak er avsluttet i nemnda, har loven ulike regler avhengig av utfallet av behandlingen, jf. fl. § 21 nr. 2: Dersom fordringen blir bindende fastslått «ved rettsforlik, dom eller annen avgjørelse», løper det en tiårsfrist, mens fristen er tre år hvis det er truffet ikke bindende avgjørelse. Treffes det derimot ikke realitetsavgjørelse, varer virkningen av rettidig påtale ett år etter at saken er avsluttet, jf. fl. § 22 nr. 1. Alpha hevdet at fl. § 22 nr. 1 ikke fikk anvendelse i saken, fordi den ikke endte med avvisning. Førstvoterende var ikke enig og viste til at allerede bestemmelsens overskrift tilsier at den omfatter mer enn bare avvisningssituasjoner. Av ordlyden fremgår det klart at § 22 nr. 1 også gjelder flere andre tilfeller, blant annet tilfeller hvor klagen ikke fører til realitetsavgjørelse.[215]

At forsikringsselskapet ikke på ny kunne påberope foreldelsesregelen i fal. § 18-5 andre ledd når foreldelse først var avbrutt ved den opprinnelige klagen – og dermed ikke kan forkorte ettårsfristen ved å fastsette en kortere søksmålsfrist – blir ytterligere underbygd av forhistorien og begrunnelsen for bestemmelsen som fremgår av forarbeidene: Fal. § 18-5 andre ledd er først og fremst tenkt å regulere situasjonen før fristavbrudd, og er ikke utformet med tanke på situasjonen etter fristavbrudd.[216] Bestemmelsen sier bare noe om hva som skjer hvis fristen ikke avbrytes, men er taus hva gjelder virkningen av fristavbrytelsen. Dette reguleres da av foreldelsesloven.[217] Førstvoterende viser også til juridisk teori, hvor det har vært fremført kritikk mot fal. § 18-5 andre ledd og dens praktisering på selskapssiden. Kritikken har dels gått på at bestemmelsen er svakt legislativt begrunnet, dels at den ensidig beskytter selskapenes behov og at selskapene i dag – i motsetning til tidligere – i utstrakt grad benytter regelen i ulykkes- og sykeforsikring.[218] Ut fra dette er det «ikke … grunn til å gi forsikringsavtaleloven § 18-5 andre ledd videre rekkevidde enn det som klart ligger innenfor ordlyden», noe som også støttes av reelle hensyn i form av rettstekniske hensyn idet en slik tolkning vil gi «den rettsteknisk klareste regelen».[219]

Foreldelse av krav etter tariffdekninger

Tariffavtalebestemmelsene om yrkesskadedekning har ingen egne regler om foreldelse. De alminnelige reglene kommer derfor utfyllende inn, men fraværet av særskilt regulering og tariffdekningenes sammensatte karakter gjør at valget av regelsett by på utfordringer. Det er hensiktsmessig å skille mellom ulike typer dekninger.

Statlig HTA-dekning: Erstatningskrav som bygger på statlig tariffavtale foreldes etter reglene i foreldelsesloven. Her gjelder ikke forsikringsavtalelovens foreldelsesregler fordi staten er selvassurandør for yrkesskadeytelser etter HTA § 24. Ved statlige tariffdekninger vil det være reglene i fl. § 3 som kommer til anvendelse, eventuelt fl. § 9.

Kommunal HTA-dekning/Spekter-området – krav mot forsikringsselskapet: For erstatningskrav som rettes mot en kommune eller mot en virksomhet i Spekter, vil tariffavtaleforpliktelsene være forsikret. Da foranlediges spørsmål om foreldelse reguleres av fal. § 8-6 om skadeforsikring eller § 18-6 om personforsikring. Det finnes ingen rettskilder som uttrykkelig løser rettsspørsmålet, som må anses som uavklart per i dag. At spørsmålet ikke er blitt avklart, kan ha sammenheng med at det i praksis har begrenset betydning hvilken av bestemmelsene som brukes fordi de er temmelig like. Begge har en treårsfrist fra det tidspunktet kunnskapskravet er oppfylt, supplert av en objektiv 10-årsfrist. Enten regelvalget faller ned på å benytte fal. § 8-6 eller § 18-6, gjelder reglene om varsling (tredje ledd i begge paragrafer).[220]

Etter mitt syn er det mest naturlig å anvende reglene om foreldelse i personforsikringsdelen, med den konsekvensen at man følger reglene i fal. § 18-6.[221] Bestemmelsens objektive 10-årsfrist løper fra utgangen av kalenderåret da forsikringstilfellet inntraff, mens treårsfristen løper fra skadelidtes kunnskap om det faktum som utgjør forsikringstilfellet (= hendelsen som utløser ansvar for forsikringsselskapet). Her vil det være trygdevedtakene som utgjør forsikringstilfellet, og skadelidtes krav oppstår dermed først når disse foreligger. Trygdevedtakene markerer også friststart ved direktekrav mot en kommune.

Kommunal HTA-dekning – direktekrav mot kommunen: Erstatningskrav som fremmes direkte mot kommunen kan foreldes, men det er noe uavklart hvilke regler som skal benyttes. Tariffavtalen inneholder ikke selv noen foreldelsesregler, og foreldelse følger her heller ikke reglene i forsikringsavtaleloven. Det er da nærliggende å falle tilbake på de alminnelige reglene i foreldelsesloven. Her må det treffes et valg mellom å benytte den alminnelige reglen i § 3, eller den særskilte regelen om erstatningskrav i fl. § 9. Begge har en treårsfrist, men det er kun § 9 som har en objektiv absolutt foreldelsesfrist på 20 år.[222] Rettspraksis er fragmentert, og viser at fl. § 3[223] har vært brukt i enkelte saker, mens § 9 er benyttet i andre.[224] Den rådende oppfatningen i juridisk teori synes å være at det mest nærliggende å anvende fl. § 9. Jeg er enig i dette, så lenge det er snakk om en personskade.[225] Dermed blir det i praksis tidspunktet for trygdevedtakene som danner utgangspunktet for friststart. Før det foreligger trygdevedtak om menerstatning og/eller uføretrygd med yrkesskadefordeler – som her er en forutsetning for erstatningsutbetaling – vil skadelidte normalt ikke ha tilstrekkelig kunnskap til at foreldelsesfristen begynner å løpe.

Forsikringsprodukter med innveving i yrkesskadeforsikringen

En rekke forsikringsprodukter er så innvevd i yrkesskadeforsikringen som utvidelser av denne, at det reiser spørsmål om foreldelse skal følge reglene i ysfl. § 15 eller reglene i fal. § 18-6 om personforsikring.

Bestemmelsene har nokså sammenfallende innhold, men det er visse nyanseforskjeller: Fal. § 18-6 suppleres av foreldelseslovens regler, jf. fjerde ledd første punktum, noe som inkluderer reglene om tilleggsfrist på ett år i fl. § 10 nr. 1. Bestemmelsen omhandler aktsom manglende kunnskap om fordringen eller skyldneren. En slik utvidelse gjelder imidlertid ikke for 10-årsfristen, jf. fal. § 18-6 fjerde ledd andre punktum. Dermed kan erstatningskravet foreldes selv om skadelidte ikke har hatt mulighet til å fremme det. For eksempel kan forsikringen ha vært ukjent for skadelidte, eller vedkommende fikk senvirkninger først etter 10-årsfristens utløp.

For ulykkesforsikring er foreldelsesfristen tre år. Fristen starter fra utløpet av kalenderåret da skadelidte fikk nødvendig kunnskap om de forholdene som begrunner kravet, jf. fal. § 18-6 første ledd. Selv om bestemmelsene har noen språklige forskjeller i utformingen, er kunnskapskravet ment å være likt som i meldefristbestemmelsen i fal. § 18-5. Ved unnskyldelig villfarelse om kollektiv forsikringsdekning, utsettes fristen. Dette er lagt til grunn i blant annet nemndspraksis,[226] og følger av «Forbrukerpolitisk handlingsplan».[227] Den gjelder for forsikringsselskaper tilsluttet Finans Norge. Her er det lagt til grunn at selskapene ikke påberoper foreldelse i kollektive forsikringer hvor oversittelse av fristen skyldes manglende kjennskap til dekningen (og heller ikke hadde grunn til å kjenne til den). Men det gjelder en foreldelsesfrist på ti år, med unntak for yrkesskadeforsikring.

For kapitalforsikring knyttet til livsforsikring er foreldelse regulert i fal. § 18-6 første ledd, første alternativ. Fristen er 10 år fra utløpet av kalenderåret da skadelidte fikk nødvendig kunnskap om de forholdene som begrunner kravet. Kravet foreldes likevel senest 20 år etter utløpet av kalenderåret da forsikringstilfellet inntraff. Se regelen om absolutt foreldelsesfrist i bestemmelsens tredje punktum. Den utvidede fristen er legislativt begrunnet med at det dreier seg om forvaltning av sparepenger. Ved uførekapitalforsikring er risikoelementet mer fremtredende enn spareelementet. Det kan tilsi at slike forsikringsprodukter ikke omfattes av den romsligere fristen. Løsningen har støtte i forarbeidene, hvor det er uttalelser som tilsier at fal. § 18-6 primært er ment å omfatte utbetalinger ved død eller oppnådd alder, ikke uførekapital.[228] Juridisk teori synes å legge seg på samme løsning,[229] men rettsspørsmålet har ikke fått sin endelige avklaring. helle mot at Løsningen har støtte i forarbeidene[230] og juridisk teori.[231] Dette spørsmålet er imidlertid ikke rettslig avklart.[232]

Særlige fristregler

Bal. § 19 andre ledd. Trafikkforsikrerens varslingsplikt

Bal. § 19 andre ledd legger en plikt på trafikkforsikreren til «i betalingsvarsel eller oppseiing til trygdetingaren [skal] gjera han kjend med kva fylgje det kan få etter første leden i paragrafen her eller etter § 20 første leden bokstav a og b om han ikkje betalar eller leverar inn kjennemerke og vognkort av eige tiltak». Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 25. mai 1973 nr. 26 og pålegger trafikkforsikringen en informasjonsplikt ved betalingsvarsel eller oppsigelse. Hensynet bak regelen er at en slik orientering ble ansett som rimelig og egnet til å redusere antallet av mislighold med etterfølgende meldinger, avskiltinger mv.

Brudd på varslingsplikten er ikke forbundet med noen sanksjoner,[233] og bestemmelsen har derfor karakter av å være en ordensregel.[234] Selv om selskapet ikke oppfyller sin plikt, kan skiltene inndras, og personen kan straffes etter bal. § 20 første ledd bokstav a eller b.[235]

Produktansvar, herunder legemiddelansvar

Krav om erstatning basert på produktansvarsloven kap. 2, er regulert i prodansvl. § 2-7. Bestemmelsens første ledd uttrykker en relativ foreldelsesfrist. Den går ut på at erstatningskrav «etter dette kapitlet foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden, sikkerhetsmangelen og hvem produsenten er». Den absolutte foreldelsesfristen er angitt i § 2-7 andre ledd, som sier at kravet «foreldes likevel senest 10 år etter at produsenten har satt det skadevoldende produktet i omsetning».

Prodansvl. § 2-7 tredje ledd anviser at reglene i foreldelsesloven for øvrig gjelder «så langt de passer». Konsekvensen er at reglene om friststart, herunder kunnskapskravet for som må vurderes for å avgjøre relativ foreldelse, fristavbrudd mv. gjelder tilsvarende. Jeg viser derfor til beskrivelsen ovenfor.

For erstatningskrav under legemiddelansvaret gjelder det enkelte tilpasninger, se prodansvl. § 3-11. Bestemmelsens første punktum setter til side fl. § 9 nr. 2, og i stedet «gjelder en lengste frist på 20 år fra den dag da legemidlet ble gitt til forbruk», jf. prodansvl. § 3-11 andre punktum.

Voldserstatning, vol. § 7 andre ledd

Bestemmelsen fastsetter fristene for når krav om voldsoffererstatning må fremmes til Kontoret for voldsoffererstatning (KfV). Vol. 7 andre ledd lyder:

«Søknaden må fremmes innen ett år etter at endelig påtaleavgjørelse er truffet eller dom i straffesaken eller rettsforlik er rettskraftig. Er saken henlagt på grunn av strafferettslig foreldelse, må søknaden i tillegg være fremmet før kravet mot skadevolderen er foreldet etter reglene i foreldelsesloven.»

Søknaden må sendes inn innen ett år etter at det er truffet en endelig påtaleavgjørelse, eller når dommen i straffesaken eller rettsforliket er rettskraftig. Det gjelder uavhengig av når forholdet ble politianmeldt. Som konsekvens vil fristen for å søke om erstatning ikke løpe ut før flere år etter selve handlingen, selv om det er gått mange år fra handlingen skjedde til den ble anmeldt.[236]

Dersom saken er henlagt på grunn av strafferettslig foreldelse, må søknaden i tillegg være sendt inn før kravet mot skadevolderen foreldes etter reglene i foreldelsesloven. Foreldelsesfristen løper fra det tidspunkt den voldsutsatte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden, jf. fl. § 9 første ledd. Foreldelsesfristen starter dermed ikke før den voldsutsatte har tilstrekkelig kunnskap om skaden for å kunne fremme et erstatningskrav. Som presisert i forarbeidene til vol. § 7 må det tas hensyn til at «det kan ta tid for den skadelidte å ta innover seg virkningen av for eksempel overgrep begått i barndommen».[237]

Erstatningskravet kan foreldes mens saken er under etterforskning. Da må skadelidte fremme krav om erstatning etter unntaksregelen i vol. § 7 første ledd bokstav e, slik at foreldelsesfristen for kravet mot skadevolderen avbrytes, jf. fl. § 16 andre ledd bokstav e. I saker hvor den påståtte skadevolderen er død eller ukjent, må søknaden fremmes for KfV innen ett år etter at det er truffet endelig påtaleavgjørelse.[238]

Trygdeytelser. Ftrl. §§ 22-13 og 22-14

I en personskadesak må man normalt vurdere retten til trygdeytelser, som særlig har betydning ved individuell erstatningsutmåling. Det har sammenheng med at erstatningen kun skal være et supplement til de offentlige ytelsene, se punkt 14.3.4. Siden også krav på trygdeytelser kan være undergitt foreldelse, trengs kjennskap om også disse foreldelsesreglene.

Utgangspunktet er at foreldelsesloven også gjelder for krav på trygdeytelser, jf. ftrl. § 22-14 første ledd. Bestemmelsen anviser at foreldelsesloven «gjelder med de særlige bestemmelser som er gitt i denne paragrafen». De alminnelige reglene i foreldelsesloven er beskrevet foran, så fremstillingen her vil omhandle særregler i de øvrige leddene i § 22-14.

Det klar vanligste er at Nav utbetaler pengene så raskt som mulig etter vedtak er truffet, men det hender at en innvilget ytelse ikke effektueres. Slike situasjoner er regulert i ftrl. § 22-14 andre ledd. Her fremgår det at foreldelsesfristen løper fra det tidspunktet det ble truffet endelig vedtak. Skadelidte kan for eksempel ha fått innvilget uføretrygd etter ftrl. kap. 12 eller fått godkjent en yrkesskade og blitt tildelt menerstatning etter ftrl. § 13-17, men uten at ytelsen er realisert overfor skadelidte (ikke utbetalt). Kravet på trygdeutbetaling foreldes da tre år etter at ytelsen ble innvilget, jf. fl. § 2. Ifølge Navs rundskriv til ftrl. § 22-14 begynner fristen å løpe når meldingen om vedtaket kom frem mottakeren.[239] Siden det er endelig vedtak som er triggeren for friststart, løper den verken fra innsending av kravet eller mens Nav saksbehandler. Fristen løper heller ikke underveis i en klagebehandling. Ved anke til Trygderetten eller søksmål for domstolene, stanses foreldelsesfristen, jf. fl. § 16 nr. 1 og § 15 nr. 1.[240]

Nav kan avslå krav på feil grunnlag, og det samme kan skje for krav som behandles av Helfo. Dersom ytelsen senere blir innvilget, skal ytelsen gis fra det tidspunktet den opprinnelig ville ha blitt gitt, dersom kravet hadde blitt godtatt første gang det ble fremmet. Dette følger av ftrl. § 22-14 fjerde ledd første punktum. Etter bestemmelsens andre punktum gjelder dette også når avslaget skyldes ufullstendige eller misvisende opplysninger fra andre enn den som har rett til ytelsen. En konsekvens av § 22-14 fjerde ledd er at den opprinnelig avslåtte søknaden avbryter foreldelsen.[241]

I tillegg inneholder folketrygdloven regler om en form for suksessiv foreldelse. Etter ftrl. § 22-13 andre ledd må skadelidte fremsette krav om ytelser som utbetales som engangsbeløp, innen seks måneder etter at kravet tidligst kunne ha blitt fremsatt. Regelen har betydning blant annet for krav på dekning av merutgifter. De vil være foreldet for utgifter pådratt mer enn seks måneder før kravet ble fremsatt. For ytelser som utbetales per dag eller måned, foreldes terminer eldre enn tre måneder før måneden da kravet ble fremsatt. Dette er presisert i tredje ledd, og har relevans for eksempelvis uføretrygd. Unntak gjelder for menerstatning ved yrkesskade, se ftrl. § 22-13 fjerde ledd bokstav a, jf. § 13-17. Dermed kan menerstatning tilkjennes for opptil tre år før måneden da kravet ble fremsatt.

For oversikten nevnes at trygdeytelser likevel kan gis for opptil tre år før kravet ble fremmet – forutsatt at den berettigede åpenbart ikke har kunnet fremsette kravet tidligere. Det samme gjelder i tilfeller hvor trygdens organer har gitt misvisende opplysninger. Se ftrl. § 22-13 sjuende ledd.[242]

Gjenåpningsfristen i yrkesskadeforskriften § 5-1

Yrkesskadeforskriften § 5-1 første ledd, andre punktum, angir en frist for etteroppgjør. Kravet må fremmes innen fem år etter at oppgjøret er avsluttet. Fristen løper fra det tidspunkt oppgjøret avsluttes.[243] I mange personskadesaker kan det forventes at det går rundt to år mellom konstateringstidspunktet og oppgjørstidspunktet, noe som normalt er tilstrekkelig for at skaden og de økonomiske konsekvensene av den skal ha stabilisert seg.[244]

Bestemmelsen reiser flere spørsmål, blant annet om femårsfristen løper fra oppgjøret av den spesifikke erstatningsposten som kreves revidert, eller om den løper fra tidspunktet da oppgjøret for alle poster ble avsluttet. Ettersom fristen i forskriftens § 5-1 utgjør en del av de materielle vilkårene, er det behandlet i kapitlet og gjenåpning og etteroppgjør.

Kort om strafferettslig foreldelse

Straffeloven inneholder foreldelsesfrister. De er differensiert ut fra hva som er den høyeste lovbestemte straffen for det aktuelle lovbruddet. Jo lavere strafferamme, desto kortere frist. Dersom den høyeste lovbestemte straffen er bøter eller fengsel i inntil ett år, er foreldelsesfristen to år, jf. strl. § 86 første ledd bokstav a.[245]

Foreldelsesfristen starter den dagen det straffbare forholdet er avsluttet, jf. strl. § 87 første ledd. Ved overtredelse av yforsl. § 19, jf. strl. § 27, består det straffbare forholdet i at arbeidsgiver unnlater å oppfylle sin plikt til å tegne den lovpålagte yrkesskadeforsikringen, jf. ysfl. § 3 første ledd første punktum. Så lenge arbeidsgiveren ikke sørger for at arbeidstakeren er forsikret, regnes dette som en fortsatt forbrytelse.[246] Som konsekvens løper derfor ikke foreldelsesfristen før arbeidsgiveren tegner den pålagte yrkesskadeforsikringen eller arbeidstakeren slutter i stillingen.[247] Tilsvarende blir det om det straffbare forholdet består i unnlatt tegning av den lovpålagte trafikkforsikringen, jf. bal. § 20. Den straffbare unnlatelsen opphører når arbeidsgiveren tegner forsikringen, og det er da foreldelsesfristen begynner å løpe. Et særtrekk ved disse foreldelsesfristene er altså at friststart ikke knyttet til skadetilfeller som har inntruffet i den uforsikrede perioden.

[1]        Frem til lovendring 18. februar 2022 nr. 5 (ikraft 1. juli 2022) ble lovens tredje del betegnet som «Del A», mens lovens fjerde del ble betegnet som «Del B».

[2]        Se videre LF-2018-157907, hvor lagmannsretten konkluderte med at Høyesteretts uttalelser i HR-2017-2414-A var generelle og ikke begrenset til ansvarsforsikringer.

[3]        jf. Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 90–91.

[4]        Med forsikringstaker menes her bileier eller bilfører, som potensiell skadevolder.

[5]        Slik også Engstrøm 2022 s. 105–106.

[6]        Slik også Skårberg 2024 s. 547.

[7]        Endringslov 24. januar 1997 nr. 14. Se Ot.prp. nr. 52 (1995–96) hvor det fremgår at bestemmelsene «foreslås endret for å rette opp en språklig unøyaktighet» (s. 11). Se også Innst. O. nr. 40 (1996–97).

[8]        Se til illustrasjon FinKN-2019-861 og FKN-2012-97.

[9]        Se til illustrasjon FinKN-2019-861. Se også Wilhelmsen 2021.

[10]       Slik også Wilhelmsen 2021.

[11]       Slik også Brynhildsen xxxx s. y. sjekk

[12]       Se eksempelvis LB-2006-45067 og RG 1997 s. 919.

[13]       Presiseringen gjøres bl.a. med henvisning til tidligere praksis som FKN-2009-148. Dette er i konsistens med tidligere praksis som FSN-2114, FSN-2589 og FSN-2618.

[14]       Se bl.a. FinK-2015-440, FinKN-2014-537, FKN-2011-186, FKN-2011-179, FKN-2010-75 samt eldre nemndsavgjørelser slik som FSN-3339.

[15]       Sml. poengteringen i LB-2006-45067.

[16]       Slik også Wilhelmsen 2021.

[17]       Se bl.a. FKN-2010-184 og FKN 2011-651.

[18]       Se bl.a. FKN-2010-184.

[19]       Se bl.a. FinKN-2012-89.

[20]       Jf. NOU 1987: 24 s. 179, kursivering i original.

[21]       Jf. bl.a. Wilhelmsen 2021.

[22]       Sml. argumentasjonslinjen i    FinKN-2017-420.

[23]       Lov 6. juni 1930 nr. 20.

[24]       Ordet «preklusiv» kommer av xxxx, og betyr yyyy.

[25]       Lov om erstatning for naturskader (naturskadeerstatningsloven) 15. august 2014 nr. 59. sjekk/oppdater

[26]       NOU 1990: 20 s. 607.

[27]       Jf. Navs rundskriv R13-00, kommentaren til ftrl. § 13-14.

[28]       Jf. Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 136.

[29]       Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 136.

[30]       Jf. Navs rundskriv R13-00, kommentaren til ftrl. § 13-14.

[31]       Sml. presiseringen i NOU 1990: 20 s. 607.

[32]       Hva som menes med frilansere og selvstendig næringsdrivende i folketrygdlovens forstand, er legaldefinert i henholdsvis ftrl. §§ 1-9 og 1-10. Se nærmere om disse begrepene i bl.a. Kjønstad, Syse og Kjelland 2022 s. 297–300.

[33]       Jf. NOU 1990: 20 s. 606. Se også Kjelland 2023, note 1 til § 13-14.

[34]       Jf. Navs rundskriv R13-00, kommentaren til ftrl. § 13-14.

[35]       Jf. NOU 1990: 20 s. 607. Se nærmere om taushetspliktreglene i bl.a. Kjelland 2022 kap. 4. + sett inn henvisninger til Befring mfl.

[36]       I samme retning er Skårberg 2024 s. 580.

[37]       Jf. Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 136.

[38]       Se nærmere om ftrl § 13-8 i Kjelland 2023, samt punkt x i boken her.

[39]       Jf. Navs rundskriv R13-00, kommentaren til ftrl. § 13-14.

[40]       Slik også Skårberg 2024 s. 580–581.

[41]       Se https://www.nav.no/meldyrkesskade.

[42]       Se som eksempel LG-2018-51354, hvor retten ikke fant grunnlag for å likestille en slik henvendelse med en skriftlig skademelding. Det ble forelå to samtalenotater, men begge avsluttes med informasjon om hvordan skadelidte kan sende inn en skademelding. Ingen av notatene ga heller grunnlag for å identifisere hvilken skade som var påført, eller hvilken skadeårsak som ligger til grunn. Lagmannsretten sluttet seg derfor til Trygderettens vurdering om at telefonsamtalene ikke kan anses som en «melding».

[43]       Sml. argumentasjonslinjen i NOU 1990: 20 s. 61, og i avgjørelser slik som TRR-2023-2374.

[44]       Se nærmere om taushetsplikt i bl.a. Kjelland 2022 + Befring xxxx.

[45]       NOU 1990: 20 s. 607.

[46]       Sml. påpekningen i bl.a. LA-2016-77609.

[47]       Se til illustrasjon LA-2022-78208 (anke til Høyesterett ikke tillatt fremmet, HR-2023-316-U). Se også praksis fra Trygderetten, slik som TRR-2024-115 og TRR-2024-730. Sistnevnte kjennelse viser til bl.a. LB-2016-205769. Løsningen har støtte i juridisk teori, se bl.a. Gaarder 2023, note til ftrl. § 13-14 femte ledd (note 932).

[48]       Se til illustrasjon LA-2022-78208 (posttraumatisk stresslidelse etter et ran).

[49]       Se til illustrasjon LH-2021-68484 (hjelpepleier skadet under basketak med utagerende pasient).

[50]       Se til illustrasjon bl.a. TRR-2024-574, TRR-2024-579 og TRR-2024-725.

[51]       Se bl.a. LG-2018-51354, LA-2016-77609, LH-2016-163395, LA-2008-105068, Jerntrådball (LB-2007-48081) og Postkonteiner (LG-2004-81971).

[52]       Navs rundskriv R13-00, kommentaren til ftrl. § 13-14 femte ledd, med henvisning til LA-2008-105068 og Agder lagmannsretts dom 18. oktober 2002.

[53]       Se til illustrasjon TRR-2013-1594.

[54]       Se til illustrasjon LA-2016-77609.

[55]       Sml. presiseringen i LG-2018-51354 og trygderettspraksis slik som TRR-2024-547.

[56]       Navs rundskriv R13-00, kommentaren til ftrl. § 13-14 femte ledd.

[57]       Se til illustrasjon LE-2017-167365, samt trygderettspraksis som eksempelvis TRR-2024-626.

[58]       Slik også Skårberg 2024 s. 583.

[59]       Slik også Skårberg 2024 s. 583.

[60]       Jf. NOU 1987: 24 s. 176.

[61]       Dette fremgår implisitt av Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 90 og Båtmaskinist (Rt. 2007 s. 1479, avsnitt 33).

[62]       Slik også Strandberg 2021, til § 15, note 98.

[63]       Ysfl. § 8 første ledd andre punktum.

[64]       Skl. § 3-7 nr. 2.

[65]       Ysfl. § 8 andre og tredje ledd.

[66]       Jf. bal. § 11.

[67]       Slik også Skårberg 2024 s. 546.

[68]       Sml. Rt. 2013 s. 1476 (entreprisesak) avsnitt 44 og HR-2023-877-A (skattesak) avsnitt 42.

[69]       Sml. presiseringen i Rt. 2001 s. 1457, på s. 1461 (sak om ulykkes- og sykeforsikring) og Molde sykehus (Rt. 2014 s. 1272, avsnitt 34).

[70]       Varslingsreglene blir utdypet i eget avsnitt nedenfor, se punkt 28.4.6.

[71]       Molde sykehus (Rt. 2014 s. 1272, avsnitt 34–36), som også bygger tolkningen på uttalelser i forarbeidene, Ot.prp. nr. 44 (1997–98). Dommen sementerer synspunktet i Rt. 2001 s. 1457, på s. 1461.

[72]       Sml. presiseringen i Molde sykehus (Rt. 2014 s. 1272, avsnitt 34) og Rt. 2001 s. 1457, på s. 1461.

[73]       Slik også Skårberg 2024 s. 563.

[74]       Se nærmere om denne bestemmelsen i Kjelland 2021, note 2 til § 5.

[75]       Se nærmere om denne bestemmelsen i Kjelland 2021, note 2 til § 5.

[76]       Dette er også lagt til grunn av Skårberg 2024 s. 564.

[77]       Skårberg 2024 s. 564, med henvisning til en uttalelse 20. januar 1998 fra Kredittilsynet til Sosial- og helsedepartementet.

[78]       Sml. Skårberg 2024 s. 564.

[79]       Se til illustrasjon LA-2010-34788. Anken til Høyesterett ble hevet, se HR-2011-87-F.

[80]       Molde sykehus (Rt. 2014 s. 1172) om krav på uførepensjon under den kollektive forsikringen hos arbeidsgiverens forsikringsselskap, illustrerer dette. Selv om arbeidsgiveren kjente til arbeidstakerens helsetilstand og til at hun kunne ha et krav under forsikringen, ble dette ikke ansett tilstrekkelig til at kravet var «meldt» til forsikringstakeren etter fal. § 19-9, jf. 18-6.

[81]       Jf. Prop. nr. 80 L (2016–2017) s. 111.

[82]       Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 69.

[83]       Se bl.a. Røed 2024, note 3 til § 16.

[84]       Jf. bl.a. Ot.prp. nr. 44 (1997–98) s. 13. Se eksempelvis også HR-2018-1612-A, avsnitt 46

[85]       Se bl.a. HR-2023-00877-A (skattesak), især avsnitt 84–85. Her ble foreldelsesfristen for et erstatningskrav mot staten ikke ansett avbrutt, siden verken Klagenemnda for merverdiavgift eller Skatteklagenemnda hadde myndighet til å avgjøre et slikt erstatningskrav.

[86]       Jf. Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 6.

[87]       Med bindende fastslått menes her fastslått gjennom et rettsforlik, en dom eller en annen avgjørelse som nevnt i fl. §§ 15 eller 16.

[88]       Fl. § 21 nr. 2 første punktum.

[89]       Fl. § 21 nr. 2 andre punktum.

[90]       Se bl.a. HR-2018-1612-A (trafikkskade) avsnitt 49 og Rt. 1995 s. 568 (skattesak) på s. 570.

[91]       Jf. Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 68.

[92]       Jf. bl.a. Skårberg 2024 s. 567–568.

[93]       Sml. presiseringen hos Skårberg 2024 s. 568.

[94]       Heller ikke fl. § 153 kan gi grunnlag for oppreisning for fristoversittelse.

[95]       I HR-2021-2589-U fastslo Ankeutvalget at fl. § 21 nr. 2 skal tolkes slik at foreldelsesfristen starter når dommen som bindende fastsetter fordringen, enten er avsagt eller når dommens oppfyllelsesfrist er utløpt. Dette innebærer at fristen ved en eventuell anke ikke utsettes til det tidspunktet fordringen blir rettskraftig gjennom ankeutvalgets beslutning om å ikke fremme anken til behandling.

[96]       Se til illustrasjon RG 1995 s. 226 (trafikkskade). Retten la grunn til grunn at selskapets utbetaling av menerstatning på et nokså tidlig stadium av saken, ikke innebar en erkjennelse av eventuelle andre erstatningskrav. Utbetalingen ble ansett som en erkjennelse av ansvarsgrunnlaget, men ikke en erkjennelse av f.eks. fremtidig inntektstap og årsakssammenheng mellom slikt tap og uhellet (se s. 230).

[97]       Se dommens avsnitt 19.

[98]       Jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 377.

[99]       Slik også Skårberg 2024 s. 570.

[100]     Forskrift om elektronisk kommunikasjon med domstolene (ELSAM-forskriften) 28. oktober 2016 nr. 1258.

[101]     Slik også Røed 2022, note 5 til § 29.

[102]     Lov om posttjenester (postloven) 4. september 2015 nr. 91.

[103]     Jf. Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 82. Slik også Røed 2022, note 5 til § 29.

[104]     Fl. § 9 nr. 1 første punktum.

[105]     Fl. § 9 nr. 1 andre punktum.

[106]     Se eksempelvis fal. §§ 8-6 første ledd og 18-6 første ledd, samt ysfl. § 15 første ledd.

[107]     I Båtmaskinist (Rt. 2007 s. 1479) betegnes dette som «det spesielle startpunkt i § 15 første ledd annet punktum» (avsnitt 31).

[108]     Sml. presiseringen i P-pille II (Rt. 1992 s. 64, på s. 81).

[109]     Menerstatning er eksplisitt nevnt i forarbeidene til fl. § 9, se Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 61.

[110]     Fra dette klare utgangspunktet finnes det visse nyanser, som kan være relatert til overgangsregler som i fl. § 31, se eksempelvis Rt. 1990 s. 441 som gjaldt krav om erstatning grunnet manglende undervisning i en spesialskole.

[111]     Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 90.

[112]     Se bl.a. Tomasjord Amfi (HR-2016-2399-A, avsnitt 51), Båtmaskinist (Rt. 2007 s. 1479, avsnitt 33) og Billakkerer (Rt. 2000 s. 1338, på s. 1344). I HR-2016-2399-A blir imidlertid vurderingstemaet lite heldig formulert av førstvoterende: «Spørsmålet er særlig på hvilket tidspunkt «skade» har oppstått etter foreldelsesloven § 9 nr. 1.» (avsnitt 1). Dette er ikke det fl. § 9 nr. 1 etterspør som relevant, som er når «skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». En tilsvarende kritikker fremført av Bergsåker 2017 s. 17.

[113]     Jf. bl.a. Røed xxxx og Kjelland 2024 xxxx.

[114]     Med «skadelidte» forstås også skadelidtes etterlatte.

[115]     Sml. presiseringen i bl.a. Dispril (Rt. 2000 s. 915, på s. 925). Her var partene imidlertid enige om dette rettslige utgangspunktet.

[116]     Sml. HR-2021-530-A (sak om arbeidsgiveravgift) og stadfestingen i HR-2023-877-A (skattesak) og HR-2023-585-A (styreansvarssak).

[117]     Se bl.a. HR-2023-877-A (skattesak), HR-2023-585-A (styreansvar), HR-2021-530-A, HR-2016-2399 (avsnitt 49), Bastesen (Rt. 2012 s. 543), Rt. 2011 s. 1029 (skattetrekk), Securitas (Rt. 2007 s. 1665, avsnitt 54), Advokatdom II (Rt. 2001 s. 1702, på s. 1712), Moss Glasværk (Rt. 1997 s. 1070, på s. 1079 og 1080), Løvik (Rt. 1975 s. 82, på s. 86), Mønepanne (Rt. 1972 s. 965, på s. 968) og Malm (Rt. 1967 s. 1182, på s. 1185–1186). Domstolene benytter noe varierende formuleringsmåter om samme realitet, se f.eks. Albrigtsen (Rt. 1996 s. 1134) hvor det tales om «oppfordring til å gå til saksanlegg med utsikt til et positivt resultat» (s. 1139), «Forhåndserstatning» (Rt. 1994 s. 190) som benytter uttrykket «rimelig foranledning til å gå til søksmål» (s. 194). I Blikkenslager (Rt. 1977 s. 1092) benyttes formuleringen «naturlig grunnlag for å fremme et erstatningskrav» (s. 1094).

[118]     Se bl.a. «Piskesnert» (Rt. 1998 s. 587, på s. 592), Billakkerer (Rt. 2000 s. 1338, på s. 1344) og Kvikksølv II (HR-2016-293-A, avsnitt 39).

[119]     Se bl.a. Kvikksølv II (HR-2016-293-A, avsnitt 39) og Billakkerer (Rt. 2000 s. 1338, på s. 1344). Høyesterett har presisert at uklarheter kan «avklares under fristens løp, eventuelt i en rettssak», se Stillas (Rt. 1977 s. 1092, på s. 1094). Saken gjaldt krav om erstatning for tapt arbeidsinntekt etter en arbeidsulykke. Se også Blikkenslager (Rt. 1977 s. 1092): «Den uklarhet som måtte være til stede, måtte eventuelt avklares under fristens løp, eventuelt i en rettssak.» (s. 1094).

[120]     Sml. poengteringen i bl.a. Kvikksølv II (HR-2016-293-A, avsnitt 39). Se nærmere i Skag 2012 s. 427.

[121]     Sml. påpekningen i HR-2023-877-A (skattesak) avsnitt 59.

[122]     Sml. Båtmaskinist (Rt. 2007 s. 1479, avsnitt 34–39) og «Piskesnert» (Rt. 1998 s. 587, på s. 591–592)

[123]     Se Periscopus (Rt. 2008 s. 2399, avsnitt 32), med henvisning til Matningsdal 1980 s. 481.

[124]     Slik også Røed xxxx s. y og Skag 2012 s. 425–426.

[125]     Se også Opstvedt (Rt. 1992 s. 603).

[126]     Se bl.a. P-pille II (Rt. 1992 s. 64, på s. 82) og Varfjell (Rt. 1979 s. 492, på s. 497–498). Sml. HR-2023-585-A avsnitt 36 (styreansvarssak) og Periscopus (Rt. 2008 s. 1665, avsnitt 31). Unntak kan tenkes i spesielle tilfeller, se P-pilledom II med henvisning til Varfjell og Rt. 1959 s. 525 (trafikkskade).

[127]     I prinsippet suppleres foreldelsesfristen i fl. § 9 av tilleggsfristbestemmelsen i § 10 nr. 1. Denne gjelder når det er uvitenhet om fordringen eller skyldneren, og kan gi en tilleggsfrist på opptil 10 år. Dette har likevel mindre betydning siden kunnskapskravet i § 9 også inkluderer kunnskap om den ansvarlige.

[128]     Slik også Røed xxx s. y.

[129]     Se bl.a. Bastesen (Rt. 2012 s. 543, avsnitt 57) og Advokatdom II (Rt. 2001 s. 1702, på s. 1711), med henvisning til Nygaard 2000 s. 314 f. Se også

[130]     Se bl.a. Rt. 2011 s. 1029. Synspunktet har støtte også i juridisk teori, se Matningsdal 1980 og Sæbø 2021 s. 732.

[131]     Sml. presiseringen i bl.a. HR-2023-877-A (skattesak) avsnitt 66.

[132]     Jf. bl.a. Skoghøy 2022 s. 1087 f. sjekk nyere utg,

[133] En tilsvarende observasjon beskrives hos Skårberg 2024 s. 553–554.

[134]     Begrepene «realskadeledd» og «tapsledd» ble utviklet i min doktoravhandlingen, se Kjelland 2008 s. x.

[135]     Se bl.a. Standardmandatet punkt 5, inntatt som vedlegg 1 til NOU 2000: 23.

[136]     Se til illustrasjon Dispril (Rt. 2000 s. 915), Lynol (Rt. 1997 s. 1070) og Albrigtsen (Rt. 1996 s. 1134).

[137]     Se Albrigtsen (Rt. 1996 s. 1134, på s. 1139).

[138]     Se bl.a. Albrigtsen (Rt. 1996 s. 1134, på s. 1139) og Moss Glasværk (Rt. 1997 s. 1070, på s. 1079). I den sistnevnte saken hadde lagmannsretten lagt til grunn at trygdeytelsene må være fastsatt for at kunnskapskravet skal være oppfylt, noe Høyesterett tok avstand fra. I denne dommen tilla førstvoterende «det også en viss betydning at A på dette tidspunkt hadde juridisk bistand» (s. 1080).

[139]     Sml. Rt. 1996 s. 1134 (løsemiddelskade), på s. 1139. Her ble det vist til tvistemålsloven § 107, som ble avløst av tvl. § 16-18, se NOU 2001: 32 s. 869–870 og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 429–430. Fra nyere rettspraksis, se HR-2023-877-A (skattesak) avsnitt 48.

[140]     Se bl.a. Standardmandatet punkt 6, inntatt som vedlegg 1 til NOU 2000: 23.

[141]     I et teoretisk perspektiv skjer suksessiv foreldelse dag for dag, men i praksis skjer det på årsbasis. Sml. poengteringen hos Skårberg 2024 s. 554.

[142]     Se HR-2019-2034-A, avsnitt 58. Saken gjaldt tilbakebetaling av mottatte refusjonsbeløp, men har generelle uttalelser med overføring til personskadesektoren.

[143]     I samme retninger Skårberg 2024 s. 554.

[144]     Slik også Skårberg 2024 s. 554.

[145]     At tap foreldes suksessivt etter hvert som det pådras, fremgår av flere avgjørelser om personskade-erstatning som nevnt i punktet her,[145] og er også lagt til grunn i rettspraksis på andre ansvarsområder. Se til illustrasjon bl.a. Mauken (Rt. 1985 s. 532, på s. 538). Saken gjaldt erstatning etter Forsvarets bruk av et skytefelt som oversteg tålegrensen for ulemper i reindriftsnæringen i et reinbeitedistrikt.

[146]     Se bokens punkt x.

[147]     Slik også Røed xxxx.

[148]     Se bl.a. Advokatdom II (Rt. 2001 s. 1702).

[149]     Se Standardmandatet punkt 4, inntatt som vedlegg 1 til NOU 2000: 23.

[150]     Skårberg 2024 s. 553, med henvisning til LE-1999-00638 som eksempel fra rettspraksis.

[151]     Se bl.a. Kvikksølv II (HR-2016-293-A, avsnitt 38), Båtmaskinist (Rt. 2007 s. 1479, avsnitt 33) og Billakkerer (Rt. 2000 s. 1338, på s. 1344).

[152]     Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 90.

[153]     Se nærmere om dette i Kjelland 2008 bl.a. s. 123.

[154]     Sml. Skårberg 2024 s. 557.

[155]     Innstilling 1957 s. 20.

[156]     Kjønstad og Tjomsland 1983 s. 82.

[157]     Se bl.a. «Forhåndserstatning» (Rt. 1994 s. 190).

[158]     Se eksempelvis PSN-2021-10703, PSN-2020-10470-1, PSN-2019-10623, PSN-2018-3426, PSN-2017-10137, PSN-2016-9414-2 og PSN-2015-3626, samt VEM-2022-10943, VEM-2022-10943, ENV-2020-3189, ENV-2019-1787, ENV-2018-1750, ENV-2017-3190, ENV-2016-3430 og ENV-2015-2605.

[159]     Se bl.a. HR-2023-877-A (skattesak, avsnitt 39), med henvisning til Bruserud og Lervåg 2011 s. 191 f.

[160]     Se bl.a. Danske Bank (HR-2016-2399-A, avsnitt 78). Saken gjaldt erstatning for tapte borettsinnskudd og tapt verdi av andelene i laget, men de generelle rettssetningene i dommen har overføringsverdi til personskaderetten. Det underbygges av at førstvoterende viser til Båtmaskinist (Rt. 2007 s. 1479, avsnitt 39), som gjaldt en yrkesskade.

[161]     Sml. bl.a. Danske Bank (HR-2016-2399-A, avsnitt 78) og Båtmaskinist (Rt. 2007 s. 1479, avsnitt 39).

[162]     Se til illustrasjon LA-2021-107783 (mobbesak).

[163]     Se dommens s. 594–595. Se også Malm (Rt. 1967 s. 1182), som gjaldt erstatningskrav etter en trafikkulykke.

[164]     Bestemmelsen i fl. § 29 nr. 2 svarer til domstolloven § 149 tredje ledd.

[165]     Jf. lov om helligdager og helligdagsfred (helligdagsfredloven) 24. februar 1995 nr. 12 § 2 bokstav b.

[166]     Jf. bl.a. Røed 2022, note 4 til § 29.

[167]     Jf. Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 82, med henvisning til Innst. 1957 s. 42 (sistnevnte forarbeid er en utredning fra høyesterettsdommer C. Stub Holmboe avgitt i 1957).

[168]     Slik også Røed 2022, note 2 til § 29.

[169]     Se bl.a. Rt. 1990 s. 441, om mangelfull undervisning av funksjonshemmet barn.

[170]     Jf. Ot.prp. nr. 46 (1987–88) s. 9.

[171]     Se Rt. 1990 s. 441, som gjaldt erstatningskrav etter mangelfull undervisning av en funksjonssvekket person.

[172]     Ot.prp. nr. 46 (1987–88) s. 9.

[173]     Se til illustrasjon LA-2010-204975. Saken fikk sin endelige avklaring i Høyesterett, hvor tvisten var avgrenset til om lagmannsretten hadde anvendt riktig aktsomhetsnorm ved vurderingen av arbeidsgiveransvaret i skl. § 2-1, se Mobbedom II (Rt. 2012 s. 146).

[174]     Slik også Røed xxxx.

[175]     Slik også Røed xxxx.

[176]     Slik også Røed xxxx.

[177]     Jf. Ot.prp. nr. 46 (1987–88) s. 17.

[178]     Jf. Ot.prp. nr. 46 (1987–88) s. 13.

[179]     Ot.prp. nr. 46 (1987–88) kap. 5.

[180]     Eksemplet er hentet fra Røed xxxx.

[181]     Jf. Ot.prp. nr. 46 (1987–88) s. 17.

[182]     Bestemmelsen ble endret ved lov 25. juni 2004 nr. 51.

[183]     Jf. Ot.prp. nr. 38 (2003–2004) s. 9 og Innst. O. nr. 74 (2003–2004) s. 2.

[184]     Jf. lov 25. juni 2004 nr. 51 punkt V nr. 2.

[185]     Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 78.

[186]     Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 78.

[187]     Sml. poengteringen i Molde sykehus (Rt. 2014 s. 1272, avsnitt 33).

[188]     Ot.prp. nr. 44 (1997–98) s. 11. Se også s. 9, samt Innst. O. nr. 57 (1997–98) s. 3.

[189]     Sml. HR-2018-1612-A, avsnitt 44.

[190]     Jf. fal. § 8-6 tredje ledd første punktum, fal. § 18-6 tredje ledd første punktum og ysfl. § 15 tredje ledd første punktum.

[191]     Se til illustrasjon LB-2020-182980 (entreprisesak), hvor prinsippet fra Rt. 2007 s. 877 fikk anvendelse selv om regressøkende selskap var et ansvarsforsikringsselskap, og ikke en tingsskadeassurandør. Den bærende argumentasjonen hos lagmannsretten er at høyesterettsdommen inneholder generelle prinsipper, og at disse ikke kunne ses å ha blitt fraveket selv om selskapet var ansvarsforsikrer. Dette ble underbygd med henvisning til fal. § 8-6, slik denne er utpenslet i juridisk teori, med henvisning til Røed 2019 s. 1155 og Brynhildsen mfl. xxxx s. 320–321 og Bull 2008 s. 646.

[192]     jf. Ot.prp. nr. 44 (1997–98) s. 11, hvor det uttales at «[d]epartementet kan … ikke se at en regel som den foreslåtte vil innebære noen uforholdsmessig eller urimelig byrde for forsikringsselskapene».

[193]     Ot.prp. nr. 44 (1997–98) s. 11.

[194]     Ot.prp. nr. 44 (1997–98) s. 11.

[195]     Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) 4. juli 2004 nr. 83.

[196]     Bestemmelsen ble tilføyd i ved lov 18. februar 2022 nr. 5, med Prop. 234 L (2020–2021) som sentralt forarbeid. Fal. § 1-6 avløste den tidligere § 20-3, og gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet (EU) 2016/97 art. 23 nr. 1 bokstav a og c, nr. 2 og nr. 4 til 6 og får anvendelse både for forsikringsforetak og forsikringsformidlere. Se nærmere om denne bestemmelsen i Wilhelmsen 2023, note 1 til § 1-6.

[197]     Se Prop. 234 L (2020–2021) s. 137: «Paragrafen er ny og erstatter den gjeldende § 20-3 om bruk av elektronisk kommunikasjon.».

[198]     Jf. Skårberg 2024 s. 565.

[199]     Slik også Røed 2019 s. 1141.

[200]     Sml. poengteringen hos Skårberg 2024 s. 566–567.

[201]     Jf. lov om endringer i skadeserstatningsloven mv. (standardisert inntektstaperstatning til barn) 18. desember 2015 nr. 124.

[202]     Jf. Kjørven 2011 s. 227.

[203]     Jf. Prop. 110 L (2014–2015) s. 50.

[204]     Jf. Prop. 110 L (2014–2015) s. 50 og 58.

[205]     Slik også Røed xxxx.

[206]     TNOMO-2019-193296.

[207]     LF-2021-11480.

[208]     Førstvoterende bemerket at det å tape kravet «er en klassisk materiell foreldelsesvirkning» (avsnitt 41).

[209]  Se dommens avsnitt 44–45, hvor førstvoterende viser til den tidligere forsikringsavtaleloven 1930 § 29.

[210]     Jf. Ot.prp. nr. 49 (1988–89) s. 93–94.

[211]     Se Rt. 1997 s. 168 (svikssak etter biltyveri), samt Rt. 2001 s. 1457 som gjaldt den parallelle bestemmelsen i fal. § 18-5 om personforsikring. Det ble også vidt til HR-2018-1612-A, avsnitt 62.

[212]     Dommens avsnitt 37.

[213]     Fl. § 22 nr. 1 gir kreditor ett år til å iverksette et nytt fristavbrytende tiltak, når foreldelsesfristen for et krav er avbrutt ved søksmål etter fl. § 15 eller ved klage til reklamasjonsnemnd etter fl. § 16, og saken avsluttes uten en realitetsavgjørelse. Fl. § 22 nr. 1 gjelder for alle typer krav, inkludert krav mot et forsikringsselskap. Ettårsfristen i fl. § 22 nr. 1 viker for den opprinnelige foreldelsesfristen hvis den utløper senere enn ettårsfristen. Dette er imidlertid en situasjon som oppstår relativt sjelden i praksis.

[214]     Til dels i motsetning til det som gjelder ved søksmål etter § 15, vil fristavbrudd ved klage etter fl. § 16 kunne inkludere flere sider av saken enn det som formelt er gjort til gjenstand for klagebehandlingen.

[215]     Se dommens avsnitt 52.

[216]     Jf. NOU 1987: 24 s. 175 f., NOU 1983: 56 s. 160 og Ot.prp. nr. 49 (1988–89) s. 93. Det ble også vist til Skadeforsikringsutvalgets avveininger i NOU 1987: 24 s. 175, samt Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 82–83.

[217]     Se dommens avsnitt 64, med henvisning til Ot.prp. nr. 38 (1977–1978) s. 83.

[218]     Se dommens avsnitt 65, med henvisning til Wilhelmsen 1998 s. 80 og Bull 2002 s. 6 f.

[219]     Dommens avsnitt 66.

[220]     Sml. Skårberg 2024 s. 558.

[221]     Slik også Skårberg 2024 s. 588.

[222]     Som påpekt av Skårberg 2024 s. 558, er det svært sjelden at denne 20-årsfristen oversittes.

[223]     Se til illustrasjon Larvik brannvesen (LA-2004-4630). Se også upubliserte avgjørelser, som nevnt i Thorson 2008 s. 288, slik som Frostating lagmannsrett 15. mars 2004 (LF-2004-4630), Trondenes herredsrett 2. juli 1999 og Skien og Porsgrunn byrett av 27. september 1999.

[224]     Se til illustrasjon Bergen Lysverker (RG 2007 s. 387). I denne dommen anså lagmannsretten at friststart var da skadelidte fikk nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, og dette ble ikke knyttet til trygdevedtaket (som ikke ble ansett bindende for kommunen).

[225]     Slik også Skårberg 2024 s. 558 og Thorson 2008 s. 287–288.

[226]     Se til illustrasjon x, y og z.

[227]     Se www.fno.no

[228]     Jf. NOU 1983: 56 s. 46.

[229]     Jf. Skårberg 2024 s. 561 og Bull 2008 s. 642.

[230]     Jf. NOU 1983: 56 s. 46.

[231]     Jf. Skårberg 2024 s. 561 og Bull 2008 s. 642.

[232]     Slik også både Skårberg 2024 s. 561 og Wilhelmsen 1998 s. 32–34.

[233]     Sml. presiseringen i Ot.prp. nr. 4 (1972–73) s. 54.

[234]     Slik også Wilhelmsen xxxx (note 3, til bal. § 19). For en nærmere omtale, se Nygaard 1990 s. 457.

[235]     Jf. Ot.prp. nr. 4 (1972–73) s. 54.

[236]     Se Prop. 238 L (2020–2021) s. 152–153.

[237]     Prop. 238 L (2020–2021) s. 152.

[238]     Sml. presiseringen i Prop. 238 L (2020–2021) s. 153.

[239]     NAVs rundskriv R22-00.

[240]     Slik også Haider 2024, note 2 til § 22-14.

[241]     Slik også Skårberg 2024 s. 562.

[242]     Bestemmelsen er nærmere omtalt av Haider 2024, note 4, samt hos Narvland 2013.

[243]    Se Trykkoker (HR-2020-2332-A, avsnitt 46).

[244]     Se NOU 2011: 16 s. 401, og henvisningen til utredningen i Trykkoker (HR-2020-2332-A, avsnitt 46).

[245]     Se nærmere om denne bestemmelsen i bl.a. Boucht 2024.

[246]     Slik også Skårberg 2024 s. 572.

[247]     Sml. Arntzen 2001 s. 248.