Kapittel 16 Årsaks- og bevisvurderinger ved vanskelige konstaterbare skader
Av professor dr. juris Morten Kjelland
Kapitlet gir en samlet fremstilling av «de fire vilkår» og hvordan kriteriene brukes i bevisvurderingen av faktisk årsakssammenheng ved påståtte nakkeslengskader. Fremstillingen starter med bakgrunnen: hvorfor denne sakstypen skaper særskilte bevisutfordringer når plagene er vanskelig konstaterbare og skadebildet ofte er sammensatt.
Deretter får du et overblikk over kriterienes plass i det samlede systemet for årsaks- og bevisregler. Vi ser på forholdet til betingelseslæren, realisasjonslæren og de alminnelige rammene for bevisbedømmelsen, herunder fri bevisvurdering og sannsynlighetsovervekt.
Så gjennomgås hvert vilkår i tur og orden. Du blir kjent med hvordan skadeevne vurderes, hvilke krav som stilles til tidsnære akuttsymptomer, hvordan brosymptomer og journalopplysninger får betydning, og hvorfor forenlighetskriteriet er sammensatt og omfatter flere deltester, blant annet avgrensning mot alternative forklaringer.
Kapitlet viser også hvordan argumenter og faktum kan få betydning i flere ledd, både ved vurderingen av faktisk årsak og ved spørsmålet om ansvarets grenser etter adekvans og uvesentlighet. Her brukes blant annet den biopsykososiale modellen som et tankeverktøy, og kvalifikasjonskravet i Nakkesleng IV løftes frem.
Til slutt belyses overføringen av «de fire vilkår» til andre skadetyper. Du får en innføring i når kriteriene kan tilpasses, når de ikke passer, og om de bør forstås som absolutte vilkår eller som momenter i en helhetsvurdering.
1
Innledning
Økning i antallet «whiplashskader» – behov for presiseringer
De grunnleggende prinsippene for bevisvurderingen skaper normalt få utfordringer når skaden lar seg påvise på en klar og objektiv måte. Dette gjelder typisk ved ortopediske skader, som et dokumentert brudd i en arm. Vanskelighetene melder seg først i situasjoner der skadelidte anfører plager som ikke enkelt kan konstateres medisinsk. Eksempler er nakkestivhet, hodepine, redusert hukommelse og konsentrasjonsproblemer etter påvirkning fra lave eller moderate kollisjonskrefter. I slike tilfeller blir det ofte krevende å fastslå om symptomene faktisk kan føres tilbake til ansvarshendelsen. Fremstillingen her konsentrerer seg om årsaksvurderingen ved nakkeslengskader som nettopp kjennetegnes av slike bevismessige utfordringer.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Betegnelsene «nakkesleng» og «whiplash» viser ikke til en skade i seg selv, men til en skademekanisme. Mekanismen består i en akselerasjons–deselerasjonsbevegelse som overfører energi til nakken. Når hodet kastes bakover, strekkes nakkestrukturen, og denne bevegelsen kan gi opphav til plager, selv uten påvisbare strukturelle funn.
Fra midten av 1980-tallet økte antallet erstatningskrav der nakkeslengskade ble påberopt. Slike skader var kjent også tidligere, men hadde da langt mindre oppmerksomhet. Forsikringsbransjens anslag tilsier at nakkeslengskader rundt 1980 utgjorde om lag 5 prosent av personskadesakene etter trafikkulykker. Senere har andelen, grovt beregnet, steget til omkring halvparten av sakene. Tallene omfatter også saker som er løst utenrettslig. I SMM-rapport nr. 5/2000 (s. 15) ble det anslått at det i Norge årlig oppsto rundt 2000 nye tilfeller av bløtdelsskader i nakken som følge av bilulykker. For 2023 foreligger det ikke sikre tall, men tilgjengelige indikasjoner tyder på at antallet i dag er lavere.
Utviklingen i sakstypen førte samtidig til et behov for klarere rammer for bevisvurderingen. Et første viktig bidrag kom gjennom Høyesteretts behandling av Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565). Saken gjaldt en kvinne som var blitt påkjørt bakfra ved tre anledninger, i 1974, 1988 og 1993. Spørsmålet var om den påståtte nakkeslengskaden kunne knyttes til påkjørselen i 1988. Retten tok utgangspunkt i fire vurderingstemaer, slik de var skissert av den medisinsk sakkyndige, professor dr.med. Helge J. Nordal. Han presenterte en firetrinnsmodell for årsaksvurderingen ved påståtte nakkeslengskader, som kan sammenfattes slik: skadeevne, akuttsymptomer, brosymptomer og et forenlighetskriterium, herunder avgrensning mot andre mer nærliggende forklaringer.
Høyesterett sluttet seg til denne modellen, som senere er fulgt opp i blant annet Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418) og Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547). En oppdeling av bevistemaet kan bidra til å strukturere bevisvurderingen ved at årsaksspørsmålet behandles trinnvis. De fire kriteriene har etter hvert fått betegnelsen «de fire vilkår», et uttrykk som nå er alminnelig brukt. De angir «en firetrinns metode for å avgjøre om det i det enkelte tilfellet foreligger faktisk årsakssammenheng», jf. avsnitt 26 i Sensitisering (HR-2018-557-A).
Ved vurderingen av nakkeslengskader er det et krav at samtlige fire vilkår er oppfylt, jf. Nakkeprolaps (Rt. 2007 s. 1370 avsnitt 37) og Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547 avsnitt 45–47). Dersom ett eller flere av kriteriene ikke er oppfylt, skal den påståtte skadevolderen frifinnes. Spørsmålet om årsakssammenheng, og dermed anvendelsen av «de fire vilkår», må alltid avgjøres på bakgrunn av en konkret vurdering i den enkelte sak, slik det også er presisert i Nakkesleng IV (avsnitt 44).
Gjennomgangen av et bredt spekter av publiserte avgjørelser innen personskadeerstatningsretten viser at spørsmålene knyttet til årsakssammenheng ved nakkeslengskader fortsatt har stor praktisk betydning. «De fire vilkår» aktualiserer en rekke sammensatte problemstillinger. Formålet her er å belyse noen av de mest sentrale av disse.
Forholdet til betingelseslæren
Før gjennomgangen av hvert enkelt kriterium kan det være nyttig å forankre «de fire vilkår» i det samlede rammeverket for årsaks- og bevisregler. Formålet er å vise hvordan kriteriene passer inn i systemet, og dette gjøres ved å plassere dem inn på et oversiktskart.
Figuren viser «de fire vilkår» i den rekkefølgen de tradisjonelt presenteres. Kriteriene uttrykker krav om skadeevne, akuttsymptomer, brosymptomer og et skadebilde som harmonerer med det man ellers vet om plager etter nakkesleng. Kriteriene fungerer som medisinsk orienterte bevismomenter i vurderingen av om ansvarshendelsen har vært en nødvendig betingelse for den påståtte nakkeslengskaden. Dette illustreres ved at boksene med kriteriene er plassert som en understruktur innenfor betingelseslæren, som utgjør den rettslige hovedregelen for faktisk årsakssammenheng.
«De fire vilkår» må forstås og brukes på en måte som ikke skaper «konkurranse» med, eller i ytterste konsekvens kollisjon mot, betingelseslæren, prinsippet om fri bevisvurdering og overvektsprinsippet. Forholdet til de alminnelige rammene for bevisvurderingen fremgår av den skråstilte, stiplede pilen i figuren. De juridiske utgangspunktene ligger fast: Betingelseslæren angir hovedtesten ved at spørsmålet er om ansvarshendelsen var en nødvendig betingelse for skaden. Vurderingen skjer etter en fri bevisvurdering, med krav om sannsynlighetsovervekt, og med skadelidte som den som bærer bevisbyrden.
Før gjennomgangen av hvert enkelt kriterium kan det være nyttig å forankre «de fire vilkår» i det samlede rammeverket for årsaks- og bevisregler. Formålet er å vise hvordan kriteriene passer inn i systemet, og dette gjøres ved å plassere dem inn på et oversiktskart.
Figuren viser «de fire vilkår» i den rekkefølgen de tradisjonelt presenteres. Kriteriene uttrykker krav om skadeevne, akuttsymptomer, brosymptomer og et skadebilde som harmonerer med det man ellers vet om plager etter nakkesleng. Kriteriene fungerer som medisinsk orienterte bevismomenter i vurderingen av om ansvarshendelsen har vært en nødvendig betingelse for den påståtte nakkeslengskaden. Dette illustreres ved at boksene med kriteriene er plassert som en understruktur innenfor betingelseslæren, som utgjør den rettslige hovedregelen for faktisk årsakssammenheng.
«De fire vilkår» må forstås og brukes på en måte som ikke skaper «konkurranse» med, eller i ytterste konsekvens kollisjon mot, betingelseslæren, prinsippet om fri bevisvurdering og overvektsprinsippet. Forholdet til de alminnelige rammene for bevisvurderingen fremgår av den skråstilte, stiplede pilen i figuren. De juridiske utgangspunktene ligger fast: Betingelseslæren angir hovedtesten ved at spørsmålet er om ansvarshendelsen var en nødvendig betingelse for skaden. Vurderingen skjer etter en fri bevisvurdering, med krav om sannsynlighetsovervekt, og med skadelidte som den som bærer bevisbyrden.
Utdypingsmodul:
Kampen om etterarbeidene –
fra relevansdiskusjon til vektdiskusjon
Utdypingsmodul: Forholdet til realisasjonslæren
De fire medisinske beviskriteriene har klare likhetstrekk med den såkalte realisasjonslæren. Det er derfor hensiktsmessig å klargjøre forholdet mellom «de fire vilkår», realisasjonslæren og betingelseslæren. Sammenhengen kan illustreres ved hjelp av figuren, som viser hvordan de tre settene av årsaks- og beviskriterier plasserer seg i forhold til hverandre innenfor det samlede systemet for årsaksvurdering.
Betingelseslæren utgjør den materielle hovedregelen for faktisk årsakssammenheng, og denne er plassert øverst i figuren. Etter denne læren må man sammenlikne det faktiske hendelsesforløpet med et hypotetisk alternativ der ansvarshendelsen tenkes borte, i tråd med conditio sine qua non-formelen. Bevistemaet kan formuleres som spørsmålet om skaden ville ha inntruffet dersom ansvarshendelsen ikke hadde funnet sted. Vurderingen beror på en konkret bevisbedømmelse, basert på fri bevisvurdering og krav om sannsynlighetsovervekt, med skadelidte som den som bærer bevisbyrden.
Et sentralt poeng i figuren er å synliggjøre at bevisbedømmeren kan støtte seg på presiserende beviskriterier innenfor rammen av betingelseslæren. Slike kriterier kan være relativt spesifikke, som «de fire vilkår» (angitt i grå boks til høyre), eller mer generelle, som realisasjonslæren (angitt i grå boks til venstre). Også denne sistnevnte årsakslæren krever derfor en kort redegjørelse.
Realisasjonslæren ble utviklet av Nils Nygaard og lansert i Årsak og bevis (1986). Modellen bygger på analyser av typetilfeller der det i rettspraksis og juridisk teori tidligere har vært usikkerhet om innholdet i årsaksspørsmålet (Nygaard 1986 og Nygaard 2007 s. 330). Realisasjonslæren legger vekt på det som faktisk skjedde, ved å følge hendelsesforløpet ledd for ledd fra ansvarshendelsen frem til skaden. For at en risikofaktor skal kvalifisere som årsak, må tre kumulative vilkår være oppfylt. For det første må årsaksfaktoren ha forekommet, i den forstand at den ansvarsbetingende risikofaktoren forelå eller inntraff på relevant tid, sted og i relevant omfang som del av ansvarsgrunnlaget (Nygaard 2007 s. 325 og Nygaard 1986 s. 27). For det andre må faktoren ha årsaksevne, forstått som at den etter en generell vurdering er egnet til å skade det aktuelle godet (Nygaard 2007 s. 330). For det tredje må årsaksevnen ha realisert seg i den konkrete skaden (Nygaard 2004 s. 23). Disse tre delvilkårene er i figuren markert som forekomst, årsaksevne og realisering.
Forholdet mellom realisasjonslæren og betingelseslæren er omdiskutert. Tilhengere av realisasjonslæren ser ofte betingelseslæren som et hjelpemiddel i bevisvurderingen, og Nygaard har pekt på at conditio sine qua non-regelen «kanskje like gjerne kan regnes som en slags bevisregel» (Nygaard 1986 s. 35). Andre, herunder flere tilhengere av betingelseslæren, oppfatter realisasjonslæren som et pedagogisk redskap snarere enn en selvstendig rettslig modell. Lødrup fremhever for eksempel at det Nygaard trekker frem, er «de sentrale bevistema for kravet til den faktiske årsakssammenhengen», men legger til at valget av tilnærming i stor grad har «pedagogisk mer enn rettslig karakter» (Lødrup 2005 s. 271).
Realisasjonslæren er videreutviklet i senere arbeider av Nygaard, og den er også videreført og nyansert av andre teoretikere. Husabø har blant annet understreket betydningen av å skille mellom kartlegging av faktum og forklaring av det kartlagte faktum, og han har påpekt behovet for å presisere realisasjonslæren slik at den tydelig fanger opp årsakssammenheng i faktiske hendelsesforløp (Husabø 1994 s. 185 og 190). Også Askeland har fremhevet at realisasjonslæren kan bidra til å avhjelpe conditio sine qua non-formelens begrensede forklaringskraft, ved å tydeliggjøre realitetene bak betingelseslæren (Askeland 2002 s. 85).
«De fire vilkår» har klare berøringsflater med realisasjonslæren, noe figuren illustrerer. Forbindelsen kan blant annet sees ved at vilkåret om at ansvarshendelsen må ha evne til å kunne forårsake skade, er eksplisitt formulert i begge regelsettene. Denne sammenhengen er markert ved den øverste toveis pilen. Samtidig er begrepsbruken noe ulik, ved at realisasjonslæren opererer med betegnelsen «årsaksevne», mens nakkeslengspraksis taler om «skadeevne».
Når det gjelder vurderingen av om årsaksevnen faktisk har realisert seg i en nakkeslengskade, kan man trekke på de tre siste kriteriene i «de fire vilkår». Dette er illustrert ved den nederste pilen i figuren, som viser koblingen mellom det generelle realisasjonskriteriet og de mer spesifikke, medisinske beviskriteriene knyttet til akuttsymptomer, brosymptomer og forenlighet med kjent skadebilde. Realisasjonslærens krav om «forekomst» er derimot ikke eksplisitt formulert som et selvstendig vilkår i «de fire vilkår». Analyser av retts- og oppgjørspraksis viser imidlertid at forekomstkravet i realiteten ligger implisitt i skadeevnekriteriet.
Figuren illustrerer dermed at realisasjonslæren og «de fire vilkår» kan anvendes side om side, som komplementære verktøy i bevisvurderingen. Realisasjonslæren gir et sett av generelle beviskriterier, mens «de fire vilkår» tilbyr mer spesialiserte, medisinsk funderte kriterier for årsaksvurderingen ved nakkeslengskader. Nettopp dette kan bidra til å forenkle vurderingen av om realisasjonskravet er oppfylt, ved at bevisbedømmeren kan foreta en etappevis tilnærming gjennom de skreddersydde delkriteriene om akuttsymptomer, brosymptomer og videre symptomutvikling. Nygaard er selv inne på dette i artikkelen «Bevisvurdering ved nakkeskade, Prolaps-dommen og Nakkesleng I-dommen», hvor han viser til at medisinsk teori om akuttsymptomer kan belyse når og hvordan årsaksevnen faktisk realiserer seg (Tidsskrift for erstatningsrett 2008 s. 294–313).
For andre skadetyper enn nakkesleng kan det være tale om andre medisinske beviskriterier, med andre koblingspunkter mot realisasjonslæren. Dette må vurderes konkret. Samtidig er realisasjonslæren, nettopp fordi den er generelt utformet, anvendelig også ved andre skadeformer. Dette illustreres blant annet av Høyesteretts anvendelse av årsaksvurderingen i P-pille II (Rt. 1992 s. 64), hvor spørsmålet var om produsenten av p-pillen Lyndiol var ansvarlig for en arteriell trombose. Som påpekt av Askeland var realisasjonslæren et sentralt instrument for Høyesterett ved presiseringen av årsaksspørsmålet i denne dommen (Askeland 2002 s. 27).
Plasseringen av «de fire vilkår» i figuren gir dermed et nødvendig bakteppe for den videre fremstillingen. Den danner grunnlag for en mer detaljert gjennomgang av de juridiske og medisinske hovedtrekkene ved hvert enkelt kriterium i fortsettelsen (Nygaard 2008 s. 294–313).
De fire medisinske beviskriteriene har klare likhetstrekk med den såkalte realisasjonslæren. Det er derfor hensiktsmessig å klargjøre forholdet mellom «de fire vilkår», realisasjonslæren og betingelseslæren. Sammenhengen kan illustreres ved hjelp av figuren, som viser hvordan de tre settene av årsaks- og beviskriterier plasserer seg i forhold til hverandre innenfor det samlede systemet for årsaksvurdering.
Betingelseslæren utgjør den materielle hovedregelen for faktisk årsakssammenheng, og denne er plassert øverst i figuren. Etter denne læren må man sammenlikne det faktiske hendelsesforløpet med et hypotetisk alternativ der ansvarshendelsen tenkes borte, i tråd med conditio sine qua non-formelen. Bevistemaet kan formuleres som spørsmålet om skaden ville ha inntruffet dersom ansvarshendelsen ikke hadde funnet sted. Vurderingen beror på en konkret bevisbedømmelse, basert på fri bevisvurdering og krav om sannsynlighetsovervekt, med skadelidte som den som bærer bevisbyrden.
Et sentralt poeng i figuren er å synliggjøre at bevisbedømmeren kan støtte seg på presiserende beviskriterier innenfor rammen av betingelseslæren. Slike kriterier kan være relativt spesifikke, som «de fire vilkår» (angitt i grå boks til høyre), eller mer generelle, som realisasjonslæren (angitt i grå boks til venstre). Også denne sistnevnte årsakslæren krever derfor en kort redegjørelse.
Realisasjonslæren ble utviklet av Nils Nygaard og lansert i Årsak og bevis (1986). Modellen bygger på analyser av typetilfeller der det i rettspraksis og juridisk teori tidligere har vært usikkerhet om innholdet i årsaksspørsmålet (Nygaard 1986 og Nygaard 2007 s. 330). Realisasjonslæren legger vekt på det som faktisk skjedde, ved å følge hendelsesforløpet ledd for ledd fra ansvarshendelsen frem til skaden. For at en risikofaktor skal kvalifisere som årsak, må tre kumulative vilkår være oppfylt. For det første må årsaksfaktoren ha forekommet, i den forstand at den ansvarsbetingende risikofaktoren forelå eller inntraff på relevant tid, sted og i relevant omfang som del av ansvarsgrunnlaget (Nygaard 2007 s. 325 og Nygaard 1986 s. 27). For det andre må faktoren ha årsaksevne, forstått som at den etter en generell vurdering er egnet til å skade det aktuelle godet (Nygaard 2007 s. 330). For det tredje må årsaksevnen ha realisert seg i den konkrete skaden (Nygaard 2004 s. 23). Disse tre delvilkårene er i figuren markert som forekomst, årsaksevne og realisering.
Forholdet mellom realisasjonslæren og betingelseslæren er omdiskutert. Tilhengere av realisasjonslæren ser ofte betingelseslæren som et hjelpemiddel i bevisvurderingen, og Nygaard har pekt på at conditio sine qua non-regelen «kanskje like gjerne kan regnes som en slags bevisregel» (Nygaard 1986 s. 35). Andre, herunder flere tilhengere av betingelseslæren, oppfatter realisasjonslæren som et pedagogisk redskap snarere enn en selvstendig rettslig modell. Lødrup fremhever for eksempel at det Nygaard trekker frem, er «de sentrale bevistema for kravet til den faktiske årsakssammenhengen», men legger til at valget av tilnærming i stor grad har «pedagogisk mer enn rettslig karakter» (Lødrup 2005 s. 271).
Realisasjonslæren er videreutviklet i senere arbeider av Nygaard, og den er også videreført og nyansert av andre teoretikere. Husabø har blant annet understreket betydningen av å skille mellom kartlegging av faktum og forklaring av det kartlagte faktum, og han har påpekt behovet for å presisere realisasjonslæren slik at den tydelig fanger opp årsakssammenheng i faktiske hendelsesforløp (Husabø 1994 s. 185 og 190). Også Askeland har fremhevet at realisasjonslæren kan bidra til å avhjelpe conditio sine qua non-formelens begrensede forklaringskraft, ved å tydeliggjøre realitetene bak betingelseslæren (Askeland 2002 s. 85).
«De fire vilkår» har klare berøringsflater med realisasjonslæren, noe figuren illustrerer. Forbindelsen kan blant annet sees ved at vilkåret om at ansvarshendelsen må ha evne til å kunne forårsake skade, er eksplisitt formulert i begge regelsettene. Denne sammenhengen er markert ved den øverste toveis pilen. Samtidig er begrepsbruken noe ulik, ved at realisasjonslæren opererer med betegnelsen «årsaksevne», mens nakkeslengspraksis taler om «skadeevne».
Når det gjelder vurderingen av om årsaksevnen faktisk har realisert seg i en nakkeslengskade, kan man trekke på de tre siste kriteriene i «de fire vilkår». Dette er illustrert ved den nederste pilen i figuren, som viser koblingen mellom det generelle realisasjonskriteriet og de mer spesifikke, medisinske beviskriteriene knyttet til akuttsymptomer, brosymptomer og forenlighet med kjent skadebilde. Realisasjonslærens krav om «forekomst» er derimot ikke eksplisitt formulert som et selvstendig vilkår i «de fire vilkår». Analyser av retts- og oppgjørspraksis viser imidlertid at forekomstkravet i realiteten ligger implisitt i skadeevnekriteriet.
Figuren illustrerer dermed at realisasjonslæren og «de fire vilkår» kan anvendes side om side, som komplementære verktøy i bevisvurderingen. Realisasjonslæren gir et sett av generelle beviskriterier, mens «de fire vilkår» tilbyr mer spesialiserte, medisinsk funderte kriterier for årsaksvurderingen ved nakkeslengskader. Nettopp dette kan bidra til å forenkle vurderingen av om realisasjonskravet er oppfylt, ved at bevisbedømmeren kan foreta en etappevis tilnærming gjennom de skreddersydde delkriteriene om akuttsymptomer, brosymptomer og videre symptomutvikling. Nygaard er selv inne på dette i artikkelen «Bevisvurdering ved nakkeskade, Prolaps-dommen og Nakkesleng I-dommen», hvor han viser til at medisinsk teori om akuttsymptomer kan belyse når og hvordan årsaksevnen faktisk realiserer seg (Tidsskrift for erstatningsrett 2008 s. 294–313).
For andre skadetyper enn nakkesleng kan det være tale om andre medisinske beviskriterier, med andre koblingspunkter mot realisasjonslæren. Dette må vurderes konkret. Samtidig er realisasjonslæren, nettopp fordi den er generelt utformet, anvendelig også ved andre skadeformer. Dette illustreres blant annet av Høyesteretts anvendelse av årsaksvurderingen i P-pille II (Rt. 1992 s. 64), hvor spørsmålet var om produsenten av p-pillen Lyndiol var ansvarlig for en arteriell trombose. Som påpekt av Askeland var realisasjonslæren et sentralt instrument for Høyesterett ved presiseringen av årsaksspørsmålet i denne dommen (Askeland 2002 s. 27).
Plasseringen av «de fire vilkår» i figuren gir dermed et nødvendig bakteppe for den videre fremstillingen. Den danner grunnlag for en mer detaljert gjennomgang av de juridiske og medisinske hovedtrekkene ved hvert enkelt kriterium i fortsettelsen (Nygaard 2008 s. 294–313).
Skadeevne
En forutsetning for å oppfylle årsakskravet er at ansvarshendelsen har skadeevne. Skadelidte må ha vært utsatt for en hendelse med tilstrekkelige krefter til å kunne påføre den skaden som erstatningskravet bygger på. I Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, på s. 1577) uttalte den sakkyndige, professor Nordal, at «det [må] foreligge et adekvat traume, dvs det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev».
Det vi skal se på her er hvordan skadeevnevurderingen kan struktureres i to trinn, først ved å klarlegge hva som faktisk skjedde, og deretter ved å vurdere om sammenstøtet hadde medisinsk skadeevne. Videre belyses betydningen av kollisjonsretning, domstolenes terskelpraksis og individuelle forhold som kan påvirke skadeevnen, før fremstillingen avsluttes med de alminnelige rammene for bevisvurderingen.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Trinn 1: Hva skjedde faktisk?
Skadeevnevurderingen kan deles i to hovedtrinn. Det første trinnet er å klarlegge hva som faktisk har skjedd. I den konkrete bevisvurderingen må det fastlegges hvilken hastighetsendring, eller mer presist hvilken akselerasjon (hastighetsendring delt på kollisjonstid), skadelidte ble utsatt for. Ingeniører kan bidra ved å rekonstruere hendelsesforløpet for å belyse hastighetsendringer, akselerasjonskrefter og kollisjonsforløp. Slike rekonstruksjoner baseres typisk på politidokumenter, skademeldinger, takstrapporter og vitneforklaringer. Rekonstruksjonene gir imidlertid først og fremst informasjon om kreftene kjøretøyene har vært utsatt for, ikke direkte om belastningen på personene i dem.
I personskadesaker er det likevel personbelastningen som er avgjørende for om skadeevne foreligger. Piskesnertbevegelsen kan innebære at kreftene på nakken overstiger kreftene som kjøretøyet utsettes for. Studier indikerer samtidig at det ofte foreligger en viss sammenheng mellom belastningen på kjøretøyet og belastningen på fører eller passasjer (Mehlen og Nesmark 2004 s. 312; Whitman, McConnell mfl. 1993 s. 21–30).
Trinn 2: Hadde sammenstøtet medisinsk skadeevne?
Det andre trinnet i skadeevnevurderingen er å ta stilling til om det aktuelle sammenstøtet hadde skadeevne, vurdert ut fra et medisinsk perspektiv. Som det fremheves i Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418), står man her overfor «problemer av mer medisinsk karakter» (s. 429). Temaet er krevende og delvis kontroversielt, og det er grundig drøftet i medisinsk litteratur. Det foreligger observasjoner, både fra eksperimentelle studier og fra reelle kollisjonstilfeller, hvor personer har utviklet nakkeplager etter sammenstøt. Samtidig varierer funnene betydelig.
McConnell og medarbeidere fant at laveste terskel for å påføre milde og forbigående nakkeplager kan ligge ved en hastighetsendring (Δv) på om lag 6–8 km/t (Whitman, McConnell mfl. 1993 s. 21–30). Andre studier opererer med høyere terskler. Meyer, Weber, Castro mfl. antyder for eksempel at hastighetsendringen for det påkjørte kjøretøyet må overstige 10 km/t (Meyer 1998 s. 95–115). På denne bakgrunn fremstår det som velbegrunnet da den sakkyndige i Nakkesleng I uttalte at «[e]tter min erfaring vil kollisjoner hvor en stillestående bil blir påkjørt bakfra av en annen bil med en hastighet under 10–15 km/t bare helt unntagelsesvis resultere i forbigående helseplager, og nesten aldri varige» (Rt. 1998 s. 1565 s. 1577).
Retningsavhengighet og domstolenes terskelpraksis
Uttalelsen gjelder bakfra-påkjørsler. Ved sammenstøt fra andre retninger synes det ofte å bli oppstilt krav om høyere hastighetsendringer for at skadeevne skal foreligge, slik dette er illustrert i blant annet Støren (LB-2006-124947), Minibuss (LH-2006-100824) og Norsetveien (LE-2016-55855). Rettspraksis gir samtidig uttrykk for at det ikke kan fastsettes noen generell nedre grense for skadeevne. Dette kommer også til uttrykk i avgjørelser som Økernveien (LB-2005-159982), Y-kryss (LB-2008-147857), Dalsbergstien (LB-2008-104766-2) og nyere praksis som Vestfossen (LB-2015-14452).
Individuell skadeevne og samspill mellom faktorer
I skadeevnevurderingen må det dessuten foretas justeringer for individuell skadeevne. Det kan skilles mellom forhold ved kjøretøyet, herunder bilsetets konstruksjon og om nakkestøtten var korrekt innstilt, og forhold ved skadelidte, som hodets stilling i kollisjonsøyeblikket, om skadelidte var forberedt på støtet, og om vedkommende var særlig sårbar, for eksempel som følge av tidligere svekkelser i nakkevirvelsøylen. Sosial- og helsedirektoratet peker på at skadeutvikling ofte skyldes «samspill av flere faktorer, der både individuelle sårbarhetsfaktorer (f. eks. høy alder, kjønn, tidligere plager etc.), kjennetegn ved selve skaden og pasientens reaksjoner på og mestring av skaden spiller en rolle» (IS-1356 2006 s. 10).
Bevismessig avslutning
På denne bakgrunn er det ikke overraskende at domstolene generelt er tilbakeholdne med å angi faste terskelverdier for skadeevne. Selv om jurister i denne typen saker ofte må støtte seg på ingeniører og medisinske sakkyndige, er det til syvende og sist en juridisk oppgave å bringe klarhet i saksforholdet. Bevisvurderingen må skje på grunnlag av prinsippet om fri bevisvurdering og med utgangspunkt i kravet om alminnelig sannsynlighetsovervekt.
Skadeevne i «Nakkesleng»-dommene
| Dom (kallenavn og referanse) | Sitat |
|---|---|
| Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, på s. 1577) | «det [må] foreligge et adekvat traume, dvs det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev» |
| Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418, på s. 429) | «En første forutsetning for å konstatere årsakssammenheng vil være at det foreligger en påkjørsel med tilstrekkelig skadeevne. I denne saken er det, som professor Nordal uttrykker det i sin skriftlige erklæring, spørsmål om det foreligger et «adekvat traume, dvs. et traume som har tilstrekkelig energi for å utløse varige helseplager».» |
| Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 45) | «Det er da for det første et krav om at ulykken har hatt tilstrekkelig skadevoldende evne. Det er ikke tvilsomt at dette vilkåret er oppfylt i vår sak. As bil fikk betydelige skader både foran og bak i kjedekollisjonen og måtte kondemneres.» |
Akuttsymptomer
Medisinsk forståelsesramme
Tidsnærhet og 72-timersregelen
Symptomer på nakkeskade må inntre innen en viss tid etter ulykken. Høyesterett har, med støtte i medisinsk sakkyndighet, lagt til grunn en 72-timersgrense. Dette følger av Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565), og er senere videreført i praksis. I Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418) ble det formulert som et krav om «akutte symptomer på skade i det biologiske vev i nakken i løpet av 2-3 døgn etter traumet» (Rt. 2000 s. 418 s. 430). Den samme forståelsen ble videreført i Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) (avsnitt 46). Underrettspraksis og oppgjørspraksis tar i praksis ofte utgangspunkt i de første 72 timene, ikke bare de første 48.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Hvilke akuttsymptomer som er relevante
Det kan reises spørsmål om hvilke akuttsymptomer som kreves. Kjernesymptomene er typisk smerter og stivhet i nakken. I Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565) heter det at akuttsymptomene «hos de fleste [vil] dreie seg om stivhet og smerter i nakken, hodepine, eller forbigående besvær fra armene pga irritasjon av nerverøtter som passerer ut mellom nakkevirvlene» (Rt. 1998 s. 1565 s. 1577). Symptomene kan i enkelte tilfeller fremstå sammensatte, men vurderingen bygger likevel på et relevanskrav. Plagene må i hovedtrekk ha en sammenheng med den skaden som påstås, slik at symptomene ikke fremstår som løsrevet fra det medisinsk forventede skadebildet.
Intensiteten i akuttplagene
Styrkegraden av akuttplagene kan også ha betydning. Intensiteten kan gi holdepunkter for om sykdomsforløpet følger et forventet mønster, og den kan derfor få vekt ved den videre årsaksvurderingen. Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) illustrerer dette:
Etter å ha lagt til grunn at skadelidte hadde akuttplager, fremhevet førstvoterende at «det imidlertid [er] grunn til å tro at smertene var relativt moderate» (Rt. 2010 s. 1547 avsnitt 46). Dette peker frem mot forenlighetskriteriet, som utdypes nedenfor.
Juridiske presiseringer. Journaler som bevismiddel
Det må skilles mellom innholdet i akuttsymptomkriteriet på den ene siden og bevisvurderingen av dette kriteriet på den andre siden. Innholdet i akuttsymptomkravet må fastlegges av medisinere, mens det er en juridisk oppgave å bevisvurdere om kravet er oppfylt i den konkrete erstatningssaken. Juristene besitter den høyeste kompetansen for bevisvurderingen, selv om medisinsk sakkyndige er sentrale premissleverandører. Medisinsk dokumentasjon fra akuttfasen er et viktig bevismiddel, sml. prinsippet i Nakkesleng I (Rt. 1998 s .1565, på s.1570) og Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 44).
Ved tolkningen og anvendelsen av medisinsk dokumentasjon er det viktig å merke seg at journalene er legenes arbeidsnotater og i utgangspunktet ikke er skrevet med sikte på å tjene som bevis i eventuelle rettstvister, se punkt 6.1.4 ovenfor. Journalene beskriver ikke alltid uttømmende eller presist pasientens akuttplager. Manglende journalnedtegnelser er ikke nødvendigvis uttrykk for at skadelidte er uten akuttsymptomer. I bevisvurderingen av akuttsymptomkravet må det tas hensyn til blant annet at
nakkeplagene kan ha blitt «maskert» (kamuflert) av andre plager (I en akuttfase kan det være at symptomer fra nakken har vært mindre i fokus enn mer synlige skader. Skadelidte kan videre ha vært bevisstløs eller under medikamentpåvirkning og derfor ikke kunnet fortelle om sine plager i akuttfasen.)
skadelidte kan ha ulik toleranse for smerte
skadelidte kan ha ulik terskel for å oppsøke helsevesenet
skadelidte kan ha regnet med at plagene ville gå over, og derfor ikke var hos lege
Oppregningen her om grunner til manglende eller ufullstendig journalføring er ikke uttømmende. For skadelidte, som har bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng, vil det generelt være en sentral oppgave å bevise hvorfor plagene ikke har blitt journalført.
Brosymptomer
Medisinsk forståelsesramme
For at årsakskravet skal være oppfylt ved nakkeslengskader, må skadelidte også bevise at det foreligger brosymptomer fra akuttfasen og til en kronisk senfase, se Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, på s. 1577), Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418, på s. 430) og Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 47). Hva som betraktes som en kronisk senfase, synes å variere. I Nakkesleng I talte den sakkyndige professor Nordal om «en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet» (s. 1577). Det er viktig å merke seg at de symptomene som er relevante for vurderingen under dette tredje kriteriet, er de symptomene som skadelidte fikk i akuttfasen. Dermed er det vilkåret om akuttsymptomer som definerer hva som er relevant for vurderingen av brosymptomkriteriet.
Videre kan det spørres om det gjelder kvalitative krav til brosymptomene. Plagene må ha en viss kontinuitet. I Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565) uttalte Nordal at hvis pasienten blir frisk, for etter flere «uker eller måneder senere å få tilbake liknende besvær», så «øker usikkerheten mht om det er den tidligere skaden, eller naturlig tilbøyelighet for helsebesvær med smerter, stivhet o.l. som er hovedårsaken til besværene» (s. 1577). Den reserverte holdningen tilsier forsiktighet med å sette opp kategoriske grenser. Vurderingen er gradert. Jo lengre «symptomfattige» perioder, desto større usikkerhet – og omvendt.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Juridiske presiseringer. Særlig om hull i journalen
I likhet med det som gjelder for akuttsymptomer, må det skilles mellom innholdet i brosymptomkriteriet på den ene siden og bevisbedømmelsen av kriteriet på den andre siden. Innholdet i brosymptomkriteriet må fastlegges av medisinere, mens det er en juridisk oppgave å vurdere om kriteriet er oppfylt i den konkrete erstatningssaken. Medisinsk dokumentasjon er et viktig bevismiddel, men journalene gir ikke alltid en uttømmende eller presis beskrivelse av pasientens plager.74 Særlig viktig er det at manglende journalnedtegnelser («hull») ikke nødvendigvis er ensbetydende med at skadelidte er uten brosymptomer, sml. presiseringen ovenfor om akuttsymptomer.
Det kan være forskjellige grunner til at skadelidtes plager ikke er blitt fortløpende nedtegnet i journalene. Klarlegging av disse grunnene vil da stå sentralt i bevisvurderingen. Dersom legen har gitt beskjed om at plagene er kroniske, har skadelidte ikke samme incitament til fortsatt å oppsøke lege eller å nevne nakkeplagene ved hver konsultasjon, hvilket innvirker på journalføringen. Det samme gjelder der legen har uttrykt at det ikke finnes adekvate behandlingsopplegg ut over de som allerede er utprøvd.
Domsmaterialet gir en rekke andre eksempler på grunner til at plager ikke er blitt jevnlig journalført. Fra nyere rettspraksis gir Evenrødveien (LB-2009-156512) en illustrasjon: «I påvente av time på sykehusets ryggpoliklinikk, hvor også nakken vil bli undersøkt, kan man etter lagmannsretten[s] syn ikke forvente å finne like jevnlige journalføringer hos fastlegen.» Se som eksempel også Portåpner (LB-2018-133926): «Lagmannsretten finner videre at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at nakkeplagene som oppsto etter arbeidsulykken 13. oktober 2015 vedvarte fram til det ble avdekket prolaps i begynnelsen av februar 2016, eller om man vil, at det foreligger brosymptomer. Skadelidte har forklart at hun fortsatte å ta smertestillende og betennelsesdempende midler, og at arbeidet ble tilrettelagt etter ulykkeshendelsen, ved at hun ble skjermet for tyngre oppgaver slik som garderobesituasjoner. Dette støttes av forklaringene fra hennes kollegaer. Barnehagen er en såkalt IA-bedrift.»
På den andre siden vil manglende journalføring om smerter og stivhet i nakken over en lengre periode, hvor pasienten ellers har flere legebesøk om andre helseproblemer, kunne tilsi at nakkebesværene er beskjedne eller ikke til stede – alt etter det konkrete saksforholdet.
Se videre Kjelland 2008 s. 362. Se også Lars Marcus Evensen, «Medisinske journaler som bevis», Tidsskrift for erstatningsrett, 2008, s. 223-225 (TFE-2008-223) (på s. 223-224). Generelt i samme retning om pasientjournaler som bevis, blant annet Omsorgsassistent (LB-2009-120372) og Stutteri LR (RG 2009 s. 1043
Forenlighet
Et sammensatt kriterium – oversikt
Det fjerde av «de fire vilkår» er sammensatt, og det er hensiktsmessig å gjengi det i sin helhet. Kriteriet blir slik formulert i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565):
«[1] Sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dvs at f.eks. lammelser i armer eller ben som først opptrer måneder og år etter et uhell er ikke forenlig med det man vet om skademekanismen. [2] Det må heller ikke være slik at helsebesværene etter uhellet bare er en fortsettelse av helsebesvær pasienten har hatt før uhellet. [3] Sykdomsbildet må heller ikke ha en annen, mer sannsynlig forklaring i annen tilstand pasienten lider av. Slik tilstand kan være annen somatisk eller psykiatrisk sykdom, som har vært til stede allerede før uhellet, eller som har manifestert seg senere.» (s. 1577)
Sitatet viser at forenlighetskriteriet – også omtalt som «forenlighetstesten» – består av flere delmomenter. Dette har ofte blitt oversett, både i domstolenes praksis og blant andre rettspraktikere. Det kan ha sammenheng med at det fjerde kriteriet er temmelig kompakt fremstilt i den sakkyndiges erklæring som ble avgitt til Høyesterett i NakkeslengI. For å fremheve strukturen har jeg satt inn de nummererte klammeparentesene.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
En uttrykkelig systematisering av undervilkårene ses første gang i juridiske arbeider i kapittel 3 i sjette utgave av boken Personskadeoppgjør (Kjelland 2007 s. 85-87). I bokkapitlet fra 2007 oppstilles to delvilkår. En todeling er enklere og samsvarer best med systematikken i høyesterettspraksis som Nakkesleng IV (Rt-2010-1547) og benyttes også i denne oppdaterte artikkelen.
Systematikken er videreført og presisert i doktoravhandlingen Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten (2008 s. 362-364) og lagt til grunn i sjette utgave av Læreboki erstatningsrett (Lødrup, medf. Kjelland 2009 s. 362). Se også senere arbeider: Kjelland 2011b s. 109-114 og Kjelland 2015 s. 109-115. Strukturen kan forenkle et vanskelig vurderingstema ved at det splittes i deltemaer, hvilket har en pedagogisk funksjon. Analysen av nyere rettspraksis indikerer slike fordeler og gir flere eksempler på eksplisitte oppdelinger av det fjerde kriteriet. Se til illustrasjon for eksempel Stutteri LR (RG 2009 s. 1043), der retten uttalte at «[d]et siste og fjerde kriteriet i [Nakkesleng I-]dommen er sammensatt av tre delvilkår» (min klammeparentes). I Minibuss (LH-2010-79241) legger retten til grunn at forenlighetskriteriet «består av to deler» og i Sandkasselokk (LB-2017-113622) tales det om et «todelt» forenlighetsvilkår. Dommene viser at antallet oppstilte undervilkår kan variere.
De ulike sidene ved forenlighetskriteriet skal gis enkelte presiseringer.
Generelt krav om et forenlig sykdomsbilde
Skadebildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dette er det overordnede temaet i det såkalte forenlighetskriteriet, også kalt «forenlighetstesten» i nyere avgjørelser som Sensitisering (HR-2018-557-A) avsnittene 29, 30 og 34. Uten at det sies uttrykkelig, anvises en helhetsvurdering. Skadeutviklingen og skadeomfanget må overensstemme med en skadebiologisk forklaringsmodell. Det gjelder for plagenes art. For eksempel er kriteriet normalt oppfylt hvis skadelidte har vond og stiv nakke fra akuttfasen, til forskjell fra plager man ikke forbinder med nakkeslengmekanisme (som for eksempel lammelser som opptrer sent i forløpet). Det kan imidlertid tenkes unntak, slik som ved syringomyeli. Dette er en «sjelden ryggmargslidelse som skyldes at det dannes en cyste (hulrom) i den grå substansen i sentralnervesystemet, hyppigst i halsdelen og/eller den forlengede marg (i det siste tilfellet kalles sykdommen syringobulbi)», som «gir bl.a. lammelser, muskelsvinn og tap av sensibilitet», jf. Magne Nylenna, Medisinsk ordbok, 8. utg., Kunnskapsforlaget, 2017 s. 493-494.
Videre må man vurdere tidsdimensjonen. I Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565) uttalte professor Nordal at symptomer som først oppstår måneder eller år etter ulykken, ikke er forenlig med det man vet om nakkeslengskader. I den helhetlige drøftelsen av om skadelidte har et forenlig sykdomsbilde, inngår dermed en vurdering av om skadelidte følger en traumatologisk plausibel symptomutvikling, se utdypingen nedenfor.
Det generelle kravet om et forenlig sykdomsbilde forutsetter at vurderingen bygger på oppdatert medisinsk forskning, innen rammen av det som er allment akseptert medisinsk viten. Et slikt «ajourføringskrav» fremgår ikke uttrykkelig av det fjerde kriteriet, men ligger til grunn forutsetningsvis. For å fremheve denne siden av kriteriet påpekte jeg i doktoravhandlingen at «[f]orenlighetskriteriet inneholder et slags ‘dynamisk revisjonsvilkår’», i den forstand at «innholdet i de enkelte [kriteriene] må tolkes i lys av nyere forskning».80 Synspunktet ses eksplisitt i nyere rettspraksis som Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547). Førstvoterende poengterte at «[d]ersom nyere forskning tilsier at nakkeslengskader bør bedømmes annerledes enn det som tidligere er lagt til grunn, må kursen justeres i tråd med dette» (avsnitt 34). Denne presiseringen refererer til de fire spesifikke beviskriteriene, og samsvarer med generelle erstatningsrettslige prinsipper, se P-pille II (Rt. 1992 s. 64, på s. 70) om at årsaksvurderingen skal foretas ut fra kunnskapen på domstidspunktet. Dette har fortsatt gyldighet og innebærer at man til enhver tid, også etter Nakkesleng IV-dommen, må være åpen for kursjusteringer etter hvert som medisinsk forskning vinner nye innsikter (som oppfyller kvalifikasjonskriteriet «allment akseptert medisinsk viten»). Særlig er det viktig å være oppmerksom på dette når den medisinske vitenskapen fortsatt befinner seg i en «letefase», som for vanskelig konstaterbare skader.
I den nærmere vurderingen av forenlighetskriteriet må man se sammenhengene med de to mer spesifiserte delvilkårene, som begge omhandler avgrensninger mot andre årsaker.
Delvilkår 1: Tilbakeskuende perspektiv (inngangsinvaliditet)
Presiseringen om tidligere plager (inngangsinvaliditet): Det må avgrenses mot plager som var realisert før ansvarshendelsen. Med en formulering fra Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565) må man skille ut helseplager som «bare er en fortsettelse av helsebesvær pasienten har hatt før uhellet» (s. 1577). Disse utgjør skadelidtes inngangsinvaliditet, som ikke står i logisk årsakssammenheng med traumet. En inngangsinvaliditet oppfyller verken det medisinske eller det erstatningsrettslige årsakskravet.
I den konkrete bevisvurderingen er det sentralt å innhente tidligere helseopplysninger. Medisinsk dokumentasjon fra før ansvarshendelsen er normalt et viktig bevismiddel for å belyse skadelidtes sykehistorikk. For den utredende spesialisten som skal vurdere det fjerde kriteriet, er det avgjørende å få tilgang til tidligere helseopplysninger, ikke bare et utsnitt laget av skadelidtes primærlege. Også andre bevismidler enn legejournaler er relevante, herunder vitners og skadelidtes egen forklaring (men bevisvekten er ofte begrenset.
Presiseringen om tidligere plager (inngangsinvaliditet): Det må avgrenses mot plager som var realisert før ansvarshendelsen. Med en formulering fra Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565) må man skille ut helseplager som «bare er en fortsettelse av helsebesvær pasienten har hatt før uhellet» (s. 1577). Disse utgjør skadelidtes inngangsinvaliditet, som ikke står i logisk årsakssammenheng med traumet. En inngangsinvaliditet oppfyller verken det medisinske eller det erstatningsrettslige årsakskravet.
I den konkrete bevisvurderingen er det sentralt å innhente tidligere helseopplysninger. Medisinsk dokumentasjon fra før ansvarshendelsen er normalt et viktig bevismiddel for å belyse skadelidtes sykehistorikk. For den utredende spesialisten som skal vurdere det fjerde kriteriet, er det avgjørende å få tilgang til tidligere helseopplysninger, ikke bare et utsnitt laget av skadelidtes primærlege. Også andre bevismidler enn legejournaler er relevante, herunder vitners og skadelidtes egen forklaring (men bevisvekten er ofte begrenset.
Delvilkår 2: Fremoverskuende perspektiv (forløpskriteriet)
Presiseringen om et traumatologisk plausibelt sykdomsforløp («forløpskriteriet»): Denne delen av forenlighetstesten går ut på at man må kunne utelukke andre, mer sannsynlige årsaker enn ansvarshendelsen. I Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565) uttrykkes dette ved at «[s]ykdomsbildet ... heller ikke [må] ha en annen, mer sannsynlig forklaring i annen tilstand pasienten lider av» (s. 1577). Det kan for eksempel være tilkommet ny sykdom, som revmatisme. Denne delen av forenlighetskriteriet ble ytterligere presisert i Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547), som tydeliggjør koblingen til brosymptomkriteriet. Med henvisning til de medisinsk sakkyndige, og de studiene de viser til, uttalte førstvoterende at sykdomsutviklingen må følge et traumatologisk plausibelt forløp. Som bidrag til begrepsutviklingen kaller jeg dette for forløpskriteriet. I vurderingen av forløpskriteriet bygde Høyesterett på følgende resonnement:
Det vanlige er at skadelidte har de kraftigste symptomene de første dagene etter ulykken, for deretter å bli gradvis bra eller få smertene stabilisert på et lavere nivå enn i akuttfasen. Følger sykdommen et normalforløp, og de øvrige kriteriene er oppfylt, anses skaden for å være forårsaket av ansvarshendelsen. Får skadelidte en utvikling hvor smertene blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, betraktes dette derimot ikke som forenlig med at skaden skyldes en bløtdelsskade, se Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 48). Hvis sykdomsforløpet på denne måten avviker fra et traumatologisk plausibelt forløp, anses plagene for å ha andre årsaker, og den påståtte skadevolderen må frifinnes.
I Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) kom retten til at det ikke var faktisk årsakssammenheng for annet enn en liten del av skadebildet, svarende til 5 prosent varig medisinsk invaliditet. Denne beskjedne realskaden resulterte imidlertid ikke i et erstatningsrettslig tap og utløste derfor ikke rett til erstatning.
Når forløpskriteriet vurderes i konkrete saker, må det tas hensyn til at ikke alle skadelidte følger samme utviklingslinjer. Det kan foreligge individuelle variasjoner, og eventuelle slike nyanser i forløpskriteriet må hensyntas for å oppnå en riktig rettsanvendelse. Det minste avvik fra «normalforløpet», i betydningen det sykdomsforløpet som gjelder for de fleste, er ikke uten videre ekskluderende for at det foreligger årsakssammenheng i den konkrete saken.
Presiseringen om et traumatologisk plausibelt sykdomsforløp («forløpskriteriet»): Denne delen av forenlighetstesten går ut på at man må kunne utelukke andre, mer sannsynlige årsaker enn ansvarshendelsen. I Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565) uttrykkes dette ved at «[s]ykdomsbildet ... heller ikke [må] ha en annen, mer sannsynlig forklaring i annen tilstand pasienten lider av» (s. 1577). Det kan for eksempel være tilkommet ny sykdom, som revmatisme. Denne delen av forenlighetskriteriet ble ytterligere presisert i Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547), som tydeliggjør koblingen til brosymptomkriteriet. Med henvisning til de medisinsk sakkyndige, og de studiene de viser til, uttalte førstvoterende at sykdomsutviklingen må følge et traumatologisk plausibelt forløp. Som bidrag til begrepsutviklingen kaller jeg dette for forløpskriteriet. I vurderingen av forløpskriteriet bygde Høyesterett på følgende resonnement:
Det vanlige er at skadelidte har de kraftigste symptomene de første dagene etter ulykken, for deretter å bli gradvis bra eller få smertene stabilisert på et lavere nivå enn i akuttfasen. Følger sykdommen et normalforløp, og de øvrige kriteriene er oppfylt, anses skaden for å være forårsaket av ansvarshendelsen. Får skadelidte en utvikling hvor smertene blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, betraktes dette derimot ikke som forenlig med at skaden skyldes en bløtdelsskade, se Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 48). Hvis sykdomsforløpet på denne måten avviker fra et traumatologisk plausibelt forløp, anses plagene for å ha andre årsaker, og den påståtte skadevolderen må frifinnes.
I Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) kom retten til at det ikke var faktisk årsakssammenheng for annet enn en liten del av skadebildet, svarende til 5 prosent varig medisinsk invaliditet. Denne beskjedne realskaden resulterte imidlertid ikke i et erstatningsrettslig tap og utløste derfor ikke rett til erstatning.
Når forløpskriteriet vurderes i konkrete saker, må det tas hensyn til at ikke alle skadelidte følger samme utviklingslinjer. Det kan foreligge individuelle variasjoner, og eventuelle slike nyanser i forløpskriteriet må hensyntas for å oppnå en riktig rettsanvendelse. Det minste avvik fra «normalforløpet», i betydningen det sykdomsforløpet som gjelder for de fleste, er ikke uten videre ekskluderende for at det foreligger årsakssammenheng i den konkrete saken.
«Resirkulering»-fenomenet. Koblingen mellom forløpskriteriet og rettslig årsakssammenheng
Vedlikeholdende faktorer og erstatningsansvarets grenser
I erstatningssaker er det relevant å legge vekt på grunnene til at plagene eventuelt ikke går over eller stabiliseres på et lavere nivå enn i akuttfasen. I juridisk sammenheng får det særlig betydning om vedlikeholdende eller forsterkende faktorer kan knyttes til ansvarshendelsen, eller om de skyldes hendelige og uavhengige forhold. Avhengig av de konkrete omstendighetene kan dette gi grunnlag for å begrense ansvaret etter adekvanslæren og eller uvesentlighetslæren. Det foreligger dermed en kobling mellom forenlighetskriteriet, som inngår i bevisvurderingen av faktisk årsakssammenheng, og reglene om rettslig årsakssammenheng, som trekker opp ansvarets ytre grenser.
Resirkulering av argumenter mellom faktisk og rettslig årsak
Faktiske forhold som er relevante for vurderingen av om sykdomsforløpet fremstår traumatologisk plausibelt, kan også få betydning i adekvans- og uvesentlighetsvurderingen. Dette kan innebære en «resirkulering» av argumentene, ved at de samme faktumbitene vurderes i flere omganger. Typisk kan det bli trukket opp et skille mellom tilfeller der skadeutviklingen i hovedsak følger av medisinske forhold, som en skadeutløst disponering, og tilfeller der plager og funksjonsnedsettelse i større grad henger sammen med senere økonomiske vansker, samlivsproblemer eller andre sosioøkonomiske forhold (Psykoinvaliditet I; Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) avsnitt 67–69). I slike vurderinger kan den biopsykososiale modellen fungere som et tankeverktøy, fordi den tydeliggjør spørsmål om symptomutviklingen kan tilbakeføres til forhold utløst av ansvarshendelsen, eller om utviklingen i stedet skyldes ikke-ansvarsbetingende forhold av psykososial karakter.
Kvalifikasjonskravet i Nakkesleng IV-dommen
Ved tolkningen og anvendelsen av Nakkesleng IV må man merke seg det kvalifikasjonskravet som Høyesterett oppstilte. Utsagnet om at det bør utvises varsomhet med å la biopsykososiale forhold gi grunnlag for erstatningsansvar, er knyttet til situasjoner der kroniske smerter eller inntektstap «i det alt vesentlige har sin årsak i bio-psyko-sosiale forhold» (Rt. 2010 s. 1547 avsnitt 69). Dette markerer at det ikke er tilstrekkelig at slike forhold inngår i bildet, men at de må dominere årsaksbildet på en kvalifisert måte.
Hvorfor gjentakelsen ikke er et problem
At samme faktum får betydning i flere ledd av vurderingen, kan ved første øyekast virke overraskende. Det kan også gi assosiasjoner til uriktig rettsanvendelse. Vurderingen av faktisk årsakssammenheng og vurderingen av ansvarets grenser bygger imidlertid på to ulike regelsett, med ulike formål og perspektiver. Den beskrevne resirkuleringen er derfor i realiteten ikke et problem, men tvert imot egnet til å synliggjøre samspillet mellom ulike deler av årsaksvurderingen. Fenomenet illustrerer samtidig at skillet mellom faktisk årsakssammenheng og for eksempel adekvanskriteriet i enkelte saker kan fremstå som mer utvisket enn teorien gjerne forutsetter.
Vedlikeholdende faktorer og erstatningsansvarets grenser
I erstatningssaker er det relevant å legge vekt på grunnene til at plagene eventuelt ikke går over eller stabiliseres på et lavere nivå enn i akuttfasen. I juridisk sammenheng får det særlig betydning om vedlikeholdende eller forsterkende faktorer kan knyttes til ansvarshendelsen, eller om de skyldes hendelige og uavhengige forhold. Avhengig av de konkrete omstendighetene kan dette gi grunnlag for å begrense ansvaret etter adekvanslæren og eller uvesentlighetslæren. Det foreligger dermed en kobling mellom forenlighetskriteriet, som inngår i bevisvurderingen av faktisk årsakssammenheng, og reglene om rettslig årsakssammenheng, som trekker opp ansvarets ytre grenser.
Resirkulering av argumenter mellom faktisk og rettslig årsak
Faktiske forhold som er relevante for vurderingen av om sykdomsforløpet fremstår traumatologisk plausibelt, kan også få betydning i adekvans- og uvesentlighetsvurderingen. Dette kan innebære en «resirkulering» av argumentene, ved at de samme faktumbitene vurderes i flere omganger. Typisk kan det bli trukket opp et skille mellom tilfeller der skadeutviklingen i hovedsak følger av medisinske forhold, som en skadeutløst disponering, og tilfeller der plager og funksjonsnedsettelse i større grad henger sammen med senere økonomiske vansker, samlivsproblemer eller andre sosioøkonomiske forhold (Psykoinvaliditet I; Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) avsnitt 67–69). I slike vurderinger kan den biopsykososiale modellen fungere som et tankeverktøy, fordi den tydeliggjør spørsmål om symptomutviklingen kan tilbakeføres til forhold utløst av ansvarshendelsen, eller om utviklingen i stedet skyldes ikke-ansvarsbetingende forhold av psykososial karakter.
Kvalifikasjonskravet i Nakkesleng IV-dommen
Ved tolkningen og anvendelsen av Nakkesleng IV må man merke seg det kvalifikasjonskravet som Høyesterett oppstilte. Utsagnet om at det bør utvises varsomhet med å la biopsykososiale forhold gi grunnlag for erstatningsansvar, er knyttet til situasjoner der kroniske smerter eller inntektstap «i det alt vesentlige har sin årsak i bio-psyko-sosiale forhold» (Rt. 2010 s. 1547 avsnitt 69). Dette markerer at det ikke er tilstrekkelig at slike forhold inngår i bildet, men at de må dominere årsaksbildet på en kvalifisert måte.
Hvorfor gjentakelsen ikke er et problem
At samme faktum får betydning i flere ledd av vurderingen, kan ved første øyekast virke overraskende. Det kan også gi assosiasjoner til uriktig rettsanvendelse. Vurderingen av faktisk årsakssammenheng og vurderingen av ansvarets grenser bygger imidlertid på to ulike regelsett, med ulike formål og perspektiver. Den beskrevne resirkuleringen er derfor i realiteten ikke et problem, men tvert imot egnet til å synliggjøre samspillet mellom ulike deler av årsaksvurderingen. Fenomenet illustrerer samtidig at skillet mellom faktisk årsakssammenheng og for eksempel adekvanskriteriet i enkelte saker kan fremstå som mer utvisket enn teorien gjerne forutsetter.
Overføring til andre skadesituasjoner
«De fire vilkår» er utviklet gjennom Høyesteretts behandling av nakkeslengsaker. Som et nest siste tema rettes blikket her mot enkelte andre skadesituasjoner. Spørsmålet er om, og i hvilken grad, de fire kriteriene lar seg overføre til andre skadetyper og skademekanismer. Formålet er ikke å gi en uttømmende fremstilling, men å trekke opp noen hovedlinjer i dette problemkomplekset.
Om «de fire vilkår» kan anvendes utenfor nakkeslengstilfellene, må avgjøres på bakgrunn av en konkret medisinskfaglig vurdering. Dette ble tydelig understreket i Nakkeprolaps (Rt. 2007 s. 1370). Saken gjaldt en mann som falt rundt to meter ned på et ståldekk under arbeid på en båt. En invalidiserende nakkeprolaps ble påvist først drøyt fire år etter ulykken. Det var omtvistet om arbeidsulykken hadde forårsaket prolapsen. Med henvisning til de medisinsk sakkyndige kom Høyesterett til at ulykken ikke hadde vært en nødvendig betingelse for skaden, og yrkesskadeforsikreren ble frifunnet.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Dommen inneholder prinsipielle uttalelser om bevisbedømmelsen. I vurderingen av om «de fire vilkår» kunne anvendes, uttalte førstvoterende at saken riktignok gjaldt årsaksforhold til en nakkeskade, og at det medisinskfaglige materialet viste klare likhetstrekk med kriteriene i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565), men at «disse betingelsene er utviklet med sikte på en annen diagnose enn As» (Nakkeprolaps, Rt. 2007 s. 1370 avsnitt 38). Retten la videre til grunn at det ikke forelå noen internasjonal konsensus om sammenhengen mellom prolaps og et tidligere traume, og konkluderte derfor med at det «må skje en vanlig bevisvurdering» (Rt. 2007 s. 1370 avsnitt 38).
Selv om Høyesterett ikke eksplisitt anvendte alle «de fire vilkår», trakk retten i realiteten på flere av vurderingspunktene i den konkrete bevisbedømmelsen. Dette fremgår av samme avsnitt, hvor retten fremhevet betydningen av om hendelsen kunne medføre den aktuelle skaden, om symptomene tydet på sammenheng mellom fallet og prolapsen, og om det forelå andre mer sannsynlige forklaringer. Disse momentene svarer i stor grad til henholdsvis skadeevnekriteriet, kriteriene om akutt- og brosymptomer, samt forenlighetskriteriet, særlig dets avgrensning mot alternative årsaker.
Nakkeprolaps-dommen, sammen med senere praksis, viser at en trinnvis og strukturert tilnærming til årsaksspørsmålet har relevans også utenfor de klassiske nakkeslengstilfellene. Samtidig må selve innholdet i kriteriene tilpasses den aktuelle skadesituasjonens egenart. Det kan for eksempel ikke stilles samme krav til akuttsymptomer ved milde hjerneskader som ved nakkeslengskader. Ved milde hjerneskader vil akuttfasen ofte være preget av bevissthetssvekkelser, mens kognitiv svikt først kan bli tydelig når skadelidte vender tilbake til en mentalt krevende hverdag, som arbeid eller skolegang (Blakstadmarka, RG 2010 s. 344; Bomstasjonen på Sollihøgda, LB-2011-82882).
Et annet illustrerende eksempel er frossen skulder (adhesiv kapsulitt), en langvarig og smertefull betennelsestilstand i skulderleddets kapsel. Tilstanden kan oppstå etter et traume, blant annet i forbindelse med trafikk- eller arbeidsulykker, men symptomene utvikler seg typisk gradvis over uker. Skuldersmertene kan også være «maskert» av andre samtidige plager, som et overarmsbrudd. I læreboken A system of orthopaedic medicine påpekes det at «[i]njury, if mentioned at all, need not have been severe», og videre at «because it can take some weeks before the pain is bad enough for the patient to consult his physician, it is quite possible that such a minor accident will have been forgotten» (Ombrecht 1996 s. 224–226). Det kan derfor ikke oppstilles samme krav til akutte symptomer ved frossen skulder som ved nakkeslengskader, noe som også er lagt til grunn i rettspraksis (Jernstad, LB-2014-65580).
Mine domsanalyser viser at Nakkeprolaps (Rt. 2007 s. 1370) har bidratt til en kursjustering i domstolenes håndtering av «de fire vilkår» i saker som gjelder andre skadetyper enn nakkesleng. I nyere praksis drøfter retten gjennomgående mer eksplisitt om kriteriene lar seg overføre til den konkrete skadesituasjonen, og i hvilken form dette eventuelt kan skje (Riddervoldsgate, LB-2007-127133; Serveningsvogn, LB-2018-163158; Lasterampe, LB-2018-171251; Stillasfall, LA-2019-72672; Portåpner, LB-2018-133926).
Kort om overføring til årsaksvurderinger i trygderetten
De fire vilkår» er primært utviklet innen erstatningsretten, hvor de brukes for å avgjøre om det foreligger faktisk årsakssammenheng etter betingelseslæren. Kriteriene har lenge hatt en mer tilbaketrukket rolle i trygden, som opererer med ulike varianter og kombinasjoner av hovedårsakslærer og fordelingslærer.86 I dette siste punktet i artikkelen skal jeg gjøre noen korte refleksjoner over vilkårenes plass i trygderettslige årsaksvurderinger. Det kan bidra til å sette kriteriene inn i et mer helhetlig perspektiv og få frem enkelte nyere tendenser i praksis.
De siste årene har det vært en økning i anvendelsen av de fire vilkår når det tas stilling til årsaksspørsmål i trygden, særlig innen yrkesskadetrygden. Dette fremgår av analyser jeg har gjort av praksis fra domstoler og Trygderetten, med vekt på den siste tiårsperioden
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Det kan reises visse spørsmål ved bruken av de fire vilkår i trygdesaker. De fire vilkårene gir ikke svar på den årsaksvektingen hovedårsakslæren og fordelingslæren etterspør, og kan derfor ikke anvendes som eneste årsaksregel på trygderettens område. De fire vilkår kan derimot ha en plass ved vurderingen av om det foreligger faktisk (logisk) årsakssammenheng for eksempel mellom en arbeidsulykke og en skade, hvilket kreves for å godkjenne en skade som yrkesskade etter folketrygdloven (ftrl.) § 13-3. Forutsetningen er imidlertid at de fire vilkårene kan overføres til den aktuelle skadetypen i saken, eventuelt at utformingen av kriteriene tilpasses. Dette er et medisinskfaglig spørsmål, som må avgjøres konkret i hver enkelt sak.
Forutsatt at «de fire vilkår» kan anvendes, og vurderingen av dem leder til at det ikke foreligger faktisk årsakssammenheng, er det ikke nødvendig å gå videre til en årsaksvekting. I slike tilfeller faller erstatningskravet bort allerede på dette trinnet. Foreligger det derimot faktisk årsakssammenheng, må det i tillegg foretas en årsaksvekting. Dette innebærer at ansvarsgrunnlaget vurderes opp mot andre medvirkende årsaksfaktorer, der spørsmålet er hvilken betydning ansvarshendelsen faktisk har hatt for skadeutfallet.
En slik årsaksvekting kan ikke bygge utelukkende på vurderingen av «de fire vilkår». I praksis anvendes det ulike vektingsprinsipper, særlig innenfor normaltrygden og yrkesskadetrygden. Innen normaltrygden kan det blant annet vises til hovedårsakslæren, som gjelder etter folketrygdloven § 8-4 for sykepenger, og vesentlighetslæren, som gjelder etter folketrygdloven § 11-5 for arbeidsavklaringspenger. Videre gjelder hovedårsakslæren for uføretrygd etter folketrygdloven § 12-8. I yrkesskadetrygden er hovedårsakslæren med fordelingsprinsipp sentral, både etter reglene om godkjenningsspørsmål for yrkessykdom etter folketrygdloven §§ 13-3 og 13-4, og ved vurderingen av medisinsk og ervervsmessig uførhet (folketrygdloven §§ 12-2 og 12-17).
Tilsvarende fordelingsbetraktninger gjør seg gjeldende ved erstatning etter folketrygdloven § 13-17 om menerstatning, der vurderingen normalt tar utgangspunkt i en fordeling av årsaksbidragene. Enkelte bestemmelser synes derimot å bygge mer direkte på betingelseslæren, slik som folketrygdloven § 8-55, som gjør unntak for vilkåret om opptjeningstid, og folketrygdloven §§ 8-2, 8-18, 8-36 og 8-39.
Praksis illustrerer at vektingsprinsippene anvendes fleksibelt og situasjonsavhengig. Dette ses blant annet i avgjørelser om fibromyalgi (RG 2003 s. 812), passiv røyking (Rt. 2005 s. 495), og i en rekke nyere trygderettsavgjørelser som Kundeforhandler (TRR-2013-1414), Bilpleier (TRR-2012-754), Fall på is I og II (TRR-2021-884 og TRR-2021-1475) og Psykiatrisk sykepleier (LA-2007-180770). Flere avgjørelser bygger på en k ombinasjon av hovedårsakslære og fordelingslære, slik som TRR-2005-1617 og TRR-2006-2500 (Narvland 2008 s. 239 og 262).Samlet viser dette at årsaksvekting utgjør et selvstendig og nødvendig trinn i vurderingen, der «de fire vilkår» kan fungere som et viktig utgangspunkt, men ikke som et fullstendig beslutningsgrunnlag.
Se til illustrasjon, hvor skadeområdet er angitt i parentes: TRR-2022-1114 (rygg og nakke), TRR-2021-3688 (skulder og arm), TRR-2021-3350 (hånd), TRR-2021-2872 (bl.a. ryggplager), TRR-2021-2829 (ryggplager), TRR-2021-1983 (arm og skulder), TRR-2021-1717 (kne, rygg og skulder), TRR-2021-1488 (skulder), TRR-2021-503 (hofte), TRR-2021-487 (nakke), TRR-2021-292 (rygg), TRR-2021-190 (rygg), TRR-2021-75 (hørsel og rygg), TRR-2020-3356 (hode), TRR-2020-3270 (skulder), TRR-2020-3035 (rygg, bryst og nakke), TRR-2020-2528 (hodepine), TRR-2020-2463 (rygg), TRR-2020-2244 (håndledd), TRR-2020-2214 (nakke), TRR-2019-4510 (nakke og hode), TRR-2019-2721 (rygg), TRR-2019-1768 (nakke), TRR-2019-1652 (bryst og skulder), TRR-2018-1829 (nakke), TRR-2015-3135 (haleben), TRR-2015-2009 (nakke), TRR-2015-1854 (rygg), TRR-2015-1724 (rygg), TRR-2015-212 (rygg), TRR-2014-3079 (skulder), TRR-2014-2244 (rygg), TRR-2013-521 (skulder), TRR-2012-319 (nakke), TRR-2010-2005 (hode, nakke og skulder), TRR-2009-415 (nakke og hode) og TRR-2005-1619 (rygg
Personskadeportalen 3.0
Personskadeportalen 3.0
Lexia Education AS | Legal tech
Stormyrvegen 22
2005 RÆLINGEN
Norge