Kapittel 25 Forsørgertapserstatning
Av professor dr. juris Morten Kjelland
Kapittelinnhold (klikkbar)
Verktøy
Kapittel 25 Forsørgertapserstatning
Av professor dr. juris Morten Kjelland
Dersom en avdød skadelidt var forsørger, kan etterlatte ha krav på forsørgertapserstatning etter skl. § 3-4. Forsørgede har rett på erstatning for sitt fulle forsørgertap, som utgjør summen av hver enkelt etterlatt sin individuelle tapte forsørgelse, jf. Bastrup (Rt. 1998 s. 639, s. 645).
Prinsippet om full erstatning gir begrenset veiledning for den konkrete utmålingen. Det er kun forsørgertapet som skal erstattes, jf. Skrova havn (Rt. 2011 s. 1238, avsnitt 26), hvor Høyesterett fastslo at annet tap ikke kan kreves erstattet etter denne bestemmelsen. I tillegg må gjenlevendes plikt til omstilling og evne til selvforsørgelse tas i betraktning ved utmålingen.
Årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og forsørgertapet er et nødvendig vilkår for erstatning. Skl. § 3-4 erstatter kun de økonomiske konsekvensene av dødsfallet, ikke tapet av familiemedlemmet i seg selv. Etterlatte har ikke krav på menerstatning eller erstatning for psykiske skader, med mindre disse direkte følger av ansvarshendelsen. Oppreisningserstatning etter skl. § 3-5 kan være aktuelt dersom vilkårene er oppfylt.
Sideinnhold (klikkbar)
Kapittelinnhold (klikkbar)
Verktøy
1
Innledning
Utgangspunkter
Dersom en avdød skadelidt var forsørger, kan etterlatte ha krav på forsørgertapserstatning etter skl. § 3-4. Forsørgede har rett på erstatning for sitt fulle forsørgertap, som utgjør summen av hver enkelt etterlatt sin individuelle tapte forsørgelse, jf. Bastrup (Rt. 1998 s. 639, s. 645).
Fastsettelsen av forsørgertapserstatningen etter skl. § 3-4 er skjønnspreget. Utgangspunktet er at forsørgede har krav på erstatning av sitt fulle forsørgertap, hvor det er den enkeltes individuelle forsørgertap som skal erstattes. Dette er lagt til grunn i forarbeidene og i høyesterettspraksis, blant annet i Bastrup (Rt. 1998 s. 639). Førstvoterende for flertallet på tre dommere uttalte at «[d]en forsørgede har krav på erstatning av sitt fulle forsørgertap», og at det er «det individuelle forsørgertap som skal erstattes etter skadeserstatningsloven § 3-4».
Prinsippet om full erstatning gir imidlertid begrenset veiledning for den konkrete utmålingen. Det er bare forsørgertapet som skal erstattes. Som påpekt i Skrova Havn (Rt. 2011 s. 1238), hvor Høyesterett viste til skl. § 3-4 og presiserte forståelsen av bestemmelsen, er forsørgertapet «det tap etterlatte lider som følge av bortfall av forsørgelsen». Annet tap kan ikke kreves erstattet etter denne bestemmelsen. I den konkrete utmålingen må det dessuten tas hensyn til gjenlevendes omstillingsplikt, som blant annet innebærer at de må utnytte evnen til selvforsørgelse.
Dersom en avdød skadelidt var forsørger, kan etterlatte ha krav på forsørgertapserstatning etter skl. § 3-4. Forsørgede har rett på erstatning for sitt fulle forsørgertap, som utgjør summen av hver enkelt etterlatt sin individuelle tapte forsørgelse, jf. Bastrup (Rt. 1998 s. 639, s. 645).
Fastsettelsen av forsørgertapserstatningen etter skl. § 3-4 er skjønnspreget. Utgangspunktet er at forsørgede har krav på erstatning av sitt fulle forsørgertap, hvor det er den enkeltes individuelle forsørgertap som skal erstattes. Dette er lagt til grunn i forarbeidene og i høyesterettspraksis, blant annet i Bastrup (Rt. 1998 s. 639). Førstvoterende for flertallet på tre dommere uttalte at «[d]en forsørgede har krav på erstatning av sitt fulle forsørgertap», og at det er «det individuelle forsørgertap som skal erstattes etter skadeserstatningsloven § 3-4».
Prinsippet om full erstatning gir imidlertid begrenset veiledning for den konkrete utmålingen. Det er bare forsørgertapet som skal erstattes. Som påpekt i Skrova Havn (Rt. 2011 s. 1238), hvor Høyesterett viste til skl. § 3-4 og presiserte forståelsen av bestemmelsen, er forsørgertapet «det tap etterlatte lider som følge av bortfall av forsørgelsen». Annet tap kan ikke kreves erstattet etter denne bestemmelsen. I den konkrete utmålingen må det dessuten tas hensyn til gjenlevendes omstillingsplikt, som blant annet innebærer at de må utnytte evnen til selvforsørgelse.
§ 3-4.
(erstatning for en persons død.)
Erstatning for tap av forsørger ved dødsfall tilkommer den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om den avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær framtid kunne påregne forsørging.
Erstatning for tap av forsørger fastsettes under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging. Erstatningen fastsettes særskilt for hver enkelt erstatningsberettiget. Bestemmelsene i § 3-1 annet ledds siste punktum og tredje ledd gjelder tilsvarende.
Erstatning for dødsfall skal videre dekke vanlige utgifter til gravferden, og for så vidt det finnes rimelig, andre utgifter i anledning av dødsfallet. Bestemmelsen i § 3-1 tredje ledds første punktum gjelder tilsvarende.
Forsørgertapskomponentene
En grunnforutsetning for rett til erstatning etter skl. § 3-4 første ledd og andre ledd er at etterlatte var forsørget av avdøde. Forsørgingen kan bestå av pengeinnsats og hjemme- og omsorgsarbeid. Dette samsvarer med hovedelementene i forsørgertapserstatningen.
Den ene delen gjelder erstatning for bortfallet av avdødes innsatser i penger.
Den andre delen gjelder dekning av hjemmearbeidstap og omsorgstap.
Disse komponentene danner til sammen rammen for utmålingen og viser at forsørgertapserstatningen favner videre enn et rent bortfall av kontantbidrag.
Som det fremgår, har skl. § 3-4 til formål å erstatte de økonomiske konsekvensene av dødsfallet, ikke selve tapet av et familiemedlem eller en nærstående. At bestemmelsen ikke anviser noen form for «dødsfallserstatning», er også lagt til grunn i retts- og nemndspraksis. Etterlatte kan derfor ikke kreve erstatning for et rent tap som følger av dødsfallet som sådan. Det må foreligge et økonomisk bortfall av forsørgelse som kan knyttes til avdødes bidrag.
For at etterlatte skal ha rett til forsørgertapserstatning, er det et vilkår at det foreligger årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og forsørgertapet. I mange tilfeller er det ikke tvil om at ansvarshendelsen forårsaket avdødes skader, men det kan oppstå uenighet om hvorvidt det foreligger årsakssammenheng mellom dødsfallet og de etterlattes tap. Dersom avdøde uavhengig av ansvarshendelsen ville fått bortfall eller reduksjon i forsørgelsesevnen, for eksempel som følge av naturlig sykdomsutvikling, må det foretas en differansebetraktning. Også her er det de økonomiske konsekvensene av bortfallet som står sentralt.
Etterlatte har derimot ikke krav på menerstatning, selv om dødsfallet kan ha påført den gjenlevende redusert livsutfoldelse i form av for eksempel sterkt savn. Erstatning for den psykiske skaden er ikke hjemlet i skl. § 3-4 og må derfor vurderes selvstendig, jf. skl. § 3-1. Bestemmelsen gir ikke rett til erstatning for psykiske skader som sådan, og et eventuelt krav forutsetter at skaden utgjør en selvstendig følge av ansvarshendelsen. Etterlatte kan også ha krav på oppreisning etter skl. § 3-5, forutsatt at vilkårene der er oppfylt.
Nøkkeldom fra Høyesterett | Bastrup (Rt. 1998 s. 639)
Bastrup (Rt. 1998 s. 639) er en sentral avgjørelse om utmåling av forsørgertapserstatning etter skl. § 3-4. Dommen gjaldt hvilke poster som skal inngå i beregningen av det årlige forsørgertapet, og hvordan tapet skal individualiseres mellom de etterlatte. Høyesterett slo fast at den forsørgede har krav på erstatning for sitt fulle forsørgertap, og at det er den enkeltes individuelle forsørgertap som skal erstattes. Dermed gir dommen et klart uttrykk for at forsørgertapserstatningen ikke kan fastsettes som en grov samlet sum for familien under ett, men må knyttes til hva hver enkelt etterlatt faktisk har mistet i økonomisk forsørgelse.
Det sentrale læringspunktet fra dommen er at utmålingen etter skl. § 3-4 er skjønnspreget, men ikke fri. Høyesterett presiserte at avdrag på boliglån normalt skal tas med ved beregningen av det årlige forsørgertapet. Dommen viser også at mottatte forsikringsytelser og avkastningen av disse må vurderes særskilt, og ikke uten videre behandles som poster som reduserer forsørgertapet. Samtidig fremhever avgjørelsen at verdien av avdødes arbeid i hjemmet også inngår i forsørgelsen og derfor må fastsettes skjønnsmessig. Bastrup lærer dermed at forsørgertap ikke bare gjelder bortfall av rene pengeytelser, men også bortfall av praktiske og økonomisk relevante bidrag i hjemmet.
Et annet viktig poeng i dommen er at forsørgertapets varighet må vurderes konkret for hver etterlatt. I saken ble erstatningen for sønnen avgrenset til ulike perioder, med forskjellige beløp frem til han fylte 10 år og deretter frem til han fylte 18 år. Høyesterett la videre til grunn at forsørgertapserstatningen for sønnen skulle opphøre når han fylte 20 år, mens erstatningen til gjenlevende ektefelle skulle opphøre ved oppgjørstidspunktet. Dommen gir derfor viktige holdepunkter både for periodisering av tapet og for vurderingen av når forsørgelsen faktisk må anses bortfalt.
Avgjørelsen er også viktig fordi den markerer skillet mellom standardiserte ordninger og det individuelle forsørgertapet etter skl. § 3-4. Den viser at utmålingen må ta utgangspunkt i det konkrete økonomiske bortfallet hos den enkelte etterlatt, og at retten må identifisere hvilke bidrag som faktisk hadde karakter av forsørgelse. For den som arbeider med forsørgertap, er Bastrup derfor først og fremst en dom om metode: hva som skal tas med i tapsberegningen, hvordan tapet skal fordeles, og hvorfor utmålingen må individualiseres.
Nøkkelopplysninger
Dato: 22. april 1998
Instans: Høyesterett
Referanse: HR-1998-33-B, Bastrup (Rt. 1998 s. 639)
Advokater: Advokat Morten Mørch jr. for A og B v/setteverge C, og advokat Ole Andresen for Storebrand Skadeforsikring AS
Dommere: Bruzelius, Aasland, Coward, Matningsdal og justitiarius Smith
Nøkkeldom fra Høyesterett | Biri/Engevold (Rt. 2002 s. 673)
Biri (Rt. 2002 s. 673), tidligere kalt Engevold-dommen, er en sentral avgjørelse om hvem som regnes som erstatningsberettiget ved forsørgertap etter skl. § 3-4. Saken gjaldt erstatningsutmåling til en gutt etter tap av sin aleneforsørgende mor. Ved morens død overtok mormoren foreldreansvaret og forsørgelsen av gutten, før faren tok over omsorgen fire år senere. Høyesterett kom, i likhet med de tidligere instansene, til at skl. § 3-4 bare hjemler fradrag i erstatningen for den forsørgedes egne muligheter til å bidra til sin forsørging. Det er derimot ikke adgang til å stille opp en særregel for de tilfellene hvor barnets far senere overtar omsorgen. Heller ikke skl. § 3-1 tredje ledd ga grunnlag for en slik avskjæring.
Dommen i et nøtteskall handler derfor om hva som er relevant ved vurderingen av forsørgertapet, og hva som faller utenfor. Det sentrale læringspunktet er at retten skal ta utgangspunkt i barnets tap av den faktiske forsørgelsen fra den avdøde, ikke i at andre senere trer inn og overtar omsorgen. Dommen viser dermed at skl. § 3-4 bygger på en konkret vurdering av forsørgelsen ved dødsfallet og av den forsørgedes egne muligheter, men ikke åpner for at skadevolder skal få redusert ansvaret fordi en annen person senere påtar seg omsorgs- og forsørgeroppgaver.
Et annet viktig poeng er at avgjørelsen tydelig avgrenser mot mer generelle rimelighetsbetraktninger. Høyesterett avviste å bygge inn en regel om at etterfølgende omsorgsovertakelse fra faren skulle få betydning for erstatningen. For den som arbeider med forsørgertap, vise dommen derfor at vurderingen må holdes tett til lovens system: spørsmålet er hva slags forsørgelse som er falt bort, og hvilke egne bidragsmuligheter den forsørgede har, ikke om tredjepersoner senere avlaster tapet.
Dommen er praktisk viktig fordi den gir et klart holdepunkt for saker hvor barns omsorgssituasjon endres etter dødsfallet. Biri-dommen viser at slike senere endringer ikke uten videre får betydning for erstatningsutmålingen etter skl. § 3-4. Avgjørelsen understreker dermed at forsørgertapserstatningen må vurderes ut fra lovens kriterier og ikke reduseres på grunnlag av etterfølgende familieforhold som ikke har hjemmel i bestemmelsen.
Nøkkelopplysninger
Kallenavn: Biri, tidligere kalt Engevold-dommen
Dato: 3. juni 2002
Instans: Høyesterett
Referanse: HR-2001-970, Biri (Rt. 2002 s. 673)
Tidligere instanser: Oslo byrett nr. 99-1749 A/36, Borgarting lagmannsrett LB-2000-1491 A/01 og deretter Høyesterett
Parter: Storebrand Skadeforsikring AS mot A ved verge D, og A ved verge D mot Storebrand Skadeforsikring AS
Advokater: Advokat Knut Riisa for Storebrand Skadeforsikring AS og advokat Hans Thomas Gefle for A ved verge D
Dommere: Oftedal Broch, Stabel, Skoghøy, Gussgard og justitiarius Smith
Nøkkeldom fra Høyesterett | Skrova havn (Rt. 2011 s. 1238)
Skrova havn (Rt. 2011 s. 1238) er en sentral avgjørelse om utmåling av forsørgertap etter skl. § 3-4, særlig om forholdet mellom forsørgelse, sparing og den etterlattes evne til selvforsørgelse. En mann ble påført hodeskader etter å ha falt i vannet fra en gummibåt med påhengsmotor. På grunn av svikt i den akuttmedisinske kommunikasjonssentralens vurdering ble han sendt med legeskyssbåt og bakketransport, selv om det burde vært sendt legehelikopter til ulykkesstedet. Han døde på sykehuset samme kveld og etterlot seg ektefelle og to voksne barn. Skaden ble ansett som en pasientskade. Etter en gjennomgang av lovens ordlyd, for- og etterarbeider og høyesterettspraksis formulerte førstvoterende hovedregelen om at kapitaloppbygging ikke dekkes av forsørgertapet. Dersom kapitaloppbyggingen derimot ville vært brukt til å opprettholde tilvant levestandard i tapsperioden, kan dette fremtidige forbruket etter en konkret vurdering omfattes av forsørgertapet. I så fall er det ikke den tapte sparingen som erstattes, men den neddiskonterte verdien av det fremtidige forsørgelsesbidraget. I den konkrete saken fant Høyesterett at sparingen ville gått til forbruk først etter utløpet av tapsperioden, og den falt derfor utenfor erstatningsutmålingen.
Et sentralt læringspunkt er at kapitalinntekter kan spille inn i vurderingen av de etterlattes økonomiske situasjon etter dødsfallet, for eksempel fordi gjenlevende arver formuen. Sparing til fremtidig forbruk anses derimot ikke som forsørgelse i rettslig forstand. Skrova havn gir derfor et viktig holdepunkt for at forsørgertapserstatningen skal avgrenses mot økonomiske fordeler som ligger utenfor den relevante tapsperioden.
Et annet poeng i dommen er de etterlattes tapsbegrensningsplikt. Høyesterett fremhevet at det skal «legges vekt på den etterlattes mulighet til selvforsørgelse», noe som «henger sammen med lovgivernes forutsetning om at voksne friske mennesker er i stand til å forsørge seg selv» (avsnitt 27). Gjenlevende plikter derfor å bidra til egen forsørgelse innen de rammene vedkommende rimeligvis kan makte, både ved å skaffe inntekter og ved å utføre hjemme- og omsorgsarbeid. Dommen viser dermed at utmålingen av forsørgertap ikke bare beror på hva avdøde bidro med, men også på hvilke realistiske muligheter den etterlatte selv har til å dekke egne behov.
Det man særlig kan lære av Skrova havn, er at forsørgertapserstatningen må avgrenses strengt til reelt bortfall av løpende forsørgelse i tapsperioden. Dommen tydeliggjør både hva som faller utenfor forsørgelsesbegrepet, og hvordan omstillingsplikten virker inn på erstatningsutmålingen. For den som arbeider med forsørgertap, er dette derfor en viktig dom både om tapsavgrensning og om den etterlattes plikt til å utnytte egen forsørgelsesevne.
Nøkkelopplysninger
Kallenavn: Skrova havn
Dato: 27. september 2011
Instans: Norges Høyesterett
Referanse: HR-2011-1805-A, Skrova havn (Rt. 2011 s. 1238)
Tidligere instanser: Pasientskadenemnda PSN-2008-375, Salten tingrett TSALT-2010-19553, Hålogaland lagmannsrett LH-2010-119610 og deretter Høyesterett
Parter: A mot Staten v/Pasientskadenemnda
Advokater: Advokat Lars Edvard Landsverk for A og advokat Ole Andresen for Staten v/Pasientskadenemnda
Dommere: Webster, Matheson, Kallerud, Stabel og Tjomsland
Lovrelaterte kilder (klikk for å lese mer)
| Lovbestemmelse | Forarbeider | Forskrifter |
|---|---|---|
|
Yrkesskadeforsikringsloven § 13
Erstatningsutmåling |
Yrkesskadeforskriften § 3-1
Grunnlaget for beregningen
Merknad til § 3-1 første leddMerknad til § 3-1 andre ledd Merknad til § 3-1 tredje ledd |
Litteratur om forsørgertapserstatning
Tittel: Erstatningsrettslig vern av foreldres personskade ved barns død
Forfatter: Anne Marie Frøseth
Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2018/4, s. 215-219
Den 30. oktober 2018 falt en enstemmig, historisk dom i Høyesterett, som endret en over 80 år gammel restriktiv høyesterettspraksis vedrørende pårørendes psykiske skade.
Det erstatningsrettslige vernet av pårørendes personskade er svært begrenset både i Skandinavia og Europa ellers. Det er derfor nokså oppsiktsvekkende når Høyesterett nå staker ut en ny kurs, uten motstykke i noe annet europeisk land. Høyesterett tar i så måte sitt ansvar som rettsutvikler på historisk stort alvor i erstatningsretten. En utfordring er imidlertid at dommens resultat og prinsipielle begrunnelse kan anses å være prosesskapende.
Den konkrete saken gjaldt en mors rett til erstatning for psykisk skade etter sønnens død. Spørsmålet var om skaden var for upåregnelig og fjern, og derfor måtte avgrenses etter adekvansreglene. Rettsfeltet utvikles i praksis nær knyttet til nyanser i faktum. En vurdering av dommen nødvendiggjør derfor en nærmere presentasjon:
En gutt, på 15 år, hadde blitt innlagt på sykehus for mellomgulvbrokk tre dager før han døde. To dager etter innleggelsen ble han kjørt til et annet sykehus for operasjon. Moren fulgte behandlingen tett, blant annet fordi gutten hadde Downs syndrom. I ambulansen på veien dro pasienten ut ventrikkelsonden. Da reisefølget kom frem, ga mottakende lege beskjed om at det var nødvendig å re-etablere sonden. Beskjeden ble ikke fulgt opp, og pasienten ble plassert på barnekirurgisk post i påvente av operasjon neste dag. Moren sov i en seng ved siden av sønnen om natten. Da moren våknet morgenen etter, var sønnen uten åndedrett. Han var blå i huden. Hun varslet personalet, og gjenopplivning ble forsøkt. Etter 45 minutter ble sønnen erklært død.
I ettertid ble det konstatert at re-innsetting av ventrikkelsonden ville forhindret at gutten døde. Han ville sannsynligvis ha blitt frisk etter operasjonen. Norsk pasientskadeerstatning erkjente ansvar på grunn av svikt i ytelsen av helsehjelp. Det ble imidlertid gitt avslag på kravet om erstatning for økonomisk tap, som var en følge av morens psykiske plager. Moren brakte saken inn for tingretten, og fikk medhold i kravet. Staten ved Pasientskadenemnda anket til lagmannsretten, som frifant staten. For Høyesterett var partene enige om at det forelå ansvarsgrunnlag og faktisk årsakssammenheng.
Pårørendes erstatningsrettslige vern har vært diskutert i teorien i over 40 år. Det er også en kjent debatt i mange europeiske land. Typetilfellet utgjør en av de eldste og mest utfordrende problemstillingene for adekvansreglenes grenser. Et felles trekk er holdningen til såkalte tredjepartsskader som anses som avledet fra primærskadelidtes personskade og derfor ikke umiddelbart kan anses for å ha samme erstatningsrettslige vern. Et annet felles trekk er forståelsen av nære pårørendes særlige mottakelighet for psykiske skader. Det prinsipielle utgangpunktet er at pårørendes personskade ikke erstattes. Det finnes likevel noen unntak, og typisk er disse aktuelle i relasjonen mellom foreldre og barn. Kjernen i diskusjonstemaet er gjennomgående hvor nært foreldrene har vært involvert i hendelsesforløpet.
Det er nettopp dette poenget Høyesterett tar utgangspunkt i når de åpner for en endring av praksis. Førstvoterende bereder grunnen med en usedvanlig grundig gjennomgang av 4 høyesterettsdommer over en tidsperiode på nesten 80 år. Det er særlig 3 dissensdommer fra 1938, 1960 og 1965 som står i sentrum, og disse omhandler alle barn og unges dødsfall. Førstvoterende foretar en sjeldent grundig tekstanalyse av både flertall og mindretall, og gjengir domsvota over flere sider. Det er påfallende i så måte at førstvoterende støtter seg likeverdig til synspunkter hos mindretallet, som om rettspolitikken på området alltid hadde vært forankret der.
Det viser seg imidlertid at den viktigste beveggrunnen for endring er de siste tiårs endrede oppfatning av skadetypen. Endringen gjelder både den medisinske kunnskapen om psykiske skader og samfunnets holdning til denne typen sykdommer. Førstvoterende distanserer seg derfor både fra domsmaterialet og tidligere litteratur når han uttaler i avsnitt 45 at «betegnelsen ‘sjokkskade’, i stedet for psykisk skade», har bidratt til å forsterke forestillingen om at vi her har å gjøre med et helt særegent erstatningsrettslig fenomen, mer eller mindre løsrevet fra den øvrige erstatningsretten. Dette er i tilfellet uheldig, og taler for å forlate uttrykket «sjokkskade».
På tross av den endrede oppfatning i synet på skadetypen har stadiet for rettsutviklingen likevel «ikke kommet dit at det nå vil være riktig å helt forlate tanken på at det på dette feltet gjør seg gjeldende særlige avgrensningshensyn. Allerede den omstendighet at vi her har å gjøre med langvarig og temmelig festnet rettsoppfatning, taler mot å gjøre et større sprang». På dette punktet betoner så førstvoterende et nokså overraskende og nytt metodisk grep. Det vises til at erstatningsrettens funksjon som bakgrunnsrett gir bindinger for takten på rettsutviklingen. Dette er i seg selv et nokså unikt synspunkt for rettsområdet, og for regeldannelse i norsk rett mer generelt. Bakgrunnen for synspunktet er ulike offentlige erstatningsordninger som bygger på en etablert og streng praksis knyttet til adekvansreglene. Det vises til at lovgiver ved vedtakelse av ordningene har forutsatt en slik restriksjon. Resultatet er at vedtakelsen av spesiell erstatningsrett får innflytelse på utviklingen av den alminnelige erstatningsretten.
I lys av forbeholdene tar førstvoterende et tilsynelatende stort materielt sprang når han uttaler: «Etter mitt syn bør det ikke lenger stilles krav om at skadesituasjonen var helt ekstraordinær eller særlig gruoppvekkende. Grensene bør være en del romsligere …»
Det vil være nok at det er forhold knyttet til selve skadesituasjonen eller omstendighetene rundt denne som representerer «en særlig belastning for forelderen, utover selve tapet av, eller skaden på barnet».
Høyesterett slår avslutningsvis et markant slag for prinsippet om at «man skal ta skadelidte som han eller hun er», når det understrekes at det i tillegg, innen rimelighetens grenser, må legges vekt på den konkrete forelderens forutsetninger.
Høyesterett nedtoner med dette vekten av selve skadesituasjonen og at den må ha en karakter som «i særlig grad var egnet til å sjokkere». Norsk Høyesterett setter seg i så måte i førersetet blant de mer liberale land i Europa når det gjelder pårørendes erstatningsrettslige vern. Det er mulig det blir en utfordrende rettstilstand for fremtiden all den tid det i et moderne helsevesen er en del av dagliglivets risiko å miste et barn.
Det er bare i England det foreligger en sammenlignbar sak om pasientskade.
Saken omhandlet et barn på ti måneder som ble innlagt med infeksjon. Moren fulgte sønnen og våket over ham under innleggelsen. Moren våknet av sønnen samme natt; han hadde fått et epileptisk anfall med fråde om munnen. Legene påviste leverskade, men forsikret om at det ikke ville føre til alvorlige, varige skader. Informasjonen ble senere karakterisert som uaktsom. Etter en del timer ble pasienten likevel ikke frisk, og det ble konstatert stor hjerneskade som nødvendiggjorde kunstig pustehjelp. Foreldrene besluttet til slutt å avslutte behandlingen, og gutten døde i morens armer 36 timer etter innleggelsen. Etter de medisinsk sakkyndiges oppfatning ville gutten overlevd uten varige, alvorlige mén dersom han hadde fått en annen behandling.
Sammenlignet med den norske høyesterettsdommen er grensene for ansvaret i den engelske saken trukket snevrere. Betydningen av morens deltakelse, og et langt og intenst involverende hendelsesforløp, er også betydelig mer vektlagt. Belastningen skyldtes også klar kommunikasjonssvikt, i tillegg til selve behandlingssvikten knyttet til barnet.
Den norske høyesterettsdommen hadde gitt en bedre veiledning dersom den klarere hadde uttrykt hvor vidt den gir en snever unntaksregel for særlig uventet skade. Uklarheten forsterkes ytterligere av at skadelidte i større grad enn tidligere på dette området skal tas som han eller hun er.
Det finnes også ytterligere utfordringer knyttet til Høyesteretts nye retningslinje og hva som kan karakteriseres som «skadesituasjoner eller omstendigheter rundt den i seg selv som representerer en særlig belastning for forelderen». Pårørende er i mange tilfeller en integrert del av behandlingsapparatet, og det er glidende overganger mellom omsorg for disse og medisinsk hjelp. Helsevesenet tar et særlig ansvar for veiledning av pårørende ved mer langvarig behandling av sårbare pasienter, og i noen tilfeller får de pårørende også psykologhjelp selv.
I lys av de ovenfor nevnte punkter, burde betydningen av det uventede ved skadesituasjonen kommet bedre frem i Høyesteretts begrunnelse. Det må finnes objektive momenter for når skadesituasjonen representerer en særlig belastning utover tapet av barnet selv. En løsning kunne være å fremheve behandlingens indikasjon sammenlignet med utfallet av skaden. Et rutineinngrep vil gi andre forventninger enn behandlingen av en dødelig sykdom. Det vil være å legge seg på samme linje som argumentasjonsgrunnlaget i pasientskadelovens § 2 tredje ledd. Regelen angir et ansvarsgrunnlag og en snever unntaksregel for erstatning for særlig uventet skade. Dersom behandlingsindikasjonen er en lite risikofylt sykdom, vil et fatalt utfall med rimelighet representere en særlig belastning. Vurderingstemaet bør imidlertid ikke begrenses til dette.
Argumentasjonen i dommen er nært knyttet til det konkrete saksforholdet, og det er grunn til å presisere at endringen bare er begrenset til enkelte deler av adekvansregelen. Høyesterettsdommens rekkevidde begrenser seg til det erstatningsrettslige vernet ved et barns død, og det er heller ikke grunn til å tro at det vil bli erstatningsansvar for helsevesenet utover klar behandlingssvikt. Dette følger av sakens faktum og kravet om forelderens nærhet til skadesituasjonen. Det er nødvendig at omstendighetene rundt den skal representere en «særlig belastning, i tillegg til tapet av barnet».
Det kan stilles spørsmål ved hvor langt dommens nye retningslinjer rekker utenfor pasientskadeområdet. Førstvoterende påpeker at ansvarsgrunnlaget prinsipielt kan ha betydning og er tillagt stor vekt i tidligere høyesterettsdommer. Vurderingstemaet gir likevel liten veiledning. Dommens sterke vektlegging av tredjepartens nærhet til skadesituasjonen er typisk for hva pårørende kan bli utsatt under pasientskader. Elementet er i alminnelighet ikke til stede hvor primærskadelidte dør ved trafikkskader. Det spørs derfor om den nye dommen gir grunnlag for endring hva gjelder bilforsikringens dekningsområde. Når det gjelder voldsoffererstatning der primærskadelidte er et barn, er bildet derimot mer uklart. Vurderingstemaet har i nemnda vært om den straffbare handlingen har vært særlig egnet til å påføre søker et psykisk traume, om det er konstatert årsakssammenheng mellom den straffbare handling og traumet og hvor nær erstatningssøkeren har opplevd gjennomføringen og den umiddelbare skaden av den straffbare handlingen.
Dette kan rimeligvis gi resultater som utgjør en særlig belastning for forelderen utover selve tapet av barnet. I så måte kan den nye dommen også anses å være i tråd med Landside-dommen fra 2017, som legger særlig vekt på «graden av nærhet til drapshandlingene på Utøya, og graden av nærhet til de strafferettslig fornærmede i saken».
Den nye dommen fra 2018 gir nære pårørende ved dødsfall et særskilt vern ved pasientskader, men flytter ikke nødvendigvis adekvansreglenes grenser for øvrig. se mindre
Tittel: Erstatningsrettslig vern av foreldres personskade ved barns død
Forfatter: Anne Marie Frøseth
Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2018/4, s. 215-219
Den 30. oktober 2018 falt en enstemmig, historisk dom i Høyesterett, som endret en over 80 år gammel restriktiv høyesterettspraksis vedrørende pårørendes psykiske skade.
Det erstatningsrettslige vernet av pårørendes personskade er svært begrenset både i Skandinavia og Europa ellers. Det er derfor nokså oppsiktsvekkende når Høyesterett nå staker ut en ny kurs, uten motstykke i noe annet europeisk land. Høyesterett tar i så måte sitt ansvar som rettsutvikler på historisk stort alvor i erstatningsretten. En utfordring er imidlertid at dommens resultat og prinsipielle begrunnelse kan anses å være prosesskapende.
Den konkrete saken gjaldt en mors rett til erstatning for psykisk skade etter sønnens død. Spørsmålet var om skaden var for upåregnelig og fjern, og derfor måtte avgrenses etter adekvansreglene. Rettsfeltet utvikles i praksis nær knyttet til nyanser i faktum. En vurdering av dommen nødvendiggjør derfor en nærmere presentasjon:
En gutt, på 15 år, hadde blitt innlagt på sykehus for mellomgulvbrokk tre dager før han døde. To dager etter innleggelsen ble han kjørt til et annet sykehus for operasjon. Moren fulgte behandlingen tett, blant annet fordi gutten hadde Downs syndrom. I ambulansen på veien dro pasienten ut ventrikkelsonden. Da reisefølget kom frem, ga mottakende lege beskjed om at det var nødvendig å re-etablere sonden. Beskjeden ble ikke fulgt opp, og pasienten ble plassert på barnekirurgisk post i påvente av operasjon neste dag. Moren sov i en seng ved siden av sønnen om natten. Da moren våknet morgenen etter, var sønnen uten åndedrett. Han var blå i huden. Hun varslet personalet, og gjenopplivning ble forsøkt. Etter 45 minutter ble sønnen erklært død.
I ettertid ble det konstatert at re-innsetting av ventrikkelsonden ville forhindret at gutten døde. Han ville sannsynligvis ha blitt frisk etter operasjonen. Norsk pasientskadeerstatning erkjente ansvar på grunn av svikt i ytelsen av helsehjelp. Det ble imidlertid gitt avslag på kravet om erstatning for økonomisk tap, som var en følge av morens psykiske plager. Moren brakte saken inn for tingretten, og fikk medhold i kravet. Staten ved Pasientskadenemnda anket til lagmannsretten, som frifant staten. For Høyesterett var partene enige om at det forelå ansvarsgrunnlag og faktisk årsakssammenheng.
Pårørendes erstatningsrettslige vern har vært diskutert i teorien i over 40 år. Det er også en kjent debatt i mange europeiske land. Typetilfellet utgjør en av de eldste og mest utfordrende problemstillingene for adekvansreglenes grenser. Et felles trekk er holdningen til såkalte tredjepartsskader som anses som avledet fra primærskadelidtes personskade og derfor ikke umiddelbart kan anses for å ha samme erstatningsrettslige vern. Et annet felles trekk er forståelsen av nære pårørendes særlige mottakelighet for psykiske skader. Det prinsipielle utgangpunktet er at pårørendes personskade ikke erstattes. Det finnes likevel noen unntak, og typisk er disse aktuelle i relasjonen mellom foreldre og barn. Kjernen i diskusjonstemaet er gjennomgående hvor nært foreldrene har vært involvert i hendelsesforløpet.
Det er nettopp dette poenget Høyesterett tar utgangspunkt i når de åpner for en endring av praksis. Førstvoterende bereder grunnen med en usedvanlig grundig gjennomgang av 4 høyesterettsdommer over en tidsperiode på nesten 80 år. Det er særlig 3 dissensdommer fra 1938, 1960 og 1965 som står i sentrum, og disse omhandler alle barn og unges dødsfall. Førstvoterende foretar en sjeldent grundig tekstanalyse av både flertall og mindretall, og gjengir domsvota over flere sider. Det er påfallende i så måte at førstvoterende støtter seg likeverdig til synspunkter hos mindretallet, som om rettspolitikken på området alltid hadde vært forankret der.
Det viser seg imidlertid at den viktigste beveggrunnen for endring er de siste tiårs endrede oppfatning av skadetypen. Endringen gjelder både den medisinske kunnskapen om psykiske skader og samfunnets holdning til denne typen sykdommer. Førstvoterende distanserer seg derfor både fra domsmaterialet og tidligere litteratur når han uttaler i avsnitt 45 at «betegnelsen ‘sjokkskade’, i stedet for psykisk skade», har bidratt til å forsterke forestillingen om at vi her har å gjøre med et helt særegent erstatningsrettslig fenomen, mer eller mindre løsrevet fra den øvrige erstatningsretten. Dette er i tilfellet uheldig, og taler for å forlate uttrykket «sjokkskade».
På tross av den endrede oppfatning i synet på skadetypen har stadiet for rettsutviklingen likevel «ikke kommet dit at det nå vil være riktig å helt forlate tanken på at det på dette feltet gjør seg gjeldende særlige avgrensningshensyn. Allerede den omstendighet at vi her har å gjøre med langvarig og temmelig festnet rettsoppfatning, taler mot å gjøre et større sprang». På dette punktet betoner så førstvoterende et nokså overraskende og nytt metodisk grep. Det vises til at erstatningsrettens funksjon som bakgrunnsrett gir bindinger for takten på rettsutviklingen. Dette er i seg selv et nokså unikt synspunkt for rettsområdet, og for regeldannelse i norsk rett mer generelt. Bakgrunnen for synspunktet er ulike offentlige erstatningsordninger som bygger på en etablert og streng praksis knyttet til adekvansreglene. Det vises til at lovgiver ved vedtakelse av ordningene har forutsatt en slik restriksjon. Resultatet er at vedtakelsen av spesiell erstatningsrett får innflytelse på utviklingen av den alminnelige erstatningsretten.
I lys av forbeholdene tar førstvoterende et tilsynelatende stort materielt sprang når han uttaler: «Etter mitt syn bør det ikke lenger stilles krav om at skadesituasjonen var helt ekstraordinær eller særlig gruoppvekkende. Grensene bør være en del romsligere …»
Det vil være nok at det er forhold knyttet til selve skadesituasjonen eller omstendighetene rundt denne som representerer «en særlig belastning for forelderen, utover selve tapet av, eller skaden på barnet».
Høyesterett slår avslutningsvis et markant slag for prinsippet om at «man skal ta skadelidte som han eller hun er», når det understrekes at det i tillegg, innen rimelighetens grenser, må legges vekt på den konkrete forelderens forutsetninger.
Høyesterett nedtoner med dette vekten av selve skadesituasjonen og at den må ha en karakter som «i særlig grad var egnet til å sjokkere». Norsk Høyesterett setter seg i så måte i førersetet blant de mer liberale land i Europa når det gjelder pårørendes erstatningsrettslige vern. Det er mulig det blir en utfordrende rettstilstand for fremtiden all den tid det i et moderne helsevesen er en del av dagliglivets risiko å miste et barn.
Det er bare i England det foreligger en sammenlignbar sak om pasientskade.
Saken omhandlet et barn på ti måneder som ble innlagt med infeksjon. Moren fulgte sønnen og våket over ham under innleggelsen. Moren våknet av sønnen samme natt; han hadde fått et epileptisk anfall med fråde om munnen. Legene påviste leverskade, men forsikret om at det ikke ville føre til alvorlige, varige skader. Informasjonen ble senere karakterisert som uaktsom. Etter en del timer ble pasienten likevel ikke frisk, og det ble konstatert stor hjerneskade som nødvendiggjorde kunstig pustehjelp. Foreldrene besluttet til slutt å avslutte behandlingen, og gutten døde i morens armer 36 timer etter innleggelsen. Etter de medisinsk sakkyndiges oppfatning ville gutten overlevd uten varige, alvorlige mén dersom han hadde fått en annen behandling.
Sammenlignet med den norske høyesterettsdommen er grensene for ansvaret i den engelske saken trukket snevrere. Betydningen av morens deltakelse, og et langt og intenst involverende hendelsesforløp, er også betydelig mer vektlagt. Belastningen skyldtes også klar kommunikasjonssvikt, i tillegg til selve behandlingssvikten knyttet til barnet.
Den norske høyesterettsdommen hadde gitt en bedre veiledning dersom den klarere hadde uttrykt hvor vidt den gir en snever unntaksregel for særlig uventet skade. Uklarheten forsterkes ytterligere av at skadelidte i større grad enn tidligere på dette området skal tas som han eller hun er.
Det finnes også ytterligere utfordringer knyttet til Høyesteretts nye retningslinje og hva som kan karakteriseres som «skadesituasjoner eller omstendigheter rundt den i seg selv som representerer en særlig belastning for forelderen». Pårørende er i mange tilfeller en integrert del av behandlingsapparatet, og det er glidende overganger mellom omsorg for disse og medisinsk hjelp. Helsevesenet tar et særlig ansvar for veiledning av pårørende ved mer langvarig behandling av sårbare pasienter, og i noen tilfeller får de pårørende også psykologhjelp selv.
I lys av de ovenfor nevnte punkter, burde betydningen av det uventede ved skadesituasjonen kommet bedre frem i Høyesteretts begrunnelse. Det må finnes objektive momenter for når skadesituasjonen representerer en særlig belastning utover tapet av barnet selv. En løsning kunne være å fremheve behandlingens indikasjon sammenlignet med utfallet av skaden. Et rutineinngrep vil gi andre forventninger enn behandlingen av en dødelig sykdom. Det vil være å legge seg på samme linje som argumentasjonsgrunnlaget i pasientskadelovens § 2 tredje ledd. Regelen angir et ansvarsgrunnlag og en snever unntaksregel for erstatning for særlig uventet skade. Dersom behandlingsindikasjonen er en lite risikofylt sykdom, vil et fatalt utfall med rimelighet representere en særlig belastning. Vurderingstemaet bør imidlertid ikke begrenses til dette.
Argumentasjonen i dommen er nært knyttet til det konkrete saksforholdet, og det er grunn til å presisere at endringen bare er begrenset til enkelte deler av adekvansregelen. Høyesterettsdommens rekkevidde begrenser seg til det erstatningsrettslige vernet ved et barns død, og det er heller ikke grunn til å tro at det vil bli erstatningsansvar for helsevesenet utover klar behandlingssvikt. Dette følger av sakens faktum og kravet om forelderens nærhet til skadesituasjonen. Det er nødvendig at omstendighetene rundt den skal representere en «særlig belastning, i tillegg til tapet av barnet».
Det kan stilles spørsmål ved hvor langt dommens nye retningslinjer rekker utenfor pasientskadeområdet. Førstvoterende påpeker at ansvarsgrunnlaget prinsipielt kan ha betydning og er tillagt stor vekt i tidligere høyesterettsdommer. Vurderingstemaet gir likevel liten veiledning. Dommens sterke vektlegging av tredjepartens nærhet til skadesituasjonen er typisk for hva pårørende kan bli utsatt under pasientskader. Elementet er i alminnelighet ikke til stede hvor primærskadelidte dør ved trafikkskader. Det spørs derfor om den nye dommen gir grunnlag for endring hva gjelder bilforsikringens dekningsområde. Når det gjelder voldsoffererstatning der primærskadelidte er et barn, er bildet derimot mer uklart. Vurderingstemaet har i nemnda vært om den straffbare handlingen har vært særlig egnet til å påføre søker et psykisk traume, om det er konstatert årsakssammenheng mellom den straffbare handling og traumet og hvor nær erstatningssøkeren har opplevd gjennomføringen og den umiddelbare skaden av den straffbare handlingen.
Dette kan rimeligvis gi resultater som utgjør en særlig belastning for forelderen utover selve tapet av barnet. I så måte kan den nye dommen også anses å være i tråd med Landside-dommen fra 2017, som legger særlig vekt på «graden av nærhet til drapshandlingene på Utøya, og graden av nærhet til de strafferettslig fornærmede i saken».
Den nye dommen fra 2018 gir nære pårørende ved dødsfall et særskilt vern ved pasientskader, men flytter ikke nødvendigvis adekvansreglenes grenser for øvrig. se mindre
Kretsen av erstatningsberettigede
Generelt
For å ha rett til forsørgertapserstatning må de etterlatte ved dødsfallet være «helt eller delvis forsørget» av avdøde, jf. skl. § 3-4 første ledd første punktum. Det avgjørende er hvem avdøde faktisk forsørget, ikke formelle betraktninger basert på familiære bånd mellom avdøde og etterlatte. Dette er presisert i høyesterettspraksis, blant annet i Biri (Rt. 2002 s. 673), tidligere kalt Engevold-dommen. Saken gjaldt en uførepensjonert og hjemmeværende enslig forsørger som ble drept i en motulykke ved Biri. Etter trafikkulykken bodde sønnen på fire år hos sin mormor, før faren overtok omsorgen. Førstvoterende uttalte at «[b]estemmelsens første ledd knytter stillingen som erstatningsberettiget til den faktiske forsørging ved dødsfallet» (s. 677). Moren ble ansett som sønnens forsørger, selv om andre familiemedlemmer etter dødsfallet hadde overtatt forsørgerrollen.
Siden det avgjørende er den faktiske forsørgelsen, beror det på en konkret vurdering om erstatningssøkeren har rett til erstatning. Som fremhevet i forarbeidene vil «[a]vgjørelsen av om det foreligger en forsørgersituasjon … bero på en nærmere prøving i den enkelte sak» (Innst. E. 1971 s. 59). Det er uten betydning om avdøde hadde en rettslig forsørgelsesplikt. Konsekvensen er at en videre krets enn avdødes ektefelle og barn kan ha rett til forsørgertapserstatning. Også foreldre, samboere, søsken, slektninger, venner, fosterbarn og liknende kan kreve forsørgertapserstatning, forutsatt at vedkommende faktisk ble, eller i nær fremtid ville blitt, forsørget av avdøde. På den annen side har etterlatte ikke rett til forsørgertapserstatning dersom avdøde, på tross av sin rettslige plikt, rent faktisk ikke bidro til forsørgelsen.
Forsørgelse i nær fremtid
Likestilt med dette er situasjoner hvor avdøde ikke forsørget etterlatte på dødstidspunktet, men hvor disse i nær fremtid kunne påregne forsørging, jf. skl. § 3-4 første ledd andre punktum. Det kan for eksempel være at den ene av samlivspartnerne studerte mens den andre arbeidet, og at de da forutsetningsvis skulle «bytte».
Et annet typetilfelle er hvor faren dør mens moren er gravid. Det ufødte barnet vil da ha krav på forsørgertapserstatning, forutsatt at avdøde rent faktisk ville ha bidratt til forsørgelsen. Bestemmelsen er presisert i forarbeidene, hvor det i relasjon til bevisvurderingen «kreves at det er en klar påregnelighet for at avdøde ville ha forsørget den som krever forsørgererstatning» (Innst. E. 1971 s. 59). Også her beror vurderingen på de konkrete omstendighetene i saken.
Den eller de etterlatte som krever forsørgertapserstatning, har bevisbyrden for at det var etablert forsørgelse eller ville ha blitt det i nær fremtid.
I LA-2014-100369 krevde avdødes mor, som var bosatt i Russland, erstatning for forsørgertap. Lagmannsretten kom til at det var tilstrekkelige holdepunkter for at avdøde i fremtiden ville ha forsørget sin mor delvis, og at det økonomiske bidraget ville vært mer enn bagatellmessig. Det var uten betydning at det forelå en rettslig plikt i Russland om at barn skulle forsørge sin familie, da en faktisk forsørgelse uansett var påregnelig i den konkrete saken. Når det gjaldt kravet om at forsørgelsen måtte være påregnelig i «nær fremtid», kom retten til at et tidsrom på om lag tre år etter omstendighetene var tilstrekkelig.
Kvalifikasjonskrav til bidraget
Det gjelder visse kvalifikasjonskrav til avdødes bidrag for at disse skal kunne betraktes som «forsørgelse» i erstatningsrettslig forstand. Avdødes tilskudd må overstige det rent bagatellmessige. Dette følger allerede av selve forsørgerbegrepet i skl. § 3-4 og har støtte både i rettspraksis, forarbeider og juridisk teori. Se blant annet Bersagel (Rt. 1960 s. 357), Nygaard (2007 s. 142) og Innst. E. 1971 s. 58. I forarbeidene uttales det at «[f]orsørgelsen bør … ha hatt et visst omfang og en viss regelmessighet for at det skal kunne bli spørsmål om forsørgererstatning» (Innst. E. 1971 s. 58). For eksempel vil et bofellesskap for å dele utgiftene til bolig, strøm og liknende ikke uten videre anses som forsørgelse i lovens forstand. Det samme gjelder relasjonen mellom voksne barn og aldrende foreldre, hvor det i alminnelighet er elementer av omsorg og bistand uten at dette normalt anses som «forsørgelse» som utløser erstatningsrettigheter.
Kortvarige avbrekk i forsørgelsen blir ikke tillagt avgjørende betydning. Det kan tenkes der forsørgeren tar skolegang eller utdannelse, eller er forhindret fra forsørging på grunn av sykdom. Dette siste kan være praktisk i pasientskadesaker, hvor skadelidte på grunn av sin grunnlidelse ikke ville maktet en helt kontinuerlig forsørging. Som påpekt i NOU 2011: 16 «kreves det ikke at den avdøde stod for en full forsørging av den etterlatte». Delvis forsørging er nok. Mellom ektefeller og samboere kan det foreligge delvis forsørgelse selv om hver av dem kan forsørge seg selv. Så lenge avdøde bidro til at den felles levestandarden ble høyere enn den gjenlevende makter å opprettholde alene, vil det innen visse rammer kunne foreligge en delvis forsørgelse. I tilfeller hvor tilskuddets omfang befinner seg i grensen for hva som kan anses som forsørgelse, vil tidsaspektet kunne være retningsgivende. Tilskudd over en lengre periode vil lettere betraktes som forsørgelse i rettslig forstand enn kortvarige, sporadiske bidrag (Lødrup 1999 s. 461, Nygaard 2007 s. 142 og NOU 1994: 20 s. 55).
Det gjelder visse kvalifikasjonskrav til avdødes bidrag for at disse skal kunne betraktes som «forsørgelse» i erstatningsrettslig forstand. Avdødes tilskudd må overstige det rent bagatellmessige. Dette følger allerede av selve forsørgerbegrepet i skl. § 3-4 og har støtte både i rettspraksis, forarbeider og juridisk teori. Se blant annet Bersagel (Rt. 1960 s. 357), Nygaard (2007 s. 142) og Innst. E. 1971 s. 58. I forarbeidene uttales det at «[f]orsørgelsen bør … ha hatt et visst omfang og en viss regelmessighet for at det skal kunne bli spørsmål om forsørgererstatning» (Innst. E. 1971 s. 58). For eksempel vil et bofellesskap for å dele utgiftene til bolig, strøm og liknende ikke uten videre anses som forsørgelse i lovens forstand. Det samme gjelder relasjonen mellom voksne barn og aldrende foreldre, hvor det i alminnelighet er elementer av omsorg og bistand uten at dette normalt anses som «forsørgelse» som utløser erstatningsrettigheter.
Kortvarige avbrekk i forsørgelsen blir ikke tillagt avgjørende betydning. Det kan tenkes der forsørgeren tar skolegang eller utdannelse, eller er forhindret fra forsørging på grunn av sykdom. Dette siste kan være praktisk i pasientskadesaker, hvor skadelidte på grunn av sin grunnlidelse ikke ville maktet en helt kontinuerlig forsørging. Som påpekt i NOU 2011: 16 «kreves det ikke at den avdøde stod for en full forsørging av den etterlatte». Delvis forsørging er nok. Mellom ektefeller og samboere kan det foreligge delvis forsørgelse selv om hver av dem kan forsørge seg selv. Så lenge avdøde bidro til at den felles levestandarden ble høyere enn den gjenlevende makter å opprettholde alene, vil det innen visse rammer kunne foreligge en delvis forsørgelse. I tilfeller hvor tilskuddets omfang befinner seg i grensen for hva som kan anses som forsørgelse, vil tidsaspektet kunne være retningsgivende. Tilskudd over en lengre periode vil lettere betraktes som forsørgelse i rettslig forstand enn kortvarige, sporadiske bidrag (Lødrup 1999 s. 461, Nygaard 2007 s. 142 og NOU 1994: 20 s. 55).
Den konkrete utmålingen. Innsats i form av penger
Generelt
Utgangspunktet: opprettholdelse av tilvant levestandard
De etterlatte har rett til full erstatning for det forsørgertapet som er oppstått. Etter skl. § 3-4 andre ledd første punktum skal «[e]rstatning for tap av forsørger fastsettes under hensyn til forsørgelsens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging». Henvisningen til forsørgelsens omfang innebærer at den gjenlevende i utgangspunktet skal kunne opprettholde sin tilvante levestandard så langt denne er et resultat av avdødes forsørgelse. Dette er lagt til grunn i rettspraksis, blant annet i Bastrup (Rt. 1998 s. 639). Også Eklund (Rt. 1964 s. 881) bygger på samme grunnsyn, idet Høyesterett der la til grunn at det som skal erstattes, er «det økonomiske tap som opphøret av hustruens bidrag til underholdskostningene netto representerer» (s. 883). Uttalelsen har fortsatt prinsipiell betydning. Den etterlatte har ikke plikt til å redusere sin levestandard, så lenge målestokken er forsørgertapserstatningen.
Som ved beregning av fremtidig inntektstapserstatning etter skl. § 3-1, skal forsørgertapserstatningen etter skl. § 3-4 utmåles konkret. I Bastrup (Rt. 1998 s. 639) ble det understreket at «[d]et er det individuelle forsørgertap som skal erstattes». Utmålingen er skjønnspreget, men skjønnet er samtidig konkretisert gjennom rettspraksis og juridisk teori. Det sentrale er å identifisere hvilket økonomisk bidrag avdøde faktisk ytte til familiens forsørgelse, og hvordan bortfallet av dette bidraget virker inn på den etterlattes økonomiske situasjon.
Gjennomsnittlig årstap og nettometoden
Rettsanvenderen må fastsette et gjennomsnittlig årstap på gjenlevendes hånd, eventuelt fordelt over flere perioder ved ulikt nivå. Forsørgertapserstatningen skal beregnes etter den såkalte nettometoden. Det innebærer at man må sammenlikne familiens netto disponible inntekt etter at skatt og faste utgifter er betalt, før dødsfallet og etter dødsfallet. Reduksjonen i disponibel inntekt utgjør det erstatningsmessige tapet. Begge de to sammenlikningsstørrelsene må derfor utdypes i den konkrete utmålingen.
Prinsipielt er det uten betydning om inntekten er lønnsinntekt eller næringsinntekt. I praksis kan beregningen likevel by på særlige utfordringer når avdøde hadde variable eller sammensatte inntekter. Også kapitalinntekt kan få betydning i vurderingen av de etterlattes økonomiske stilling etter dødsfallet, for eksempel der gjenlevende har formue som kan fortsette å generere avkastning. Sparing til fremtidig forbruk regnes derimot ikke som forsørgelse i erstatningsrettslig forstand. Høyesterett klargjorde dette i Skrova havn (Rt. 2011 s. 1238), og løste dermed et omdiskutert rettsspørsmål.
Beregning etter nettometoden
Ved beregningen av forsørgertapet må man fastsette et gjennomsnittlig bidrag fra avdøde til de gjenlevende, eventuelt fordelt over flere perioder dersom nivået har variert. Forsørgertapserstatningen skal beregnes etter den såkalte nettometoden, hvor familiens nettoinntekt – det vil si inntekt etter skatt og faste utgifter – danner grunnlaget for sammenlikningen mellom situasjonen før og etter dødsfallet.
Denne fremgangsmåten har også støtte i praksis fra blant annet Pasientskadenemnda. Den legger til grunn at det økonomiske tapet fremkommer ved å sammenholde familiemedlemmenes samlede nettoinntekter før og etter dødsfallet som pasientskaden forårsaket. Det er derfor representativt når Nemnda legger til grunn at «[e]rstatningen for den pengemessige delen av forsørgertapet beregnes ved å sammenligne familiens økonomiske situasjon før og etter dødsfallet», se eksempelvis PSN-2024-1422.
Inntektssituasjonen før dødsfallet
Utgangspunkter. Kapitalinntekter og sparing
Ved fastsettelsen av inntekten før dødsfallet må man trekke fra inntektsskatten, og gjøre fradrag for fagforeningskontingent og reiseutgifter i forbindelse med arbeid. Det er prinsipielt uten betydning om inntekten er lønnsinntekt eller næringsinntekt. En annen sak er at beregningen av næringsinntekt (for eksempel for gårdbrukere) kan by på praktiske utfordringer.
I Skrova havn (Rt. 2011 s. 1238) ble en mann påført hodeskader etter et fall i vannet fra en gummibåt med påhengsmotor. På grunn av en svikt i den akuttmedisinske kommunikasjonssentralen (AMK) sin vurdering ble han sendt med legeskyssbåt og bakketransport, mens det burde ha vært sendt et legehelikopter til ulykkesstedet. Mannen døde på sykehuset samme kveld som ulykken skjedde. Han etterlot seg ektefelle og to voksne barn. Skaden ble ansett som en pasientskade, se N2008/0375. Førstvoterende for flertallet (4) taler – etter en gjennomgang av lovens ordlyd (avsnitt 28), for-/etterarbeider (avsnitt 28 og 29) og høyesterettspraksis (avsnitt 29 og 30) – om «hovedregelen* om at kapitaloppbygging ikke dekkes av forsørgertapet» (avsnitt 31). Kapitaloppbygging kan imidlertid gi grunnlag for forsørging i fremtiden:
Hvis kapitaloppbyggingen skulle vært benyttet til å opprettholde tilvant levestandard i tapsperioden, ville dette fremtidige forbruket etter en konkret vurdering kunne være omfattet av forsørgertapet. Tapet ville i så fall være den neddiskonterte verdien av bidraget til den fremtidige forsørgelsen, og ikke den tapte sparingen. Men den etterlatte vil likevel indirekte få kompensasjon for den bortfalte sparingen. (avsnitt 31)
Ut fra det konkrete saksforholdet ville imidlertid sparingen gått til forbruk etter utløpet av tapsperioden (som ikke var påanket til Høyesterett). Førstvoterende la til grunn at hun «ikke [kan] se at Stavang indirekte kan få dekket forsørgertapet utenfor tapsperioden ved at bortfalt sparing i tapsperioden erstattes som forsørgertap» (avsnitt 32). Dermed var det ikke nødvendig å ta stilling til i hvilken utstrekning sparingen ville blitt anvendt til forsørgelse i fremtiden.
Hovedregelen om at kapitalinntekter ikke dekkes av forsørgertapet er også lagt til grunn i nyere nemndspraksis. I PSN-2024-1422 kom Nemnda til at den korte nedbetalingstiden på boliglånet tilsa at deler av avdragsbetjeningen var en form for sparing/kapitaloppbygging som ikke skal erstattes som et forsørgertap. Videre var formålet med å øke det opprinnelige boliglånet oppussing av boligen, som vurderes for å være en form for kapitaloppbygging i boligen.
Videre er det lagt til grunn i rettspraksis at avdrag på lån til fritidsbolig er kapitaloppbygging, se til illustrasjon LF-2023-5509.
*Merknad: Fra dette utgangspunktet finnes det unntak, slik som beskrevet under omtalen av Bastrup (Rt. 1998 s. 639). Se nedenfor om faste utgifter, med henvisning også til Stavang (HR-2011-01805-A, avsnitt 30).
Ved fastsettelsen av inntekten før dødsfallet må man trekke fra inntektsskatten, og gjøre fradrag for fagforeningskontingent og reiseutgifter i forbindelse med arbeid. Det er prinsipielt uten betydning om inntekten er lønnsinntekt eller næringsinntekt. En annen sak er at beregningen av næringsinntekt (for eksempel for gårdbrukere) kan by på praktiske utfordringer.
I Skrova havn (Rt. 2011 s. 1238) ble en mann påført hodeskader etter et fall i vannet fra en gummibåt med påhengsmotor. På grunn av en svikt i den akuttmedisinske kommunikasjonssentralen (AMK) sin vurdering ble han sendt med legeskyssbåt og bakketransport, mens det burde ha vært sendt et legehelikopter til ulykkesstedet. Mannen døde på sykehuset samme kveld som ulykken skjedde. Han etterlot seg ektefelle og to voksne barn. Skaden ble ansett som en pasientskade, se N2008/0375. Førstvoterende for flertallet (4) taler – etter en gjennomgang av lovens ordlyd (avsnitt 28), for-/etterarbeider (avsnitt 28 og 29) og høyesterettspraksis (avsnitt 29 og 30) – om «hovedregelen* om at kapitaloppbygging ikke dekkes av forsørgertapet» (avsnitt 31). Kapitaloppbygging kan imidlertid gi grunnlag for forsørging i fremtiden:
Hvis kapitaloppbyggingen skulle vært benyttet til å opprettholde tilvant levestandard i tapsperioden, ville dette fremtidige forbruket etter en konkret vurdering kunne være omfattet av forsørgertapet. Tapet ville i så fall være den neddiskonterte verdien av bidraget til den fremtidige forsørgelsen, og ikke den tapte sparingen. Men den etterlatte vil likevel indirekte få kompensasjon for den bortfalte sparingen. (avsnitt 31)
Ut fra det konkrete saksforholdet ville imidlertid sparingen gått til forbruk etter utløpet av tapsperioden (som ikke var påanket til Høyesterett). Førstvoterende la til grunn at hun «ikke [kan] se at Stavang indirekte kan få dekket forsørgertapet utenfor tapsperioden ved at bortfalt sparing i tapsperioden erstattes som forsørgertap» (avsnitt 32). Dermed var det ikke nødvendig å ta stilling til i hvilken utstrekning sparingen ville blitt anvendt til forsørgelse i fremtiden.
Hovedregelen om at kapitalinntekter ikke dekkes av forsørgertapet er også lagt til grunn i nyere nemndspraksis. I PSN-2024-1422 kom Nemnda til at den korte nedbetalingstiden på boliglånet tilsa at deler av avdragsbetjeningen var en form for sparing/kapitaloppbygging som ikke skal erstattes som et forsørgertap. Videre var formålet med å øke det opprinnelige boliglånet oppussing av boligen, som vurderes for å være en form for kapitaloppbygging i boligen.
Videre er det lagt til grunn i rettspraksis at avdrag på lån til fritidsbolig er kapitaloppbygging, se til illustrasjon LF-2023-5509.
*Merknad: Fra dette utgangspunktet finnes det unntak, slik som beskrevet under omtalen av Bastrup (Rt. 1998 s. 639). Se nedenfor om faste utgifter, med henvisning også til Stavang (HR-2011-01805-A, avsnitt 30).
Samlivspartner med egne inntekter – fremtidsperspektivet
En samlivspartner med egne inntekter som er vesentlig over gjennomsnittet, får i mange tilfeller ikke noe særskilt forsørgertap. Rent praktisk ser man på den samlede økonomiske situasjonen før og etter dødsfallet. I de tilfellene hvor gjenlevende har mye høyere inntekt enn avdøde, fører det ofte til at det ikke foreligger noe økonomisk forsørgertap.
Og har den gjenlevende midler til rådighet etter dødsfallet (for eksempel en stor formue, inklusive avkastning), vil dette spille inn i vurderingen av etterlattes muligheter for selvforsørgelse. Det samme gjelder om gjenlevende har mottatt arv etter avdøde, samt sitter i uskiftet bo med betydelige midler. En slik argumentasjon har linjer i norsk erstatningsrett, jf. Torbjørnsen (Rt. 1950 s. 573).
Ved vurderingen må man se på helheten i avdødes bidrag for de etterlattes økonomiske stilling, og hvordan økonomien ville utviklet seg uten dødsfallet. Med utgangspunkt i avdødes inntektsnivå ved dødsfallet, skal det skje justeringer for den antatte utviklingen frem til oppgjørspunktet. Det skal også tas hensyn til en fremtidig økning av forsørgelsen, for eksempel på grunn av en antatt karriereutvikling i fremtiden. Som påpekt i NOU 1994: 20, må det imidlertid foreligge «konkrete holdepunkter for slikt avansement; det samme gjelder for en økonomisk karriereutvikling ellers» (s. 55).
Og motsatt: I utmålingen skal det også tas hensyn til en sannsynliggjort inntektsreduksjon. Det siste kan være relevant i mange pasientskadesaker, hvor skadelidte kan ha en grunnlidelse som ville medført begrensninger i forsørgingen – uavhengig av ansvarshendelsen. Den konkrete utmålingen kan derfor resultere i at forsørgertapserstatning må beregnes for flere perioder.
Faste utgifter
Som ledd i å finne frem til inntektssituasjonen før dødsfallet, må man kartlegge familiens samlede faste utgifter. Med faste utgifter menes utgifter som i det vesentlige er uavhengig av antallet familiemedlemmer i husstanden (NOU 1994: 20 s. 55). Eksempler er visse utgifter relatert til bolig, herunder husleie, kommunale avgifter og forsikringer, samt vanlige utgifter til abonnementer (for eksempel aviser) og TV-lisens.
I LF-2023-5509 var lagmannsretten enig med partene om at strøm til bolig og forsikring av hus og innbo er faste utgifter som skal gå til fradrag. Retten uttalte at dette er utgifter som ikke, eller i svært begrenset grad, varierer med antall medlemmer av en husstand.
Når det gjelder strøm- og telefonutgifter kan det prinsipielt sett være grunn til å skille mellom fastutgiften (fast utgift) og de bruksavhengige utgiftene (variable). I praksis er det ikke alltid et slikt skille, hvilket må forstås i lys av at størrelsen på denne typen utgifter ofte er noe begrenset (Nygaard 2007 s. 144).
For vedlikehold av bolig må det trekkes et skille mellom utgifter til materiell og selve vedlikeholdsarbeidet. Se til illustrasjon PSN-2023-9673 hvor Nemnda uttalte at materialutgifter til vanlig vedlikehold dekkes under «faste utgifter», mens selve vedlikeholdsarbeidet omfattes av den praktiske delen av forsørgertapet (se punkt 4 om «Bastrup»-tillegget).
I forlengelsen av dette må det også trekkes en grense mellom alminnelig vedlikehold og oppgraderinger/påkostninger, se PSN-2022-7574. Nemnda uttalte at oppussing av bolig utgjør en form for sparing/investering for å få økt levestandard, og ikke opprettholdelse av tilvant levestandard. Oppussing av bolig anses derfor ikke som direkte forsørgelse, se også PSN-2024-3757 hvor Nemnda bemerket at det kun er generelt vedlikehold som dekkes, og ikke oppussing av boligen.
Avdrag på lån til bolig* anses normalt som en fast utgift (Rt. 1998 s. 639, s. 645). Retten vektla at avdrag på boliglån i mange familier beslaglegger en stor del av den disponible inntekten, og at det er nødvendig å akseptere boligavdrag som en fast utgift for å unngå at etterlatte må flytte. Tolkningen har støtte i Skrova havn (Rt. 2011 s. 1238), hvor førstvoterende for flertallet på fire dommere redegjør seg slik i omtalen av Bastrup-dommen:
«Spørsmålet i Bastrup-saken var om avdrag på boliglån skulle omfattes av forsørgertapet til tross for at nedbetalingen av boliglånet innebærer en kapitaloppbygging. Høyesterett kom, med reservasjoner for særlig store lån, til at låneavdrag skulle erstattes som forsørgertap ettersom betaling av avdrag var nødvendig for at familien skulle kunne opprettholde sin tilvante levestandard og beholde boligen de hadde bodd i ved forsørgerens død. Avgjørelsen er dermed et unntak fra hovedregelen om at kapitaloppbygging ikke dekkes av forsørgertapet.» (avsnitt 30, min klammerparentes).
I Bastrup-saken var de samlede faste utgiftene på kr 173 000 (nominelt). Av dette utgjorde renter kr 85 000 (partene var enige om at renter på lån skulle behandles som en fast utgift, til forskjell fra avdrag på boliglån), og avdrag på boliglånet utgjorde kr 144 000, med andre ord over 80 prosent. Dommen viser at etterlatte med store boliglån får en vesentlig større forsørgertapserstatning enn etterlatte som er gjeldfrie.
I nemndspraksis er det lagt til grunn at billån ikke er en del av de faste utgiftene, se eksempelvis PSN-2021-890. Nemnda viste til tidligere praksis på område, og uttalte at verken nemndspraksis eller nyere rettsavgjørelser gir grunnlag for en endring i denne praksisen.
Det samme gjelder for avdrag på lån til fritidsbolig. Se til illustrasjon PSN-2024-9384 hvor Nemnda viste til tidligere praksis som sier at utgifter til fritidsbolig er mer sammenlignbart med ferie- og reiseutgifter, som er avhengig av den enkeltes personlige preferanser. Hvorvidt renter på lån til fritidsbolig omfattes av de faste utgitene er imidlertid ikke avklart gjennom rettspraksis. I LF-2023-5509 hadde tingretten kommet til at rentene på fritidsbolig skal gå til fradrag i tapsberegningen, mens avdrag på lån til fritidsbolig er kapitaloppbygging. Lagmannsretten var enig i at avdrag på en fritidsbolig er kapitaloppbygging. Vedrørende renter på lån på fritidsbolig uttalte lagmannsretten at dette kan ses på som utgifter til ferie, noe som er avhengig av prioriteringer. Samtidig vil selve renteutgiften være en fast kostnad som er uavhengig av antall personer i husholdningen. Lagmannsretten trengte imidlertid ikke å ta endelig stilling til om renteutgiftene skal gå til fradrag, da spørsmålet ikke kom på spissen i den konkrete saken. I senere nemndspraksis er det imidlertid lagt til grunn at renter også faller utenfor de faste utgiftene, se PSN-2024-7475.
Fremstillingen har rettet oppmerksomheten mot samlivspartnerens (ektefellens eller samboerens) stilling. De samme reglene gjelder ved utmåling av forsørgertapserstatning til barn. Det kommer imidlertid inn visse særegne forhold. Etter barneloven § 53 har foreldre forsørgelsesplikt overfor barn til de er fylt 18 år, eller frem til avsluttet vanlig skolegang. Siden videregående skole normalt avsluttes ved 19-årsalderen, er det i mangel av andre holdepunkter denne aldersgrensen som bygges på i utmålingssammenheng. Hvis det kan bevises at avdøde faktisk ville ha ytt forsørgelse utover dette, kan barnet ha krav på erstatning for en lengre tidsperiode. I den samlede vurderingen må det imidlertid også her tas hensyn til barnets egenforsørgelsesevne.
*Merknad: Uttrykket «lån til bolig» er bevisst valgt fremfor «boliglån» (som kan inkludere også andre lån slik som til bil), for ved det å presisere at det siktes til det lånet som muliggjør at etterlatte kan bli boende i den samme boligen, sml. Høyesteretts begrunnelse i Bastrup (Rt. 1998 s. 639, på s. 645).
Fradrag for avdødes særforbruk
Ved utmålingen av forsørgertapserstatningen må man skille ut avdødes særforbruk, siden dette ikke er en del av forsørgelsen. Derfor gir det heller ikke rett til forsørgertapserstatning.
I en gjennomsnittsfamilie står man vanligvis igjen med forsørgerbidraget, etter å ha trukket fra avdødes særforbruk. Eksempler på utgifter som omfattes av særforbruket er blant annet mat, klær, transport, lege, tannlege, ferie/fritid, oppussing, renter og avdrag på annet enn boliglån, mobiltelefon, samt andre forsikringer (reise, kjæledyr, fritidsbolig), se PSN-2025-4821.
Størrelsen på særforbruket er individuelt, og må vurderes konkret. I NOU 2011:16 punkt 11.2 på side 353 er det lagt til grunn at avdødes særforbruk i praksis settes mellom 25/30-50%, men at det kan forekomme at det beregnes en lavere andel enn 30% for eksempel der avdødes økonomi var stram.
To eksempler fra Høyesterett:
I Bastrup (Rt. 1998 s. 639) omkom en kvinne, Linda Bastrup (29 år), i en trafikkulykke. Hun etterlot seg ektemann på 32 år og en sønn på 2 år. Familien bodde i et nybygd hus, som ennå ikke var ferdig. Gjelden var 1,3 millioner kroner nominelt (1,7 millioner kroner, nominelt). Mannen hadde en årslønn på 280 000 kroner. Linda Bastrup arbeidet halv dag da hun omkom,men det ble lagt til grunn at hun etter hvert ville arbeidet i heltidsstilling. Familien hadde lite igjen til eget forbruk etter at de faste utgiftene var betalt. Somfølge av dødsfallet ble det imidlertid utbetalt forsikringer på ca. 1,2 millioner kroner.
Forsikringsutbetalingene ble brukt til å nedbetale 850 000 kroner av gjelden, og til å fullføre husarbeidene. Partene var enige på en rekke punkter. Forsørgertapet for sønnen skulle løpe frem til 2008. Frem til dette ble avdødes særforbruk satt til 35 prosent, og deretter 50 prosent. Det var også enighet om hustruens nettobidrag til familiens underhold. Høyesterett fastsatte en samlet forsørgertapserstatning på 930 000 kroner etter å ha gjort fradrag på 250 000 kroner for forsikringsytelsene. Ut fra partenes avtale, ble erstatningen fordelt med 2/3 på mannen og 1/3 på sønnen.
I Biri (Rt. 2002 s. 673) var den disponible inntekten 91 000 kroner. I fordelingen ble morens andel satt til 45 prosent, ut fra følgende betraktning:
«På tidspunktet for ulykken var A [sønnen] 2 år, og må antas å ha lagt beslag på en mindre del av de disponible kontanter. Det må imidlertid her legges vekt på hvordan utgiftenemå antas å ville ha utviklet seg. I betraktning av at husholdet rådet over beskjedne pengebeløp, at det er opplyst at mor brukte meget lite på egne behov og at barns behov ofte fremstår slik at de prioriterer seg selv, mener jeg lagmannsretten har fastsatt As del noe lavt.
Jeg anser det rimelig at As andel settes til 45 prosent av det disponible beløp.» (s. 679–680, min klammeparentes)
Etter dette ble sønnens særforbruk 41 700 kroner per år for den tiden han bodde hos mormoren, pluss 30 000 per år i faste utgifter. Etter fradraget for offentlige ytelser på ca. 50 000 kroner, ble det årlige forsørgertap satt til 31 000 kroner (nominelt), inklusive renter. Etter flyttingen til faren, ble det årlige beløpet justert etter den samme modellen. Samlet erstatning ble 1 462 000 kroner.
Som det fremgår, må man fastlegge hvor mye av avdødes bidrag som i realiteten gikk til forsørgelse. Derfor er for eksempel ikke høy inntekt ensbetydende med betydelig forsørging. Hvis avdøde har hatt dyre hobbyer eller andre «egne» fritidsinteresser, vil det redusere hvor mye som gikk til den eller de forsørgede.
Andre eksempler
I mange saker savnes konkrete holdepunkter for å avgjøre størrelsen på avdødes særforbruk, som derfor ofte må fastsettes skjønnsmessig (sml. poengteringen i NOU 1994: 20 s. 55). For å avhjelpe et behov for veiledning i praktisk rettsanvendelse, er det utviklet visse retningslinjer for skjønnet. Disse er relatert til ulike typesituasjoner, og anviser en form for «formodning» om størrelsen på særforbruket for ulike familiekonstellasjoner. Som illustrasjon nevnes to ulike ekempler fra praksis, som hver anviser en veiledende «fordelingsnøkkel» relatert til ulike typetilfeller:
I familier med normalt god økonomi settes avdødes særforbruk som hovedregel til 30 % når familien forsørger to, tre barn under 19 år og 35 % når familien forsørger ett barn under 19 år. Se for eksempel LF-2023-5509, hvor avdøde etterlot seg ektefelle og tre barn på henholdsvis 8, 17 og 23 år. Lagmannsretten la til grunn at familien før dødsfallet hadde alminnelig god økonomi, og det var ingen holdepunkter som tilsa at avdøde hadde et særforbruk over normalen. Etter en skjønnsmessig fastsettelse ble særbruket satt til 35%. Retten la til grunn at dette også er i tråd med praksis fra Pasientskadenemnda.
I en familie med to voksne fordeles særforbruket med 50% på hver av ektefellene, se PSN-2023-1225. Det er ikke vanlig å differensiere særforbruket ut fra en individuell betraktning av avdødes nøysomhet eller lignende faktorer, se PSN-2009-5. Nemnda uttalte at særforbruket omfatter utgifter til en rekke grunnleggende og felles nødvendighetsformål som mat, transport, ferier, husholdningsartikler, gaver etc. NPE la til grunn en skjevfordeling på 40/60 i årene 2006–2008, dvs. de årene avdøde ville vært hjemmeværende pensjonist og etterlatte fremdeles er i arbeid. Dette er begrunnet i ulikheter i forbruksmønsteret så lenge gjenlevende fremdeles er i arbeid. Nemnda er av den oppfatning at dette er rimelig,men finner i likhet med NPE ikke grunnlag for å foreta noen ytterligere skjevfordeling etter 2008.
Tilsvarende synspunkter er lagt til grunn i andre nemndsavgjørelser. En slik fremgangsmåte kan bidra til likebehandling, hvilket er sentralt i pasientskadeerstatningsretten. Det er imidlertid viktig å holde fast ved utgangspunktet om at størrelsen på særforbruket skal fastsettes konkret, og at bruken av slike «presumsjonsregler» forbeholdes de tilfellene hvor faktum ikke gir tilstrekkelig grunnlag for individuelle vurderinger.
Se for ekesmpel PSN-2022-7574 hvor avdøde avdøde etterlot seg ektefelle og to barn. Ettersom avdødes inntekter gikk til sparing/formueoppbygging, innebar dette at midler ble holdt utenfor hva som anses som forsørgelse av etterlatte. Nemnda kom til at det derfor var grunnlag for å sette særforbruket høyere enn normaltilfellene, og særforbruket ble satt til 40 %. Nemnda la til at familien ikke ville ha problemer med å opprettholde tilvant levestandard med den tilkjente erstatningen. Tilsvarende synspunkter er lagt til grunn i PSN-2024-3757 hvor avdødes særforbruk ble satt til 60% på bakgrunn av avdødes høye innetekt, og at en ikke uvesentlig del av avdødes inntekter gikk til sparing/formueoppbygging, noe som innebar at midler ble holdt utenfor hva som anses som forsørgelse av etterlatte.
Motsatt var tilfellet i ENV-2017-2502, hvor Erstatningsnemnda kom til at særforbruket skulle settes til 20% på grunn av avdødes lave disponible inntekt og antall barn.
Inntektssituasjonen etter dødsfallet
Utgangspunkter
Fastleggingen av inntektssituasjonen etter dødsfallet beror på en konkret vurdering, i likhet med kartleggingen av inntektssituasjonen før dødsfallet. Forskjellen er at oppmerksomheten nå er rettet mot gjenlevendes inntekt. Den danner utgangspunktet for vurderingen. Likningspapirer, selvangivelser mv. er sentrale i bevisvurderingen.
I vurderingen av skadelidtes inntekter etter dødsfallet, må det også ses hen til de offentlige ytelsene som er blitt utløst ved avdødes bortgang, jf. skl. § 3-4 andre ledd tredje punktum, jf. skl. § 3-1 tredje ledd. Det vises til punktet nedenfor om fradragsposter, som må ses i sammenheng med denne delen av fremstillingen.
Siden nettometoden skal anvendes, må det også her gjøres fradrag for blant annet inntektsskatt. Hermå det tas hensyn til om gjenlevende – som enslig forsørger for barn som ikke har fylt 18 år ved utgangen av inntektsåret – vil bli liknet i klasse 2, jf. sktl. § 15-4 andre ledd bokstav b. Fradragsspørsmålene utdypes nedenfor.
Gjenlevendes omstillingsplikt
I kartleggingen av inntektssituasjonen etter dødsfallet er det ikke bare relevant å se hen til etterlattes faktiske inntekter; også inntektsmulighetene skal hensyntas. De etterlatte har en tapsbegrensningsplikt. I den utstrekning de har en evne til selvforsørgelse, skal det tas hensyn til denne ved erstatningsberegningen. Sentralt her er omstillingsplikten. Som fremhevet i Skrova havn (HR-2011-1805-A) skal det «legges vekt på den etterlattes mulighet til selvforsørgelse», noe som «henger sammen med lovgivernes forutsetning om at voksne friske mennesker er i stand til å forsørge seg selv» (avsnitt 27). Gjenlevende plikter å bidra til egen forsørging – innen de rammene vedkommende rimeligvis kan makte. Dette gjelder både i forhold til å skaffe inntekter og å utføre hjemme-/ omsorgsarbeid.
Avsnittet her omhandler omstillingsplikten i forhold til å utnytte utearbeidsevnen. I vurderingen av de etterlattes muligheter til selvforsørging, må det tas hensyn til flere forhold. I helhetsvurderingen må det ses hen til momenter som gjenlevendes formue og fremtidige inntektsevne. Ved evnevurderingen er alder, utdanning og tidligere yrkeserfaring sentrale faktorer, sml. prinsippet i skl. § 3-1 andre ledd første punktum.
Dersom gjenlevende blir sittende alene igjen med ansvaret for små barn, må også dette tas med i helhetsvurderingen. Så lenge barnet er mindreårig, kan dette midlertidig begrense den praktisk utnyttbare evnen til å skaffe seg inntektsgivende arbeid (her: for perioden etter dødsfallet).811 Analysen av retts- og nemndspraksis viser at dette kan være et viktig moment, se utdypingen av typesituasjon 1 rett nedenfor. I forhold til å begrense utgiftene, går omstillingsplikten som hovedregel ikke så langt at etterlatte plikter å flytte til en billigere bolig, med mindre familieboligen for eksempel er særlig kostnadskrevende.
I kartleggingen av inntektssituasjonen etter dødsfallet er det ikke bare relevant å se hen til etterlattes faktiske inntekter; også inntektsmulighetene skal hensyntas. De etterlatte har en tapsbegrensningsplikt. I den utstrekning de har en evne til selvforsørgelse, skal det tas hensyn til denne ved erstatningsberegningen. Sentralt her er omstillingsplikten. Som fremhevet i Skrova havn (HR-2011-1805-A) skal det «legges vekt på den etterlattes mulighet til selvforsørgelse», noe som «henger sammen med lovgivernes forutsetning om at voksne friske mennesker er i stand til å forsørge seg selv» (avsnitt 27). Gjenlevende plikter å bidra til egen forsørging – innen de rammene vedkommende rimeligvis kan makte. Dette gjelder både i forhold til å skaffe inntekter og å utføre hjemme-/ omsorgsarbeid.
Avsnittet her omhandler omstillingsplikten i forhold til å utnytte utearbeidsevnen. I vurderingen av de etterlattes muligheter til selvforsørging, må det tas hensyn til flere forhold. I helhetsvurderingen må det ses hen til momenter som gjenlevendes formue og fremtidige inntektsevne. Ved evnevurderingen er alder, utdanning og tidligere yrkeserfaring sentrale faktorer, sml. prinsippet i skl. § 3-1 andre ledd første punktum.
Dersom gjenlevende blir sittende alene igjen med ansvaret for små barn, må også dette tas med i helhetsvurderingen. Så lenge barnet er mindreårig, kan dette midlertidig begrense den praktisk utnyttbare evnen til å skaffe seg inntektsgivende arbeid (her: for perioden etter dødsfallet).811 Analysen av retts- og nemndspraksis viser at dette kan være et viktig moment, se utdypingen av typesituasjon 1 rett nedenfor. I forhold til å begrense utgiftene, går omstillingsplikten som hovedregel ikke så langt at etterlatte plikter å flytte til en billigere bolig, med mindre familieboligen for eksempel er særlig kostnadskrevende.
Omstillingstidens lengde
Når det gjelder omstillingstidens lengde, må også denne vurderes konkret. Rettspraksis og nemndspraksis har utviklet retningslinjer for skjønnet, hvor det avgjørende er når det med rimelighet kan forventes at gjenlevende vil være i stand til å forsørge seg selv. Det skilles mellom ulike typetilfeller. Et hovedskille går mellom etterlatte med og uten mindreårige barn.
Typesituasjon 1. Gjenlevende har ansvar for mindreårig(e) barn
I erstatningsrettslig sammenheng anses barn for å være selvforsørgende fra de fyller 19 år, med mindre det foreligger særskilte grunner for noe annet. Fra barnet fyller 19 år anses normalt også avdødes ektefelle for å kunne bidra til egenforsørging, det vil si etter å ha oppfylt sin forsørgelsesplikt (18 år + 1 år slik at barnet kan ferdigstille eventuell videregående skole). Dette ble lagt til grunn i Bastrup (Rt. 1998 s. 639), hvor førstvoterende for flertallet ordlegger seg slik:
«Ved fastsettelsen av tapet må hensyntas de etterlattes mulighet til omstilling og til selv å sørge for et passende underhold, jf § 3-4 annet ledd 1. punktum. Det er enighet mellom partene om at forsørgelsen av B [sønnen] opphører i 2008 når han er 19 år. Det legger jeg til grunn. For ektefellen står kravet til omstilling og evnen til selvforsørgelse sentralt. I Rt. 1976 s. 1302 la Høyesterett vekt på at gjenlevende ektefelle etter hvert måtte basere seg på i det alt vesentlige å klare seg selv. A [gjenlevende ektemann] ble alene med et barn på ett og ett halvt år. Det er ikke tvilsomt at Ds død har ført til forsørgertap også for A. Hans evne til selvforsørgelse må anses redusert frem til gutten er 19 år i 2008.» (s. 647)
Synspunktet er videreført og stadfestet i Biri (Rt. 2002 s. 673, på s. 680), og er fulgt opp i en rekke underretts- og nemndsavgjørelser. Se for eksempel LF-2023-5509. Lengstlevende ektefelle var erklært 100% ufør, og hadde ingen ervervsmessig omstillingsevne. Lagmannsretten la likevel til grunn at når barna ikke lenger skulle forsørges ville hun ha et godt livsgrunnlag på full uførepensjon, og hun måtte i så måte sammenliknes med personer som er i full jobb. Omstillingsperioden ble satt tilsvarende den perioden hun hadde forsørgerplikt for yngste barn, som var ti år.
Min analyse av nemndspraksis viser at det skal atskillig til før nemnda fraviker utgangspunktet, slik at det tilkjennes erstatning ut over «19-årsgrensen». Dette utgangspunktet er formulert i eksempelvis PSN-2024-9384 med videre henvisninger. Gjennomgangen av vedtaksmaterialet etterlater inntrykk av en relativt restriktiv linje,se blant annet PSN-2024-10737 hvor Nemnda ikke fan grunnlag for å fravike den klare hovedregelen om at erstatningen beregnes frem til fylte 19 år. I enkelte saker er det åpnet for unntak i spesielle tilfeller. Se til illustrasjon blant annet PSN-2006-652.
I erstatningsrettslig sammenheng anses barn for å være selvforsørgende fra de fyller 19 år, med mindre det foreligger særskilte grunner for noe annet. Fra barnet fyller 19 år anses normalt også avdødes ektefelle for å kunne bidra til egenforsørging, det vil si etter å ha oppfylt sin forsørgelsesplikt (18 år + 1 år slik at barnet kan ferdigstille eventuell videregående skole). Dette ble lagt til grunn i Bastrup (Rt. 1998 s. 639), hvor førstvoterende for flertallet ordlegger seg slik:
«Ved fastsettelsen av tapet må hensyntas de etterlattes mulighet til omstilling og til selv å sørge for et passende underhold, jf § 3-4 annet ledd 1. punktum. Det er enighet mellom partene om at forsørgelsen av B [sønnen] opphører i 2008 når han er 19 år. Det legger jeg til grunn. For ektefellen står kravet til omstilling og evnen til selvforsørgelse sentralt. I Rt. 1976 s. 1302 la Høyesterett vekt på at gjenlevende ektefelle etter hvert måtte basere seg på i det alt vesentlige å klare seg selv. A [gjenlevende ektemann] ble alene med et barn på ett og ett halvt år. Det er ikke tvilsomt at Ds død har ført til forsørgertap også for A. Hans evne til selvforsørgelse må anses redusert frem til gutten er 19 år i 2008.» (s. 647)
Synspunktet er videreført og stadfestet i Biri (Rt. 2002 s. 673, på s. 680), og er fulgt opp i en rekke underretts- og nemndsavgjørelser. Se for eksempel LF-2023-5509. Lengstlevende ektefelle var erklært 100% ufør, og hadde ingen ervervsmessig omstillingsevne. Lagmannsretten la likevel til grunn at når barna ikke lenger skulle forsørges ville hun ha et godt livsgrunnlag på full uførepensjon, og hun måtte i så måte sammenliknes med personer som er i full jobb. Omstillingsperioden ble satt tilsvarende den perioden hun hadde forsørgerplikt for yngste barn, som var ti år.
Min analyse av nemndspraksis viser at det skal atskillig til før nemnda fraviker utgangspunktet, slik at det tilkjennes erstatning ut over «19-årsgrensen». Dette utgangspunktet er formulert i eksempelvis PSN-2024-9384 med videre henvisninger. Gjennomgangen av vedtaksmaterialet etterlater inntrykk av en relativt restriktiv linje,se blant annet PSN-2024-10737 hvor Nemnda ikke fan grunnlag for å fravike den klare hovedregelen om at erstatningen beregnes frem til fylte 19 år. I enkelte saker er det åpnet for unntak i spesielle tilfeller. Se til illustrasjon blant annet PSN-2006-652.
Typesituasjon 2. Avdøde etterlater seg en samlivspartner og voksne barn
For etterlatte uten mindreårige barn viser nemndspraksis at utgangspunktet er en omstillingsperiode på 5-7 år, se PSN-2024-1422 og PSN-2024-5232. I sistnevnte uttalte nemnda følgende:
«Som et utgangspunkt mener nemnda at den tidligere erstatningsperioden på 7 år gjelder etterlatte over 75 år. Disse vil etter nemndas syn ha behov for en noe lengre periode til å omstille seg den nye situasjonen i lys av sin alder og sannsynlige arbeidsfordeling i hjemmet. Etterlatte mellom 50 og 75 år, skal ha behov for en noe kortere omstillingsperiode. I et normaltilfelle mener nemnda en erstatningsperiode på skjønnsmessige 5 år er tilstrekkelig tid til å omstille seg etter dødsfallet. For etterlatte under 50 år foreligger lite retts- og nemndspraksis. I lys av vurderingen ovenfor mener nemnda at en erstatningsperiode på skjønnsmessige 2 år gir tilstrekkelig tid til å omstille seg for denne gruppen av etterlatte.»
Det må imidlertid foretas en konkret vurdering av om omstillingsperioden skal forlenges basert på i hvilken grad etterlatte har en evne til økonomisk å omstille seg etter dødsfallet. I nevnte PSN-2024-5232 ble omstillingsperioden satt til 6 år. Nemnda viste til at avdøde var over 80 år da hun døde og at det ikke er andre forhold som tilsier en lengre omstillingsperiode.
I TAGD-2023-83491 mistet etterlatte sin kone da da han var 60 år. Til tross for helseplager fant ikke tingretten at helsesituasjonen var av et slikt omfang at omstilllingsperioden skulle forlenges utover 7 år for det økonomiske forsørgertapet. Retten viste til at etterlatte etter dødsfallet hadde flyttet til en kårbolig med mindre ansvar og forpliktelser, og at det nettopp er en slik økonomisk tilpasning som den begrensede tapsperioden legger opp til.
Det må imidlertid foretas en konkret vurdering hvor øvrige omstendigheter kan tilsi en lenger omstillingsperiode. I LG-2020-70580 var gjenlevende ektefelle 59 år og hadde på grunn av manglende utdanning og arbeidserfaring i liten grad vært i stand til å øke eget inntektsgrunnlag. Hun hadde gått over på alderspensjon med ytterligere reduksjon i inntektsgrunnlaget. I tillegg pekte lagmannsretten på at ektefellene på dødstidspunktet hadde en relativt stor gjeldsbelastning med påfølgende høye lånekostnader. Lagmannsretten satt omstillingsperioden til 10 år.
Ved fastsettelse av omstillingsperioden kan det også tas hensyn til evnen til å klare seg i hjemmet (hjemmearbeid). I normaltilfellene vil 5 år i utgangspunktet gi en tilstrekkelig periode til å omstille seg ut fra det praktiske forsørgertapet etter dødsfallet, se PSN-2025-4821. Nemnda la vekt på at etterlatte hadde bistått avdøde i hverdagen, og nå hadde funnet seg en mer egnet bolig. Etter Nemndas syn tilsa dette at etterlatte hadde god omstillingsevne, og satt omstillingsperioden for hjemmearbeidstap til 5 år. Det må imidlertid foretas en konkret vurdering av om omstillingsevnen for det praktiske arbeidet skal forlenges.
I N2010/0084 aksepterte Nemnda en omstillingsperiode på ti år for økonomisk forsørgertap, og en omstillingsperiode på seks og et halvt år for hjemmearbeidstap. I N2008/0320 var omstillingsperioden for økonomisk forsørgertap ti år, mens den for hjemmearbeidstap var 15 år. Sistnevnte avgjørelse reflekterer her ingen etablert nemndspraksis. Se nærmere om Bastrup-tillegget i eget punkt nedenfor.
For etterlatte uten mindreårige barn viser nemndspraksis at utgangspunktet er en omstillingsperiode på 5-7 år, se PSN-2024-1422 og PSN-2024-5232. I sistnevnte uttalte nemnda følgende:
«Som et utgangspunkt mener nemnda at den tidligere erstatningsperioden på 7 år gjelder etterlatte over 75 år. Disse vil etter nemndas syn ha behov for en noe lengre periode til å omstille seg den nye situasjonen i lys av sin alder og sannsynlige arbeidsfordeling i hjemmet. Etterlatte mellom 50 og 75 år, skal ha behov for en noe kortere omstillingsperiode. I et normaltilfelle mener nemnda en erstatningsperiode på skjønnsmessige 5 år er tilstrekkelig tid til å omstille seg etter dødsfallet. For etterlatte under 50 år foreligger lite retts- og nemndspraksis. I lys av vurderingen ovenfor mener nemnda at en erstatningsperiode på skjønnsmessige 2 år gir tilstrekkelig tid til å omstille seg for denne gruppen av etterlatte.»
Det må imidlertid foretas en konkret vurdering av om omstillingsperioden skal forlenges basert på i hvilken grad etterlatte har en evne til økonomisk å omstille seg etter dødsfallet. I nevnte PSN-2024-5232 ble omstillingsperioden satt til 6 år. Nemnda viste til at avdøde var over 80 år da hun døde og at det ikke er andre forhold som tilsier en lengre omstillingsperiode.
I TAGD-2023-83491 mistet etterlatte sin kone da da han var 60 år. Til tross for helseplager fant ikke tingretten at helsesituasjonen var av et slikt omfang at omstilllingsperioden skulle forlenges utover 7 år for det økonomiske forsørgertapet. Retten viste til at etterlatte etter dødsfallet hadde flyttet til en kårbolig med mindre ansvar og forpliktelser, og at det nettopp er en slik økonomisk tilpasning som den begrensede tapsperioden legger opp til.
Det må imidlertid foretas en konkret vurdering hvor øvrige omstendigheter kan tilsi en lenger omstillingsperiode. I LG-2020-70580 var gjenlevende ektefelle 59 år og hadde på grunn av manglende utdanning og arbeidserfaring i liten grad vært i stand til å øke eget inntektsgrunnlag. Hun hadde gått over på alderspensjon med ytterligere reduksjon i inntektsgrunnlaget. I tillegg pekte lagmannsretten på at ektefellene på dødstidspunktet hadde en relativt stor gjeldsbelastning med påfølgende høye lånekostnader. Lagmannsretten satt omstillingsperioden til 10 år.
Ved fastsettelse av omstillingsperioden kan det også tas hensyn til evnen til å klare seg i hjemmet (hjemmearbeid). I normaltilfellene vil 5 år i utgangspunktet gi en tilstrekkelig periode til å omstille seg ut fra det praktiske forsørgertapet etter dødsfallet, se PSN-2025-4821. Nemnda la vekt på at etterlatte hadde bistått avdøde i hverdagen, og nå hadde funnet seg en mer egnet bolig. Etter Nemndas syn tilsa dette at etterlatte hadde god omstillingsevne, og satt omstillingsperioden for hjemmearbeidstap til 5 år. Det må imidlertid foretas en konkret vurdering av om omstillingsevnen for det praktiske arbeidet skal forlenges.
I N2010/0084 aksepterte Nemnda en omstillingsperiode på ti år for økonomisk forsørgertap, og en omstillingsperiode på seks og et halvt år for hjemmearbeidstap. I N2008/0320 var omstillingsperioden for økonomisk forsørgertap ti år, mens den for hjemmearbeidstap var 15 år. Sistnevnte avgjørelse reflekterer her ingen etablert nemndspraksis. Se nærmere om Bastrup-tillegget i eget punkt nedenfor.
Fradragsposter
Ved utmålingen må det gjøres fradrag for forskjellige typer ytelser, jf. skl. § 3-4 andre ledd tredje punktum. Den bestemmer at «§ 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende». Det gjøres fradrag «krone for krone» for ytelser fra folketrygden og pensjoner som nevnt i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum. Det følger allerede av differansebetraktningen som nevnt ovenfor, at det skal tas hensyn til ytelser som etterlatte får som følge av dødsfallet. Sml. presiseringen i NOU 1994: 20 s. 56.
Ytelsene kan likestilles med etterlattes lønnsinntekt (sml. Lødrup 1999 s. 471). Ved vurderingen av hva som står til rådighet for de etterlatte, må det gjøres fradrag for skatten. Her anvendes nettomodellen som ved beregningen av årstapet i basisåret.
Når det gjelder ytelser til ektefellen, er det særlig overgangsstønad etter ftrl. § 15-6 og etterlattepensjon etter folketrygdloven kapittel 17 som kommer til fradrag «krone for krone».
Ved utmålingen må det gjøres fradrag for forskjellige typer ytelser, jf. skl. § 3-4 andre ledd tredje punktum. Den bestemmer at «§ 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende». Det gjøres fradrag «krone for krone» for ytelser fra folketrygden og pensjoner som nevnt i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum. Det følger allerede av differansebetraktningen som nevnt ovenfor, at det skal tas hensyn til ytelser som etterlatte får som følge av dødsfallet. Sml. presiseringen i NOU 1994: 20 s. 56.
Ytelsene kan likestilles med etterlattes lønnsinntekt (sml. Lødrup 1999 s. 471). Ved vurderingen av hva som står til rådighet for de etterlatte, må det gjøres fradrag for skatten. Her anvendes nettomodellen som ved beregningen av årstapet i basisåret.
Når det gjelder ytelser til ektefellen, er det særlig overgangsstønad etter ftrl. § 15-6 og etterlattepensjon etter folketrygdloven kapittel 17 som kommer til fradrag «krone for krone».
For barna vil det skje fradrag for barnepensjonen etter folketrygdloven kapittel 18. Her skal det gjøres fradrag krone for krone, jf. Jørgensen (Rt. 1997 s. 390, se især s. 398). Etter ftrl. § 18-5 første ledd skal pensjonen for det første barnet utgjøre 40 prosent av grunnbeløpet. Pensjonen for hvert av de øvrige barna utgjør 25 prosent av G.
Videre nevnes ordningen med utvidet barnetrygd, jf. lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd (barnetrygdloven, forkortet btrl.) § 9 første ledd andre punktum. Barnetrygden er ikke en sosialforsikring som finansieres ved trygdeavgifter. Ordningen dekkes over statsbudsjettet og må ses som en del av skattesystemet. Den som har mange barn å forsørge, og derfor har lavere skatteevne, får utbetalinger direkte fra barnetrygden. Det skal gjøres «krone for krone»-fradrag for den ekstra barnetrygden som utløses av dødsfallet, jf. Jørgensen (Rt. 1997 s. 390, se især s. 398). For en gjenlevende ektefelle som har krav på forsørgertapserstatning kan det bli fradrag for grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg etter ftrl. § 17-7 (sSml. påpekningen i NOU 2011: 16 s. 353).
Pensjonsytelsene fra kollektive pensjonsordninger som ble utløst av dødsfallet, kommer til fradrag (anses som en del av inntektsgrunnlaget).
Også «kan»-fradragsregelen i skl. § 3-1 tredje ledd andre punktum gjelder tilsvarende ved utmåling av forsørgertapserstatning. Det følger av skl. § 3-4 andre ledd tredje punktum, som viser til hele bestemmelsen i skl. § 3-1 tredje ledd (med andre ord begge fradragsreglene). I første rekke vil dette være individuelle pensjonsforsikringer og forsikringer ellers som utløses ved dødsfallet. Det vanlige er ulykkesforsikringer eller livsforsikringer med kapitaloppsparing. Se nærmere om «kan»-fradragsregelen i Personskadeportalens kap. 18, hvor blant annet den avklarende dommen Føflekk-kreft (HR-2023-268-A) er omtalt.
For barna vil det skje fradrag for barnepensjonen etter folketrygdloven kapittel 18. Her skal det gjøres fradrag krone for krone, jf. Jørgensen (Rt. 1997 s. 390, se især s. 398). Etter ftrl. § 18-5 første ledd skal pensjonen for det første barnet utgjøre 40 prosent av grunnbeløpet. Pensjonen for hvert av de øvrige barna utgjør 25 prosent av G.
Videre nevnes ordningen med utvidet barnetrygd, jf. lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd (barnetrygdloven, forkortet btrl.) § 9 første ledd andre punktum. Barnetrygden er ikke en sosialforsikring som finansieres ved trygdeavgifter. Ordningen dekkes over statsbudsjettet og må ses som en del av skattesystemet. Den som har mange barn å forsørge, og derfor har lavere skatteevne, får utbetalinger direkte fra barnetrygden. Det skal gjøres «krone for krone»-fradrag for den ekstra barnetrygden som utløses av dødsfallet, jf. Jørgensen (Rt. 1997 s. 390, se især s. 398). For en gjenlevende ektefelle som har krav på forsørgertapserstatning kan det bli fradrag for grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg etter ftrl. § 17-7 (sSml. påpekningen i NOU 2011: 16 s. 353).
Pensjonsytelsene fra kollektive pensjonsordninger som ble utløst av dødsfallet, kommer til fradrag (anses som en del av inntektsgrunnlaget).
Også «kan»-fradragsregelen i skl. § 3-1 tredje ledd andre punktum gjelder tilsvarende ved utmåling av forsørgertapserstatning. Det følger av skl. § 3-4 andre ledd tredje punktum, som viser til hele bestemmelsen i skl. § 3-1 tredje ledd (med andre ord begge fradragsreglene). I første rekke vil dette være individuelle pensjonsforsikringer og forsikringer ellers som utløses ved dødsfallet. Det vanlige er ulykkesforsikringer eller livsforsikringer med kapitaloppsparing. Se nærmere om «kan»-fradragsregelen i Personskadeportalens kap. 18, hvor blant annet den avklarende dommen Føflekk-kreft (HR-2023-268-A) er omtalt.
Særlig om betydning av at barnet får ny forsørger
Det kan spørres hvilken betydning det har for erstatningskravet at andre enn den som forsørget barnet på dødsfallstidspunktet, helt eller delvis overtar forsørgelsen. Barnet kan for eksempel bo hos besteforeldre eller den andre forelderen (der foreldrene ikke bodde sammen).
Dette var hovedspørsmålet i Biri (Rt. 2002 s. 673). En uførepensjonert og hjemmeværende enslig forsørger ble drept i en bilulykke. Etter ulykken fortsatte sønnen å bo hos sin mormor i fire år. Deretter flyttet han til faren, som overtok omsorgen og ble tilkjent foreldreansvaret. I vurderingen av om det skulle tas hensyn til den nye forsørgerens bidrag, ble det vist til ordlyden i skl. § 3-4 andre ledd, forarbeider (Innst. E. 1971 s. 60, se dommens s. 677), juridisk teori (Nygaard 2000a (5. utg.) s. 153 og Lødrup 1999 (4. utg.) s. 470–471, se dommens s. 678) og reelle hensyn. Førstvoterende ordla seg slik:
Etter min mening synes regelen om at forsørging fra andre faller utenom skadeoppgjøret, å ha gode grunner for seg. Etter skadeserstatningsloven § 3-4 er det den etterlatte som faktisk var forsørget av avdøde, som er gitt et krav på erstatning. Det å overta forsørgingen av et barn vil måtte medføre utgifter, men skadeserstatningsloven kan ikke oppfattes slik at den nye forsørger er gitt noe erstatningsrettslig vern. Dermed bør lovens ordning være – slik ordlyd og forarbeider tydelig peker i retning av – at barnet har erstatningskravet, og dermed settes i stand til å stille midler til disposisjon for den som overtar forsørgerrollen. Dette må også gjelde der det ved mors død er far som trer inn i forsørgerrollen. Men der han tidligere har bidratt til forsørgingen, vil dette gi seg utslag ved beregningen av forsørgertapet. (s. 678)
Barnet ble dermed tilkjent forsørgertapserstatning.
Omsorgs- og /hjemmearbeidstap. Bastrup-tillegget
– den andre hovedkomponenten i forsørgertapet
Hovedlinjer
Rettslige utgangspunkter
Den avdøde kan ha bidratt med arbeid i hjemmet, herunder omsorg for barn. Dette utgjør den andre hovedkomponenten – det såkalte Bastrup-tillegget – som skal behandles her. For en innføring i de generelle prinsippene for utmåling av forsørgertap, vises det blant annet til Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 529–537 og 547–548, samt Nygaard 2007 s. 140–156.
Etter skl. § 3-4 andre ledd tredje punktum gjelder hjemmearbeidsregelen i skl. § 3-1 andre ledd andre punktum også ved forsørgertap. Det vises til punkt 11.5 foran. Det må imidlertid gjøres en rekke særegne modifikasjoner, og den matematiske modellen blir derfor ikke den praktiske hovedregelen. Man står i stedet overfor utpreget skjønnsmessige vurderinger. Dette har sammenheng med vanskelighetene ved å kvantifisere verdien av omsorgsarbeid, selv om det har en økonomisk dimensjon (kan til en viss grad kjøpes) (Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 547).
Det er kun forsørgelsesdelen av avdødes hjemme- og omsorgsarbeid som er erstatningsvernet. Høyesterett fremhevet dette i Bastrup (Rt. 1998 s. 639). Saken gjaldt erstatningsoppgjør for tap av forsørger etter en trafikkulykke. Den avdøde kvinnen var deltidsansatt, og etterlot seg mann og en mindreårig sønn (halvannet år da mor gikk bort). Førstvoterende uttalte at «[d]et som skal erstattes i vår sak er ikke verdien av Linda Bastrups arbeid i hjemmet, men den delen av hennes arbeid i hjemmet som er å anse som forsørgelse av familiemedlemmene» (s. 647).
Forarbeidene presiserer hva som skal regnes som forsørgelse, som en forutsetning for at det skal foreligge et forsørgertap. Det kreves at «den hjemmearbeidende har ytet en innsats til det felles underhold som overstiger verdien av hva han selv har mottatt i form av klær, kost, husrom mv.» (Innst. E. 1971 s. 60, se dommens s. 677, jf. Nygaard 2000 s. 135 og Lødrup 1999 s. 470–471). I hvilken utstrekning avdøde ville ha bidratt til forsørgelse i form av hjemme- og omsorgsarbeid, må vurderes konkret.
Erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden.
Erstatning for tap i inntekt og framtidig erverv fastsettes særskilt og under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen.
Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke og for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers.
Har skadelidte på skadevirkningstidspunktet ikke fylt 19 år, utmåles erstatningen for varig tap i erverv etter § 3-2 a.
Utmåling, tapsbegrensning og konkretisering i Bastrup-dommen
Forsørgertapserstatningen skal utmåles under hensyn til de etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørgelse, jf. skl. § 3-4 andre ledd første punktum. Ved fastsettelsen av erstatningen må det tas hensyn til etterlattes muligheter for omstilling og til selv å sørge for et passende underhold. Dette innebærer at den etterlatte etter en viss alder må bidra til sin egen forsørgelse, som ledd i ivaretakelsen av tapsbegrensningsplikten. Den etterlatte kan dermed få en lavere erstatning enn verdien av den bortfalte forsørgelsen.
Bastrup (Rt. 1998 s. 639) illustrerer dette. Her ble hjemme- og omsorgsarbeidet verdsatt med 50 000 kroner årlig frem til sønnen fylte 15 år (98 460 kroner i 2026-beløp). Etter dette, og frem til sønnen fylte 18 år, ble arbeidet erstattet med 25 000 kroner årlig (49 230 kroner i 2026-beløp). Det ble ikke gitt Bastrup-tillegg for tiden etter at sønnen fylte 19 år. Hjemme- og omsorgsarbeid som avdøde ville ha utført etter dette tidspunktet, ble derfor ikke erstattet.
Beløpet ble tilkjent far og sønn i fellesskap, fordelt med 2/3 til faren og 1/3 til sønnen (Rt. 1998 s. 639 s. 649). I utmålingen vektla retten behovet for tilsyn med barnet og nødvendigheten av å kunne kjøpe tjenester til hjelp i hjemmet (Rt. 1998 s. 639 s. 648). Verdien av avdødes hjemme- og omsorgsarbeid ble i likhet med lønnsinntekt redusert fordi gjenlevende måtte gå over i deltidsarbeid og være hjemme i en periode (Rt. 1998 s. 639 s. 649). Det samlede inntrykket er at flertallet (3–2) sterkt vektla gjenopprettelseshensynet, med sikte på å sikre de etterlatte en mulighet for å skaffe seg tilstrekkelig hjelp i hjemmet og tilsyn med barnet.
Aldersgrenser, særlige behov og tilpasning
Førstvoterende i Bastrup (Rt. 1998 s. 639) antok at «en vanlig grense for forsørging i dag kan settes til 19 år», og han taler om «den generelle 19-års grense» (s. 680). Her er det en sammenheng med lov om barn og foreldre (barnelova) 8. april 1981 nr. 7 § 68 andre ledd første punktum.
Det må imidlertid være adgang til å forlenge perioden noe utover 19-årsgrensen, forutsatt at det foreligger helt spesielle behov. Barnet kan for eksempel ha omfattende funksjonsbegrensninger, som bidrar til å sannsynliggjøre at avdøde ville ha ytt omsorgsarbeid ut over det normale (jf. blant annet NOU 2005: 14). Det nærmere innholdet i innretningstilpasningen må avgjøres konkret.
I vurderingen må det tas hensyn til blant annet en samlivspartners helse, og at det kan være behov for en viss tilpasning til den nye situasjonen i hjemmet. I Svanevik (Rt. 1976 s. 1302) uttalte førstvoterende at «han på grunn av daglig langt arbeidsfravær fra hjemmet, sviktende helse og også fordi han etter hvert blir eldre, fortsatt vil ha et visst behov for leiet hjelp i hjemmet» (s. 1305). Videre er det relevant å vektlegge om det foreligger særskilte omsorgsbehov, slik som i Biri (Rt. 2002 s. 673).
Evnen til omstilling kan – alt etter de konkrete forholdene – være større i forhold til arbeid i hjemmet enn for tradisjonelt inntektsgivende arbeid. I N2010/0084 uttalte Nemnda at «gjenlevende samboer (synes) å ha bedre forutsetninger for å omstille seg med hensyn til arbeid i hjemmet sammenliknet med omstillingsevne hva angår økonomisk forsørgelse». I denne saken ble det lagt til grunn en omstillingsperiode på seks og et halvt år.
Førstvoterende i Bastrup (Rt. 1998 s. 639) antok at «en vanlig grense for forsørging i dag kan settes til 19 år», og han taler om «den generelle 19-års grense» (s. 680). Her er det en sammenheng med lov om barn og foreldre (barnelova) 8. april 1981 nr. 7 § 68 andre ledd første punktum.
Det må imidlertid være adgang til å forlenge perioden noe utover 19-årsgrensen, forutsatt at det foreligger helt spesielle behov. Barnet kan for eksempel ha omfattende funksjonsbegrensninger, som bidrar til å sannsynliggjøre at avdøde ville ha ytt omsorgsarbeid ut over det normale (jf. blant annet NOU 2005: 14). Det nærmere innholdet i innretningstilpasningen må avgjøres konkret.
I vurderingen må det tas hensyn til blant annet en samlivspartners helse, og at det kan være behov for en viss tilpasning til den nye situasjonen i hjemmet. I Svanevik (Rt. 1976 s. 1302) uttalte førstvoterende at «han på grunn av daglig langt arbeidsfravær fra hjemmet, sviktende helse og også fordi han etter hvert blir eldre, fortsatt vil ha et visst behov for leiet hjelp i hjemmet» (s. 1305). Videre er det relevant å vektlegge om det foreligger særskilte omsorgsbehov, slik som i Biri (Rt. 2002 s. 673).
Evnen til omstilling kan – alt etter de konkrete forholdene – være større i forhold til arbeid i hjemmet enn for tradisjonelt inntektsgivende arbeid. I N2010/0084 uttalte Nemnda at «gjenlevende samboer (synes) å ha bedre forutsetninger for å omstille seg med hensyn til arbeid i hjemmet sammenliknet med omstillingsevne hva angår økonomisk forsørgelse». I denne saken ble det lagt til grunn en omstillingsperiode på seks og et halvt år.
Erstatningsnivå og utvikling i praksis
Endelig skal belyses selve erstatningsnivået, med utgangspunkt i Bastrup (Rt. 1998 s. 639). Her ble det årlige forsørgertapet for hjemme- og omsorgsarbeidet fastsatt til 50 000 kroner (98 460 i 2026-kroner) frem til sønnen fylte ti år, og deretter halvert for de resterende åtte årene. Dette ble kapitalisert til 400 000 kroner (787 670 i 2026-kroner i 2026-kroner).
Analysene viser at særlig Bastrup (Rt. 1998 s. 639) har vært retningsgivende for tolkningen av utmålingsreglene og for nivået på hjemme- og omsorgserstatningen. Min gjennomgang av retts- og nemndspraksis avdekker at Høyesteretts beløpsfiksering fra 50 000/25 000 kroner har satt tydelige spor i senere avgjørelser. Også i saker der det konkrete faktum har begrunnet avvik fra Bastrup (Rt. 1998 s. 639) og Biri (Rt. 2002 s. 673), er de tilkjente beløpene ofte lagt nær nivået i høyesterettsdommene.
Retts- og nemndspraksis viser at de årlige erstatningsnivåene har økt fra 50 000/25 000 kroner med omtrent 5 000 kroner årlig rundt 2007/2008 og igjen i 2016. I nyere nemndspraksis er det lagt til grunn at erstatningsnivået burde justeres til 65 000 kroner frem til og med det året barnet fyller 10 år, og 35 000 kroner frem til og med det året barnet fyller 19 år.
Samfunnsutviklingen og mindre tradisjonelle kjønnsroller vil påvirke beregningen, slik at det ikke gjøres en oppjustering ut fra konsumprisindeksen eller endringer i folketrygdens grunnbeløp alene, se PSN-2024-10737 og PSN-2024-7475. I begge avgjørelsene hadde etterlatte omsorg for ett barn, og Nemnda satt erstatningsnivået til henholdsvis 65 000 kroner (før fylte 10) og 35 000 kroner (etter fylte 10).
I PSN-2024-3757 ble erstatningen fastsatt noe lavere (60 000). Nemnda la vekt på at etterlattes bidrag til den praktiske forsørgelsen var større enn avdødes bidrag.
I saker hvor etterlatte er voksen uten ansvar for barn under 19, har retts- og nemndspraksis bygget på et årlig erstatningsnivå for praktisk omsorg på 8 000 kroner fra 2014, og prisutviklingen som har funnet sted etter dette. I nyere nemndspraksis er det lagt til grunn at det generelle erstatningsnivået i et normaltilfelle burde justeres til 10 000 kroner årlig, se eksempelvis PSN-2023-3563. Nemnda kom til at avdøde og etterlatte bidro like mye til den praktiske forsørgelsen, og erstatningsnivået ble derfor satt til 10 000 kroner. Dette er fulgt opp i senere nemndspraksis.
Det må likevel foretas en konkret vurdering, se til illustrasjon PSN-2024-5232 hvor Nemnda anså at en erstatning på 8 000 kroner for det praktiske forsørgertapet var høyt, sett hen til avdødes alder og øvrige helseplager.
Erstatningsnivået skal til en viss grad harmonere med erstatningsnivået til direkte skadelidte for redusert evne til arbeid i hjemme, se PSN-2023-3563. I den konkrete saken ble erstatningsnivået satt til 10 000 kroner. Det ble lagt til grunn at begge ektefellene hadde bidratt like mye til den praktiske forsørgelsen, og at var begge ektefellene var i arbeid på dødstidspunktet.
Flerbarnstilfeller. «Avgiverperspektiv» og mottakerperspektiv» – et analyseverktøy
Problemstilling og rettslig utgangspunkt
Ved dødsfall hvor avdøde etterlater seg flere barn, oppstår det særlige spørsmål knyttet til utmålingen av forsørgertapserstatning. Det grunnleggende rettslige utgangspunktet er at hver etterlatt skal ha dekket sitt individuelle tap som følge av bortfallet av forsørgeren, slik dette blant annet er lagt til grunn i Bastrup (Rt. 1998 s. 639). Hvordan dette utgangspunktet skal operasjonaliseres i flerbarnstilfeller, er imidlertid ikke entydig avklart i rettskildene. Tidligere nemndspraksis viser ulike tilnærminger, se blant annet N2009/0086 og N2009/0227. Dette tilsier at det er behov for en mer systematisk analyse av de underliggende modellene for utmåling.
Ved dødsfall hvor avdøde etterlater seg flere barn, oppstår det særlige spørsmål knyttet til utmålingen av forsørgertapserstatning. Det grunnleggende rettslige utgangspunktet er at hver etterlatt skal ha dekket sitt individuelle tap som følge av bortfallet av forsørgeren, slik dette blant annet er lagt til grunn i Bastrup (Rt. 1998 s. 639). Hvordan dette utgangspunktet skal operasjonaliseres i flerbarnstilfeller, er imidlertid ikke entydig avklart i rettskildene. Tidligere nemndspraksis viser ulike tilnærminger, se blant annet N2009/0086 og N2009/0227. Dette tilsier at det er behov for en mer systematisk analyse av de underliggende modellene for utmåling.
Presentasjon av en hjelpeskisse (M. Kjelland)
Den venstre delen av figuren viser avgiverperspektivet, mens den høyre viser mottakerperspektivet. Av fremstillingshensyn er verdien av avdødes hjemme- og omsorgsarbeid satt til 50 000 kroner. Avdøde etterlater seg tre barn.
Etter et rent avgiverperspektiv skal Bastrup-tillegget deles på de tre barna, som får avrundet 16 700 kroner hver.
Etter mottakerperspektivet skal hver enkelt derimot ha hele verdien på sin hånd. Anvendes en slik 1:1-målestokk, tilkjennes totalt tre Bastrup-tillegg av 50 000 kroner, som samlet utgjør 150 000 kroner.
Eksemplet viser at en slik fremgangsmåte vil kunne være (relativt) kostbar for skadevolder/ forsikringsselskapet, sammenliknet med de nivåene man ser i dagens praksis.
Den venstre delen av figuren viser avgiverperspektivet, mens den høyre viser mottakerperspektivet. Av fremstillingshensyn er verdien av avdødes hjemme- og omsorgsarbeid satt til 50 000 kroner. Avdøde etterlater seg tre barn.
Etter et rent avgiverperspektiv skal Bastrup-tillegget deles på de tre barna, som får avrundet 16 700 kroner hver.
Etter mottakerperspektivet skal hver enkelt derimot ha hele verdien på sin hånd. Anvendes en slik 1:1-målestokk, tilkjennes totalt tre Bastrup-tillegg av 50 000 kroner, som samlet utgjør 150 000 kroner.
Eksemplet viser at en slik fremgangsmåte vil kunne være (relativt) kostbar for skadevolder/ forsikringsselskapet, sammenliknet med de nivåene man ser i dagens praksis.
Mottakerperspektiv
Den første fremgangsmåten bygger på det som kan betegnes som «mottakerperspektivet». Utgangspunktet er her hvilke behov de etterlatte barna har for å kunne opprettholde sin tidligere levestandard. Bastrup-tillegget fastsettes på denne bakgrunn med sikte på å gi den enkelte etterlatte en erstatning som gjenoppretter den levestandarden vedkommende hadde før dødsfallet, slik dette ble utviklet i Bastrup (Rt. 1998 s. 639).
Et illustrerende eksempel er hvor avdødes hjemme- og omsorgsarbeid verdsettes til 50 000 kroner, og avdøde etterlater seg tre barn. Etter mottakerperspektivet vil hvert av barna da tilkjennes 50 000 kroner i erstatning. Beregningen skjer dermed individuelt for hvert barn, uten at det foretas en fordeling av en samlet omsorgsverdi.
Ved utmåling av forsørgertap etter standardforskriften skal erstatningen «beregnes særskilt for hvert barn», jf. forskriften § 6-2 andre ledd. Denne fremgangsmåten samsvarer godt med et mottakerperspektiv, ettersom vurderingen tar utgangspunkt i det enkelte barns behov.
Det er likevel tvilsomt om standarderstatningen fullt ut inkluderer omsorgselementet som ligger til grunn for Bastrup-tillegget. Dette tillegget ble i hovedsak utviklet gjennom rettspraksis, særlig i Bastrup (Rt. 1998 s. 639), og dermed etter både Utvalgsinnstillingen og standardforskriften av 1990, jf. Utvalgsinnstillingen (NOU 1987: 4) og forskrift 21. desember 1990 nr. 1027. Dette kan tilsi at omsorgsaspektet ikke er fullt ut innarbeidet i standardiseringsreglene.
Den første fremgangsmåten bygger på det som kan betegnes som «mottakerperspektivet». Utgangspunktet er her hvilke behov de etterlatte barna har for å kunne opprettholde sin tidligere levestandard. Bastrup-tillegget fastsettes på denne bakgrunn med sikte på å gi den enkelte etterlatte en erstatning som gjenoppretter den levestandarden vedkommende hadde før dødsfallet, slik dette ble utviklet i Bastrup (Rt. 1998 s. 639).
Et illustrerende eksempel er hvor avdødes hjemme- og omsorgsarbeid verdsettes til 50 000 kroner, og avdøde etterlater seg tre barn. Etter mottakerperspektivet vil hvert av barna da tilkjennes 50 000 kroner i erstatning. Beregningen skjer dermed individuelt for hvert barn, uten at det foretas en fordeling av en samlet omsorgsverdi.
Ved utmåling av forsørgertap etter standardforskriften skal erstatningen «beregnes særskilt for hvert barn», jf. forskriften § 6-2 andre ledd. Denne fremgangsmåten samsvarer godt med et mottakerperspektiv, ettersom vurderingen tar utgangspunkt i det enkelte barns behov.
Det er likevel tvilsomt om standarderstatningen fullt ut inkluderer omsorgselementet som ligger til grunn for Bastrup-tillegget. Dette tillegget ble i hovedsak utviklet gjennom rettspraksis, særlig i Bastrup (Rt. 1998 s. 639), og dermed etter både Utvalgsinnstillingen og standardforskriften av 1990, jf. Utvalgsinnstillingen (NOU 1987: 4) og forskrift 21. desember 1990 nr. 1027. Dette kan tilsi at omsorgsaspektet ikke er fullt ut innarbeidet i standardiseringsreglene.
Avgiverperspektiv
Den andre utmålingsmåten bygger på det som kan betegnes som «avgiverperspektivet». Utgangspunktet er her verdien av avdødes samlede hjemme- og omsorgsarbeid, forstått som én total størrelse som deretter fordeles mellom barna. Synspunktet er at omsorgen per barn ofte vil bli mindre for den enkelte når den samme omsorgsressursen må deles med flere.
Dersom en benytter samme illustrasjon som ovenfor, hvor avdødes hjemme- og omsorgsarbeid verdsettes til 50 000 kroner og avdøde etterlater seg tre barn, vil hvert barn etter dette perspektivet tilkjennes om lag 16 700 kroner. Beregningen bygger dermed ikke på en individuell fullverdi for hvert barn, men på en fordeling av den samlede omsorgsverdien.
Samtidig må det tas i betraktning at det totale omfanget av hjemme- og omsorgsarbeidet ofte vil være større i familier med flere barn. Utgangspunktet for fordelingen kan derfor ikke fastsettes abstrakt eller mekanisk. Dette ble fremhevet i nemndspraksis, blant annet i N2004/0227, hvor nemnda presiserte at dersom forsørgeren har flere barn, må barna dele denne tiden, enten ved at tiden fordeles mellom barna, eller ved at forsørgeren bruker tiden på barna i fellesskap.
Uttalelsen synliggjør kjernepunktet i avgiverperspektivet: Det avgjørende er ikke bare hvilket behov hvert barn isolert sett har, men også hvilken samlet omsorgsinnsats avdøde faktisk kunne yte, og hvordan denne innsatsen realistisk sett ville ha kommet flere barn til gode.
Den andre utmålingsmåten bygger på det som kan betegnes som «avgiverperspektivet». Utgangspunktet er her verdien av avdødes samlede hjemme- og omsorgsarbeid, forstått som én total størrelse som deretter fordeles mellom barna. Synspunktet er at omsorgen per barn ofte vil bli mindre for den enkelte når den samme omsorgsressursen må deles med flere.
Dersom en benytter samme illustrasjon som ovenfor, hvor avdødes hjemme- og omsorgsarbeid verdsettes til 50 000 kroner og avdøde etterlater seg tre barn, vil hvert barn etter dette perspektivet tilkjennes om lag 16 700 kroner. Beregningen bygger dermed ikke på en individuell fullverdi for hvert barn, men på en fordeling av den samlede omsorgsverdien.
Samtidig må det tas i betraktning at det totale omfanget av hjemme- og omsorgsarbeidet ofte vil være større i familier med flere barn. Utgangspunktet for fordelingen kan derfor ikke fastsettes abstrakt eller mekanisk. Dette ble fremhevet i nemndspraksis, blant annet i N2004/0227, hvor nemnda presiserte at dersom forsørgeren har flere barn, må barna dele denne tiden, enten ved at tiden fordeles mellom barna, eller ved at forsørgeren bruker tiden på barna i fellesskap.
Uttalelsen synliggjør kjernepunktet i avgiverperspektivet: Det avgjørende er ikke bare hvilket behov hvert barn isolert sett har, men også hvilken samlet omsorgsinnsats avdøde faktisk kunne yte, og hvordan denne innsatsen realistisk sett ville ha kommet flere barn til gode.
En mellomvariant (hybrid)
Videre kan det identifiseres en mellomvariant, basert på et modifisert mottaker-/avgiverperspektiv. En nærliggende tilnærming er å fastsette et skjønnsmessig forhøyet Bastrup-tillegg for barn nummer to, tre osv., uten at tillegget øker proporsjonalt med antall barn.
Tidligere nemndspraksis gir flere illustrasjoner på en slik løsning. I N2008/0118 presiserte nemnda at det forhold at avdøde etterlater seg flere barn, ikke kan forstås slik at forsørgertapet skal multipliseres med antall barn, selv om det i realiteten utføres mer hjemme- og omsorgsarbeid i familier med mange barn. Samtidig ble det lagt til grunn at det er i samsvar med rettspraksis å foreta en viss oppjustering av tillegget. I den konkrete saken ble Bastrup-tillegget fastsatt til 65 000 kroner årlig frem til det yngste barnet fylte 10 år, og deretter 30 000 kroner frem til fylte 19 år. Nemnda fremhevet dermed både at multiplikasjon ikke er riktig tilnærming, og at flere barn likevel kan begrunne et høyere samlet nivå.
En tilsvarende tankegang gjenfinnes i rettspraksis. I Eknes (LB-2007-2101) la lagmannsretten til grunn at avdøde hadde kapasitet til, og trolig også faktisk brukte, mer tid på to barn enn på ett. Dette tilsa et noe forhøyet samlet Bastrup-tillegg. Dommen illustrerer at økningen i omsorgsinnsats ikke er lineær, men likevel reell.
Også i flerbarnstilfellene må Bastrup-tillegget fastsettes på grunnlag av en konkret og skjønnsmessig vurdering, i samsvar med de generelle prinsippene for utmåling av forsørgertapserstatning.
Videre kan det identifiseres en mellomvariant, basert på et modifisert mottaker-/avgiverperspektiv. En nærliggende tilnærming er å fastsette et skjønnsmessig forhøyet Bastrup-tillegg for barn nummer to, tre osv., uten at tillegget øker proporsjonalt med antall barn.
Tidligere nemndspraksis gir flere illustrasjoner på en slik løsning. I N2008/0118 presiserte nemnda at det forhold at avdøde etterlater seg flere barn, ikke kan forstås slik at forsørgertapet skal multipliseres med antall barn, selv om det i realiteten utføres mer hjemme- og omsorgsarbeid i familier med mange barn. Samtidig ble det lagt til grunn at det er i samsvar med rettspraksis å foreta en viss oppjustering av tillegget. I den konkrete saken ble Bastrup-tillegget fastsatt til 65 000 kroner årlig frem til det yngste barnet fylte 10 år, og deretter 30 000 kroner frem til fylte 19 år. Nemnda fremhevet dermed både at multiplikasjon ikke er riktig tilnærming, og at flere barn likevel kan begrunne et høyere samlet nivå.
En tilsvarende tankegang gjenfinnes i rettspraksis. I Eknes (LB-2007-2101) la lagmannsretten til grunn at avdøde hadde kapasitet til, og trolig også faktisk brukte, mer tid på to barn enn på ett. Dette tilsa et noe forhøyet samlet Bastrup-tillegg. Dommen illustrerer at økningen i omsorgsinnsats ikke er lineær, men likevel reell.
Også i flerbarnstilfellene må Bastrup-tillegget fastsettes på grunnlag av en konkret og skjønnsmessig vurdering, i samsvar med de generelle prinsippene for utmåling av forsørgertapserstatning.
Samlende refleksjoner og anbefalt tilnærming
Det finnes ingen høyesterettsdomsom klart løser spørsmålet om hvilken fremgangsmåte som skal anvendes. Etter mitt syn tilsier gjennomgangen av rettskildene at det modifiserte mottaker-/avgiverperspektivet legges til grunn som et utgangspunkt for utmålingen av Bastrup-tillegget i tilfeller hvor avdøde etterlater seg flere barn (sml. Kjelland 2011s s. 236 f.). Denne løsningen synes forenlig med de grunnleggende prinsippene for utmåling av forsørgertapserstatning, der prinsippet om individuell, full erstatning må avstemmes (modifiseres) mot prinsippet om at det er bortfallet av avdødes forsørging som skal erstattes. Fremgangsmåten gir også konsistens med at de øvrige elementene i forsørgertapserstatningen er skjønnspreget (ikke matematisk), sml. Høyesteretts generelle presiseringer i Bastrup (Rt. 1998 s. 639) og Biri (Rt. 2002 s. 673). Innen denne rammen må det foretas en konkret vurdering av Bastrup-tilleggets størrelse, ut fra det enkelte typetilfellets egenart.
Nyere nemndspraksis bekrefter dette bildet. I ENV-2018-2055 la Erstatningsmenda til grunn, i likhet med lagmannsretten i LB-2007-2101, at flere barn krever mer arbeid og omsorg i hjemmet enn ett barn. Samtidig må det tas i betraktning at en forsørger bare har en viss tid til rådighet for arbeid og omsorg i hjemmet og må derfor fordele sin tid med barna. Det antas også at noen av oppgavene vil være sammenfallende og at noe av tiden vil bli brukt på barna i fellesskap. Etter nemndas vurdering tilsier dette at erstatningen for hjemme- og omsorgsarbeidet slik det ble fastsatt i Bastrup-dommen ikke skal multipliseres med antall barn, men at flere barn er et forhold som tilsier at nivået på erstatningen bør oppjusteres. I den konkrete saken var det tre barn, og erstatningen ble satt til kr 70 000 frem til og med 2021 da det yngste barnet fylte 10 år, og deretter kr 35 000 frem til 2030 da det yngste barnet er 19 år.
Tilsvarende ble lagt til grunn i PSN-2021-11020, hvor Nemnda uttalte at det ikke foreligger noen matematisk modell for utmålingen av forsørgertap i form av omsorg og arbeid i hjemmet, og at dommen i Bastrup (Rt. 1998 s. 639) har vært retningsgivende, samtidig som nivået i praksis har vært noe restriktivt. Nemnda fremhevet videre at barn over 19 år i utgangspunktet anses som selvforsørget i erstatningsrettslig sammenheng, og at det etter rettspraksis ofte opereres med et trinnvis nivå – høyere erstatning frem til barnet fyller 10 år, og deretter et lavere nivå frem til fylte 19 år.
Det har skjedd en utvikling i nemndspraksis hvor erstatningsnivået de senere årene i større grad har blitt standarisert. I PSN-2024-1669 hadde avdøde etterlatt seg ektefelle og tre barn, hvor det yngste var under 10 år på dødstidspunktet. Nemnda la seg på linje med den praksis som forelå, og satt erstatningen for avdødes innsats i hjemmet til 80 000 kroner årlig frem til yngste barnet fyller 10 år i 2026, deretter 40 000 kroner årlig til eldste barnet fyller 19 år i 2027. Videre ble det tilkjent 35 000 kroner i årlig erstatning fra 2028 til mellomste barnet fyller 19 år i 2030, deretter 30 000 kroner årlig i perioden 2031-3035.
Etter dette har erstatningsnivået blitt justert slik at erstatningen ved to barn som utgangspunkt er satt til 75 000 kroner frem til det yngste barnet fyller 10 år, og 40 000 kroner frem til det eldste fyller 19 år, før det deretter reduseres til nivået for ett barn. For flere barn er det lagt til grunn at erstatningen burde ligge på 85 000 kroner frem til det yngste barnet fyller 10 år, og 45 000 kroner frem til det eldste fyller 19 år, før den deretter reduseres til nivået for ett eller to barn, se PSN-2024-10737 og PSN-2024-7475.
Samlet viser rettskildene at det modifiserte mottaker-/avgiverperspektivet gir et mer treffende uttrykk for gjeldende rett. Tilnærmingen fanger opp at hvert barn representerer et selvstendig tap, samtidig som den tar høyde for at forsørgerens samlede omsorgsressurser ikke kan multipliseres fullt ut. På denne bakgrunn har det gjennom nemndspraksis blitt utviklet veilende erstatningsnivåer. Samtidig understrekes det gjennomgående at utmålingen må bero på en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering.
Det finnes ingen høyesterettsdomsom klart løser spørsmålet om hvilken fremgangsmåte som skal anvendes. Etter mitt syn tilsier gjennomgangen av rettskildene at det modifiserte mottaker-/avgiverperspektivet legges til grunn som et utgangspunkt for utmålingen av Bastrup-tillegget i tilfeller hvor avdøde etterlater seg flere barn (sml. Kjelland 2011s s. 236 f.). Denne løsningen synes forenlig med de grunnleggende prinsippene for utmåling av forsørgertapserstatning, der prinsippet om individuell, full erstatning må avstemmes (modifiseres) mot prinsippet om at det er bortfallet av avdødes forsørging som skal erstattes. Fremgangsmåten gir også konsistens med at de øvrige elementene i forsørgertapserstatningen er skjønnspreget (ikke matematisk), sml. Høyesteretts generelle presiseringer i Bastrup (Rt. 1998 s. 639) og Biri (Rt. 2002 s. 673). Innen denne rammen må det foretas en konkret vurdering av Bastrup-tilleggets størrelse, ut fra det enkelte typetilfellets egenart.
Nyere nemndspraksis bekrefter dette bildet. I ENV-2018-2055 la Erstatningsmenda til grunn, i likhet med lagmannsretten i LB-2007-2101, at flere barn krever mer arbeid og omsorg i hjemmet enn ett barn. Samtidig må det tas i betraktning at en forsørger bare har en viss tid til rådighet for arbeid og omsorg i hjemmet og må derfor fordele sin tid med barna. Det antas også at noen av oppgavene vil være sammenfallende og at noe av tiden vil bli brukt på barna i fellesskap. Etter nemndas vurdering tilsier dette at erstatningen for hjemme- og omsorgsarbeidet slik det ble fastsatt i Bastrup-dommen ikke skal multipliseres med antall barn, men at flere barn er et forhold som tilsier at nivået på erstatningen bør oppjusteres. I den konkrete saken var det tre barn, og erstatningen ble satt til kr 70 000 frem til og med 2021 da det yngste barnet fylte 10 år, og deretter kr 35 000 frem til 2030 da det yngste barnet er 19 år.
Tilsvarende ble lagt til grunn i PSN-2021-11020, hvor Nemnda uttalte at det ikke foreligger noen matematisk modell for utmålingen av forsørgertap i form av omsorg og arbeid i hjemmet, og at dommen i Bastrup (Rt. 1998 s. 639) har vært retningsgivende, samtidig som nivået i praksis har vært noe restriktivt. Nemnda fremhevet videre at barn over 19 år i utgangspunktet anses som selvforsørget i erstatningsrettslig sammenheng, og at det etter rettspraksis ofte opereres med et trinnvis nivå – høyere erstatning frem til barnet fyller 10 år, og deretter et lavere nivå frem til fylte 19 år.
Det har skjedd en utvikling i nemndspraksis hvor erstatningsnivået de senere årene i større grad har blitt standarisert. I PSN-2024-1669 hadde avdøde etterlatt seg ektefelle og tre barn, hvor det yngste var under 10 år på dødstidspunktet. Nemnda la seg på linje med den praksis som forelå, og satt erstatningen for avdødes innsats i hjemmet til 80 000 kroner årlig frem til yngste barnet fyller 10 år i 2026, deretter 40 000 kroner årlig til eldste barnet fyller 19 år i 2027. Videre ble det tilkjent 35 000 kroner i årlig erstatning fra 2028 til mellomste barnet fyller 19 år i 2030, deretter 30 000 kroner årlig i perioden 2031-3035.
Etter dette har erstatningsnivået blitt justert slik at erstatningen ved to barn som utgangspunkt er satt til 75 000 kroner frem til det yngste barnet fyller 10 år, og 40 000 kroner frem til det eldste fyller 19 år, før det deretter reduseres til nivået for ett barn. For flere barn er det lagt til grunn at erstatningen burde ligge på 85 000 kroner frem til det yngste barnet fyller 10 år, og 45 000 kroner frem til det eldste fyller 19 år, før den deretter reduseres til nivået for ett eller to barn, se PSN-2024-10737 og PSN-2024-7475.
Samlet viser rettskildene at det modifiserte mottaker-/avgiverperspektivet gir et mer treffende uttrykk for gjeldende rett. Tilnærmingen fanger opp at hvert barn representerer et selvstendig tap, samtidig som den tar høyde for at forsørgerens samlede omsorgsressurser ikke kan multipliseres fullt ut. På denne bakgrunn har det gjennom nemndspraksis blitt utviklet veilende erstatningsnivåer. Samtidig understrekes det gjennomgående at utmålingen må bero på en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering.
Tapsperioden
Omstillingsplikt og omstillingsperiode
Fastsettelsen av tapsperiodens lengde beror på en konkret vurdering. Vurderingen styres i hovedsak av to sentrale faktorer, som begge må inngå i en samlet helhetsvurdering.
Den første faktoren knytter seg til den etterlattes forhold, herunder alder og evne til selvforsørgelse. Forsørgertapserstatningen skal fastsettes individuelt for hver etterlatt, og dette innebærer at også tapsperioden må vurderes konkret for den enkelte (Nygaard 2007 s. 147). Tapsperiodens endepunkt kan etter omstendighetene være tidspunktet hvor det yngste barnet fyller 19 år, eller når en gjenlevende samlivspartner har fullført utdannelse eller andre tiltak med sikte på å komme i arbeid, jf. plikten til selvforsørgelse og innretningsplikt som omtalt ovenfor.
Når det gjelder hjemmearbeid og omsorg, gir rettspraksis eksempler på at gjenlevende kan tilkjennes en viss overgangsperiode for å opparbeide nødvendige ferdigheter. Dette kommer til uttrykk i Svanevik (Rt. 1976 s. 1302 på s. 1305), hvor det ble lagt til grunn at den etterlatte måtte gis tid til å tilpasse seg nye oppgaver i hjemmet (Lødrup 2005 s. 396–397 og Nygaard 2007 s. 147).
For etterlatte barn er det et etablert utgangspunkt at tapsperioden løper frem til barnet fyller 19 år, idet barnet da anses som selvforsørgende. Dette fremgår blant annet av Bastrup (Rt. 1998 s. 639) og Biri (Rt. 2002 s. 673), og har fått bred tilslutning i både praksis og teori.
Den andre hovedfaktoren gjelder forhold ved avdøde. Tapsperioden kan bli kortere dersom avdødes alder, helsetilstand eller andre forhold tilsier at forsørgerevnen uansett ville vært begrenset i tid. Dette er særlig aktuelt i pasientskadesaker, hvor den underliggende sykdommen ofte gir konkrete holdepunkter for at forsørgingsperioden ville vært relativt kort, uavhengig av den ansvarsbetingende hendelsen.
I juridisk teori er dette formulert slik at dersom det kan sannsynliggjøres at sykdom eller andre forhold ville redusert levetiden eller forsørgerevnen, må dette legges til grunn ved fastsettelsen av tapsperioden (Lødrup 1999 s. 469). Synspunktet innebærer at erstatningen skal reflektere den faktiske forsørgingssituasjonen slik den mest sannsynlig ville ha utviklet seg.
Andre sentrale momenter i helhetsvurderingen er familiens økonomi og gjeldbelastning, gjenlevendes muligheter for kostnadsreduksjon, samt vedkommendes utdanning, yrkeserfaring og eventuelle omsorgsoppgaver, se LF-2023-5509.
Oppgjørsform og skatteulempe
Forsørgertapserstatning utbetales som klar hovedregel som en engangserstatning, jf. skl. § 3-9. En slik utbetalingsform innebærer at selve erstatningsbeløpet ikke anses som skattepliktig inntekt for mottakeren.
Det oppstår likevel skattemessige konsekvenser knyttet til kapitalen etter utbetaling. Mottakeren må betale formuesskatt av erstatningsbeløpet, samt inntektsskatt av avkastningen, typisk i form av renter. Et viktig unntak gjelder for yngre mottakere. Etter sktl. § 4-22 første ledd er skattytere som er 21 år eller yngre i inntektsåret, fritatt for formuesskatt av engangserstatning for tap av forsørger etter reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Dette innebærer at barn og unge i praksis stilles gunstigere skattemessig enn voksne etterlatte.
I den utstrekning erstatningen utløser en skatteulempe, skal denne kompenseres etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Formålet er å sikre at erstatningen i realiteten dekker det økonomiske tapet fullt ut. I Rt. 2014 s. 1203 ble det uttalt at tillegget for skatteulempen som hovedregel skal settes til 20 prosent (tidligere 15 prosent), og at det skal sterke grunner til for å fravike dette utgangspunktet.
Nyere nemndspraksis viser at skatteulempen som hovedregel nå skal settes til 10 prosent dersom den matematiske skatteulempen er under 10 prosent, se for eksempel PSN-2023-453 og PSN-2024-10737. I sistnevnte avgjørelse var skatteulempen 4,28 prosent, og nemnda tilkjente dermed en skatteulempe på 10 prosent
Som ledd i en samlet fremstilling av reguleringen av forsørgertapserstatning etter skl. § 3-4, er det i fortsettelsen naturlig å se nærmere på reglene om dekning av gravferdskostnader.
§ 4-22.
Skattefrihet for visse engangserstatnings- og forsikringsutbetalinger til barn
(1) Skattyter som fyller 21 år eller mindre i inntektsåret, er fritatt for formuesskatt på:
a. engangserstatning for personskade og tap av forsørger som i hovedsak utmåles etter prinsippene i skadeserstatningsloven kapittel 3 og yrkesskadeforsikringsloven.
b. engangserstatning for personskade og tap av forsørger etter en annen stats erstatningsrett, så langt erstatningen er fastsatt etter hovedsakelig tilsvarende prinsipper som i norsk erstatningsrett.
c. engangsutbetaling av ulykkes-, sykdoms- eller uføreforsikring ved skade, sykdom eller lyte.
d. engangsutbetaling av ulykkesforsikring eller dødsfallsforsikring ved tap av forsørger.
(2) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf.
Gravferdsutgifter
– og andre utgifter i forbindelse med dødsfallet
Utgangspunkter
Etter skl. § 3-4 tredje ledd første punktum plikter skadevolder å erstatte «vanlige utgifter til gravferden», samt «rimelige, andre utgifter i anledning av dødsfallet». Bestemmelsen omfatter både de direkte kostnadene knyttet til selve gravferden og utgifter som står i nær sammenheng med dødsfallet, som for eksempel reiseutgifter i forbindelse med begravelsen.
Forarbeidene gir sentrale tolkningsmomenter. Det fremgår her at det er de mer ordinære gravferdsutgiftene som skal erstattes, og at det gjelder en øvre rimelighetsgrense, jf. blant annet Nygaard 2007 s. 155. Uvanlig kostbare begravelser faller dermed utenfor full erstatning. Skadevolder er i slike tilfeller kun forpliktet til å dekke utgiftene opp til et nivå som kan anses rimelig.
Erstatning etter skl. § 3-4 tredje ledd kan kreves selv om dødsfallet ikke gir grunnlag for forsørgertapserstatning. Dette innebærer at eksempelvis etterlatte foreldre som ikke var økonomisk forsørget av avdøde, likevel kan få dekket gravferdsutgifter.
Etter skl. § 3-4 tredje ledd første punktum plikter skadevolder å erstatte «vanlige utgifter til gravferden», samt «rimelige, andre utgifter i anledning av dødsfallet». Bestemmelsen omfatter både de direkte kostnadene knyttet til selve gravferden og utgifter som står i nær sammenheng med dødsfallet, som for eksempel reiseutgifter i forbindelse med begravelsen.
Forarbeidene gir sentrale tolkningsmomenter. Det fremgår her at det er de mer ordinære gravferdsutgiftene som skal erstattes, og at det gjelder en øvre rimelighetsgrense, jf. blant annet Nygaard 2007 s. 155. Uvanlig kostbare begravelser faller dermed utenfor full erstatning. Skadevolder er i slike tilfeller kun forpliktet til å dekke utgiftene opp til et nivå som kan anses rimelig.
Erstatning etter skl. § 3-4 tredje ledd kan kreves selv om dødsfallet ikke gir grunnlag for forsørgertapserstatning. Dette innebærer at eksempelvis etterlatte foreldre som ikke var økonomisk forsørget av avdøde, likevel kan få dekket gravferdsutgifter.
Fradrag for gravferdsstønad etter ftrl. kap. 7
Fradragsregelen i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum gjelder tilsvarende, jf. henvisningen i skl. § 3-4 tredje ledd andre punktum. Dette medfører at ytelser som dekker samme formål, skal komme til fradrag. I praksis vil dette særlig gjelde gravferdsstønad etter folketrygdloven kapittel 7. Etter ftrl. § 7-1 er formålet med stønad etter dette kapitlet er å kompensere for utgifter til gravferd.
Gravferdsstønad etter folketrygdloven er et behovsprøvd bidrag som skal dekke faktiske og nødvendige utgifter til gravferden. Det er den som dekker utgiftene som har rett til å søke, forutsatt at avdøde var medlem av folketrygden, at gravlegging er gjennomført, og at det faktisk har påløpt utgifter. Stønaden omfatter nødvendige utgifter til selve gravferden, men ikke utgifter til minnesamvær. Det kan også gis særskilt støtte til nødvendige utgifter til båretransport.
Ordningen er i utgangspunktet behovsprøvd for personer over 18 år. Dette innebærer at både formue, forsikringsutbetalinger, tjenestepensjon og lignende ytelser som utbetales som følge av dødsfallet, inngår i vurderingen. Dersom avdøde var enslig og hadde formue på 30 898 kroner eller mer, bortfaller retten til behovsprøvd gravferdsstønad. For gifte eller samboere vurderes samlet formue, med et fribeløp på 30 898 kroner og bortfall ved formue på 61 796 kroner eller mer.
For avdøde under 18 år gjelder det derimot ikke behovsprøving. I slike tilfeller dekkes dokumenterte utgifter til gravferden fullt ut opp til et fastsatt beløp.
For dødsfall fra og med 1. januar 2026 utgjør maksimal gravferdsstønad 30 898 kroner. Dette nivået gir et praktisk sammenligningsgrunnlag ved vurderingen av hva som kan anses som «rimelige» gravferdsutgifter etter skl. § 3-4 tredje ledd.
Samlet sett viser regelverket at gravferdsutgifter dels reguleres av erstatningsrettslige prinsipper, dels av trygderettslige ordninger. Samspillet mellom disse innebærer at erstatningen etter skl. § 3-4 må fastsettes med fradrag for ytelser etter folketrygden, samtidig som trygdeytelsene gir et viktig normativt utgangspunkt for rimelighetsvurderingen.
Fradragsregelen i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum gjelder tilsvarende, jf. henvisningen i skl. § 3-4 tredje ledd andre punktum. Dette medfører at ytelser som dekker samme formål, skal komme til fradrag. I praksis vil dette særlig gjelde gravferdsstønad etter folketrygdloven kapittel 7. Etter ftrl. § 7-1 er formålet med stønad etter dette kapitlet er å kompensere for utgifter til gravferd.
Gravferdsstønad etter folketrygdloven er et behovsprøvd bidrag som skal dekke faktiske og nødvendige utgifter til gravferden. Det er den som dekker utgiftene som har rett til å søke, forutsatt at avdøde var medlem av folketrygden, at gravlegging er gjennomført, og at det faktisk har påløpt utgifter. Stønaden omfatter nødvendige utgifter til selve gravferden, men ikke utgifter til minnesamvær. Det kan også gis særskilt støtte til nødvendige utgifter til båretransport.
Ordningen er i utgangspunktet behovsprøvd for personer over 18 år. Dette innebærer at både formue, forsikringsutbetalinger, tjenestepensjon og lignende ytelser som utbetales som følge av dødsfallet, inngår i vurderingen. Dersom avdøde var enslig og hadde formue på 30 898 kroner eller mer, bortfaller retten til behovsprøvd gravferdsstønad. For gifte eller samboere vurderes samlet formue, med et fribeløp på 30 898 kroner og bortfall ved formue på 61 796 kroner eller mer.
For avdøde under 18 år gjelder det derimot ikke behovsprøving. I slike tilfeller dekkes dokumenterte utgifter til gravferden fullt ut opp til et fastsatt beløp.
For dødsfall fra og med 1. januar 2026 utgjør maksimal gravferdsstønad 30 898 kroner. Dette nivået gir et praktisk sammenligningsgrunnlag ved vurderingen av hva som kan anses som «rimelige» gravferdsutgifter etter skl. § 3-4 tredje ledd.
Samlet sett viser regelverket at gravferdsutgifter dels reguleres av erstatningsrettslige prinsipper, dels av trygderettslige ordninger. Samspillet mellom disse innebærer at erstatningen etter skl. § 3-4 må fastsettes med fradrag for ytelser etter folketrygden, samtidig som trygdeytelsene gir et viktig normativt utgangspunkt for rimelighetsvurderingen.
§ 7-2.
Gravferdsstønad
Når et medlem i trygden dør, ytes det behovsprøvd gravferdsstønad med opptil et beløp som fastsettes av Stortinget (full gravferdsstønad). Stønaden kan ikke settes høyere enn de faktiske utgiftene til begravelsen.
Gravferdsstønad etter første ledd gis uten behovsprøving dersom avdøde var under 18 år. For øvrig settes stønaden ned etter følgende regler:
- Når den avdøde ikke var gift, reduseres stønaden med formue og forsikringsbeløp utbetalt som følge av dødsfallet.
- Når den avdøde var gift, reduseres stønaden med summen av ektefellenes finansformue og forsikringsbeløp utbetalt som følge av dødsfallet, etter at et fribeløp tilsvarende full gravferdsstønad er trukket fra.
Formue som nevnt i andre ledd bokstav a og b skal være den formue som framgår av siste fastsetting av formues- og inntektsskatt.
Når et medlem nedkommer med et eller flere dødfødte barn, ytes det stønad til dekning av nødvendige utgifter til gravlegging. Stønaden kan likevel ikke overstige full gravferdsstønad.
Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder også for et medlems ektefelle og barn som blir forsørget av medlemmet og oppholder seg i Norge.
Departementet gir forskrifter om ytterligere vilkår for gravferdsstønaden.
Nærmere informasjon om gravstønad mv. (klikk for å lese mer)
Gravferdsstønaden skal ikke overstige de dokumenterte utgiftene til gravferden.
I utgiftsgrunnlaget medregnes alminnelige utgifter til avisannonser, lys, blomster, sanger, musikk, kommunale avgifter og gravmonument.
Nødvendige utgifter til båretransport til nærmeste naturlige gravplass ved den avdødes bosted medregnes i den utstrekning utgiftene ikke dekkes etter folketrygdloven § 7-3.
For avdøde som ikke var gift, skal formue etter folketrygdloven § 7-2 andre ledd bokstav a være summen av all formue med fradrag for gjeld, det vil si netto formue.
For avdøde som var gift, skal finansformue som nevnt i folketrygdloven § 7-2 andre ledd bokstav b være summen av avdødes og gjenlevendes kontanter, bankinnskudd, omsettelige aksjer, obligasjoner, andeler i verdipapirfond, andre omsettelige verdipapirer og utestående fordringer.
Formue som nevnt i folketrygdloven § 7-2 andre ledd bokstav a og b avrundes ned til nærmeste hele tusen kroner.
Søkeren plikter å fremlegge dokumentasjon for de faktiske utgiftene til gravferden og for formue som nevnt i folketrygdloven § 7-2 andre ledd bokstav a og b.
Formue dokumenteres ved den sist innsendte selvangivelsen eller siste ligningsutskrift for avdøde og, når avdøde var gift, samboer eller partner, også for gjenlevende.
Når avdøde på tidspunktet for dødsfallet var separert ved dom eller bevilling, skal behovsprøvingen av gravferdsstønaden skje etter folketrygdloven § 7-2 andre ledd bokstav a.
For øvrig gjelder folketrygdloven § 1-5 ved fastsetting av sivilstand.
Beløp som utbetales som skadeserstatning som følge av dødsfallet regnes ikke med ved beregningen av gravferdsstønaden.
Tjenestepensjon som utbetales for måneden etter dødsfallet går til fradrag i gravferdsstønaden på samme måte som formue og forsikringsbeløp, jf. folketrygdloven § 7-2 andre ledd bokstav a og b. Tilsvarende gjelder tjenestepensjon som utbetales for den andre måneden etter dødsfallet.
Gravferdsstønaden begrenses til egenandelen på 10 prosent av full gravferdsstønad når avdøde var pliktig medlem etter folketrygdloven § 2-5 og utgiftene til båretransport og gravferd dekkes av folketrygden etter forskrift til folketrygdloven § 7-4.
Denne forskriften trer i kraft den 1. januar 2003 og får anvendelse ved dødsfall inntruffet tidligst denne dato.
Forskrift av 19. desember 2000 nr. 1323 om behovsprøvet tillegg til gravferdsstønaden, gitt av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 7-2 sjuende ledd, oppheves fra samme dag.
Nærmere informasjon om gravstønad mv. (klikk for å lese mer)
Gravferdsstønad – formål og rettslig grunnlag
Gravferdsstønad etter folketrygdloven kapittel 7 er en behovsprøvd ytelse som skal dekke faktiske og nødvendige utgifter til gravferden. Ordningen har som formål å sikre at grunnleggende kostnader ved dødsfall kan dekkes, uavhengig av den etterlattes økonomiske situasjon, innenfor visse rammer.
Hvem kan ha rett til gravferdsstønad
Det er den som faktisk dekker utgiftene til gravferden, som har rett til å søke om gravferdsstønad. For at det skal foreligge rett til ytelsen, må flere grunnvilkår være oppfylt.
For det første må den avdøde ha vært medlem av folketrygden. For det andre må gravleggingen være gjennomført. Videre kreves det at det faktisk har påløpt utgifter i forbindelse med gravferden. Også EØS-borgere kan etter omstendighetene ha rett til gravferdsstønad.
Hva stønaden dekker
Gravferdsstønaden dekker nødvendige og dokumenterte utgifter til selve gravferden. Dette omfatter typisk kostnader til kiste, seremoni, transport og andre direkte gravferdsutgifter.
Det presiseres at utgifter til minnesamvær ikke omfattes av ordningen. Det kan imidlertid gis særskilt støtte til nødvendige utgifter til båretransport, som vurderes etter egne regler innenfor samme regelverk.
Behovsprøving og økonomiske vilkår
Stønaden er som hovedregel behovsprøvd. Dette innebærer at ytelsen reduseres eller faller bort avhengig av den avdødes økonomiske situasjon og visse utbetalinger knyttet til dødsfallet.
Ved vurderingen tas det hensyn til blant annet:
formue etter siste tilgjengelige skattemelding
forsikringsutbetalinger som utløses av dødsfallet
tjenestepensjon eller andre pensjonsytelser som utbetales etter dødsfallet
ytelser fra begravelseskasser, foreninger eller lignende ordninger
Det er skattemeldingen for året før dødsfallet som normalt legges til grunn. Dersom denne ikke foreligger, benyttes skattemeldingen to år tilbake i tid. Formuen på selve dødstidspunktet er uten betydning.
For enslige avdøde bortfaller retten til behovsprøvd gravferdsstønad dersom formuen utgjør 30 898 kroner eller mer. For gifte eller samboere med felles barn foretas vurderingen på grunnlag av samlet brutto finansformue, med et fribeløp på 30 898 kroner. Dersom samlet formue utgjør 61 796 kroner eller mer, faller retten til stønad bort.
Særlige regler for barn og dødfødte
For avdøde under 18 år gjelder det et viktig unntak fra behovsprøvingen. I slike tilfeller dekkes dokumenterte gravferdsutgifter fullt ut opp til en øvre grense på 30 898 kroner for dødsfall fra og med 1. januar 2026.
Det kan også gis gravferdsstønad ved dødfødte barn. Det stilles ikke krav til minste svangerskapstid. Det avgjørende er at barnets mor enten var medlem av folketrygden, oppholdt seg i Norge og var gift, eller ble forsørget av en forelder som var medlem av folketrygden.
Stønadens størrelse
Gravferdsstønaden kan utgjøre opptil 30 898 kroner for dødsfall fra og med 1. januar 2026. Stønaden er som nevnt behovsprøvd for personer over 18 år, og det konkrete beløpet vil derfor variere avhengig av økonomiske forhold.
Beløp under 50 kroner utbetales ikke.
Søknad og frister
Søknadsfristen er som hovedregel seks måneder fra datoen for begravelsen, bisettelsen eller seremonien. I særlige tilfeller kan det gjøres unntak fra fristen.
Søknad kan fremmes digitalt eller per post til Nav. Det er viktig at alle relevante opplysninger gis og nødvendig dokumentasjon vedlegges, slik at saksbehandlingen kan gjennomføres effektivt.
Det er også adgang til å gi fullmakt til et begravelsesbyrå til å søke på vegne av den som dekker utgiftene. Fullmakten kan gjelde hele eller deler av saken, og dette vil avgjøre hvordan kommunikasjonen med Nav organiseres.
Saksbehandling, klage og anke
Etter at søknaden er behandlet, mottar søkeren et skriftlig vedtak. Dersom vedtaket anses uriktig, kan det påklages til Nav-enheten som traff vedtaket. Denne vil foreta en ny vurdering.
Dersom klagen ikke tas til følge, oversendes saken til Nav klageinstans. I enkelte tilfeller kan vedtaket deretter bringes inn for videre behandling gjennom anke.
Det er adgang til å benytte advokat eller gi fullmakt til en representant i klage- og ankeprosessen.
Utbetaling
Gravferdsstønaden utbetales som en engangssum til den som har dekket utgiftene til gravferden. Dersom det er gitt fullmakt til et begravelsesbyrå, vil utbetalingen kunne skje direkte til byrået.
Avsluttende bemerkning
Reglene om gravferdsstønad etter folketrygdloven kapittel 7 gir et viktig økonomisk sikkerhetsnett ved dødsfall. Samtidig viser regelverket at ytelsen er strengt behovsprøvd og begrenset til nødvendige utgifter, noe som også har betydning for den erstatningsrettslige vurderingen etter skl. § 3-4.
Stønad til båretransport (klikk for å lese mer)
§ 7-3. Stønad til båretransport
(1) Stønad til dekning av nødvendige utgifter til båretransport ytes etter denne paragrafen når et medlem dør i Norge eller i et norsk biland. Tilsvarende gjelder dersom et medlem nedkommer med et dødfødt barn som blir gravlagt.
(2) Det ytes kun stønad for transport innen Norge og bilandene til nærmeste naturlige gravplass ved avdødes bosted, herunder transport i forbindelse med kremasjon. Stønad gis dersom transportavstanden overstiger 20 kilometer.
(3) Stønaden dekker nødvendige utgifter med fradrag av en egenandel på 10 prosent av full gravferdsstønad.
(4) Departementet kan gi forskrifter om stønad etter denne bestemmelsen.
Kommentarer til bestemmelsen
1. Virkeområde og hovedvilkår
Bestemmelsen gir rett til dekning av nødvendige utgifter til båretransport uten behovsprøving når dødsfallet skjer i Norge eller i et norsk biland. Med «norsk biland» menes Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land, jf. bilandsloven § 1. Ordningen gjelder også der det fødes et dødfødt barn som skal gravlegges.
Som hovedregel forutsettes det at avdøde var medlem av folketrygden på dødstidspunktet. Dekning gis normalt når dødsfallet skjer i Norge eller i norsk biland. Det gjelder imidlertid enkelte unntak, blant annet for personer som oppholder seg i utlandet, men som fortsatt anses som pliktige medlemmer etter ftrl. § 2-5, jf. sammenhengen med ftrl. § 7-4. Tilsvarende kan det foreligge rett til dekning etter særregler ved dødsfall i andre nordiske land.
Ved dødsfall som skyldes yrkesskade, kan det gjelde gunstigere regler, jf. ftrl. § 7-5. I tillegg kan trygdeavtaler gi selvstendig grunnlag for dekning. For eksempel kan medlemmer av folketrygden som dør under opphold i Storbritannia ha rett til dekning av båretransport etter trygdeavtalen med Storbritannia, jf. Navs rundskriv til ftrl. § 7-3.
Trygdemyndighetene har lagt til grunn at EØS-retten ikke pålegger Norge å dekke båretransport til hjemlandet for personer som oppholder seg i Norge uten medlemskap i folketrygden, jf. Navs rundskriv R07-00 til kapittel 7 og omtalen av EØS-retten, se også NOU 2021: 8 punkt 8.10.2.3.
2. Avstandskravet (andre ledd)
Et vilkår for stønad er at transporten til nærmeste naturlige gravplass eller krematorium ved avdødes bosted overstiger 20 kilometer. Vurderingen tar utgangspunkt i avdødes folkeregistrerte adresse.
Det følger av forskrift 11. mars 1997 nr. 216 § 3 at det er gjort enkelte unntak fra avstandskravet, slik at stønad i visse tilfeller kan gis selv om transporten ikke overstiger 20 kilometer.
Selv om dødsfallet skjer i utlandet, kan det etter omstendighetene ytes stønad til transport innen Norge etter nasjonale regler, dersom avstanden til nærmeste gravplass i Norge overstiger 20 kilometer, jf. blant annet Narvland (red.), Folketrygdloven med kommentarer, 3. utg. 2019 s. 345.
3. Omfanget av stønaden (tredje ledd)
Stønaden dekker nødvendige utgifter til båretransport, men det skal gjøres fradrag for en egenandel tilsvarende 10 prosent av full gravferdsstønad.
Fra 1. januar 2026 utgjør full gravferdsstønad 30 898 kroner, jf. ftrl. § 7-2. Egenandelen utgjør dermed 3 090 kroner. Stønaden dekker således utgifter utover dette nivået, forutsatt at vilkårene ellers er oppfylt.
4. Forskriftshjemmel (fjerde ledd)
Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift. Slik forskrift er gitt i forskrift 11. mars 1997 nr. 216, som utfyller bestemmelsen og regulerer blant annet nærmere vilkår for stønad og praktiseringen av avstandskravet.
EØS-dimensjonen. Båretransport ved dødsfall utenfor Norge (klikk for å lese mer)
§ 7-1a. Forholdet til bestemmelser om internasjonal trygdekoordinering
Stønad ved gravferd er gravferdshjelp etter trygdeforordningen. Bestemmelsene i dette kapitlet skal fravikes i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til relevante bestemmelser i EØS-avtalens hoveddel, trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale trygdeavtaler, se ftrl. §§ 1-3a og 1-3b.
Kommentarer til bestemmelsen
1. Bakgrunn, formål og rettskildemessig plassering
Bestemmelsen ble vedtatt som ledd i oppfølgingen av Nav-saken som ble avdekket høsten 2019. Formålet var å tydeliggjøre at folketrygdloven og tilhørende forskrifter skal tolkes og anvendes i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser innen trygdekoordinering, se Prop. 71 L (2021–2022) og Innst. 354 L (2020–2021).
Bestemmelsen fungerer som en generell henvisningsnorm som klargjør at nasjonale regler i kapittel 7 ikke kan anvendes isolert, men må vurderes i lys av overnasjonale rettskilder.
2. Internasjonal trygdekoordinering og gravferdsytelser
Etter bestemmelsen skal gravferdsstønad anses som «gravferdshjelp» etter trygdeforordningen. Dette innebærer at ytelsen omfattes av reglene om trygdekoordinering, herunder prinsipper om likebehandling, eksport av ytelser og samordning mellom medlemsstater.
Bestemmelsen fastslår uttrykkelig at reglene i kapittel 7 må fravikes dersom dette er nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen eller relevante trygdeavtaler. Dette etablerer et klart rettskildemessig forrangsprinsipp.
3. Betydningen for dødsfall utenfor Norge (sammenhengen med ftr§ 7-4)
Bestemmelsen får særlig praktisk betydning ved dødsfall utenfor Norge. Etter ftrl. § 7-4 er det fastsatt at departementet kan gi forskrifter om dekning av utgifter i slike tilfeller. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det gitt forskrift 12. desember 2002 nr. 1493, som regulerer både gravferdsstønad og dekning av båretransport ved dødsfall i utlandet.
Forskriften gjelder for personer som dør utenfor Norge, forutsatt at de er medlemmer av folketrygden etter reglene i ftrl. § 2-5. Regelverket omfatter også dødsfall i Norden, hvor det gjelder særskilte ordninger innenfor forskriftens rammer.
Etter forskriften dekkes nødvendige gravferdsutgifter som oppstår i utlandet som følge av dødsfallet. Dekningen gjelder fullt ut for slike utgifter, forutsatt at vilkårene er oppfylt. Når det gjelder båretransport, gjelder en særskilt regulering hvor nødvendige transportutgifter dekkes med fradrag for en egenandel tilsvarende 10 prosent av full gravferdsstønad, jf. sammenhengen med reglene i ftrl. § 7-3.
Det følger videre av forskriften at båretransport også kan dekkes ved dødsfall i Norden, noe som innebærer en viss utvidelse sammenliknet med de alminnelige reglene for transport innen Norge.
4. Samlet vurdering
Sammenhengen mellom § 7-1a og § 7-4 viser hvordan nasjonale regler om gravferdsytelser må forstås i lys av både internasjonale forpliktelser og forskriftsregulering. § 7-1a etablerer rammen for at internasjonale regler kan gå foran, mens § 7-4 og tilhørende forskrift konkretiserer hvordan dekningen skal skje i grenseoverskridende situasjoner.
Dette innebærer at vurderingen av rett til gravferdsstønad og båretransport ved dødsfall utenfor Norge alltid må skje i et samspill mellom folketrygdloven, forskrift og internasjonale regler.
Forsørgertapserstatning ved yrkesskader
Standardisert forsørgertapserstatning
Yrkesskadeforsikringsloven § 12
Dersom arbeidstakeren dør av skaden, åpner ysfl. § 12 andre ledd for å tilkjenne erstatning til etterlatte som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget. Bestemmelsen svarer til skl. § 3-4 om forsørgertapserstatning. Den vernede personkretsen skal ifølge forarbeidene være den samme som etter denne bestemmelsen. Det vil si at forsørgertapserstatning kan kreves av den eller de personene som arbeidstaker faktisk forsørget, eller som han eller hun ville ha forsørget i nær fremtid, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 89–90.
Både vilkårene for og utmålingen av forsørgertapserstatning er nærmere regulert i yrkesskadeforskriften kapittel 6. Den inneholder standardiserte regler, for å bidra til å gjøre oppgjør av forsørgertapserstatning enklere, raskere og mindre belastende. Løsningene som følger av forskriften, avviker på flere punkter fra de alminnelige reglene i skl. § 3-4. Reglene om forsørgertapserstatning er videre omtalt i kommentaren til yrkesskadeforskriften.
Yrkesskadeforsikringen skal dekke lidt tap, tap i framtidig erverv og utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i framtiden.
Hvis skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, skal det gis særskilt menerstatning. Loven gjelder ikke oppreisning for skade av ikke-økonomisk art etter skadeserstatningsloven § 3-5.
Yrkesskadeforsikringen skal ved dødsfall gi erstatning til dem som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget. Skadeserstatningsloven § 3-4 første ledd annet punktum gjelder tilsvarende.
Yrkesskadeforskriften § 6-1
Yrkesskadeforskriften § 6-1 første ledd fastsetter en standardisert forsørgertapserstatning til gjenlevende ektefelle eller samboer på 15 G. Ordningen er inntektsuavhengig og gjelder likt for alle etterlatte, uavhengig av avdødes faktiske inntektsnivå. Dette innebærer en betydelig forenkling sammenliknet med skl. § 3-4, hvor erstatningen fastsettes individuelt. Standardiseringen kan gi både høyere og lavere erstatning enn etter alminnelig erstatningsrett, men er særlig begrunnet i hensynet til forutberegnelighet og raske oppgjør, jf. NOU 1994: 20 s. 185.
Forskriften avgrenser samtidig den personkretsen som omfattes av ordningen. Ektefellebegrepet er negativt definert, slik at personer som er separert eller skilt ved dødsfallet faller utenfor, selv om avgjørelsen ikke er rettskraftig. Samboerbegrepet omfatter både personer som har levd sammen i ekteskapsliknende forhold over tid, og personer med felles barn og bolig. Det stilles videre krav om at det ikke foreligger ekteskapsforbud. Etterlatte som faller utenfor forskriftens definisjoner, kan likevel ha krav på forsørgertapserstatning etter skl. § 3-4.
For særlige tilfeller, som tjenestegjøring i internasjonale operasjoner, gjelder det tilpassede regler for samboerbegrepet, blant annet med kortere krav til samboertid. Videre skal erstatningen aldersjusteres. Reduksjon skjer for hvert år avdøde var over 46 år, med en nedre grense på 20 prosent av full erstatning. Begrunnelsen er at forsørgelsens betydning normalt avtar frem mot pensjonsalder, samtidig som det fortsatt kan foreligge et visst forsørgelsesbehov.
Det følger av rettspraksis, særlig Horten Verft (Rt. 2012 s. 1515), at full erstatning for fremtidig inntektstap kan utelukke senere forsørgertapserstatning for å hindre dobbeltkompensasjon. Endelig har etterlatte krav på forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven, men den standardiserte modellen bidrar til at slike krav sjelden får praktisk betydning.
Erstatning til ektefelle eller samboer ved dødsfall er 15 G.
En person anses ikke som ektefelle etter første ledd når det på dødsfallstidspunktet er avsagt dom for, eller gitt bevilling til separasjon eller skilsmisse. Dette gjelder selv om avgjørelsen ikke er rettskraftig eller endelig.
Som samboer etter første ledd regnes
- person som avdøde har levet sammen med i ekteskapsliknende forhold hvis det i Folkeregisteret framgår at de to har hatt samme bolig de siste to årene, eller
- person som hadde felles barn og felles bolig med avdøde.
En person regnes likevel ikke som samboer dersom det på dødsfallstidspunktet forelå forhold som var til hinder for at lovlig ekteskap kunne inngås.
Dersom avdøde tjenestegjorde i en internasjonal operasjon på dødsfallstidspunktet, regnes samboer etter første ledd som person som den avdøde har levd sammen med i et ekteskapsliknende forhold, og som ifølge Folkeregisteret har hatt samme bolig som den avdøde de siste ni månedene før utreisetidspunktet. Kravet om ni måneders samboerskap gjelder ikke dersom avdøde har felles barn med samboeren.
For hvert år avdøde var over 46 år, reduseres erstatningen etter første ledd med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 80 prosent.
Den erstatningsberettigede har krav på morarenter etter morarenteloven fra en måned etter at dødsfallet ble meldt til forsikringsselskapet.
Merknader til yrkesskadeforskriften § 6-1 første ledd
Yrkesskadeforskriften § 6-1 første ledd hjemler standardisert forsørgertapserstatning. Den er fastsatt til 15 G for ektefelle eller samboer.
Forsørgertapserstatningen har en høy grad av standardisering, med et felles nivå for alle inntektsgrupper. Denne erstatningen er dermed inntektsuavhengig. Avdødes gjenlevende samlivspartner tilkjennes en erstatning på 15 G uavhengig av avdødes inntektsnivå.
Standardiseringsmodellen kan medføre både høyere og lavere erstatning enn etter skl. § 3-4, men er egnet til å fremme raske erstatningsoppgjør. Utvalget som forberede forskriften ønsket å unngå at det måtte gjøres individuelle og beviskrevende vurderinger av inntektsforhold, hvor mye av inntekten avdøde ville lagt beslag på (individuelle særforbruk) og hvilke muligheter de etterlatte har til selvforsørging. Det ble derfor foreslått en fast erstatningssats, uten rom for individuelle justeringer annet enn alderskorreksjon etter § 6-1 sjette ledd.
Yrkesskadeforskriften gir rett til forsørgertapserstatning til avdødes barn, ektefelle eller samboer. Andre forsørgede, slik som samboers eller ektefelles særkullsbarn eller avdødes foreldre, kan tilkjennes forsørgertapserstatning om de har rett til det etter skl. § 3-4. Alminnelig erstatningsrett kommer derfor supplerende inn for de som faller utenfor den vernede personkretsen i yrkesskadeforskriften.
Dersom den skadelidte arbeidstakeren fikk tilkjent full erstatning for fremtidig inntektstap, vil dette utelukke senere dødsfallserstatning, se Horten Verft (Rt. 2012 s. 1515). Bærende i begrunnelsen for dette er at skadelidte ikke skal gis (systematisk) dobbeltkompensasjon gjennom både full erstatning for fremtidig inntektstap og full forsørgertapserstatning, se dommens avsnitt 44. Har skadelidte før dødsfallet kun fått erstatning for deler av ervervsevnen, jf. forskriftens § 3-4, må det etter mitt syn være grunnlag for å tilkjenne etterlatte en forholdsmessig erstatning etter § 6-1. Løsningen har støtte i Horten Verft-dommens avsnitt 46, hvor førstvoterende avgir et tydelig formulert obiter dictum. Avgjørelsen er omtalt av Bjarte Thorson i Nytt i privatretten 2012/4 s. 3–4.
For en utførlig gjennomgang av reglene om forsørgertapserstatning ved yrkesskader, se Skårberg 2024 s. 403–408. Reglene om forsørgertapserstatning etter alminnelig erstatningsrett er behandlet i blant annet Kjelland 2023 s. 376–382; Wilhelmsen og Hagland 2017 s. 359–363; Bjarte Askeland i TfE 2013 s. 173–212 og Kjelland 2011 s. 505–533.
Merknader til yrkesskadeforskriften § 6-1 andre ledd
Yrkesskadeforskriften § 6-1 Bestemmelsen presiserer yrkesskadeforskriftens ektefellebegrep, som her gis en negativ avgrensning. En person anses ikke som ektefelle når det på dødsfallstidspunktet er avsagt dom for, eller gitt bevilling til separasjon eller skilsmisse, se første punktum. Andre punktum presiserer at dette gjelder selv om avgjørelsen ikke er rettskraftig eller endelig.
Merknader til yrkesskadeforskriften § 6-1 tredje ledd
Yrkesskadeforskriften § 6-1 tredje leddpresiserer yrkesskadeforskriftens samboerbegrep, som angis i to grupper.
For det første omfattes en person som avdøde har levd sammen med i ekteskapsliknende forhold hvis det i Folkeregisteret fremgår at de to har hatt samme bolig de siste to årene. Dersom ektefellene er separert før dødsfallet, har gjenlevende ikke krav på erstatning etter yrkesskadeforskriften § 6-1 første ledd. Vedkommende må da kreve erstatning etter alminnelige erstatningsregler, jf. skl. § 3-4. Det samme gjelder for en fraskilt person som mottar bidrag. Se NOU 1994: 20 s. 183. Faktisk separasjon stenger etter ordlyden ikke for å tilkjenne forsørgertapserstatning, sml. Skårberg 2024 s. 404.
For det andre omfattes en person som hadde felles barn og felles bolig med avdøde.
Merknader til yrkesskadeforskriften § 6-1 fjerde ledd
Et vilkår for forsørgertapserstatning som samboer, er at det ikke har foreligget forhold som var til hinder for at lovlig ekteskap kunne inngås. Det innebærer blant annet at om avdøde fortsatt var gift på dødsfallstidspunktet, vil en eventuell samboer ikke ha krav på erstatning etter første ledd. Tilsvarende stiller det seg ved separasjon. Se NOU 1994: 20 s. 184. bestemmelsen i fjerde ledd regulerer kun tilfeller med absolutt ekteskapsforbud; utenfor regelens virkeområde er situasjoner hvor partene kan inngå ekteskap etter samtykke fra myndighetene eller fra verge (se NOU 1994: 20 s. 193).
Definisjonene har kun betydning for retten til standardisert forsørgertapserstatning etter første ledd. Det kan også i andre tilfeller foreligge krav på slik erstatning, avhengig av hvorvidt det faktisk foreligger forsørgelse. Dersom etterlatte oppfyller vilkårene for forsørgertapserstatning etter skl. § 3-4, tilkjennes erstatning etter denne regelen (alminnelig erstatningsrett), se NOU 1994: 20 s. 184.
Merknader til yrkesskadeforskriften § 6-1 femte ledd
Tjenestegjorde avdøde i en internasjonal operasjon på dødsfallstidspunktet, anses samboer etter første ledd som en person avdøde har levd sammen med i et ekteskapsliknende forhold, og som ifølge Folkeregisteret har hatt samme bolig som avdøde de siste ni månedene før utreisetidspunktet. Kravet om ni måneders samboerskap gjelder ikke dersom avdøde har felles barn med samboeren.
Bestemmelsen ble tilføyd ved forskrift 21. desember 2000 nr. 1364, gitt av Forsvarsdepartementet. Endringen trådte i kraft samme dag. Denne nye bestemmelsen viste i sin opprinnelige utforming til definisjonen av samboer i forskrift om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner § 2 andre ledd. Denne forskrift ble opphevd 1. juli 2017, og vilkåret om samboerskap ble derfor senere justert. Det ble gjort ved forskrift 1. april 2002 nr. 500. Denne endringen var av teknisk karakter og ble derfor ikke sendt på høring, jf. forvaltningsloven (lov 10. februar 1967) § 37 fjerde ledd bokstav c.
Merknader til yrkesskadeforskriften § 6-1 sjette ledd
Forsørgertapserstatning etter yrkesskadeforskriften § 6-1 første ledd blir alderskorrigert etter regelen i forskriften § 6-1 sjette ledd. Den går ut på at forsørgertapserstatning reduseres for hvert år avdøde var over 46 år, og det er alderen på dødsfallstidspunktet som må legges til grunn, jf. yrkesskadeforskriften § 1-4. Regelen er begrunnet i at forsørgelse fra ektefelle eller samboer har størst betydning så lenge denne er i inntektsgivende arbeide, noe som gjør det naturlig med en nedtrapping for tilfellene hvor det er mindre enn 20 år igjen til avdøde ville blitt 67 år.
Ordlyden og lovens system tilsier at forsørgertapserstatning også skal tilkjennes i de tilfellene hvor skadelidte omkommer på grunn av yrkesskade eller yrkessykdom etter yrkesaktiv alder. I slike tilfeller må minimumssatsen på 20 prosent av 15 G legges til grunn. Slik også Skårberg 2024 s. 405.
Aldersreduksjonen har en nedre grense, som angitt i sjette ledd in fine: Forsørgertapserstatningen reduseres «likevel ikke med mer enn 80 prosent». Hensynet bak denne regelen er at det kan være en viss forsørgelse fra ektefelle eller samboer også etter at denne er gått av med pensjon. Det tas det hensyn til når erstatningen maksimalt skal reduseres med 80 prosent. Som påpekt i forarbeidene, er det «[i] denne begrensningen … også tatt høyde for at noen av de avdøde ville ha vært i inntektsgivende arbeide utover pensjonsalderen» (NOU 1994: 20 s. 184).
Merknader til yrkesskadeforskriften § 6-1 sjuende ledd
Etterlatte som har krav på forsørgertapserstatning, har også krav på forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven (morarenteloven). Rentene beregnes fra én måned etter at dødsfallet ble meldt til forsikringsselskapet.
På samme måte som ellers i yrkesskadeforskriften, skal ordet «forsikringsselskapet» forstås slik at det inkluderer staten og kommuner/fylkeskommuner som selvassurandør. Se NOU 1994: 20 s. 184.
Særlig om utmålingssystemet, yrkesskadeforsikriften
Forskriften fastsetter regler om standardisert forsørgertapserstatning til avdødes barn. Etter første ledd har barn rett til erstatning basert på alder ved dødsfallet. Ordningen er inntektsuavhengig og bygger på faste satser angitt i grunnbeløpet (G). Yngre barn tilkjennes høyere erstatning, med 6,5 G som øvre nivå for barn under ett år, mens barn på 18–19 år tilkjennes laveste nivå på 1 G. Standardiseringen er forenklet ved avrunding til nærmeste halve G, jf. NOU 1994: 20 s. 185.
Aldersgrensen på 19 år reflekterer at barnet da som utgangspunkt anses selvforsørgende. Etter barneloven § 68 første ledd opphører forsørgelsesplikten ved fylte 18 år, men kan forlenges, særlig ved gjennomføring av videregående skole. Rettspraksis har lagt til grunn at forsørgelsen normalt varer til dette tidspunktet, noe som også ligger til grunn for forskriftens løsning, se blant annet Bastrup (Rt. 1998 s. 639 s. 647) og Eneforsørger (Rt. 2002 s. 673 s. 680).
Etter andre ledd skal erstatningen fastsettes individuelt for hvert barn. Bestemmelsen er i samsvar med skl. § 3-4 andre ledd andre punktum og tydeliggjør at hvert barns tap skal vurderes særskilt, jf. NOU 1994: 20 s. 185.
Tredje ledd regulerer situasjoner hvor avdøde var eneforsørger. I slike tilfeller dobles erstatningen. Tabellen i § 6-1 første ledd forutsetter normalt at barnet har en gjenlevende forsørger, og justeringen reflekterer derfor det økte økonomiske tapet. Begrepet «eneforsørger» forutsetter at avdøde var den eneste reelle forsørgeren. Det er ikke tilstrekkelig at avdøde kun bidro økonomisk, dersom den andre forelderen hadde omsorgsrollen. Løsningen er i samsvar med rettspraksis og teori, se blant annet LB-2000-2036 og Skårberg 2024 s. 406.
Fjerde ledd gir regler om forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven. Rentene løper fra én måned etter at dødsfallet er meldt til forsikringsselskapet, som også omfatter offentlige selvassurandører. Den høye graden av standardisering bidrar til raske oppgjør, slik at rentekrav sjelden får praktisk betydning.
Erstatningen fastsettes slik:
| Barnets alder da forsørgeren døde | Erstatning | |
|---|---|---|
| under 1 år | 6,5 | G |
| 1 år | 6 | G |
| 2 år | 6 | G |
| 3 år | 5,5 | G |
| 4 år | 5 | G |
| 5 år | 5 | G |
| 6 år | 4,5 | G |
| 7 år | 4 | G |
| 8 år | 4 | G |
| 9 år | 3,5 | G |
| 10 år | 3,5 | G |
| 11 år | 3 | G |
| 12 år | 2,5 | G |
| 13 år | 2,5 | G |
| 14 år | 2 | G |
| 15 år | 2 | G |
| 16 år | 1,5 | G |
| 17 år | 1,5 | G |
| 18 år | 1 | G |
| 19 år | 1 | G |
Erstatningen beregnes særskilt for hvert barn.
Var avdøde eneforsørger, får barnet dobbelt så stor erstatning.
Den erstatningsberettigede har krav på morarenter etter morarenteloven fra én måned etter at dødsfallet ble meldt til forsikringsselskapet.
Merknader til yrkesskadeforskriften § 6-2 første ledd
Yrkesskadeforskriften § 6-2 første ledd Bestemmelsen hjemler rett til forsørgertapserstatning til avdødes barn. Erstatningen er standardisert og basert på barnets alder da forsørgeren døde. I likhet med erstatningen til avdødes samlivspartner, er forsørgertapserstatningen til barn inntektsuavhengig. Den er imidlertid styrt av barnets alder da forsørgeren døde: Var barnet da under 1 år gis det forsørgertapserstatning lik 6,5 G, som er den høyeste erstatningen i tabellen. Den laveste er 1 G, og tilkjennes om barnet var 18 eller 19 år da forsørgeren døde.
For å få enklere størrelser, har utvalget avrundet til nærmeste halve G ved utarbeidelsen av standardiseringsmodellen, se NOU 1994: 20 s. 185.
Grensen på 19 år er satt ut fr at barn da erstatningsrettslig sett anses som selvforsørgende. Etter barneloven (lov 8. april 1981 nr. 8) § 68 første ledd strekker forsørgelsesplikten til barnet er 18 år, og kan utvides noe etter andre ledd. Tar barnet videregående skole, har i de fleste tilfellene foreldrene forsørgelsesplikt frem til barnet er ferdige med videregående skole som 19-åring. Rettspraksis har i de fleste tilfeller lagt til grunn at barn får erstatning ut den videregående skolen, og utvalget la også dette til grunn for utarbeidelsen av regelen i forskriftens § 6-2. Se NOU 1994: 20 s. 185. Yrkesskadeforskriftens løsning er på dette punktet i samsvar med alminnelig erstatningsrett, se blant annet Bastrup (Rt. 1998 s. 639 s. 647; partene var her enige om at forsørgelsen opphørte når barnet er 19 år) og Eneforsørger (Rt. 2002 s. 673, på s. 680), som begge ble avsagt etter at forskriften ble vedtatt.
Merknader til yrkesskadeforskriften § 6-2 andre ledd
Bestemmelsen presiserer at forsørgertapserstatning skal fastsettes særskilt for hvert barn. Bestemmelsen er tatt inn av informasjonshensyn, og samsvarer med skl. § 3-4 andre ledd andre punktum. Se NOU 1994: 20 s. 185.
Merknader til forskriftenyrkesskadeforskriften § 6-2 tredje ledd
Dersom avdøde var eneforsørger, skal det etterlatte barnet tilkjennes dobbelt så stor forsørgertapserstatning. Tabellen i forskriftens § 6-1 første ledd er basert på at barnet fortsatt har en forsørger, men hvor avdøde har vært eneforsørger må erstatningene settes høyere.
Uttrykket «eneforsørger» må tolkes som et krav om at avdøde var enslig forsørger. At avdøde kun bidro med lønnsinntekt, mens gjenlevende forelder var hjemmeværende, er neppe tilstrekkelig. Løsningen samsvarer med rettspraksis som LB-2000-2036 og juridisk teori, se Skårberg 2024 s. 406.
Da standardiseringsmodellen ble utformet forelå det lite rettspraksis på området, og utvalget så hen til trygdeytelser til et barn som mistet begge foreldrene får og den praksis som finnes hos forsikringsselskapene. Ut fra dette, og sammen med forenklingshensyn, ble erstatningene fordoblet i disse tilfellene, se NOU 1994: 20 s. 185.
Merknader til yrkesskadeforskriften § 6-2 fjerde ledd
Etterlatte barn som har krav på forsørgertapserstatning, har også krav på forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven (morarenteloven), jf. yrkesskadeforsikriften § 6-2 fjerde ke. Rentene beregnes fra én måned etter at dødsfallet ble meldt til forsikringsselskapet.
På samme måte som ellers i yrkesskadeforskriften, skal ordet «forsikringsselskapet» forstås slik at det inkluderer staten og kommuner/fylkeskommuner som selvassurandør. Se NOU 1994: 20 s. 184.
Ettersom forsørgertapserstatning har en hard grad av standardiseringen, vil den som nevnt fremme raske erstatningsoppgjør. Dermed oppstår det sjelden morarenteansvar av betydning.
Om renter etter yrkesskadeforskriften § 6-2, se også Bjarte Askeland i TfE 2015 s. 8–46, især punkt 4.4.3.
Yrkesskadeforskriften § 6-3. Kort om ftrl. § 7-
Etter yrkesskadeforskriften § 6-3 første punktum erstattes utgifter til begravelse med et halvt grunnbeløp. Ytelsen er ikke behovsprøvd. Også alminnelig erstatningsrett inneholder regle rom dekning av gravferdsutgifter, se skl. § 3-4 tredje ledd. Denne bestemmelsen anviser imidlertid skjønnsmessige vurderinger, idet det kun er «vanlige utgifter til gravferden» og «for så vidt det finnes rimelig, andre utgifter i anledning av dødsfallet» som kan kreves erstattet. I tillegg må det gjøres fradrag for gravferdsstønad fra trygden, jf. ftrl. § 7-2. Stønad til båretransport kan ytes etter ftrl. § 7-5. Ingen av disse trygdebestemmelsene er avgrenset til å gjelde yrkesskader, og har derfor et videre anvendelsesområde.
Retten til å få erstattet gravferdsutgiftene etter første punktum er ikke betinget av at avdøde etterlater seg samlivspartner eller barn som har krav på forsørgertapserstatning, jf. yrkesskadeforskriften § 6-3 andre punktum. Regelen er et utslag av at utgifter til begravelse betraktes som en selvstendig erstatningspost.
Ved dødsfall som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom etter ftrl. kapittel 13, skal nødvendige utgifter til båretransport til avdødes bosted dekkes. Dette gjelder uavhengig av om dødsfallet skjer i Norge eller i utlandet. Dekningen er imidlertid ikke fullstendig, ettersom det skal gjøres fradrag tilsvarende 10 prosent av full gravferdsstønad, jf. ftrl. § 7-3.
Kostnader ved begravelsen erstattes med 1/2 G. Dette gjelder selv om avdøde ikke etterlater seg personer som har krav på erstatning for tap av forsørger.
Når et medlem dør som følge av en skade eller sykdom som går inn under kapittel 13, dekkes utgiftene til båretransport til vedkommendes bosted, selv om dødsfallet skjer i utlandet eller bostedet ligger utenfor Norge.
Stønaden skal dekke de nødvendige utgiftene med fradrag av en egenandel på 10 prosent av full gravferdsstønad.
Personskadeportalen 3.0
Personskadeportalen 3.0
Lexia Education AS | Legal tech
Stormyrvegen 22
2005 RÆLINGEN
Norge