Kapittel 28 Skadelidtes medvirkning (avkortning)

Av professor dr. juris Morten Kjelland

Innledning

Erstatningsansvaret kan begrenses dersom skadelidte selv har bidratt til å forårsake skaden, noe som kalles «skadelidtes medvirkning». Denne medvirkningen kan skje gjennom aktive handlinger, som for eksempel å kjøre bil under påvirkning av rusmidler, eller gjennom unnlatelser, som å ikke bruke bilbelte. Medvirkningen kan føre til en fullstendig eller delvis reduksjon av erstatningen. For at erstatningen skal kunne avkortes på grunn av medvirkning, må det først være etablert et erstatningsansvar, og skaden eller tapet må være påvist.

Det er skadevolder som påstår medvirkning, og dermed har bevisbyrden for at betingelsene for avkortning er oppfylt, slik det fremgår i blant annet Politiflukt II (LA-2021-139389).

Medvirkningsreglene har røtter som strekker seg tilbake til romerretten og er nå lovfestet både i generell og spesiell erstatningsrett. I den generelle lovgivningen finner vi reglene i skl. § 5-1, mens det finnes særskilte bestemmelser i bal. § 7 og ysfl. § 14.

Disse medvirkningsreglene er gjeldende for alle typer erstatningsposter; det finnes ingen spesifikke regler for hver enkelt post. Det finnes imidlertid visse presiseringer: For eksempel avgjøres avkortning av oppreisningserstatning basert på en mer fleksibel vurdering, hvor skadelidtes medvirkning er ett av flere hensyn. Det er også variasjoner i hvordan skyldkravet reguleres avhengig av ansvarsgrunnlaget. Skl. § 5-1 krever kun vanlig uaktsomhet, mens ysfl. § 14 krever grov uaktsomhet eller forsett.

Se hvor du er på oversiktskartet

Hør på lydbok med sammendrag av kap. 13

Lydboken kan spilles av på alle flater og enheter. Fungerer utmerket på 3G og 4G, og du kan derfor bruke mediaspilleren nedenfor som podvcast på bussen, stranden, på ski eller hva som måtte passe deg!

Medvirkningsvurderingens rekkefølge

Ved vurderingen av om erstatningen skal reduseres på grunn av skadelidtes medvirkning, må det gjøres en flerstegs avveining. Det må først fastslås at grunnleggende krav om skyld og årsakssammenheng er oppfylt før erstatningen kan avkortes. Når både skyldkravet og årsakskravet er oppfylt, kan det sies at skadelidte har medvirket. Dette fører imidlertid ikke automatisk til reduksjon i erstatningen; en sammensatt rimelighetsvurdering må gjennomføres for å avgjøre om erstatningen skal nedsettes, og i så fall hvor mye. To sentrale faktorer i denne vurderingen er graden av skadelidtes skyld og deres bidrag til årsaken.

Både vurderingen av om avkortning kan skje ("kan"-vurderingen) og skyldvurderingen vil avhenge av en helhetlig vurdering av flere momenter, og disse to vurderingene kan derfor i noen grad overlappe hverandre, slik det ble påpekt i Dørprodusent (HR-2023-1796-A, avsnitt 32). Utfallet av denne vurderingen kan være at erstatningen enten ikke nedsettes, eller at den reduseres eller bortfaller helt.

Klikk på play for å spille av videoen

Grunnleggende hensyn for avkortning 

La oss nå se på de viktigste argumentene for og mot avkortning.

For det første er medvirkningsreglene knyttet til prevensjonshensynet, som skal fungere som et incitament for enkeltpersoner til å redusere risikoen for å forårsake skade, se Vorspiel (Rt. 2008 s. 453, avsnitt 41 og 52). I denne dommen ble det imidlertid understreket at prevensjonshensyn ikke kan føre til en avkortning som går utover en sosialt rettferdig erstatning (avsnitt 41). Selv om forskningen som støtter denne typen atferdsstyring er begrenset, forutsetter effekten en viss kjennskap til regelverket blant borgerne. Prevensjonshensynet gjelder også etter at skaden har skjedd, hvor skadelidte har plikt til å begrense skaden etter evne, jf. skl. § 5-1 nr. 2.

For det andre er medvirkningsreglene begrunnet i generelle forestillinger om rettferdighet. Det oppfattes som rimelig at tapet fordeles dersom skadelidte selv har bidratt til skaden, noe som har et fordelingspolitisk aspekt og kan skape balanse mellom partene. Samtidig kan rettferdighetshensyn tilsi at prevensjonshensynet får mindre betydning, og at avkortning derfor ikke foretas hvis det anses sosialt urettferdig. Dette er illustrert i dommene Vorspiel (Rt. 2008 s. 453) og Bilbelte (Rt. 2005 s. 887).

Hva som regnes som rettferdig og rimelig, avhenger av individuelle verdier og må vurderes ut fra den konkrete situasjonen. Dette krever en helhetlig vurdering, som demonstrert i Femund Sitje (HR-2018-872-A, avsnitt 98). Rimelighetshensyn er også grunnen til at erstatning ikke reduseres for barn under ti år, som angitt i skl. § 5-1 nr. 1 siste punktum.

Vilkår for avkortning

Vilkår 1. Skyld hos skadelidte

En forutsetning for å avkorte erstatningen er at skadelidte har utvist skyld, som vurderes i to trinn. Først vurderes det om skadelidte oppfyller minstekravet til skyld som medvirkningsbestemmelsen krever. Deretter tas graden av skyld (utover minstekravet) med i «kan»-vurderingen for å avgjøre om medvirkningen skal føre til avkortning, og i så fall hvor mye. Skyldnivået har dermed betydning i begge hovedtrinnene i vurderingen av medvirkning.

Klikk for å forstørre bildet

Minstekravet til skyld varierer og må fastsettes basert på en tolkning av den aktuelle avkortningshjemmelen. Skl. § 5-1 krever vanlig (simpel) uaktsomhet, jf. NOU 1977: 33 og Ot.prp. nr. 75 (1983–84) s. 64. I noen tilfeller henviser særlovgivningen eksplisitt til denne bestemmelsen, slik som i luftl. § 10-21 tredje ledd. Andre ganger vises det mer generelt til alminnelige erstatningsregler, som i sjøloven (lov 24. juni 1994 nr. 39) § 420.

Den generelle avkortningsregelen for bilansvar finnes i bal. § 7 første ledd. Denne bestemmelsen krever at skadelidte har medvirket til skaden «med vilje eller i aktløyse», og det gjøres ingen avkortning hvis «skadelidaren kan leggjast berre lite til last». Skyldkravet her er noe strengere enn for vanlig uaktsomhet. Bal. § 7 første ledd gir skadelidte en såkalt «skyldmargin» som del av et sterkt erstatningsrettslig vern for trafikkskadde. I rettspraksis er saken Bilbelte (Rt. 2005 s. 887) et illustrativt eksempel. Høyesterett støttet her forarbeidsuttalelsene i NUT 1957: 1 s. 43 og uttalte i avsnitt 24 at «det skal altså ses bort fra de minste grader av aktløyse, fra den mer dagligdagse og uskyldige aktløyse». I Dørhåndtak (Rt. 2006 s. 1099) understrekes det at bal. § 7 første ledd «gir her et sterkere vern enn etter skadeserstatningsloven § 5-1» (avsnitt 38).

Yrkesskadeforsikringsloven krever kvalifisert skyld. I henhold til ysfl. § 14 må skadelidte ha handlet «forsettlig eller grovt uaktsomt».

Den konkrete uaktsomhetsvurderingen følger i utgangspunktet de samme linjene som beskrevet i bokens kapittel 4, men med viktige nyanser: Det er i utgangspunktet ikke ulovlig å handle til skade for seg selv, og det finnes ikke normer for skadelidtes opptreden slik det gjør for skadevolderen. Dette er også nevnt i Dørprodusent (HR-2023-1796-A, avsnitt 33), se nærmere om dette i bl.a. Hagstrøm og Stenvik 2019 s. 512. Kravene til aktsomhet kan være mindre strenge for skadelidte enn for skadevolderen. Dersom skadelidte imidlertid har konkret kunnskap om den risikoen som skadevolder representerte, stilles det større krav til aktsomheten. Det samme gjelder når skadelidte har spesielle kunnskaper om det aktuelle livsområdet.

At skadelidte ikke var psykotisk på tidspunktet for handlingen er en forutsetning for å kunne snakke om «egen skyld», jf. Togklatrer (Rt. 2015 s. 606).

Forutsatt at minstekravene til skyld er oppfylt, har graden av skyld utover dette betydning for den videre «kan»-vurderingen. Når man vurderer skyldgraden, vil risikoen for skade være helt sentral, som det fremgår av blant annet Dørhåndtak (Rt. 2006 s. 1099, avsnitt 39). Spørsmålet er om skadelidte utviste den forsiktigheten situasjonen krevde. Relevante momenter inkluderer skadelidtes kunnskap om risikoen, individuelle forhold, om det fantes effektive handlingsalternativer, og hva skadelidte kunne forvente av skadevolderens opptreden, slik det ble diskutert i Ferdigplen (HR-2022-2068-A).

En skadehendelse kan oppfylle kriteriene for flere ansvarsgrunnlag, noe som gir en kombinasjon av skader (punkt 6.2). Skadelidte kan da velge hvilket grunnlag kravet skal baseres på. I denne valgfriheten er det nyttig å vite at medvirkningsreglene er ulikt utformet. For å unngå avkortning bør skadelidte, isolert sett, velge det ansvarsgrunnlaget med det strengeste skyldkravet.

Vilkår 2. Årsakssammenheng

I tillegg til skyldkravet må det foreligge en adekvat årsakssammenheng mellom skadelidtes handlinger og skaden. Dette kravet er innebygd i selve medvirkningsbegrepet og har støtte i rettspraksis, slik som i Bilbelte (Rt. 2005 s. 887, avsnitt 23). I denne saken var det en direkte sammenheng mellom den betydelige skadeomfanget og skadelidtes unnlatelse av å bruke bilbelte. Dette prinsippet er også bekreftet i Dørprodusent (HR-2023-1796-A, avsnitt 30).

Årsakssammenhengen må vurderes konkret ved hjelp av betingelseslæren. Her vurderes det om skaden ville skjedd, eller vært av et annet omfang, dersom skadelidtes kritikkverdige atferd hadde vært fraværende.

Dersom skadelidtes bidrag til årsaken er uvesentlig, blir det juridisk sett ansett som irrelevant, i tråd med uvesentlighetslæren (se punkt 9.2). Videre må skadefølgen være en rimelig følge av risikoen som ble skapt av ansvarshendelsen, som illustrert i Verandarekkverk (Rt. 2005 s. 1714), se punkt 9.3. 

Årsaksvurderingens fire mulige utfall

Første utfall

Skaden ville ikke skjedd uten skadelidtes bidrag: Dette oppfyller årsakskravet. For eksempel i Fangstgrop (Rt. 2013 s. 116), der staten måtte akseptere avkortning i erstatningen for en fredet fangstgrop ødelagt ved skoleveiutbygging, på grunn av feil gjort av arkeologen (som ble identifisert med staten). Høyesterett fastslo at dersom arkeologen hadde vært aktsom, ville skaden blitt unngått (avsnitt 69).

Andre utfall

Skaden ville skjedd uansett skadelidtes atferd: Her er årsakskravet ikke oppfylt. I Verandarekkverk (Rt. 2005 s. 1714, avsnitt 28), der en jente ble skadet da hun falt fra et verandarekkverk etter å ha blitt tatt tak i av en gutt, konkluderte Høyesterett med at jenta «skapte en risiko ved å sette seg på rekkverket», men at «den skade som oppsto, var ikke et utslag av denne risikoen». Guttens handling var den direkte årsaken, og jenta kunne ikke forventes å forutse dette.

Tredje utfall

Skadelidtes atferd økte skadeomfanget: Her kan årsakskravet være oppfylt for den ekstra skaden som skyldes skadelidtes handlinger, for eksempel manglende bruk av bilbelte.

Fjerde utfall

Skadelidtes atferd reduserte skadeomfanget: Hvis manglende bilbeltebruk førte til at skadelidte ble kastet ut av bilen, i stedet for å bli klemt inne, er ikke årsakskravet oppfylt, og avkortning er dermed utelukket.

«Kan»-vurderingen

Generelt

Oppfyllelse av kravene til skyld og årsakssammenheng fører ikke automatisk til avkortning av erstatningen. Beslutningen om å redusere erstatningen hviler på en rimelighetsvurdering, som følger av formuleringen «kan erstatningen settes ned eller falle bort» i skl. § 5-1 nr. 1 første punktum. I denne «kan»-vurderingen er det opp til retten å avgjøre om – og i hvilken grad – erstatningen skal reduseres. Vurderingstemaet er om det er rimelig å foreta en avkortning, slik det fremgår av uttrykket «så vidt det er rimelig».

Rimelighetskriteriet fungerer både som en vilkårsregel og en omfangsregel. Selv om både skyld og årsakssammenheng var til stede i Bilbelte (Rt. 2005 s. 887), ble erstatningen ikke avkortet på grunn av skadelidtes unge alder og skadens alvorlighet. Rimelighetsvurderingen er en avveining av ulike skjønnsmomenter, som beskrevet i skl. § 5-1 nr. 1 første punktum.

Klikk på bildet for å forstørre

Kan-vurderingens sentrale momenter

Graden av skyld på skadelidtes side

Forutsetningen for å diskutere skyld i «kan»-vurderingen er at skadelidte oppfyller minstekravene til skyld. Dersom skadelidte har høy grad av skyld, styrker dette argumentet for å redusere erstatningen. I Dølemo (Rt. 1970 s. 1452) malte en person huset sitt og kom borti de elektriske inntaksledningene, hvor retten la vekt på at han malte i bar overkropp og uten hansker. Dette førte til at ansvaret hans ble redusert med 50 prosent. Et lignende resonnement finnes i DnB (Rt. 2000 s. 211, på s. 219).

Selvforskyldt rus anses ikke som en unnskyldning, og skadelidte blir vurdert som om vedkommende var edru, slik det er uttrykt i Finanger I (Rt. 2000 s. 1811, på s. 1834).

Skadevolders skyldgrad

Skyldgraden til skadevolder spiller en viktig rolle i helhetsvurderingen av om erstatningen bør reduseres. En høy skyldgrad hos skadevolder gjør det vanskeligere å rettferdiggjøre en avkortning av erstatningen. Dette ble understreket i Bilbelte (Rt. 2005 s. 887, avsnitt 37), hvor Høyesterett bemerket at skadevolders grove uaktsomhet hadde stor betydning i vurderingen og kunne oppveie skadelidtes uaktsomhet. Tilsvarende vurdering ble gjort i Søyland (Rt. 1974 s. 813), hvor Høyesterett ikke reduserte erstatningen til tross for skyld hos fotgjengeren, på grunn av bilførerens alvorlige skyld. Dette viser viktigheten av å sammenligne skyldgraden mellom skadevolder og skadelidte, kjent som skylddifferansebetraktningen, som også er fremhevet i Finanger I (Rt. 2000 s. 1811).

Det er en tendens i rettspraksis til at like stor skyld på begge sider fører til en avkortning på omtrent 50 prosent. Det er likevel viktig å merke seg at andre faktorer også kan påvirke utfallet i den konkrete helhetsvurderingen.

Skadelidtes årsaksbidrag

Skadelidtes atferd som en årsaksfaktor er sentral i avkortningsvurderingen. For å redusere erstatningen må skadelidtes handlinger være en nødvendig betingelse for skaden eller tapet, som beskrevet i punkt 13.4.2. Dette er en forutsetning for å gå videre til «kan»-vurderingen, hvor fokus ligger på skadelidtes bidrag til skaden eller tapet. Jo større skadelidtes bidrag er, jo sterkere er argumentet for å redusere erstatningen, og motsatt. Dette prinsippet kommer til uttrykk i flere rettsavgjørelser, blant annet i Småbruket på Dyrøya (Rt. 2011 s. 1121), hvor retten fant at skadelidte hadde en betydelig del av ansvaret for tapet, og erstatningen ble derfor redusert med 50 prosent.

«Forholdene ellers»

Denne vurderingen innebærer en form for «sekkepost», der rettsanvenderen tar hensyn til en rekke sosiale, politiske og økonomiske faktorer ved vurderingen av om erstatningen skal avkortes. Ett av momentene er skadevolders forsikringer og forsikringsmuligheter. Dersom skadevolder har en ansvarsforsikring, kan dette tale mot å redusere erstatningen, i henhold til ordlyden i skl. § 5-1, som bekreftet av Høyesterett i Verandarekkverk (Rt. 2005 s. 1714, avsnitt 29). Hvis skadelidte har egne forsikringer, kan dette imidlertid bidra til at erstatningen blir redusert.

Et annet viktig moment er hensynet til gjenoppretting, spesielt ved alvorlige personskader og når skadelidte er ung. Dette ble tydelig i Bilbelte (Rt. 2005 s. 887), hvor erstatningen ikke ble redusert til tross for skyld hos skadelidte. Retten vektla behovet for å gi skadelidte full erstatning, med henvisning til at jenta var ung (17 ½ år ved ulykken) og hadde et betydelig pleie- og omsorgsbehov for resten av livet. Vektlegging av skadeomfang og konsekvenser for skadelidtes livssituasjon gjenspeiles også i Finanger I (Rt. 2000 s. 1811).

Teknikker for avkortning 

Ved vurderingen av «kan»-spørsmålet kan resultatet være ingen avkortning, delvis eller full reduksjon av erstatningen. Lovteksten gir ingen detaljerte retningslinjer for hvordan en eventuell avkortning skal gjennomføres, også kjent som «avkortningsteknikken». Gjennom rettspraksis og andre kilder ser vi at avkortningen kan fastsettes enten som en prosentsats av erstatningsbeløpet eller som en brøk. Vanlige brøker inkluderer 1/4, 1/3, 1/2, 2/3 og 3/4. Prosentsatser varierer vanligvis mellom 15 og 100 prosent, med få unntak under 10 prosent. En annen tilnærming er å sette spesifikke avkortningsbeløp eller redusere erstatningen til et bestemt nivå, slik det ble gjort i Olstad (Rt. 1966 s. 886).

I personskadesaker kan det oppstå spørsmål om avkortning skal skje før eller etter fradrag for offentlige ytelser. Prinsippet om at avkortningen skal skje etter fradrag av offentlige ytelser ble bekreftet i Moen (Rt. 1969 s. 806, s. 810). Her konkluderte flertallet med at avkortningen skulle baseres på nettotapet etter fradrag av offentlige ytelser. Denne tilnærmingen ble også fulgt i Ørpetveitkrysset (Rt. 1973 s. 531, s. 535).

Til tross for visse tendenser i rettspraksis, som viser at erstatningen ofte reduseres med rundt 25 prosent i tilfeller med manglende bruk av bilbelte, er det viktig å understreke at hver sak må vurderes individuelt.

Spørsmål om identifikasjon 

Når det gjelder skadelidtes medvirkning, spiller identifikasjon en viktig rolle. Passiv identifikasjon, som her er relevant, innebærer at en tredjepersons handlinger kan bli betraktet som skadelidtes egne, noe som kan føre til at skadelidte får mindre erstatning enn han ellers ville ha fått. Skl. § 5-1 nr. 3 slår fast at reglene om medvirkning også gjelder for handlinger utført av tredjepersoner som skadelidte hefter for. Bestemmelsen klargjør imidlertid ikke nøyaktig når passiv identifikasjon foreligger, men gir et lovfestet uttrykk for at slike regler eksisterer.

Klikk på play for å spille av videoen

Personskader

Høyesterett har behandlet spørsmål om passiv identifikasjon i ulike saker innen personskadesektoren. I saker som omhandler barneskader, for eksempel Dam (Rt. 2002 s. 1283), har retten klargjort at det ikke finnes en læresetning om passiv identifikasjon mellom barn og foreldre i erstatningsretten (s. 1287).

Videre har Høyesterett presisert at passiv identifikasjon ikke anvendes mellom ektefeller. I Gulvluke (Rt. 1991 s. 1303), der en restaurantgjest falt gjennom en usikret gulvluke, ble det understreket at ektefellens bidrag til ulykken var irrelevant (s. 1308).

Skl. § 5-1 nr. 1–3 omfatter også «erstatningssøkeren», inkludert situasjoner der den direkte skadelidte har omkommet og etterlatte krever erstatning for forsørgertap. I forarbeidene er det forutsatt at de etterlattes krav på forsørgertapserstatning står på egne bein, se Innst. O. nr. 92 (1983–84) s. 6. Når ansvaret er dekket av en forsikring, skal de etterlattes krav på forsørgertapserstatning som hovedregel være upåvirket av den avdødes handlinger.

For yrkesskader fastsetter ysfl. § 14 at skadelidtes grovt uaktsomme eller forsettlige medvirkning ikke skal redusere de etterlattes krav på forsørgertapserstatning. Når det gjelder trafikkskadesaker, er rettstilstanden mindre klar. Rettspraksis viser at de etterlattes krav kan reduseres på grunn av skadelidtes handlinger, som sett i Sør-Aurdal (Rt. 2014 s. 1192), dommen er fulgt opp i Kviby (Rt. 2015 s. 141). Her har Høyesterett beveget seg mot en mer liberal tilnærming, og avviket fra den restriktive linjen fra Sunndal (Rt. 1997 s. 149), hvor erstatningen ble redusert med 50 prosent, mens det i Sør-Aurdal-dommen kun ble 20 prosent avkortning.

I selvmordstilfeller, som i Tromsøysundtunnelen (HR-2016-803-A), har Høyesterett tatt en mer restriktiv tilnærming. I denne saken brukte avdøde bilen til å ta sitt eget liv. Retten konkluderte med at det i slike tilfeller som hovedregel er grunnlag for full identifikasjon med den avdøde. Med henvisning til fal. § 13-8 uttalte Høyesterett at «forsettlige medvirkningshandlinger står i en særstilling i erstatnings- og forsikringsrettslig sammenheng» (avsnitt 35). Lagmannsretten ble også enig i at det i selvmordstilfeller må være klare holdepunkter for å pålegge erstatningsansvar etter bilansvarsloven, og slike holdepunkter var ikke til stede i denne saken, noe som resulterte i full avkortning av forsørgertapserstatningen.

Når det gjelder oppreisning til etterlatte, som i Småbåtkollisjon (Rt. 2007 s. 1777, avsnitt 27), baseres utmålingen på rimelighet, og ikke på en full erstatning av tapet. 

Tings- og formuesskader

Innen tings- og formuesskadesektoren finnes det eksempler på passiv identifikasjon, spesielt i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. I slike tilfeller holdes arbeidsgiveren ansvarlig for skader som de ansatte forårsaker, enten det skjer aktivt eller passivt. Et eksempel på dette er DnB-saken (Rt. 2000 s. 211), hvor en bank ble funnet ansvarlig som arbeidsgiver for tap som følge av bedrageri utført med hjelp fra en ansatt. Erstatningskravet ble i denne saken redusert med en tredjedel på grunn av skadelidtes egen medvirkning.

Skadelidte har også en plikt til å begrense omfanget av realskaden i henhold til tapsbegrensningsplikten. Dette innebærer at skadelidte, i noen tilfeller, må vurdere såkalt «operasjonsplikt». Normalt er ikke skadelidte forpliktet til å gjennomgå risikofylte operasjoner, som det tydelig kommer fram i Flygerlisens-saken (HR-2021-1338-A). I denne saken ble en flygers legeattest fornyelse avvist, noe som førte til at han mistet sitt flysertifikat. Begrunnelsen var gallesteinsanfall, og flygeren krevde kompensasjon gjennom en lisenstapsforsikring tegnet av hans arbeidsgiver. Imidlertid ble kravet avslått etter fal. § 13-12 fordi han nektet å gjennomgå en operasjon.Høyesterett vurderte at flygeren burde ha fulgt arbeidsgivers krav om operasjon, særlig fordi gallesteinsoperasjonen ikke var spesielt omfattende eller belastende. Domstolen la vekt på at hvis han hadde gjennomgått operasjonen, ville han ha fått tilbake legeattesten. Hvert tilfelle må vurderes individuelt, med fokus på de belastningene tiltaket påfører skadelidte.