Kapittel 14 Årsaksvurderingens utgangspunkter
Av professor dr. juris Morten Kjelland
Årsakskravet er det sentrale bindeleddet mellom ansvarsgrunnlaget og det økonomiske tapet i erstatningsretten. Først når det foreligger både et ansvarsgrunnlag og en tilstrekkelig årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen og skaden, kan skadevolder pålegges erstatningsplikt. Kravet om årsakssammenheng setter dermed en grunnleggende ramme for ansvarets rekkevidde og har avgjørende betydning i personskadesaker.
Årsakskravets hovedfunksjon er å avgrense ansvaret mot tap som ikke har en reell og rettslig relevant forbindelse med handlingen det er etablert ansvar for. Skadevolder skal ikke hefte for fjerne, tilfeldige eller indirekte følger som ligger utenfor det som kan tilskrives den aktuelle hendelsen. En slik avgrensning er forankret i grunnleggende rimelighetshensyn og i alminnelig rettsfølelse, og bidrar til forutsigbarhet i erstatningsretten. Samtidig fungerer årsakskravet som et fordelingsinstrument: Gjennom årsaksvurderingen fastlegges hvilke økonomiske konsekvenser som rettslig skal bæres av skadevolder.
I mange saker er årsaksspørsmålet relativt ukomplisert, for eksempel der en trafikkulykke umiddelbart fører til en bruddskade. De mest krevende spørsmålene oppstår imidlertid i grensetilfellene – der faktum er uklart, eller der det er tvil om hvordan årsaksreglene skal forstås og anvendes. Det er i disse situasjonene årsakslæren får sin praktiske og prinsipielle betydning.
Sideinnhold (klikkbar)
Kapittelinnhold (klikkbar)
Verktøy
1
Generelle utgangspunkter
Rettskildene
Alminnelig juridisk metode er utgangspunktet for å løse erstatningsrettslige årsaksspørsmål. . De juridiske årsaksreglene er rettsregler. Derfor må innholdet i årsakskravet fastlegges ut fra en tolkning av rettskildene. Dette kan virke selvsagt i dag. Er historisk tilbakeblikk viser imidlertid tendenser til at juridiske årsakskriterier tidligere ble hentet fra andre fagområder, for eksempel fra naturvitenskapen.
De juridiske årsaksreglene er primært utviklet av Høyesterett i samspill med juridisk teori. Det må ses i lys av at erstatningsretten skal passe på et tilnærmet ubegrenset antall situasjoner. Løsninger på årsaksspørsmål må derfor ofte tilpasses den enkelte typen årsaksproblemer. Det gjør domstolene mer egnet til å styre rettsutviklingen enn lovgiver. Høyesterettspraksis er derfor den viktigste rettskilden for å klarlegge reglene om årsakssammenheng.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Videoen gir en rask innføring i reglene om faktisk og rettslig årsakssammenheng
Lovfestede uttrykk for årsakskravet
Selv om det kreves kunnskap om rettspraksis for å forstå årsaksreglene, viser en gjennomgang av lovgivningen at årsakskravet er lovfestet på flere områder. Hvordan årsakskravet er formulert, varierer. Enkelte bestemmelser bruker uttrykkelig årsaksterminologi, som verbet «forårsaket». Dette ordet benyttes blant annet i yr § 11 første ledd bokstav a og andre ledd, luftl. § 10-17 og prodansvl. § 3-1 andre ledd. I de fleste tilfellene gir imidlertid ordlyden liten veiledning. Lovuttrykkene begrenser seg vanligvis til å angi at det kreves en form for årsakssammenheng. Ved bilansvar ligger årsakskravet innbakt i kriteriet «gjer», jf. bal. §§ 1 og 4. Andre steder brukes ord som «skyldes» i skl. § 2-1 nr. 1 andre punktum og ysfl. § 11 første ledd bokstav c, «på grunn av» i passkl. § 2 og «volde» i skl. §§ 1-1, 1-2, 1-5, 2-1 nr. 1 første punktum og skl. § 3-5 første ledd bokstav a.
Hvor årsakskravet er lovfestet, må innholdet i kravet fastsettes ut fra en tolkning av et mer sammensatt rettskildemateriale. Også her er høyesterettspraksis avgjørende. Siden årsakskravet generelt er formulert nokså implisitt i ordlyden, kan det være dekkende å si at loven er utgangspunktet som må utfylles med ulovfestet rett.
| Lovområde | Bestemmelse | Årsaksformulering |
|---|---|---|
| Yrkesskade | ysfl. § 11 | «forårsaket» |
| Luftfart | luftl. § 10-17 | «forårsaket» |
| Produktansvar | prodansvl. § 3-1 | «forårsaket» |
| Bilansvar |
bal. § 1 bal. § 4 |
«gjer» |
| Arbeidsgiveransvar | skl. § 2-1 | «skyldes» / «volde» |
| Pasientskadeansvar | passkl. § 2 | «på grunn av» |
| Barns eget erstatningsansvar, foreldres tilsynsansvar, ansvar for dyr, oppreisningsansvar |
skl. § 1-1 skl. § 1-2 skl. § 1-5 skl. § 3-5 |
«volde» |
Begrepsavklaringer. Et vidt årsaksbegrep
I likhet med andre rettsfelt har erstatningsretten sin egen terminologi. I årsakslæren opereres det med mange og vanskelige begreper. Meningsinnholdet kan variere med tidsepoke og forfatter. Terminologien må derfor presiseres.
I juridisk teori brukes «årsakssammenheng» i ulike betydninger. Et hovedskille går mellom dem som kun bruker årsaksbegrepet om faktisk årsakssammenheng, og andre som også inkluderer reglene om erstatningsansvarets grenser i begrepet. Den sistnevnte retningen gir et vidt årsaksbegrep. Høyesterettspraksis gir eksempler på begge uttrykksmåter.
Det vide årsaksbegrepet ses i nyere dommer som Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) og Schizofreni (Rt. 2007 s. 172), der det i begge dommenes avsnitt 1 tales om «adekvat årsakssammenheng». Her benyttes et slikt vidt årsaksbegrep. De to 2007-dommene omhandlet erstatning for psykiske følgeskader av henholdsvis trafikkulykke og arbeidsulykke.
Årsaksbegrepet kan deles opp i «faktisk årsakssammenheng» og «rettslig årsakssammenheng». Også disse begrepene gis noe ulikt innhold. Begrepsparet kan brukes slik at faktisk årsakssammenheng betegner de materielle reglene som utpeker hvilken faktor som skal anses som relevant årsak, mens rettslig årsakssammenheng brukes om de reglene som avgrenser ansvaret. Etter denne terminologien ville betingelseslæren høre under faktisk årsakssammenheng og adekvanslæren under den rettslige.
(48) Som påpekt i Morten Kjelland, Erstatningsrett (2. utgave), 2019 side 238 brukes begrepet «årsakssammenheng» i ulike betydninger, der «[e]t hovedskille går mellom dem som kun bruker årsaksbegrepet om faktisk årsakssammenheng, og andre som også inkluderer reglene om erstatningsansvarets grenser i begrepet».
(49) Ved vurderingen av årsakssammenheng tas det i norsk rett utgangspunkt i betingelseslæren, jf. Rt-1992-64 P-pille II. Den faktiske situasjonen må sammenlignes med et hypotetisk forløp hvor den skadevolende hendelsen tenkes bort. For anskaffelsessakene innebærer dette at årsakssammenheng foreligger hvis leverandøren ville ha fått kontrakten dersom feilene i anbudsprosessen ikke hadde inntruffet. I denne saken er en slik faktisk årsakssammenheng erkjent.
(50) Ansvaret begrenses imidlertid tradisjonelt ut fra visse ytterligere krav til årsakssammenhengen. For det første må den årsaksfaktoren skadevolderen hefter for, være så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. For det andre må årsakssammenhengen være adekvat. I dette siste ligger at skaden må ha vært påregnelig, og at den ikke er en for fjern og avledet følge av den skadevolende begivenheten.
Den andre måten faktisk årsakssammenheng brukes på, ses blant annet i P-pille II (Rt. 1992 s. 64). Her benyttes faktisk årsakssammenheng om bevisene som brukes i årsaksvurderingen, mens rettslig årsakssammenheng brukes om den juridiske årsaksregelen. Ulempen med en slik terminologi er at den ikke får klart frem at også bevisvurderingen er en juridisk oppgave.
Når jeg omtaler faktisk årsakssammenheng, brukes det i den første betydningen, og betegner logisk årsakssammenheng etter betingelseslæren.
I mange saker er det ingen tvil om at kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Når en tidligere frisk person blir skadet i en kraftig frontkollisjon, er det normalt klart at ansvarshendelsen er årsak til skaden. I slike tilfeller foreligger det ofte bare én relevant årsak som utløste skaden. Ansvarshendelsen, i dette tilfellet kollisjonen, er da både en nødvendig og tilstrekkelig skadebetingelse. Tvilstilfellene oppstår når skaden enten er et resultat av flere faktorer som i samspill utløser skaden, eller hvor hver av faktorene alene er sterke nok til å fremkalle skaden og derfor konkurrerer om å være den ansvarlige årsaken.
Årsaksvurderingen i to ledd – «den todelte årsakslinjen»
Det kreves årsakssammenheng både mellom ansvarshendelsen og realskaden (fysisk og/eller psykisk) og mellom realskaden og det økonomiske tapet.
Hovedtyngden i artikkelen ligger på det første årsaksleddet, som er markert med fet i figurens venstre del. I dette «realskadeleddet» står man overfor det jeg kaller en «juridisk-medisinsk årsakssammenheng». Det andre årsaksleddet er mellom realskaden og det økonomiske tapet, se «tapsleddet» i høyre del. Her er det en «juridisk-økonomisk årsakssammenheng», hvor årsaksvurderingen glir over i erstatningsutmålingen. At det gjelder et krav om adekvat årsakssammenheng i begge årsaksleddene, er lagt til grunn i juridisk teori (jf. bl.a. Kjelland 2008 s. 43 og s. 223 f.) og stadfestes i nyere høyesterettspraksis, slik som Amerika-dommen fra 2022 om utmåling av pasientskadeerstatning til en amerikansk statsborger: «Videre er det et sikkert rettslig utgangspunkt at ansvaret begrenses av adekvanslæren. Læren går enkelt sagt ut på at realskaden og tapet ikke må stå i et for fjernt og avledet forhold til ansvarshendelsen.», se Amerika (HR-2022-1132-A, avsnitt 37).
Det kreves årsakssammenheng både mellom ansvarshendelsen og realskaden (fysisk og/eller psykisk) og mellom realskaden og det økonomiske tapet.
Hovedtyngden i artikkelen ligger på det første årsaksleddet, som er markert med fet i figurens venstre del. I dette «realskadeleddet» står man overfor det jeg kaller en «juridisk-medisinsk årsakssammenheng». Det andre årsaksleddet er mellom realskaden og det økonomiske tapet, se «tapsleddet» i høyre del. Her er det en «juridisk-økonomisk årsakssammenheng», hvor årsaksvurderingen glir over i erstatningsutmålingen. At det gjelder et krav om adekvat årsakssammenheng i begge årsaksleddene, er lagt til grunn i juridisk teori (jf. bl.a. Kjelland 2008 s. 43 og s. 223 f.) og stadfestes i nyere høyesterettspraksis, slik som Amerika-dommen fra 2022 om utmåling av pasientskadeerstatning til en amerikansk statsborger: «Videre er det et sikkert rettslig utgangspunkt at ansvaret begrenses av adekvanslæren. Læren går enkelt sagt ut på at realskaden og tapet ikke må stå i et for fjernt og avledet forhold til ansvarshendelsen.», se Amerika (HR-2022-1132-A, avsnitt 37).
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Begrepene har en pedagogisk funksjon, for eksempel i fremstillingen av domsmaterialet. I Nakkesleng IV (Rt-2010-1547) kom retten til at det var årsakssammenheng mellom trafikkulykken og deler av skadebildet svarende til 5 prosent varig medisinsk invaliditet (realskadeleddet), men at det ikke var årsakssammenheng mellom denne begrensede realskaden og det økonomiske tapet (tapsleddet).
Som påpekt i min doktoravhandling, Morten Kjelland, Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten. En analyse av generelle og spesielle årsaksregler, Gyldendal Akademisk, 2008 s. 42-43, vil imidlertid årsakssammenhengen i tapsleddet ha en annen karakter enn i realskadeleddet. Poengteringen gjøres med referanse til Magne Strandberg, Skadelidtes hypotetiske inntekt, Fagbokforlaget, 2005 s. 37 og Håkan Andersson, Skyddsändamål och adekvans, Iustus, 1993 s. 308. Presiseringen er viktig for å fange inn nyanser, og ved bevissthet om disse kan man også bedre utnytte de pedagogiske fordelene ved en oppdeling. Se Kjelland 2008 s. 42-43 med henvisninger for en nærmere forklaring.
Begrepene har en pedagogisk funksjon, for eksempel i fremstillingen av domsmaterialet. I Nakkesleng IV (Rt-2010-1547) kom retten til at det var årsakssammenheng mellom trafikkulykken og deler av skadebildet svarende til 5 prosent varig medisinsk invaliditet (realskadeleddet), men at det ikke var årsakssammenheng mellom denne begrensede realskaden og det økonomiske tapet (tapsleddet).
Som påpekt i min doktoravhandling, Morten Kjelland, Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten. En analyse av generelle og spesielle årsaksregler, Gyldendal Akademisk, 2008 s. 42-43, vil imidlertid årsakssammenhengen i tapsleddet ha en annen karakter enn i realskadeleddet. Poengteringen gjøres med referanse til Magne Strandberg, Skadelidtes hypotetiske inntekt, Fagbokforlaget, 2005 s. 37 og Håkan Andersson, Skyddsändamål och adekvans, Iustus, 1993 s. 308. Presiseringen er viktig for å fange inn nyanser, og ved bevissthet om disse kan man også bedre utnytte de pedagogiske fordelene ved en oppdeling. Se Kjelland 2008 s. 42-43 med henvisninger for en nærmere forklaring.
Årsaksvurderingens kronologi – en hjelpefigur
Jeg har laget en oversikt over hvordan norske domstoler vanligvis går frem når de står overfor årsaksvurderinger i moderne personskadeerstatningsrett. Jeg presiserer at rettsstoffet kan ordnes på flere måter, og at det som skal presenteres, er mine funn basert på en systematisering av norsk domsmateriale og med et rendyrket personskadeperspektiv.
På bakgrunn av analyser av alle høyesterettsdommer og nær alle avsagte underrettsdommer om årsakssammenheng har jeg laget en oversikt over domstolenes tilnærming til årsaksspørsmålet i erstatningssaker med personskade. Dette er vist i figuren.
Modellen viser det som kalles for årsaksvurderingens «kronologi». Med dette menes at den angir rekkefølgen i hovedtrinnene for å vurdere årsakssammenheng. Oversikten er ment som et verktøy og gir en «sjekkliste» og et «kart» for å orientere seg i det juridiske landskapet. Figuren viser todelingen mellom materielle (innholdsmessige) årsaksregler og bevisregler.
Jeg har laget en oversikt over hvordan norske domstoler vanligvis går frem når de står overfor årsaksvurderinger i moderne personskadeerstatningsrett. Jeg presiserer at rettsstoffet kan ordnes på flere måter, og at det som skal presenteres, er mine funn basert på en systematisering av norsk domsmateriale og med et rendyrket personskadeperspektiv.
På bakgrunn av analyser av alle høyesterettsdommer og nær alle avsagte underrettsdommer om årsakssammenheng har jeg laget en oversikt over domstolenes tilnærming til årsaksspørsmålet i erstatningssaker med personskade. Dette er vist i figuren.
Modellen viser det som kalles for årsaksvurderingens «kronologi». Med dette menes at den angir rekkefølgen i hovedtrinnene for å vurdere årsakssammenheng. Oversikten er ment som et verktøy og gir en «sjekkliste» og et «kart» for å orientere seg i det juridiske landskapet. Figuren viser todelingen mellom materielle (innholdsmessige) årsaksregler og bevisregler.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Modellen viser det som kalles for årsaksvurderingens «kronologi». Med dette menes at den angir rekkefølgen i hovedtrinnene for å vurdere årsakssammenheng. Oversikten er ment som et verktøy og gir en «sjekkliste» og et «kart» for å orientere seg i det juridiske landskapet. Figuren viser todelingen mellom materielle (innholdsmessige) årsaksregler og bevisregler.
Hovedtyngden er lagt på de materielle reglene, der det igjen skilles mellom samvirkende og selvstendig virkende (konkurrerende) årsaker. Med «samvirkende årsaker» menes årsaker som hver for seg er for svake til alene å kunne fremkalle skaden, men som sammen – i samvirke – er sterke nok til å utløse skaden. Med «selvstendig virkende årsaker» menes årsaker som hver for seg er sterke nok til å fremkalle skaden; når det foreligger flere slike årsaker, vil de derfor «konkurrere» om å være årsak til skaden. Begrepene «samvirkende årsaker» og «selvstendig virkende årsaker» korresponderer med de to hovedspørsmålene man står overfor.
Modellen viser det som kalles for årsaksvurderingens «kronologi». Med dette menes at den angir rekkefølgen i hovedtrinnene for å vurdere årsakssammenheng. Oversikten er ment som et verktøy og gir en «sjekkliste» og et «kart» for å orientere seg i det juridiske landskapet. Figuren viser todelingen mellom materielle (innholdsmessige) årsaksregler og bevisregler.
Hovedtyngden er lagt på de materielle reglene, der det igjen skilles mellom samvirkende og selvstendig virkende (konkurrerende) årsaker. Med «samvirkende årsaker» menes årsaker som hver for seg er for svake til alene å kunne fremkalle skaden, men som sammen – i samvirke – er sterke nok til å utløse skaden. Med «selvstendig virkende årsaker» menes årsaker som hver for seg er sterke nok til å fremkalle skaden; når det foreligger flere slike årsaker, vil de derfor «konkurrere» om å være årsak til skaden. Begrepene «samvirkende årsaker» og «selvstendig virkende årsaker» korresponderer med de to hovedspørsmålene man står overfor.
Det første hovedspørsmålet er om det overhodet foreligger årsakssammenheng, se venstre rektangel i figuren. Utgangspunktet for vurderingen er betingelseslæren, som bygger på et logisk årsakskrav. Det er oppfylt hvis ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for skaden. Betingelseslæren suppleres av en spesiell hovedregel, som gjelder der skadelidte har en fysisk og/eller psykisk sårbarhet (og derfor er mer mottakelig for skade enn normalt). Hovedregelen er at skadevolder har risikoen for skadelidtes særlige sårbarhet – skadevolder må «ta skadelidte som han eller hun er». Dette «sårbarhetsprinsippet» kan betraktes som et utslag av betingelseslæren. Til disse to utgangspunktene kommer det supplerende avgrensningslærer (kan betraktes som unntak). Den ene avgrensningslæren er uvesentlighetslæren (den modifiserte hovedårsakslæren), som stiller minstekrav til ansvarshendelsens bidrag til skaden. Dersom årsaksbidraget er helt minimalt, blir ansvarshendelsen sjaltet ut som rettslig irrelevant selv om den er en nødvendig betingelse. Den påståtte skadevolderen må da frifinnes. Hvis skadelidte passerer dette «hinderet», er man over i en vurdering av den andre avgrensningslæren: adekvanslæren. Den anviser en bred interesseavveining, hvor man må vurdere en rekke momenter for å avgjøre om erstatningen skal reduseres eller bortfalle.
Det andre hovedspørsmålet er hvor lenge det foreligger ansvarsbetingende årsakssammenheng, se høyre rektangel. Det beror på prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng. Dette går ut på at skadevolder ikke blir erstatningsansvarlig for lengre tid enn skaden/tapet står i logisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Problemstillingen kan oppstå der skadelidte på grunn av naturlig sykdomsutvikling (som ikke skyldes ansvarshendelsen) ville falt ut av arbeidslivet før den normale pensjonsalderen. Sykdommen er da en selvstendig virkende årsak, se figurens høyre rektangel. Her ser man tydelig hvordan årsaksvurderinger også inngår i erstatningsutmålingen.
Betingelseslæren
Prinsippdommen: P-pille II (Rt. 1992 s. 64)
Betingelseslæren kan uttrykkes i følgende generelle formel: x er årsak til y, hvis y ikke ville skjedd dersom x tenkes borte. Læren anviser en differansebetraktning. Det faktiske hendelsesforløpet må sammenliknes med et hypotetisk forløp hvor vi ser for oss at ansvarshendelsen ikke hadde skjedd. Hvis skaden/tapet ikke ville ha inntruffet uten ansvarshendelsen, utgjør ansvarshendelsen en nødvendig betingelse. Årsakskravet er da oppfylt. I slike tilfeller sies det at ansvarshendelsen er såkalt conditio sine qua non for skaden/tapet. «Conditio sine qua non» er latin, og betyr «betingelse uten hvilken ikke» (Tranøy 1970 s. 17). Denne måten å resonnere om årsakssammenheng på kan spores langt tilbake innen fag som logikk og naturvitenskap.
Betingelseslæren kan uttrykkes i følgende generelle formel: x er årsak til y, hvis y ikke ville skjedd dersom x tenkes borte. Læren anviser en differansebetraktning. Det faktiske hendelsesforløpet må sammenliknes med et hypotetisk forløp hvor vi ser for oss at ansvarshendelsen ikke hadde skjedd. Hvis skaden/tapet ikke ville ha inntruffet uten ansvarshendelsen, utgjør ansvarshendelsen en nødvendig betingelse. Årsakskravet er da oppfylt. I slike tilfeller sies det at ansvarshendelsen er såkalt conditio sine qua non for skaden/tapet. «Conditio sine qua non» er latin, og betyr «betingelse uten hvilken ikke» (Tranøy 1970 s. 17). Denne måten å resonnere om årsakssammenheng på kan spores langt tilbake innen fag som logikk og naturvitenskap.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
At betingelseslæren har vunnet innpass på andre fagområder, betyr ikke nødvendigvis at den også har en plass i jussen. Det må som nevnt avgjøres ut fra en tolkning av rettskildene. I P-pille II (Rt. 1992 s. 64) slo Høyesterett fast at betingelseslæren er hovedregelen om årsakssammenheng i norsk erstatningsrett.
Skadelidte i saken var en kvinne som hadde fått hjerneslag etter en blodpropp, såkalt arteriell trombosei. Slaget hadde medført permanente lammelser i armer og bein samt tap av taleevnene. Hovedspørsmålet i saken var om produsenten av p-pillen Lyndiol var ansvarlig for skaden. Kravet ble fremmet mot Organon AS, som markedsførte pillen i Norge. Årsaksbildet var sammensatt. Foruten bruken av p-piller var det en rekke andre årsaker som hadde bidratt til skaden. Kvinnen var særlig disponert for hjerneslag på grunn av en medfødt misdannelse. I tillegg hadde hun i forkant av slaget hatt en infeksjon. Videre inngikk røyking, alkoholinntak og et mulig nakketraume i årsaksbildet.
Dommen er systematisk bygd opp i tre deler. Høyesterett drøfter først spørsmålet om årsakssammenheng (s. 69–78), så ansvarsgrunnlag (s. 78–80) og til slutt foreldelse (s. 80–82). Flertallet fant at det var årsakssammenheng mellom p-pillebruken og hjernetrombosen, og at selskapet var ansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag. Kravet var ikke foreldet. Det er årsaksdrøftelsen som skal analyseres her. Førstvoterende tilhørte flertallet og ga innledningsvis en generell beskrivelse av kravet til årsakssammenheng. Førstvoterende ga en generell beskrivelse av årsakskravet og ordla seg slik:
«Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer.» (s. 69)
Førstvoterende gis tilslutning av fjerdevoterende og femtevoterende, som til sammen utgjør flertallet. Selv om dommen er avsagt under dissens 3–2, var det enighet om de rettslige utgangspunktene. Også mindretallet sluttet seg til de generelle bemerkningene om årsakskravet. Dissensen gjaldt den konkrete bevisvurderingen (s. 83 f.).
P-pille II (Rt. 1992 s. 64) klargjorde at betingelseslæren danner utgangspunktet for å vurdere årsakssammenheng i erstatningsretten. Ved vurderingen av om skadelidte oppfyller årsakskravet, må man derfor vurdere om den påstått skadevoldende handlingen/unnlatelsen har vært en nødvendig betingelse for skaden.
Stadfestingen i etterfølgende avgjørelser
Høyesterett har i en rekke senere dommer stadfestet at betingelseslæren er hovedregelen om faktisk årsakssammenheng. Se blant annet Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158, avsnitt 62), Schizofreni (Rt. 2007 s. 172, avsnitt 42), Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337, s. 342 implisitt), Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320, s. 329), Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614, s. 1630–1631), Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418, s. 432), Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473, s. 1478).
Mange av dommene siterer direkte fra flertallets uttalelser i P-pille II (Rt. 1992 s. 64) eller refererer til den. Det siste ses i Sensitisering (HR-2018-557-A). En kvinne krevde erstatning for varig uførhet som følge av kroniske smerter og utmattelse etter nakkesleng knyttet til en trafikkulykke. Spørsmålet var om det var årsakssammenheng mellom kvinnens plager og nakkeslengtraumet tilbake i tid. Retten kom til at kravet til årsakssammenheng ikke var oppfylt, og trafikkforsikreren ble dermed frifunnet for erstatningsansvar.
Høyesterett har i en rekke senere dommer stadfestet at betingelseslæren er hovedregelen om faktisk årsakssammenheng. Se blant annet Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158, avsnitt 62), Schizofreni (Rt. 2007 s. 172, avsnitt 42), Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337, s. 342 implisitt), Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320, s. 329), Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614, s. 1630–1631), Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418, s. 432), Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473, s. 1478).
Mange av dommene siterer direkte fra flertallets uttalelser i P-pille II (Rt. 1992 s. 64) eller refererer til den. Det siste ses i Sensitisering (HR-2018-557-A). En kvinne krevde erstatning for varig uførhet som følge av kroniske smerter og utmattelse etter nakkesleng knyttet til en trafikkulykke. Spørsmålet var om det var årsakssammenheng mellom kvinnens plager og nakkeslengtraumet tilbake i tid. Retten kom til at kravet til årsakssammenheng ikke var oppfylt, og trafikkforsikreren ble dermed frifunnet for erstatningsansvar.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Høyesterett stadfester utgangspunktene for årsaksvurderingen. Førstvoterende ordla seg slik i Sensitiseringi (HR-2018-557-A):
«Utgangspunktet i norsk rett er betingelseslæren. En faktor anses som årsak dersom den var en nødvendig betingelse for skaden. Ved samvirkende årsaker, hvor flere faktorer har bidratt til skadefølgen, må ‘vår’ faktor være så vidt vesentlig i skadebildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. Rt. 1992 s. 64 (p-pille II). Dette er også utgangspunktet i saker med utspring i nakkeslengtraumer, jf. Rt. 2010 s. 1547 avsnitt 33…» (avsnitt 24, kursivering i original)
Uttalelsene i P-pille II (Rt. 1992 s. 64) er generelt utformet. Det innebærer blant annet at betingelseslæren også som utgangspunkt gjelder på rettsfelt hvor årsakskravet er lovfestet. Dette er tydelig på yrkesskadesektoren, hvor Høyesterett uttrykkelig poengterte i Schizofreni (Rt. 2007 s. 172) at ysfl. § 11 «bygger i utgangspunktet på den alminnelige lære om årsakssammenheng og adekvans» (avsnitt 41, sml. avsnitt 65).
Gjør man et sideblikk til utenlandsk erstatningsrett, ser vi at betingelseslæren internasjonalt er angitt som utgangspunktet for årsaksvurderingen. Betingelseslæren gir startpunktet for årsaksvurderingen i dansk (se bl.a. von Eyben og Isager 2015 s. 300 f. og Ulfbeck 2007 s. 56.), svensk (se bl.a. Hellner og Radetzki 2014 s. 187 og Bengtsson og Andersson 2007 s. 59) og finsk (se bl.a. Norio-Timonen, Hemmo og Sisula-Tulokas 2007 s. 61 og Wetterstein 2004 s. 234) erstatningsrett. Den oppstilles som alminnelig årsaksregel også i de fleste andre europeiske lands rett (se oversikten i Kjelland 2008 s. 109). Zimmermann påpeker at betingelseslæren er «close to being common to the legal systems of the European Union» (Zimmermann 2007 s. 99), mens Dufwa i et enda bredere komparativt perspektiv angir at «[i]ngen annan kausalitetslära … kunna uppvisa en sådan internationell förankring» (Dufwa 1993 s. 948–949). Læren har i dag et europeisk uttrykk gjennom PETL artikkel 3:101, som lyder: «An activity or conduct … is a cause of the victim’s damage if, in the absence of the activity, the damage would not have occurred.» Study Group har valgt ikke å nedtegne betingelseslæren, og overlatt utformingen til praksis. PEL artikkel 4:101 etterspør bare om skaden er «a consequence of that person’s conduct or the source of danger for which that person is responsible».
Andreas Bloch Ehlers sin doktoravhandling «Kausalitet i personskadeerstatningsretten» (Ehlers 2017) presiserer forståelsen av faktisk årsakssammenheng ved personskade. Hans tese innebærer at det må oppstilles normative tilleggskriterier for at en årsak etter betingelseslæren skal være en juridisk årsak (Askeland 2018b).
Avgrensningen mot hovedårsakslæren
Høyesterett har tatt avstand fra at det skal gjelde andre årsakslærer enn betingelseslæren i erstatningsretten. Som vist i domssitatet foran, klargjorde P-pille II (Rt. 1992 s. 64) at norsk rett ikke bygger på en hovedårsakslære hvor kun den mest dominerende faktoren i årsaksbildet utpekes som årsak. Synspunktet ble fulgt opp i Dispril (Rt. 2000 s. 915), hvor retten uttalte at
«norsk erstatningsrett [bygger] i alminnelighet på betingelseslæren, ikke hovedårsakslæren» (s. 920).
Saken gjaldt krav om erstatning etter at en jente utviklet en alvorlig hudlidelse etter bruk av Dispril.
Betingelseslæren modifiseres imidlertid av uvesentlighetslæren, som anviser at helt perifere årsaker ikke skal lede til ansvar. Uvesentlighetslæren behandles i kapittel 15.
Høyesterett har tatt avstand fra at det skal gjelde andre årsakslærer enn betingelseslæren i erstatningsretten. Som vist i domssitatet foran, klargjorde P-pille II (Rt. 1992 s. 64) at norsk rett ikke bygger på en hovedårsakslære hvor kun den mest dominerende faktoren i årsaksbildet utpekes som årsak. Synspunktet ble fulgt opp i Dispril (Rt. 2000 s. 915), hvor retten uttalte at
«norsk erstatningsrett [bygger] i alminnelighet på betingelseslæren, ikke hovedårsakslæren» (s. 920).
Saken gjaldt krav om erstatning etter at en jente utviklet en alvorlig hudlidelse etter bruk av Dispril.
Betingelseslæren modifiseres imidlertid av uvesentlighetslæren, som anviser at helt perifere årsaker ikke skal lede til ansvar. Uvesentlighetslæren behandles i kapittel 15.
Avgrensningen mot fordelingslæren
I Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) ble det presisert at heller ikke fordelingslæren er anvendelig i erstatningsretten. Dommen gjaldt krav om erstatning etter at en kvinne ble påført en nakkeslengskade i en bilkollisjon. Etter fordelingslæren fordeles tapet på de ulike ansvarlige ut fra hvilket årsaksbidrag de har ytt til skaden. Ansvarshendelsens forholdsmessige innflytelse blir da avgjørende. I Nakkesleng II-dommen foretok Høyesterett en korrigering av lagmannsrettens antatt uriktige forståelse av det erstatningsrettslige årsaksbegrepet:
«Med grunnlag i de medisinsk sakkyndiges konklusjoner konkluderte flertallet med en ‘likedeling av årsaker med 50 % til ulykken og 50 % til øvrige årsaksfaktorer’. Lagmannsrettens bemerkninger tyder på at retten har foretatt en forholdsmessig oppdeling av erstatningsansvaret, noe som i tilfelle bygger på en uriktig forståelse av det rettslige årsaksbegrepet, jf. Rt. 1992 side 64.» (s. 1478–1479)
En tilsvarende avvisning av fordelingslæren ses i Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320), der en mann utviklet en psykisk betinget lammelse flere år etter en trafikkulykke. Høyesterett la til grunn følgende: «Etter norsk erstatningsrett skal det i tilfeller hvor det foreligger samvirkende skadeårsaker, ikke foretas noen proratarisk fordeling av ansvaret» (s. 334). En fordelingslære har imidlertid en plass i forsikringsretten (se Wilhelmsen 2011b bl.a. s. 239–241 og Bull 2008 s. 251–254), og i ulike varianter opptrer den også i deler av trygderetten (der også hovedårsakslæren er sentral (se Narvland 2018 s. 265 og Holgersen 2016 s. 190 f.).
I Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) ble det presisert at heller ikke fordelingslæren er anvendelig i erstatningsretten. Dommen gjaldt krav om erstatning etter at en kvinne ble påført en nakkeslengskade i en bilkollisjon. Etter fordelingslæren fordeles tapet på de ulike ansvarlige ut fra hvilket årsaksbidrag de har ytt til skaden. Ansvarshendelsens forholdsmessige innflytelse blir da avgjørende. I Nakkesleng II-dommen foretok Høyesterett en korrigering av lagmannsrettens antatt uriktige forståelse av det erstatningsrettslige årsaksbegrepet:
«Med grunnlag i de medisinsk sakkyndiges konklusjoner konkluderte flertallet med en ‘likedeling av årsaker med 50 % til ulykken og 50 % til øvrige årsaksfaktorer’. Lagmannsrettens bemerkninger tyder på at retten har foretatt en forholdsmessig oppdeling av erstatningsansvaret, noe som i tilfelle bygger på en uriktig forståelse av det rettslige årsaksbegrepet, jf. Rt. 1992 side 64.» (s. 1478–1479)
En tilsvarende avvisning av fordelingslæren ses i Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320), der en mann utviklet en psykisk betinget lammelse flere år etter en trafikkulykke. Høyesterett la til grunn følgende: «Etter norsk erstatningsrett skal det i tilfeller hvor det foreligger samvirkende skadeårsaker, ikke foretas noen proratarisk fordeling av ansvaret» (s. 334). En fordelingslære har imidlertid en plass i forsikringsretten (se Wilhelmsen 2011b bl.a. s. 239–241 og Bull 2008 s. 251–254), og i ulike varianter opptrer den også i deler av trygderetten (der også hovedårsakslæren er sentral (se Narvland 2018 s. 265 og Holgersen 2016 s. 190 f.).
Skadevolder hefter i utgangspunktet for hele skaden
Betingelseslæren bygger på en forutsetning om en enten/eller-løsning. Enten er skadevolder ansvarlig for hele skaden, ellers frifinnes skadevolder. I fortsettelsen presiseres denne rettsvirkningssiden ved å forklare to sentrale prinsipper.
Betingelseslæren bygger på en forutsetning om en enten/eller-løsning. Enten er skadevolder ansvarlig for hele skaden, ellers frifinnes skadevolder. I fortsettelsen presiseres denne rettsvirkningssiden ved å forklare to sentrale prinsipper.
Presisering 1: ekvivalensprinsippet
Betingelseslæren åpner for at én og samme skade kan ha flere årsaker. Der skaden er fremkalt av flere nødvendige betingelser, anses alle betingelsene som årsaker til hele skaden. Dette kalles for «ekvivalensprinsippet». Man ser da i utgangspunktet bort fra om årsakene har bidratt med ulik styrke. Fra dette utgangspunktet er det imidlertid unntak. Der årsaksbidraget er helt minimalt, medfører ikke årsaken ansvar etter uvesentlighetslæren. Den påståtte skadevolderen må da frifinnes.
Ekvivalensprinsippet er særlig viktig hvor skaden skyldes flere årsaker, men det kun kan knyttes erstatningsansvar til en av årsakene. Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) er illustrerende. En drosjesjåfør kjørte av veien og traff en fjellvegg. Drosjesjåføren ble ikke synlig skadet, men utviklet i ettertid en psykisk betinget lammelse. Den var forårsaket av trafikkulykken i samvirke med forhold ved hans personlighet som gjorde han psykisk sårbar. Høyesterett uttalte at «[h]ver skadeårsak som det kan knyttes ansvar til, hefter for hele skaden».
I Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) poengterte retten at ekvivalensprinsippet «gjelder også i tilfeller hvor en skadeårsak har virket sammen med sykdom eller helsemessig svakhet hos skadelidte» (s. 334). Det medfører at skadevolder blir ansvarlig for hele tapet, selv om skadelidte var særlig sårbar. Dommen viser hvordan betingelseslærens likestilling av disponerende og utløsende årsaksfaktorer slår ut i praksis: Trafikkulykken var kun en utløsende faktor, men trafikkforsikreren ble ansvarlig for hele tapet. Denne likestillingen av årsaksfaktorer er en forutsetning for prinsippet om at skadevolder må «ta skadelidte som han er», som innebærer at skadevolder bærer risikoen for at skadelidte var særlig sårbar for skade.
Betingelseslæren åpner for at én og samme skade kan ha flere årsaker. Der skaden er fremkalt av flere nødvendige betingelser, anses alle betingelsene som årsaker til hele skaden. Dette kalles for «ekvivalensprinsippet». Man ser da i utgangspunktet bort fra om årsakene har bidratt med ulik styrke. Fra dette utgangspunktet er det imidlertid unntak. Der årsaksbidraget er helt minimalt, medfører ikke årsaken ansvar etter uvesentlighetslæren. Den påståtte skadevolderen må da frifinnes.
Ekvivalensprinsippet er særlig viktig hvor skaden skyldes flere årsaker, men det kun kan knyttes erstatningsansvar til en av årsakene. Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) er illustrerende. En drosjesjåfør kjørte av veien og traff en fjellvegg. Drosjesjåføren ble ikke synlig skadet, men utviklet i ettertid en psykisk betinget lammelse. Den var forårsaket av trafikkulykken i samvirke med forhold ved hans personlighet som gjorde han psykisk sårbar. Høyesterett uttalte at «[h]ver skadeårsak som det kan knyttes ansvar til, hefter for hele skaden».
I Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) poengterte retten at ekvivalensprinsippet «gjelder også i tilfeller hvor en skadeårsak har virket sammen med sykdom eller helsemessig svakhet hos skadelidte» (s. 334). Det medfører at skadevolder blir ansvarlig for hele tapet, selv om skadelidte var særlig sårbar. Dommen viser hvordan betingelseslærens likestilling av disponerende og utløsende årsaksfaktorer slår ut i praksis: Trafikkulykken var kun en utløsende faktor, men trafikkforsikreren ble ansvarlig for hele tapet. Denne likestillingen av årsaksfaktorer er en forutsetning for prinsippet om at skadevolder må «ta skadelidte som han er», som innebærer at skadevolder bærer risikoen for at skadelidte var særlig sårbar for skade.
Presisering 2: solidaransvarsprinsippet
Når det foreligger flere ansvarsbetingende årsaker, blir de ulike skadevolderne som hovedregel solidarisk ansvarlige. De svarer da «en for alle og alle for en», jf. skl. § 5-3 nr. 1. Det medfører at alle skadevolderne er fullt ut ansvarlige, og skadelidte kan selv velge om han vil rette erstatningskravet mot en eller samtlige av dem. Forutsetningen er at skadevolderne er ansvarlig for samme skade. Solidaransvaret uttrykkes også i rettspraksis. Dispril (Rt. 2000 s. 915) er illustrerende. En jente ble hudskadet (Stevens-Johnsons syndrom) da hun brukte legemiddelet Dispril som ledd i behandling av en infeksjonssykdom. Høyesterett presiserte at «det kan være flere ansvarlige skadevoldere til en skade», og at «[i] så fall hefter de solidarisk» (s. 920).
Solidaransvaret gjør at skadelidte kan forholde seg til flere skadevoldere, og dermed øker utsikten til å få erstatningskravet realisert. Blant annet vil skadelidte muligens kunne bygge på ulike ansvarsgrunnlag overfor ulike skadevoldere. Det kan særlig være aktuelt å søke dekning hos flere skadevoldere dersom en av dem mangler betalingsevne og/eller betalingsvilje. I de fleste sivilrettslige personskadesakene er manglende betalingsevne imidlertid ikke et problem, da skadevolder vanligvis representeres av et forsikringsselskap eller et annet betalingsdyktig ansvarssubjekt som for eksempel staten. Betalingsevnen kan på den annen side fort bli et problem der skadevolderne hefter personlig, slik som ved plikten til å betale oppreisning, jf. skl. § 5-3 nr. 1 andre punktum.
Når det foreligger flere ansvarsbetingende årsaker, blir de ulike skadevolderne som hovedregel solidarisk ansvarlige. De svarer da «en for alle og alle for en», jf. skl. § 5-3 nr. 1. Det medfører at alle skadevolderne er fullt ut ansvarlige, og skadelidte kan selv velge om han vil rette erstatningskravet mot en eller samtlige av dem. Forutsetningen er at skadevolderne er ansvarlig for samme skade. Solidaransvaret uttrykkes også i rettspraksis. Dispril (Rt. 2000 s. 915) er illustrerende. En jente ble hudskadet (Stevens-Johnsons syndrom) da hun brukte legemiddelet Dispril som ledd i behandling av en infeksjonssykdom. Høyesterett presiserte at «det kan være flere ansvarlige skadevoldere til en skade», og at «[i] så fall hefter de solidarisk» (s. 920).
Solidaransvaret gjør at skadelidte kan forholde seg til flere skadevoldere, og dermed øker utsikten til å få erstatningskravet realisert. Blant annet vil skadelidte muligens kunne bygge på ulike ansvarsgrunnlag overfor ulike skadevoldere. Det kan særlig være aktuelt å søke dekning hos flere skadevoldere dersom en av dem mangler betalingsevne og/eller betalingsvilje. I de fleste sivilrettslige personskadesakene er manglende betalingsevne imidlertid ikke et problem, da skadevolder vanligvis representeres av et forsikringsselskap eller et annet betalingsdyktig ansvarssubjekt som for eksempel staten. Betalingsevnen kan på den annen side fort bli et problem der skadevolderne hefter personlig, slik som ved plikten til å betale oppreisning, jf. skl. § 5-3 nr. 1 andre punktum.
Sårbarhetsprinsippet
Oversikt
Dette punktet omhandler situasjoner hvor den skadde personen er mer utsatt for skade enn normalt. Problemstillingen er hvem som har risikoen for den særlige sårbarheten. Utgangspunktet er at denne risikoen påhviler skadevolderen. Med et populæruttrykk sier man derfor at skadevolder «må ta skadelidte som han/hun er». Av fremstillingshensyn bruker jeg i fortsettelsen uttrykket «ta skadelidte som han er», med mindre det direkte siteres fra dommer eller andre kilder. I norsk teori har prinsippet tidligere ikke hatt noe eget navn. Jeg kaller prinsippet for sårbarhetsprinsippet. Betegnelsen ble utviklet i doktoravhandlingen fra 2008.
Der skadelidte har en fysisk og/eller psykisk predisposisjon, kan det medføre at vedkommende lettere blir skadet. Eventuelt kan predisposisjonen gjør at skadeomfanget blir større enn ved skade av andre. Sårbarhetsprinsippet presiserer betingelseslæren, ved uttrykkelig å angi at skadevolder må yte full erstatning uavhengig av om skaden/tapet er blitt mer omfattende fordi skadelidte var spesielt sårbar.
Sårbarhetsprinsippet har en sammensatt funksjon i erstatningsretten, og vil derfor bli omtalt flere steder i boken. Prinsippet har linjer både til reglene om faktisk årsakssammenheng og erstatningsvernets grenser (portalens kap. 16), samt en side mot reglene om erstatningsutmåling (portalens del IV).
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Hensyn
Prinsippet om at skadevolder må «ta skadelidte som han er» innebærer at ansvarsvurderingen tar utgangspunkt i den konkrete personen som faktisk er rammet – med de fysiske og psykiske forutsetninger vedkommende hadde på skadetidspunktet. Prinsippet omtales tradisjonelt som et utslag av kryssende hensyn, men hensynene er ikke alltid eksplisitt formulert i rettskildene.
Prinsippet har en klar rettferdighetsforankring. Det ville stride mot alminnelig rettsfølelse å redusere erstatningen fordi skadelidte var særlig disponert for skade, enten på grunn av sykdom, alder eller andre konstitusjonelle forhold. Trygve Iversen fremhevet allerede i 1965 at det harmonerer dårlig med vanlig rettsoppfatning å se det som en ansvarsfrihetsgrunn at en persons konstitusjon har gjort ham mer mottakelig for skade enn andre (Iversen 1965 s. 50). Andersson har på tilsvarende måte pekt på at en risikofordeling som tar utgangspunkt i en «middelverdi», lett fører til at skadelidte både må bære risikoen for en latent svakhet og for den skadevoldende handlingen (Andersson 1993 s. 494). Også Lødrup understreker behovet for vern uavhengig av individuelle «egenheter» (Lødrup 2005 s. 289).
I angloamerikansk rett kommer dette til uttrykk gjennom den såkalte «thin skull rule», hvor det fremheves at prinsippet hviler på grunnleggende, om enn til dels uartikulerte, forestillinger om fairness (Hart og Honoré 1985 s. 179–180). Synspunktet bygger på at skadevolder intervenerer i en faktisk virkelighet hvor mennesker varierer i robusthet.
Sårbarhetsprinsippet må ses i nær sammenheng med betingelseslæren. Etter den alminnelige conditio sine qua non-testen foreligger årsakssammenheng dersom ansvarshendelsen var en nødvendig betingelse for den inntrådte skaden. Høyesterett presiserte dette utgangspunktet i P-pille II (Rt. 1992 s. 64 på s. 69) og stadfestet det i Papegøye (Rt. 1997 s. 1 på s. 7). I sårbarhetstilfellene vil den latente disposisjonen ofte være en medvirkende årsaksfaktor, men uten selvstendig skadeevne. Ansvarshendelsen fungerer som den utløsende faktor som bringer en latent tilstand over i en realisert skade. Det sentrale er om ansvarshendelsen har «forandret normaltilstanden» ved å realisere den latente svakheten (Kjelland 2008 s. 17–24).
Analytisk kan vurderingen struktureres i tre trinn. Først må den latente sårbarheten identifiseres og avgrenses. Deretter må det tas stilling til om ansvarshendelsen var en nødvendig betingelse for at sårbarheten ble realisert i den aktuelle skaden. Til sist må det vurderes om andre avgrensningsregler – som uvesentlighetslæren eller adekvanslæren – begrenser ansvaret. Det er avgjørende å holde disse trinnene metodisk adskilt. En sammenblanding av betingelsesvurderingen og rimelighetsbetraktninger skaper uklarhet i rettsanvendelsen (Kjelland 2008 s. 110–119).
Prevensjonshensynet gir ytterligere støtte til prinsippet. Skadevolder handler i en sosial og biologisk virkelighet hvor mennesker har ulike forutsetninger. Honoré fremhever at skadelidtes sårbarhet er en del av den virkeligheten skadevolder intervenerer i (Honoré 1971 s. 130). Fleming uttrykker det samme ved å påpeke at det menneskelige legeme er «too fragile and too precious» til at skadevolder skal kunne beregne sitt ansvar ut fra en hypotetisk gjennomsnittsperson (Fleming 1993 s. 206). Risikoplasseringen hos skadevolder fremstår dermed som både rettferdig og funksjonell.
Adekvansvurderingen knytter seg i denne sammenheng primært til skadetype og risikoområde, ikke til omfanget av skadeutviklingen hos den enkelte. At skadeomfanget blir større enn forventet, rokker som utgangspunkt ikke ved ansvaret dersom skadetypen ligger innenfor det aktuelle risikoområdet (Lødrup 2005 s. 331).
Prosessøkonomiske hensyn trekker i samme retning. Dersom skadevolder skulle kunne redusere ansvaret ved å vise til generelle, statistiske risikofaktorer på skadelidtes side, ville bevisføringen bli omfattende og usikker. I mange tilfeller er det umulig å fastslå hvordan skadeutviklingen ville vært uten ansvarshendelsen. Ved å legge hovedrisikoen på skadevolder, forenkles årsaksanalysen: Dersom hendelsen var en nødvendig betingelse for den aktuelle skadeutviklingen, hefter skadevolder i utgangspunktet for hele skadefølgen (Kjelland 2008 s. 134–147).
Prinsippet er likevel ikke grenseløst. Begrensninger følger av kravet om nødvendig betingelse, av uvesentlighetslæren – der ansvarshendelsens bidrag er helt marginalt i forhold til andre årsaker – og av adekvanslæren (Lødrup 2005 s. 352). I tillegg kan spørsmål om selvforskyldt sårbarhet reise særskilte problemstillinger, eksempelvis der skadelidte gjennom langvarig risikofylt atferd har pådratt seg en helsesvekkelse (Kjelland 2008 s. 84).
Sårbarhetsprinsippet fremstår dermed ikke som en løs rimelighetsnorm, men som en konsekvent anvendelse av den alminnelige årsakslæren, forankret i rettferdighets-, prevensjons- og risikofordelingshensyn som står sterkt i personskadeerstatningsretten.
I angloamerikansk rett kommer dette til uttrykk gjennom den såkalte «thin skull rule», hvor det fremheves at prinsippet hviler på grunnleggende, om enn til dels uartikulerte, forestillinger om fairness (Hart og Honoré 1985 s. 179–180). Synspunktet bygger på at skadevolder intervenerer i en faktisk virkelighet hvor mennesker varierer i robusthet.
Sårbarhetsprinsippet må ses i nær sammenheng med betingelseslæren. Etter den alminnelige conditio sine qua non-testen foreligger årsakssammenheng dersom ansvarshendelsen var en nødvendig betingelse for den inntrådte skaden. Høyesterett presiserte dette utgangspunktet i P-pille II (Rt. 1992 s. 64 på s. 69) og stadfestet det i Papegøye (Rt. 1997 s. 1 på s. 7). I sårbarhetstilfellene vil den latente disposisjonen ofte være en medvirkende årsaksfaktor, men uten selvstendig skadeevne. Ansvarshendelsen fungerer som den utløsende faktor som bringer en latent tilstand over i en realisert skade. Det sentrale er om ansvarshendelsen har «forandret normaltilstanden» ved å realisere den latente svakheten (Kjelland 2008 s. 17–24).
Analytisk kan vurderingen struktureres i tre trinn. Først må den latente sårbarheten identifiseres og avgrenses. Deretter må det tas stilling til om ansvarshendelsen var en nødvendig betingelse for at sårbarheten ble realisert i den aktuelle skaden. Til sist må det vurderes om andre avgrensningsregler – som uvesentlighetslæren eller adekvanslæren – begrenser ansvaret. Det er avgjørende å holde disse trinnene metodisk adskilt. En sammenblanding av betingelsesvurderingen og rimelighetsbetraktninger skaper uklarhet i rettsanvendelsen (Kjelland 2008 s. 110–119).
Prevensjonshensynet gir ytterligere støtte til prinsippet. Skadevolder handler i en sosial og biologisk virkelighet hvor mennesker har ulike forutsetninger. Honoré fremhever at skadelidtes sårbarhet er en del av den virkeligheten skadevolder intervenerer i (Honoré 1971 s. 130). Fleming uttrykker det samme ved å påpeke at det menneskelige legeme er «too fragile and too precious» til at skadevolder skal kunne beregne sitt ansvar ut fra en hypotetisk gjennomsnittsperson (Fleming 1993 s. 206). Risikoplasseringen hos skadevolder fremstår dermed som både rettferdig og funksjonell.
Adekvansvurderingen knytter seg i denne sammenheng primært til skadetype og risikoområde, ikke til omfanget av skadeutviklingen hos den enkelte. At skadeomfanget blir større enn forventet, rokker som utgangspunkt ikke ved ansvaret dersom skadetypen ligger innenfor det aktuelle risikoområdet (Lødrup 2005 s. 331).
Prosessøkonomiske hensyn trekker i samme retning. Dersom skadevolder skulle kunne redusere ansvaret ved å vise til generelle, statistiske risikofaktorer på skadelidtes side, ville bevisføringen bli omfattende og usikker. I mange tilfeller er det umulig å fastslå hvordan skadeutviklingen ville vært uten ansvarshendelsen. Ved å legge hovedrisikoen på skadevolder, forenkles årsaksanalysen: Dersom hendelsen var en nødvendig betingelse for den aktuelle skadeutviklingen, hefter skadevolder i utgangspunktet for hele skadefølgen (Kjelland 2008 s. 134–147).
Prinsippet er likevel ikke grenseløst. Begrensninger følger av kravet om nødvendig betingelse, av uvesentlighetslæren – der ansvarshendelsens bidrag er helt marginalt i forhold til andre årsaker – og av adekvanslæren (Lødrup 2005 s. 352). I tillegg kan spørsmål om selvforskyldt sårbarhet reise særskilte problemstillinger, eksempelvis der skadelidte gjennom langvarig risikofylt atferd har pådratt seg en helsesvekkelse (Kjelland 2008 s. 84).
Sårbarhetsprinsippet fremstår dermed ikke som en løs rimelighetsnorm, men som en konsekvent anvendelse av den alminnelige årsakslæren, forankret i rettferdighets-, prevensjons- og risikofordelingshensyn som står sterkt i personskadeerstatningsretten.
Sårbarhetsprinsippets rettslige forankring
Sårbarhetsprinsippet er forankret i rikholdig med høyesterettspraksis. Papegøye (Rt. 1997 s. 1) var den første dommen som uttrykkelig formulerte prinsippet. En kvinne ble utsatt for en trafikkulykke, og krevde erstatning for påståtte nakkeplager og psykiske lidelser. Plagene skyldtes dels ulykken og dels forhold ved hennes personlighet. Et sentralt spørsmål var hvilken betydning det hadde at hun var særlig mottakelig for skade. Høyesterett ga en klar regel om at skadevolder i utgangspunktet har sårbarhetsrisikoen, og uttalte at «skadevolderen i utgangspunktet [må] ‘ta skadelidte som hun er’» (s. 9). Selv om dommen er avsagt under dissens 3–2, var det enighet om de rettslige utgangspunktene. Trafikkforsikreren ble frifunnet for erstatningsansvar, idet skadefølgen ble ansett som inadekvat fordi sykdomsforløpet ble ansett som for fjernt og avledet. Sentralt i premissene – og som forklaring på domskallenavnet – er uttalelsen på side 10 om at skadelidte «den dagen hun ble dårlig opplevde at katten hoppet i strupen på dvergpapegøyen som så døde i hendene på henne» (utenforliggende faktor som innvirket på skadeforløpet).
Sårbarhetsprinsippet er videreført i senere rettspraksis. I Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) uttalte førstvoterende at «[h]ovedregelen etter norsk erstatningsrett er at skadelidte må tas som han er» (s. 333).
På visse ansvarsområder er sårbarhetsprinsippet lovfestet. Et praktisk viktig eksempel finnes på yrkesskadesektoren, jf. ysfl. § 11 tredje ledd:
«Ved vurderingen av om en skade eller sykdom gir rett til dekning, skal det ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak.»
Selv om man her har lovfestet sårbarhetsprinsippet, sier ikke bestemmelsen selv noe nærmere om innholdet. Det må fastlegges ut fra høyesterettspraksis. Når det gjelder reservasjonen i bestemmelsens siste leddsetning, kommer jeg tilbake til den i fremstillingen av uvesentlighetslæren.
Sårbarhetsprinsippet er videreført i senere rettspraksis. I Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) uttalte førstvoterende at «[h]ovedregelen etter norsk erstatningsrett er at skadelidte må tas som han er» (s. 333).
På visse ansvarsområder er sårbarhetsprinsippet lovfestet. Et praktisk viktig eksempel finnes på yrkesskadesektoren, jf. ysfl. § 11 tredje ledd:
«Ved vurderingen av om en skade eller sykdom gir rett til dekning, skal det ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak.»
Selv om man her har lovfestet sårbarhetsprinsippet, sier ikke bestemmelsen selv noe nærmere om innholdet. Det må fastlegges ut fra høyesterettspraksis. Når det gjelder reservasjonen i bestemmelsens siste leddsetning, kommer jeg tilbake til den i fremstillingen av uvesentlighetslæren.
At skadevolder må «ta skadelidte som han er», er et internasjonalt anerkjent prinsipp og danner i dag utgangspunktet for sårbarhetsvurderingen i de fleste land. Se Honoré 1971 s. 129 og van Dam 2006 s. 299 Von Caemmerer omtaler maksimen som «die Auffassung der Gerichte in der ganzen Welt» (von Caemmerer 1968 s. 408), og von Bar bemerker at «the proliferation of the rule throughout Europe is noteworthy» (von Bar 2000 s. 485). Sårbarhetsprinsippet er gitt et europeisk uttrykk gjennom PEL artikkel 4:101 (2), som lyder: «In cases of personal injury or death the injured person’s predisposition with respect to the type or extent of the injury sustained is to be disregarded.» Noen tilsvarende kodifisering finnes ikke i PEL. Det er likevel sikkert at også Tilburg-gruppen forfekter prinsippet. Det fremgår dels av den generelle fremstillingen i «Text and Commentary» 2005 s. 62, dels av svarene på sårbarhetscasene inntatt I EGTLs «Unification of Tort Law: Causation» (Spier og Busnelli 2000). Sårbarhetsprinsippet anvendes også i amerikansk rett, samt i kinesisk erstatningsrett under innflytelse av engelsk rett (Kjelland 2008 s. 62 f.). I angloamerikansk teori betegnes sårbarhetsregelen ofte som «The thin skull rule». Andre benevnelser er «take-victim-as-found rule» og «the old soldier’s rule».
Rettsutvikling i tre hovedfaser
Fase 1:
Aase (Rt. 1933 s. 931) og andre eldre dommer
For å belyse sårbarhetsprinsippets kontinuitet i norsk rett, er det naturlig å begynne med de eldre avgjørelsene som etablerte og konsoliderte hovedlinjene. Disse dommene viser at prinsippet om å «ta skadelidte som han er» ikke er et nyere rettspolitisk innslag, men har dype røtter i rettspraksis.
En tidlig indikasjon finnes i Abort (Rt. 1867 s. 324). Saken gjaldt en kvinne som ble utsatt for et overfall. Hendelsen utløste en stressreaksjon som førte til spontanabort. Dommen regnes som et tidlig uttrykk for sårbarhetsprinsippet i norsk rett, idet skadevolder ble pålagt ansvar selv om skadefølgen – aborten – var betinget av kvinnens særlige fysiologiske situasjon (jf. Nygaard 1974 s. 324; Lødrup 2005 s. 291).
Også forsikringsrettslige avgjørelser bidro til utviklingen. I Aase (Rt. 1933 s. 931) omkom en 59 år gammel handelsreisende i en bilulykke. Han pådro seg kun mindre ytre skader, men obduksjonen viste at han hadde en hjertelidelse som gjorde ham særlig sårbar for sjokk. Spørsmålet var om forsikringsvilkåret om at forsikringen bare gjaldt når legemsskade «utelukkende og umiddelbart» forårsaket døden, var oppfylt.
Førstvoterende inntok en restriktiv tolkningsstil, og uttalte at Høyesterett «alltid [har] vegret sig ved at fortolke policestykker som disse strikte efter ordlyden» (Rt. 1933 s. 932). Retten presiserte at vilkåret måtte forstås i lys av tidligere rettspraksis, og la til grunn at ulykken var hovedårsaken til dødsfallet. Aase fikk dermed dekning. Det ble samtidig understreket at det bare er når «svakhet eller sygdom» kommer «til anvendelse» på en slik måte at den trer frem som selvstendig og dominerende årsak, at ansvar kan bortfalle (Rt. 1933 s. 935).
Domstolen fremhevet også at «det er kun en av de aller færreste mennesker der selv i en ganske ung alder er ganske uten legemlig feil eller skrøpeligheter av en eller annen art» (Rt. 1933 s. 933). Denne formuleringen har fått prinsipiell betydning. Den markerer at rettens normalforutsetning ikke er den fullt robuste person, men det reelle menneske med sine svakheter.
Selv om Aase gjaldt ulykkesforsikring, har dommen fått overføringsverdi i erstatningsretten. Den er senere blitt ansett som et uttrykk for hovedregelen om at skadevolder hefter selv om skadelidtes sårbarhet har bidratt til skadeomfanget (Lødrup 2005 s. 291; Nygaard 2001 s. 448).
Den mest sentrale avgjørelsen i denne perioden er imidlertid Omland (Rt. 1937 s. 568). Saken gjaldt en veiarbeider som ble påkjørt og fikk en ryggskade. Han hadde en latent degenerativ tilstand i ryggen, som ble utløst og forverret av ulykken. Forsikringsselskapet anførte at skadelidtes «spontane sykdomsprosess» var den egentlige årsaken til invaliditeten.
Høyesterett la til grunn at det forelå et årsakssamvirke, men at dette ikke fritok skadevolder. Førstvoterende uttalte at dersom Omland «på grunn av sin sykdom [har] vært mindre skikket enn andre til å stå for et slikt støt, gir loven som den har vært anvendt, ingen hjemmel til av den grunn å frita skadevolderen for ansvar» (Rt. 1937 s. 571). Videre heter det at det ikke ville være «naturlig og riktig» å legge avgjørende vekt på den predisponerende årsaken (Rt. 1937 s. 571).
Dommen inneholder også den ofte siterte formuleringen om at det i slike tilfeller gjerne vil være «en forholdsvis liten tue» som velter et «stort lass» (Rt. 1937 s. 571). Metaforen illustrerer at en relativt beskjeden ytre påvirkning kan få betydelige konsekvenser når den virker sammen med en latent sårbarhet. Like fullt ble hele invaliditeten ansett som erstatningsmessig relevant.
I teorien er Omland blitt oppfattet som en klar stadfestelse av hovedregelen (Lødrup 1999 s. 222; Lødrup 2005 s. 352). Også senere rettspraksis og underrettsavgjørelser har bygget på denne forståelsen (RG 1969 s. 348).
Et senere eksempel finnes i Nevrose (Rt. 1940 s. 82). En bryggeriarbeider ble utsatt for en relativt beskjeden påkjørsel, men utviklet alvorlig nevrose. Høyesterett tilkjente erstatning, men reduserte den fordi nevrosen hadde fått «uforholdsmessige dimensjoner» (Rt. 1940 s. 89). Selv om hovedregelen ikke ble eksplisitt formulert, underbygger avgjørelsen at også psykisk sårbarhet omfattes av prinsippet.
Etter en periode uten sentrale avgjørelser kom Larsen (Rt. 1968 s. 84). Her hadde skadelidte psykisk sårbarhet som ble utløst ved bilpåkjørsel. Forsikringsselskapet anførte at en eventuell varig organisk hjerneskade i det vesentlige skyldtes konstitusjonelle svakheter. Høyesterett gjennomgikk den medisinske dokumentasjonen og fremhevet at det må ytes erstatning for invaliditet som «skyldes ulykken, uansett om den er organisk eller nevrotisk betinget» (Rt. 1968 s. 90). Også denne dommen er brukt som eksempel på at skadevolder har sårbarhetsrisikoen, herunder for psykisk sårbarhet (Lødrup 2005 s. 294).
Samlet viser disse eldre avgjørelsene en klar linje: Når ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for at en latent sårbarhet realiseres i skade, hefter skadevolder for den fulle skadefølge. At skadelidte var «mindre motstandsdyktig enn andre», gir som utgangspunkt «ingen hjemmel» for ansvarsfritak (Rt. 1937 s. 571). Sårbarhetsprinsippet fremstår dermed som en etablert og kontinuerlig hovedregel i norsk erstatningsrett.
For å belyse sårbarhetsprinsippets kontinuitet i norsk rett, er det naturlig å begynne med de eldre avgjørelsene som etablerte og konsoliderte hovedlinjene. Disse dommene viser at prinsippet om å «ta skadelidte som han er» ikke er et nyere rettspolitisk innslag, men har dype røtter i rettspraksis.
En tidlig indikasjon finnes i Abort (Rt. 1867 s. 324). Saken gjaldt en kvinne som ble utsatt for et overfall. Hendelsen utløste en stressreaksjon som førte til spontanabort. Dommen regnes som et tidlig uttrykk for sårbarhetsprinsippet i norsk rett, idet skadevolder ble pålagt ansvar selv om skadefølgen – aborten – var betinget av kvinnens særlige fysiologiske situasjon (jf. Nygaard 1974 s. 324; Lødrup 2005 s. 291).
Også forsikringsrettslige avgjørelser bidro til utviklingen. I Aase (Rt. 1933 s. 931) omkom en 59 år gammel handelsreisende i en bilulykke. Han pådro seg kun mindre ytre skader, men obduksjonen viste at han hadde en hjertelidelse som gjorde ham særlig sårbar for sjokk. Spørsmålet var om forsikringsvilkåret om at forsikringen bare gjaldt når legemsskade «utelukkende og umiddelbart» forårsaket døden, var oppfylt.
Førstvoterende inntok en restriktiv tolkningsstil, og uttalte at Høyesterett «alltid [har] vegret sig ved at fortolke policestykker som disse strikte efter ordlyden» (Rt. 1933 s. 932). Retten presiserte at vilkåret måtte forstås i lys av tidligere rettspraksis, og la til grunn at ulykken var hovedårsaken til dødsfallet. Aase fikk dermed dekning. Det ble samtidig understreket at det bare er når «svakhet eller sygdom» kommer «til anvendelse» på en slik måte at den trer frem som selvstendig og dominerende årsak, at ansvar kan bortfalle (Rt. 1933 s. 935).
Domstolen fremhevet også at «det er kun en av de aller færreste mennesker der selv i en ganske ung alder er ganske uten legemlig feil eller skrøpeligheter av en eller annen art» (Rt. 1933 s. 933). Denne formuleringen har fått prinsipiell betydning. Den markerer at rettens normalforutsetning ikke er den fullt robuste person, men det reelle menneske med sine svakheter.
Selv om Aase gjaldt ulykkesforsikring, har dommen fått overføringsverdi i erstatningsretten. Den er senere blitt ansett som et uttrykk for hovedregelen om at skadevolder hefter selv om skadelidtes sårbarhet har bidratt til skadeomfanget (Lødrup 2005 s. 291; Nygaard 2001 s. 448).
Den mest sentrale avgjørelsen i denne perioden er imidlertid Omland (Rt. 1937 s. 568). Saken gjaldt en veiarbeider som ble påkjørt og fikk en ryggskade. Han hadde en latent degenerativ tilstand i ryggen, som ble utløst og forverret av ulykken. Forsikringsselskapet anførte at skadelidtes «spontane sykdomsprosess» var den egentlige årsaken til invaliditeten.
Høyesterett la til grunn at det forelå et årsakssamvirke, men at dette ikke fritok skadevolder. Førstvoterende uttalte at dersom Omland «på grunn av sin sykdom [har] vært mindre skikket enn andre til å stå for et slikt støt, gir loven som den har vært anvendt, ingen hjemmel til av den grunn å frita skadevolderen for ansvar» (Rt. 1937 s. 571). Videre heter det at det ikke ville være «naturlig og riktig» å legge avgjørende vekt på den predisponerende årsaken (Rt. 1937 s. 571).
Dommen inneholder også den ofte siterte formuleringen om at det i slike tilfeller gjerne vil være «en forholdsvis liten tue» som velter et «stort lass» (Rt. 1937 s. 571). Metaforen illustrerer at en relativt beskjeden ytre påvirkning kan få betydelige konsekvenser når den virker sammen med en latent sårbarhet. Like fullt ble hele invaliditeten ansett som erstatningsmessig relevant.
I teorien er Omland blitt oppfattet som en klar stadfestelse av hovedregelen (Lødrup 1999 s. 222; Lødrup 2005 s. 352). Også senere rettspraksis og underrettsavgjørelser har bygget på denne forståelsen (RG 1969 s. 348).
Et senere eksempel finnes i Nevrose (Rt. 1940 s. 82). En bryggeriarbeider ble utsatt for en relativt beskjeden påkjørsel, men utviklet alvorlig nevrose. Høyesterett tilkjente erstatning, men reduserte den fordi nevrosen hadde fått «uforholdsmessige dimensjoner» (Rt. 1940 s. 89). Selv om hovedregelen ikke ble eksplisitt formulert, underbygger avgjørelsen at også psykisk sårbarhet omfattes av prinsippet.
Etter en periode uten sentrale avgjørelser kom Larsen (Rt. 1968 s. 84). Her hadde skadelidte psykisk sårbarhet som ble utløst ved bilpåkjørsel. Forsikringsselskapet anførte at en eventuell varig organisk hjerneskade i det vesentlige skyldtes konstitusjonelle svakheter. Høyesterett gjennomgikk den medisinske dokumentasjonen og fremhevet at det må ytes erstatning for invaliditet som «skyldes ulykken, uansett om den er organisk eller nevrotisk betinget» (Rt. 1968 s. 90). Også denne dommen er brukt som eksempel på at skadevolder har sårbarhetsrisikoen, herunder for psykisk sårbarhet (Lødrup 2005 s. 294).
Samlet viser disse eldre avgjørelsene en klar linje: Når ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for at en latent sårbarhet realiseres i skade, hefter skadevolder for den fulle skadefølge. At skadelidte var «mindre motstandsdyktig enn andre», gir som utgangspunkt «ingen hjemmel» for ansvarsfritak (Rt. 1937 s. 571). Sårbarhetsprinsippet fremstår dermed som en etablert og kontinuerlig hovedregel i norsk erstatningsrett.
Fase 2:
P-pille II (Rt. 1992 s. 64) og Papegøye (Rt. 1997 s. 1)
P-pille II (Rt. 1992 s. 64) er først og fremst kjent for sin klargjøring av betingelseslæren og overvektsprinsippet. Mindre fremhevet, men prinsipielt viktig, er at dommen samtidig presiserer hvordan sårbarhet skal håndteres innenfor rammen av årsaksvurderingen. Høyesterett tydeliggjør her skillet mellom betingelseslærens vilkårsside og virkningsside, og dermed også grunnlaget for å si at skadevolder har sårbarhetsrisikoen.
I P-pille II uttaler førstvoterende at det i årsaksvurderingen må skilles mellom disponerende og utløsende årsaksfaktorer. At en disponerende faktor – eksempelvis en konstitusjonell svakhet – foreligger, er «uten betydning» dersom ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for skaden (Rt. 1992 s. 69). Det avgjørende er om den ansvarsbetingende handlingen har vært en conditio sine qua non. I bekreftende fall er den rettslig relevante årsak.
Dommen presiserer videre betingelseslærens virkningsside: Når ansvarshendelsen først kvalifiserer som nødvendig betingelse, er skadevolder årsak til hele skaden. Det åpnes ikke for noen fordelingsløsning hvor man gjør fradrag for sårbarhetens årsaksbidrag. En slik fordeling ville stride mot betingelseslærens grunnstruktur. Dersom flere ansvarlige foreligger, håndteres dette gjennom solidaransvar, ikke gjennom reduksjon for skadelidtes predisposisjoner (Rt. 1992 s. 70–71).
Denne analysen gir grunnlag for å utlede et mer generelt prinsipp: Når betingelseskravet er oppfylt, ligger sårbarhetsrisikoen hos skadevolder. Sårbarhetsprinsippet fremstår her som implisitt i betingelseslæren. Selv om dommen ikke eksplisitt formulerer regelen om at skadevolder må «ta skadelidte som han er», følger dette av den metodiske strukturen. Sammenhengen mellom betingelseslæren og sårbarhetsprinsippet er senere fremhevet i teorien (Lødrup 1999 s. 343; Lødrup 2005 s. 295).
Behovet for en klarere og mer pedagogisk formulering av sårbarhetsregelen ble imidlertid først realisert i Papegøye (Rt. 1997 s. 1). Saken gjaldt en kvinne som ble utsatt for en trafikkulykke og utviklet nakkeplager og psykiske lidelser. Plagene skyldtes dels ulykken og dels forhold i hennes personlighet og livssituasjon. I årsaksvurderingen uttaler førstvoterende uttrykkelig at «hovedregelen er at skadevolderen må ta skadelidte som han er» (Rt. 1997 s. 8). Det presiseres videre at skadevolder «i utgangspunktet har risikoen for sårbarheten» (Rt. 1997 s. 8).
Dommen er avsagt under dissens 3–2, men det var enighet om dette utgangspunktet. Uenigheten knyttet seg til adekvansvurderingen og rekkevidden av ansvaret, ikke til selve sårbarhetsregelen. Dette viser at prinsippet på dette tidspunktet var etablert som en rettslig hovedregel.
Papegøye-dommen markerer et viktig metodisk skille ved at sårbarhetsregelen formuleres eksplisitt og generelt. Der P-pille II la grunnlaget gjennom betingelseslæren, gir Papegøye en selvstendig og klar språklig forankring. I teorien er dommen fremhevet som første gang Høyesterett klart tilkjennegir at det foreligger en hovedregel om sårbarhetsrisiko i norsk rett (Lødrup 1998 s. 239; Lødrup 2005 s. 295).
Lagmannsretten hadde allerede formulert regelen i tilknytning til Aase (Rt. 1933 s. 931), jf. Rossnes (LB-1994), hvor det ble fremhevet at det «fra den ankende parts side er anført at også følger som har sammenheng med særlige disposisjoner hos skadelidte, normalt omfattes av ansvarsgrunnlaget». Dette ble ansett å være i samsvar med rettspraksis, herunder Aase og Omland (Rt. 1937 s. 568). Høyesteretts dom i Papegøye representerer likevel et viktig skritt ved at regelen løftes frem i klar og tilgjengelig form.
Metodisk innebærer Papegøye-dommen at årsaksvurderingen må deles i to: Først vurderes om ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for skaden. Dersom dette besvares bekreftende, følger det av hovedregelen at skadevolder hefter selv om skadeomfanget skyldes en særlig mottakelighet. Deretter foretas en selvstendig adekvansvurdering. I Papegøye ble det lagt vekt på at skadefølgen ikke lå utenfor det risikoområde ulykken skapte, selv om personlighetstrekk og livsforhold hadde betydning for utviklingen av plagene (Rt. 1997 s. 10–12).
Dommen gir dermed også grunnlag for å avvise en sammenblanding av sårbarhetsvurderingen og adekvanslæren. At skadefølgen får et uventet eller uforholdsmessig omfang på grunn av skadelidtes individuelle forhold, rokker ikke ved hovedregelen så lenge den ligger innenfor risikoområdet. Dette samsvarer med tidligere praksis, men Papegøye gjør strukturen tydeligere.
Samlet sett representerer P-pille II-dommen og Papegøye-dommen en konsolidering og presisering av sårbarhetsprinsippet i moderne høyesterettspraksis. P-pille II etablerer den metodiske rammen gjennom betingelseslæren og avviser fordelingsmodeller basert på predisposisjoner. Papegøye gir regelen en eksplisitt formulering og plasserer sårbarhetsrisikoen hos skadevolder som en rettslig hovedregel. I lys av disse dommene fremstår sårbarhetsprinsippet som både systematisk forankret og språklig klargjort i norsk erstatningsrett.
P-pille II (Rt. 1992 s. 64) er først og fremst kjent for sin klargjøring av betingelseslæren og overvektsprinsippet. Mindre fremhevet, men prinsipielt viktig, er at dommen samtidig presiserer hvordan sårbarhet skal håndteres innenfor rammen av årsaksvurderingen. Høyesterett tydeliggjør her skillet mellom betingelseslærens vilkårsside og virkningsside, og dermed også grunnlaget for å si at skadevolder har sårbarhetsrisikoen.
I P-pille II uttaler førstvoterende at det i årsaksvurderingen må skilles mellom disponerende og utløsende årsaksfaktorer. At en disponerende faktor – eksempelvis en konstitusjonell svakhet – foreligger, er «uten betydning» dersom ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for skaden (Rt. 1992 s. 69). Det avgjørende er om den ansvarsbetingende handlingen har vært en conditio sine qua non. I bekreftende fall er den rettslig relevante årsak.
Dommen presiserer videre betingelseslærens virkningsside: Når ansvarshendelsen først kvalifiserer som nødvendig betingelse, er skadevolder årsak til hele skaden. Det åpnes ikke for noen fordelingsløsning hvor man gjør fradrag for sårbarhetens årsaksbidrag. En slik fordeling ville stride mot betingelseslærens grunnstruktur. Dersom flere ansvarlige foreligger, håndteres dette gjennom solidaransvar, ikke gjennom reduksjon for skadelidtes predisposisjoner (Rt. 1992 s. 70–71).
Denne analysen gir grunnlag for å utlede et mer generelt prinsipp: Når betingelseskravet er oppfylt, ligger sårbarhetsrisikoen hos skadevolder. Sårbarhetsprinsippet fremstår her som implisitt i betingelseslæren. Selv om dommen ikke eksplisitt formulerer regelen om at skadevolder må «ta skadelidte som han er», følger dette av den metodiske strukturen. Sammenhengen mellom betingelseslæren og sårbarhetsprinsippet er senere fremhevet i teorien (Lødrup 1999 s. 343; Lødrup 2005 s. 295).
Behovet for en klarere og mer pedagogisk formulering av sårbarhetsregelen ble imidlertid først realisert i Papegøye (Rt. 1997 s. 1). Saken gjaldt en kvinne som ble utsatt for en trafikkulykke og utviklet nakkeplager og psykiske lidelser. Plagene skyldtes dels ulykken og dels forhold i hennes personlighet og livssituasjon. I årsaksvurderingen uttaler førstvoterende uttrykkelig at «hovedregelen er at skadevolderen må ta skadelidte som han er» (Rt. 1997 s. 8). Det presiseres videre at skadevolder «i utgangspunktet har risikoen for sårbarheten» (Rt. 1997 s. 8).
Dommen er avsagt under dissens 3–2, men det var enighet om dette utgangspunktet. Uenigheten knyttet seg til adekvansvurderingen og rekkevidden av ansvaret, ikke til selve sårbarhetsregelen. Dette viser at prinsippet på dette tidspunktet var etablert som en rettslig hovedregel.
Papegøye-dommen markerer et viktig metodisk skille ved at sårbarhetsregelen formuleres eksplisitt og generelt. Der P-pille II la grunnlaget gjennom betingelseslæren, gir Papegøye en selvstendig og klar språklig forankring. I teorien er dommen fremhevet som første gang Høyesterett klart tilkjennegir at det foreligger en hovedregel om sårbarhetsrisiko i norsk rett (Lødrup 1998 s. 239; Lødrup 2005 s. 295).
Lagmannsretten hadde allerede formulert regelen i tilknytning til Aase (Rt. 1933 s. 931), jf. Rossnes (LB-1994), hvor det ble fremhevet at det «fra den ankende parts side er anført at også følger som har sammenheng med særlige disposisjoner hos skadelidte, normalt omfattes av ansvarsgrunnlaget». Dette ble ansett å være i samsvar med rettspraksis, herunder Aase og Omland (Rt. 1937 s. 568). Høyesteretts dom i Papegøye representerer likevel et viktig skritt ved at regelen løftes frem i klar og tilgjengelig form.
Metodisk innebærer Papegøye-dommen at årsaksvurderingen må deles i to: Først vurderes om ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for skaden. Dersom dette besvares bekreftende, følger det av hovedregelen at skadevolder hefter selv om skadeomfanget skyldes en særlig mottakelighet. Deretter foretas en selvstendig adekvansvurdering. I Papegøye ble det lagt vekt på at skadefølgen ikke lå utenfor det risikoområde ulykken skapte, selv om personlighetstrekk og livsforhold hadde betydning for utviklingen av plagene (Rt. 1997 s. 10–12).
Dommen gir dermed også grunnlag for å avvise en sammenblanding av sårbarhetsvurderingen og adekvanslæren. At skadefølgen får et uventet eller uforholdsmessig omfang på grunn av skadelidtes individuelle forhold, rokker ikke ved hovedregelen så lenge den ligger innenfor risikoområdet. Dette samsvarer med tidligere praksis, men Papegøye gjør strukturen tydeligere.
Samlet sett representerer P-pille II-dommen og Papegøye-dommen en konsolidering og presisering av sårbarhetsprinsippet i moderne høyesterettspraksis. P-pille II etablerer den metodiske rammen gjennom betingelseslæren og avviser fordelingsmodeller basert på predisposisjoner. Papegøye gir regelen en eksplisitt formulering og plasserer sårbarhetsrisikoen hos skadevolder som en rettslig hovedregel. I lys av disse dommene fremstår sårbarhetsprinsippet som både systematisk forankret og språklig klargjort i norsk erstatningsrett.
Fase 3:
Senere stadfestende og presiserende dommer
Etter Papegøye (Rt. 1997 s. 1) er sårbarhetsprinsippet videreført og nyansert i en rekke høyesterettsdommer. Disse avgjørelsene belyser både prejudikatsvirkningen av hovedregelen og dens rekkevidde i møte med psykisk og økonomisk sårbarhet, samt grensene mot uvesentlighets- og adekvanslæren.
En klar gjentakelse av hovedregelen finnes i Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473). Saken gjaldt en kvinne som ble utsatt for en trafikkulykke og krevde erstatning for påstått nakkeslengskade. Hennes helsetilstand var særlig sårbar, og konsekvensene av ulykken ble mer omfattende enn for «de fleste andre». Førstvoterende understreket at dette «ikke [leder] til noen begrensning i erstatningsansvaret» (Rt. 1999 s. 1478). Selv om dommen ble avsagt under dissens 4–1, var det enighet om dette utgangspunktet. Stokke bekrefter dermed at sårbarhetsregelen gjelder fullt ut også der skadeutviklingen får et atypisk omfang på grunn av skadelidtes helsetilstand.
Dommen inneholder også en viktig metodisk presisering. Mindretallet uttaler at sårbarhetsprinsippet har «sikker forankring i rettspraksis» og viser uttrykkelig til Larsen (Rt. 1968 s. 884 på s. 890) og P-pille II (Rt. 1992 s. 64), samt til teorien (Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 3. utg. 1995 s. 299; Nygaard, Skade og ansvar, 4. utg. 1992 s. 335) (Rt. 1999 s. 1487). Dette illustrerer at regelen nå anses som vel etablert både i praksis og teori.
I Inneklima (Rt. 2000 s. 620) ble prinsippet aktualisert i en annen kontekst. En lærer utviklet multippel kjemisk hypersensitivitet (MCS) og hevdet at tilstanden skyldtes eksponering for 1,4-diklorbenzen (DCB) brukt i skolens garderobe. Høyesterett uttalte at «i utgangspunktet må skadevolder, såfremt den faktiske og rettslige årsakssammenheng er til stede, akseptere at konsekvensene av den skadevoldende handling er blitt mer omfattende enn de ville ha blitt for de fleste andre fordi skadelidte er særlig sårbar» (Rt. 2000 s. 626). Uttalelsen er en eksplisitt stadfestelse av sårbarhetsregelen i moderne språkdrakt. Selv om skadelidte ikke fikk fullt medhold i saken, er prinsippet klart formulert og lagt til grunn.
Også i Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614) ble sårbarhetsprinsippet berørt. Saken gjaldt en kvinne som utviklet lungekreft som følge av samvirke mellom egen røyking og passiv røyking på arbeidsplassen. Høyesterett forankret sårbarhetsregelen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd. Andre vota fremhever at «hovedregelen etter alminnelig erstatningsrett er at skadelidte må tas som han er, og har krav på full erstatning selv om skaden delvis skyldes at skadelidte har vært særlig mottakelig for skade» (Rt. 2000 s. 1630). Dommen viser at prinsippet gjelder også der skadeutviklingen skjer i samvirke med skadelidtes egne helsemessige disposisjoner.
En særlig prinsipiell avgjørelse er Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). En drosjesjåfør kjørte av veien og traff en fjellvegg. Ulykken medførte ingen alvorlig fysisk skade, men skadelidte utviklet en psykisk betinget lammelse som gjorde ham rullestolavhengig. Høyesterett konstaterte at tilstanden skyldtes et samvirke mellom trafikkulykken og forhold i skadelidtes personlighet. Førstvoterende uttalte at «hovedregelen etter norsk erstatningsrett er at skadelidte må tas som han er» (Rt. 2001 s. 333). Prinsippet ble anvendt også der den psykiske reaksjonen hadde uvanlig karakter og betydelig omfang. Samtidig drøftet retten uvesentlighets- og adekvanslæren, og presiserte at disse må vurderes selvstendig. Nilsen er dermed sentral for å klargjøre at sårbarhetsregelen gjelder fullt ut også for psykiske lidelser, samtidig som den ikke opphever de alminnelige ansvarsbegrensninger.
I Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337) ble det på nytt behandlet en sak om psykisk skade etter trafikkulykke. Høyesterett fremhevet at «norsk retts utgangspunkt ved samvirkende skadeårsaker er at den enkelte skadevolder svarer fullt ut» (Rt. 2001 s. 342). Selv om skadelidte ikke fikk medhold fordi det ikke forelå økonomisk tap, illustrerer dommen at sårbarhetsregelen også her ligger implisitt til grunn.
I Dykker (Rt. 2003 s. 338) ble prinsippet aktualisert i en sak om økonomisk sårbarhet. En mann fikk en mindre skulderskade etter trafikkulykke, men de strenge helsekravene til yrkesdykkere medførte at han ikke kunne fortsette i sitt tidligere yrke. Han måtte ta annet og mindre inntektsgivende arbeid. Høyesterett tilkjente erstatning for fullt inntektstap. Dommen viser at skadevolder også har risikoen for skadelidtes økonomiske sårbarhet – her knyttet til yrkesvalg og spesialiserte kvalifikasjoner.
Utviklingen trekkes videre i Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) og Schizofreni (Rt. 2007 s. 172). I Pseudoanfall utviklet skadelidte epilepsilignende anfall etter trafikkulykke, uten organisk grunnlag. Tilstanden ble karakterisert som somatoform lidelse. Høyesterett la til grunn at skadevolder må ta skadelidte som hun er, men drøftet samtidig adekvansens grenser. I Schizofreni gjaldt saken en arbeidstaker som utviklet paranoid psykose etter arbeidsulykke. Retten fant at skadefølgen var for indirekte og at yrkesskadeforsikringen ble fritatt på grunn av manglende adekvans. Dommen illustrerer at selv om sårbarhetsregelen står fast, kan ansvaret begrenses der skadefølgen ligger utenfor det relevante risikoområdet.
Samlet viser disse senere dommene en konsistent linje: Hovedregelen om at skadevolder må ta skadelidte som han er, er stadfestet og gjentatt i klare formuleringer (Rt. 1999 s. 1478; Rt. 2000 s. 626; Rt. 2001 s. 333). Prinsippet gjelder for fysisk, psykisk og økonomisk sårbarhet. Samtidig presiseres at regelen ikke opphever de alminnelige begrensninger som følger av betingelseskravet, uvesentlighetslæren og adekvanslæren. Sårbarhetsprinsippet fremstår dermed som en etablert hovedregel i norsk rett, men opererer innenfor den alminnelige strukturen for årsak og ansvarsavgrensning.
Etter Papegøye (Rt. 1997 s. 1) er sårbarhetsprinsippet videreført og nyansert i en rekke høyesterettsdommer. Disse avgjørelsene belyser både prejudikatsvirkningen av hovedregelen og dens rekkevidde i møte med psykisk og økonomisk sårbarhet, samt grensene mot uvesentlighets- og adekvanslæren.
En klar gjentakelse av hovedregelen finnes i Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473). Saken gjaldt en kvinne som ble utsatt for en trafikkulykke og krevde erstatning for påstått nakkeslengskade. Hennes helsetilstand var særlig sårbar, og konsekvensene av ulykken ble mer omfattende enn for «de fleste andre». Førstvoterende understreket at dette «ikke [leder] til noen begrensning i erstatningsansvaret» (Rt. 1999 s. 1478). Selv om dommen ble avsagt under dissens 4–1, var det enighet om dette utgangspunktet. Stokke bekrefter dermed at sårbarhetsregelen gjelder fullt ut også der skadeutviklingen får et atypisk omfang på grunn av skadelidtes helsetilstand.
Dommen inneholder også en viktig metodisk presisering. Mindretallet uttaler at sårbarhetsprinsippet har «sikker forankring i rettspraksis» og viser uttrykkelig til Larsen (Rt. 1968 s. 884 på s. 890) og P-pille II (Rt. 1992 s. 64), samt til teorien (Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 3. utg. 1995 s. 299; Nygaard, Skade og ansvar, 4. utg. 1992 s. 335) (Rt. 1999 s. 1487). Dette illustrerer at regelen nå anses som vel etablert både i praksis og teori.
I Inneklima (Rt. 2000 s. 620) ble prinsippet aktualisert i en annen kontekst. En lærer utviklet multippel kjemisk hypersensitivitet (MCS) og hevdet at tilstanden skyldtes eksponering for 1,4-diklorbenzen (DCB) brukt i skolens garderobe. Høyesterett uttalte at «i utgangspunktet må skadevolder, såfremt den faktiske og rettslige årsakssammenheng er til stede, akseptere at konsekvensene av den skadevoldende handling er blitt mer omfattende enn de ville ha blitt for de fleste andre fordi skadelidte er særlig sårbar» (Rt. 2000 s. 626). Uttalelsen er en eksplisitt stadfestelse av sårbarhetsregelen i moderne språkdrakt. Selv om skadelidte ikke fikk fullt medhold i saken, er prinsippet klart formulert og lagt til grunn.
Også i Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614) ble sårbarhetsprinsippet berørt. Saken gjaldt en kvinne som utviklet lungekreft som følge av samvirke mellom egen røyking og passiv røyking på arbeidsplassen. Høyesterett forankret sårbarhetsregelen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd. Andre vota fremhever at «hovedregelen etter alminnelig erstatningsrett er at skadelidte må tas som han er, og har krav på full erstatning selv om skaden delvis skyldes at skadelidte har vært særlig mottakelig for skade» (Rt. 2000 s. 1630). Dommen viser at prinsippet gjelder også der skadeutviklingen skjer i samvirke med skadelidtes egne helsemessige disposisjoner.
En særlig prinsipiell avgjørelse er Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). En drosjesjåfør kjørte av veien og traff en fjellvegg. Ulykken medførte ingen alvorlig fysisk skade, men skadelidte utviklet en psykisk betinget lammelse som gjorde ham rullestolavhengig. Høyesterett konstaterte at tilstanden skyldtes et samvirke mellom trafikkulykken og forhold i skadelidtes personlighet. Førstvoterende uttalte at «hovedregelen etter norsk erstatningsrett er at skadelidte må tas som han er» (Rt. 2001 s. 333). Prinsippet ble anvendt også der den psykiske reaksjonen hadde uvanlig karakter og betydelig omfang. Samtidig drøftet retten uvesentlighets- og adekvanslæren, og presiserte at disse må vurderes selvstendig. Nilsen er dermed sentral for å klargjøre at sårbarhetsregelen gjelder fullt ut også for psykiske lidelser, samtidig som den ikke opphever de alminnelige ansvarsbegrensninger.
I Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337) ble det på nytt behandlet en sak om psykisk skade etter trafikkulykke. Høyesterett fremhevet at «norsk retts utgangspunkt ved samvirkende skadeårsaker er at den enkelte skadevolder svarer fullt ut» (Rt. 2001 s. 342). Selv om skadelidte ikke fikk medhold fordi det ikke forelå økonomisk tap, illustrerer dommen at sårbarhetsregelen også her ligger implisitt til grunn.
I Dykker (Rt. 2003 s. 338) ble prinsippet aktualisert i en sak om økonomisk sårbarhet. En mann fikk en mindre skulderskade etter trafikkulykke, men de strenge helsekravene til yrkesdykkere medførte at han ikke kunne fortsette i sitt tidligere yrke. Han måtte ta annet og mindre inntektsgivende arbeid. Høyesterett tilkjente erstatning for fullt inntektstap. Dommen viser at skadevolder også har risikoen for skadelidtes økonomiske sårbarhet – her knyttet til yrkesvalg og spesialiserte kvalifikasjoner.
Utviklingen trekkes videre i Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) og Schizofreni (Rt. 2007 s. 172). I Pseudoanfall utviklet skadelidte epilepsilignende anfall etter trafikkulykke, uten organisk grunnlag. Tilstanden ble karakterisert som somatoform lidelse. Høyesterett la til grunn at skadevolder må ta skadelidte som hun er, men drøftet samtidig adekvansens grenser. I Schizofreni gjaldt saken en arbeidstaker som utviklet paranoid psykose etter arbeidsulykke. Retten fant at skadefølgen var for indirekte og at yrkesskadeforsikringen ble fritatt på grunn av manglende adekvans. Dommen illustrerer at selv om sårbarhetsregelen står fast, kan ansvaret begrenses der skadefølgen ligger utenfor det relevante risikoområdet.
Samlet viser disse senere dommene en konsistent linje: Hovedregelen om at skadevolder må ta skadelidte som han er, er stadfestet og gjentatt i klare formuleringer (Rt. 1999 s. 1478; Rt. 2000 s. 626; Rt. 2001 s. 333). Prinsippet gjelder for fysisk, psykisk og økonomisk sårbarhet. Samtidig presiseres at regelen ikke opphever de alminnelige begrensninger som følger av betingelseskravet, uvesentlighetslæren og adekvanslæren. Sårbarhetsprinsippet fremstår dermed som en etablert hovedregel i norsk rett, men opererer innenfor den alminnelige strukturen for årsak og ansvarsavgrensning.
Grunnforutsetning: Realisering av en latent sårbarhet
En forutsetning for å anvende sårbarhetsprinsippet er at den latente sårbarheten har blitt utløst av ansvarshendelsen. Dette kan illustreres med et eksempel. A har en svakhet i nakken. Svakheten har ikke tidligere gitt utslag i form av redusert ervervsevnene, før A en dag utsettes for en trafikkulykke. Ulykken utløser svakheten og A blir totalt arbeidsufør. Her var ulykken utløsende for sårbarheten. Hadde derimot sårbarheten blitt utløst på grunn av As fremskredne alder, uavhengig av ulykken, hadde kravet til årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og utløsningen av sårbarheten ikke vært oppfylt.
Presiseringen om at sårbarheten må være utløst i samvirke med ansvarshendelsen, kan kanskje synes banal. Likevel er det flere som anvender sårbarhetsprinsippet i situasjoner der det ikke gjelder. Det er særlig to forhold man må skille ut:
Avgrensning 1: Sårbarheten kan være realisert før ansvarshendelsen inntrer.
Sårbarheten kan være realisert før ansvarshendelsen inntrer. I så fall sier man at skadelidte har en inngangsinvaliditet. Denne beskyttes ikke av sårbarhetsprinsippet. Skaden/tapet foreligger før ansvarshendelsen og står dermed ikke i årsakssammenheng med denne. Skadelidte oppfyller heller ikke grunnvilkåret om erstatningsrettslig relevant tap, siden ansvarshendelsen ikke påvirker skadelidtes (økonomiske) stilling. Erstatning ville her gjort skadelidte bedre stilt økonomisk enn om skaden ikke hadde skjedd. Dette ville kommet i konflikt med grunnleggende hensyn i erstatningsretten.
Avgrensning 2: Sårbarheten ville over tid blitt realisert uavhengig av ansvarshendelsen
I noen tilfeller ville sårbarheten over tid blitt realisert uavhengig av ansvarshendelsen. Etter som naturen gikk sin gang, ville sårbarheten etter hvert utgjort en selvstendig virkende årsak. Fra det tidspunktet hvor sårbarheten uansett ville ha blitt utløst, står ikke lenger skaden/tapet i årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Skadevolder blir i disse tilfellene ikke ansvarsfri, men den etterfølgende sykdomsutviklingen kan begrense erstatningsansvarets omfang. Det gjøres ut fra prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng, ikke sårbarhetsprinsippet.
Som nevnt, bidrar sårbarhetsprinsippet til å presisere betingelseslæren. Det er likevel viktig å understreke at sårbarhetsprinsippet ikke gir skadelidte noe sterkere vern enn det som allerede følger av de generelle årsaksprinsippene. Betingelseslæren likestiller disponerende og utløsende årsaker, og etter ekvivalensprinsippet hefter skadevolder for hele skaden hvis ansvarshendelsen først anses som en nødvendig betingelse. Sårbarhetsprinsippet har heller en pedagogisk funksjon ved at den i ett uttrykk oppsummerer at skadevolder i utgangspunktet har sårbarhetsrisikoen. Prinsippet bidrar også til å legitimere hvorfor skadevolder må betale full erstatning i de sakene hvor skadeomfanget blir unormalt stort på grunn av skadelidtes sårbarhet. Sårbarhetsprinsippet har altså ikke noen selvstendig, materiell betydning under etableringen av erstatningsansvaret. Prinsippet kan derimot ha en slik funksjon ved avgrensningen av erstatningsvernets rekkevidde. Prinsippet kan opptre som et hensyn som tilsier at det skal mer til enn ellers for å begrense ansvaret etter eksempelvis adekvanslæren.
Avgrensninger. Sårbarhetsprinsippet reparerer ikke manglende faktisk årsakssammenheng
Retten til erstatning er betinget av at det finnes et ansvarssubjekt, og at dette har forårsaket skaden/tapet. Dette gjelder som vist også i de tilfellene der skadelidte er særlig sårbar. Hvis skaden/tapet er forårsaket av naturlig sykdomsutvikling – fordi sårbarheten realiseres av seg selv og opptrer som en selvstendig virkende årsak -, kommer ikke sårbarhetsprinsippet skadelidte til unnsetning: Sårbarhetsprinsippet har ingen reparerende effekt på manglende faktisk (logisk) årsakssammenheng med ansvarshendelsen. For så vidt kan man si at skadevolder ikke må «ta skadelidte som han blir».
I de tilfellene hvor skadefølgen er forårsaket av naturlig realisering av sykdomsanlegg, kan imidlertid andre kompensasjonsordninger komme inn, slik som velferdsretten.
Ulike former for sårbarhet
Medisinsk sårbarhet
Sårbarhetsprinsippet gjelder uavhengig av formen for sårbarhet. Høyesterettspraksis gir rikelig med illustrasjoner. Som eksempler på fysisk sårbarhet nevnes hjertesykdom (f.eks. fibrøs myokarditt i Aase Rt. 1933 s. 931), degenerativi svekkelse av ryggsøylen (Omland Rt. 1937 s. 568), trombosedisposisjon (P-pille II Rt. 1992 s. 64), disposisjon på grunn av infeksjon (Dispril Rt. 2000 s. 915) og disposisjon for lungekreft på grunn av egenrøyking (Passiv Røyk I Rt. 2000 s. 1614). Som eksempler på psykisk sårbarhet kan man nevne nevrotisk disposisjon (Nevrose i Rt. 1940 s. 82) samt disposisjoner for psykosomatiske lidelser (Papegøye i Rt. 1997 s. 1 og Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). Grunnprinsippene i årsaksvurderingen ligger fast, men den konkrete årsaksdrøftelsen kan kreve presiseringer og nyanseringer avhengig av skadesituasjonen.
Økonomisk sårbarhet
Eksemplene har så langt omhandlet medisinsk sårbarhet for fysisk og/eller psykisk skade. Sårbarhetsprinsippet beskytter også mot det jeg kaller økonomisk sårbarhet. Skadelidte kan for eksempel ha et yrke som stiller særskilte helsekrav, som for eksempel til piloter og dykkere. Her kan selv en liten realskade medføre betydelig yrkesuførhet. At skadevolder også her som utgangspunkt må «ta skadelidte som han er», er lagt til grunn i høyesterettspraksis, se Dykker (Rt. 2003 s. 338). Etter en trafikkulykke fikk skadelidte en beskjeden skulderskade som medførte fem prosent medisinsk invaliditet. På grunn av de strenge helsekravene til metningsdykkere i Nordsjøen kunne han ikke fortsette i dette yrket. Han måtte derfor skifte til et ordinært og mindre inntektsbringende arbeid. Inntektstapet var stort, men ble erstattet fullt ut. At dykkeren var økonomisk sårbar, medførte dermed ingen begrensninger i erstatningen.
En annen form for økonomisk sårbarhet ses der skadelidte fungerer i arbeid, men er særlig sårbar fordi helseplager har redusert «reservekapasiteten». Skadelidte er på denne måten dårligere stilt for å tåle nye belastninger. Skadelidte kan ha maktet å fungere i arbeid på tross av smerteplager. De eksisterende plagene reduserer imidlertid skadelidtes tåleevne for ytterligere smerter. Hvis skadelidte for eksempel blir utsatt for en trafikkulykke, kan denne ansvarshendelsen bli «tuen som velter lasset». Hovedregelen gjelder også her: Dersom ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for ervervsuførheten, har skadevolder i utgangspunktet risikoen for konsekvensene. Skadevolder må «ta skadelidte som han er».
Eksemplene har så langt omhandlet medisinsk sårbarhet for fysisk og/eller psykisk skade. Sårbarhetsprinsippet beskytter også mot det jeg kaller økonomisk sårbarhet. Skadelidte kan for eksempel ha et yrke som stiller særskilte helsekrav, som for eksempel til piloter og dykkere. Her kan selv en liten realskade medføre betydelig yrkesuførhet. At skadevolder også her som utgangspunkt må «ta skadelidte som han er», er lagt til grunn i høyesterettspraksis, se Dykker (Rt. 2003 s. 338). Etter en trafikkulykke fikk skadelidte en beskjeden skulderskade som medførte fem prosent medisinsk invaliditet. På grunn av de strenge helsekravene til metningsdykkere i Nordsjøen kunne han ikke fortsette i dette yrket. Han måtte derfor skifte til et ordinært og mindre inntektsbringende arbeid. Inntektstapet var stort, men ble erstattet fullt ut. At dykkeren var økonomisk sårbar, medførte dermed ingen begrensninger i erstatningen.
En annen form for økonomisk sårbarhet ses der skadelidte fungerer i arbeid, men er særlig sårbar fordi helseplager har redusert «reservekapasiteten». Skadelidte er på denne måten dårligere stilt for å tåle nye belastninger. Skadelidte kan ha maktet å fungere i arbeid på tross av smerteplager. De eksisterende plagene reduserer imidlertid skadelidtes tåleevne for ytterligere smerter. Hvis skadelidte for eksempel blir utsatt for en trafikkulykke, kan denne ansvarshendelsen bli «tuen som velter lasset». Hovedregelen gjelder også her: Dersom ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for ervervsuførheten, har skadevolder i utgangspunktet risikoen for konsekvensene. Skadevolder må «ta skadelidte som han er».
Selvforskyldt sårbarhet – grensen mot medvirkning og risikoaksept
Sårbarhetsprinsippet gjelder ved selvforskyldt sårbarhet. Skadelidte kan for eksempel ha blitt særlig sårbar på grunn av alkoholbruk eller røyking. At skadevolder har sårbarhetsrisikoen, uttrykkes i Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614). En bartender utviklet lungekreft etter mange års eksponering for passiv røyking i et diskotek der hun arbeidet. Skadelidte røykte selv 10–15 sigaretter daglig. Høyesterett klargjorde at skadevolder også i slike tilfeller må «ta skadelidte som han er».
Det går likevel en grense mot skadelidtes medvirkning, hvilket påpekes i Passiv Røyk I-dommen. Førstvoterende bemerket at han «ikke [vil] utelukke at selvforskyldt mottakelighet som følge av røyking, alkoholbruk mv. … kan regnes som medvirkning til skaden eller sykdommen» (s. 1627). Det er nærliggende å tenke seg en grensedragning i visse tilfeller hvor sårbarheten i særlig grad skyldes skadelidtes livsstil. Ett typetilfelle kan være der den særskilte mottakeligheten er forårsaket av bevisst og langvarig pillemisbruk. I slike tilfeller kan noe av det legislative grunnlaget bak sårbarhetsprinsippet svikte eller ha begrenset vekt. Medvirkning behandles i kapittel 28.
Sårbarhetsprinsippet gjelder ved selvforskyldt sårbarhet. Skadelidte kan for eksempel ha blitt særlig sårbar på grunn av alkoholbruk eller røyking. At skadevolder har sårbarhetsrisikoen, uttrykkes i Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614). En bartender utviklet lungekreft etter mange års eksponering for passiv røyking i et diskotek der hun arbeidet. Skadelidte røykte selv 10–15 sigaretter daglig. Høyesterett klargjorde at skadevolder også i slike tilfeller må «ta skadelidte som han er».
Det går likevel en grense mot skadelidtes medvirkning, hvilket påpekes i Passiv Røyk I-dommen. Førstvoterende bemerket at han «ikke [vil] utelukke at selvforskyldt mottakelighet som følge av røyking, alkoholbruk mv. … kan regnes som medvirkning til skaden eller sykdommen» (s. 1627). Det er nærliggende å tenke seg en grensedragning i visse tilfeller hvor sårbarheten i særlig grad skyldes skadelidtes livsstil. Ett typetilfelle kan være der den særskilte mottakeligheten er forårsaket av bevisst og langvarig pillemisbruk. I slike tilfeller kan noe av det legislative grunnlaget bak sårbarhetsprinsippet svikte eller ha begrenset vekt. Medvirkning behandles i kapittel 28.
Bevis av årsakssammenheng
Fri bevisvurdering
Gjennom bevisvurderingen tas det stilling til hvilket saksforhold som skal legges til grunn. Hovedregelen er at domstolen skal foreta en fri bevisvurdering, jf. tvl. § 21-2 første ledd: «Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på.» Retten kan i utgangspunktet bygge på ethvert bevis som kaster lys over årsakssammenhengen, og det er opp til retten å vurdere hva som har bevisverdi og med hvilken vekt. I P-pille II (Rt. 1992 s. 64) uttalte førstvoterende:
«Spørsmålet om bruken av p-pillen har vært en nødvendig årsak til As trombose, må avgjøres ut fra en samlet bedømmelse av bevismaterialet i saken.» (s. 70)
Prinsippet om fri bevisvurdering innebærer ikke at prosessen er helt uten rettslige føringer. Rettskildene, og rettskildeprinsippene, styrer også tolkningen av reglene for bevisbedømmelsen.
Bevisbildet er ofte sammensatt, og bevisbedømmeren må ta i betraktning at bevisene kan ha ulik kvalitet og vekt. Normalt tillegges det særskilt bevisverdi om opplysningene kommer fra personer uten binding til partene, som for eksempel en rettsoppnevnt sakkyndig. Opplysninger fra personer med partsbindinger har svakere bevisverdi, se påpekningene i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, s. 1571), Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473, s. 1479) og Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418, s. 428). Også skadelidtes egen forklaring kan ha relevans under en fri bevisvurdering. Informasjon om fortidige forhold vil vanligvis tillegges mindre vekt hvis den står i motstrid til, eller på annen måte avviker fra, det som følger av bevis som ligger tidsmessig nærmere opp til begivenheten som vurderes. Robberstad påpeker at slike setninger «som følger av sunn fornuft, kan vanskelig kalles bevisregler» (Robberstad 2018 s. 291). Dette er jeg enig i.
Beviskrav
Hovedregelen: Sannsynlighetsovervekt
Hovedregelen i sivile saker er at dommeren skal legge til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. Det er nødvendig – og tilstrekkelig – at et saksforhold har sannsynlighetsovervekt. I pedagogisk sammenheng kan dette illustreres som 50,01 prosent sannsynlighet, men tallangivelsen er kun et formidlingsgrep og ikke en matematisk bevisregel (Strandberg 2012a). Tallbruken fungerer som støtte for den verbale beskrivelsen av beviskravet (Robberstad 2018 s. 301).
Høyesterett formulerer dette klart i HR-2016-2579-A (selvmordssak):
«Det alminnelige utgangspunktet i sivile saker er at domstolene skal bygge på det faktum som anses mest sannsynlig, se for eksempel Rt-1996-864 på side 869 og Strandberg, Beviskrav i sivile saker, Bergen 2012, side 88 til 89. Begrunnelsen for dette utgangspunktet er at et krav om sannsynlighetsovervekt statistisk sett gir flest riktige avgjørelser.» (avsnitt 33)
Uttalelsen gir både en rettskildemessig og en rasjonell begrunnelse for overvektsprinsippet: Kravet om sannsynlighetsovervekt er valgt fordi det statistisk sett gir flest materielt riktige avgjørelser.
Gjennombruddet i P-pille II: I P-pille II (Rt. 1992 s. 64) ble overvektsprinsippet endelig konsolidert i erstatningsretten. Førstvoterende uttalte at det «må være mer sannsynlig at bruken av p-piller har vært en nødvendig årsak til trombosen enn at den ikke har vært det» (s. 70). Mindretallet sluttet seg til dette og presiserte at «det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at bruken har vært en slik nødvendig betingelse» (s. 83). Dommen oppfattes som det endelige gjennombruddet for overvektsprinsippet i norsk sivilprosess (Backer 2015 s. 307).
Senere praksis bygger konsekvent på dette utgangspunktet, blant annet Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320 på s. 329), Schizofreni (Rt. 2007 s. 172 avsnitt 42), Pølseprodusent (Rt. 2009 s. 920 avsnitt 35), MS (Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 35) og Hofteoperasjon (HR-2018-1056-A avsnitt 31). I MS-dommen presiserer Høyesterett innholdet i overvektsprinsippet slik:
«Dette innebærer at retten må legge til grunn det faktum som har en overvekt av sannsynlighet for seg, det vil si at det er større sannsynlighet for et bestemt faktum enn summen av de øvrige alternativene.» (Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 35)
Vurderingen er dermed komparativ: Ett faktum må fremstå som mer sannsynlig enn alle alternative forklaringer samlet.
Dersom det foreligger sannsynlighetsovervekt for at ansvarshendelsen har vært en nødvendig betingelse for skaden, er beviskravet oppfylt. Skadevolder hefter da, forutsatt at de øvrige erstatningsvilkårene er oppfylt. Foreligger det ikke sannsynlighetsovervekt, må årsakssammenheng anses ikke bevist.
Beviskravet må tolkes konkret: Beviskravets nærmere innhold må fastlegges ved tolkning av rettskildene på det aktuelle rettsområdet. Dette ble understreket i BKA-kurs (HR-2018-1189-A), hvor Høyesterett uttalte at «[e]t beviskrav må avgjøres konkret og fastlegges ut fra sammenhengen» (avsnitt 55). Beviskravet er altså ikke løsrevet fra sin rettslige kontekst, men må forstås i lys av formål, system og sakstype.
Unntak og skjerpede beviskrav: Selv om sannsynlighetsovervekt er hovedregelen, finnes det særregler på enkelte områder. I personskaderetten gir yrkesskadeforsikringsloven § 11 annet ledd et eksempel. Bestemmelsen fastsetter at listesykdommer «skal anses forårsaket i arbeid … hvis ikke forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfellet». Her kombineres omvendt bevisbyrde med et skjerpet beviskrav, markert gjennom uttrykket «åpenbart».
Et annet eksempel finnes i anskaffelsesretten ved krav om tapt fortjeneste. I Nucleus (Rt. 2001 s. 1062) fastslo Høyesterett at anbyderen må bevise med «klar sannsynlighetsovervekt» at kontrakten ville blitt tildelt vedkommende (s. 1079). Det nærmere innholdet i dette skjerpede kravet er ikke endelig avklart, og heller ikke spørsmålet om bevisbyrde i slike saker (Fredriksen og Strandberg 2018).
Forskjellen mellom juridisk og naturvitenskapelig beviskrav: Det juridiske overvektsprinsippet skiller seg fra beviskravet i naturvitenskapen, særlig innen medisinsk forskning. Der opereres det ofte med krav om om lag 95 prosent sannsynlighet for å anse en årsakssammenheng vitenskapelig bevist (NOU 2000: 23 s. 87; NOU 1994: 20 s. 107).
Forskjellen ble fremhevet i P-pille II, hvor førstvoterende uttalte at «beviskravet for å fastslå en årsakssammenheng ikke stilles like strengt i erstatningsretten … som i naturvitenskapen» (Rt. 1992 s. 70). Det ble videre presisert at denne forskjellen «kan … ha betydning for forståelsen av uttalelsene fra de sakkyndige» (s. 70). Ulike metodiske tradisjoner kan dermed skape kommunikasjonsutfordringer i møtet mellom juss og medisin.
Terminologi: Begrepsbruken i rettspraksis er ikke helt konsekvent. Uttrykk som «overveiende sannsynlig» brukes blant annet i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565 på s. 1582), Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418 på s. 432) og Dispril (Rt. 2000 s. 915 på s. 923–924). Slike formuleringer kan gi inntrykk av et skjerpet beviskrav, selv om de normalt uttrykker ordinær sannsynlighetsovervekt.
Av klarhetshensyn er det derfor mest presist å bruke betegnelsen «sannsynlighetsovervekt» om det alminnelige beviskravet i erstatningsretten.
Gjennombruddet i P-pille II: I P-pille II (Rt. 1992 s. 64) ble overvektsprinsippet endelig konsolidert i erstatningsretten. Førstvoterende uttalte at det «må være mer sannsynlig at bruken av p-piller har vært en nødvendig årsak til trombosen enn at den ikke har vært det» (s. 70). Mindretallet sluttet seg til dette og presiserte at «det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at bruken har vært en slik nødvendig betingelse» (s. 83). Dommen oppfattes som det endelige gjennombruddet for overvektsprinsippet i norsk sivilprosess (Backer 2015 s. 307).
Senere praksis bygger konsekvent på dette utgangspunktet, blant annet Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320 på s. 329), Schizofreni (Rt. 2007 s. 172 avsnitt 42), Pølseprodusent (Rt. 2009 s. 920 avsnitt 35), MS (Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 35) og Hofteoperasjon (HR-2018-1056-A avsnitt 31). I MS-dommen presiserer Høyesterett innholdet i overvektsprinsippet slik:
«Dette innebærer at retten må legge til grunn det faktum som har en overvekt av sannsynlighet for seg, det vil si at det er større sannsynlighet for et bestemt faktum enn summen av de øvrige alternativene.» (Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 35)
Vurderingen er dermed komparativ: Ett faktum må fremstå som mer sannsynlig enn alle alternative forklaringer samlet.
Dersom det foreligger sannsynlighetsovervekt for at ansvarshendelsen har vært en nødvendig betingelse for skaden, er beviskravet oppfylt. Skadevolder hefter da, forutsatt at de øvrige erstatningsvilkårene er oppfylt. Foreligger det ikke sannsynlighetsovervekt, må årsakssammenheng anses ikke bevist.
Beviskravet må tolkes konkret: Beviskravets nærmere innhold må fastlegges ved tolkning av rettskildene på det aktuelle rettsområdet. Dette ble understreket i BKA-kurs (HR-2018-1189-A), hvor Høyesterett uttalte at «[e]t beviskrav må avgjøres konkret og fastlegges ut fra sammenhengen» (avsnitt 55). Beviskravet er altså ikke løsrevet fra sin rettslige kontekst, men må forstås i lys av formål, system og sakstype.
Unntak og skjerpede beviskrav: Selv om sannsynlighetsovervekt er hovedregelen, finnes det særregler på enkelte områder. I personskaderetten gir yrkesskadeforsikringsloven § 11 annet ledd et eksempel. Bestemmelsen fastsetter at listesykdommer «skal anses forårsaket i arbeid … hvis ikke forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfellet». Her kombineres omvendt bevisbyrde med et skjerpet beviskrav, markert gjennom uttrykket «åpenbart».
Et annet eksempel finnes i anskaffelsesretten ved krav om tapt fortjeneste. I Nucleus (Rt. 2001 s. 1062) fastslo Høyesterett at anbyderen må bevise med «klar sannsynlighetsovervekt» at kontrakten ville blitt tildelt vedkommende (s. 1079). Det nærmere innholdet i dette skjerpede kravet er ikke endelig avklart, og heller ikke spørsmålet om bevisbyrde i slike saker (Fredriksen og Strandberg 2018).
Forskjellen mellom juridisk og naturvitenskapelig beviskrav: Det juridiske overvektsprinsippet skiller seg fra beviskravet i naturvitenskapen, særlig innen medisinsk forskning. Der opereres det ofte med krav om om lag 95 prosent sannsynlighet for å anse en årsakssammenheng vitenskapelig bevist (NOU 2000: 23 s. 87; NOU 1994: 20 s. 107).
Forskjellen ble fremhevet i P-pille II, hvor førstvoterende uttalte at «beviskravet for å fastslå en årsakssammenheng ikke stilles like strengt i erstatningsretten … som i naturvitenskapen» (Rt. 1992 s. 70). Det ble videre presisert at denne forskjellen «kan … ha betydning for forståelsen av uttalelsene fra de sakkyndige» (s. 70). Ulike metodiske tradisjoner kan dermed skape kommunikasjonsutfordringer i møtet mellom juss og medisin.
Terminologi: Begrepsbruken i rettspraksis er ikke helt konsekvent. Uttrykk som «overveiende sannsynlig» brukes blant annet i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565 på s. 1582), Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418 på s. 432) og Dispril (Rt. 2000 s. 915 på s. 923–924). Slike formuleringer kan gi inntrykk av et skjerpet beviskrav, selv om de normalt uttrykker ordinær sannsynlighetsovervekt.
Av klarhetshensyn er det derfor mest presist å bruke betegnelsen «sannsynlighetsovervekt» om det alminnelige beviskravet i erstatningsretten.
Bevisbyrde
Hovedregelen: skadelidte har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt
Hovedregelen er at skadelidte har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt. I Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) uttalte førstvoterende at «som utgangspunkt har skadelidte bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt» (s. 1479). Det er derfor skadelidte som må bevise at det foreligger ansvarsgrunnlag, adekvat årsakssammenheng og skade/tap. For årsakskravet spesielt er skadelidtes bevisbyrde presisert i Schizofreni (Rt-2007-172 avsnitt 42) samt i etterfølgende dommer som Pølseprodusent (Rt-2009-920 avsnitt 35).
Hvor «de fire vilkår» kommer til anvendelse i bevisvurderingen av om det foreligger faktisk årsakssammenheng, har skadelidte bevisbyrden for at kriteriene er innfridd. Spørsmålet om hvorvidt kriteriene er oppfylt, må anses som ett bevistema (slik at man ikke kan kumulere tvil om enkeltkriteriene). At skadelidte har bevisbyrden, gjelder dermed også under avgrensningen mot andre årsaker, som er en del av det fjerde vilkåret. I Nakkesleng IV (Rt-2010-1547) la retten til grunn at skadevolder ikke har bevisbyrden for alternative årsaker. Førstvoterende bemerket at hun «ikke [kan] se at det kan oppstilles noe vilkår om at skadevolder må påvise en annen årsak til sykdommen for å kunne fritas for erstatningsansvar», og at det «først [er] når de fire vilkårene for å konstatere årsakssammenheng mellom ulykken og skaden er oppfylt, men hvor skadevolder hevder at det likevel er en annen årsak til uførheten, at skadevolder må sannsynliggjøre en alternativ årsak» (avsnitt 71).
Selv om bemerkninger i Psykoinvaliditet I (Rt-2001-320) går langt i å skissere samme løsning, gir Nakkesleng IV-dommen et uttrykkelig svar på dette lenge omdiskuterte rettsspørsmålet. Dommen gir et viktig eksempel på Høyesteretts rettsavklarende virksomhet innen denne delen av personskadeerstatningsretten. Når rettssetningen skal anvendes i fortsettelsen, er det imidlertid grunn til å anlegge en noe annen systematikk enn i Nakkesleng IV. Der omhandles spørsmålet om bevisbyrde etter drøftelsen av faktisk og rettslig årsakssammenheng. Vanligvis er det mest hensiktsmessig å behandle temaet i forbindelse med bevisbedømmelsen av om det foreligger faktisk årsakssammenheng, ofte under vurderingen av om det foreligger andre mer sannsynlige årsaker.
Hovedregelen er at skadelidte har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt. I Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) uttalte førstvoterende at «som utgangspunkt har skadelidte bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt» (s. 1479). Det er derfor skadelidte som må bevise at det foreligger ansvarsgrunnlag, adekvat årsakssammenheng og skade/tap. For årsakskravet spesielt er skadelidtes bevisbyrde presisert i Schizofreni (Rt-2007-172 avsnitt 42) samt i etterfølgende dommer som Pølseprodusent (Rt-2009-920 avsnitt 35).
Hvor «de fire vilkår» kommer til anvendelse i bevisvurderingen av om det foreligger faktisk årsakssammenheng, har skadelidte bevisbyrden for at kriteriene er innfridd. Spørsmålet om hvorvidt kriteriene er oppfylt, må anses som ett bevistema (slik at man ikke kan kumulere tvil om enkeltkriteriene). At skadelidte har bevisbyrden, gjelder dermed også under avgrensningen mot andre årsaker, som er en del av det fjerde vilkåret. I Nakkesleng IV (Rt-2010-1547) la retten til grunn at skadevolder ikke har bevisbyrden for alternative årsaker. Førstvoterende bemerket at hun «ikke [kan] se at det kan oppstilles noe vilkår om at skadevolder må påvise en annen årsak til sykdommen for å kunne fritas for erstatningsansvar», og at det «først [er] når de fire vilkårene for å konstatere årsakssammenheng mellom ulykken og skaden er oppfylt, men hvor skadevolder hevder at det likevel er en annen årsak til uførheten, at skadevolder må sannsynliggjøre en alternativ årsak» (avsnitt 71).
Selv om bemerkninger i Psykoinvaliditet I (Rt-2001-320) går langt i å skissere samme løsning, gir Nakkesleng IV-dommen et uttrykkelig svar på dette lenge omdiskuterte rettsspørsmålet. Dommen gir et viktig eksempel på Høyesteretts rettsavklarende virksomhet innen denne delen av personskadeerstatningsretten. Når rettssetningen skal anvendes i fortsettelsen, er det imidlertid grunn til å anlegge en noe annen systematikk enn i Nakkesleng IV. Der omhandles spørsmålet om bevisbyrde etter drøftelsen av faktisk og rettslig årsakssammenheng. Vanligvis er det mest hensiktsmessig å behandle temaet i forbindelse med bevisbedømmelsen av om det foreligger faktisk årsakssammenheng, ofte under vurderingen av om det foreligger andre mer sannsynlige årsaker.
Unntak: omvendt bevisbyrde (skadevolder har bevisbyrden)
Fra hovedregelen om at skadelidte har bevisbyrden, finnes det unntak. De kan være lovfestede som i ysfl. § 11 andre ledd, eller ulovfestede som i eksempelvis Pølseprodusent (Rt. 2009 s. 920). I denne yrkesskadesaken ble forsikringsselskapet pålagt bevisbyrden fordi det var nærmest til å sikre og fremlegge de aktuelle bevisene. Et annet tilfelle hvor skadevolder pålegges bevisbyrden, er der skadevolder hevder at skadelidte – helt uavhengig av ansvarshendelsen – vil få en unormalt negativ sykdomsutvikling, se Skalle (Rt. 1997 s. 883). Skadelidte var blitt påført omfattende skader etter å ha blitt skallet ned. Som følge av skadelidtes sykdommer i barneårene, lavt stoffskifte, isjiasplager og en mulig nakkeskade etter en bilulykke, anførte skadevolder at skadelidtes arbeidsevne uansett ville blitt svekket over tid. Retten uttalte at skadelidte riktignok har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt, men at denne hovedregelen ikke gjelder anførsler om at skaden uansett ville inntruffet (s. 887). Synspunktet ble stadfestet i Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473), der førstvoterende for flertallet tydeliggjorde at «når skadevolder anfører at den skade som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil på dette punkt ramme skadevolderen» (s. 1479).
Bevisbyrden kan også skifte underveis i saken. Dette beskrives på en instruktiv måte i Konkurranseklausul (Rt. 2007 s. 817): «Dersom den part som i utgangspunktet har bevisbyrden, legger frem vektige bevis, vil således bevisbyrden kunne overføres til motparten. Bevisbyrden kan på denne måten skifte side flere ganger i løpet av en sak» (avsnitt 40).
Fra hovedregelen om at skadelidte har bevisbyrden, finnes det unntak. De kan være lovfestede som i ysfl. § 11 andre ledd, eller ulovfestede som i eksempelvis Pølseprodusent (Rt. 2009 s. 920). I denne yrkesskadesaken ble forsikringsselskapet pålagt bevisbyrden fordi det var nærmest til å sikre og fremlegge de aktuelle bevisene. Et annet tilfelle hvor skadevolder pålegges bevisbyrden, er der skadevolder hevder at skadelidte – helt uavhengig av ansvarshendelsen – vil få en unormalt negativ sykdomsutvikling, se Skalle (Rt. 1997 s. 883). Skadelidte var blitt påført omfattende skader etter å ha blitt skallet ned. Som følge av skadelidtes sykdommer i barneårene, lavt stoffskifte, isjiasplager og en mulig nakkeskade etter en bilulykke, anførte skadevolder at skadelidtes arbeidsevne uansett ville blitt svekket over tid. Retten uttalte at skadelidte riktignok har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt, men at denne hovedregelen ikke gjelder anførsler om at skaden uansett ville inntruffet (s. 887). Synspunktet ble stadfestet i Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473), der førstvoterende for flertallet tydeliggjorde at «når skadevolder anfører at den skade som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil på dette punkt ramme skadevolderen» (s. 1479).
Bevisbyrden kan også skifte underveis i saken. Dette beskrives på en instruktiv måte i Konkurranseklausul (Rt. 2007 s. 817): «Dersom den part som i utgangspunktet har bevisbyrden, legger frem vektige bevis, vil således bevisbyrden kunne overføres til motparten. Bevisbyrden kan på denne måten skifte side flere ganger i løpet av en sak» (avsnitt 40).
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Bevisvekting
Særlig om begivenhetsnære bevis
Bevistilbudet er ofte sammensatt, og bevisbedømmeren må ta i betraktning at bevisene kan ha ulik kvalitet og vekt, sml. prinsippet i Nakkesleng I (Rt-1998-1565, s. 1570-1571).40 Begivenhetsnære bevis veier normalt tungt. I Nakkesleng IV (Rt-2010-1547) tydeliggjorde retten prinsipper for bevisvektingen ved å fremheve at «[d]en tidsnære dokumentasjonen må tillegges størst betydning» (avsnitt 44). Fra nyere høyesterettspraksis nevnes MS Finnmarken (HR-2019-928-A), hvor førstvoterende poengterte at «[n]år domstolene skal avgjøre hva som er riktig, har tidsnære forklaringer normalt større vekt enn det partene sier etterpå i forbindelse med rettssaken» (avsnitt 53). Dette kan være medisinsk dokumentasjon av funn og symptomer som skadelidte hadde ved undersøkelse og/eller behandling. Motsatt har det svakere bevisverdi når skadelidtes opplysninger til legen refererer til et vesentlig tidligere tidspunkt enn da konsultasjonen ble foretatt.
Bevistilbudet er ofte sammensatt, og bevisbedømmeren må ta i betraktning at bevisene kan ha ulik kvalitet og vekt, sml. prinsippet i Nakkesleng I (Rt-1998-1565, s. 1570-1571).40 Begivenhetsnære bevis veier normalt tungt. I Nakkesleng IV (Rt-2010-1547) tydeliggjorde retten prinsipper for bevisvektingen ved å fremheve at «[d]en tidsnære dokumentasjonen må tillegges størst betydning» (avsnitt 44). Fra nyere høyesterettspraksis nevnes MS Finnmarken (HR-2019-928-A), hvor førstvoterende poengterte at «[n]år domstolene skal avgjøre hva som er riktig, har tidsnære forklaringer normalt større vekt enn det partene sier etterpå i forbindelse med rettssaken» (avsnitt 53). Dette kan være medisinsk dokumentasjon av funn og symptomer som skadelidte hadde ved undersøkelse og/eller behandling. Motsatt har det svakere bevisverdi når skadelidtes opplysninger til legen refererer til et vesentlig tidligere tidspunkt enn da konsultasjonen ble foretatt.
Bevisvektingsprinsippene er anvendt også i trygdesaker, se eksempelvis Psykisk ubalanse (HR-2018-2344-A, avsnitt 39-40) og Lumbago (HR-2019-2336-A), der Høyesterett uttrykkelig formulerte at utgangspunktet også i trygdesaker er at de tidsnære bevisene har størst vekt (avsnitt 35).42
Også vitners og skadelidtes egen forklaring kan ha relevans under en fri bevisvurdering. Oftest er det grunn til å tillegge slik etterfølgende informasjon mindre vekt hvis den står i motstrid til, eller på annen måte avviker fra, det som følger av mer begivenhetsnære bevis. Dette er presisert i Rt-1995-821 om advokatansvar, med videreføring i personskadedommer som Nakkesleng I (Rt-1998-1565, s. 1570), Nakkesleng II (Rt-1999-1473s. 1479), Nakkesleng III (Rt-2000-418, s. 426), Jordmor (Rt-2005-1050 avsnitt 26)43 og Dørhåndtak (Rt-2006-1099 avsnitt 36). Høyesterett understreker også betydningen av rettsoppnevnte sakkyndige, som – ofte til forskjell fra sakkyndige vitner – er uten bindinger til partene, se Nakkesleng I på s. 1571, Nakkesleng II på s. 1479 og Nakkesleng III på s. 428.
Behovet for sakkyndighet
Generelt
I tillegg til de utfordringene som kan være forbundet med å klarlegge innholdet i årsaksreglene, kan rettsanvenderen stå overfor problemer med å klarlegge hva som har forårsaket den konkrete skaden. Det kan være vanskelig å kartlegge hvilke faktorer som i det hele tatt inngår i årsaksbildet, og å avgjøre hvilke eller hvilken av disse faktorene som oppfyller betingelseslærens krav om å være en nødvendig betingelse for skaden. I slike tilfeller trenger man ofte bistand av sakkyndige for å klarlegge saksforholdet.
Hva slags type sakkyndighet som er relevant, avhenger av livsområdet man befinner seg på. Når et hus er skadet som følge av uforsvarlig fundamentering, kan det være relevant å hente inn sakkyndigvurderinger fra ingeniører. I personskadesektoren er medisinerne sentrale. Nakkeslengsakene er illustrerende, fordi det ofte er vanskelig å avgjøre om nakkeskaden er forårsaket av ansvarshendelsen eller skyldes andre årsaker. Etter tvl. § 25-3 første ledd første punktum skal det som hovedregel oppnevnes én sakkyndig.
I tillegg til de utfordringene som kan være forbundet med å klarlegge innholdet i årsaksreglene, kan rettsanvenderen stå overfor problemer med å klarlegge hva som har forårsaket den konkrete skaden. Det kan være vanskelig å kartlegge hvilke faktorer som i det hele tatt inngår i årsaksbildet, og å avgjøre hvilke eller hvilken av disse faktorene som oppfyller betingelseslærens krav om å være en nødvendig betingelse for skaden. I slike tilfeller trenger man ofte bistand av sakkyndige for å klarlegge saksforholdet.
Hva slags type sakkyndighet som er relevant, avhenger av livsområdet man befinner seg på. Når et hus er skadet som følge av uforsvarlig fundamentering, kan det være relevant å hente inn sakkyndigvurderinger fra ingeniører. I personskadesektoren er medisinerne sentrale. Nakkeslengsakene er illustrerende, fordi det ofte er vanskelig å avgjøre om nakkeskaden er forårsaket av ansvarshendelsen eller skyldes andre årsaker. Etter tvl. § 25-3 første ledd første punktum skal det som hovedregel oppnevnes én sakkyndig.
I saker med vanskelig konstaterbare skader kan det likevel være behov for flere medisinsk sakkyndige. En grundig og forsvarlig opplysning av saken kan tilsi at det da oppnevnes mer enn én sakkyndig, jf. tvl. § 25-3 første ledd andre punktum. Sml. poengteringen i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, på s. 1571), Nordsjødykker III (Rt. 2011 s. 812, avsnitt 17) og PTSD-diagnostisering (Rt. 2014 s. 853, avsnitt 55–57). Et spesielt, men illustrerende, eksempel fra rettspraksis er P-pille II (Rt. 1992 s. 64), hvor ni sakkyndige var involvert. De sakkyndige har ofte forskjellig og utfyllende kompetanse.
Analyser av praksis gir mange eksempler på at sakkyndige kan være uenige om årsaksspørsmål. Også mellom medisinsk sakkyndige og jurister kan det være noen faglige utfordringer, sml. Sørum 2017. Han påpeker fire hovedutfordringer, som i stikkordform gjengis her. Det er (1) rolleblanding, (2) utilgjengelige sakkyndige uttalelser, (3) manglende sakkyndig kompetanse og (4) skjønnsbaserte vurderinger. Sørums vurdering er at mandatutformingen til den medisinsk sakkyndige er «en nøkkel» til løsning på disse utfordringene (s. 167).
Temaet for det som skal bevises, kalles for bevistemaet. Dette speiler vurderingstemaet i den materielle årsaksregelen. Hvis den materielle årsaksregelen er betingelseslæren, har bevistemaet om ansvarshendelsen har vært en nødvendig betingelse for skaden. Bevisbedømmeren må finne frem til om skaden ville skjedd om ansvarshendelsen tenkes borte. Betingelseslæren styrer dermed problemstillingen for den faktiske bedømmelsen.
På enkelte områder er det utviklet mer spesifikke kriterier for bevisvurderingen, slik som ved nakkeslengskader. Her er det et krav om at skadelidte ble (1) utsatt for et sammenstøt som har tilstrekkelig skadeevne, (2) fikk plager innenfor anslagsvis de første 72 timene etter sammenstøtet (kravet om akuttsymptomer), (3) har en viss kontinuitet i symptombildet som stammer fra akuttfasen (kravet om brosymptomer) og (4) et sykdomsbilde som er forenlig med skader påført ved nakkesleng. Disse kriteriene ble utviklet i nakkeslengsaken Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565), og er deretter stadfestet, presisert og nyansert gjennom blant annet Nakkeprolaps (Rt. 2007 s. 1370) og Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547).
Utfordringer med tverrfaglig kommunikasjon
Det medisinske kravet til bevis avhenger av hvilken sammenheng årsaksvurderingen skjer i. Innen praktisk utøvende medisin må legen ta utgangspunkt i hva som er mest sannsynlig. Når det derimot gjelder medisinsk forskning, kommer forskjellen fra det juridiske overvektsprinsippet klart frem. For at noe skal anses bevist i legevitenskapen – som en del av naturvitenskapen – er det vanlig å kreve 95 prosent sannsynlighet, se NOU 2000:23s. 87 og NOU 1994:20s. 107. Dette er gjerne formulert som at sannsynligheten for at man tar feil, er mindre enn 0,05 (p < 0,05). Det er grunn til å presisere at en slik beskrivelse er en forenkling for å fremheve noen sentrale forskjeller i juss og medisin. For å unngå å sammenlikne ulike (inkommensurable) størrelser kreves presiseringer og nyanseringer ut over det som er formålet med denne artikkelen. Emnet kan imidlertid egne seg for en egen tverrfaglig fremstilling.
Forskjellen i beviskrav påpekes i P-pille II (Rt-1992-64), der det uttales at «beviskravet for å fastslå en årsakssammenheng ikke stilles like strengt i erstatningsretten ... som i naturvitenskapen» (s. 70). I tillegg understrekes den praktiske konsekvensen av ulikheten, som «kan ... ha betydning for forståelsen av uttalelsene fra de sakkyndige» (s. 70). Forskjellige tenke- og uttrykksmåter om bevis av årsakssammenhenger gir kommunikasjonsutfordringer mellom profesjonene. Dette er det viktig å være klar over i skjæringspunktene mellom juss og medisin, for eksempel ved tolkning av medisinsk dokumentasjon.
Mange jurister har varierende terminologi for å uttrykke det alminnelige beviskravet. For eksempel brukes termer som «overveiende sannsynlig», se Dispril (Rt-2000-915 s. 923-924), Nakkesleng III (Rt-2000-418s. 432) og Nakkesleng I (Rt-1998-1565s. 1582). Det kan lede tanken uriktig i retning av et skjerpet beviskrav. For en dekkende og enkel begrepsbruk anbefaler jeg å tale om «sannsynlighetsovervekt» eller bare «sannsynlig».
Det medisinske kravet til bevis avhenger av hvilken sammenheng årsaksvurderingen skjer i. Innen praktisk utøvende medisin må legen ta utgangspunkt i hva som er mest sannsynlig. Når det derimot gjelder medisinsk forskning, kommer forskjellen fra det juridiske overvektsprinsippet klart frem. For at noe skal anses bevist i legevitenskapen – som en del av naturvitenskapen – er det vanlig å kreve 95 prosent sannsynlighet, se NOU 2000:23s. 87 og NOU 1994:20s. 107. Dette er gjerne formulert som at sannsynligheten for at man tar feil, er mindre enn 0,05 (p < 0,05). Det er grunn til å presisere at en slik beskrivelse er en forenkling for å fremheve noen sentrale forskjeller i juss og medisin. For å unngå å sammenlikne ulike (inkommensurable) størrelser kreves presiseringer og nyanseringer ut over det som er formålet med denne artikkelen. Emnet kan imidlertid egne seg for en egen tverrfaglig fremstilling.
Forskjellen i beviskrav påpekes i P-pille II (Rt-1992-64), der det uttales at «beviskravet for å fastslå en årsakssammenheng ikke stilles like strengt i erstatningsretten ... som i naturvitenskapen» (s. 70). I tillegg understrekes den praktiske konsekvensen av ulikheten, som «kan ... ha betydning for forståelsen av uttalelsene fra de sakkyndige» (s. 70). Forskjellige tenke- og uttrykksmåter om bevis av årsakssammenhenger gir kommunikasjonsutfordringer mellom profesjonene. Dette er det viktig å være klar over i skjæringspunktene mellom juss og medisin, for eksempel ved tolkning av medisinsk dokumentasjon.
Mange jurister har varierende terminologi for å uttrykke det alminnelige beviskravet. For eksempel brukes termer som «overveiende sannsynlig», se Dispril (Rt-2000-915 s. 923-924), Nakkesleng III (Rt-2000-418s. 432) og Nakkesleng I (Rt-1998-1565s. 1582). Det kan lede tanken uriktig i retning av et skjerpet beviskrav. For en dekkende og enkel begrepsbruk anbefaler jeg å tale om «sannsynlighetsovervekt» eller bare «sannsynlig».
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Personskadeportalen 3.0
Personskadeportalen 3.0
Lexia Education AS | Legal tech
Stormyrvegen 22
2005 RÆLINGEN
Norge