Utgangspunkt og hvem som kan kreve kompensasjon

Reglene om oppreisning og erstatning ved diskriminering viderefører eldre bestemmelser i likestillings- og diskrimineringslovgivningen. Vernet gjelder bare fysiske personer. Det betyr at bare enkeltpersoner kan kreve oppreisning og erstatning når behandlingen strider mot de aktuelle forbudsreglene. Ordningen gjelder for alle diskrimineringsgrunnlag, også alder. Samtidig avskjærer ikke bestemmelsene krav etter alminnelige erstatningsregler.

Diskrimineringsnemnda og økonomisk erstatning

Diskrimineringsnemnda kan tilkjenne erstatning for økonomisk tap etter diskrimineringsombudsloven § 12 andre ledd jf. § 1 første ledd, men bare innenfor en snever ramme. Nemnda kan avgjøre spørsmålet når den ansvarlige i realiteten ikke har innsigelser mot kravet, utover manglende betalingsevne eller innsigelser som fremstår åpenbart uholdbare. I tillegg må nemndas vedtak være enstemmig.

Oppreisning, skyldkrav og utmåling

Oppreisning skal kompensere for ikke-økonomisk skade, altså krenkelsen («tort og svie»). For økonomisk erstatning må skadelidte dokumentere ansvarsgrunnlag, et faktisk tap og årsakssammenheng, og tapet må være en påregnelig følge av handlingen. Bevisbyrderegelen i § 37 gjelder ikke for erstatning og oppreisning. Arbeidsgiver kan ikke ilegges ansvar etter § 38 for brudd på verneplikten i § 13 sjette ledd. Da må ansvar vurderes etter skl. § 2-1, og oppreisning krever minst grov uaktsomhet etter skl. § 3-5. Utmålingen skjer etter en bred rimelighetsvurdering, og nivået varierer med sakstype, skyld og konsekvenser.