Generelt om skl. § 5-3 nr. 1

Hvor skaden er fremkalt av flere skadevoldere, reguleres deres ansvar overfor skadelidte av skl. § 5-3 nr. 1. Etter bestemmelsens første punktum «svarer en for alle og alle for en». Skadevolderne blir solidaransvarlige. Det vil si at hver enkelt skadevolder er ansvarlig overfor skadelidte for hele tapet. Solidaransvarsregelen er kodifisert i skl. § 5-3, som samsvarer med ulovfestede erstatningsrettslige prinsipper. Se eksempelvis Dispril (Rt. 2000 s. 915). Flertallet fremhevet at «det kan være flere ansvarlige skadevoldere til en skade», og at «[i] så fall hefter de solidarisk» (s. 920). Solidaransvarsregelen er gitt et europeisk uttrykk i PETL artikkel 9:101 og artikkel 9:102, som hovedsakelig svarer til de norske reglene. Et alternativ til solidaransvarsregelen kunne vært prinsippet om proporsjonalt ansvar. Prinsippet innebærer at påstått skadevolder blir erstatningsansvarlig for en andel av tapet som tilsvarer sannsynligheten for at vedkommende er årsak til skaden. En slik tilnærming har ikke fått gjennomslag i norsk rett.

Skadelidte kan velge hvem av skadevolderne han vil forholde seg til. Valgfriheten ligger forutsetningsvis til grunn for hele konstruksjonen om solidaransvar, men blir stedvis uttrykkelig formulert i kildematerialet. Fra rettspraksis gir NOKAS (Rt. 2008 s. 1354), om erstatningsansvar etter ranet av tellesentralen i Stavanger, et eksempel. Faktum i dommen er omtalt i punkt 2.3 og 14.3.2. Førstvoterende bemerket at «dersom If skulle velge å kreve A [den medansvarlige vekteren] for hele beløpet, slik selskapet … vil ha anledning til etter skadeserstatningsloven § 5-3, vil As ansvar langt overskride hans betalingsevne» (avsnitt 26).

Vernet av skadelidte styrkes ytterligere i de tilfellene hvor det er tilstrekkelig å konstatere at handlingen enten kan subsumeres under primærnormen eller betraktes som ansvarsbetingende medvirkning, se til illustrasjon Napster (Rt. 2005 s. 41). Saken omhandlet krav om erstatning etter den tidligere åndsverkloven § 55 for tap som oppsto ved linking på Internett til beskyttede verk – som her besto i ulovlig opplastede musikkfiler i mp3-format. Høyesterett tok ikke stilling til om linkingen til musikkfilene skulle anses som tilgjengeliggjøring (= en «primærskadevoldelse» etter lovens § 2. I stedet vurderte retten linkingen til de ulovlig opplastede filene som medvirkning til opplasterens tilgjengeliggjøring. Erstatningsansvar ble pålagt for tap lidt av plateprodusentene og de artistene som omfattes av § 58 i loven med tilhørende forskrift § 6-1.

Solidaransvaret er tradisjonelt begrunnet i et ønske om å sikre skadelidte dekning. Noen fullstendig sikkerhet er det ikke tale om. Adgangen til å holde seg til flere skadevoldere kan imidlertid øke utsikten til å få erstatningskravet realisert. Solidaransvaret vil dermed kunne fremme gjenopprettelseshensynet. Der skadevoldernes ansvar er knyttet til ulike ansvarsområder, kan dermed skadelidte bygge kravet på flere ansvarsgrunnlag. Det totale omfanget av erstatningsplikten utvides likevel ikke av selve ansvarsformen. Solidaransvaret har også en oppgjørsteknisk begrunnelse, ved at skadelidte kan nøye seg med å inndrive kravet hos én av skadevolderne.

Ulike forhold kan aktualisere behovet for å søke dekning hos flere ansvarssubjekter. Skadevolder kan mangle betalingsevne og/eller betalingsvilje. På personskadesektoren møter skadelidte vanligvis ikke problemet med manglende betalingsevne. Skadevolder representeres ofte av et forsikringsselskap eller et annet betalingsdyktig ansvarssubjekt som eksempelvis staten. Dette er annerledes hvor skadevolderne hefter personlig, slik som ved plikten til å betale oppreisning (utenfor bilansvaret), jf. skl. § 5-3 nr. 1 andre punktum.

Kravet om «samme skade»: En forutsetning for at skadevolderne skal hefte solidarisk, er at ansvaret gjelder «samme skade», jf. skl. § 5-3 nr. 1. I en del tilfeller er det enkelt å avgjøre om dette vilkåret er oppfylt. Det gjelder for eksempel når det foreligger kun én skade, og denne er et resultat av samvirke mellom to ansvarssubjekter. Skibakke (Rt. 1987 s. 1346) er illustrerende. Faktum er beskrevet i punkt 4.4.1. Høyesterett kom til at skihopperens skader skyldtes uaktsomhet hos både bakkeeieren og arrangøren av treningssamlingen. Bakkeeieren burde ha kjent til risikoen ved de udekkede stålrørene, mens trenerne som arrangerte samlingen, burde ha ivaretatt de unge deltakernes sikkerhet bedre. Førstvoterende uttalte at «[o]verensstemmende med erstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 23 § 5-3, må de erstatningsansvarlige pålegges solidarisk ansvar» (s. 1352).

Har skadevolder A skadet Cs nakke ved en påkjørsel bakfra, og skadevolder B har skadet Cs arm i en sykkelulykke, står man overfor ulike skader. A og B er da ikke solidaransvarlige, men hefter uavhengig av hverandre for hvert sitt bidrag. A er alene ansvarlig for nakkeskaden og C er alene ansvarlig for armskaden. Det foreligger heller ikke «samme skade» hvis skadevolderne opptrer etter av hverandre, og hvor den siste skadevolderen forverrer den skaden som allerede er forårsaket av første skadevolder. Her blir siste skadevolder kun ansvarlig for merskaden. Hvis deler av skaden er forårsaket i et samvirke mellom skadevolderne, blir de kun solidaransvarlige for denne delen.

Ett utvalgt eksempel fra rettspraksis: Etter disse generelle presiseringene skal jeg belyse én utvalgt dom til illustrasjon fra rettspraksis, Gruppevoldtekt (Rt. 2008 s. 65). Den er fra erstatningsrettens grensesnitt mot strafferetten og omhandler krav om oppreisning etter voldtekt. Domsgjennomgangen gir en bakgrunn for å forstå bakgrunnen til den etterfølgende beskrivelsen av 2017-lovendringen av skl. § 3-5. I Gruppevoldtekt-dommen ble en jente på 16 år i løpet av en natt og morgen voldtatt etter tur av flere menn. I forkant av erstatningssaken ble fire av overgriperne strafferettslig dømt for deltakelse i gruppevoldtekt til samleie. Én ble dømt for deltakelse i gruppevoldtekt til seksuell omgang. Hovedspørsmålet i erstatningssaken for Høyesterett var hvordan de enkelte overgriperne skulle vurderes i forhold til oppreisningserstatningen. Dommen er avsagt under dissens 4–1. Førstvoterende for flertallet avgir sitt votum i avsnittene 40–63, mens andrevoterende for mindretallet formulerer sitt votum i avsnittene 64–96.

Flertallet kom til at skadevolderne (overgriperne) var solidaransvarlige for ett samlet erstatningsbeløp på 200 000 kroner. Skadelidte ble utsatt for en rekke krenkelser i leiligheten hvor gjerningspersonene hadde samleie med henne, noen av dem flere enn én gang. En av gjerningspersonene bet skadelidte i brystet da hun forsøkte å sette seg til motverge. Førstvoterende for flertallet kunne «imidlertid vanskelig se at det i forhold til ankemotpartene foreligger mer enn én – stor – skade som G [skadelidte] kan kreve erstatning for», og tilføyde at «det [vil] være vanskelig å fastsette oppreisningsansvar særskilt for hver av de fem skadevolderne» (avsnitt 55).

Flertallet kom til at skadelidte var påført én skade som de ulike skadevolderne (gjerningsmennene) heftet solidarisk for. Mindretallet konkluderte med at overgriperne heftet hver for seg, og ville tilkjenne flere, separate oppreisningsbeløp. Disse ble fastsatt med forskjellige beløp for ulike grupper av skadevoldere. De fire overgriperne som ble dømt for overgrep i form av samleie, ble pålagt oppreisningsansvar med 120 000 kroner hver, mens gjerningsmannen som utelukkende ble dømt for medvirkning til de andres voldtekter, ble pålagt oppreisningsansvar med 50 000 kroner. Samlet oppreisningsbeløp ble dermed 530 000 kroner.

En av dem som har kommentert Gruppevoldtekt (Rt. 2008 s. 65), er Bjarte Thorson: «Erstatningen i saken kom … faktisk ut på et nivå som innebar en slags ‘kvantumsrabatt’ for den enkelte skadevolder. Blant annet er det spørsmål om dommens erstatning dermed klarer å gjenspeile særlige elementer ved gruppevoldtekter, på skadevoldersiden (som ved at de enkelte både voldtar og bidrar til at andre voldtar) så vel som på skadelidtesiden (som ved at krenkelsene er mer omfattende og nedverdigende)». Gruppevoldtektsdommen førte til en del medieomtaler og ble fremstilt som «et slags ikke direkte uttalt, men underforstått ‘feministisk svik’» (Andorsen 2009 s. 356).

Gruppevoldtektsdommen fra Høyesterett har blitt omtalt også utenfor det erstatnings- og strafferettslige fagmiljøet. Særlig har mindretallets bruk av begrepet «kvantumsrabatt» (dommens avsnitt 81) blitt gjenspeilet i massemedia, med overskrifter som «Kvantumsrabatt for gruppevoldtekt» (VG 23. januar 2008), «Voldtekt med rabatt» (Aftenposten Morgen 23. februar 2008), «Kvantumsrabatt for gruppevoldtekt» (NRK Østlandssendingen 23. januar 2008) og «Kvantumsrabatt for gruppevoldtekt» (P4 Innenriks, 23. januar 2008).

Som beskrevet foran fikk skl. § 3-5 et nytt andre ledd i 2017. Bestemmelsen gir adgang til å fastsette separate krav for hver av de ansvarlige i tilfeller der skade eller krenkelse er påført av flere personer i fellesskap. Separat fastsatte oppreisningskrav for hver av de ansvarlige innebærer en kumulasjon av de enkeltes oppreisningsansvar, til forskjell fra om de skulle blitt solidarisk ansvarlige for samme skade etter skl. § 5-3. En separat, individuell utmåling er særlig aktuell ved grove integritetskrenkelser begått av flere i fellesskap. Et sentralt formål med lovendringen er å motvirke at gjerningspersoner blir ansvarlige for et lavere oppreisningsbeløp ved å handle sammen med andre, se Prop. 137 L (2016–2017) s. 34. I vurderingen av om det skal fastsettes separate oppreisningskrav, skal det «særlig legges vekt på den økte belastningen for fornærmede av at flere har handlet i fellesskap», jf. skl. § 3-5 andre ledd andre punktum.

I den individuelle utmålingen av oppreisningsansvaret etter skl. § 3-5 skal det tas utgangspunkt i et eventuelt normert oppreisningsnivå fastsatt i rettspraksis for slik skade (Prop. 137 L for 2016–2017 s. 42). Det skal foretas en konkret vurdering av den enkelte gjerningspersonens skyld, og det er adgang til å forhøye eller redusere ansvaret avhengig av den enkeltes grad av medvirkning. Det understrekes for øvrig i forarbeidene at «det fremdeles skal være domstolenes ansvar å komme frem til et rimelig resultat i den enkelte sak» (s. 42). Domstolene har dermed en stor grad av fleksibilitet i utmålingen.

Presiseringer av anvendelsesområdet for solidaransvaret: Skadevolderne kan bli solidaransvarlige selv om deres erstatningsansvar bygger på ulike ansvarsgrunnlag. Om for eksempel en skadevolder hefter på skyldgrunnlag og en annen hefter på objektivt grunnlag, er uten betydning. Arbeidsgiveransvaret er illustrerende. Arbeidstakeren er ansvarlig på uaktsomhetsgrunnlag, mens arbeidsgiveren hefter for den uaktsomme arbeidstakeren (men uten at arbeidsgiveren selv må ha utvist skyld). Arbeidstakeren og arbeidsgiveren blir da solidarisk ansvarlige. Det er imidlertid grunn til å presisere at solidaransvaret ikke rekker lenger enn til det beløpet den enkelte er ansvarlig for. Dersom arbeidstakerens ansvar har blitt lempet, gjelder solidaransvaret bare det beløpet som han skal betale (dvs. det beløpet som er fremkommet etter lemping).

Videre kan det foreligge solidaransvar selv om skadevolderne har bidratt med ulik styrke til å fremkalle skaden. Jeg forutsetter imidlertid at årsaksbidraget ikke er så beskjedent at årsaksfaktoren ikke må sjaltes ut som rettslig irrelevant etter uvesentlighetslæren. I så fall blir det ikke etablert noe erstatningsansvar overhodet, og solidaransvar aktualiseres da heller ikke som et tema. Forutsatt at årsaksbidraget overstiger minstekravet etter uvesentlighetslæren, vil imidlertid størrelsen på årsaksbidraget spille inn i regressomgangen.

På personskadesektoren er det behov for enkelte presiseringer av solidaransvarets rekkevidde. Det omfatter alle tapsposter som ansvarshendelsen medførte. Dermed gjelder solidaransvaret både økonomiske tap som inntektstap og merutgifter, og ikke-økonomiske tap som tapt livsutfoldelse (dekkes gjennom menerstatning). Når det spesielt gjelder posten «tort og svie» – som dekkes gjennom oppreisning – er solidaransvar betinget av at samtlige skadevoldere har utvist forsett eller grov uaktsomhet, jf. skl. § 3-5 sammenholdt med § 5-3. Skl. § 5-3 nr. 1 andre punktum anviser uttrykkelig at solidaransvaret gjelder posten oppreisning. Bestemmelsen har kun en pedagogisk funksjon, idet dette allerede følger av at ordet «erstatning» i første punktum favner vidt. Dessuten følger det av ulovfestet rett at solidaransvaret omfatter plikten til å betale oppreisning.

Full dekning fra én skadevolder. Rettsvirkninger: Hvor skadelidte har fått hele tapet dekket av én skadevolder, har skadelidte ikke noe å kreve av de øvrige skadevolderne. Betaling fra én av skadevolderne medfører at de øvriges ansvar overfor skadelidte blir redusert tilsvarende. Et eksempel: Hvis A har betalt 4/5 kravet, kan skadelidte B bare kreve den resterende 1⁄5 av C. Og har A betalt hele erstatningen, har B overhodet ikke noe krav mot C. 

Forholdet mellom skadevolderne – regress: Har en av skadevolderne dekket hele tapet, kan det spørres om han kan kreve noe tilbake av den/de andre skadevolderen/skadevolderne. Dette er regulert i skl. § 5-3 nr. 2, om ansvarsfordelingen innad mellom de ansvarlige. Bestemmelsen gir ikke den betalende skadevolderen et «rettskrav» på regress; dette må avgjøres ut fra en skjønnsmessig helhetsvurdering. Skl. § 5-3 nr. 2 gir både rettsgrunnlaget for regress og styrer regresskravets omfang. Bestemmelsen har dermed en dobbel funksjon, ved både å være regresshjemmel og anvise fordelingsnormen.

Skl. § 5-3 gjelder både i situasjoner hvor skadevolderne hefter personlig og hvor de ansvarlige er juridiske subjekter. Ser man på volumet av regressaker, omhandler de fleste oppgjør mellom to forsikringsselskaper. Hvis et forsikringsselskap har dekket tapet, kan dette kreve regress av den/de andre ansvarlige (skadevolder personlig eller dennes forsikringsselskap). Regressreglene i skl. § 4-3 og § 3-7 anvendes ikke her, fordi disse bestemmelsene bare regulerer forsikringsselskapenes regress for utbetalt erstatning til en skadelidt. Se eksempelvis Eierskifteforsikring I (Rt. 2008 s. 1078).

I Eierskifteforsikring I (Rt. 2008 s. 1078) og Eierskifteforsikring II (Rt. 2015 s. 556) ble det reist spørsmål om på hvilket grunnlag selgers eierskifteforsikrer kan kreve regress av kontraksmedhjelperens ansvarsforsikrer. Skl. § 5-3 nr. 2 gjelder utenfor kontrakt og er ikke direkte anvendelig i den relasjonen. Høyesterett foretok et regressoppgjør «ikledd erstatningsrettslige klær» basert på takstmannens informasjonsansvar, fremfor å håndtere det som et rent regresspørsmål.

Hovedhensynet bak regressregelen er å oppnå en rimelig tapsfordeling mellom skadevolderne. Skadelidtes valg av ansvarssubjekt bør ikke påvirke tapsfordelingen. Som det er påpekt i forarbeidene, «bør ansvarfordelingen mellom skadevolderne innbyrdes ikke bero på hvem av de ansvarlige som skadelidte søker erstatning hos i første omgang» (Ot.prp. nr. 75 for 1983–84 s. 42). Rettferdshensynet understrekes av at det kan være tilfeldig hvem av de solidaransvarlige skadelidte velger å kreve erstatning fra.

Potensielle skadevoldere kan avtale hvordan tapsfordelingen mellom dem skal skje. En slik regressavtale har kun med skadevoldernes innbyrdes ansvarsforhold å gjøre, og innvirker klart nok ikke på skadelidtes rett til erstatning. Foreligger det en regressavtale, må innholdet fastlegges gjennom en konkret avtaletolkning. I fortsettelsen her forutsetter jeg at det ikke foreligger noen avtalt regressordning.

Helhetsvurdering og skjønnsmomenter: Vurderingen av hvor mye hver enkelt skadevolder skal dekke i regressomgangen, må avgjøres ut fra en bred helhetsvurdering. Momenter i skjønnet er angitt i lovteksten, som imidlertid må tolkes og utfylles i lys av andre rettskilder. Etter skl. § 5-3 nr. 2 skal regressen «avgjøres under hensyn til ansvarsgrunnlaget og forholdene ellers».

Det første momentet som nevnes i lovteksten, er «ansvarsgrunnlag». Formuleringen er neppe helt velvalgt, idet den kan lede tanken mer i retning av ansvarsform enn skyldgrad. Den tidligere lovbestemmelsen i strl. ikrl. § 26 første ledd benyttet uttrykket «den utviste skyld og omstendighetene for øvrig». Endringen til kun å bruke «ansvarsgrunnlaget» var ikke ment å innebære noen realitetsendring, se NOU 1977: 33 s. 50. Konsekvensen er at det skal tas hensyn til skyldgraden hos den utbetalende skadevolder – vurdert mot skyldgraden hos den/de medansvarlige. Har den ene skadevolderen utvist større skyld enn den/de andre, taler det for at denne må bære mer enn halvparten i tapsfordelingen. Lørenskog (Rt. 1967 s. 1248) kan tjene som eksempel. Et hus fikk sprekkdannelser som følge av feil i fundamenteringen. Byggherren anla sak mot personen som hadde støpt sålen (fundamentet). I tillegg ble det anlagt sak mot kommunen, med påstand om at bygningsmyndigheten hadde vært uaktsom. Kommunen og støperen ble solidaransvarlige, men i regressomgangen ble ansvaret fordelt med 3/4 på kommunen og 1/4 på støperen. I vurderingen vektla retten at kommunen var mer å bebreide enn støperen. Har skadevolderne opptrådt med like stor skyldgrad, taler det for en likedeling av ansvaret.

At den ene skadevolderen hefter på skyldgrunnlag og den/de andre hefter på objektivt grunnlag, innebærer ikke nødvendigvis at den skyldansvarlige er uten regressadgang. Forus Travbane (Rt. 1965 s. 1309) gir et eksempel: «Den omstendighet at ansvaret for hesteeierne er objektivt, for Travselskapet subjektivt begrunnet tillegger jeg ikke, slik forholdene her ligger an, noen betydning …» (s. 1313). Resultatet ble en likedeling av ansvaret.

Videre skal man legge vekt på «forholdene ellers». I dette ligger det blant annet at de enkelte skadevoldernes årsaksbidrag vil spille inn i vurderingen. Selv om vi i norsk erstatningsrett ikke bygger på en fordelingslære (men en modifisert betingelseslære), vil en fordelingstankegang gjøre seg gjeldende i regressomgangen. Momentet tilsier at tapsfordelingen skjer ut fra de enkelte skadevoldernes bidrag i årsaksbildet. Regressbestemmelsen i skl. § 5-3 nr. 2 er blitt karakterisert som «den endelige og fullstendige seier for det fri fordelingsprinsipp» (Smith 1962 s. 57).

Videre kan det tas hensyn til forsikringer på skadevolderens hånd. Dette fremgår ikke uttrykkelig av lovteksten, men er lagt til grunn i forarbeidene. Hvis alle de ansvarlige er ansvarsforsikret, er det naturlig at ansvaret fordeles likt mellom selskapene – med mindre de fordelingsmomentene som er angitt i paragrafen, taler for en annen løsning (og det heller ikke foreligger en regressavtale mellom de berørte selskapene).

Grunnen til at det ikke ble nevnt eksplisitt i ordlyden, er at lovgiver ønsket at momentet ikke skulle skyves for langt i forgrunnen og dermed få for stor plass i den skjønnsmessige vurderingen. Departementet påpekte at «[t]ilfellene kan være meget forskjellige, og det vil ikke alltid være like nærliggende å legge vekt på hvem som har tegnet ansvarforsikring», se Ot.prp. nr. 75 (1983–84) s. 42.

Samme sted ble det fremhevet at «[d]et vil være opp til domstolene å avgjøre hvordan de forskjellige tilfeller skal bedømmes». At forsikringsmomentet har en plass i regressvurderingen, er likt det som gjelder for lemping etter skl. § 5-2.

«Fordelingsteknikker»: Det finnes ulike «fordelingsteknikker». Det vanligste er å fastsette en fordelingsbrøk. De vanligste brøkene er 1⁄4, 1⁄3 og 1⁄2, men andre brøker kan naturlig nok benyttes. En illustrasjon: De tre fabrikkene A, B og C har i samvirke ødelagt fiskebestanden i en elv. De blir solidarisk ansvarlige etter skl. § 5-3 nr. 1. Fabrikk A utbetaler hele erstatningen for miljøskaden, og har da et regresskrav mot fabrikkene B og C. Forutsatt at de tre fabrikkene har bidratt like mye til å fremkalle skaden, og med like stor skyldgrad, er det nærliggende å ta utgangspunkt i et de hefter med like store deler i det innbyrdes etteroppgjøret. Dette innebærer at hver av de tre fabrikkene hefter med 1/3 hver.

Konsekvensen er at A i regressomgangen kan kreve 1/3 av B og 1/3 av C.

Regressbeløpet kan også fastsettes til en bestemt sum. En illustrasjon skal gis også her, basert på eksemplet med de tre forurensende fabrikkene. Miljøskaden utløser et erstatningsansvar på 600 000 kroner. Under de samme forutsetningene som gitt foran, vil A ha et regresskrav på 200 000 kroner mot B og 200 000 kroner mot C.