Kapittel 29 Lemping

Av professor dr. juris Morten Kjelland

xxxx

Kapittelinnhold (klikkbar)

Prinsippet om full erstatning
Supplementsprinsippet
Tapsbegrensningsplikten
Prinsippet om berikelsesfradrag

Verktøy

Kapittel 29 Lemping

Av professor dr. juris Morten Kjelland

Introduksjon

Utgangspunktet i erstatningsretten er at skadelidte skal ha full kompensasjon. Likevel finnes det flere regelsett som åpner for å redusere erstatningen. Dette kapittelet tar for seg lemping av erstatningsansvaret, som fungerer som et komplementært avgrensningsverktøy. Lemping kan foreløpig defineres som en skjønnsmessig reduksjon eller bortfall av ansvar. Den generelle lempingsregelen er nedfelt i skl. § 5-2, og denne gjelder for alle typer ansvar og skadetyper, inkludert regressansvar.

Lemping skjer etter at erstatningen er beregnet, slik det er illustrert i Skalle (Rt. 1997 s. 883, på s. 887) og Brannstifter II (HR-2017-958-A, avsnitt 41). Sammenlignet med andre avgrensningsverktøy, som regler for adekvans og skadelidtes medvirkning, inntreffer lempingsreglene på et senere stadium i erstatningsrettens prosess.

Med innføringen av lempingsregelen ble behovet for adekvansbegrensninger for å ivareta skadevolders interesser mindre fremtredende. Lemping har nå en sentral plass i erstatningsretten for å beskytte skadevolderens interesser, spesielt når det økonomiske tapet er betydelig og utfordrende å dekke fullt ut, som det er tydeliggjort i KILE (Rt. 2005 s. 65) og Agurkpinne (Rt. 2004 s. 675, avsnitt 69).

Se hvor du er på oversiktskartet

Grunnleggende hensyn

Formålet med lempingsreglene er å forhindre urimelig økonomisk belastning på skadevolderen. Reglene søker å beskytte mot økonomisk ruin for den ansvarlige samtidig som de opprettholder skadelidtes behov for kompensasjon og sikrer erstatningsrettens preventive funksjon. Reglene innebærer en balansering mellom det som er rimelig for skadevolder og skadelidte, hvor sistnevnte også kan forventes å bære en del av tapet.

Skl. § 5-2 beskriver to ulike lempingsregler med forskjellige vurderingstemaer, se Ot.prp. nr. 75 (1983–84) s. 65 og Skalle (Rt. 1997 s. 883, på s. 890). Selv om lemping begrenser erstatningskravet, kan det være i skadelidtes interesse å sikre at erstatningsbeløpene er realiserbare, særlig når skadevolder er personlig ansvarlig. Dette er relevant ved omfattende skader forårsaket ved straffbare handlinger, som vist i Brannstifter I (Rt. 2004 s. 165) og NOKAS (Rt. 2008 s. 1354).

Kriterier for lemping

Overblikk

Skl. § 5-2 inneholder to alternative lempingsregler i første og andre ledd, med forskjellige vurderingstemaer. Det første alternativet krever at ansvaret, uten lemping, vil bli «urimelig tyngende for den ansvarlige». Her forstås «den ansvarlige» som både skadevolderen personlig og deres representant, ofte et forsikringsselskap. Det andre alternativet vurderer om det i særlige tilfeller er «rimelig» at skadelidte bærer tapet. Perspektivet og terskelen for lemping varierer mellom de to alternativene, men mange momenter er felles. Argumentene fra første alternativ er derfor relevante i diskusjonen av det andre alternativet, selv om vektingen kan variere. Begge alternativene krever en konkret helhetsvurdering, og det er ikke et klart skille mellom dem, Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 51, samt rettspraksis spørsmål Heimdalmotor (Rt. 1980 s. 1498) og Multiconsult (Rt. 2004 s. 1887).

Klikk på play for å spille av videoen

Skl. § 5-2 første alternativ - «Urimelighetsregelen»

Lemping etter skl. § 5-2 første alternativ forutsetter at «ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige». Dette må avgjøres konkret, basert på en avveining av «skadens størrelse» mot «den ansvarliges økonomiske bæreevne».

«Skadens størrelse» må forstås som størrelsen på det økonomiske tapet, altså beløpet som skadelidte krever i erstatning. I vurderingen av den ansvarliges økonomiske evne må man se på nåværende og fremtidig inntekt, formue og eventuelle forsørgelsesplikter.

I tillegg må det tas hensyn til «foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter». Dette inkluderer både eksisterende og potensielle forsikringer for både skadevolder og skadelidte. Hvis skadevolder er dekket av en ansvarsforsikring, vil det ofte være vanskelig å argumentere for at ansvaret er urimelig tyngende. Dette er presisert i Ytternes (Rt. 1993 s. 1399, s. 1407), men det kan finnes unntak i spesielle tilfeller. Skadelidtes forsikringer, enten de er relatert til eiendeler eller personlige forsikringer, kan også spille en rolle i vurderingen av lemping. Dette gjelder imidlertid kun beløp som ikke allerede er tatt hensyn til ved beregning av erstatning, jf. skl. § 3-1 tredje ledd andre punktum.

Forsikringsmuligheten har også betydning for om erstatningsansvaret skal lempes. Det er viktig å vurdere hvor nærliggende det ville ha vært for både skadevolder og skadelidte å tegne en forsikring. Hvis skadevolder kunne ha tegnet en forsikring, taler dette imot lemping, mens forsikring på skadelidtes side kan tale for lemping. Dette aspektet er fremhevet i NOKAS (Rt. 2008 s. 1354, avsnitt 28).

Skyldforholdet er et annet viktig moment i vurderingen av lemping, spesielt når det gjelder ansvar for straffbare handlinger. Jo lavere graden av skyld er hos skadevolder, desto lettere kan det være å vurdere det som urimelig tyngende å pålegge fullt ansvar. Dette ble illustrert i Brannstifter I (Rt. 2004 s. 165), der Høyesterett vektla at brannstiftelsen skjedde som en impuls i en forvirret tilstand (avsnitt 33). På den annen side, hvis graden av skyld er høy, kan dette tale mot lemping, spesielt ved grove straffbare forhold. Bombe (Rt. 2005 s. 901) illustrerer dette. I denne saken ble en sprengladning detonert utenfor Bandidos-motorsykkelklubbens lokaler i Drammen, noe som førte til betydelige materielle skader og drapet på en tilfeldig forbipasserende. Seks personer tilknyttet Hells Angels ble dømt til å betale ca. 285 millioner kroner i erstatning. I motsetning til tingretten, avviste Høyesterett lemping. Førstvoterende uttalte at skadevolderne med fullt overlegg forårsaket omfattende skade, og at dette gjorde det vanskelig å finne grunnlag for lemping til tross for det høye erstatningsbeløpet (avsnitt 40).

I NOKAS-saken (Rt. 2008 s. 1354) var en ansatt i Norsk Kontantservice AS involvert ved å gi opplysninger som bidro til et ran. Høyesterett avviste lemping her på grunn av den ansattes betrodde stilling og de preventive hensynene.

I Psykolog-saken (Rt. 2003 s. 1358) ble en psykolog dømt til å betale erstatning for seksuelle overgrep mot tre unge menn. Til tross for psykologens manglende evne til å betale erstatningen, avviste Høyesterett lemping. Det ble lagt vekt på alvorligheten i handlingene og psykologens kjennskap til ofrenes sårbarhet.

I vurderingen av lemping skal det også tas hensyn til «forholdene ellers». Dette inkluderer skadelidtes generelle økonomiske situasjon. Jo bedre denne er, desto lettere er det å argumentere for lemping. I praksis har også spørsmålet om påregnelighet blitt trukket inn i avveiningen, selv om dette ikke alltid plasseres under «forholdene ellers». Dette ble tydelig i Heimdalmotor-saken (Rt. 1980 s. 1498), hvor lemping ble begrunnet med at skadens omfang var et resultat av forhold som skadevolder ikke kunne forutse (s. 1505). I motsetning til dette ble resultatet i Skjerping bro-saken (Rt. 1996 s. 1473, s. 1477) motsatt, hvor påregnelighet ikke ble vurdert som et avgjørende moment.

Ved vurderingen av forholdene ellers skal det også tas hensyn til skadelidtes behov for erstatning. Erstatningen kan ikke lempes så mye at den resulterer i en «urimelig lav behovsdekning» for skadelidte, jf. Ot.prp. nr. 75 (1983–84) s. 65. I Eneaksjonær-saken (Rt. 2010 s. 93) ble ansvaret kun lempet med 50 % fordi den utviste uaktsomheten var relativt lav, og en større reduksjon ville rammet skadelidte hardt.

De nevnte faktorene inngår i en samlet vurdering av om ansvaret er urimelig tyngende. «Lempingsterskelen» er relativ, men ligger vanligvis høyt, jf. Se Ot.prp. nr. 75 (1983–84) s. 65. Det er sjelden at ansvaret reduseres med mer enn 50 % gjennom lemping.

Ved flere skadelidte må lemping vurderes individuelt, slik det ble gjort i Lillestrøm-saken (Rt. 2006 s. 690, avsnitt 57). Antallet erstatningskrav kan påvirke skadevolderens økonomiske situasjon og dermed bidra til at ansvaret samlet sett blir «urimelig tyngende». Hvis det er flere skadevolderne, er det relevant at ansvaret kan fordeles i en regresjonsprosess. Hver skadevolder vil da være ansvarlig for et mindre beløp enn det solidariske ansvaret først tilsa, som illustrert i Bygg og Anlegg AS-saken (Rt. 1992 s. 93).

Dersom skadelidtes årsaksbidrag er ubetydelig, anses det som juridisk irrelevant i henhold til uvesentlighetslæren . Videre må skadene som oppstår, være en adekvat følge av den risikoen som ble skapt ved den ansvarlige hendelsen, slik det er illustrert i Verandarekkverk-saken (Rt. 2005 s. 1714), (se punkt 9.3).

Skl. § 5-2 andre alternativ - «Rimelighetsregelen»

I henhold til skl. § 5-2 andre punktum kan erstatningsansvaret lempes «når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden» (rimelighetsregelen). Dette krever ikke at ansvaret skal være urimelig tyngende for skadevolderen; det er ment som et smalt unntak fra prinsippet om full erstatning, se Ot.prp. nr. 75 (1983–84) s. 66.

Lemping etter rimelighetsregelen kan være aktuelt ved eiendomsskader eller rene økonomiske tap som har blitt uforholdsmessig store på grunn av en særlig mottakelighet for skade som kunne vært forsikret, jf. Ot.prp. nr. 75 (1983–84) s. 66. Samme vurdering gjelder der skadelidte har hatt mulighet til å forhindre og fordele tapet, som diskutert i Easybank-saken (HR-2020-2021-A, avsnitt 67).

Virkeområdet for skl. § 5-2 - Presiseringer

Betydningen av skadetypen

Skl. § 5-2 dekker skader på eiendom, rene økonomiske tap og personskader. I personskadesaker kan erstatningen for økonomiske tap som merutgifter og inntektstap lempes, i tillegg til erstatning for ikke-økonomiske tap som redusert livskvalitet (gjennom menerstatning).

For oppreisningserstatning etter skl. § 3-5 er lemping sjelden aktuelt, ettersom de samme vurderingsmomentene som er relevante for lemping, allerede er integrert i fastsettelsen av en «rimelig» oppreisningssum. Dette er blant annet diskutert i Skalle-saken (Rt. 1997 s. 883, s. 891) og Kenya-saken (Rt. 2014 s. 892, avsnitt 28–29).

Betydningen av ansvarsgrunnlaget

Skl. § 5-2 gjelder både for objektivt og subjektivt ansvar, og uavhengig av om ansvarsgrunnlaget er lovfestet eller ulovfestet. Det finnes også særlover med bestemmelser om lemping, som for eksempel bal. § 11 første ledd, som åpner for lemping av ansvar for eieren eller føreren. Skadeserstatningsloven har også lempingsregler, slik som skl. § 2-2 om arbeidsgiveransvar, som uttrykkelig henviser til skl. § 5-2. Disse særbestemmelsene har ingen selvstendig betydning ettersom lempingsmuligheten allerede er dekket av den generelle regelen i skl. § 5-2. Særbestemmelsene kan imidlertid ha en pedagogisk funksjon ved å minne om muligheten for lemping.

For barns erstatningsansvar etter skl. § 1-1 og sinnssykes ansvar etter skl. § 1-3 er lemping innebygd i ansvarsmodellen, og erstatningen settes ofte lavere enn ved lemping i andre tilfeller.

Voldsoffererstatningsloven § 4 andre ledd sikrer voldsofre et sterkt erstatningsvern uten mulighet for lemping, for å forhindre urimelige tap på grunn av skadevolderens manglende økonomiske evne. Skadelidtes medvirkning vil også kunne redusere erstatningen fra staten, i samsvar med skl. § 5-1, og det samme gjelder for lempingsregelen etter skl. § 5-2 andre punktum.

Betydningen av om det foreligger et kontraktsforhold

Skl. § 5-2 gjelder primært for ansvar utenfor kontraktsforhold, men kan i noen tilfeller anvendes også i kontraktsforhold. Selv om ansvarsfordelingen vanligvis er regulert av kontraktsrettslige regler, har Høyesterett åpnet for analogisk anvendelse av skl. § 5-2. I Multiconsult-saken (Rt. 2004 s. 1887) ble et ingeniørfirma dømt til erstatning for mangelfull prosjektering. Denne dommen illustrerer muligheten for lemping når tapet er ekstraordinært stort, og når skaden kunne ha vært forårsaket av en utenforstående tredjepart, men skjer på grunn av en medkontraktspartne. Forarbeidene gir eksempler på at lemping ikke bør utelukkes selv om det er en kontraktsrelasjon, se også Ot.prp. nr. 75 (1983–84) s. 18. Grensen mellom kontraktsrett og erstatningsrett kan være uklar, spesielt ved erstatning for følgeskader, og domstolene må vurdere om lempingsregelen bør anvendes i slike tilfeller, se NOU 1977: 33 s. 18.

Forholdet til skl. §§ 1-1, 2-2 nr. 1 og 2-3

Skl. § 1-1 krever en rimelighetsvurdering av om et barn skal pålegges fullt erstatningsansvar, eller om ansvaret skal reduseres eller frafalles. En lempingsvurdering tilsvarende skl. § 5-2 inngår som et element i denne vurderingen. Terskelen for lemping er imidlertid høyere etter skl. § 5-2 enn for erstatningsreduksjon etter skl. § 1-1, som illustrert i Mindreårig knivstikker-saken (HR-2018-1014-A, avsnitt 47).

Kapittel 2 i skadeserstatningsloven inneholder to lempingsbestemmelser, men etter lovendringen i 1985 henviser skl. § 2-2 til den generelle lempingsregelen i skl. § 5-2. Lemping av arbeidstakerens personlige ansvar følger av skl. § 2-3. Her er vurderingselementene litt annerledes enn i skl. § 5-2, ettersom lemping må være forsvarlig av hensyn til skadelidte. Derfor er lempingsadgangen snevrere etter skl. § 2-3 enn den er etter skl. § 5-2.