Kapittel 18 Generelle utmålingsprinsipper
Av professor dr. juris Morten Kjelland
Hvordan finner vi frem til riktig erstatningsbeløp? Det finnes ikke én enkel formel, men norsk erstatningsrett bygger på noen utmålingsprinsipper som veileder både praktikere og studenter. Denne fremstillingen gir deg en oversikt over fire slike prinsipper: full erstatning, supplementsprinsippet, tapsbegrensningsplikten og prinsippet om berikelsesfradrag.
Først lærer du om hovedregelen i norsk erstatningsrett: prinsippet om full erstatning. Dette innebærer at skadelidte har krav på å få dekket hele sitt økonomiske tap, slik at situasjonen gjenopprettes som om skaden ikke hadde skjedd.
Så ser vi på supplementsprinsippet. Her handler det om hvordan offentlige ytelser og erstatning virker sammen. Trygdeytelser gir grunnleggende kompensasjon, mens erstatningen supplerer dette. Prinsippet er bekreftet i rettspraksis, blant annet gjennom Amerika-dommen.
Tredje punkt er tapsbegrensningsplikten. Skadelidte må forsøke å redusere tapet – ved å søke arbeid, motta støtte eller gjennomføre behandling. Plikten er forankret i rettspraksis som Psykolog og Flygerlisens, og gjelder både inntekts- og merutgiftstap.
Til slutt ser vi på berikelsesfradrag: skadelidte skal ikke «tjene på skaden».
Kapittelinnhold (klikkbar)
Verktøy
1
Prinsippet om full erstatning
Hovedregelen er at skadelidte har rett til «full erstatning». Dette prinsippet er i tråd med erstatningens formål, som er å gjenopprette skadelidtes økonomiske situasjon til den var før skaden inntraff. I Ølberg (Rt. 1993 s. 1524) beskrives dette prinsippet som «kjernen i erstatningsretten» (s. 1532).
Innenfor tings- og formuesskadesektoren følger prinsippet om full erstatning av skl. § 4-1, som fastslår at erstatningen «skal dekke den skadelidtes økonomiske tap». Rettspraksis utdyper dette prinsippet, for eksempel i Brannstifter I (Rt. 2004 s. 165), hvor et eldresenter ble påført betydelige brann- og røykskader etter en ildspåsettelse. Høyesterett bekreftet at «[h]ovedregelen i norsk erstatningsrett er at skadelidte har krav på full erstatning fra skadevolderen» (avsnitt 20).
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Prinsippet om full erstatning
Full erstatning – et juridisk, ikke økonomisk begrep
«Full erstatning» er ikke et økonomisk ideal, men et juridisk prinsipp. Målet er å sette skadelidte i samme situasjon som om skaden aldri hadde skjedd – så langt retten finner det mulig og rimelig.
Dette betyr ikke at alt faktisk tap blir dekket. Juridiske begrensninger setter grenser for hva som kan kreves:
Skadelidte har plikt til å begrense tapet (tapsbegrensningsplikt).
Bare påregnelige og relevante tap omfattes (adekvanslæren).
Retten kan lempe erstatningen hvis det er urimelig å tilkjenne full kompensasjon.
I noen ordninger, som ved voldsoffererstatning, gjelder det et tak – en øvre grense for hvor mye som kan utbetales, uavhengig av det faktiske tapet.
Kort sagt: Full erstatning handler om rettslig gjenoppretting, ikke nødvendigvis økonomisk fullkompensasjon. Prinsippet balanserer mellom rettferdighet og nødvendige avgrensninger.
Prinsippet om full erstatning gjelder for rene formuesskader, som vist i KILE (Rt. 2005 s. 65). Her sprengte en entreprenør over en strømførende kabel, noe som førte til strømbrudd og påførte et nettselskap betydelige kostnader. Retten presiserte at «spørsmålet om økonomisk tap skal vurderes ut fra en differansebetraktning» (avsnitt 45). Dette innebærer at man sammenligner skadelidtes økonomiske situasjon med og uten skaden, og differansen utgjør det erstatningsmessige tapet.
2
Supplementsprinsippet
Supplementsprinsippet innebærer at personskadeerstatning skal fungere som et tillegg til de offentlige ytelsene skadelidte mottar, for å sikre full økonomisk dekning. Offentlige ytelser som trygd danner grunnlaget for oppgjøret, mens erstatningen skal komplettere dette som en tilleggserstatning. Dette prinsippet illustrerer det nære samspillet mellom velferdsrett og erstatningsrett.
For eksempel: Senioradvokaten Peder Ås, som tjente 1,2 millioner kroner før han ble rammet av en trafikkulykke, klarer nå å jobbe delvis etter ulykken, men ikke på samme nivå som før. Hans inntekt etter ulykken er 900 000 kroner. Sykepengene hans dekker 6 ganger grunnbeløpet, som vi her avrunder til 700 000 kroner. Det udekkede tapet blir dermed 200 000 kroner, som trafikkforsikreren må dekke i sin helhet i henhold til bal. § 6, jf. skl. § 3-1.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Supplementsprinsippet anvendes også ved utmålingen av andre erstatningsposter enn inntektstap, herunder merutgiftserstatning. I saken Amerika (HR-2022-1132-A), som omhandlet pasientskade, uttalte Høyesterett at erstatningen fungerer som «et supplement til de offentlige ytelsene» (avsnitt 35). Dette inkluderer både pengeytelser og naturalytelser, som hjemmehjelp og hjemmesykepleie, slik det ble presisert i Skoland (Rt. 1993 s. 1547) og spesielt i Regressavskjæring (Rt. 2003 s. 1601).
Prinsippet kan formuleres på forskjellige måter, avhengig av hvilket perspektiv man ser det fra. En alternativ beskrivelse er å si at offentlige ytelser skal trekkes fra erstatningen. Dette kommer tydelig fram i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum, som sier: «Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for … trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold …». Uansett formulering er prinsippets kjerne den samme. Både i praksis og juridisk teori benyttes begge formuleringene.
Supplementsprinsippet er nært knyttet til tapsbegrensningsplikten. Dette vises ved at skadelidte må uttømme tilgjengelige offentlige ytelser. Videre har prinsippet en direkte forbindelse med plikten til å utnytte restarbeidsevnen. Erstatningsbeløpet skal baseres på inntektsdifferansen som gjenstår etter at restarbeidsevnen er utnyttet, i tråd med skl. § 3-1 andre ledd første punktum, som fastslår at inntektstaperstatningen skal «fastsettes … under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham».
3
Tapsbegrensningsplikten
Skadelidte har plikt til å begrense omfanget av skaden eller tapet så langt det er mulig. Denne tapsbegrensningsplikten er lovfestet i skl. § 5-1 nr. 2 og er bekreftet i rettspraksis, som illustrert i Psykolog (Rt. 2003 s. 1358): «Skadelidte har en generell plikt til å begrense sitt tap.» (avsnitt 44). I denne saken hadde tre menn blitt seksuelt misbrukt av en psykolog. Etter krenkelsene oppsøkte de ikke ny psykolog, men valgte i stedet ulike former for alternativ behandling. Høyesterett måtte vurdere om utgifter til slik ikke-konvensjonell behandling kunne kreves erstattet.
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Tapsbegrensningsplikten er en ikke-juridisk plikt, noe som innebærer at man ikke kan påtvinge skadelidte å oppfylle denne plikten. Hvis skadelidte ikke overholder plikten, vil erstatningen kun bli fastsatt basert på det tapet som hypotetisk ville vært resultatet dersom plikten var blitt oppfylt. Likevel kan tapsbegrensningsplikten innebære at skadelidte må gjøre tiltak for å begrense tapet, kjent som innretningsplikt.
Formålet med tapsbegrensningsplikten er primært å beskytte skadevolder og å unngå samfunnsøkonomisk ineffektiv utnyttelse av ressurser. Skadevolder bør ikke pålegges å betale erstatning for tap som kunne vært unngått gjennom rimelige tiltak fra skadelidte.
Tapsbegrensningsplikten må tilpasses ulike situasjoner, avhengig av typen tap det er snakk om. Her vil vi kort belyse noen representative eksempler:
Tapsbegrensningsplikten er regulert i skl. § 3-1 andre ledd første punktum, som gjelder inntektstapserstatning. Bestemmelsen fastslår at erstatningen skal fastsettes «under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som rimelig kan forventes ut fra hans evner, utdanning, erfaring, alder og muligheter for omskolering». Dette betyr at skadelidte er pålagt å utnytte eventuell restarbeidsevne på arbeidsmarkedet.
Ved fastsettelse av erstatning for tap som følge av redusert evne til å utføre hjemmearbeid, har skadelidte en «omfordelingsplikt». Dette innebærer at skadelidte og husstanden må tilpasse seg skaden ved å omfordele oppgavene i hjemmet, slik at behovet for ekstern hjelp minimeres.
Når erstatning for merutgifter skal utmåles, er innretningsplikten inkludert i kravet om at utgiftene må være «nødvendige og rimelige». Hva som anses som nødvendig og rimelig varierer med typen merutgift. For eksempel, ved erstatning for tilpasning av bolig, kreves ofte en viss nøkternhet i utgiftene. Når det gjelder behandlingsutgifter, må det trekkes en grense for hva som regnes som medisinsk relevant, for eksempel eksperimentell behandling. Se blant annet dommene i Psykolog (Rt. 2003 s. 1358), Forsetepassasjer (Rt. 2000 s. 441), og Rott (Rt. 1999 s. 1967).
I henhold til skl. § 3-4 andre ledd første punktum må erstatning for forsørgertap ta hensyn til de etterlattes evne til å forsørge seg selv. Dette innebærer en «omstillingsplikt», hvor de etterlatte er forpliktet til å tilpasse seg den nye situasjonen. Se for eksempel dommene Bastrup (Rt. 1998 s. 639) og Skrova havn (Rt. 2011 s. 1238).
I henhold til skl. § 3-1 tredje ledd første punktum har skadelidte en plikt til å uttømme tilgjengelige offentlige ytelser. Bestemmelsen fastslår at slike ytelser skal trekkes fra erstatningen. Dette prinsippet er også bekreftet i høyesterettspraksis, som for eksempel i Psykolog (Rt. 2003 s. 1358, avsnitt 44)og videre i Amerika (HR-2022-1132-A), der det blir presisert at «[s]kadelidte må gjøre sitt beste for å begrense skaden og tapet», noe som blant annet innebærer en plikt til å benytte offentlige ytelser der det er mulig (avsnitt 45).
I henhold til tapsbegrensningsplikten må skadelidte også redusere omfanget av realskaden. Spørsmålet om «operasjonsplikt» hører hjemme i denne konteksten. Generelt sett har skadelidte ikke plikt til å gjennomgå risikofylte operasjoner, som illustrert i Flygerlisens (HR-2021-1338-A). I denne saken fikk en flyger tilbakekalt sin legeattest og dermed sitt flysertifikat på grunn av et gallesteinsanfall. Han krevde erstatning fra en lisenstapsforsikring tegnet av arbeidsgiver, men fikk avslag etter fal. § 13-12 fordi han nektet å la seg operere. Høyesterett vurderte at flygeren burde ha etterkommet selskapets krav om operasjon. Retten understreket at vurderingen må skje konkret i hvert enkelt tilfelle, med særlig vekt på de belastningene tiltaket påfører skadelidte. I denne saken ble det lagt vekt på at gallesteinsoperasjonen ikke var særlig omfattende eller belastende, og at flygeren ville ha fått tilbake legeattesten dersom han hadde gjennomgått operasjonen.
4
Prinsippet om berikelsesfradrag
Skadelidte har rett til full erstatning, men ikke mer enn det. Derfor har vi prinsippet om berikelsesfradrag. Eventuelle økonomiske fordeler eller gevinster som skadelidte oppnår som følge av ansvarshendelsen, skal trekkes fra erstatningen. Man kan si at akadelidte ikke skal få en økonomisk fordel av skaden.
Berikelsesfradragsprinsippet kan forstås som den negative siden av prinsippet om full erstatning, nemlig at skadelidte ikke skal motta mer enn full dekning. Dette prinsippet støttes av rettspraksis nevnt i punkt 10.1. I tillegg finner vi rettskildeforankring i dommer som spesifikt omtaler fradragsregelen, for eksempel i Fangstgrop (Rt. 2013 s. 116). Her ble en fredet fangstgrop ødelagt under ombyggingen av en skogsbilvei, og staten krevde erstatning for skadebegrensningstiltak. Førstvoterende uttalte at det er et «allment prinsipp at det ved utmåling av erstatning som utgangspunkt skal gjøres fradrag for fordeler som skadelidte oppnår (‘compensatio lucri cum damno’)» (avsnitt 58).
🔺 Klikk på play for å spille av videoen
Berikelsesfradragsprinsippet: tre presiseringer
Som et resultat av skaden kan skadelidte ha opplevd reduserte utgifter. Fradragsprinsippet i slike tilfeller er ulovfestet, men anerkjent i rettspraksis, som vist i Sevaldsen (Rt. 1981 s. 138). Høyesterett fastslo at «det er et gjennomgående prinsipp i erstatningsretten at reduserte utgifter på grunn av skaden skal trekkes fra ved erstatningsberegningen» (s. 145). For eksempel kan sparte reiseutgifter som følge av redusert arbeidsevne og færre reisedager være et fradrag, som sett i Lauritsen (Rt. 1968 s. 278). Andre eksempler inkluderer reduserte eller bortfalte utgifter til fagforeningskontingent.
Skaden kan ha medført at skadelidte har rett til trygdeytelser og andre velferdsrettslige ytelser. For eksempel kan inntektstap kompenseres med sykepenger og arbeidsavklaringspenger, mens merutgifter kan dekkes gjennom grunnstønad og hjelpestønad. Erstatningen skal kun være et tillegg til de offentlige ytelsene, og derfor reduseres erstatningen tilsvarende. Dette fradragsprinsippet er fastsatt i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum.
Ansvarshendelsen kan føre til utbetalinger fra personforsikringer eller ytelser fra andre kilder. For eksempel kan skadelidte motta støtte gjennom private pengeinnsamlinger (som Spleis.no) eller rimelighetserstatning fra staten, slik det ble vist i Nordsjødykker I (Rt. 2007 s. 1415). I denne saken ble dykkere som hadde fått kompensasjon fra spesielle støtteordninger redusert i erstatningen for påført tap med nær halvparten. I henhold til skl. § 3-1 tredje ledd andre punktum, har domstolen mulighet til å gjøre et skjønnsmessig fradrag i erstatningen
I henhold til tapsbegrensningsplikten er skadelidte også forpliktet til å redusere omfanget av realskaden. Dette innebærer at spørsmål om «operasjonsplikt» er relevant her. Normalt er skadelidte ikke forpliktet til å gjennomgå risikofylte operasjoner, som illustrert i Flygerlisens (HR-2021-1338-A). I denne saken mistet en flyger legeattesten og flysertifikatet etter å ha fått gallesteinsanfall. Han søkte erstatning under en lisenstapsforsikring tegnet av arbeidsgiver, men fikk avslag etter fal. § 13-12 fordi han nektet å la seg operere. Høyesterett vurderte at flygeren burde ha fulgt selskapets krav om operasjon. Retten understreket at hvert tilfelle må vurderes konkret, med særlig vekt på de belastningene operasjonen medfører for skadelidte. I denne saken ble det tatt hensyn til at gallesteinsoperasjonen ikke var spesielt omfattende eller belastende, og at flygeren ville ha fått tilbake legeattesten dersom han hadde gjennomgått inngrepet.
Personskadeportalen 3.0
Personskadeportalen 3.0
Lexia Education AS | Legal tech
Stormyrvegen 22
2005 RÆLINGEN
Norge