Hensiktsmessig behandling II (LG-2025-114554)
Gulating lagmannsrett – Dom 25. mars 2026 | Publisert på Lovdata 1. april 2026
Domssammendrag:
«Saken gjaldt en 23 år gammel mann med alvorlig ME, og spørsmålet var om vilkåret i folketrygdloven § 12-5 om gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre inntektsevnen var oppfylt. Det forelå dissens i lagmannsretten.
Lagmannsrettens flertall la til grunn at diagnosen var tilstrekkelig avklart. Videre fant flertallet at både sykdomsbildet og aktuelle behandlingsmuligheter var forsvarlig og grundig utredet. På bakgrunn av sykdommens langvarige og alvorlige karakter konkluderte flertallet med at det ikke forelå tilgjengelige, relevante eller anbefalte behandlingsalternativer som kunne forventes å bedre mannens inntektsevne.»
Domssitat om Lagmannsrettens prøvingskompetanse:
«Lagmannsretten skal prøve lovligheten av Trygderettens kjennelse etter trygderettsloven § 26 tredje ledd. Kjennelsen er gjenstand for ordinær domstolskontroll.
Vilkårene for rett til uføretrygd er lovbundne, og det gjelder ingen begrensning i domstolens prøvingsadgang. Det innebærer at lagmannsretten har full kompetanse til å prøve Trygderettens bevisvurdering, rettsanvendelse og saksbehandling. Lagmannsretten skal ikke treffe realitetsavgjørelse i saken, men kan overprøve Trygderettens konkrete rettsanvendelsesskjønn, jf. Rt-2001-995. Det er grunn til å utvise forsiktighet ved overprøving av Trygderettens medisinskfaglige vurderinger, jf. HR-2018-2344-A avsnitt 26.
Lagmannsrettens prøving må bygge på det faktum som forelå da Trygderetten fattet sin avgjørelse. Det er likevel anledning til å ta i betraktning etterfølgende bevis som kaster lys over den faktiske situasjonen på avgjørelsestidspunktet, jf. HR-2007-2151-A avsnitt 33-34.»
Domssitat om behandlingsvilkåret i folketrygdloven § 12-5:
«Med «behandling» menes medisinsk eller annen behandling som har til formål å bedre medlemmets helsetilstand slik at følgene av sykdommen blir så små som mulig, jf. Ot.prp. nr. 102 (2001–2002) side 27. Det følger av lovens ordlyd at det er tale om behandling av betydning for arbeids- og inntektsevnen, og ikke for sykdommen isolert sett, jf. også LE-2019-109308.
Ved avgjørelsen av om en behandling er «hensiktsmessig», skal det ifølge bestemmelsens andre ledd, legges vekt på medlemmets alder, evner, utdanning med videre. Hvorvidt behandlingen anses hensiktsmessig, avhenger av hvor langt legevitenskapen til enhver tid er kommet når det gjelder kunnskap om den aktuelle sykdommen og behandlingsmåter. Det må tas hensyn til den medisinske tilstandens art, alvorlighet og prognose – med og uten behandling, jf. Ot.prp. nr. 102 (2001–2002) side 27. På side 28 heter det at det kun er behandlingstiltak som er «mulig å iverksette», som regnes som hensiktsmessige.
Lovens ordlyd og formål, sammenholdt med forarbeider og rundskriv, tilsier en streng praktisering av behandlingsvilkåret. Dette er også fulgt opp i rettspraksis.
Av Ot.prp. nr. 102 (2001–2002) side 28 fremgår at vilkåret er oppfylt hvis det er klart at inntekts-/arbeidsevnen er varig nedsatt og ikke kan bedres gjennom «noen form for tiltak». Alle tiltak som fremstår som hensiktsmessige må derfor være prøvd, og det må være klare holdepunkter for at et tiltak ikke er hensiktsmessig, jf. Rt-2012-1810 avsnitt 42. I rundskriv R12-00 fra Nav Arbeids- og velferdsetaten til § 12-5, heter det at «all medisinsk behandling som kan bidra å føre personen tilbake til arbeidslivet skal forsøkes». I underrettspraksis er dette blant annet formulert som et krav om at behandling må være «uttømmende forsøkt», jf. LB-2017-135873 og LB-2020-121764.
I rundskrivet til § 12-5 heter det videre at behandlingsvilkåret som hovedregel ikke vil være oppfylt, dersom det gjenstår planlagt eller anbefalt behandling som har en «viss utsikt til å bedre inntektsevnen helt eller delvis.» I underrettspraksis er dette formulert slik at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at behandlingen øker arbeidsevnen til over 50 prosent, men at det må være en mulighet for at den vil kunne bedre inntektsevnen, jf. LE-2016-172025 og LE-2019-109308. Det må således ikke sannsynliggjøres at ytterligere behandling vil gi bedring, jf. LA-2012-170582.
I rundskrivet til folketrygdloven § 12-5 og rettspraksis er det lagt til grunn at behandlingsvilkåret også innebærer krav om hensiktsmessig utredning av sykdommen og behandlingsmulighetene, jf. Rt-2012-1810 avsnitt 44, LB-2019-139665 og LB-2020-121764.
I praksis vurderes også hensiktsmessigheten av behandlingstiltaket strengere, jo yngre søkeren er, jf. blant annet LE-2019-109308.»
Kommentarer