Vemundvikvegen (LF-2026-2160)
Frostating lagmannsrett – Dom 13. april 2026 | Publisert på Lovdata 17. april 2026
Domssammendrag:
«Saken gjaldt en dødsulykke i trafikken der et vogntog støtte sammen med en møtende personbil. Føreren av vogntoget var i tingretten funnet skyldig i overtredelse av straffeloven § 281 om uaktsom forvoldelse av en annens død, samt i uaktsom kjøring. Lagmannsretten tillot ikke anken over bevisvurderingen eller lovanvendelsen under skyldspørsmålet fremmet. Ankeforhandlingen for lagmannsretten var derfor begrenset til straffutmålingen, tap av førerett og krav om oppreisningserstatning til de etterlatte.
Straffen ble fastsatt til fengsel i 90 dager. I formildende retning la lagmannsretten vekt på at saken hadde vært undergitt lang saksbehandlingstid hos politiet. Tap av førerett ble, som i tingretten, fastsatt til tre år, se forskrift om tap av førerett § 2-4 andre ledd. Lagmannsretten kom til at unntaket i tapsforskriften § 1-4 andre ledd tredje setning fikk anvendelse. Den lange perioden hvor vogntogsjåføren hadde hatt førerkortet tilbake etter at det midlertidige beslaget var opphevet, ga derfor ikke grunnlag for å redusere tapsperioden.
På samme måte som tingretten fant lagmannsretten at vogntogsjåføren hadde opptrådt grovt uaktsomt. Retten kom derfor til at vilkårene for oppreisningserstatning var oppfylt for avdødes enkemann og fire barn etter skl. § 3-5 tredje ledd, jf. første ledd.
Henvisninger: Skadeserstatningsloven (1969) §3-5 | Tapsforskriften (førerrettforskriften) (2003) §1-4, §2-4 | Straffeloven (2005) §281.»
Domssitat om straffeutmåling ved uaktsom kjøring i trafikken:
«Allmennpreventive hensyn veier tungt ved uaktsom kjøring i trafikken. Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 281 er fengsel i inntil seks år. Utgangspunktet er at det skal reageres med ubetinget fengsel hvis føreren har utvist en alvorlig svikt i forhold til de kravene som stilles til en sjåfør og det ikke foreligger formildende omstendigheter, jf. Rt-2013-1325 avsnitt 16.
…
Lengden på fengselsstraffen avhenger av de nærmere omstendighetene, særlig hvilken grad av klander som kan rettes mot handlingen, jf. HR-2024-1718-A avsnitt 47. Det har sentral betydning for straffutmålingen om det foreligger grov uaktsomhet. I henhold til straffeloven § 23 andre ledd er uaktsomheten grov hvis handlingen er sterkt klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse. Avviket fra forsvarlig opptreden må være vesentlig større enn ved alminnelig uaktsomhet, jf. Holter, lovkommentar til straffeloven i Karnov, note 5 til § 23, med henvisninger til rettspraksis.
Det er i rettspraksis vektlagt at enkelte situasjoner i trafikken krever særlig aktsomhet, blant annet når tiltalte er yrkessjåfør som kjører tung lastebil, jf. HR-2024-1718-A avsnitt 19, med henvisning til HR-2018-389-A avsnitt 20. Det må generelt stilles krav til at førere av tunge kjøretøy viser stor aktsomhet og innretter seg best mulig for å unngå at farlige situasjoner oppstår. Et vogntog har et svært stort skadepotensial selv om det ikke er fullastet.»
Domssitat om tap av førerrett:
«Det følger av tapsforskriften § 2-4 andre ledd første setning at hvis føreren dømmes for overtredelse av straffeloven § 281, bør det samtidig fastsettes en tapsperiode «fra 3 år til for alltid», så fremt det ikke foreligger spesielle formildende omstendigheter. Det følger av vegtrafikkloven § 33 nr. 1 sjette ledd at tapstiden kan settes kortere enn minstetiden hvis det foreligger særdeles formildende omstendigheter eller helt spesielle grunner taler for det. Det framgår videre av tapsforskriften § 1-3 at det skal legges vekt på virkningen tapet antas å ville ha for innehaveren, såfremt virkningen fremstår som vesentlig mer byrdefull enn det som normalt kan påregnes. Avgjørende ved vurderingen er likevel hensynet til trafikksikkerheten og eventuelle allmenne hensyn.
Adgangen til å gå under lov- eller forskriftsbestemte minstefrister er snever, og det er meningen at adgangen bare skal anvendes i unntakstilfelle, jf. Ot.prp. nr. 52 (2002–2003) side 74. Det er lagt til grunn i rettspraksis at det må foreligge helt spesielle grunner for å gå under minstetiden, jf. Engstrøm, lovkommentar til vegtrafikkloven i Karnov, note 7 til § 33, med henvisninger til rettspraksis.
Det er ikke holdepunkter for at virkningen av tap av førerett framstår som vesentlig mer byrdefull for A enn det som normalt kan påregnes. Det gir ikke grunnlag for kortere tapsperiode at han er yrkessjåfør, jf. Rt-2012-1453 avsnitt 29, med henvisning til Rt-2005-641 avsnitt 27 og 28, hvor Høyesterett sluttet seg til følgende uttalelse av lagmannsretten:
«Til dette bemerker lagmannsretten at det spesielt for yrkessjåfører må stilles særlige krav til aktsomhetsnivået i trafikken. Det vil gjelde generelt at alle yrkessjåfører, på samme måte som andre som er avhengige av bil i sitt yrke, vil bli rammet hardt dersom de må la bilen stå. Det har ikke vært hensikten bak regelverket at yrkessjåfører skal nyte godt av kortere tapstid enn andre som ikke er avhengig av bilen til daglig, og det kan ikke sees at As situasjon er vesentlig annerledes enn for andre yrkessjåfører. Virkningen er ikke mer byrdefull enn for andre yrkessjåfører som blir utsatt for tap av førerett, og det kan ikke sees å foreligge slike særdeles formildende omstendigheter som er omtalt i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 sjette ledd. Også her må hensynet til trafikksikkerheten og den alminnelige lovlydighet være utslagsgivende.»
Lagmannsretten kan heller ikke se at den lange saksbehandlingstiden i politiet utgjør spesielle formildende omstendigheter som gir grunn til å gå under tapsforskriften § 2-4 om tre års tapstid ved overtredelse av straffeloven § 281.
…
Det følger av tapsforskriften § 1-4 andre ledd første og andre setning at ved fastsettingen av perioden for tap av førerett skal det legges vekt på om vedkommende har hatt førerkortet i sin besittelse i lengre tid etter handlingstidspunktet, hvis han ikke kan bebreides at førerkortet ikke har vært beslaglagt. Lengre tids besittelse av førerkortet tilsier i utgangspunktet at tapsperioden fastsettes for et kortere tidsrom enn tilfellet vanligvis skulle tilsi. Det følger imidlertid av tredje setning i § 1-4 andre ledd at det ikke skal fastsettes kortere tapsperiode på grunn av lengre tids besittelse av førerkortet hvis det pådømte forholdet gir grunnlag for flere års tap av førerett. Uttrykket «flere års tap» ble i Rt-2007-1503 avsnitt 21 presisert til mer enn to år.»
Domssitat om oppreisningserstatning:
«Etter skadeserstatningsloven § 3-5 tredje ledd, jf. første ledd kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person, pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. For at handlingen skal anses grovt uaktsom må den markere et markert avvik fra forsvarlig handlemåte, jf. Rt-2009-6 avsnitt 49 og HR-2018-2427-A avsnitt 44.
…
Det følger av rettspraksis at dersom vilkårene er oppfylt, skal oppreisning normalt tilkjennes, selv om det i lovens ordlyd står at oppreisning «kan» idømmes, jf. HR-2023-1172-A avsnitt 34.
Oppreisningserstatning i saker om grov uaktsom forvoldelse av død er standardisert, jf. HR-2023-1035-A, der beløpet ble satt til kr 1,5 G (grunnbeløpet i folketrygden). Det skal særlige forhold til for å fravike normalbeløpet.
…
Den enkelte etterlatte som omfattes av definisjonen i skadeerstatningsloven § 3-5 tredje ledd, har et selvstendig krav på oppreisningserstatning. Det har ikke betydning hvor mange etterlatte avdøde har, eller hvordan domfeltes økonomiske situasjon er, jf. Rt-2014-892 avsnitt 29 og 30.»
Kommentarer