Landgang (LG-2025-29428)
Gulating lagmannsrett – Dom 17. april 2026 | Publisert på Lovdata 22. april 2026
Domssammendrag:
«Lagmannsretten kom til at forsikringsselskapet måtte frifinnes for kravet om erstatning etter yrkesskadeserstatningsloven. Retten fant at det ikke var sannsynliggjort at skaden hadde sammenheng med en yrkesskade. Kravet var dessuten uansett bortfalt på grunn av svik.
Henvisninger: Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §11.»
Domssitat om arbeidsulykkebegrepet:
«Det følger av lov om yrkesskadeforsikring § 11 første ledd bokstav a at forsikringen skal dekke skade [..] forårsaket av arbeidsulykke. Det ligger i dette at grensene for ansvaret skjer på grunnlag av skadeårsaken. I HR-2024-1982-A avsnitt 38, er det presisert at ikke alle skader som skjer i forbindelse med arbeid er å anse som arbeidsulykke.
Loven inneholder ingen definisjon av begrepet arbeidsulykke. I lovens forarbeider, Ot.prp. nr. 44 (1988–1989) på side 89 fremgår at:
Med arbeidsulykke forstås en plutselig hendelse eller begivenhet. Uttrykket må avgrenses mot skadelig påvirkning som har vart en viss tid. Ordlyden er den samme som i folketrygdloven § 11-4 nr 1 og skal også forstås på samme måte. Trygderettspraksis kan altså gi veiledning ved tolkningen.
Folketrygdloven § 11-4 nr. 1 er erstattet av § 13-3 andre ledd i någjeldende lov. Høyesterett har i den såkalte skyggekjennelsen, Rt-2005-1757 avsnitt 37 lagt til grunn at arbeidsulykkesbegrepet skal være det samme i folketrygdloven og forsikringsavtaleloven. Folketrygdloven har i § 13-3 andre ledd følgende legaldefinisjon av begrepet «arbeidsulykke»:
Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.
…
Begrepene «plutselig eller uventet ytre hending» tilsier at noe i den ytre situasjonen må ha utviklet seg på en uventet måte og at dette uventede må ha ført til skaden. Dette blir sett på som et krav til at det foreligger et ulykkesmoment, jf. blant annet Rt-2009-1485 avsnitt 21-24. I Rt-2005-1757 avsnitt 47-48 uttaler Høyesterett om forskjellen mellom «indre» og «ytre» hendelser at:
Det er normalt et kjennetegn ved en ulykke at det foreligger en ytre begivenhet som inntrer uventet og plutselig. Uttrykket «ytre begivenhet» har således lenge vært benyttet som ledd i definisjonen av «ulykke» i vilkårene for ulykkesforsikring. Med «ytre» siktes i denne forbindelse til at det må ha skjedd noe utenfor den skadedes legeme. Det er likevel ikke noe vilkår at det skal ha inntruffet noe helt uavhengig av den forsikredes person, se Selmer: Forsikringsrett, 2. utgave (1982), side 257. Selmer fremholder at det endog er tilstrekkelig at den skadedes kropp er «det eneste som beveger seg i hendelsesforløpet: Hun snubler i en sten, glir utenfor en skrent, eller faller i vannet og synker».
Etter å ha påpekt dette uttaler Selmer (side 258):
«Kriteriet [ytre begivenhet] kan volde betydelige vanskeligheter ved de spontane skader som kan oppstå under normal aktivitet, som f.eks. muskelbrudd og forstrekninger. I prinsippet er grensen klar: Så lenge forholdene utvikler seg slik som den forsikrede ventet at de skulle gjøre, foreligger det ikke noe ulykkestilfelle. Om man ødelegger ryggen under et tungt løft, eller overbelaster kneet slik at menisken løsner under en hard utforkjøring i dumpete løype, er det tale om «indre» skader som ikke gir rett til erstatning. Men det skal svært lite til før man må konstatere at skaden skyldes en ytre, ukontrollert begivenhet: Hvis underlaget gir etter når man løfter, slik at ryggen får en uberegnet sleng, eller en ski skjærer ut og belastningen på kneet blir for stor når man forsøker å gjenvinne balansen, er man over grensen.»
I Rt-2006-1642 avsnitt 36, er det videre lagt til grunn at hva som «må anses plutselig og uventet vil måtte bedømmes ut fra i hvilken sammenheng hendelsen finner sted».
Oppsummert følger av dette at det ikke skal mye til før det foreligger en ytre begivenhet som leder til ansvar.
Begrepet arbeidsulykke, herunder historikken bak bestemmelsen og betydningen av trygderettspraksis, ble behandlet i HR-2024-1982-A. Saken gjaldt spørsmål om skade som arbeidstaker var påført etter å ha falt og slått hodet mot et betonggulv på grunn av besvimelse var å regne som arbeidsulykke. Et flertall på fire dommere kom til at dette ikke var å regne som arbeidsulykke. I avsnitt 33 viser Høyesterett til NOU 1988: 6 på side 35-37 og konstaterer at en ulykke
må dreie seg om ei hending av meir markert karakter, til dømes at vedkomande har falle, glide eller snubla. Dersom hendinga er uventa eller uføresett med «en viss plutselighet», vil det vera tale om ei arbeidsulykke sjølv om påkjenninga ligg utanfor den vanlege ramma for arbeidet.
Høyesterett viser deretter til følgende avsnitt på side 36 i NOUen
Fall i trapp godtas som ulykke i lovens forstand selv om det ikke kan påvises noen ytre påvirkning som årsak til fallet. En ser det slik at trappen ved fall frembyr en øket risiko for skade. Skader som oppstår i en vanlig trapp – uten noen påviselig ytre påvirkning, snubling i egne ben, feiltråkking etc. – godkjennes imidlertid ikke, med mindre vedkommende faller.
I avsnitt 34 oppsummerer Høyesterett slik om rettstilstanden knyttet til fallskader:
Av dette kan ein slutte at fall utan ytre påverknad som ikkje skjer i ei trapp eller ein annan stad der skaderisikoen er auka – typisk frå ståande posisjon på flatt underlag – ikkje var omfatta av arbeidsulykkeomgrepet.
…
For at en skade kan sies å være forårsaket av en arbeidsulykke må det foreligge en ytre hendelse. Egne styrte bevegelser regnes ikke som ytre hendelser og det innebærer at rene overtråkk etter en forkjært bevegelse faller utenfor. Et eksempel på en ytre hendelse, er hvis noen snubler i en kant, en stein eller sklir på noe glatt. Hvis det er omstendigheter knyttet til stedet der skaden inntreffer som det knytter seg en risiko til, slik som en trapp, vil det likevel kunne foreligge en ulykke. En skade som følge av fall i en trapp vil regnes som arbeidsulykke. Skader som følge av feiltråkking i en vanlig trapp anses derimot ikke som ulykke når sikrede ikke faller. Skader som oppstår på flatt underlag som følge av feiltråkking og uten noen påviselig ytre påvirkning, godkjennes ikke som yrkesskade.»
Domssitat om svik:
«Lov om yrkesskadeforsikring har ingen egen svikbestemmelse. Det er ikke bestridt av ankemotparten og det er lagt til grunn i underrettsrettspraksis, praksis for Finansklagenemnda (FinKN) og teori, at svikbestemmelsen i forsikringsavtaleloven (FAL) § 18-1 kommer til anvendelse på yrkesskade. Det er arbeidstaker som er «den som» gir opplysningene til forsikringsselskapet og yrkesskadeforsikring fremstår som en forsikringsordning for arbeidstaker.
Forsikringsavtaleloven § 18-1 har regler om sikredes opplysningsplikt ved skadeoppgjør.
…
Bestemmelsens fjerde ledd oppstiller to hovedvilkår for ansvarsbortfall. Det første er at kravshaver bevisst gir uriktige eller ufullstendige opplysninger, og det andre er at han vet eller må forstå at dette kan føre til utbetaling av erstatning han ikke har krav på. Det ligger i begge vilkårene en objektiv og en subjektiv side.
…
Objektivt sett må det være sannsynlighetsovervekt for at de uriktige eller ufullstendige opplysningene «ville føre til for høy forsikringsdekning», jf. Rt-1989-950. De feilaktige eller ufullstendige opplysningene kan knytte seg til både spørsmålet om ansvarsgrunnlag og erstatningens omfang, jf. blant annet Bull og Wilhelmsen, Forsikringsrett, 2024 på side 629.
Om forståelsen av den subjektive siden har Høyesterett i HR-2024-989-A avsnitt 27 uttalt:
Etter ordlyden er vilkåret om at sikrede «vet eller må forstå» en kunnskapsregel, og ikke en aktsomhetsregel i tradisjonell forstand. Temaet for vurderingen er avgrenset til sikredes viten om eller forståelse av sammenhengen mellom de uriktige opplysningene og den forestående erstatningsutbetalingen. Hva sikrede «vet» er et rent bevisspørsmål, mens hva sikrede «må forstå» er et rettsanvendelsesspørsmål som skal avgjøres på grunnlag av det faktum som finnes bevist. Bestemmelsen gir ikke anvisning på en bredere aktsomhets- eller rimelighetsvurdering. Det er lempningsregelen i fjerde ledd andre punktum som åpner for slike vurderinger.
Under henvisning til uttalelsen i Rt-1989-950 som sitert ovenfor utdyper Høyesterett i avsnitt 36 slik:
Det kreves ikke klar sannsynlighetsovervekt for en slik sammenheng, men en ren mulighet er ikke tilstrekkelig. Høyesterett sa seg samtidig enig med forsikringsforetaket i at vurderingen av kunnskapskravet «må skje på grunnlag av de opplysninger som forelå da forsikringsoppgjøret var aktuelt, og da først og fremst de oppgaver som A selv ga». Spørsmålet er altså om sikrede vet eller må forstå at de uriktige opplysningene sannsynligvis vil føre til en for høy utbetaling dersom de legges til grunn for det forestående erstatningsoppgjøret.
I avsnitt 39 oppsummerer Høyesterett det rettslige kunnskapskravet slik:
Det sikrede «må forstå», er at de bevisst uriktige eller ufullstendige opplysningene sannsynligvis vil føre til en for høy utbetaling dersom de legges til grunn for erstatningsoppgjøret. Kravet er oppfylt når en mulig uvitenhet fremstår som uforståelig ut fra en objektiv bedømmelse av de relevante konkrete omstendighetene. I alminnelighet kan det legges til grunn at dette er tilfellet når forsikringsforetaket har spurt om opplysningene i for eksempel skademeldings- eller tapsskjema.»
Kommentarer