En prinsipielt viktig sak om oppreisning for krenkelser av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) skal behandles i Høyesterett etter at Høyesteretts ankeutvalg 6. mai 2026 besluttet å fremme anken over Borgarting lagmannsretts dom 13. november 2025. Saken reiser et sentralt spørsmål om foreldelse ved krav om oppreisning mot staten for menneskerettsbrudd.
Kort om saken
Saken står mellom en privatperson, omtalt som A, og staten ved Barne- og familiedepartementet. A er representert ved advokat Fridtjof Frank Piene Gundersen, mens staten prosederes av Regjeringsadvokaten ved advokat Andreas Hjetland.
Bakgrunnen for saken er en omfattende barnevernssak som startet i 2014. Samme dag som As første barn ble født, traff barnevernet akuttvedtak om omsorgsovertakelse. Senere ble samværet sterkt begrenset, før A til slutt ble fratatt foreldreansvaret og fosterforeldrene fikk samtykke til adopsjon. A har gjennom flere år bestridt inngrepene og mener hennes rett til familieliv etter EMK er krenket.
Oslo tingrett kom i dom 31. januar 2025 til at A faktisk hadde vært utsatt for krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Tingretten mente imidlertid at kravet på oppreisningserstatning var foreldet, og staten ble derfor frifunnet.
Borgarting lagmannsrett kom til samme resultat. Lagmannsretten uttalte at krav om erstatning etter EMK artikkel 13 for krenkelse av retten til familieliv var omfattet av foreldelsesloven § 9, og at kravet derfor var falt bort som foreldet. Retten mente videre at anvendelsen av foreldelsesreglene ikke var i strid med EMK artikkel 13, selv om krenkelsen skulle være så alvorlig at det ikke var tilstrekkelig bare å konstatere konvensjonsbrudd. Saken var delt for lagmannsretten, som kun behandlet foreldelsesspørsmålet.
Det sentrale rettsspørsmålet
Saken gjelder tolkningen av den relative foreldelsesfristen ved krav om oppreisning mot staten for krenkelser av EMK, nærmere bestemt forholdet mellom foreldelsesloven § 9 nr. 1 og EMK artikkel 13.
Kjernen i saken er når foreldelsesfristen begynner å løpe i saker hvor en person mener staten har krenket grunnleggende menneskerettigheter. Spørsmålet er særlig komplisert fordi krenkelsen kan utvikle seg over tid gjennom flere vedtak og rettsprosesser.
EMK artikkel 13 gir krav på et effektivt rettsmiddel ved konvensjonskrenkelser. Saken reiser derfor spørsmålet om nasjonale foreldelsesregler kan anvendes på en måte som i praksis gjør det umulig eller urimelig vanskelig å få prøvd et krav om menneskerettsbrudd.
Praktisk betydning
Utfallet av saken kan få stor betydning for fremtidige erstatningskrav mot staten ved påståtte menneskerettskrenkelser, særlig innen barnevernssaker. De senere årene har Norge vært gjenstand for omfattende kritikk fra Den europeiske menneskerettsdomstolen i flere barnevernssaker, spesielt knyttet til samvær, omsorgsovertakelser og adopsjon.
Dersom Høyesterett legger til grunn en mer fleksibel forståelse av foreldelsesreglene i slike saker, kan det åpne for flere krav om oppreisning etter EMK. En streng foreldelseslinje vil på den annen side kunne begrense adgangen til reparasjon, selv der krenkelser er konstatert.
Saken kan dermed få betydning langt utover den konkrete tvisten, både for statens ansvar ved menneskerettsbrudd og for hvilke muligheter enkeltpersoner har til å få økonomisk kompensasjon etter inngrep i familielivet.
Et spørsmål om effektivt rettsvern
Saken illustrerer spenningen mellom hensynet til rettslig forutberegnelighet og hensynet til effektiv beskyttelse av menneskerettighetene. Foreldelsesregler skal bidra til klarhet og endelighet, men samtidig må de ikke undergrave retten til et effektivt rettsmiddel etter EMK.
Høyesterett får dermed anledning til å avklare hvordan norske foreldelsesregler skal harmoniseres med konvensjonsforpliktelsene etter EMK. Avgjørelsen kan bli et viktig prejudikat for fremtidige saker om oppreisning ved menneskerettsbrudd fra statens side.
Kommentarer