Overtråkk (FinKN-2026-418)
Finansklagenemnda Person – avgjørelse 28. april 2026 | Publisert på Lovdata 18. mai 2026
Domssammendrag:
«Forsikrede pådro seg en ankelforstuing da hun gikk ned en trapp. I skademeldingen opplyste hun at hendelsen skjedde ved et «overtråkk og fall». Den samme forklaringen ble senere fastholdt, og hun beskrev at hun kjente et knas i ankelen før hun falt videre i trappen. Foretaket avslo dekning etter yrkesskadeforsikringen med den begrunnelse at skaden ikke var forårsaket av selve fallet. Tvisten gjaldt dermed om hendelsen kunne anses som en arbeidsulykke.
Nemnda tok utgangspunkt i den tidsnære dokumentasjonen og la til grunn at ankelforstuingen oppsto som følge av et overtråkk. Etter dette falt forsikrede videre ned trappen, men uten at fallet førte til ytterligere skade. Overtråkket ble ikke ansett som en yrkesskade etter loven. Siden fallet heller ikke hadde påført noen skade, forelå det heller ingen arbeidsulykke i lovens forstand. Nemnda kom derfor til at foretaket hadde rett i avslaget.
Henvisninger: Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §1, §11.»
Domssitat om bevisvekting:
«Det er forsikrede som har bevisbyrden, og må sannsynliggjøre at et gitt faktum fremstår som mest sannsynlig.
Finansklagenemndas saksbehandling er skriftlig, noe som medfører at nemnda i særlig grad må forankre vurderinger i bevis og notater nedtegnet tidsnært til de aktuelle hendelser, og da særlig beskrivelser foretatt av fagfolk for å få klarlagt en tilstand, som for eksempel nedtegnelser i legejournaler om funn og pasientens symptomer, jf. nemndas avgjørelser FinKN-2021-905 og FinKN-2020-932.
Senere notater om samme forhold har mindre vekt, særlig når de har tilkommet etter at det oppsto tvist i saken. Disse ovennevnte prinsippene er i tråd med Høyesteretts retningslinjer for bevisvurdering, jf. for eksempel jf. HR-2019-2336-A og Rt-1998-1565. Nemnda har likevel tillatt opplysninger som utfyller eller presiserer de tidligere opplysningene, se for eksempel avgjørelse FinKN-2016-170 hvor nemnda uttalte:
Det fremgår av rettspraksis og av nemndas egen praksis at tidsnære forklaringer vektlegges fremfor forklaringer som er avgitt etter at tvist har oppstått. Dette gjelder særlig forklaringer som står i motstrid med tidligere forklaringer. Nemnda har tillatt supplering av tidligere avgitte skadeforklaringer, men der hvor nyere opplysninger er i strid med det som har vært opplyst tidligere, vektlegger nemnda de tidsnære opplysningene.
At tidsnære opplysninger tillegges størst vekt er også en følge av nemndas skriftlige saksbehandling, jf. bl.a. FinKN-2023-124.»
Domssitat om arbeidsulykkebegrepet:
«Det markerte ulykkesbegrepet forutsetter en ytre hending som har skjedd plutselig og uventet. I Rt-2005-1757(Skyggekjennelsen) uttaler Høyesterett:
Det er normalt et kjennetegn ved en ulykke at det foreligger en ytre begivenhet som inntrer uventet og plutselig. Uttrykket ‘ytre begivenhet’ har således lenge vært benyttet som ledd i definisjonen av ‘ulykke’ i vilkårene for ulykkesforsikring. Med ‘ytre’ siktes i denne forbindelse til at det må ha skjedd noe utenfor den skadedes legeme. Det er likevel ikke noe vilkår at det skal ha inntruffet noe helt uavhengig av den forsikredes person, se Selmer: Forsikringsrett, 2. utgave (1982), side 257. Selmer fremholder at det endog er tilstrekkelig at den skadedes kropp er ‘det eneste som beveger seg i hendelsesforløpet: Hun snubler i en sten, glir utenfor en skrent, eller faller i vannet og synker’.
Det må altså være noe i den ytre situasjonen som har utviklet seg på en uventet og plutselig måte og at dette plutselige og uventede har ført til skaden. Videre følger det av fast nemndspraksis at hendelser som skyldes en forkjær eller uheldig kroppsbevegelse som overtråkk, ikke anses som en arbeidsulykke, jf. FinKN-2023-124, FinKN-2022-1040 og FinKN-2021-933. I den sistnevnte avgjørelsen oppsummerer nemnda det rettslige utgangspunktet på følgende måte:
Etter nemndspraksis har forkjære kroppsbevegelser ikke vært ansett som arbeidsulykker. Dette er blant annet uttalt i sak FinKN-2021-54, der forsikrede skadet seg etter at han tråkket skjevt med foten på vei opp en trapp. Nemnda uttalte at «overtråkk uten noen ytre hending ikke er å anse som en arbeidsulykke». I sak FinKN-2017-394 tråkket forsikrede over i overgangen mellom asfalt og gress på vei til et møte. Flertallet fant at overtråkket ikke representerte en uventet ytre hending, og påpekte at nivåforskjell mellom et asfaltert fortau og en tilstøtende gressplen ikke fremstår som upåregnelig og ikke kunne sies å representere noen økt risiko. På den annen side viser nemndspraksis at skader som oppstår ved feiltråkk på grunn av forhold som forsikrede ikke var kjent med, og heller ikke kunne være kjent med etter forholdene på skadestedet, vil kunne være plutselige og uventede ytre hendelser, jf. sak FinKN-2018-119.
Høyesterett behandlet i HR-2024-1982-A spørsmålet om en heismontørs fall som følge av besvimelse kunne anses som en arbeidsulykke. I den forbindelse viste retten til forarbeidene til folketrygdloven (NOU 1988: 6) og siterte følgende om tolkningen av arbeidsulykkesbegrepet:
Fall i trapp godtas som ulykke i lovens forstand selv om det ikke kan påvises noen ytre påvirkning som årsak til fallet. En ser det slik at trappen ved fall frembyr en øket risiko for skade. Skader som oppstår i en vanlig trapp – uten noen påviselig ytre påvirkning, snubling i egne ben, feiltråkking etc. – godkjennes imidlertid ikke, med mindre vedkommende faller.
I LF-2025-72581 vurderte lagmannsretten om en hendelse der den forsikrede under nedgang i en trapp på en oljeplattform bommet på et trinn, landet på trinnet under og pådro seg ankelbrudd som følge av overtråkk, kunne anses som en arbeidsulykke. Etter en samlet bevisvurdering, basert på forsikredes forklaring for lagmannsretten og de tidsnære dokumentene, kom retten til at det forelå et fall i trappen og at skaden skyldtes fallet. Lagmannsretten la særlig vekt på at bevegelsen fra det øvre til det underliggende trinnet bar preg av en ukontrollert fallbevegelse, noe som ble understreket av at forsikrede måtte holde seg i rekkverket for å stanse videre bevegelse nedover trappen. Hendelsen ble dermed ansett omfattet av arbeidsulykkesbegrepet. Retten understreket samtidig at saken representerte et grensetilfelle.»
Kommentarer