Fredrikstad-testen (TRR-2026-29)
Trygderetten – Kjennelse 13. mai 2026 | Publisert på Lovdata 29. mai 2026
Domssammendrag:
«Saken gjaldt krav om godkjenning av yrkesskade etter en hendelse under en fysisk test som var obligatorisk for den ankende partens arbeid som brannmann. Skaden ble meldt etter utløpet av meldefristen i folketrygdloven § 13-14, slik at det måtte være klart at hendelsen utgjorde en arbeidsulykke for at unntak fra fristen skulle kunne komme til anvendelse. Den ankende parten gjorde gjeldende at løfting og sleping av en dukke med en samlet vekt på om lag 100 kilo, inkludert utstyr, innebar en arbeidsulykke både etter det markerte og det avdempede arbeidsulykkebegrepet.
Retten kom til at det ikke hadde inntruffet noen plutselig eller uventet ytre hendelse, og at vilkårene for arbeidsulykke etter det markerte ulykkesbegrepet derfor ikke var oppfylt. Videre fant retten at belastningen under testen, herunder løftingen og slepingen av dukken, ikke oversteg det som var vanlig for en røyk- og kjemikaliedykker. Hendelsen falt derfor heller ikke inn under det avdempede arbeidsulykkebegrepet. Retten la dessuten til grunn at forslag til lovendringer som ennå ikke var vedtatt av Stortinget, ikke kunne få betydning for vurderingen av saken. Ettersom det ikke forelå en arbeidsulykke i lovens forstand, var det heller ikke klart at forholdet utgjorde en yrkesskade. Det var dermed ikke grunnlag for å gjøre unntak fra meldefristen, og kravet om godkjenning av yrkesskade førte ikke frem.
Henvisninger: Folketrygdloven (1997) §13-3, §13-14.»
Domssitat om arbeidsulykkebegrepet:
«For at en skade skal kunne godkjennes som en yrkesskade må den skyldes en arbeidsulykke, jf. § 13-3 første ledd. Hva som regnes som en yrkesskade er nærmere regulert i folketrygdloven § 13-3 andre ledd. Dette lyder:
«Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.»
Det er altså to ulike definisjoner av hva som regnes som en arbeidsulykke. Etter folketrygdloven § 13-3 andre ledd første setning kreves det at det foreligger en ytre hendelse som har vært «plutselig eller uventet». Dette omtales gjerne som det markerte ulykkesbegrepet. Høyesterett har i Rt-2006-1642 avsnitt 29 uttalt at det er et vilkår at hendelsen var både plutselig og uventet. Det er altså ikke nok at hendelsen skjer «plutselig», den må i tillegg være «uventet», i betydningen uforutsett. Om en hendelse skal anses uforutsett, beror på hva som er vanlig i vedkommende arbeid.
Etter andre ledd andre setning regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid som en arbeidsulykke. Dette omtales gjerne som det avdempede ulykkesbegrepet.
[…]
Høyesterett har i Rt-2005-1757 avsnitt 51 slått fast at for det tilfellet hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, stilles det ikke noe tilleggskrav om ytre hendelse.
I Rt-2009-1626 har Høyesterett i avsnitt 29 utdypet nærmere hva som skal til for at man anses for at man har vært utsatt for en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i arbeidet. Det fremgår at det må ha skjedd et avvik fra det normale i vedkommende arbeid. Et slikt avvik kan enten bestå i at arbeidstakeren har utført oppgaver som ligger utenfor rammene for arbeidet, eller i at ordinært arbeid har blitt gjennomført på en uvanlig måte, men avviket må uansett ha medført en usedvanlig påkjenning eller belastning. I avsnitt 36 uttalte Høyesterett at ved vurderingen av om påkjenningen eller belastningen er usedvanlig, må det tas utgangspunkt i hendelsens art og omstendighetene rundt denne – ikke i skadens art og omfang.
Høyesterett gjenga i Rt. 2007.s 882 avsnitt 38 siterte fra Arbeids- og velferdsdirektoratets rundskriv der det var lagt til grunn at skader oppstått i forbindelse med løft, bæring, o.l. i alminnelighet ikke skulle godkjennes med mindre det noe ulykkesartet hadde skjedd eller den skadde hadde blitt utsatt for en usedvanlig påkjenning som ligger utenfor arbeidets vanlige ramme, men at det gjaldt en mer liberal godkjennelsespraksis der små avvik fra normale arbeidsrutine lett medfører skade eller ulykke. Dommens avsnitt 39 lyder:
«Denne praksis er etter min mening i samsvar med den lovforståelse Høyesterett gav uttrykk for i Skyggekjennelsen. For at skader ved løft av gjenstander skal være omfattet av det avdempede arbeidsulykkesbegrep, må det være tale om løft av spesielt tunge gjenstander, løft av gjenstander med uventet vekt, løft som ligger utenfor arbeidstakerens normale arbeidsoppgaver, eller løft i en vanskelig arbeidsstilling eller under andre ugunstige omstendigheter.»»
Domssitat om meldefrist ved yrkesskade:
«Det følger av folketrygdloven § 13-14 fjerde ledd at en yrkesskade må meldes innen ett år etter at arbeidsulykken fant sted.
[…]
Av folketrygdloven § 13-14 femte ledd følger det at det kan gjøres unntak fra meldefristen dersom det er klart at forholdet er en yrkesskade og det foreligger særlige grunner til at melding ikke er gitt i rett tid. Det følger av forarbeidene at uttrykket «klart» skal forstås som et skjerpet beviskrav, jf. NOU 1990: 20 side 607. Dette er også lagt til grunn i praksis, jf. eksempelvis LB-2009-88459 og LG-2019-101009. I førstnevnte avgjørelse uttalte lagmannsretten blant annet:
«Ordlyden i folketrygdloven § 13-14 femte ledd er streng. Det fremgår av forarbeidene at dispensasjon kun skal gis i særlige tilfeller, og at man i disse tilfellene bør stille strengere krav til bevis enn ellers i yrkesskadetilfellene.
Lagmannsretten legger til grunn at det gjelder et skjerpet beviskrav, slik at det ikke er tilstrekkelig å sannsynliggjøre at de ordinære vilkårene i folketrygdloven § 13-3 er oppfylt. Det må være klar sannsynlighetsovervekt for at det foreligger en yrkesskade. Kravet til klarhet omfatter også vilkåret om årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden.»
Ettersom som meldingen om yrkesskade ble sendt etter fristen gjelder deg skjerpede beviskravet. Det er A som har bevisbyrden for at vilkårene er oppfylt.
Ved bevisbedømmelsen tillegges tidsnære bevis størst vekt, jf. Rt-1998-1565, hvorfra gjengis:
«Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi vil for eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjon.»»
Kommentarer