Kapittel 1 Innføring i erstatningsretten 

Erstatningsretten er læren om økonomisk kompensasjon for skadeforvoldelse. Faget kretser rundt to hovedspørsmål: Om den som er påført en skade eller et tap («skadelidte») kan kreve erstatning fra den som påførte skaden («skadevolderen»), og – dersom svaret er ja – hvor mye som skal tilkjennes. Disse spørsmålene handler om ansvarsetableringen og erstatningsutmålingen, og de går igjen i de fleste personskadesaker, uavhengig av om saken springer ut av trafikk, arbeid, helsehjelp, vold eller andre skadeområder.

Samtidig er personskadesaker ofte komplekse. Flere aktører kan være involvert, som skadelidte, forsikringsselskap, skadelidtes advokat, leger og trygdemyndigheter. Vurderingene blir derfor gjerne flertrinns: Først må det avklares hvem som kan holdes ansvarlig, og hvem som har krav på ytelsen. Deretter må man identifisere hva som er vernet interesse, og om det foreligger en erstatningsrettslig relevant skade. Årsaksspørsmål og bevisvurderinger vil ofte være det mest krevende, særlig når det foreligger alternative forklaringer, samvirkende årsaker eller sårbarhet hos skadelidte.

Faget har også tette forbindelser til andre rettsområder. Forsikringsretten har betydning fordi erstatning i praksis ofte håndteres av forsikringsselskaper. Velferdsretten er sentral fordi erstatning som hovedidé skal supplere, ikke erstatte, trygd og offentlige ytelser. Strafferetten kan spille inn ved oppreisning og ved enkelte krenkelsestyper. Pengekravsretten setter rammene for hvordan krav håndteres, sikres og eventuelt foreldes.

Hør på lydbok med sammendrag av kap. 1

Lydboken kan spilles av på alle flater og enheter. Fungerer utmerket på 3G og 4G, og du kan derfor bruke mediaspilleren nedenfor som podvcast på bussen, stranden, på ski eller hva som måtte passe deg!

Fugleperspektivet

Erstatningsretten er læren om økonomisk kompensasjon for skadeforvoldelse, og tar for seg to hovedspørsmål: Det første spørsmålet er om den som er påført en skade (eller et tap) («skadelidte»), kan kreve erstatning fra den som påførte skaden («skadevolderen»). Dersom skadelidte kan kreve erstatning, blir det andre spørsmålet hvor mye som skal tilkjennes. De to hovedspørsmålene gjelder henholdsvis ansvarsetableringen og erstatningsutmålingen.

Sentrale spørsmål i erstatningsretten er hvem som anses som skadelidt og skadevolder, hva som er erstatningsrettslig vernet, hvordan erstatning skal utmåles, om skaden har skjedd i arbeid eller på fritiden, innenlands eller utenlands og når erstatningskrav tidligst og senest kan gjøres gjeldende.

Erstatningsretten dekker et bredt spekter av livsområder og har tette forbindelseslinjer til andre rettsområder, som forsikringsrett, obligasjonsrett, pengekravsrett, strafferett og velferdsrett. Tvister om erstatning kan oppstå både i og utenfor kontraktsforhold. Fremstillingen av erstatningsretten fokuserer på erstatning utenfor kontraktsforhold («deliktserstatningsretten»). At det ikke er «vanntette skott» mellom erstatning i og utenfor kontraktsforhold illustreres av selskapsrettens regler om styremedlemmers erstatningsansvar og av profesjonsansvaret som gjelder for enkelte yrkesutøvere (deriblant advokater).

Norsk erstatningsrett er utviklet gjennom et samspill mellom Høyesterett, rettsvitenskapen (den juridiske teorien) og Stortinget.

Forholdet til andre rettsområder

Erstatningsretten plasseres typisk innenfor privatretten, men den påvirkes også av flere offentligrettslige reguleringer, som for eksempel de statlige ordningene for pasientskadeerstatning og voldserstatning. Dette fører til at grensedragningen mellom privatrett og offentlig rett blir mindre tydelig innenfor erstatningsretten. En slik glidende overgang kommer også frem mellom erstatning utenfor kontraktsforhold og erstatning i kontraktsforhold, som ved profesjonsansvaret. Boken fokuserer i hovedsak på erstatning utenfor kontraktsforhold, også kjent som «deliktserstatningsretten».

Pengekravsretten

En av forbindelsene er til pengekravsretten, der erstatningsretten kan ses på som en lære om en av flere måter å stifte et pengekrav på. Pengekravsretten (og obligasjonsretten) regulerer hvordan et pengekrav håndteres frem til det enten oppfylles eller bortfaller på annen måte.

Forsikringsretten

Erstatningsretten har også grenseflater mot forsikringsretten. Personforsikringer er regulert i forsikringsavtaleloven (lov 16. juni 1989 nr. 69; fal.) fjerde del og inkluderer blant annet ulykkesforsikringer og reiseforsikringer. Skadeforsikringer, som reguleres i fal. tredje del, omfatter forsikring mot erstatningsansvar. Derfor behandles bilansvaret som en del av erstatningsretten, selv om slike krav vanligvis må rettes mot et forsikringsselskap.

Velferdsretten

Erstatningsretten har også koblinger til velferdsretten, noe som blir særlig tydelig ved utmåling av erstatning. Erstatningen skal nemlig kun være et supplement til trygd og andre offentlige ytelser.

Strafferetten

Erstatningsretten har historisk sett vært tett knyttet til strafferetten, men de to disiplinene ble tydeligere adskilt da straffelovens ikrafttredelseslov fra 1902 (lov 22. mai 1902 nr. 11) ble erstattet av skadeserstatningsloven (lov 13. juni 1969 nr. 26, skl.). Selv om disse forbindelsene fortsatt eksisterer, blir de særlig tydelige i tilfeller hvor det tilkjennes oppreisningserstatning for integritetskrenkelser etter skl. § 3-5 eller for ærekrenkelser etter skl. § 3-6 a.

Erstatningsrettens fem delemner

Erstatningsretten er et fag som består av flere delemner, som kan presenteres gjennom fem kategorier, systematisert etter ulike spørreord. Deltemaene overlapper delvis, og derfor gir fremstillingen kun et forenklet innblikk. Presentasjonen er dessuten ikke fullstendig, ettersom målet er å fremheve hovedtrekkene i erstatningsrettens omfang og de mange problemstillingene den omfatter.

  1. For det første handler erstatningsretten om hvem som kan pålegges erstatning, og hvem som har rett til å motta erstatning. Ansvarssubjektet kan være enten en personlig skadevolder eller en representant for denne. Eksempler på en slik representant kan være et forsikringsselskap, som innen trafikkskadeområdet, eller en statlig ordning, som for eksempel Norsk pasientskadeerstatning eller Kontoret for voldsoffererstatning. Staten kan også bli erstatningsansvarlig, for eksempel ved manglende eller feilaktig gjennomføring av EU/EØS-direktiver eller ved brudd på menneskerettighetene (dette utdypes i kapittel 3). Når det gjelder hvem som kan kreve erstatning, kan man skille mellom den direkte skadelidte og tredjepersoner. Den direkte skadelidte (primærskadelidte) kan for eksempel være eieren av en ødelagt ting, mens en tredjeperson kan være eieren av et kyllingoppdrett som lider tap når en elkabel kuttes. En tredjeperson kan også være en far eller mor som lider inntektstap ved å være hjemme for å ta vare på sitt skadede barn.

  2. For det andre handler erstatningsretten om spørsmålet om hva som kan erstattes. Både personskader og tingsskader kan normalt kreves erstattet. Likevel er det ikke alle typer skader og tap som omfattes av erstatningsrettslig vern. Dette må avgjøres ut fra reglene om vernet interesse. Det har for eksempel vært diskutert om tapte prostitusjonsinntekter kan kreves erstattet, slik det ble vurdert i Prostitusjonsinntekt III (HR-2017-2352-A). Retten kom til at kortvarige tap av prostitusjonsinntekter ikke har erstatningsrettslig vern, basert på et verdivalg. Slike avgrensningsproblemer er enda mer fremtredende innen formuesskadesektoren. Når det er fastslått at skaden nyter erstatningsvern etter sin art, må det vurderes hvor langt dette vernet strekker seg. Etter norsk rett er hovedregelen at skadelidte skal ha full erstatning, men dette prinsippet har sine grenser. Skadevolder har også beskyttelsesverdige interesser, hvilket har ført til utviklingen av regler som begrenser ansvaret for avledede, fjerne og indirekte tap. Adekvanslæren spiller her en viktig rolle som avgrensningsverktøy, ved å stille visse «kvalitetskrav» til årsakssammenhengen mellom hendelsen som forårsaket skaden/tapet, og selve skaden/tapet. I tillegg kan andre avgrensningsregler være relevante, slik som lempingsregelen i skl. § 5-2.

  3. For det tredje må det avgjøres hvordan erstatningen skal utmåles og gjøres opp. Hovedregelen om full erstatning krever en spesifisering, avhengig av hvilken type skade man står overfor. Erstatning for tingsskader beregnes etter ulike prinsipper; noen fokuserer på reparasjonskostnadene, mens andre legger vekt på gjenanskaffelseskostnadene. Innenfor personskadeområdet oppstår flere spørsmål knyttet til de ulike tapspostene. Derfor er det utviklet prinsipper og retningslinjer som konkretiserer utmålingen for hver enkelt post. Tapspostene vil bli nærmere beskrevet under begrepsforklaringene nedenfor. Når et forsikringsselskap eller et annet upersonlig ansvarssubjekt er involvert, er det vanlig prosedyre at dette ansvarssubjektet først utbetaler erstatningen til skadelidte og dermed fungerer som en «garantist» for at kravet dekkes, for deretter å kreve beløpet tilbake fra skadevolderen ved å fremme et regresskrav mot vedkommende.

  4. For det fjerde kan spørsmålet om hvor skaden har inntruffet reises. Dette spørsmålet har betydning i flere sammenhenger. Ett scenario kan være at skadelidte har blitt utsatt for en «kombinert skade» – for eksempel ved å bli trafikkskadet mens vedkommende utfører arbeid. I slike tilfeller kan skadelidte velge den ansvarsordningen som gir høyest utbetaling, se for eksempel illustrasjonen i Tankbil (Rt. 2012 s. 233). Ved såkalte crossoverskader kan også skadestedet være av betydning. Dette er skader som potensielt involverer erstatningsregler fra flere land. For eksempel kan en nordmann som kjører en belgisk leiebil i Tyskland, og blir påkjørt av en nederlender, være gjenstand for ulike nasjonale regler. Se for illustrasjon Kranbilvelt (LF-2023-3223), med henvisninger til HR-2019-2420-A, forsikringslovvalgsloven (lov 27. november 1992 nr. 111) § 6, og forordning (EF) nr. 864/2007 om lovvalg for forpliktelser utenfor kontrakt (Roma II). Dette temaet nevnes kort her for å illustrere erstatningsrettens tilknytning til internasjonal privatrett.

  5. For det femte kan erstatningsretten ta opp spørsmål om tidspunktet for når et erstatningskrav tidligst kan og senest må fremsettes. Dette innebærer flere forskjellige frister og foreldelsesregler. Et erstatningskrav foreldes i utgangspunktet tre år etter at det oppsto, jf. foreldelsesloven (lov 18. mai 1979 nr. 18) § 2, jf. § 3. Ett av unntakene gjelder for skade på barn, som spesifisert i lovens § 9.

Rettskilder – og enkelte metodeutfordringer

Her gis det en oversikt over sentrale rettskilder i erstatningsretten. Enkelte av kildene er forbundet med særskilte metodeutfordringer når man skal klarlegge innholdet i erstatningsreglene.

Erstatningsretten gir et eksempel på hvordan spredt (fragmentarisk) lovgivning og fravær av legalitetsprinsippet har «satt Høyesterett og rettsvitenskapen i førersetet».

Forskrifter: Flere av lovene suppleres gjennom forskrifter, eksempelvis ved forskrifter som definerer hva som menes med en «motorvogn» etter bilansvarsloven (bal.) § 3. Ifølge forskriftene gjelder ikke loven for kjøretøy med maksimal hastighet på under 10 km/t, jf. forskrift 14. april 1961 nr. 3000, jf. bal. § 3 fjerde ledd.

I tillegg er mange av reglene om utmåling av personskadeerstatning fastsatt i forskrifter, se blant annet yrkesskadeforskriften (forskrift 21. desember 1990 nr. 1027, også kalt «standardforskriften»), menerstatningsforskriften (forskrift 21. april 1997 nr. 373), barneerstatningsforskriften (forskrift 16. februar 2018 nr. 236) og kapitaliseringsrenteforskriften (forskrift 26. august 2022 nr. 1482).

Forarbeider: En annen viktig rettskilde er forarbeider. Gjennom høyesterettspraksis gis det flere eksempler på vektlegging av forarbeider i presiseringen av bestemmelser i blant annet skadeserstatningsloven og bilansvarsloven. Forarbeidenes rolle er størst der de uttaler seg om spesifikke tolkningsspørsmål.

Etterarbeider: Også etterarbeider, slik som NOU-er, proposisjoner mv., kan benyttes i tolkningen av erstatningsbestemmelsene. Etterarbeider beskriver hva som er gjeldende rett. Det er likevel omdiskutert hvorvidt slike kilder kan og bør tillegges betydning. Den vanlige oppfatningen i dag er at etterarbeider er en relevant tolkningsfaktor, men med begrenset vekt.[2]

Rettspraksis: I erstatningsretten spiller rettspraksis en helt sentral rolle, særlig fordi Høyesteretts rettsskapende og rettsutviklende funksjon har vært – og er – svært synlig.[3] Noen av milepælene inkluderer Vannledning (Rt. 1905 s. 715) om ulovfestet objektivt ansvar, P-pille II (Rt. 1992 s. 64), som avklarte årsaks- og bevisregler, samt «domstrilogien» Ølberg (Rt. 1993 s. 1524), Horseng (Rt. 1993 s. 1538) og Skoland (Rt. 1993 s. 1547), som utviklet grunnleggende prinsipper om erstatningsutmåling. Videre fastsatte Papegøye (Rt. 1997 s. 1) at skadevolder i utgangspunktet må «ta skadelidte som han/hun er» («sårbarhetsprinsippet»), slik at det skal ses bort fra spesiell mottakelighet. Normert oppreisning er i sin helhet utviklet av Høyesterett gjennom en rekke avgjørelser. For eksempel ble det i HR-2022-980-A fastsatt at normbeløpet for grovt uaktsomt drap settes til 1,5 ganger grunnbeløpet (G) på domstidspunktet. I senere dommer er det fastsatt at normbeløpet settes til henholdsvis 2 G for forsettlig voldtekt (Scooterkollisjon, HR-2023-1035-A) og 3 G for forsettlig drap (Nav-drapet, HR-2024-219-A).

Avgjørelser fra Høyesterett kan inneholde generelle rettssetninger i tillegg til å gi anvisning om hvilke momenter som er relevante ved skjønnsmessige vurderingstemaer. Videre kan dommene gi veiledning om nivået på erstatningens størrelse. Erstatningsretten er «det uventedes rettsområde».[4] Det er mye av grunnen til den sentrale plassen rettspraksis har i erstatningsretten, der løsninger ofte må søkes fra sak til sak (behov for dynamikk). Domstolene har ofte bedre forutsetninger enn lovgiver for å styre rettsutviklingen på visse områder.

Selv om det er avsagt et stort antall tingrettsdommer og lagmannsrettsdommer som til en viss grad kan bidra i tolkningen, har disse generelt begrenset rettskildeverdi. Derfor blir underrettsdommene i boken her først og fremst brukt som illustrasjonsmateriale. Også praksis fra forvaltningsorganer slik som Pasientskadenemnda og Trygderetten kan brukes som eksempler. Rettskildeverdien avhenger av om de representerer en fast og konsistent praksis, sml. prinsippene i Angiografii (Rt. 2006 s. 1217, avsnitt 38), Sarkom (Rt. 2008 s. 218, avsnitt 63) og Amerika (HR-2022-1132-A, avsnitt 56). Andre faktorer som kan påvirke rettskildeverdien, er forvaltningspraksisens varighet, tilgjengelighet, omfang og konsekvens.[5]

Reelle hensyn: Det forelå lenge begrenset med lovgivning på erstatningsrettens område, og domsmaterialet var stort og ubearbeidet. Dette forsterket betydningen av erstatningsrettslig litteratur, hvor rettsvitenskapelige analyser og andre kilder har blitt satt i system. Litteraturen har på denne måten bidratt til å kartlegge argumentasjons- og vurderingsmønstre i rettspraksis, i tillegg til å rette konstruktiv kritikk mot avsagt høyesterettspraksis. Samspillet mellom rettspraksis og rettsvitenskap er svært viktig og alminnelig anerkjent på erstatningsrettens område. Dette fremheves av Høyesterett selv, i blant annet Ullevål (HR-2018-2080-A, avsnitt 44) og Frøybas (HR-2019-2396-A, avsnitt 52) som omtales senere i boken.

Begrepet «reelle hensyn» refererer til hva som gir en god løsning i den konkrete saken, og til hva som resulterer i en god rettsregel (innholdsmessig og rettsteknisk). I noen tilfeller kan hensynet til en god regel krysses av hensynet til et godt resultat. Reelle hensyn er styrt av vårt verdigrunnlag, og det eksisterer mange forskjellige former av dem. En av disse er virkningsorienterte vurderinger, hvor rettsanvenderen må gjøre seg opp en mening om konsekvensene av det som vurderes. Deretter må det legges vekt på om disse er gode eller dårlige. Slike betraktninger kan spille inn i vurderingen av erstatningsvernets rekkevidde. Hensynene i erstatningsretten beskrives nærmere i kapittel 2.

Europeiske og internasjonale kilder blir også beskrevet, som et eget emne i bokens kapittel 3.

Grunnleggende begreper

Erstatningsretten, som andre rettsområder, benytter spesifikke begreper. I dette avsnittet vil jeg presentere de sentrale begrepene som brukes gjennomgående i boken. Mer spesifikke begreper knyttet til enkelttemaer vil bli forklart underveis.

Begrepet «ansvarshendelse» refererer til en hendelse som oppfyller vilkårene i ansvarsgrunnlaget og som vurderes i forhold til erstatningsplikt. Det er viktig å merke seg at erstatningsplikt kun oppstår dersom alle øvrige erstatningsvilkår også er oppfylt.

Ved ansvarsetableringen møter man begreper som beskriver ulike former for ansvarsgrunnlag. I erstatningsretten skiller man mellom skyldansvar og objektivt ansvar. Skyldansvar kjennetegnes ved at ansvarsgrunnlaget krever at skadevolder kan bebreides for å ikke ha opptrådt annerledes. Dette prinsippet gjelder for uaktsomhetsansvar (culpaansvar). På den annen side krever «objektivt ansvar» ikke at skadevolder har handlet skyldig. En slik form for ansvarsgrunnlag finnes blant annet i bilansvarsloven, se § 4, som uttrykker at skadelidte har krav på erstatning «endå om ingen er skuld i skaden».

Når jeg beskriver årsakslæren, bruker jeg et vidt årsaksbegrep som omfatter både reglene om faktisk årsakssammenheng og reglene om adekvans, uvesentlighet mv. (som avgrenser ansvaret). Faktisk årsakssammenheng beskrives som til stede når hendelsen har vært en nødvendig betingelse for skaden. En foreløpig beskrivelse av rettslig årsakssammenheng innebærer en skjønnsmessig vurdering av ansvarets rekkevidde, der man blant annet vurderer om skadefølgen er for fjern, avledet eller indirekte. Å bruke et vidt årsaksbegrep bidrar til en enklere terminologi og er i tråd med nyere høyesterettspraksis. Imidlertid omfatter årsaksbegrepet som benyttes her ikke spørsmål om hvorvidt den skadede interessen i det hele tatt nyter erstatningsvern. Dette vurderes etter reglene om vernet interesse.

Jeg vil her utdype begreper fra personskadesektoren, ettersom «tingsskade» og «formuesskade» allerede er presentert tidligere. Begrepet «realskade», eller bare «skade», benyttes ved personskader, som omfatter både fysiske og psykiske lidelser. Selv om skillet mellom fysiske og psykiske lidelser kan være uskarpt, har erstatningsretten i liten grad fokusert på å trekke klare grenser her. Dette skyldes at psykiske lidelser i utgangspunktet likestilles med fysiske plager, se Larsen (Rt. 1968 s. 884). I denne saken ble det fastslått at «[d]et må i alminnelighet ytes erstatning for invaliditet som skyldes ulykken, uansett om den er organisk eller nevrotisk betinget» (s. 890).

Sentral i personskaderett er også begrepene «økonomiske tap» og «ikke-økonomiske tap». Økonomiske tap omfatter merutgifter og inntektstap (ervervstap), mens ikke-økonomiske tap kan inkludere tapt livsutfoldelse, som kompenseres gjennom menerstatning etter skl. § 3-2, og/eller tort og svie, som kompenseres ved oppreisning etter skl. § 3-5. Begrepet «tredjepartstap» eller «tredjepersonstap» refererer til tap som påføres andre enn den direkte skadelidte.

 

Erstatningsrettens kronologi

De erstatningsrettslige kildene kan organiseres på ulike måter, noe som gjenspeiles i litteraturens ulike tilnærminger til faget. Til tross for variasjonen finnes det visse grunnleggende mønstre i hvordan erstatningsrettslige hovedspørsmål – med tilhørende kilder – vanligvis struktureres. Det er naturlig å oppstille tre grunnvilkår for erstatning: (1) ansvarsgrunnlag, (2) årsakssammenheng av en viss kvalitet mellom ansvarsgrunnlaget og skaden/tapet og (3) erstatningsrettslig relevant skade/tap. 

Andre spørsmål som kan aktualiseres, er om ansvaret skal nedsettes som følge av skadelidtes medvirkning, skadelidtes behov for lemping mv. Dette kan betraktes som så nær tilhørende erstatningsutmålingen at det kan plasseres under det tredje trinnet i figuren.

Last ned hjelpeskissen

Erstatningsrettslig relevant skade

Vilkåret om en erstatningsrettslig relevant skade eller et erstatningsrettslig relevant tap reiser særlige spørsmål om hva som er hensiktsmessig plassering innenfor faget. Temaet berører ulike kvalifikasjonskrav, som spiller inn på forskjellige trinn i erstatningsrettens kronologi. Dette vilkåret skal derfor forklares nærmere.

Det oppstår to spørsmål når det vurderes om en skade (eller et tap) kan kreves erstattet. Det første er om den aktuelle skadetypen generelt/prinsipielt nyter erstatningsrettslig vern, noe som må besvares ut fra reglene om vernet interesse.

Vilkåret om en erstatningsrettslig relevant skade eller et erstatningsrettslig relevant tap reiser særlige spørsmål om hva som er hensiktsmessig plassering innenfor faget. Temaet berører ulike kvalifikasjonskrav, som spiller inn på forskjellige trinn i erstatningsrettens kronologi. Dette vilkåret skal derfor forklares nærmere.

Det oppstår to spørsmål når det vurderes om en skade (eller et tap) kan kreves erstattet. Det første er om den aktuelle skadetypen generelt/prinsipielt nyter erstatningsrettslig vern, noe som må besvares ut fra reglene om vernet interesse. Disse reglene kan betraktes som en samling av ulike typer regler utviklet særlig gjennom høyesterettspraksis og juridisk teori. Dersom det første spørsmålet besvares bekreftende, må det deretter foretas en konkret vurdering av om det kan kreves erstatning for skaden på den aktuelle (vernede) interessen. Dette avhenger av regler som stiller krav til kvaliteten på årsakssammenhengen, hvor adekvansreglene er sentrale.

Fordelen med å skille ut spørsmålet om vernet interesse som et eget tema – i motsetning til å integrere reglene om vernet interesse i adekvanslæren – er at en slik utskilling og separering får bedre frem hvilke reelle avgrensninger som må foretas. Ved å oppstille vernet interesse som et eget vilkår tydeliggjøres det at man ofte står overfor bredere rettspolitiske avveininger. Slike avveininger kan ha lite til felles med adekvanslærens frekvensorienterte påregnelighetsbetraktninger. I tillegg kan vurderingene gli noe over i hverandre, fordi også adekvanslæren kan romme rettspolitiske elementer. En slik tilnærming samsvarer godt med soft law-prinsippene i Principles of European Law (PEL). Her er retten til erstatning betinget av at det foreligger en vernet interesse, i tillegg til at det må foreligge ansvarsgrunnlag og faktisk årsakssammenheng, se PEL artikkel 1:101. Om en interesse kvalifiseres som vernet, må vurderes ut fra en helhetsvurdering. I vurderingen kan flere momenter få betydning, se PEL artikkel 2:101. Skadevolder er bare ansvarlig for skader som er «fair and reasonable», hvilket igjen avhenger av «the nature and proximity of the damage».

Ved integritetskrenkelser er skaden vanligvis av en slik art at den kvalifiserer for erstatning, uten at det oppstår særskilte avgrensningsspørsmål. Spørsmålet om vernet interesse aktualiseres hvis vilkårene om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng er oppfylt, men hvor det kan virke støtende, eller av andre grunner er prinsipielt uønsket, å innrømme erstatningsrettslig beskyttelse. Et eksempel på dette finnes i Sterilisering (Rt. 1999 s. 203), om erstatning for oppfostringsutgifter etter et «mislykket» steriliseringsinngrep. Spørsmålet måtte avgjøres ut fra reelle hensyn, ettersom det verken var løst i loven eller forarbeidene. Dommen illustrerer at selv om alle de tre alminnelige grunnvilkårene om ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og skade/tap er oppfylt, kreves det likevel en selvstendig vurdering av om skaden/tapet etter sin art kvalifiserer for erstatningsrettslig vern.

Et tilsvarende spørsmål ble behandlet i Downs (Rt. 2013 s. 1689). Saken gjaldt spørsmål om erstatning for psykiske skader i form av en angstlidelse med tilbakevendende depresjoner etter å ha født et barn med Downs syndrom.i Det ble besvart benektende, og ved det videreførte Høyesterett de verdivalgene som ble lagt til grunn i Steriliseringsdommen fra 1999.

Også i Peismurer (Rt. 1975 s. 654), om en skadelidt som ikke hadde innberettet inntekter til ligningsmyndighetene, ble spørsmål om erstatningsrettslig vernet interesse aktualisert. Det samme gjelder Avløpsnett (Rt. 2014 s. 656) om erstatning for ulovlige utleieinntekter og Prostitusjonsinntekt III (HR-2017-2352-A) om erstatning for kortvarig tap av prostitusjonsinntekter. I bokens kapittel 9 om erstatningsvernets grenser gis det ytterligere eksempler, med vekt på dommer fra formuesskadesektoren.