Arbeidsavklaringspenger (AAP)
Utdypingsside til kap. 19 om inntektstaperstatning
Av professor dr. juris Morten Kjelland
Innledning
Arbeidsavklaringspenger (AAP) er en ytelse som skal sikre inntekt for personer med nedsatt arbeidsevne som har behov for aktiv behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede tiltak, og som følges opp med sikte på å komme i eller beholde arbeid, jf. ftrl. § 11-1. Ytelsen dekker ikke bare livsopphold, men også utgifter som knytter seg til rehabilitering og attføring, eksempelvis gjennom rehabiliteringsstønad etter ftrl. kap. 10, tilleggsstønad etter ftrl. kap. 11A, grunnstønad og hjelpestønad etter ftrl. kap. 6, eller tiltak etter arbeidsmarkedsloven.
Rehabilitering og attføring defineres som planmessig arbeid for å hjelpe personer med funksjonsnedsettelser til å mestre dagligliv og arbeid, med mål om sosial integrering og økonomisk selvhjulpenhet. Det skilles mellom medisinsk, yrkesrettet og sosial rehabilitering. Medisinsk rehabilitering tar sikte på å hindre forverring av helsetilstanden, for eksempel gjennom fysioterapi eller psykologbehandling. Yrkesrettet attføring skal forbedre mulighetene til å delta i arbeidslivet. Sosial rehabilitering har som formål å bedre evnen til å fungere i hverdagslivet.
Arbeidsavklaringspenger (AAP) er en ytelse som skal sikre inntekt for personer med nedsatt arbeidsevne som har behov for aktiv behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede tiltak, og som følges opp med sikte på å komme i eller beholde arbeid, jf. ftrl. § 11-1. Ytelsen dekker ikke bare livsopphold, men også utgifter som knytter seg til rehabilitering og attføring, eksempelvis gjennom rehabiliteringsstønad etter ftrl. kap. 10, tilleggsstønad etter ftrl. kap. 11A, grunnstønad og hjelpestønad etter ftrl. kap. 6, eller tiltak etter arbeidsmarkedsloven.
Rehabilitering og attføring defineres som planmessig arbeid for å hjelpe personer med funksjonsnedsettelser til å mestre dagligliv og arbeid, med mål om sosial integrering og økonomisk selvhjulpenhet. Det skilles mellom medisinsk, yrkesrettet og sosial rehabilitering. Medisinsk rehabilitering tar sikte på å hindre forverring av helsetilstanden, for eksempel gjennom fysioterapi eller psykologbehandling. Yrkesrettet attføring skal forbedre mulighetene til å delta i arbeidslivet. Sosial rehabilitering har som formål å bedre evnen til å fungere i hverdagslivet.
AAP bygger på prinsippet om hjelp til selvhjelp, jf. ftrl. § 1-1 tredje ledd. Personer som står i fare for varig uførhet, skal tilbys nødvendige tiltak for å bedre funksjonsevnen og komme i arbeid. Uføretrygd anses som en siste utvei og skal kun gis når rehabilitering eller attføring ikke har ført frem eller vurderes som uhensiktsmessig.
Maksimal stønadstid er tre år, jf. ftrl. § 11-12 første ledd. Forlengelse kan gis i særlige tilfeller, for eksempel der det foreligger langvarig behandling eller utredning, jf. § 11-12 andre ledd bokstav a. Det skal vurderes om medlemmet selv kan påvirke fremdriften, jf. Prop. 4 L (2021–2022).
Varigheten på AAP er kortere enn tidligere ordninger som rehabiliteringspenger og attføringspenger. Hensikten er å bidra til at flere raskere kommer tilbake i arbeid, men det forutsetter at helsetilstand, økonomiske forhold og livssituasjon gir reell mulighet til arbeidstilknytning. For noen innebærer dette en risiko for fattigdom, sosial eksklusjon og langvarig avhengighet.
Ved vurderingen av rett til AAP må det tas stilling til hvilket lands trygderegler som skal anvendes. Utgangspunktet i trygdeforordningen er at det er lovgivningen i arbeidslandet som gjelder. Dersom medlemmet bor i én stat og arbeider i en annen, skal sistnevntes regelverk som hovedregel legges til grunn, jf. NOU 2021: 8. Dette har betydning for personer som flytter mellom nordiske land og ikke lenger er i arbeid på søknadstidspunktet.
Vilkår
Tilknytningsvilkåret
For å ha rett til arbeidsavklaringspenger (AAP) må medlemmet som hovedregel være medlem i folketrygden på tidspunktet for kravfremsettelse, jf. ftrl. § 11-2 første ledd første punktum. Det kreves i utgangspunktet at medlemmet har vært sammenhengende medlem i minst fem år før kravet fremmes. Avbrudd på grunn av opphold i utlandet godtas etter nærmere regler i ftrl. § 11-2 andre ledd.
Det finnes to unntak fra femårsregelen. Det første gjelder personer som har fått arbeidsevnen nedsatt før fylte 26 år og har vært medlem i trygden med maksimalt fem års avbrudd, jf. ftrl. § 11-2 andre ledd bokstav a. Det andre gjelder medlemmer som tidligere har hatt rett til AAP eller uføretrygd, og som deretter får nytt inntektstap før det har gått ett år, jf. bokstav b.
For å ha rett til arbeidsavklaringspenger (AAP) må medlemmet som hovedregel være medlem i folketrygden på tidspunktet for kravfremsettelse, jf. ftrl. § 11-2 første ledd første punktum. Det kreves i utgangspunktet at medlemmet har vært sammenhengende medlem i minst fem år før kravet fremmes. Avbrudd på grunn av opphold i utlandet godtas etter nærmere regler i ftrl. § 11-2 andre ledd.
Det finnes to unntak fra femårsregelen. Det første gjelder personer som har fått arbeidsevnen nedsatt før fylte 26 år og har vært medlem i trygden med maksimalt fem års avbrudd, jf. ftrl. § 11-2 andre ledd bokstav a. Det andre gjelder medlemmer som tidligere har hatt rett til AAP eller uføretrygd, og som deretter får nytt inntektstap før det har gått ett år, jf. bokstav b.
Dersom medlemmet har vært yrkesaktiv og er bosatt i Norge, skal det i utgangspunktet foretas en vurdering etter de ordinære bestemmelsene. For personer som oppholder seg i Norge, men ikke har vært i arbeid, må det foretas en helhetsvurdering etter ftrl. § 11-2 og § 11-5, og medlemskapet må dokumenteres.
For EØS-borgere skal vurderingen av medlemskap etter ftrl. § 11-2 ses i sammenheng med trygdeforordningen art. 6 og 11. Etter art. 6 kan perioder med medlemskap i annen EØS-stat inngå i vurderingen, så lenge personen på søknadstidspunktet er medlem i folketrygden. Det følger også av Nav-saken (HR-2021-1453-S) at slike perioder ikke uten videre kan utelukkes, og at nasjonal rett må tolkes i lys av EØS-rettens krav til likebehandling og eksportbarhet.
Lovvalgsregelen i trygdeforordningen art. 11 nr. 2 innebærer at det normalt er lovgivningen i arbeidslandet som skal anvendes. For personer som er bosatt i én EØS-stat, men arbeider i en annen, gjelder lovgivningen i arbeidsstaten. Det betyr at en person som er bosatt i Norge, men arbeider i Sverige, som hovedregel skal vurderes etter svensk rett. Samtidig kan personer som returnerer til Norge fra en annen EØS-stat og er arbeidsledige, få anvendt norsk rett dersom de oppfyller vilkårene i art. 11 nr. 3 bokstav e.
Det oppstår særlig spørsmål om overgangsperioder og grenseganger ved flytting mellom EØS-stater. For eksempel kan personer som tidligere har vært yrkesaktive i en annen stat, men har oppholdt seg i Norge under søknadsperioden, ha rett til AAP uten krav om ny tilknytning til arbeidslivet i Norge. Dette avhenger av om vedkommende oppfyller vilkårene for medlemskap og lovvalg i tråd med EØS-retten.
Videre krever intern rett at AAP kun kan ytes så lenge medlemmet oppholder seg i Norge, jf. ftrl. § 11-3 første ledd. Dette gjelder med mindre det foreligger godkjent opphold i utlandet, for eksempel i forbindelse med behandling eller deltakelse i arbeidsrettet tiltak, jf. § 11-3 andre ledd. Etter tredje ledd kan det godkjennes utenlandsopphold i inntil fire uker per kalenderår dersom dette ikke er til hinder for oppfølging og kontroll. Slike opphold må forhåndsgodkjennes av Nav.
Høyesterett har i Nav-saken tolket trygdeforordningen art. 21 slik at det ikke er adgang til å stille vilkår om forhåndsgodkjenning for kontantytelser som AAP ved opphold i annen EØS-stat. Det norske kravet i ftrl. § 11-3 tredje ledd ble derfor ansett uforenlig med EØS-retten, jf. sak E-8/20 og NOU 2021: 8 punkt 8.3.2.8.
Dersom medlemmet har vært yrkesaktiv og er bosatt i Norge, skal det i utgangspunktet foretas en vurdering etter de ordinære bestemmelsene. For personer som oppholder seg i Norge, men ikke har vært i arbeid, må det foretas en helhetsvurdering etter ftrl. § 11-2 og § 11-5, og medlemskapet må dokumenteres.
For EØS-borgere skal vurderingen av medlemskap etter ftrl. § 11-2 ses i sammenheng med trygdeforordningen art. 6 og 11. Etter art. 6 kan perioder med medlemskap i annen EØS-stat inngå i vurderingen, så lenge personen på søknadstidspunktet er medlem i folketrygden. Det følger også av Nav-saken (HR-2021-1453-S) at slike perioder ikke uten videre kan utelukkes, og at nasjonal rett må tolkes i lys av EØS-rettens krav til likebehandling og eksportbarhet.
Lovvalgsregelen i trygdeforordningen art. 11 nr. 2 innebærer at det normalt er lovgivningen i arbeidslandet som skal anvendes. For personer som er bosatt i én EØS-stat, men arbeider i en annen, gjelder lovgivningen i arbeidsstaten. Det betyr at en person som er bosatt i Norge, men arbeider i Sverige, som hovedregel skal vurderes etter svensk rett. Samtidig kan personer som returnerer til Norge fra en annen EØS-stat og er arbeidsledige, få anvendt norsk rett dersom de oppfyller vilkårene i art. 11 nr. 3 bokstav e.
Det oppstår særlig spørsmål om overgangsperioder og grenseganger ved flytting mellom EØS-stater. For eksempel kan personer som tidligere har vært yrkesaktive i en annen stat, men har oppholdt seg i Norge under søknadsperioden, ha rett til AAP uten krav om ny tilknytning til arbeidslivet i Norge. Dette avhenger av om vedkommende oppfyller vilkårene for medlemskap og lovvalg i tråd med EØS-retten.
Videre krever intern rett at AAP kun kan ytes så lenge medlemmet oppholder seg i Norge, jf. ftrl. § 11-3 første ledd. Dette gjelder med mindre det foreligger godkjent opphold i utlandet, for eksempel i forbindelse med behandling eller deltakelse i arbeidsrettet tiltak, jf. § 11-3 andre ledd. Etter tredje ledd kan det godkjennes utenlandsopphold i inntil fire uker per kalenderår dersom dette ikke er til hinder for oppfølging og kontroll. Slike opphold må forhåndsgodkjennes av Nav.
Høyesterett har i Nav-saken tolket trygdeforordningen art. 21 slik at det ikke er adgang til å stille vilkår om forhåndsgodkjenning for kontantytelser som AAP ved opphold i annen EØS-stat. Det norske kravet i ftrl. § 11-3 tredje ledd ble derfor ansett uforenlig med EØS-retten, jf. sak E-8/20 og NOU 2021: 8 punkt 8.3.2.8.
Aldersvilkåret
Arbeidsavklaringspenger kan ytes til medlemmer av folketrygden i aldersspennet fra fylte 18 år og frem til 67 år. For personer mellom 62 og 67 år gjelder særskilte regler som begrenser tilgangen til ytelsen, jf. ftrl. § 11-4.
Personer under 18 år har som hovedregel ikke rett til arbeidsavklaringspenger, da de i utgangspunktet skal forsørges av sine foreldre, jf. barneloven § 68.
Etter fylte 67 år er det ikke lenger adgang til å motta ytelsen, ettersom folketrygden ikke tilbyr tiltak som skal fremme attføring, rehabilitering eller opplæring for denne aldersgruppen. De anses som ferdige med yrkeslivet, og dersom de er arbeidsuføre, skal de i stedet motta livsvarig alderspensjon.
Arbeidsavklaringspenger kan ytes til medlemmer av folketrygden i aldersspennet fra fylte 18 år og frem til 67 år. For personer mellom 62 og 67 år gjelder særskilte regler som begrenser tilgangen til ytelsen, jf. ftrl. § 11-4.
Personer under 18 år har som hovedregel ikke rett til arbeidsavklaringspenger, da de i utgangspunktet skal forsørges av sine foreldre, jf. barneloven § 68.
Etter fylte 67 år er det ikke lenger adgang til å motta ytelsen, ettersom folketrygden ikke tilbyr tiltak som skal fremme attføring, rehabilitering eller opplæring for denne aldersgruppen. De anses som ferdige med yrkeslivet, og dersom de er arbeidsuføre, skal de i stedet motta livsvarig alderspensjon.
Det medisinske vilkåret (skade eller sykdom)
Et grunnvilkår for rett til arbeidsavklaringspenger er at arbeidsevnen er nedsatt som følge av sykdom, skade eller lyte, jf. ftrl. § 11-5. Navs rundskriv R11-00 til § 11-5 gir uttrykk for at det skal foretas en vurdering av om det foreligger en tilstand som, i lys av medisinsk forståelse, kan regnes som sykdom etter folketrygdlovens begrepsbruk. Sykdommen må være vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis.
Det har i juridisk teori vært reist spørsmål om det er adgang til å innføre slike vilkår via rundskriv, ettersom dette reelt sett innebærer en kvalifikasjonsnorm som ikke er uttrykkelig fastsatt i lov. Holgersen har likevel vist at praksis anvender dette kriteriet jevnlig, og at vurderingen av sykdomsstatus skjer med utgangspunkt i arten og graden av symptomer.
Det må foretas en avgrensning mot forhold som utelukkende skyldes sosiale eller økonomiske vanskeligheter. Ftrl. § 11-5 slår fast at «sosiale, økonomiske eller andre livsproblemer kan ikke godkjennes som sykdom og gir ikke grunnlag for arbeidsavklaringspenger». Se blant annet i Postsorterer (TRR-2012-2346), der en 46 år gammel mann ble nektet AAP på grunnlag av samlivsbrudd og sosiale belastninger. Retten la til grunn at disse forholdene ikke utgjorde sykdom etter trygdens forståelse.
Likevel er det anerkjent at sosiale forhold kan føre til eller forsterke sykdom. I TRR-2011-2255 ble det uttalt at sosiale forhold, som belastning fra familie, kan gi opphav til plager som reduserer arbeidsevnen og dermed omfattes av sykdomsbegrepet – forutsatt at det foreligger en medisinsk dokumentert tilstand som påvirker funksjonsevnen. Det er i slike tilfeller ikke tilstrekkelig at personen ikke ønsker å arbeide, eller at det foreligger sosiale hindre i seg selv.
Grensen mellom medisinske og sosiale forhold er flytende. I TRR-2012-724 uttales det at slike grenser er vanskelige å trekke, og at svekket helse og manglende motivasjon ofte virker sammen. I TRR-2015-1769 vurderte Trygderetten en kvinne som under lang tids arbeidsledighet utviklet angst og depresjon med somatiske plager. Retten kom til at hun hadde utviklet en psykisk lidelse som var en vesentlig medvirkende årsak til redusert arbeidsevne, og innvilget derfor AAP.
Det følger av dette at det må foreligge en dokumentert sykdom i folketrygdlovens forstand, men at vurderingen må sees i sammenheng med øvrige vilkår. Det avgjørende er ikke diagnosen isolert sett, men hvilken funksjonsevne medlemmet har, og hvorvidt sykdommen har ført til en varig og vesentlig reduksjon i arbeidsevne. Dette vurderes som ledd i en helhetlig og skjønnsmessig prosess der det legges vekt på både medisinsk dokumentasjon, aktivitetsplan og medlemmenes medvirkning.
Likevel er det anerkjent at sosiale forhold kan føre til eller forsterke sykdom. I TRR-2011-2255 ble det uttalt at sosiale forhold, som belastning fra familie, kan gi opphav til plager som reduserer arbeidsevnen og dermed omfattes av sykdomsbegrepet – forutsatt at det foreligger en medisinsk dokumentert tilstand som påvirker funksjonsevnen. Det er i slike tilfeller ikke tilstrekkelig at personen ikke ønsker å arbeide, eller at det foreligger sosiale hindre i seg selv.
Grensen mellom medisinske og sosiale forhold er flytende. I TRR-2012-724 uttales det at slike grenser er vanskelige å trekke, og at svekket helse og manglende motivasjon ofte virker sammen. I TRR-2015-1769 vurderte Trygderetten en kvinne som under lang tids arbeidsledighet utviklet angst og depresjon med somatiske plager. Retten kom til at hun hadde utviklet en psykisk lidelse som var en vesentlig medvirkende årsak til redusert arbeidsevne, og innvilget derfor AAP.
Det følger av dette at det må foreligge en dokumentert sykdom i folketrygdlovens forstand, men at vurderingen må sees i sammenheng med øvrige vilkår. Det avgjørende er ikke diagnosen isolert sett, men hvilken funksjonsevne medlemmet har, og hvorvidt sykdommen har ført til en varig og vesentlig reduksjon i arbeidsevne. Dette vurderes som ledd i en helhetlig og skjønnsmessig prosess der det legges vekt på både medisinsk dokumentasjon, aktivitetsplan og medlemmenes medvirkning.
Arbeidsuførhet
Et sentralt vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger er at medlemmet som følge av sykdom har fått sin arbeidsevne redusert eller bortfalt i en slik grad at vedkommende er forhindret fra å skaffe seg eller beholde inntektsgivende arbeid, jf. ftrl. § 11-5 første ledd første punktum. Med arbeidsevne forstås evnen til å stå i arbeid, vurdert etter hvor mange timer per uke medlemmet er i stand til å utføre inntektsgivende arbeid, jf. ftrl. § 3-15.
Arbeidsevnen vurderes ut fra muligheten til å utføre ethvert arbeid, ikke nødvendigvis det man tidligere har hatt. Det kreves en konkret og individuell vurdering, som tar utgangspunkt i medlemmets helsetilstand, utdanning, alder, arbeidsmarkedstilknytning og øvrige forhold.
Enhver vurdering må ta høyde for at det ikke nødvendigvis er mulig å vende tilbake til tidligere stilling, men at medlemmet likevel kan være i stand til å ta annet arbeid. Også lavere lønnet arbeid må vurderes. Det er ikke et krav at medlemmet faktisk har vært i arbeid – vurderingen retter seg mot arbeidsevne, ikke arbeidshistorikk. Utenfor begrepet inntektsgivende arbeid faller aktivitet som ikke gir lønn, slik som omsorgsarbeid eller arbeid i hjemmet.
Et sentralt vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger er at medlemmet som følge av sykdom har fått sin arbeidsevne redusert eller bortfalt i en slik grad at vedkommende er forhindret fra å skaffe seg eller beholde inntektsgivende arbeid, jf. ftrl. § 11-5 første ledd første punktum. Med arbeidsevne forstås evnen til å stå i arbeid, vurdert etter hvor mange timer per uke medlemmet er i stand til å utføre inntektsgivende arbeid, jf. ftrl. § 3-15.
Arbeidsevnen vurderes ut fra muligheten til å utføre ethvert arbeid, ikke nødvendigvis det man tidligere har hatt. Det kreves en konkret og individuell vurdering, som tar utgangspunkt i medlemmets helsetilstand, utdanning, alder, arbeidsmarkedstilknytning og øvrige forhold.
Enhver vurdering må ta høyde for at det ikke nødvendigvis er mulig å vende tilbake til tidligere stilling, men at medlemmet likevel kan være i stand til å ta annet arbeid. Også lavere lønnet arbeid må vurderes. Det er ikke et krav at medlemmet faktisk har vært i arbeid – vurderingen retter seg mot arbeidsevne, ikke arbeidshistorikk. Utenfor begrepet inntektsgivende arbeid faller aktivitet som ikke gir lønn, slik som omsorgsarbeid eller arbeid i hjemmet.
Ved vurderingen skal det legges vekt på en rekke momenter, jf. ftrl. § 11-5 andre ledd. Det omfatter blant annet helse, alder, yrkesbakgrunn, utdanning, og arbeidsmuligheter i det området medlemmet bor. Det skal også vurderes om språkvansker eller andre barrierer påvirker arbeidsevnen.
Det kreves i tillegg at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten, jf. ftrl. § 11-5 første ledd annet punktum. I Skiveprolaps-dommen (HR-2020-1193-A) vurderte Høyesterett at et kortvarig funksjonstap ikke oppfylte vilkåret for AAP. Retten påpekte at vurderingen av redusert arbeidsevne må ses i lys av § 11-6, som regulerer behov for bistand.
Dersom medlemmet har mistet hele arbeidsevnen, utbetales fulle arbeidsavklaringspenger, jf. ftrl. § 11-23 første ledd. Ved delvis inntektstap reduseres ytelsen forholdsmessig etter § 11-23 andre ledd. Etter at medlemmet har kommet inn i ordningen, kan det ytes AAP også ved en reduksjon i inntekt på minst 40 prosent, jf. § 11-23 fjerde ledd. Dersom inntektsreduksjonen er under 40 prosent, faller retten til ytelse i utgangspunktet bort. Unntak gjelder ved lav uføregrad nær fullt arbeid, hvor AAP kan ytes helt ned til 20 prosent tap av arbeidsevne i inntil tolv måneder, jf. § 11-23 sjette ledd.
For å lette overgangen fra attføring til ordinært arbeid, åpner loven for graderte ytelser. Formålet er å stimulere mottakere som allerede er i arbeid til å forsøke å øke sin innsats, jf. Ot.prp. nr. 4 (2008–2009) s. 39.
Ved fastsettingen av arbeidsevnereduksjon skal det tas utgangspunkt i forholdet mellom medlemmets faktiske arbeidstid og et referansepunkt på 37,5 timer per uke, jf. ftrl. § 11-23 tredje ledd. Medlemmet må rapportere hvor mange timer det har arbeidet i løpet av en meldeperiode på 14 dager. Antall arbeidede timer multipliseres med to og sammenholdes med 2 × 37,5 timer. Dersom differansen mellom dette og fulltidsarbeid er 40 prosent eller mer, foreligger rett til AAP.
For deg som ønsker å zoome litt inn
– noen tilleggsmerknader om etterarbeider
Domseksempler
📌 Rørinspektør (Rt. 2013 s. 1557)
Ankeutvalget har presisert at vurderingen av nedsatt arbeidsevne etter folketrygdloven § 11-5 ikke skal knyttes til reduksjon i inntekt, men til medlemmets faktiske evne til å stå i inntektsgivende arbeid. Det avgjørende er hvorvidt medlemmet har mulighet til å utføre ethvert arbeid som gir pensjonsgivende inntekt, uavhengig av om lønnsnivået er lavere enn i tidligere yrke. Inntektsreduksjon som sådan er ikke relevant for vurderingen. Anke over lagmannsrettens dom ble nektet fremmet, jf. tvl. § 30-4.
Ankeutvalget presiserer målestokken for arbeidsuførhetsbegrepet:
(4) «For arbeidsavklaringspengenes del må folketrygdloven § 11-5 sees i sammenheng med § 11-18, som klart slår fast at ytelsen skal svare til den del av arbeidsevnen som er tapt, og at beregningen skal ta utgangspunkt i forholdet mellom en arbeidstid på 37,5 timer per uke og det antall timer vedkommende har vært eller kunne ha vært i arbeid. Det samme fremgår av Ot.prp.nr.4 (2008–2009) om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover, punkt 4.4.4, som er grundig behandlet i lagmannsrettens dom. Ankeutvalget kan ikke se at lovens ordlyd og forarbeider etterlater tvil om at reduksjon i inntekt ikke er relevant ved vurderingen av arbeidsevnen, slik at det avgjørende er muligheten til å stå i ethvert inntektsgivende arbeid uavhengig av om lønnen er lavere enn i det yrke vedkommende hadde før uførheten inntrådte».
📌 Rørinspektør (Rt. 2013 s. 1557)
Ankeutvalget har presisert at vurderingen av nedsatt arbeidsevne etter folketrygdloven § 11-5 ikke skal knyttes til reduksjon i inntekt, men til medlemmets faktiske evne til å stå i inntektsgivende arbeid. Det avgjørende er hvorvidt medlemmet har mulighet til å utføre ethvert arbeid som gir pensjonsgivende inntekt, uavhengig av om lønnsnivået er lavere enn i tidligere yrke. Inntektsreduksjon som sådan er ikke relevant for vurderingen. Anke over lagmannsrettens dom ble nektet fremmet, jf. tvl. § 30-4.
Ankeutvalget presiserer målestokken for arbeidsuførhetsbegrepet:
(4) «For arbeidsavklaringspengenes del må folketrygdloven § 11-5 sees i sammenheng med § 11-18, som klart slår fast at ytelsen skal svare til den del av arbeidsevnen som er tapt, og at beregningen skal ta utgangspunkt i forholdet mellom en arbeidstid på 37,5 timer per uke og det antall timer vedkommende har vært eller kunne ha vært i arbeid. Det samme fremgår av Ot.prp.nr.4 (2008–2009) om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover, punkt 4.4.4, som er grundig behandlet i lagmannsrettens dom. Ankeutvalget kan ikke se at lovens ordlyd og forarbeider etterlater tvil om at reduksjon i inntekt ikke er relevant ved vurderingen av arbeidsevnen, slik at det avgjørende er muligheten til å stå i ethvert inntektsgivende arbeid uavhengig av om lønnen er lavere enn i det yrke vedkommende hadde før uførheten inntrådte».
Årsaksvilkåret: en vesentlighetslære
For å ha rett til arbeidsavklaringspenger kreves det at sykdom, skade eller lyte er en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen, jf. ftrl. § 11-5. Dette innebærer at det må være årsakssammenheng mellom helsetilstanden og arbeidstapet. Loven uttrykker ikke at sykdommen må være hovedårsak, men det må kunne påvises at tilstanden har hatt reell og betydelig innvirkning på arbeidsevnen.
Vesentlighetslæren er utviklet gjennom praksis og utdypet i forarbeider, blant annet i Prop. 74 L (2016–2017). Det fremgår at sykdommen må ha hatt en faktisk betydning for inntektsbortfallet, men at det ikke stilles krav om at den alene er avgjørende. Ot.prp. nr. 4 (2008–2009) og Innst. O. nr. 28 fastslår at det ikke kreves at sykdommen utgjør hovedårsaken – det er tilstrekkelig at den har medvirket vesentlig.
For å ha rett til arbeidsavklaringspenger kreves det at sykdom, skade eller lyte er en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen, jf. ftrl. § 11-5. Dette innebærer at det må være årsakssammenheng mellom helsetilstanden og arbeidstapet. Loven uttrykker ikke at sykdommen må være hovedårsak, men det må kunne påvises at tilstanden har hatt reell og betydelig innvirkning på arbeidsevnen.
Vesentlighetslæren er utviklet gjennom praksis og utdypet i forarbeider, blant annet i Prop. 74 L (2016–2017). Det fremgår at sykdommen må ha hatt en faktisk betydning for inntektsbortfallet, men at det ikke stilles krav om at den alene er avgjørende. Ot.prp. nr. 4 (2008–2009) og Innst. O. nr. 28 fastslår at det ikke kreves at sykdommen utgjør hovedårsaken – det er tilstrekkelig at den har medvirket vesentlig.
I praksis har Trygderetten lagt dette til grunn i en rekke avgjørelser. I Karosseriarbeider (TRR-2019-3624) ble det lagt til grunn at langvarige belastninger fra omsorgsansvar, samlivsbrudd og kontaktbrudd med barn hadde medført psykososiale plager som igjen svekket arbeidsevnen. Retten fant at de psykososiale plagene måtte anses som sykdom i lovens forstand, og at de var en vesentlig medvirkende årsak til funksjonsbortfallet.
Den mildere vesentlighetslæren åpner for at det kan foreligge flere årsaksfaktorer, så lenge sykdommen har hatt en vesentlig rolle i å fremkalle uførheten. Det kreves imidlertid at sykdommen har hatt faktisk betydning, og at andre årsaker – som lav utdanning, manglende arbeidserfaring eller sosiale forhold – ikke alene forklarer bortfallet av arbeidsevne. Dette ble understreket i TRR-2015-1787, hvor en kvinne med lav utdanning og språkvansker ikke fikk medhold fordi hennes muskelplager ikke ble ansett som vesentlig for arbeidstapet. Retten la vekt på sosiale og strukturelle forhold, og konkluderte med at helsetilstanden ikke oppfylte vilkåret i ftrl. § 11-5.
Ved forlengelse av perioden for mottak av AAP etter ftrl. § 11-12 skjerpes årsakskravet. I slike tilfeller legges det ofte til grunn et hovedårskrav, som forutsetter at sykdom, skade eller lyte er den dominerende årsaken til at arbeidsevnen fortsatt er nedsatt, og at medlemmet ikke er ferdig avklart med hensyn til arbeid eller uføretrygd.
Vilkåret om årsakssammenheng er i liten grad kvantifisert i lovtekst eller rettspraksis. Det overlates til et skjønnsmessig helhetsvurderingsprinsipp, der betydningen av sykdommen må veies mot øvrige forhold, og hvor skjønnet ikke kan standardiseres med presise grenser for innvirkningens styrke. Det sentrale er om det foreligger en sammenheng som i praksis kan begrunne rett til stønad.
Aktivitetsvilkåret
Aktivitetsplikt og behov for bistand
Mottakere av arbeidsavklaringspenger har plikt til å delta aktivt i prosessen med å komme i arbeid og underlegges oppfølging fra Nav. Det stilles krav om medvirkning både ved oppstart av tiltak og underveis i gjennomføringen. Dette gjelder enten tiltakene retter seg mot behandling, arbeid eller utdanning. Det er ikke tilstrekkelig at medlemmet har en sykdom som i seg selv tilsier behov for ytelsen – det må i tillegg foreligge et potensial for bedring og et faktisk behov for bistand, jf. ftrl. § 11-6.
Dersom det er klart at medlemmet aldri vil kunne komme i arbeid, for eksempel ved alvorlig hodeskade, skal det i stedet vurderes rett til uføretrygd. AAP er forbeholdt tilfeller hvor medlemmet kan forventes å forbedre arbeidsevnen med hensiktsmessige tiltak.
Ved brudd på aktivitetsplikten kan ytelsen reduseres eller stanses. Reduksjon kan skje dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å møte eller delta i tiltak, jf. forskrift 13. desember 2017 nr. 2100 § 11, jf. ftrl. § 11-9. Stans kan iverksettes ved brudd på meldeplikten etter ftrl. § 11-10.
Aktivitetsplikt og behov for bistand
Mottakere av arbeidsavklaringspenger har plikt til å delta aktivt i prosessen med å komme i arbeid og underlegges oppfølging fra Nav. Det stilles krav om medvirkning både ved oppstart av tiltak og underveis i gjennomføringen. Dette gjelder enten tiltakene retter seg mot behandling, arbeid eller utdanning. Det er ikke tilstrekkelig at medlemmet har en sykdom som i seg selv tilsier behov for ytelsen – det må i tillegg foreligge et potensial for bedring og et faktisk behov for bistand, jf. ftrl. § 11-6.
Dersom det er klart at medlemmet aldri vil kunne komme i arbeid, for eksempel ved alvorlig hodeskade, skal det i stedet vurderes rett til uføretrygd. AAP er forbeholdt tilfeller hvor medlemmet kan forventes å forbedre arbeidsevnen med hensiktsmessige tiltak.
Ved brudd på aktivitetsplikten kan ytelsen reduseres eller stanses. Reduksjon kan skje dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å møte eller delta i tiltak, jf. forskrift 13. desember 2017 nr. 2100 § 11, jf. ftrl. § 11-9. Stans kan iverksettes ved brudd på meldeplikten etter ftrl. § 11-10.
Behovssituasjoner etter ftrl. § 11-6
Vilkåret om behov for bistand er inndelt i tre alternative situasjoner:
Behov for aktiv behandling
Det må foreligge en medisinsk tilstand som krever behandling for at medlemmet skal kunne komme i arbeid, jf. ftrl. § 11-6 bokstav a. Dette kan omfatte legemiddelbehandling, fysioterapi eller annen helsehjelp. Behandlingen må vurderes som hensiktsmessig av medisinsk fagpersonell. Egentrening som svømming eller turer kan godtas dersom de inngår i medisinsk anbefalt plan, og det skal utarbeides en behandlingsplan som nedfelles i aktivitetsplanen.Behov for arbeidsrettet tiltak
Dette alternativet gjelder personer som ikke har behov for behandling, men trenger yrkesrettet støtte for å komme i arbeid, jf. ftrl. § 11-6 bokstav b. Tiltakene kan være opplæring, arbeidstrening, veiledning eller andre tiltak godkjent av Nav. Tiltakene må nedfelles i aktivitetsplan, og må være godkjent etter Nav-loven § 14 a.Gjennomføring av tiltak med en viss mulighet for arbeid
Det tredje alternativet gjelder tilfeller hvor det ikke lenger foreligger et klart behov for behandling eller tiltak, men der medlemmet følges opp av Nav og har en viss mulighet til å komme tilbake i arbeid, jf. ftrl. § 11-6 bokstav c. Begrepet «en viss mulighet» innebærer at det ikke må kunne utelukkes at medlemmet på sikt kan komme i inntektsgivende arbeid, jf. rundskriv R11-00. Dersom Nav vurderer at medlemmet er ferdig avklart, vil AAP ikke lenger kunne tilstås, og ytelsen stanses.
Aktivitetsplikt etter ftrl. § 11-7
Etter ftrl. § 11-7 må medlemmet aktivt bidra til å komme i arbeid. Dette innebærer en rettslig forpliktelse til å møte til tiltak og delta i oppfølgingsplaner. Aktiviteten må være reell og tilpasset funksjonsevnen. Dersom medlemmet er i behandling og gjennomgår restitusjon, må aktiviteten tilpasses det aktuelle helsefaglige nivå.
For personer bosatt i annen EØS-stat er aktivitetsplikten likevel gjeldende, men retten må forstås i lys av EØS-rettens krav til koordinering. Det følger av gjennomføringsforordningen art. 27 nr. 4 at det ikke kan stilles særvilkår som hindrer retten til ytelser dersom alle øvrige vilkår er oppfylt. EFTA-domstolen har i sak E-8/20 slått fast at aktivitetskravet etter ftrl. § 11-7 ikke kan brukes til å avskjære rett til AAP for personer som ellers fyller vilkårene etter trygdeforordningen art. 21 nr. 1.
Meldeplikt etter ftrl. § 11-10
Personer som mottar arbeidsavklaringspenger, har plikt til å sende melding til Nav hver fjortende dag, jf. ftrl. § 11-10. I meldingen skal det opplyses om antall arbeidede timer i meldeperioden, og andre relevante forhold som kan påvirke utbetalingen av ytelsen. Disse opplysningene danner grunnlaget for beregning av ytelsen for den aktuelle perioden. Dersom meldingen leveres for sent, kan vedkommende bli trukket i ytelse i neste meldeperiode. Hvis medlemmet unnlater å melde fra uten rimelig grunn, bortfaller retten til arbeidsavklaringspenger for perioden.
Reglene om meldeplikt og aktivitetskrav viser at AAP etter hvert har fått en sterkere likhet med dagpengeordningen. Dette innebærer en dreining bort fra de tradisjonelle sykdomsbaserte ytelsene, hvor helsetilstand var hovedvilkåret. I AAP-ordningen står arbeidsevnevurdering og aktivitetsforpliktelse sentralt, og sykdomskriteriet er i større grad blitt et vilkår som må ses i sammenheng med aktivitetsplikt og oppfølgingsbehov.
Utdypingsmodul:
– noen tilleggsmerknader om etterarbeider
For deg som ønsker å zoome litt inn: Nav-loven § 14 a
Et medlem som henvender seg til Nav med ønske om bistand for å komme i arbeid, har rett til å få vurdert sitt bistandsbehov etter Nav-loven § 14 a første ledd første punktum, jf. ftrl. § 11-7. Brukeren har med dette krav på at det foretas en arbeidsevnevurdering etter Nav-loven § 14 a første ledd andre punktum. Denne vurderingen skal danne grunnlaget for vedtaket om hvorvidt bistand skal ytes.
Nav-loven § 14 a første ledd tredje punktum angir hvilke elementer arbeidsevnevurderingen skal inneholde. Det skal fremgå om medlemmet har mulighet til å komme i arbeid, og hvilke mål og virkemidler som er aktuelle. Vurderingen skal være skriftlig, og den skal ta stilling til muligheten for arbeid på kort og lang sikt. Det finnes nærmere retningslinjer som angir hvordan arbeidsevnevurderingen skal gjennomføres. Forarbeidene fremhever at det er Arbeids- og velferdsdirektoratet som har myndighet til å fastlegge innholdet i vurderingene, jf. Ot.prp. nr. 4 (2008–2009) s. 53 og Innst. O. nr. 28 (2008–2009) s. 20–21.
Etter at arbeidsevnevurdering er foretatt, skal det utarbeides en aktivitetsplan. Brukeren har rett til å få utformet en slik plan, jf. Nav-loven § 14 a tredje ledd. Planen skal være konkret, og det skal fremgå hvordan medlemmet skal komme tilbake i arbeid. Medlemmet har rett til å delta i utformingen av planen.
Selv om brukeren har rettskrav på å få en aktivitetsplan, innebærer det ikke at vedkommende har krav på at konkrete tiltak settes i verk. Aktivitetsplanen er et styringsverktøy for Nav, ikke et rettsgrunnlag for enkeltvedtak om tiltak. At planen er utarbeidet, gir derfor ikke rett til bestemte tiltak, og brukeren har begrensede klagemuligheter på innholdet i planen.
Nav-loven faller utenfor Trygderettens kompetanseområde, jf. trygderettsloven § 2. Vedtak som gjelder hvilke tiltak som skal gjennomføres, kan derfor ikke bringes inn for Trygderetten.
Et medlem som henvender seg til Nav med ønske om bistand for å komme i arbeid, har rett til å få vurdert sitt bistandsbehov etter Nav-loven § 14 a første ledd første punktum, jf. ftrl. § 11-7. Brukeren har med dette krav på at det foretas en arbeidsevnevurdering etter Nav-loven § 14 a første ledd andre punktum. Denne vurderingen skal danne grunnlaget for vedtaket om hvorvidt bistand skal ytes.
Nav-loven § 14 a første ledd tredje punktum angir hvilke elementer arbeidsevnevurderingen skal inneholde. Det skal fremgå om medlemmet har mulighet til å komme i arbeid, og hvilke mål og virkemidler som er aktuelle. Vurderingen skal være skriftlig, og den skal ta stilling til muligheten for arbeid på kort og lang sikt. Det finnes nærmere retningslinjer som angir hvordan arbeidsevnevurderingen skal gjennomføres. Forarbeidene fremhever at det er Arbeids- og velferdsdirektoratet som har myndighet til å fastlegge innholdet i vurderingene, jf. Ot.prp. nr. 4 (2008–2009) s. 53 og Innst. O. nr. 28 (2008–2009) s. 20–21.
Etter at arbeidsevnevurdering er foretatt, skal det utarbeides en aktivitetsplan. Brukeren har rett til å få utformet en slik plan, jf. Nav-loven § 14 a tredje ledd. Planen skal være konkret, og det skal fremgå hvordan medlemmet skal komme tilbake i arbeid. Medlemmet har rett til å delta i utformingen av planen.
Selv om brukeren har rettskrav på å få en aktivitetsplan, innebærer det ikke at vedkommende har krav på at konkrete tiltak settes i verk. Aktivitetsplanen er et styringsverktøy for Nav, ikke et rettsgrunnlag for enkeltvedtak om tiltak. At planen er utarbeidet, gir derfor ikke rett til bestemte tiltak, og brukeren har begrensede klagemuligheter på innholdet i planen.
Nav-loven faller utenfor Trygderettens kompetanseområde, jf. trygderettsloven § 2. Vedtak som gjelder hvilke tiltak som skal gjennomføres, kan derfor ikke bringes inn for Trygderetten.
Utmåling
Generelt om arbeidsavklaringspengenes størrelse
Grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger fastsettes med utgangspunkt i medlemmets pensjonsgivende inntekt for det året arbeidsevnen ble nedsatt, eller gjennomsnittet av inntekten de tre foregående år, jf. ftrl. § 11-19 første ledd. Det høyeste av disse alternativene legges til grunn ved utregning av ytelsen.
Dersom medlemmet har hatt inntekt i en annen EØS-stat, eller delvis i Norge og delvis i en annen EØS-stat, skal det foretas en hypotetisk beregning av hva inntekten ville vært dersom vedkommende hadde arbeidet i Norge, jf. trygdeforordningen art. 21 nr. 4 og 2. Dette skal motvirke at personer som flytter fra lav- til høykostland taper økonomisk ved å motta ytelsen. Reglene om beregning i slike situasjoner er fastsatt i forskrift 13. desember 2017 nr. 2099 og utdypes i NOU 2021: 8 punkt 8.3.2.5.
Grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger fastsettes med utgangspunkt i medlemmets pensjonsgivende inntekt for det året arbeidsevnen ble nedsatt, eller gjennomsnittet av inntekten de tre foregående år, jf. ftrl. § 11-19 første ledd. Det høyeste av disse alternativene legges til grunn ved utregning av ytelsen.
Dersom medlemmet har hatt inntekt i en annen EØS-stat, eller delvis i Norge og delvis i en annen EØS-stat, skal det foretas en hypotetisk beregning av hva inntekten ville vært dersom vedkommende hadde arbeidet i Norge, jf. trygdeforordningen art. 21 nr. 4 og 2. Dette skal motvirke at personer som flytter fra lav- til høykostland taper økonomisk ved å motta ytelsen. Reglene om beregning i slike situasjoner er fastsatt i forskrift 13. desember 2017 nr. 2099 og utdypes i NOU 2021: 8 punkt 8.3.2.5.
Det tas bare hensyn til pensjonsgivende inntekt opptil 6 G. Med grunnbeløpet (G) fastsatt til 130 160 kroner, utgjør det høyeste inntektsgrunnlaget 780 960 kroner. Arbeidsavklaringspengene skal utgjøre 66 prosent av dette grunnlaget, jf. ftrl. § 11-20. Ved inntektsgrunnlag tilsvarende 6 G, utgjør ytelsen 514 834 kroner årlig. Dette er noe lavere enn sykepenger, som ytes med 100 prosent av inntekten, men høyere enn dagpenger.
For personer som blir arbeidsuføre på grunn av alvorlig sykdom før fylte 25 år, skal minsteytelsen utgjøre 2/3 av 2 G, jf. ftrl. § 11-20 første ledd tredje punktum. Med G på 130 160 kroner blir dette 173 547 kroner. For andre medlemmer over 25 år er minsteytelsen 2 G (260 320 kroner). Dette sikrer en grunnleggende inntekt for dem som har hatt lav eller ingen arbeidsinntekt før sykdomsinntrådet.
Ytelsen gis for fem dager i uken, jf. ftrl. § 11-20 andre ledd. Årsbeløpet deles derfor på 260 for å beregne dagsats.
Det ytes barnetrygdlignende tillegg for hvert barn medlemmet forsørger, jf. ftrl. § 11-20 tredje ledd. Etter forskrift 13. desember 2017 nr. 2100 § 8 er dette 7020 kroner per barn per år. For barn som omfattes av uføretrygdens barnetrygdstillegg (0,4 G), ytes det etter ftrl. § 12-15 tredje ledd et høyere tillegg, men dette gjelder kun for mottakere av uføretrygd og er ikke relevant for AAP.
Barnetillegg etter ftrl. § 11-20 er inntektsprøvd etter ftrl. § 3-26. Dersom inntekten overstiger fastsatte grenser, faller retten til tillegget bort. Ektefelletillegg gis ikke, jf. trygdeforordningen art. 7 og 21 nr. 1.
Arbeidsavklaringspengene skal som hovedregel utbetales etterskuddsvis hver fjortende dag, jf. ftrl. § 22-10 sjuende ledd. Utbetalingen forutsetter at medlemmet har overholdt aktivitetskrav og meldeplikt. Dersom aktivitetsplikten ikke er oppfylt, kan utbetalingen holdes tilbake eller stanses.
Ytelsen er både pensjonsgivende og skattepliktig.
Det tas bare hensyn til pensjonsgivende inntekt opptil 6 G. Med grunnbeløpet (G) fastsatt til 130 160 kroner, utgjør det høyeste inntektsgrunnlaget 780 960 kroner. Arbeidsavklaringspengene skal utgjøre 66 prosent av dette grunnlaget, jf. ftrl. § 11-20. Ved inntektsgrunnlag tilsvarende 6 G, utgjør ytelsen 514 834 kroner årlig. Dette er noe lavere enn sykepenger, som ytes med 100 prosent av inntekten, men høyere enn dagpenger.
For personer som blir arbeidsuføre på grunn av alvorlig sykdom før fylte 25 år, skal minsteytelsen utgjøre 2/3 av 2 G, jf. ftrl. § 11-20 første ledd tredje punktum. Med G på 130 160 kroner blir dette 173 547 kroner. For andre medlemmer over 25 år er minsteytelsen 2 G (260 320 kroner). Dette sikrer en grunnleggende inntekt for dem som har hatt lav eller ingen arbeidsinntekt før sykdomsinntrådet.
Ytelsen gis for fem dager i uken, jf. ftrl. § 11-20 andre ledd. Årsbeløpet deles derfor på 260 for å beregne dagsats.
Det ytes barnetrygdlignende tillegg for hvert barn medlemmet forsørger, jf. ftrl. § 11-20 tredje ledd. Etter forskrift 13. desember 2017 nr. 2100 § 8 er dette 7020 kroner per barn per år. For barn som omfattes av uføretrygdens barnetrygdstillegg (0,4 G), ytes det etter ftrl. § 12-15 tredje ledd et høyere tillegg, men dette gjelder kun for mottakere av uføretrygd og er ikke relevant for AAP.
Barnetillegg etter ftrl. § 11-20 er inntektsprøvd etter ftrl. § 3-26. Dersom inntekten overstiger fastsatte grenser, faller retten til tillegget bort. Ektefelletillegg gis ikke, jf. trygdeforordningen art. 7 og 21 nr. 1.
Arbeidsavklaringspengene skal som hovedregel utbetales etterskuddsvis hver fjortende dag, jf. ftrl. § 22-10 sjuende ledd. Utbetalingen forutsetter at medlemmet har overholdt aktivitetskrav og meldeplikt. Dersom aktivitetsplikten ikke er oppfylt, kan utbetalingen holdes tilbake eller stanses.
Ytelsen er både pensjonsgivende og skattepliktig.
Særregler om venteperioder
Etter ftrl. § 11-13 første ledd kan det ytes arbeidsavklaringspenger til medlemmer som oppfyller vilkårene i ftrl. §§ 11-5 og 11-6. Det forutsettes i tillegg at meldeplikten etter § 11-10 og aktivitetspliktene etter §§ 11-7 og 11-9 er oppfylt.
Ytelsen kan også gis i visse venteperioder. Dette omfatter blant annet ventetid knyttet til utarbeidelse av aktivitetsplan før behandlingen igangsettes, jf. ftrl. § 11-16, ventetid i perioden som arbeidssøker, jf. § 11-17, og perioden mens søknad om uføretrygd er til behandling, jf. § 11-18. Disse bestemmelsene er ment å sikre kontinuitet i ytelsen når medlemmet ellers oppfyller vilkårene, men ikke er i aktiv behandling eller tiltak i øyeblikket.
Etter ftrl. § 11-13 første ledd kan det ytes arbeidsavklaringspenger til medlemmer som oppfyller vilkårene i ftrl. §§ 11-5 og 11-6. Det forutsettes i tillegg at meldeplikten etter § 11-10 og aktivitetspliktene etter §§ 11-7 og 11-9 er oppfylt.
Ytelsen kan også gis i visse venteperioder. Dette omfatter blant annet ventetid knyttet til utarbeidelse av aktivitetsplan før behandlingen igangsettes, jf. ftrl. § 11-16, ventetid i perioden som arbeidssøker, jf. § 11-17, og perioden mens søknad om uføretrygd er til behandling, jf. § 11-18. Disse bestemmelsene er ment å sikre kontinuitet i ytelsen når medlemmet ellers oppfyller vilkårene, men ikke er i aktiv behandling eller tiltak i øyeblikket.
Tilleggsstønader
Tilleggsstønader ved arbeidsrettede tiltak
Folketrygdloven kapittel 11A regulerer tilleggsstønader som kan gis ved gjennomføring av arbeidsrettede tiltak. Formålet med stønaden er å kompensere for nødvendige utgifter som oppstår i tilknytning til deltakelse i slike tiltak, jf. ftrl. § 11A-1. Ordningen ble skilt ut som eget kapittel fra og med 1. januar 2018.
Det finnes ingen egen definisjon av hva som utgjør et «arbeidsrettet tiltak» i kapittel 11A. Imidlertid fremgår det av forskrift 13. desember 2017 nr. 2100 at tiltakene må være sammenfallende med dem som omfattes av tiltaksforskriften. Dette innebærer at tiltaket må være godkjent etter forskrift 11. desember 2015 nr. 1598, og at det må foreligge vedtak etter arbeidsmarkedsloven. For å ha rett til stønad må tiltaket derfor være av en viss varighet og gjennomføres i regi av Nav eller annen godkjent instans.
Tilleggsstønader ved arbeidsrettede tiltak
Folketrygdloven kapittel 11A regulerer tilleggsstønader som kan gis ved gjennomføring av arbeidsrettede tiltak. Formålet med stønaden er å kompensere for nødvendige utgifter som oppstår i tilknytning til deltakelse i slike tiltak, jf. ftrl. § 11A-1. Ordningen ble skilt ut som eget kapittel fra og med 1. januar 2018.
Det finnes ingen egen definisjon av hva som utgjør et «arbeidsrettet tiltak» i kapittel 11A. Imidlertid fremgår det av forskrift 13. desember 2017 nr. 2100 at tiltakene må være sammenfallende med dem som omfattes av tiltaksforskriften. Dette innebærer at tiltaket må være godkjent etter forskrift 11. desember 2015 nr. 1598, og at det må foreligge vedtak etter arbeidsmarkedsloven. For å ha rett til stønad må tiltaket derfor være av en viss varighet og gjennomføres i regi av Nav eller annen godkjent instans.
Det er videre et vilkår at medlemmet er mellom 18 og 67 år, jf. ftrl. § 11A-2, og at vedkommende har fått arbeidsevnen nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, jf. ftrl. § 11A-3. Arbeidsevnen må være redusert med minst halvparten, men det aksepteres at reduksjonen skjer i en ikke uvesentlig grad, jf. rundskriv R11A-00. Rett til tilleggsstønad forutsetter samtidig rett til arbeidsavklaringspenger, men kan også gis til personer som mottar kvalifiseringsstønad, uføretrygd eller andre ytelser.
Tilleggsstønad kan gis til dekning av:
Utgifter til bøker og undervisningsmateriell, jf. ftrl. § 11A-4 første ledd.
Daglige reiser til og fra tiltak, jf. § 11A-4 andre ledd bokstav a.
Hjemreiser ved tiltak gjennomført utenfor bostedet, jf. bokstav b.
Flytting i forbindelse med tiltak, jf. bokstav c.
Tilsyn med barn eller pleie av andre familiemedlemmer, jf. bokstav d.
Boligutgifter knyttet til gjennomføring av tiltak, jf. bokstav e.
Utfyllende regler er fastsatt i forskrift 2. juli 2015 nr. 867. For eksempel kan det gis 400 kroner per måned for videregående opplæring og 800 kroner per måned for høyere utdanning. Tilleggsstønadsforskriften regulerer ikke stønad etter ftrl. kap. 11A alene, men også enkelte andre bestemmelser i loven.
Barnetillegg gis etter egne regler, og reguleres ikke i tilleggsstønadsforskriften. For 2025 er høyeste barnetillegg for AAP fastsatt til 37 kroner per barnsdag, som gir en årlig stønad på cirka 9 360 kroner per barn.
Stønaden ytes ikke dersom medlemmet får dekket samme utgift etter annen lovgivning, jf. ftrl. § 11A-5. Det er en subsidiær stønad som skal samordnes med øvrige ytelser medlemmet har rett til.
Tilleggsstønader er omfattet av EØS-retten og anses som kontantytelse etter trygdeforordningen. Medlemskapskravet i ftrl. kap. 11A må ses i sammenheng med art. 7 og 21 i forordningen. Det kreves ikke nytt medlemskap i norsk trygd dersom medlemmet har flyttet til en annen EØS-stat, forutsatt at vedkommende fortsatt er medlem i trygden etter forordningens bestemmelser. Sammenleggingsregelen i art. 6 kommer ikke til anvendelse, da det ikke stilles krav om forutgående medlemskapsperiode for å få rett til tilleggsstønad – det avgjørende er om medlemmet på søknadstidspunktet oppfyller de øvrige vilkårene i kapittel 11A.
Personskadeportalen 3.0
Personskadeportalen 3.0
Lexia Education AS | Legal tech
Stormyrvegen 22
2005 RÆLINGEN
Norge