Gå tilbake til hovedsiden
kap. 19 Inntekstap

Sykepenger

Utdypingsside til kap. 19 om inntektstaperstatning

Innledning

Sykepengeordningen er en grunnleggende inntektskompensasjonsordning innenfor velferdsretten, og er ofte det første tiltaket som trer i kraft ved arbeidsuførhet som følge av sykdom eller skade. I norsk trygderett er retten til sykepenger regulert i folketrygdloven kap. 8, og ytelsen spiller en sentral rolle i sikringen av økonomisk trygghet for personer som på grunn av medisinsk begrunnet nedsatt funksjonsevne ikke kan utføre sitt arbeid.

Ordningen er nærmere utformet med utgangspunkt i to overordnede hensyn. For det første skal sykepenger bidra til økonomisk trygghet i en overgangsperiode, der siktemålet er tilbakevending til arbeidslivet. For det andre skal ordningen stimulere til aktivitet og egeninnsats, blant annet gjennom krav om dokumentasjon, deltakelse i oppfølgingsplan og medisinsk behandling. Innenfor trygderettslige og erstatningsrettslige sammenhenger er sykepenger den ytelsen som i tid kommer nærmest skade- eller sykdomstidspunktet, og den har derfor ofte stor betydning for vurderingen av skadelidtes ervervshistorikk, aktivitetsnivå og økonomiske situasjon ved erstatningsutmålingen.

Regelverket om sykepenger inneholder detaljerte bestemmelser om både vilkår for rett til ytelsen, beregningsgrunnlag og varighetsbegrensninger. Det foretas et skille mellom arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og frilansere, men mange av hovedreglene er felles for alle tre grupper. Det er derfor hensiktsmessig først å gjennomgå de generelle vilkårene, før de gruppevise særreglene behandles.

Vilkår

Det doble tilknytningsvilkåret

Retten til sykepenger forutsetter at vedkommende er medlem av folketrygden og oppfyller visse minstekrav til inntekt og arbeidsforhold. I tillegg må det foreligge arbeidsuførhet som følge av sykdom eller skade. Disse grunnvilkårene følger av folketrygdloven §§ 8-1 til 8-4 og utgjør fundamentet for vurderingen av rett til ytelsen.

For å ha rett til sykepenger må medlemmet oppfylle et tilknytningskrav som består av to delvilkår.

Tilknytning til den norske folketrygden. For det første kreves det at vedkommende er medlem av folketrygden. Dette følger blant annet av ftrl. § 8-1, men medlemsbegrepet går igjen i en rekke andre bestemmelser i ftrl. kap. 8. Som hovedregel er personer bosatt eller i arbeid i Norge medlemmer i folketrygden, jf. punkt 1.6.2. Hensynet bak kravet er å hindre at personer som allerede er blitt arbeidsuføre uten forutgående tilknytning til Norge, skal kunne etablere rett til sykepenger gjennom tilflytting.

🔺 Klikk på play for å spille av videoen

Et annet sentralt krav fremgår av ftrl. § 8-9 første ledd: «[d]et er et vilkår for rett til sykepenger at medlemmet oppholder seg i Norge». Begrunnelsen har historisk vært at sykefraværet skal benyttes til å fremme helbredelse, samt at utenlandsopphold vanskeliggjør kontroll og oppfølging fra Nav. Samtidig åpner ftrl. §§ 2-5 og 2-8 for rett til sykepenger ved opphold i utlandet for personer som er pliktig eller frivillig medlem under slike opphold.

EØS-dimensjonen. Rett til sykepenger under opphold i andre EU/EØS-land følger av forordning (EF) nr. 883/2004. Ett av formålene med forordningen er å sikre eksport av kontantytelser, jf. art. 21 nr. 1. Et medlem av en trygdeordning skal kunne motta slike ytelser i samsvar med nasjonal lovgivning, selv ved opphold i annen medlemsstat. Dette bygger på reglene om lovvalg i artiklene 11 til 16. I hovedsak er det staten der vedkommende arbeider eller utøver næringsvirksomhet som er kompetent stat. Dersom vedkommende verken arbeider eller driver næringsvirksomhet, gjelder bostedsstatens lovgivning, jf. art. 11 bokstav e.

Konsekvensen for sykepenger er at personer som arbeider i Norge, men bor i annen EØS-stat, har rett til sykepenger fra folketrygden. Motsatt vil personer som bor i Norge, men arbeider i annen EØS-stat, ikke ha krav på sykepenger fra Norge. Spørsmålet om rett til ytelse i arbeidsstaten må da vurderes etter reglene i den staten.

Uttak og mobilitet. Mottak av sykepenger likestilles etter art. 11 nr. 2 med det å være i arbeid. Det betyr at en person som mottar sykepenger fra Norge, kan bosette seg i annen EØS-stat uten at dette i seg selv påvirker rettigheten. Hovedregelen om lex loci laboris innebærer at Norge forblir ansvarlig stat, også etter utflytting. Dersom personen imidlertid begynner å arbeide eller drive næringsvirksomhet i bosettingsstaten, kan det føre til at lovvalget endres.

Et praktisk eksempel gjelder mottakere av foreldrepenger som kombinerer ytelsen med deltidsarbeid i ny bostedsstat. Det samme gjelder personer med restarbeidsevne som ønsker å forsøke seg i arbeidslivet. Etter art. 13 og gjennomføringsforordningen art. 14 nr. 8 kan vedkommende i praksis arbeide inntil ca. 25 prosent i ny stat uten at Norge mister status som ansvarlig stat.

Endringer i ftrl. § 8-9. Ved lovendring 1. juni 2021 ble tredje ledd endret. Etter ny ordlyd kan medlemmet søke om sykepenger under utenlandsopphold i inntil fire uker i løpet av en tolvmånedersperiode. Det er et krav at «utenlandsoppholdet ikke vil være til hinder for planlagt aktivitet og behandling», samt at det «ikke vil hindre Arbeids- og velferdsetatens kontroll og oppfølging». Dette er nærmere omtalt i Prop. 104 L (2020–2021) s. 15–16 og Innst. 359 L (2020–2021) s. 2.

Det understrekes der at «EØS-avtalen medfører at opphold i andre EØS-land likestilles med opphold i Norge» for dem som omfattes av forordningen. Eksportabilitetsprinsippet er sentralt, jf. omtalen i punkt 2.2.3.3. Spørsmålet om adgang til å stille krav om forhåndsgodkjenning har vært omstridt, se blant annet NOU 2020: 9 Blindsonen, ESAs brev 11. mars 2020 og Arbeids- og sosialdepartementets svar 11. juni 2020.

I Nav-saken (HR-2021-1453-S) tok Høyesterett stilling til om vilkår om forhåndsgodkjenning i ftrl. § 11-3 er forenlig med EØS-retten. I avsnitt 139 konkluderte Høyesterett slik:

«Jeg forstår EFTA-domstolen slik at artikkel 21 utelukker vilkår om forhåndsgodkjenning som i folketrygdloven § 11-3 tredje ledd. Vilkåret om forhåndsgodkjenning for et medlem av trygdeordningen som bor eller oppholder seg i en annen EØS-stat, innebærer at det stilles ‘ytterligere vilkår’ eller særvilkår [...] i strid med utgangspunktet for tolkningen som EFTA-domstolen klargjør i avsnitt 143.»

Tilknytning til arbeidslivet. Retten til sykepenger er forbeholdt personer som har en viss arbeidsmessig forankring. Etter ftrl. § 8-3 andre ledd må medlemmet ha en årlig pensjonsgivende inntekt som minst tilsvarer 0,5 G. Med grunnbeløpet på 106 399 kroner (per januar 2022), utgjør dette en nedre grense på 53 200 kroner i årsinntekt. Alternativt kan ukeinntekten være over 1 023 kroner. Disse terskelverdiene innebærer at de fleste arbeidstakere, selv ved deltidsansettelser, omfattes av ordningen.

Personer som står helt uten arbeidsinntekt – slik som skoleelever, hjemmeværende og alderspensjonister – faller utenfor. Ordningen er ikke ment å omfatte grupper som ikke er inntektsaktive, da sykepenger nettopp skal kompensere for bortfall av løpende inntekter.

Inntekten må være pensjonsgivende. Kapitalinntekter, aksjeutbytte eller annen passiv inntekt faller utenfor vurderingen, fordi slike inntekter ikke bortfaller som følge av sykdom. Det er heller ikke avgjørende hvilken type inntektsgrunnlag man har – sykepenger ytes både ved inntekt fra arbeidstakerforhold, selvstendig næringsvirksomhet og frilansoppdrag. Derimot varierer reglene for beregning og ventetid etter hvilken gruppe medlemmet tilhører. Disse forskjellene behandles nærmere i punkt 6.3.3.

Fireukersregelen. Etter ftrl. § 8-2 første ledd kreves det at medlemmet har vært i arbeid i minst fire uker før arbeidsuførheten inntrådte. Kravet gjelder for både arbeidstakere og frilansere, og utgjør en betingelse som skal motvirke spekulativ tilgang til sykepenger ved inngåelse av kortvarige arbeidsforhold.

Fireukersregelen har særlig betydning for arbeidstakere som nylig har begynt i jobb, som sommervikarer og studenter. Den innebærer at det ikke ytes sykepenger dersom sykdom inntreffer før fire uker har gått, selv om øvrige vilkår er oppfylt.

Det foreligger visse unntak. Dersom en person har hatt sammenhengende arbeid i annen EØS-stat umiddelbart før vedkommende begynner i arbeid i Norge, kan opptjeningstiden etter forordning (EF) nr. 883/2004 art. 6 og gjennomføringsforordningen art. 12 medregnes. Dette innebærer at en person kan ha rett til sykepenger fra første dag i arbeid i Norge, dersom arbeidsperioden i annen EØS-stat godkjennes som opptjeningstid.

Likestilte ytelser i EØS. I henhold til art. 5 bokstav a i trygdeforordningen skal ytelser, inntekter og andre faktiske forhold vurderes likt på tvers av medlemsstatene. Dersom en person har mottatt ytelser i en annen EØS-stat som tilsvarer norsk sykepengeytelse, må Nav godta denne som opptjeningstid. Dette prinsippet innebærer at opptjening kan skje gjennom mottak av ytelser som er likestilt med arbeid.

Det understrekes at trygdeforordningen ikke harmoniserer de nasjonale reglene. Det er opp til hver medlemsstat å definere innholdet i egne rettigheter og plikter. Likevel er det et klart utgangspunkt at medlemsstatene må akseptere hverandres opptjening etter nasjonal rett, uten å kunne overprøve om vedkommende «burde» ha oppfylt vilkårene også etter norske regler.

Begrensning ved valg av trygdeland. Det følger av fortalen til forordningen, punkt 11, at en hendelse som finner sted i én medlemsstat, ikke automatisk kan gjøre en annen stat ansvarlig. Dette prinsippet innebærer at personer som får nedsatt arbeidsevne i en annen stat, ikke kan velge å fremme krav mot Norge basert på at folketrygden har mer gunstige regler.

Unntak for yrkesskade. Etter ftrl. § 8-55 bokstav a gjelder det et viktig unntak fra fireukersregelen: Dersom arbeidsuførheten skyldes yrkesskade, faller kravet bort. Dette innebærer at sykepenger kan ytes fra første arbeidsdag dersom skaden skjer i yrkessammenheng. Denne særfordelen er nærmere regulert i ftrl. kap. 13, og omtales i punkt 6.6. Sammenleggingsreglene i EØS-retten kommer i utgangspunktet ikke til anvendelse ved vurderingen av om det foreligger en yrkesskade etter norsk rett.

Aldersvilkåret

Ftrl. kap. 8 oppstiller ingen uttrykkelig nedre aldersgrense for rett til sykepenger.
En slik grense følger imidlertid av lovens system og framtrer når man ser sammenhengen med ftrl. § 3-15 tredje ledd. Etter denne bestemmelsen er det kun mulig å få godskrevet inntekt som pensjonsgivende fra og med det året personen fyller 13 år. Siden pensjonsgivende inntekt er en forutsetning for å ha rett til sykepenger, vil 13 år dermed danne en nedre grense.

Personer mellom 67 og 70 år kan få sykepenger i opptil 60 dager etter ftrl. § 8-3 første ledd tredje punktum, § 8-12 fjerde ledd og § 8-51 tredje ledd. Personer som har fylt 70 år, kan ikke få sykepenger, jf. ftrl. § 8-3 første ledd andre punktum. Da er man normalt over i alderspensjon.

🔺 Klikk på play for å spille av videoen

Det medisinske vilkåret (skade eller sykdom)

For å ha rett til sykepenger må medlemmet være arbeidsufør på grunn av funksjonsnedsettelse som klart skyldes «sykdom eller skade», se ftrl. § 8-4 første ledd første punktum. Utenfor faller arbeidsuførhet som følge av sosiale eller økonomiske problemer og liknende, se f.eks. § 8-4 første ledd andre punktum. Det medisinske vilkåret er nærmere beskrevet i punkt 6.2.1. Her skal det gis enkelte presiseringer og eksempler relatert til sykepengeytelsen.

Nav har behandlet flere saker om retten til sykepenger i forbindelse med dødsfall i nær familie. Ankenemnda legger vekt på om arbeidstakeren selv har begrunnet fraværet med dødsfallet, eller om begrunnelsen har vært egen sykdom i forbindelse med dødsfallet. Videre legges det vekt på om det foreligger sykmelding fra lege, men det er ikke alltid at legerklæringer tillegges avgjørende vekt.

🔺 Klikk på play for å spille av videoen

Som eksempel fra praksis kan nevnes Sorgreaksjon (AN-2012-136). Spørsmålet var om en voksen kvinne hadde rett til sykepenger etter å ha vært borte fra arbeidsplassen i rundt en uke i forbindelse med dødsfall i nær familie. Ankenemnda besvarte dette avkreftende og uttalte at «det følelsesmessige behovet for å være borte fra arbeidet i en slik situasjon vanligvis måtte regnes som en naturlig reaksjon, og ikke som sykdom». Nemnda åpnet imidlertid for unntak i bestemte situasjoner, men da kombinert med et skjerpet beviskrav:

Den psykiske påkjenningen ved en slik situasjon vil imidlertid i enkelte tilfeller kunne bli så belastende at tilstanden fører til sykdom i medisinsk forstand. I slike tilfeller stilles det ekstra strenge krav til klarhet i de medisinske opplysningene for at arbeidsuførheten skal anses å skyldes sykdom.

Det er et sentralt prinsipp at sykdommens årsak er uten betydning for rett til sykepenger. Dette har lovgiver strukket så langt at også selvforskyldte sykdommer gir rett til sykepenger. Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden har behandlet flere saker hvor arbeidstakere er blitt skadet i beruset tilstand, for eksempel under slagsmål på «lokalet» lørdag kveld. Arbeidsgiverne har ofte hevdet at de ikke hadde plikt til å betale sykepenger i slike tilfeller, men uten å få medhold.

En generell regel om at retten til sykepenger bortfaller når sykdommen kan tilbakeføres til vedkommendes egen medvirkning, ville kunne føre til rettspolitiske dilemmaer og rettstekniske problemer: Hvordan skulle man vurdere skader og sykdommer relatert til idrett, uvettig bilkjøring, tobakk, uheldige kost- og livsvaner mv.? Det ville bli vanskelig å trekke en grense mellom «verdige og uverdige» syke.

Når en person først er blitt syk, er rettsstillingen en annen: Retten til sykepenger kan falle bort dersom vedkommende «uten rimelig grunn nekter å ta imot tilbud om behandling, rehabilitering, tilrettelegging av arbeid og arbeidstrening eller arbeidstiltak», se ftrl. § 8-8 tredje ledd. Det samme gjelder hvis vedkommende unnlater å rette seg etter legens råd eller opptrer på en måte som kan forverre helsetilstanden, se ftrl. § 21-8 andre ledd. Bestemmelsen kan for eksempel benyttes overfor alkoholikere som ikke følger legens råd om å slutte å drikke, eller som ellers er helsemessig skadesløse. Som et annet eksempel kan nevnes en mann med gipset bein som dro til «lokalet» lørdag kveld, tok seg en dram og svingte seg i dansen.

Etter ftrl. § 8-4 tredje ledd kan sykepenger tilstås uten at de ovenfor beskrevne kriteriene er innfridd. Konsekvensen er at det i visse tilfeller kan ytes sykepenger selv om ett eller flere av vilkårene om sykdom, funksjonsnedsettelse, arbeidsuførhet og årsakssammenheng ikke er oppfylt. Etter ftrl. § 8-4 andre ledd bokstav a foreligger det rett til sykepenger når vedkommende er innlagt i en godkjent helseinstitusjon. Etter regelen i bokstav b foreligger det rett til sykepenger når «legen erklærer at behandling nødvendiggjør at vedkommende må være borte fra arbeidet». Arbeids- og velferdsdirektoratet understreker i rundskriv R08-00 at denne bestemmelsen retter seg mot situasjoner der det er «nødvendig av hensyn til behandlingen» at vedkommende ikke arbeider med en del av den dagen. Regelen i bokstav c anviser rett til sykepenger når vedkommende deltar i et arbeidsrettet tiltak. Vedkommende må da oppfylle vilkårene for arbeidsavklaringspenger etter ftrl. kap. 11.

Sykepengene utgjør imidlertid oftest et høyere beløp enn en arbeidsavklaringsytelse. Regelen i bokstav g gir rett til sykepenger når arbeidsuførheten skyldes svangerskapsavbrudd, enten det er spontant eller provosert abort. Sykepenger kan bare ytes til den som er arbeidstaker og på grunn av egen sykdom.

Utdypingsmodul:

– noen tilleggsmerknader om etterarbeider

For deg som ønsker å zoome enda litt inn – et jurdisk, sammen satt og dynamisk begrep

Et juridisk begrep
Retten til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd er betinget av at medlemmet oppfyller medisinske vilkår. For sykepenger må det foreligge en skade eller sykdom etter folketrygdloven § 8-4, mens de andre ytelsene stiller krav om «skade, sykdom eller lyte», jf. §§ 11-5 og 12-6. Dette omtales som det medisinske vilkåret. Sykdomsbegrepet i folketrygden er et juridisk begrep, som må fastlegges gjennom tolkning av lovtekster, forarbeider, praksis og juridisk teori. Selv om medisinske lærebøker og diagnosesystemer kan spille en rolle, er de ikke avgjørende. Det finnes ikke én autoritativ definisjon, og begrepet er derfor sammensatt og kontekstavhengig.

Elementene i sykdomsbegrepet – sammensatt vurdering
Det trygderettslige sykdomsbegrepet bygger på både et teoretisk (medisinsk og forskningsbasert) og et praktisk (klinisk) perspektiv. Folketrygdloven § 12-6 andre ledd første punktum peker på at det skal legges til grunn et «vitenskapelig basert sykdomsbegrep, som i tillegg er alminnelig anerkjent i medisinsk praksis». Dette innebærer at sykdom må anerkjennes av medisinsk vitenskap og være vanlig akseptert blant leger. Samtidig må man også se hen til hva folk flest oppfatter som sykdom, og ikke minst til hvordan Nav faktisk praktiserer regelverket. Rundskriv R08-00 til § 8-4 uttrykker at det er praksis i forvaltningen, ikke nødvendigvis legens mening, som er avgjørende.

Dynamisk vilkår – behov for oppdateringer
Sykdomsbegrepet har et dynamisk preg og varierer med tid, sted, kultur og behandlingsmuligheter. Endringer i sykdomsoppfatninger skjer ofte gjennom forskningsbasert utvikling og nye medisinske prioriteringer. Dette ble forutsatt allerede i forarbeidene til folketrygdloven i 1960 og senere videreført. Et eksempel er at tilstander som tidligere ble regnet som sykdom, som psykopati, alkoholisme og narkomani, etter hvert ble unntatt fra sykdomsbegrepet som grunnlag for rett til trygdeytelser. Disse endringene ble nedfelt i Trygderettens praksis gjennom prinsippavgjørelser og reflektert i Navs rundskriv.

Presiseringer av sykdomsbegrepet
Det trygderettslige sykdomsbegrepet favner både fysiske og psykiske lidelser. Blant fysiske tilstander nevnes bruddskader, fallulykker, kreft, epilepsi og multippel sklerose (MS), mens psykiske lidelser omfatter blant annet angst, depresjon, posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og schizofreni. For å oppfylle det medisinske vilkåret må det kunne påvises en reell lidelse, ofte gjennom legeundersøkelser og objektive funn. Likevel kan subjektive symptomer, som utmattelse eller smerter, i noen tilfeller være tilstrekkelig dersom de er godt dokumentert.

Avgrensning mot normaltilstander og sosiale forhold
Sykdomsbegrepet må avgrenses mot normaltilstander som ikke er alvorlige nok til å gi rett til trygdeytelser. Eksempler på slike tilstander er vanlig tretthet, svakhetsfølelse og generell uopplagthet. Det må også trekkes en grense mot sosiale og økonomiske problemer, som arbeidskonflikter, samlivsbrudd, gjeld eller dårlig arbeidsmiljø. Ifølge folketrygdloven § 8-4 første ledd andre punktum gir slike forhold ikke rett til sykepenger. Den samme begrensningen er gjentatt i § 12-6 for arbeidsavklaringspenger.

Sekundære diagnoser og sammenheng med årsakskravet
I noen tilfeller kan sykdommen være sekundær, det vil si at den oppstår som følge av livsbelastninger eller sosiale forhold. Da må det vurderes om sykdommen likevel utgjør en medisinsk hovedårsak eller en vesentlig årsak, avhengig av hvilken ytelse det søkes om. For sykepenger stilles det ofte krav om at sykdommen er den viktigste årsaken til arbeidsuførheten, mens det for arbeidsavklaringspenger holder at den er en vesentlig medvirkende årsak. Ved psykososiale lidelser reises spørsmålet om årsaken primært er medisinsk eller sosial.

Et relativt sykdomsbegrep – diagnoseteori og symptomteori
Sykdomsbegrepet rommer både en diagnosebasert og en symptomorientert tilnærming. Holgersen har utviklet begrepet «symptomteorien», hvor det avgjørende er pasientens symptomer, og ikke nødvendigvis en spesifikk diagnose. Dette gir rom for at subjektive plager kan kvalifisere som sykdom. Kjønstad og andre har derimot fremhevet «diagnoseteorien», som krever en objektivt fastslått og anerkjent diagnose for å gi rett til ytelser. Denne tilnærmingen bygger på medisinsk presisjon og rettssikkerhet. Nyere trygderettspraksis viser imidlertid en gradvis overgang fra symptomorientering i en innledende fase til krav om diagnose i senere faser. Et eksempel er Østbø-dommen (RG 1999 s. 1515), der retten uttalte at det ikke var uvanlig å innvilge sykepenger på grunnlag av symptomer og plager før en diagnose er fastslått.

Relativitet og beviskrav
Det trygderettslige sykdomsbegrepet er relativt og avhenger blant annet av sykdommens stadium og hvilken ytelse det søkes om. Det stilles ulike beviskrav for sykepenger og uføretrygd. Både lovgivning og praksis legger til grunn at jo lengre og mer varig ytelsen er, desto høyere må bevisbyrden være. Symptomer som er tilstrekkelige i starten, må etter hvert etterprøves, dokumenteres og eventuelt underbygges med diagnoser for at retten til ytelsen skal opprettholdes.

Arbeidsuførhet

Et grunnleggende vilkår for rett til sykepenger er at vedkommende har fått sin arbeidsevne redusert som følge av sykdom eller skade. Dette følger av folketrygdloven § 8-4 første ledd. Etter § 8-13 første ledd kan det ytes sykepenger ved en uføregrad ned til 20 prosent. Det er dermed et krav om at arbeidsevnen er nedsatt med minst 20 prosent, og vurderingen knyttes til dette terskelkravet. I praksis anvendes inntektsreduksjon som målestokk ved vurderingen av om vilkåret om arbeidsevnenedsettelse er oppfylt.

I Deltidsarbeider-dommen tok Høyesterett stilling til et tilfelle der en kvinne var ansatt i to deltidsstillinger og ble delvis sykmeldt fra den ene. Den samlede arbeidstiden ble redusert med 20 prosent, men inntektsreduksjonen utgjorde kun om lag 18 prosent grunnet lønnsnivået i stillingene. Spørsmålet var om arbeidsevnen kunne anses som tilstrekkelig nedsatt. Høyesterett konstaterte at det avgjørende etter folketrygdloven § 8-13 første ledd, sammenholdt med graderingsregelen og utmålingsregelen i henholdsvis andre og tredje ledd, er reduksjonen i inntekt. Domstolen fravek dermed tidligere praksis og rundskriv som hadde lagt til grunn at arbeidstid alene kunne være avgjørende. Det ble trukket en klar grense ved 20 prosent inntektsreduksjon.

🔺 Klikk på play for å spille av videoen

Yrkesmessig utførelse og evne til inntektsgivende arbeid
Ved vurderingen av om arbeidsevnen er tilstrekkelig nedsatt, skal det tas utgangspunkt i medlemmets evne til å utføre sitt vanlige inntektsgivende arbeid. Det er ikke avgjørende om vedkommende faktisk har forsøkt å skaffe seg ny inntekt, men hvorvidt sykdommen gjør det urimelig å forvente at vedkommende skal fortsette i sitt opprinnelige arbeid. Sykepengeordningen er med andre ord innrettet på en beskyttelse av evnen til yrkesutøvelse, ikke faktisk yrkesutøvelse.

Reorientering mot annet arbeid – vurdering av evne og plikt
Over tid vil det kunne oppstå en plikt til å vurdere overføring til annet arbeid. Etter folketrygdloven § 8-7 fjerde og femte ledd må det foretas en individuell vurdering av i hvilken grad det er mulig for medlemmet å komme tilbake i arbeid, eventuelt ved skifte av yrke. Denne vurderingen har sammenheng med hensynet til rehabilitering og begrensning av varig trygdeytelse. Plikten skal også ses i lys av det generelle prinsippet om at medlemmet må søke å gjenvinne arbeidsevnen dersom det er mulig.

Meldeplikt ved bortfall av evne til tidligere arbeid
Dersom det konstateres at medlemmet ikke lenger har helsemessig kapasitet til å utføre sitt tidligere arbeid, men fortsatt kan utføre annet arbeid, skal sykepenger som hovedregel opphøre. Medlemmet må da melde seg for Nav for vurdering etter bestemmelsene om yrkesrettet aktivitet. Dette følger av folketrygdloven § 5-5 andre ledd. Formålet med denne meldeplikten er å forhindre at vedkommende forblir i en passiv tilstand uten arbeidsrettet oppfølging, og å legge til rette for eventuell overgang til andre ytelser eller tiltak.

Aktivitetsvilkåret

Myndighetene og arbeidslivets aktører har de senere årene lagt stor vekt på å følge opp personer som mottar sykepenger. Målet er å skape et inkluderende arbeidsliv. Det anses som viktig at den sykmeldte er mest mulig aktiv og har god kontakt med arbeidsgiver, lege og Nav. For å forhindre langtidsfravær og varig uførhet er det derfor satt i verk flere tiltak, hjemlet i et fragmentert regelverk.

Plikter for den sykmeldte og arbeidsgiver
Den sykmeldte må gi opplysninger til arbeidsgiver og Nav om egen funksjonsevne, og bidra til at det iverksettes hensiktsmessige tiltak, for eksempel tilrettelegging eller utprøving. Dette følger av folketrygdloven § 8-8 første ledd første punktum, jf. § 21-3. I tillegg har medlemmet plikt til å bidra til utarbeiding og gjennomføring av oppfølgingsplaner og dialogmøter, jf. aml. § 4-6 og ftrl. § 8-7. Arbeidsgiver har plikt til å utarbeide og følge opp slike planer, jf. § 25-2. Bedriftens tiltak nevnes også i ftrl. § 8-6.

🔺 Klikk på play for å spille av videoen

Tiltak og aktivitetsplikt
Hvis den sykmeldte kan utføre noen arbeidsoppgaver etter tilrettelegging, kan det benyttes graderte sykepenger, jf. § 8-13. Sykmeldte har dessuten plikt til å ta imot tilbud om behandling og rehabilitering, jf. § 8-8 tredje ledd. En sentral side av aktivitetsplikten er deltakelse i aktivitet, jf. § 8-8 andre ledd og § 8-7 første ledd, samt arbeidsmiljøloven § 4-6. Aktivitet skal igangsettes så tidlig som mulig og senest innen åtte uker. Unntak gjelder ved klare medisinske grunner eller andre hindringer.

Endringer i 2021
I juni 2021 ble aktivitetsplikten flyttet fra § 8-8 andre ledd til § 8-4 andre ledd. Formålet var å samordne regelverket bedre. Navs rundskriv gir nærmere anvisning på hvordan aktivitetsplikten skal følges opp. De mange bestemmelsene og aktørene (arbeidsgiver, lege, Nav) gjør systemet sammensatt og omtales ofte som et «lappeteppe». IA-avtalene mellom myndigheter og organisasjoner supplerer med egne oppfølgingsrutiner.

EØS-rettens betydning for aktivitetsplikten
Et krav om at den sykmeldte må oppholde seg i Norge kan komme i konflikt med retten til fri bevegelighet i EØS, jf. trygdeforordningen art. 7 og art. 21 nr. 1. Et slikt krav gjelder ikke bare fysisk opphold i Norge, men ethvert krav om fysisk tilstedeværelse knyttet til oppfølging eller behandling. EØS-retten anerkjenner slike inngrep som legitime bare hvis de er nødvendige og forholdsmessige.

Behandling i utlandet og fysisk tilstedeværelse
Forpliktelser som innebærer at den sykmeldte må møte til behandling eller delta i tiltak i Norge må vurderes opp mot hensynet til fri bevegelighet. EFTA-domstolen har i sak E-8/20 slått fast at tiltak må vurderes etter nødvendighet og ikke innebære uforholdsmessige inngrep. Et tiltak som krever fysisk nærvær må derfor være berettiget i formål og omfang, og tillatt etter EØS-retten.

Grensegang mot helsehjelp i utlandet
En sykmeldt kan ønske å gjennomføre behandling i en annen EØS-stat. Hvis vedkommende flytter dit etter å ha blitt syk, må trygdeetatene vurdere hvilken stats regelverk som gjelder. Hovedregelen er at behandling dekkes i Norge, men pasientrettighetsdirektivet kan gi rett til behandling i andre EØS-stater. I saken Bygningsarbeider (TRR-2017-2148) ble avslag på arbeidsavklaringspenger for en svensk statsborger som flyttet til Sverige omgjort. Trygderetten mente at aktivitetsplikten var oppfylt fordi behandlingen foregikk i Sverige.

Konklusjon om geografisk plassering
For personer som bor i Norge gjelder som hovedregel at behandling skal skje her, med mindre annen EØS-rett gir grunnlag for behandling i et annet land. Dermed kan Nav ikke automatisk avslå rett til sykepenger eller arbeidsavklaringspenger kun fordi behandling skjer i utlandet. Avgjørende er om aktivitetsplikten reelt sett er oppfylt.

Utmåling

Sykepenger ytes på grunnlag av et fastsatt sykepengegrunnlag, jf. folketrygdloven § 8-10. Sykepengegrunnlaget knytter seg i alle tilfeller til tidligere inntekt, men beregningsmetoden varierer avhengig av om medlemmet er arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende eller frilanser.

Arbeidstakere

Sykepengenes størrelse
Sykepenger til arbeidstakere utgjør 100 prosent av den bortfalte arbeidsinntekten, jf. ftrl. § 8-16 første ledd. Sykepengegrunnlaget fastsettes med utgangspunkt i tidligere inntekt og beregnes som månedlig inntekt omregnet til årsinntekt, jf. ftrl. § 8-30 første ledd. Dersom inntekten varierer med mer enn 25 prosent fra inntektsåret til de to siste månedene, kan grunnlaget skjønnsmessig fastsettes, jf. ftrl. § 8-30 andre ledd.

🔺 Klikk på play for å spille av videoen

Fastsettingen er regulert i ftrl. §§ 8-28 og 8-29. Etter ftrl. § 8-28 tredje ledd bokstav a fastsettes inntekten på grunnlag av de tre siste kalendermånedene før arbeidsuførheten inntraff, forutsatt at inntekten er korrekt rapportert. Dersom inntekten i denne perioden er unormalt lav eller høy, eller det foreligger ufullstendig rapportering, kan det benyttes lengre referanseperioder. A-ordningen gir relevante inntektsopplysninger fra Nav, Skatteetaten og Statistisk sentralbyrå. Overtid inngår som hovedregel ikke i sykepengegrunnlaget med mindre den er pålagt eller regelmessig utført, jf. ftrl. § 8-29 fjerde ledd.

Ved delvis sykmelding gis graderte sykepenger i samsvar med reduksjonen i arbeidsevne, forutsatt at den er minst 20 prosent, jf. ftrl. § 8-13. Sykepengegrunnlaget justeres deretter i tråd med graden av inntektsbortfall.

Sykepenger ytes kun for den delen av inntekten som tilsvarer inntil seks ganger grunnbeløpet, jf. ftrl. § 8-10 andre ledd. Med et grunnbeløp på 130 160 kroner utgjør dette et øvre sykepengegrunnlag på 780 960 kroner.

Internasjonale forhold og EØS-rett
Trygdeforordningen artikkel 21 nr. 2 fastsetter at ytelser skal utmåles på grunnlag av gjennomsnittsinntekten i den kompetente staten. Dersom vedkommende bare har opptjent inntekt i Norge en kort periode før sykmelding, vil sykepengegrunnlaget kunne bli lavt. Dette kan oppstå særlig for EØS-borgere med kortvarig tilknytning til Norge. Som påpekt i NOU 2021: 8 s. 115 kan det føre til lavere ytelser enn hva som ville vært tilfellet i hjemstaten.

Dersom vedkommende har vært yrkesaktiv i flere EØS-stater før sykmeldingstidspunktet, skal også inntekt fra andre stater inngå i grunnlaget, jf. trygdeforordningen art. 13 nr. 5. I slike tilfeller må det gjøres unntak fra kravene i ftrl. § 8-29 om at inntekten skal være innberettet i Norge. Formålet er å ivareta prinsippet om sammenhengende opptjening og rettferdig ytelsesfastsettelse.

Skatteplikt og pensjonsopptjening
Sykepenger anses som skattepliktig inntekt etter skl. § 5-10 bokstav c nr. 2 og gir rett til pensjonsopptjening, jf. skatteloven § 12-2 bokstav a og § 5-10 bokstav c.

Arbeidsgiverperiode
De første 16 dagene av sykmeldingsperioden dekkes av arbeidsgiver, jf. ftrl. §§ 8-18 og 8-19. Retten til sykepenger i arbeidsgiverperioden forutsetter at arbeidstakeren har vært ansatt i minst to måneder, jf. ftrl. § 8-24 første ledd. De tre første fraværsdagene kan dokumenteres med egenerklæring. Fra og med fjerde dag kreves legeerklæring, jf. ftrl. § 8-24 sjette ledd første punktum.

Sykepenger i arbeidsgiverperioden utbetales også for fraværsdager hvor det ikke foreligger lønnsplikt, eksempelvis ved vakter og lignende, jf. ftrl. § 8-18 fjerde ledd. Dette gjelder selv om det ikke er inngått avtale om fast arbeidstid.

Retten til sykepenger opphører ved oppsigelse eller ved avsluttet arbeidsforhold, jf. ftrl. § 8-18 femte ledd. Det må foreligge en faktisk og rettslig sammenheng mellom sykmeldingstidspunktet og oppsigelsen. Dersom begge er lovlige og sykmeldingen kom først, kan retten til sykepenger likevel opprettholdes.

Fritak og forsikring for arbeidsgivere
Dersom arbeidstakeren har kronisk eller langvarig sykdom, kan arbeidsgiver søke om fritak for plikten til å betale sykepenger i arbeidsgiverperioden, jf. ftrl. § 8-20 første ledd. Det samme gjelder ved svangerskapsrelaterte sykdommer, jf. ftrl. § 8-20 andre ledd.

Arbeidsgivere kan tegne forsikring for å få refundert sykepenger i arbeidsgiverperioden, jf. ftrl. § 8-21. Ordningen gjelder dersom den samlede lønnsutgiften for de ansatte overstiger 25 ganger grunnbeløpet. Med G på 130 160 kroner utgjør dette 3 254 000 kroner. Refusjonsordningen må være godkjent av Nav.

Sykepenger fra folketrygden
Etter arbeidsgiverperioden overtar folketrygden utbetalingsansvaret, jf. ftrl. § 8-11. Sykepenger fra trygden beregnes på samme grunnlag og kan ytes i inntil 248 dager, jf. ftrl. § 8-12 første ledd. Ytelsen omfatter også lørdager og søndager, som legges til arbeidsgiverperioden ved beregning av samlet stønadsperiode.

Retten til sykepenger faller bort dersom medlemmet har vært uten arbeid i mer enn 26 uker før sykmelding, jf. ftrl. § 8-12 tredje ledd. Det gjelder særlige unntak ved flytting mellom EØS-stater. I slike tilfeller skal retten vurderes i lys av trygdeforordningen, herunder art. 12 nr. 2 og art. 6.

Eksempelvis vil en person som har vært 50 prosent sykmeldt og 50 prosent i arbeid i én stat over en periode på 13 uker, kunne ha opparbeidet rett til sykepenger i en annen EØS-stat.

Selvstendig næringsdrivende

Som selvstendig næringsdrivende regnes den som for egen regning og risiko driver vedvarende virksomhet med formål om å oppnå overskudd, jf. ftrl. § 1-10.

Til selvstendig næringsdrivende ytes det sykepenger fra folketrygden med 80 prosent av arbeidsinntekten, jf. ftrl. § 8-34 første ledd. Inntektsgrunnlaget fastsettes som hovedregel på grunnlag av gjennomsnittet av den pensjonsgivende årsinntekten for de tre siste årene slik den fremgår av ligningen, jf. ftrl. § 8-35. Det ytes ikke sykepenger for inntekt som overstiger seks ganger grunnbeløpet, jf. ftrl. § 8-10 andre ledd. Med G på 130 160 kroner utgjør dette et maksimalt sykepengegrunnlag på 780 960 kroner.

Dersom inntektsgrunnlaget må fastsettes ved skjønn, jf. ftrl. § 8-35 tredje ledd, kan det oppstå vanskeligheter med å fastslå hvilken inntekt personen ville hatt dersom vedkommende ikke hadde blitt arbeidsufør. Et eksempel finnes i Trygderettens praksis, der det ble vist til saken Internasjonal skatterådgiver (TRR-2015-666).

Det er fastsatt egne regler for kombinasjonsinntekter. Dersom en person har både selvstendig næringsvirksomhet og arbeidsforhold, gjelder særskilte bestemmelser, jf. ftrl. § 8-41. Supplerende regler finnes i ftrl. §§ 8-42 og 8-43.

Bestemmelsene i trygdeforordningen artikkel 21 nr. 2 om beregning av kontantytelser ved sykdom gjelder tilsvarende for selvstendig næringsdrivende. Det innebærer at kun opptjent inntekt i kompetent stat kan inngå i grunnlaget, og at opptjening fra flere EØS-stater må koordineres ved utmålingen.

Sykepenger til næringsdrivende ytes først etter at det har gått 16 dager etter at vedkommende har meldt fra til Nav og levert legeerklæring, jf. ftrl. § 8-34 fjerde ledd og § 8-7. Dette kalles ventetid, og det utbetales ikke sykepenger for dager før ventetiden er utløpt.

Selvstendig næringsdrivende kan inngå frivillig tilleggsforsikring mot særskilt premie for å oppnå høyere kompensasjonsgrad, jf. ftrl. § 8-36. Tre alternativer foreligger. Etter første alternativ kan det ytes sykepenger med 80 prosent av inntektsgrunnlaget fra første fraværsdag (bokstav a). Etter annet alternativ kan sykepengene utgjøre 100 prosent fra sykedag 17 (bokstav b). Etter tredje alternativ kan det ytes 100 prosent sykepenger fra første sykedag, men da med trinnvis egenandel: 2,0 prosent av forventet inntekt for første år, 2,6 prosent for annet år og 9,5 prosent fra og med det tredje året. Dette gir adgang til full dekning allerede fra første fraværsdag, forutsatt at premien er betalt og forsikringen godkjent av Nav.

Frilansere

Begrepet frilanser er legaldefinert i ftrl. § 1-9. En frilanser er en person som påtar seg oppdrag for andre (oppdragsgivere) uten å være i tjenesteforhold (arbeidstaker) og uten å drive selvstendig næringsvirksomhet. Dette gjelder eksempelvis utøvende kunstnere og journalister, og benevnes ofte som «oppdragstakere».

I praksis kan det være vanskelig å trekke klare grenser mellom frilansere og arbeidstakere. Arbeidstakere utfører arbeid i andres tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse, mens frilansere leverer et resultat etter avtale. Avgrensningen beror på en konkret helhetsvurdering. Momenter som kan tale for at en person må regnes som arbeidstaker er:

  1. at det foreligger arbeidsavtale eller ansettelsesforhold

  2. at vedkommende stiller sin arbeidskraft og kompetanse til disposisjon for en annen

  3. at arbeidet utføres uten selvstendig risiko eller bruk av egne hjelpemidler

  4. at det utøves under oppdragsgivers ledelse og kontroll

  5. at vedkommende bruker oppdragsgivers lokaler og utstyr

  6. at oppdragsgiver har ansvaret for resultatet

  7. at det foreligger fast avtalt vederlag som timebetaling eller månedslønn

Domstolene har behandlet tilfeller der frilansere har krevd å bli vurdert som arbeidstakere, blant annet i tilknytning til omsorgsarbeid i større virksomheter, jf. Stendi AS (LB-2019-184977).

Frilansere kan ha kombinerte inntekter, eksempelvis fra frilansvirksomhet og arbeidsforhold. I slike tilfeller gjelder ftrl. § 8-40. Andre relevante bestemmelser er ftrl. §§ 8-42 og 8-43.

Det kan også være vanskelig å skille frilansere fra selvstendig næringsdrivende, særlig når vedkommende utfører arbeid på egen regning og risiko. Vurderingen må bygge på om virksomheten er av et visst omfang, drives fra faste lokaler, innebærer økonomisk risiko og skjer for egen regning. Hvis disse vilkårene er oppfylt, skal personen klassifiseres som næringsdrivende.

Frilanserbegrepet ble utdypet i Ordfører-dommen (HR-2016-589-A), hvor Høyesterett tok stilling til om en ordfører skulle regnes som arbeidstaker etter ftrl. § 1-8 eller som frilanser etter ftrl. § 1-9. Det ble konkludert med at ordføreren var frilanser, og kommunen hadde derfor ikke krav på refusjon av utbetalt godtgjørelse i sykepengeperioden.

Frilansere har rett til sykepenger fra folketrygden med 100 prosent av arbeidsinntekten fra og med 17. sykedag, jf. ftrl. § 8-38. Det ytes ikke sykepenger for inntekt utover seks ganger grunnbeløpet, jf. ftrl. § 8-10. Med G på 130 160 kroner utgjør det øvre inntektsgrunnlaget 780 960 kroner.

Frilansere kan tegne frivillig trygd for de første 16 dagene, jf. ftrl. § 8-39 første ledd. Premien for slik forsikring er 3,1 prosent av inntekten.

Spør ChatGPT

Kort om institusjonelle og prosessuelle forhold

Institusjonelle aktører

Behandlingen av sykepengesaker involverer fire sentrale institusjoner: trygdemedlemmet, arbeidsgiver, lege og Nav. Disse utgjør det som i undervisningsmaterialet omtales som «aktør-trekanten»Lysbilder:

  • Nav er ansvarlig for saksforberedelse, vedtaksfatting, oppfølging og eventuelt klagebehandling.

  • Arbeidsgiver har plikter i arbeidsgiverperioden, herunder utbetaling av sykepenger og gjennomføring av dialogmøter.

  • Lege fungerer som medisinsk sakkyndig og utsteder sykmelding og legeerklæring.

  • Trygdemedlemmet er den som søker sykepenger og skal bidra med dokumentasjon og medvirkning i oppfølging.

🔺 Klikk på play for å spille av videoen

Saksbehandlingsnivåene i forvaltningen
Behandlingen starter normalt ved det lokale Nav-kontoret, som forbereder saken. Deretter fatter Nav Forvaltning vedtak. Dersom medlemmet klager, behandles saken av Nav Klageinstans. Neste trinn er Trygderetten. Eventuelle rettslige spørsmål kan bringes inn for de ordinære domstoleneLysbilder (notatversjon….

Spesialorgan – Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden
I saker som gjelder sykepenger i arbeidsgiverperioden, behandles klagen av en særskilt ankenemnd. Dette gjelder for eksempel spørsmål om rett til sykepenger i de første 16 dagene ved tvist mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.

Prosessuelle forhold – bevis og dokumentasjon
Vilkåret om sykdom skal sannsynliggjøres. Bevisvurderingen skjer etter prinsippet om fri bevisvurdering, jf. tvisteloven § 21-2 første ledd. Tilsvarende prinsipp gjelder etter trygderettsloven 1966 § 15. Følgende bevismidler er relevante:

  • Legeerklæringer fra behandlende lege

  • Egenerklæringer (typisk for de tre første fraværsdagene)

  • Medlemmets egne forklaringer

Det er viktig å merke seg at verken Nav eller Trygderetten er bundet av legeerklæringene, men de utgjør sentrale premissleverandører i vurderingen. Bevisenes vekt vil avhenge av kvalitet, relevans og dokumentasjonsgrunnlag.

Sammendrag
Sykepengeordningen er ikke bare et regelsett, men et forvaltningssystem med flere involverte aktører og kontrollmekanismer. Saksbehandlingen følger en trinnvis prosess fra lokal forberedelse til sentral klagebehandling og eventuell rettslig overprøving. Rettssikkerhet og forholdet mellom medisinsk vurdering og juridisk avgjørelse står sentralt i den institusjonelle strukturen.