Lovrelaterte kilder: tredjepartserstatning

Til § 3 [Lovens § 2]:

Paragrafen oppstiller vilkårene for retten til erstatning. Den er således lovutkastets sentrale bestemmelse, som angir de generelle, materielle vilkår i norsk rett for pasienters erstatningsrettslige stilling. Det skjønn som det vises til, må utøves på bakgrunn av de generelle målsettinger for dekningsområdet som er beskrevet ovenfor i avsnitt 9.3. Her skal det gis en del presiseringer.

Første setning inneholder fire grunnleggende elementer. Det må være skjedd en a) skade, og den må b) være en følge av c) en feil eller svikt, og den må ha forbindelse med d) undersøkelse, diagnostisering, behandling, pleie eller lignende. Disse fire elementene vil bli kommentert i rekkefølge nedenfor.

Til a). Om begrepet skade, vises til kommentarene ovenfor til § 1.

Til b). Her oppstilles det krav om årsakssammenheng mellom det forhold som hevdes å være skadegjørende og skaden. Årsakskravet etter utkastet er det som legges til grunn i norsk rett i sin alminnelighet, og med de bevis- og sannsynlighetskrav som ellers gjelder, se nærmere ovenfor i avsnitt 3.3.3 og 3.3.4, og i avsnitt 9.5 om Utvalgets vurderinger av behovet for særlige regler på pasientskadesektoren.

Til c). Utkastet oppstiller som utgangspunkt for ansvaret at skaden må følge av en feil eller svikt. Hvor det foreligger et uaktsomt forhold fra helsepersonellets side, vil dette vilkåret alltid være oppfylt. Men det favner meget videre. I utkastet ligger det her to sentrale poenger:

For det første: Ansvaret er ikke knyttet til et uaktsomt forhold. Dette er for klarhets skyld også presisert i lovteksten. Vurderingstemaet er således ikke om helsepersonellet, sykehuset m.v. er noe å bebreide for skaden, for eksempel fordi et annet behandlingsalternativ ikke ble valgt eller det ikke ble stilt en riktig diagnose med en gang. Feilvurderingen må således objektiviseres. Når svikt er tilføyet, skyldes det ønsket om å få frem at det i behandlingssituasjonen i videste forstand kan ligge elementer som kan utløse et ansvar selv om det ikke er noen spesielt som kan utpekes som «skadevolder». For det annet: Bruken av ordene «feil eller svikt» indikerer at det ikke er noe rent kausalansvar som utkastet etablerer – kravet om erstatning følger ikke uten videre av at det foreligger en skade. Det må være noe irregulært som er skjedd, og dette må være noe mer enn de hendelige uhell.

Til d). Når skaden må være skjedd i forbindelse med undersøkelse, behandling, diagnostisering, pleie eller lignende, fanger en opp alle de praktisk tenkelige situasjoner hvor en pasient kan utsettes for skade. Her er det grunn til å gi teksten en romslig fortolkning – er det tvil må det være grunn til å se hen til om skadeårsaken naturlig bør fanges inn av utkastets ansvarsregler. Dette er det gitt uttrykk for ved at «eller lignende» er tilføyet. Utenfor rekkevidden faller de skader som ikke har noe med pasientens forhold som pasient å gjøre, for eksempel skader som følge av brann i sykehuset, svikt i en heis m.v. Under behandling faller også en uriktig avvisning fra behandling.

Annet pkt. kvalifiserer begrepet feil eller svikt. Den objektiviserte vurdering skal knyttes til den faglige standard pasienten med rimelighet kan forvente. Som nevnt ovenfor under 9.3.1. bør pasienten kunne sette høye krav, innen de gitte rammer som er satt. Det er den best mulige behandling m.v. ut fra de eksisterende forutsetninger som pasienten har krav på. Skader som er en følge av avvik fra en slik standard, vil derfor være erstatningsbetingende.

Disse utgangspunktene gir imidlertid ikke klare svar på en del mer prinsipielle spørsmål. De betyr også at man i en del tilfelle ikke kommer utenom vurderinger som ligger nær opp til de som ligger til grunn for en uaktsomhetsbedømmelse.

En lang rekke disposisjoner og standpunkter som inntas av helsepersonalet er fullt ut forsvarlige og medisinsk sett korrekte ut fra den viten man hadde da beslutningen ble truffet. I etterhånd viser det seg imidlertid at man ved en annen beslutning ville ha unngått en skade som inntraff eller en forlengelse av helbredelsestiden.

Når det gjelder de vurderinger som finner sted på diagnosestadiet, kan det etter Utvalgets syn ikke medføre rett til erstatning at det treffes gale diagnoser, eller at det tar tid før man finner den riktige diagnose, sålenge denne prosessen tilfredsstiller de faglige krav som må settes. At den medisinske viten ikke er kommet lenger enn at diagnoser er usikre, eller at det tar tid å finne frem til pasientens sykdom, kan ikke medføre ansvar for helsevesenet. I slike tilfelle kommer man ikke utenom at erstatningsspørsmålet må bero på en vurdering av om dette faglige nivået var tilfredsstillet i det konkrete tilfellet.

Den samme problemstillingen møter en ved valg av behandlingsmetode – for eksempel valget mellom operasjon eller medisiner. Etter Utvalgets syn bør erstatningsspørsmålet her vurderes på samme måte som ved de faglig sett riktige diagnoser. En metode som medisinsk sett er forsvarlig og som det ikke kan sies å klebe noen feil eller svikt ved, vil således ikke gi rett til erstatning, selv om det i etterhånd viser seg at en annen metode ville gitt et bedre eller skadefritt resultat.

Når Utvalget benytter uttrykket «feil eller svikt», er det fordi det skal være en konkret sett lite egnet (ikke adekvat) behandlingsmåte som skal utløse ansvaret. Hvor det unntaksvis vil føre til urimelige resultater å nekte erstatning her, vil erstatning kunne vurderes etter tredje ledd.

Hvis en pasient på grunn av ressursmangel blir sendt hjem for tidlig, vil det ikke foreligge en «feil ellers svikt». Her som ellers setter myndighetene rammene, og for små bevilgninger kan ikke påføre sykehuset ansvar.

Hvor skaden er voldt i forbindelse med pleie, vil det i mange tilfelle være manglende tilsyn eller manglende sikkerhetsforanstaltninger som er årsak til skaden. Her vil ofte vurderingen av om det foreligger en feil eller svikt ligge nær opp til en uaktsomhetsvurdering.

Annet ledd uttrykker det som allerede anses som gjeldende rett, nemlig et objektivt ansvar for teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som brukes til undersøkelse, diagnostisering, behandling, pleie eller lignende. Det er ikke noe vilkår at utstyret er teknisk komplisert. Også en svikt i for eksempel krykker omfattes av ansvaret.

I tredje ledd oppstilles unntak fra kravet om at det må foreligge en feil eller svikt for at det skal gis erstatning. Det vises her i utgangspunktet til en rimelighetsvurdering. Unntaket vil fange opp de tilfelle hvor det etter første ledd ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning, men hvor dette vil virke støtende på rettsfølelsen.

Unntaket vil for det første få betydning i de tilfelle som er nærmere vurdert ovenfor i avsnitt 9.3.4 vedrørende de sjeldne, men uunngåelige skader. Hvor pasientens sykdom eller tilstand som følge av behandlingen er blitt forverret, og denne forverringen er betydelig, vil det være rimelig å yte erstatning.

Fjerde ledd omhandler to skadesituasjoner som medfører erstatning uavhengig av om vilkårene i første til tredje ledd er tilfredsstillet eller ikke.

Punkt a gjelder smitte og infeksjoner. Avgrensningen må skje mot pasientens egen tilstand. Det er smitte som kommer fra sykehusmiljøet i sin alminnelighet eller fra en medpasient, som skal gi rett til erstatning.

Punkt b. gjelder vaksinasjon, og skal fange opp de sjeldne, og mer betydelige bivirkningene av vaksinasjon. I kravet om at skaden må være upåregnelig, ligger ikke at den må komme uventet.

Femte ledd fanger opp de skadetilfelle hvor pasienten ville hatt krav på erstatning etter ellers gjeldende regler, men hvor skaden eller tapet faller utenfor paragrafens første til fjerde ledd.

Avslutningsvis skal Utvalget bemerke at skader som følge av manglende informasjon prinsipielt sett faller innenfor hva som må karakteriseres som behandlingsfeil. Rammene for informasjonsplikten er gitt i legeloven § 25 tredje ledd.

Til § 2

Bestemmelsen gir reglene om ansvarsgrunnlag. Bare når et slikt ansvarsgrunnlag foreligger, vil en pasientskade utløse en erstatningsplikt. Har det ikke skjedd noen feil, og foreligger ikke et annet ansvarsgrunnlag, har en pasient altså ikke krav på erstatning selv om vedkommende er kommet til skade.

Selv om det foreligger et ansvarsgrunnlag, kan det være at en pasient er skadet uavhengig av dette. I så fall har pasienten ikke krav på erstatning. I lovteksten er dette kommet til uttrykk ved ordene «når skaden skyldes». I formuleringen ligger en henvisning til alminnelige rettslige prinsipper om årsakssammenheng.

Både pasienten selv og «andre» har krav på erstatning. Det vises til punkt 10.5 ovenfor.

Hovedregelen om ansvarsgrunnlag er feilregelen i første ledd bokstav a. At ordet «feil» er brukt i stedet for eksempelvis «uaktsomhet,» innebærer at terskelen for hvilke handlinger som skal utløse ansvar skal være lavere enn i den alminnelige erstatningsrett. At «svikt» er nevnt, innebærer at det ikke er nødvendig å utpeke en bestemt skadevolder på en institusjon som et sykehus.

Ved feilvurderingen av forsøksskader skal det ses bort fra at det dreier seg om et forsøk.

Bokstav b fastsetter ansvar uavhengig av feil når det er oppstått teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett.

Etter bokstav c er det også ansvar uavhengig av feil ved smitte- eller infeksjonsskader. Det dreier seg om smitte eller infeksjon påført av medpasienter, fra et sykehusmiljø eller annet. Erstatning ytes ikke dersom skaden skyldes pasientens egen sykdom eller tilstand. Smitte og infeksjon er etter loven likestilt.

Regelen om vaksinasjonsskader i bokstav d er en videreføring av smittevernloven 5. august 1994 nr. 55 § 8-2.

Endelig fastsetter bokstav e i utkastet at krav etter den alminnelige erstatningsrett også skal kunne fremmes etter pasientskadeloven. Dette gjelder for eksempel objektivt ansvar som ikke fanges opp av bokstav b, c og d. Det må imidlertid dreie seg om en pasientskade. Ansvar for fallende bygningsdeler f.eks faller derfor utenfor. Videre må det være et ansvar som kan rettes mot en virksomhet eller en person i det offentlige eller private helsevesen.

I annet ledd gis det en anvisning på momenter det skal tas særlig hensyn til i vurderingen av om ansvarsgrunnlag foreligger. Momentene vil ha særlig betydning i forhold til bokstav a. Momentene er ikke uttømmende.

Det skal for det første legges vekt på de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet. Lignende formuleringer finnes i skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr. 26 § 2-1, forurensningsloven 13. mars 1981 nr. 6 § 55 annet ledd og produktansvarsloven 23. desember 1988 nr. 104 § 2-1. Bestemmelsen peker på skadelidtes forventninger snarere enn på helsepersonellets handlemåte.

Skadelidtes forventninger er objektivisert. Har skadelidte spesielle forventinger ut fra hva legene har lovet eller garantert, er dette uten betydning.

Skadelidtes forventninger vil måtte variere etter omstendighetene. Behandles man av sivilforsvaret på et feltsykehus etter en større ulykke, skal det mer til å utløse ansvar enn om man behandles på et sykehus.

Også ressurssituasjonen skal etter annet ledd telle med når ansvarsgrunnlaget vurderes. Selv om skadelidte måtte ha hatt en i og for seg berettiget forventning om bedre behandling, må denne justeres etter den foreliggende ressurssituasjonen.

I enkelte tilfeller kan det imidlertid hende at prioriteringen av de tilgjengelige ressursene er blitt uforsvarlig, for eksempel fordi den bygger på mangelfull informasjonsinnhenting. I så fall kan skadelidte ha krav på erstatning. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at det bare er feil ved ressursfordelingen eller fordelingskriteriene som oppfattes som gale. For å utløse erstatningsansvar, må ressursfordelingsprosessen være uaktsom.

Selv når ressursfordelingen ikke er uaktsom, fritar manglende ressurser ikke for erstatningsansvar dersom virksomhetens standard kommer under et visst minimumsnivå. Dette følger av sluttordene i annet ledd.

Tredje ledd er en sikkerhetsventil for enkelte tilfeller hvor det ikke er grunnlag for ansvar etter første ledd. Departementet vil understreke at bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil, og at erstatning på rimelighetsgrunnlag kun skal tilkjennes i særlige tilfeller. Som eksempel kan nevnes at det ved en operasjon oppstår en svært sjelden og alvorlig komplikasjon som fører til skader som ikke står i rimelig sammenheng med det forhold pasienten ble behandlet for. Er det nødvendig å utsette en pasient for fare for å redde livet, utløses imidlertid ikke erstatningsansvar om faren manifesterer seg. Skaden er i dette tilfelle en kalkulert risiko.

Regelen i tredje ledd er ment å fange opp tilfeller der det i dag gis billighetserstatning fra statskassen. Et vurderingstema som gjerne brukes i den sammenheng, er om vedkommende pasient er kommet særlig uheldig ut.

Etter leddets siste punktum skal det legges vekt på den informasjonen pasienten har fått i rimelighetsvurderingen. Selv om det medisinsk måtte være riktig å ta en kalkulert risiko, kan dette altså utløse erstatningsplikt dersom pasienten ikke er tilstrekkelig informert. Om lag en firedel av klagene til Norsk Pasientskadeerstatning nevner manglende informasjon, og det er grunn til å tro at dette har stor vekt i allmenne rimelighetsavveininger.

I fjerde ledd gis hjemmel til å utvide ansvarsgrunnlagene til også å gjelde ansvar på grunn av brudd på internasjonale konvensjoner Norge har ratifisert. Spørsmålet er blant annet aktuelt i forhold til en Europarådskonvensjon fra 1997 om menneskerettighetene og biomedisin.

§ 2 Erstatning for pasientskade

Komiteen vil minne om at denne loven først og fremst skal ivareta pasientens behov når skaden er skjedd. Komiteen legger til grunn at de alminnelige rettslige prinsipper om årsakssammenheng legges til grunn. Komiteen viser til at om lag en firedel av klagene til Norsk Pasientskadeerstatning nevner mangelfull informasjon. Komiteen vil derfor understreke behovet for å innarbeide klare rutiner, slik at mangelfull informasjon ikke fører til alvorlige skader.

Komiteen vil understreke at det er skaden og skaderesultatet som skal være avgjørende for om pasienten får erstatning, ikke om det kan påvises at enkeltpersoner har gjort feil eller utvist uaktsomhet, og mener det er behov for å presisere dette i lovteksten.

Komiteen viser til at et viktig mål ved innføringen av den midlertidige erstatningsordningen i 1988 var nettopp det å sikre pasienter erstatning uten krav om at dette skulle kunne begrunnes i feil fra enkeltpersoner. Komiteen har merket seg at Legeforeningen i sitt høringsnotat til komiteen har pekt på at utviklingen i den midlertidige erstatningsordningen kan tyde på at det gradvis har blitt vanskeligere å få erstatning, ved at det objektive ansvaret har utviklet seg i retning av krav om skyld. I lovforslaget fastslås kravet om å påvise skyld som en hovedregel i § 2 bokstav a og e, ved bruk av vilkår som «feil» og «uaktsomhet» for at det skal kunne reises krav om erstatning.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 2 første ledd bokstav a) lyde: a. svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes,»

Komiteen understreker at reglene om ansvarsgrunnlag innebærer at terskelen for hvilke handlinger som skal utløse ansvar, skal være lavere enn i den alminnelige erstatningsrett. Komiteen mener lovens formål om å være en særlov for pasientskader innebærer at det er riktig å avgrense mot krav grunnet andre skader. Komiteen mener imidlertid at henvisningen til alminnelige erstatningsregler, både objektive regler og regelen om ansvar for uaktsom skadevolding, kan bli mer presis, og fremmer følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 2 første ledd bokstav e) lyde: e. forhold som medfører ansvar for helsetjenesten eller helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler.»

For å gjøre loven språklig sett lettere tilgjengelig fremmer komiteen følgende endringsforslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 2 tredje ledd lyde: Selv om det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar etter første og annet ledd, kan det unntaksvis ytes erstatning når det har skjedd en pasientskade som er særlig stor eller særlig uventet, og som ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere. Det skal legges vekt på om det er gitt tilstrekkelig informasjon på forhånd.»

Loven ble sanksjonert 15. juni 2001 og fikk lovnummer 53. Bestemmelsen i passkl. § 2 utgjør lovens sentrale ansvarsgrunnlag og ble vedtatt med Sosialkomiteens språklige justeringer av første ledd bokstav a og e samt tredje ledd.

Loven trådte i kraft 1. januar 2003 for den offentlige helsetjenesten og 1. januar 2009 for privat sektor. Bestemmelsen er senere endret ved lov 24. juni 2011 nr. 30 (i kraft 1. januar 2012), som blant annet justerte virkeområdet for forhold som medfører ansvar etter alminnelige erstatningsregler.

Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes

1. svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes,
2. teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som er brukt ved ytelsen av helsehjelp,
3. smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom,
4. vaksinasjon, eller
5. forhold som medfører ansvar for helsetjenesten eller helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler.

Det skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet, er tilsidesatt. Utilstrekkelige ressurser skal ikke medføre ansvar dersom ressursfordelingen har vært forsvarlig og virksomheten i alminnelighet holder en forsvarlig standard.

Selv om det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar etter første og annet ledd, kan det unntaksvis ytes erstatning når det har skjedd en pasientskade som er særlig stor eller særlig uventet, og som ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere. Det skal legges vekt på om det er gitt tilstrekkelig informasjon på forhånd.

Kongen kan bestemme at erstatningskrav i henhold til konvensjoner som Norge er forpliktet av, skal behandles som krav etter denne loven.

Begrepet «helsetjenesten» i bokstav e ble erstattet med «helse- og omsorgstjenesten» for å reflektere ny terminologi i helse- og omsorgstjenesteloven av 2011.

Dette er gjeldende ordlyd av § 2, etter endringen 1. januar 2012.