Statsadvokatene i Oslo har ved tiltalebeslutning 14. september 2023 satt A, født [00.00.1964], under tiltale for overtredelse av

I. Straffeloven § 281
for uaktsomt å ha forvoldt en annens død.

Grunnlag:
Tirsdag 15. november 2022 ca. kl. 15.45 i C.J. Hansens vei i Lillestrøm førte han en Volvo betongbil med registreringsnummer [kjennemerke], og var ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom da han skulle snu bilen i et kryss, og benyttet heller ikke blinklys, slik at han kjørte på B som kjørte en el-sparkesykkel på fortauet. B ble trukket under bilen og døde av skadene fra hendelsen.

II. Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3
for å ha overtrådt bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Grunnlag:
Til tid og på sted som under post I forholdt han seg som der beskrevet.

Romerike og Glåmdal tingrett avsa dom i saken 12. februar 2024 med slik slutning:

1.	A, født [00.00.1964], dømmes for overtredelse av straffeloven § 281 og vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3, jf straffeloven § 79 bokstav a, til fengsel 90 - nitti – dager.

2.

A, født [00.00.1964], dømmes til å tåle tap av føreretten for motorvogn i medhold av vegtrafikkloven § 33 nr. 1 første ledd jf. femte ledd, jf. tapsforskriften § 2-4, for en periode på 3 – tre – år regnet fra rettskraftig dom. Den tid førerkortet har vært i midlertidig beslag kommer til fradrag i tapstiden. Han pålegges å ta full ny førerprøve dersom har vil erverve førerkort på ny, jf tapsforskriften § 8-3.

3.	A, født [00.00.1964], dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av tingrettens dom å betale oppreisningserstatning til F med 180 000 – etthundreogåttitusen – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

4.	A, født [00.00.1964], dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av tingrettens dom å betale oppreisningserstatning til C med 180 000 - etthundreogåttitusen – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

5.	A, født [00.00.1964], dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av tingrettens dom å betale oppreisningserstatning til D med 180 000 - etthundreogåttitusen – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

6.	A, født [00.00.1964], dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av tingrettens dom å betale oppreisningserstatning til E med 180 000 - etthundreogåttitusen – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

7.	Sakskostnader idømmes ikke.

A har i rett tid anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Hans anke gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen og saksbehandlingen, subsidiært straffutmålingen og tapstidens lengde. Han ba videre om ny behandling av sivile krav som ble pådømt av tingretten.

Ved lagmannsrettens beslutning 12. april 2024 ble anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet henvist til ankeforhandling. Det ble også besluttet ny behandling av sivile krav som nevnt i punktene 3 – 6 i tingrettens domsslutning. Øvrige ankegrunner ble stilt i bero.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten, og innen fastsatt frist, fremsatte de etterlattes bistandsadvokat krav om at oppreisningsbeløpene justeres i henhold til folketrygdens grunnbeløp på domstidspunktet.

Ankeforhandling ble holdt i lagmannsrettens lokaler i Eidsvoll sentrum. Tiltalte og ni vitner, herunder ett privatengasjert sakkyndig vitne, forklarte seg. Retten befarte både ulykkesstedet og den betongbilen som var involvert i trafikkulykken. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Aktor nedla slik påstand:

1.	A, f. [00.00.1964] dømmes for overtredelse av

-	straffeloven § 281

-	vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3

sammenholdt med straffeloven § 79 bokstav a til fengsel i 90 dager.

2.

A, f. [00.00.1964] fradømmes retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en periode på tre år, regnet fra dagen dommen er rettskraftig, med fradrag for utholdt tid i medhold av vegtrafikkloven § 33 nr 1, jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn § 2-4. Han pålegges å ta full ny førerprøve dersom han vil erverve førerkort på ny, jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn § 8-3.

De etterlattes bistandsadvokat nedla slik påstand:

1.	A dømmes til å betale C oppreisningserstatning etter rettens skjønn.

2.	A dømmes til å betale F oppreisningserstatning etter rettens skjønn.

3.	A dømmes til å betale D oppreisningserstatning etter rettens skjønn.

4.	A dømmes til å betale E oppreisningserstatning etter rettens skjønn.

Forsvarer nedla slik påstand:

A.	A frifinnes.

B.	Subsidiært anses han på mildeste måte.

C.	A frifinnes for krav om oppreisningserstatning.

Lagmannsretten bemerker:

1. Skyldspørsmålet

1.1 Beviskravet

Ved bevisbedømmelsen legger lagmannsretten til grunn at domfellelse forutsetter at påtalemyndigheten har ført fullt bevis for de faktiske forhold både hva gjelder de objektive og de subjektive straffbarhetsvilkårene. Dette innebærer at enhver rimelig tvil skal løses til fordel for tiltalte.

Etter sikker rett skal beviskravet håndheves strengt, og kravet er ikke oppfylt med mindre retten er overbevist om at tiltaltes versjon av faktum ikke kan være riktig. Det er ikke noe krav om at hvert enkelt bevismoment skal være bevist utover enhver rimelig tvil, så lenge det etter en samlet vurdering ikke er rimelig tvil om konklusjonen.

1.2 Hendelsesforløpet

Saken gjelder trafikkulykke 15. november 2022 ca. kl. 15:45 ved C. J. Hansens vei i Lillestrøm. B ble påkjørt av en Volvo betongbil som ble kjørt av A. B døde på stedet som følge av de skadene hun ble påført.

A forklarte at han ikke hadde sett B og ikke merket påkjørselen og at han derfor kjørte ut av området uvitende om påkjørselen. Lagmannsretten legger denne delen av As forklaring til grunn.

På ulykkestidspunktet var A 58 år. Han startet med betongtransport for om lag 18 år siden og beskriver seg som en erfaren fører av betongbil. I flere år har han vært daglig leder i [virksomhet] AS. Likevel påtok han seg regelmessig – omtrent ukentlig – kjøreoppdrag med betongbil.

Den aktuelle dagen hadde A kjørt flere turer til Lørenskog med betongbilen. På ettermiddagen kom han alene og med tom betongbil kjørende inn i C. J. Hansens vei. Klokken var da ca. 15:35. C. J. Hansens vei er en blindvei. Den ligger langs vestre langside av Åråsen stadion. A forklarte at han var godt kjent i området, og han visste at han kjørte inn i en blindvei.

A parkerte betongbilen like ved sørvestenden av Åråsen. Fronten var vendt sørover. Bilen sto noe skrått inn mot fortauskanten på høyre side av veien. A gikk deretter over vegen og inn i Bavaria Lillestrøms lokaler på motsatt side av veien.

I det samme tidsrommet kom B kjørende på el-sparkesykkel E-Wheels E2S V2 Pro langs C. J. Hansens vei i nordgående retning. Etter noen minutter kom B i motsatt retning langs fortauet på det som for henne var høyresiden av C. J. Hansens vei, altså samme side av vegen som betongbilen var parkert. Fortauet opphører ved innkjørselen til Volvo Car Lillestrøms lokaler i C. J. Hansens vei 18.

Bildet nedenfor er tatt i C. J. Hansens vei mot sør. Bildet viser hvor det nevnte fortauet opphører. Som nevnt var betongbilen parkert inntil fortauskanten, men dens eksakte plassering, herunder om det var innenfor det som vises i bildet, ble ikke avklart under etterforskningen. B var på vei mot undergangen under Fetveien. Undergangen ligger omtrent midt i bildet. Til høyre vises innkjørselen til Volvo Car Lillestrøm. Til venstre vises deler av Bavaria Lillestrøms lokaler. Påkjørselen skjedde i området mellom fortauets avslutning og nedkjøringen til den undergangen som leder myke trafikanter under Fetveien.

Politiet har sikret tre overvåkningskameraopptak fra området i det aktuelle tidsrommet. Kameraene er plassert ved C. J. Hansens vei nr. 7 (filmer nordover), nr. 3 (filmer sørover) og ved nr. 25 (filmer vestover). Opptakene fra de to førstnevnte kameraene viser A og B sin trafikale atferd noen minutter før påkjørselen. Overvåkningskameraet ved C. J. Hansens vei 3 viser videre – riktignok noe uklart – de involvertes trafikale adferd umiddelbart før og i tilknytning til ulykken. Kameraet som filmer vestover viser at B ble dratt under betongbilen da A rygget bilen for å snu slik at han kunne forlate området i nordgående retning.

Den tekniske etterforskningen har påvist at treffpunktet mellom betongbilen og B var på betongbilens høyre side, konkret mellom første og andre aksel, omtrent der AdBlue-tanken er montert.

B ble erklært død på stedet. Oslo universitetssykehus, avdeling for rettsmedisinske fag, har i sakkyndig likundersøkelse 15. juni 2023 fastslått at B døde raskt av omfattende skader i brystet, bekkenet og bena. Det fremgår videre at det ikke ble påvist sykelige forandringer av betydning for dødsfallet. Den rettsmedisinske kommisjon hadde ikke merknader til den sakkyndige likundersøkelsen, jf. brev 25. juni 2023.

Etter ulykken undersøkte Statens vegvesen både betongbilen og Bs sparkesykkel. Både betongbilen og sparkesykkelen var i god teknisk stand, jf. vegvesenets rapport 30. mars 2023. Det ble heller ikke påvist forhold ved vegen som kan forklare ulykken.

Etter ulykken ble både A og B undersøkt med tanke på eventuelt rusmiddelinntak. Slikt inntak ble ikke påvist.

1.3 Lovanvendelsen

De objektive straffbarhetsvilkår i straffeloven § 281 er oppfylt. Spørsmålet i saken er om det subjektive straffbarhetsvilkåret – uaktsomhet – er oppfylt og om uaktsomheten omfatter dødsfølgen. Straffeloven § 23 første ledd lyder slik:

Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.

Etter sikker rett kreves det en noe høyere grad av uaktsomhet for domfellelse etter straffeloven § 281 (tiltalens post I) enn for brudd på vegtrafikkloven § 3 (tiltalens post II), jf. blant annet HR-2024-1718-A avsnitt 18. Til illustrasjon nevnes at et øyeblikks uoppmerksomhet og/eller et øyeblikks feilfordeling av oppmerksomhet ikke utgjør uaktsomhet etter førstnevnte bestemmelse.

Spørsmålet om det objektivt sett er handlet i strid med kravet til forsvarlig opptreden skal vurderes ut fra den aktuelle situasjonen. Skadepotensialet og det konkrete risikobildet står sentralt ved vurderingen.

Av forarbeidene til straffeloven § 23, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 426, følger videre:

I den objektive vurderingen av om handlingen fraviker de krav som stilles til forsvarlig opptreden, må det først klarlegges hva som er normen for aktsom opptreden, og deretter om normen er fraveket i det konkrete tilfellet. Ved fastsettelsen av normen må det legges vekt på om atferden på det aktuelle livsområdet er regulert gjennom lovgivning, forskrifter, sedvaner eller rettspraksis. Også alvoret i handlingen og hvilke interesser som har blitt truet, kan ha betydning for hvilke krav som må stilles til forsvarlig opptreden. (...). Videre har det betydning hvilke muligheter lovbryteren hadde til å «områ seg ut fra forholdene på gjerningsstedet og den tid som var til disposisjon», jf delutredning V side 120.

Også den forulykkedes opptreden er relevant, såfremt den var ulovlig, ekstraordinær eller upåregnelig, jf. blant annet HR-2024-1718-A avsnitt 20 med videre henvisninger.

1.4 As trafikale adferd

1.4.1 Bevegelsesmønster

Overvåkningskameraet som er plassert ved C. J. Hansens vei 3 viser at A, like før kl. 15:45, satte seg inn i betongbilen og skrudde på tenninga. Ca. kl. 15:45 beveget bilen seg fremover og direkte inn i en svak venstresving, før den – uten å redusere farten eller stoppe opp – brått svingte til høyre inn på innkjørselen til Volvo Car Lillestrøm. Ved den manøveren ble B påkjørt. As bevegelsesmønster skyldes at det var nødvendig å snu betongbilen for å forlate området.

1.4.2 Særskilt om betongbilens hastighet

Betongbilens hastigheten på ulykkestidspunktet var ikke høy. Lagmannsretten legger til grunn at hastigheten ved påkjørselen var noe under 10 km/t, jf. vitnet Erik Aaneruds rapport 30. desember 2023, kjøretøyets fartsskriverregistrering og Aaneruds redegjørelse under ankeforhandlingen. Også videobildene underbygger at bilens hastigheten var lav.

1.4.3 Særskilt om blinklys

Som nevnt i punkt 1.4.1 foretok A en brå høyresving inn på innkjørselen til Volvo Car Lillestrøm. Trafikkreglene § 14 nr. 2 lyder slik:

Ved svinging eller annen vesentlig endring av kjøretøyets plassering i sideretning skal det til veiledning for annen trafikant gis tegn.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn som sikkert at A ikke benyttet blinklys da han svingte til høyre og kjørte på B. Det vises til overvåkningskamerabildene, As forklaring og forklaringen til politibetjent Nicolai Eskildsen.

1.4.4 Særskilt om vikeplikt

Trafikkreglene § 7 nr. 3 første punktum lyder slik:

Kjørende som vil svinge har vikeplikt for gående, syklende og fører av liten elektrisk motorvogn som skal rett fram på kjørebanen eller vegens skulder.

Lagmannsretten legger til grunn at B var å anse som «syklende», jf. kjøretøyforskriften § 2-5 nr. 12 første og andre avsnitt. A hadde således vikeplikt for B.

1.4.5 Særskilt om blindsoner

Det er en kjent sak at det på store lastebiler er såkalte blindsoner, særlig på bilens høyre side. Både Statens vegvesen v/vitnene Arne Vonakis og Christian Ustvedt og vitnet Erik Aanerud har vurdert den konkrete betongbilens blind- og siktsoner på høyre side. Statens vegvesen konkluderte med større siktsoner enn det Aanerud la til grunn, dette gjelder også siktsonene ved bruk av speil. Forskjellen illustreres med et bilde inntatt på side 4 i Aaneruds rapport 30. desember 2023:

Statens vegvesens siktsoner er vurdert ut fra alle tilgjengelige hjelpemidler tilknyttet sikt både forover og på begge sider av betongbilen. Disse siktesonene er markert med streker på bakken. Aaneruds siktsoner tar for seg hva som – ved bruk av speil og høyre siderute – er synlig på høyresiden av kjøretøyet.

Lagmannsretten skal kun vurdere sikt- og blindsonene på høyre side av betongbilen.

Under befaringen satte rettens medlemmer seg etter tur i førersetet på betongbilen. På forhånd hadde Aanerud satt opp markører som påviste det han mener er siktsonenes ytterkant. Lagmannsretten har flere innvendinger til Aaneruds vurdering av sikt- og blindsonene. For det første er vurderingen ikke basert på optimal speilinnstilling. Etter lagmannsrettens syn har Aanerud lagt til grunn en speilinnstilling som viser unødig mye av selve kjøretøyet. For det andre kunne rettens medlemmer under befaringen konstatere at siktsonene, både i hovedspeilet og vidvinkelspeilet, var langt større enn det Aanerud har lagt til grunn. Dette inntrykket forsterkes av at det ikke ble foretatt individuell tilpasning av speilene. For det tredje har Aanerud ikke tatt hensyn til at en aktsom fører ville beveget hodet frem og tilbake for å øke/endre hva som var synlig i speilene. Ved befaringen konstaterte dommerne at slike enkle hodebevegelser medførte endret sikt både i hovedspeilet og i vidvinkelspeilet. Etter dette finner lagmannsretten – når det gjelder siktsonene ved bruk av speilene på betongbilens høyre side – at føreren hadde langt bedre sikt ved bruk av speilene enn det Aanerud har lagt til grunn i sine rapporter.

1.4.6 Særskilt om As handlingsalternativer

Betongbilen var utstyrt med et kamera som gir sanntidsinformasjon i det som ellers ville vært en blindsone på bilens høyre side. Dette kameraet aktiveres når blinklyset til høyre tas i bruk, men med en forsinkelse på ca. 1,4 sekunder, jf. blant annet vitnet Aaneruds redegjørelse. Kameraopptaket vises på førerplassen, i den skjermen som også aktiveres av ryggekameraet. Det er på det rene at A var godt kjent med bruken og funksjonen av dette hjelpemiddelet, uten at han tok det i bruk da han svingte til høyre.

A hadde også andre handlingsalternativer. Han kunne foretatt høyresvingen i lavere hastighet, særlig når det ses hen til ovennevnte blindsoneproblematikk og at betongbilens innledende bevegelse kunne gi inntrykk av at den skulle fortsette mot venstre.

1.5 Bs trafikale opptreden

Lagmannsretten finner at videoopptakene viser en oppmerksom og forsiktig bruker av el-sparkesykkel. Overvåkningskameraene i området viser at hun ikke holdt høy hastighet og at hun ikke vinglet under kjøringen. Vitnet Aanerud har, ved analyse av overvåkningsvideoene, beregnet Bs gjennomsnittsfart til ca. 10 km/t. Lagmannsretten kan ikke utelukke at B ved påkjørselen holdt hastighet som anslått av Aanerud. B kjørte med tente lys både foran og bak på el-sparkesykkelen. Hun var ikledd en lys/beige ytterjakke.

Etter bevisførselen kan lagmannsretten ikke utelukke at B – ved bruk av EarPods som var kablet til mobiltelefonen – hørte på musikk, radio eller lignende.

1.6 Den konkrete vurdering av uaktsomhetsspørsmålet

Aktor gjør gjeldende at A har utvist grov uaktsomhet. Hvorvidt uaktsomheten var grov eller simpel er uten betydning for skyldspørsmålet. Det er likevel naturlig å vurdere dette i sammenheng med skyldspørsmålet. Det vises til HR-2017-1977-A avsnitt 46:

Ved den konkrete vurderingen av om det foreligger grov uaktsomhet inngår de samme momentene som gjennom rettspraksis er utkrystallisert for bedømmelsen av om atferden er uaktsom, se for eksempel Rt-2004-1942 avsnitt 33 til 38.

Straffeloven § 23 andre ledd definerer grov uaktsomhet slik:

Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse.

I HR-2004-568-A avsnitt 32 er kravet til grov uaktsomhet beskrevet slik:

Uttrykket «grov uaktsomhet» innebærer at det må være utvist en kvalifisert form for uaktsomhet. A har vist til Høyesteretts kjennelse i Rt-1970-1235 hvor det uttales at det må «foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet». Denne kjennelsen gjaldt imidlertid forståelsen av dette uttrykket i en straffebestemmelse, og kjennelsen er følgelig av mindre interesse i vår sak. – I Høyesteretts dom gjengitt i Rt-1989-1318, uttales at en grov uaktsom oppførsel må representere «et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte», og at det må dreie seg om «en opptreden som er sterkt klanderverdig», hvor vedkommende er «vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet». I den saken var uttrykket anvendt i vilkår om ansvars-forsikring. Jeg viser videre til Rt-1995-486 hvor det ble vist til dommen fra 1989. Også i forarbeidene til bestemmelsen i finansavtaleloven § 35, NOU 1994: 19 side 144, er det uttalt at det kreves et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte for at en handling eller unnlatelse skal kunne kvalifiseres som grovt uaktsom. Jeg legger dette til grunn i den videre drøftelse, og kan således ikke se at det, slik anført av DnB Kort AS, kan være grunn til å statuere et utvidet ansvar for kortholderen allerede ved en mer beskjeden form for uaktsomhet enn dette.

Lagmannsretten viser videre til HR-2017-1977-A avsnitt 47:

Sentralt ved vurderingen står handlingens skadeevne. Ved bedømmelsen av skadeevnen inngår både risikoen for skade og omfanget av den potensielle skaden. Jo større sannsynlighet det er for skade – skaderisikoen – eller jo større den potensielle skaden er, jo større forsiktighet kreves. Dette innebærer at en handling kan være uaktsom selv om skaderisikoen er lav, når skadepotensialet er stort. Videre står det sentralt om skadevolderen hadde handlingsalternativer. Andre relevante momenter må også trekkes inn i en totalvurdering av om det burde vært handlet annerledes, og om det eventuelt er tale om et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte.

Etter lagmannsrettens syn skal A bedømmes som yrkessjåfør. Dette sett i sammenheng med betongbilens størrelse tilsier en skjerpet norm for aktsom opptreden, noe som nettopp må ses i sammenheng med skadeevnen. Det vises til HR-2018-389-A avsnitt 20:

Kjøringen foregikk med en tung lastebil. Feil manøvrering kan gjøre stor skade. Å føre slike doninger krever særlig forsiktighet. I tillegg var A yrkessjåfør. Aktsomhetskravet er skjerpet for yrkessjåfører i tunge biler, jf. Rt-2002-709 på side 712.

Lagmannsretten bemerker videre at A – ved å kjøre en stor betongbil inn i en blindvei med ettermiddagstrafikk preget av andre motorvogner, gående og syklende – valgte å sette seg i en situasjon hvor betongbilen måtte snus når han skulle forlate området. Det er lagmannsrettens syn at denne situasjonen krevde særlig aktpågivenhet fra As side. Det vises særlig til skadepotensiale tilknyttet en snuoperasjon i dette trafikkbildet. For A var det påregnelig at det blant annet kunne komme en person på el-sparkesykkel på høyre side av bilen. Av HR-2009-556-A avsnitt 29 følger at kravet til aktsom adferd skjerpes ytterligere når det foreligger et komplisert trafikkbilde:

Det som særlig tilsier at forholdet bedømmes etter § 239, er at ulykken skjedde i et fotgjengerfelt i et stort og trafikkert veikryss. Det forelå følgelig en situasjon hvor bussjåføren – som førte en lang og tung buss – måtte være særlig aktsom. Før A kjørte inn i krysset, forsikret han seg riktignok om at det var fritt for fotgjengere og møtende trafikk. Ved manøvreringen gjennom krysset var det imidlertid en rekke andre trafikkforhold han måtte være særlig oppmerksom på, og hans oppmerksomhet var i stor grad rettet mot sidespeilene. Da han kom frem til fotgjengerfeltet i Prinsens gate, burde han derfor – umiddelbart før han kjørte inn i fotgjengerfeltet – på nytt ha forsikret seg om at det heller ikke nå var fotgjengere i kjørebanen. Jeg viser her til at lagmannsretten har funnet at han både hadde tilstrekkelig sikt og tid til dette.

På to punkter har lagmannsretten kommet til at A ikke opptrådte i samsvar med skrevne normer for aktsom trafikal adferd. A hadde vikeplikt for B, jf. trafikkreglene § 7 nr. 3 første punktum. A brøt dermed en vikepliktsregel. For det andre unnlot A å signalisere at han skulle svinge i retning innkjørselen til Volvo Car Lillestrøm, jf. trafikkreglene § 14 nr. 2. Bruk av blinklyset ville i seg selv gitt B mulighet til å innrette seg i forhold til betongbilens bevegelser. Ved befaringen ble det påvist at betongbilens høyre side har hele fem blinklys og at bruk av disse er lett synlig for omgivelsene.

Lagmannsretten finner det klart at en aktsom sjåfør ville oppdaget B ved bruk av speilene både før betongbilen ble satt i bevegelse, idet den kjørte fremover og før svingmanøveren til høyre. Førerens siktsone var betydelig bedre enn det Aanerud har lagt til grunn i sin rapport, jf. punkt 1.4.4 ovenfor. Videre er det lagmannsrettens syn at siktsonene i speilene bedres ved at føreren beveger hodet og sin posisjon i førersetet, jf. blant annet HR-2012-1823-A avsnitt 13. I tillegg har det stor betydning at B var lett synlig, særlig fordi hun benyttet frontlyset på el-sparkesykkelen. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at A – dersom han hadde benyttet speilene på aktsomt vis – ville sett lysene på el-sparkesykkelen før han startet å kjøre ut i vegbanen. Han ville da fått et varsel om at noen kunne komme på fortauet høyre side. Lagmannsretten utelukker Aaneruds vurdering om at A kun et øyeblikk før ulykken hadde mulighet til å se B. Det vises til det som er sagt ovenfor om de sikt- og blindsonene som ligger til grunn for Aaneruds vurdering.

Overvåkningskameraet viser at det – omtrent idet A satte betongbilen i bevegelse – passerte en syklist på bilens venstre side. Lagmannsretten utelukker at denne syklisten hadde sentral relevans for de omgivelsene A måtte forholde seg til.

Etter lagmannsretten syn ville en aktsom fører av betongbilen i tillegg ha benyttet de hjelpemidler som var tilgjengelig for å redusere problemet med blindsoner på bilens høyre side. A forklarte også under ankeforhandlingen at han i ettertid ser at han burde ha brukt blinklys. Blinklyset må i seg selv anses som et tilgjengelig hjelpemiddel. Som nevnt var betongbilen utstyrt med et kamera som aktiveres når føreren setter på blinklyset til høyre. A benyttet ikke dette hjelpemiddelet. I forhold til den beskrevne forsinkelsen på ca. 1,4 sekunder, bemerker lagmannsretten at en aktsom fører ville stått i ro i påvente av at kameraet skulle aktiveres. Det at A hadde et slikt handlingsalternativ er relevant ved vurderingen av subjektiv skyld. A hadde også andre handlingsalternativer, idet en aktsom fører av betongbil ikke ville foretatt en så brå høyresving i ca. 10 km/t uten å gjøre mer for å forsikre seg om at dette var en trygg manøver.

Lagmannsretten mener at det med sikkerhet kan fastslås at B hverken opptrådte ulovlig, ekstraordinært eller upåregnelig. Det at hun muligens hørte på musikk eller lignende endrer ikke lagmannsrettens syn. Lagmannsretten kan derfor ikke se at Bs adferd har betydning ved vurderingen av om As adferd var i samsvar med forsvarlig opptreden.

Når alle forhold ved As opptreden ses i sammenheng, finner lagmannsretten det bevist ut over enhver rimelig tvil at han har gjort seg skyldig i et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte, og at hans opptreden var så klanderverdig at det er sikkert grunnlag for å rette sterk bebreidelse mot ham. Kravet til grov uaktsomhet er dermed oppfylt.

Ved bevisbedømmelsen har lagmannsretten særlig lagt vekt på videopptakene, As forklaring og befaringen av henholdsvis ulykkesstedet og den aktuelle betongbilen.

Domfellelse for overtredelse av straffeloven § 281 krever at uaktsomheten også omfatter dødsfølgen. Som følge av betongbilens størrelse og tyngde, sammenholdt med den brå retningsforandringen til høyre uten bruk av blinklys, finner lagmannsretten det klart at A burde forstått at dødsfølgen kunne inntre selv om hastigheten var så lav som i underkant av 10 km/t. Det vises til HR-2009-556-A avsnitt 23.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten at de objektive og subjektive vilkår for straff i medhold av straffeloven § 281 er oppfylt.

A blir å domfelle i samsvar med post I i tiltalebeslutningen.

1.7 Kort om vegtrafikkloven § 31, jf. § 3

Domfellelsen for overtredelse av straffeloven § 281 innebærer i seg selv at det er grunnlag for også å domfelle for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3. Dette følger blant annet av HR-2008-1665-A avsnitt 20.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten at de objektive og subjektive vilkår for straff i medhold av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3, er oppfylt.

A blir å domfelle i samsvar med post II i tiltalebeslutningen.

2. Straffutmåling

Lagmannsretten skal utmåle straff for to lovbrudd. Bruddet på straffeloven § 281 er bærende for straffutmålingen. A er 60 år og tidligere ustraffet.

Lagmannsretten legger til grunn at straffenivået der uaktsomheten ligger i det nedre sjiktet av simpel uaktsomhet, er ubetinget fengsel i 60 dager, jf. HR-2024-1718-A. I vår sak vurderes uaktsomheten som grov. Graden av uaktsomhet har betydning for straffutmålingen, jf. avsnitt 47 i den samme avgjørelsen:

Straffenivået ved uaktsomt drap i trafikken er behandlet i en rekke avgjørelser fra Høyesterett. Det sentrale momentet er hvor grov uaktsomheten var. Den konkrete straffen vil derfor kunne variere en god del.

Etter lagmannsrettens syn må utgangspunktet for straffutmålingen ved grov uaktsom overtredelse av straffeloven § 281 ligge markant over 60 dager. Etter lagmannsrettens syn gir LB-2018-192858 veiledning for straffenivået. Ved straffutmålingen tas det derfor utgangspunkt i ubetinget fengsel i 90 dager. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for skjerpelse i forhold til dette utgangspunktet.

I formildende retning har lagmannsretten lagt noe vekt på at det har gått to år siden ulykken. Tidsmomentet har vært en belastning for A, både hva gjelder psykisk helse og generell livskvalitet. Det vises til legeattest 25. januar 2024 og As forklaring. I tillegg har det gått ni måneder siden tingretten avsa dom i saken. Lagmannsretten finner at saksbehandlingstiden har tatt lengre tid enn rimelig ut fra lovbruddets art, uten at A kan lastes for dette, jf. straffeloven § 78 bokstav e). Som følge av tidsmomentet reduseres straffen til ubetinget fengsel i 75 dager. A har ikke «vært berøvet friheten i anledning saken», jf. straffeloven § 83 første ledd.

3. Tap av førerett

Når hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn krever det, kan den som ilegges straff tape retten til å føre førerkortpliktig motorvogn, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 1. Nærmere regler om dette er gitt i forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv. av 19. desember 2003 («tapsforskriften»).

A er funnet skyldig i overtredelse av straffeloven § 281. Tapsforskriften § 2-4 andre ledd første punktum lyder slik:

Dømmes motorvognføreren for overtredelse av straffeloven § 281, bør det samtidig fastsettes en tapsperiode fra 3 år til for alltid, så fremt det ikke foreligger spesielle formildende omstendigheter.

I tiden etter ulykken har A hatt førerett i behold, bortsett fra en periode på om lag ti måneder. Han har således «hatt førerkortet i sin besittelse i lengre tid etter handlingstidspunktet», noe som ikke kan bebreides ham. Isolert sett kan dette gi grunnlag for å redusere tapsperioden, eventuelt at tap av førerett ikke fastsettes, jf. tapsforskriften § 1-4 andre ledd første og andre punktum. Tapsforskriften § 1-4 andre ledd siste punktum utgjør et unntak fra dette. Det fremgår der at første og andre punktum ikke gjelder når det pådømte forholdet gir grunnlag for flere års tap av førerett. I forskriftens forstand regnes tap av førerett i mer enn to år som flere år, jf. HR-2007-1836-A avsnitt 21. I samsvar med utgangspunktet i vegtrafikkloven § 33 nr. 1, jf. tapsforskriften § 2-4 andre ledd, finner lagmannsretten at hensynet til trafikksikkerheten og allmenne hensyn må medføre at A idømmes tap av førerett i 3 år. Det at han har hatt førerkortet i sin besittelse i lengre tid etter ulykken er uten betydning.

Lagmannsretten kan heller ikke se at tap av førerett i 3 år rammer A så hardt at inngrepet blir uforholdsmessig, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 1 sjette ledd, jf. tapsforskriften § 1-3. Det vises til HR-2005-772-A avsnitt 27 og 28 og formålsbestemmelsen om likebehandling, jf. tapsforskriften § 1-1.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det foreligger spesielle formildende omstendigheter av betydning for lengden av tapstiden. Den samlede saksbehandlingstiden endrer ikke lagmannsrettens syn.

Tapsperioden fastsettes etter dette til 3 år. Tiden med midlertidig tilbakekall av førerett kommer til fradrag.

Dersom A vil gjenerverve førerett må han avlegge full ny førerprøve, jf. tapsforskriften § 8-3 sjette ledd.

4. Oppreisningserstatning

B etterlater seg samboer og tre barn. De etterlatte har fremsatt krav om oppreisnings-erstatning.

Etter skadeserstatningsloven § 3-5 siste ledd kan den som grovt uaktsomt har voldt en annens død, pålegges å betale de etterlatte oppreisningserstatning. Av HR-2005-202-A avsnitt 52 følger at de etterlatte – såfremt øvrige vilkår for oppreisningserstatning er oppfylt – har krav på slik erstatning selv om lovens ordlyd er «kan». Ovenfor er det konkludert med at tiltalte ved grov uaktsomhet har forårsaket Bs bortgang. De etterlatte har derfor krav på oppreisningserstatning.

I HR-2023-1035-A ble oppreisningserstatningen i saker med grov uaktsom overtredelse av straffeloven § 281 normert til 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp på domstidspunktet. Folketrygdens grunnbeløp er i dag 124 028 kroner. Etter vanlig avrunding til nærmeste hele titusen fastsettes til oppreisningserstatningen til 190 000 kroner, jf. avrunding benyttet i HR-2023-1035-A. Hverken avdødes trafikale atferd eller andre forhold gir grunnlag for å fravike normen.

Hver av de etterlatte tilkjennes 190 000 kroner i oppreisningserstatning.

5. Saksomkostninger

Lagmannsretten slutter seg til påtalemyndighetens syn om at det ikke skal idømmes saksomkostninger, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd.

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING