Bevis av årsakssammenheng

Når årsakene til en skade er vanskelige å fastslå, kan det være nødvendig å benytte seg av sakkyndige. For eksempel, i tilfeller der et hus er skadet på grunn av uforsvarlig fundamentering, kan det være aktuelt å engasjere ingeniører. I personskadesaker spiller medisinske eksperter ofte en sentral rolle, ettersom de kan bidra med innsikt om skadeomfang, mulige årsaker, og hvordan skadelidtes tilstand kan påvirkes av ulike faktorer. Som hovedregel skal én sakkyndig oppnevnes, i henhold til tvisteloven (lov 17. juni 2005 nr. 90, tvl.) § 25-3 første ledd første punktum. I tilfeller hvor skadene er vanskelige å konstatere, kan det være nødvendig med flere sakkyndige for å sikre en grundig og korrekt belysning av saken.

photo-1589578527966-fdac0f44566c

Fri bevisvurdering

I bevisvurderingen avgjøres hvilket faktum som skal legges til grunn i saken. I henhold til tvisteloven § 21-2 første ledd skal domstolen foreta en fri bevisvurdering. Retten kan i utgangspunktet benytte enhver type bevis som kan belyse årsakssammenhengen. Det er også opp til retten å vurdere hva som er relevant og hvilken vekt hvert bevis skal tillegges. Generelt vurderes informasjon som kommer fra uavhengige kilder, som for eksempel en rettsoppnevnt sakkyndig, som særlig troverdi. Se nærmere om dette i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, på s. 1571) og Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418, på s. 428).

overvektsprinsippet

Bevisvekting

Som hovedregel skal dommeren legge til grunn det faktum som er mest sannsynlig. For å oppfylle denne regelen må et saksforhold være litt mer enn 50 prosent sannsynlig (50,1 prosent). Selv om slike prosentverdier ofte bare brukes som et hjelpemiddel for å illustrere sannsynligheten, fremgår beviskravet i P-pille II (Rt. 1992 s. 64) gjennom verbale beskrivelser. Flertallet av dommerne uttalte at «det må være mer sannsynlig at bruken av p-piller var en nødvendig årsak til trombosen enn at den ikke var det» (s. 70). Mindretallet støttet dette synet. Dommen er ansett som et viktig skritt fremover for overvektsprinsippet, som er blitt fulgt opp i senere avgjørelser, se blant annet Pølseprodusent (Rt. 2009 s. 920, avsnitt 35), Hofteoperasjon (HR-2018-1056-A, avsnitt 31) og Elvia (HR-2022-192-A, avsnitt 52) samt MS (Rt. 2015 s. 1246, avsnitt 35).

Unntak fra hovedregelen om sannsynlighetsovervekt kan forekomme, og disse kan variere avhengig av området og situasjonen, se Skoghøy 2022 s. 926 f. For eksempel nevnes spesifikasjoner i Ysfl. § 11 andre ledd fra personskadesektoren. I erstatningsretten skiller beviskravet seg fra det som kreves i naturvitenskapen, hvor det ofte stilles krav om opptil 95 prosent sannsynlighet for at noe skal anses som bevist, se NOU 2000: 23 s. 87 og NOU 1994: 20 s. 107.

Les mer i Kjellands Karnov-artikkel (2023)
Åpnes i nytt vindu

Bevisbyrde

Som hovedregel har skadelidte bevisbyrden for å dokumentere at erstatningsvilkårene er oppfylt. I Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) uttalte førstvoterende at «som utgangspunkt har skadelidte bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt» (s. 1479). Det betyr at skadelidte må bevise tilstedeværelsen av ansvarsgrunnlag, adekvat årsakssammenheng og skade/tap. Det finnes imidlertid unntak fra denne hovedregelen. Unntakene kan være lovfestede, som i ysfl. § 11 andre ledd, eller ulovfestede. Et eksempel på det sistnevnte er yrkesskadesaken Pølseprodusent (Rt. 2009 s. 920), hvor bevisbyrden ble lagt på forsikringsselskapet fordi de hadde best mulighet til å sikre og fremlegge de nødvendige bevisene. Bevisbyrden kan også skifte underveis i saken, som vist i Konkurranseklausul (Rt. 2007 s. 817, avsnitt 40).

Les mer i Kjellands Karnov-artikkel (2023)
Åpnes i nytt vindu
burden-of-proof-768x403

Behovet for sakkyndighet

I tillegg til de utfordringene som kan være forbundet med å klarlegge innholdet i årsaksreglene, kan rettsanvenderen stå overfor problemer med å klarlegge hva som har forårsaket den konkrete skaden. Det kan være vanskelig å kartlegge hvilke faktorer som i det hele tatt inngår i årsaksbildet, og å avgjøre hvilke eller hvilken av disse faktorene som oppfyller betingelseslærens krav om å være en nødvendig betingelse for skaden. I slike tilfeller trenger man ofte bistand av sakkyndige for å klarlegge saksforholdet.

Hva slags type sakkyndighet som er relevant, avhenger av livsområdet man befinner seg på. Når et hus er skadet som følge av uforsvarlig fundamentering, kan det være relevant å hente inn sakkyndigvurderinger fra ingeniører. I personskadesektoren er medisinerne sentrale. Nakkeslengsakene er illustrerende, fordi det ofte er vanskelig å avgjøre om nakkeskaden er forårsaket av ansvarshendelsen eller skyldes andre årsaker. Etter tvl. § 25-3 første ledd første punktum skal det som hovedregel oppnevnes én sakkyndig.

storyblocks-doctor-taking-pulse-of-the-patient-who-has-life-insurance-policy-view-from-the-top_rUTTENpbf

I saker med vanskelig konstaterbare skader kan det likevel være behov for flere medisinsk sakkyndige. En grundig og forsvarlig opplysning av saken kan tilsi at det da oppnevnes mer enn én sakkyndig, jf. tvl. § 25-3 første ledd andre punktum. Sml. poengteringen i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, på s. 1571), Nordsjødykker III (Rt. 2011 s. 812, avsnitt 17) og PTSD-diagnostisering (Rt. 2014 s. 853, avsnitt 55–57).592 Et spesielt, men illustrerende, eksempel fra rettspraksis er P-pille II (Rt. 1992 s. 64), hvor ni sakkyndige var involvert. De sakkyndige har ofte forskjellig og utfyllende kompetanse.

Analyser av praksis gir mange eksempler på at sakkyndige kan være uenige om årsaksspørsmål. Også mellom medisinsk sakkyndige og jurister kan det være noen faglige utfordringer.[1] Han påpeker fire hovedutfordringer, som i stikkordform gjengis her. Det er (1) rolleblanding, (2) utilgjengelige sakkyndige uttalelser, (3) manglende sakkyndig kompetanse og (4) skjønnsbaserte vurderinger. Sørums vurdering er at mandatutformingen til den medisinsk sakkyndige er «en nøkkel» til løsning på disse utfordringene (s. 167).

Temaet for det som skal bevises, kalles for bevistemaet. Dette speiler vurderingstemaet i den materielle årsaksregelen. Hvis den materielle årsaksregelen er betingelseslæren, har bevistemaet om ansvarshendelsen har vært en nødvendig betingelse for skaden. Bevisbedømmeren må finne frem til om skaden ville skjedd om ansvarshendelsen tenkes borte. Betingelseslæren styrer dermed problemstillingen for den faktiske bedømmelsen.

På enkelte områder er det utviklet mer spesifikke kriterier for bevisvurderingen, slik som ved nakkeslengskader. Her er det et krav om at skadelidte ble (1) utsatt for et sammenstøt som har tilstrekkelig skadeevne, (2) fikk plager innenfor anslagsvis de første 72 timene etter sammenstøtet (kravet om akuttsymptomer), (3) har en viss kontinuitet i symptombildet som stammer fra akuttfasen (kravet om brosymptomer) og (4) et sykdomsbilde som er forenlig med skader påført ved nakkesleng. Disse kriteriene ble utviklet i nakkeslengsaken Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565), og er deretter stadfestet, presisert og nyansert gjennom blant annet Nakkeprolaps (Rt. 2007 s. 1370) og Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547). Se nærmere om dette i kapittel x.

[1]      Se Sørum 2017.