Bogarting lagmannsrett 13/11/2025
Lagmannsretten forkastet anken fra A og kom, som tingretten, til at erstatnings- og oppreisningskravene mot Oslo kommune var foreldet etter foreldelsesloven § 9 nr. 1. I motsetning til tingretten fant lagmannsretten at barneverntjenesten hadde utvist ansvarsbetingende uaktsomhet ved å avslutte oppfølgingen av A i 1995 uten tiltak, og at dette innebar brudd på EMK artikkel 8. Retten tok imidlertid ikke endelig stilling til årsakssammenheng eller erstatningsutmåling, da kravene uansett var foreldet. Det ble også konstatert et EMK artikkel 8-brudd knyttet til en ulovlig institusjonsplassering i 2000. Dissens om sakskostnader, hvor flertallet fritok A for kostnadsansvar også i lagmannsretten.
Sitat fra avgjørelsen om årsakssammenheng
Det neste spørsmålet blir hvilken betydning det ville fått for As varige medisinske invaliditet om det hadde blitt iverksatt egnede og aktuelle tiltak fra 1995, da hun var 10 år.
Rettslig sett foreligger det årsakssammenheng mellom barnevernets forsømmelser fra1995 og As medisinske invaliditet dersom forsømmelsene var en nødvendig betingelse for skaden. Ved samvirkende årsaker, hvor flere faktorer har bidratt til skadefølgen, må den aktuelle årsaksfaktoren være så vidt vesentlig i skadebildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. Rt-1992-64 (P-pille II) og blant annet HR-2018-557-A avsnitt 24.
Rettsoppnevnt sakkyndig Weisæth har vurdert at det foreligger mangler i den tidlige tilknytningen mellom A og moren. Han uttalte i sakkyndig erklæring:
For at den tidlige tilknytningsmangelen som er lagt til grunn i årsaksvurderingen skulle vært forhindret, og en trygg tilknytning etablert til en fostermor, antas det at omsorgsovertakelsen helst burde ha skjedd før 6 måneders alder. Det er ved denne alder at spebarnets tilknytning til hoved omsorgspersonen begynner å bli sterk og at avbrytelse av denne tilknytningen er skadelig. Mangelen hos A på trygg tilknytning til moren vurderes å ha vært et avgjørende første trinn i forstyrrelsen av personlighetsutviklingen.
Med reservasjon om at styrken i den genetiske predisposisjon hos A for utvikling av personlighetsforstyrrelse er ukjent, antas det at omsorgsovertakelse før 6 måneders alder sannsynligvis kunne ha forebygget utviklingen av F 60.3 Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.
Det er videre mulig at samme forebygging kunne skjedd også ved noe senere omsorgsovertakelse, inntil 2 års alder, dvs ved ankomsten til Norge, men med mindre sannsynlighet.
En omsorgsovertakelse mellom 2 og 8 års alder ville ikke hindret utviklingen av senere kontaktvansker i ungdomsår og voksen alder. Dertil ville morstapet vært en ny og betydelig risikofaktor. Trolig ville omsorgsovertakelse ha avdempet forstyrrelsen av personlighetsutviklingen. Men morens omsorgsevne ble vurdert som god nok, og tiltak for å avlaste henne var på sin plass.
Omfattende tiltak utover barnehage for A for å avlaste moren, ville sannsynligvis kunne hatt noe av samme avdempende effekt.
As personlighetsutvikling, adferd og psykiske tilstand i 1993 da hun var knapt 8 år gammel og første gang ble vurdert av barneverntjenesten, viste ingen åpenbar høy risiko for utvikling av senere alvorlige psykiske problemer. Men de risikofaktorer for en slik utvikling som den sakkyndiges undersøkelse har påvist, kunne med en spesialistundersøkelse den gang sannsynligvis vært identifisert. Ettersom prognosen i så fall da ville måtte bli basert på usikre statistiske anslag, ville det ikke vært tilstrekkelig grunnlag for omsorgsovertakelse.
Omfattende tiltak utover skolegang for A for å avlaste moren, ville sannsynligvis kunne hatt noe av samme avdempende effekt: Husmorvikar i hjemmet, støtte til fritidsaktiviteter, støttekontakt og weekendhjem for A.
Hvilken betydning ville eventuelle avhjelpende tiltak fra barnevernet, mest sannsynlig fått for saksøkers funksjon/størrelsen på den varige medisinske invaliditeten? Det antas at en mer avdempet personlighetsforstyrrelse ville ført anslagsvis til en 10% lavere varig medisinsk invaliditet.
Tilsvarende antakelser gjelder vurderingen ved 10 års alder, i 1995.
Det er mange eksempler i rettspraksis på at domstolene er kommet til at barnevernets forsømmelse ikke kunne avverget skaden, fordi den konstaterte uaktsomheten fant sted for sent i barnets utvikling. I LB-2017-23133 la for eksempel lagmannsretten til grunn at omsorgssituasjonen måtte forbedres innen 4-6 års alder for at forbedring av skaden kunne påregnes. Ved senere omsorgsovertakelse ville sannsynligheten for gjenopprettelse av skadene være betydelig mindre. Tilsvarende synspunkter er lagt til grunn i blant annet LG-2022-137861.
Til spørsmålet om årsakssammenheng, uttalte rettsoppnevnt sakkyndig Stafset i sin rapport:
Personlighetsforstyrrelse er en diagnose som anbefalt ikke bør settes før man har sett det over tid og vurdert om dette er stabile mønster. Det er sjelden at diagnosen settes på personer yngre enn 16 år. Ungdomstid er brytningstid. Man skal utvikle identitet og selvstendighet. For et barn som A som begynte å kjenne seg annerledes og utenfor i skolen var nok denne tiden ekstra sårbar og hennes mestringsstrategier endret seg. Hun opplevde nok at skulking, løgn og aggresjon ga en form for kontroll hun var i behov for. Dette var imidlertid strategier som skapte ytterligere vansker og problemene syntes bare å forsterke seg. Hjemme ble hun møtt med enda mer straff. Vegring, vagabondering og etter hvert å rømme inn i rus ble måter å håndtere det som må ha vært så kaotisk og vanskelig inne i henne. Hun kom så i en skjevutvikling. Etter sakkyndiges vurdering er det sårbarheten man har med seg sammen med belastningene i miljøet som fører til utviklingen av en personlighetsforstyrrelse. En tidligere inngripen kunne ha hjulpet på hvilke belastninger hun ble utsatt for og dermed stoppet den alvorlige skjevutviklingen.
Hvis man ser på Ass fungering tidligere så var hun et stille og smilende barn. Det er godt mulig at med en omsorgsovertagelse ved 10-års alder ville A, til tross for sårbarhet og traume-relaterte vansker, kunne hatt mulighet til å utløse mye god omsorg fra eventuelle fosterforeldre. Vansker med nærhet og avstand i relasjoner kunne ha kommet til uttrykk også der, men hun ville kunne hatt en mulighet for reparasjon i relasjon. Selv om en flytting til en ny omsorgsbase ville kunne blitt vanskelig i seg selv, så ville hun også i større grad kunne ha vært skjermet fra videre belastninger og at vanskene fikk utvikle seg i en så skjev retning.
Utredning og behandling i psykisk helse, barne- og ungdomspsykiatrien ble vurdert etter at Ass vansker begynte å utvikle seg. Slik hjelp er imidlertid frivillig og på den tiden var allerede situasjonen hennes så ustabil, og hun var såpass unngående i kontakt med voksne, at det allerede ville være utfordrende å gi god hjelp. Hadde man imidlertid vært tidligere ute og hun var plassert i en trygg omsorgsbase kan man hatt større muligheter til å hjelpe henne med behandling tidligere.
Andre tiltak som en undersøkelse i 1995 kunne ha avstedkommet, var f.eks. avlastning med besøkshjem, og ellers hjelp og veiledning til moren i hjemmet. Hadde moren fått avlastning hadde kapasiteten nok vært større, og kanskje kunne relasjonene i større grad blitt bedret. Gjennom besøkshjem kunne også A fått mulighet til å etablere kontakt med voksne trygge mennesker som kunne vært en ressurs for henne senere.
På den tiden man til slutt grep inn var skjevutvikling kommet så langt at det var vanskelig å få gitt god hjelp, særlig med den tidens forståelse av vanskene. Utviklingen kunne mulig ha vært dempet noe, om man tidligere hadde blitt bevisst hvor trigget A ble av disse konsekvenstiltakene. Det er imidlertid også viktig å se at perioden med tvungen institusjonsplassering bare varte i 8-9 måneder tid, og det nok var den tiden det tok for barnevernet å forstå at de ikke nådde frem med dette.
Lagmannsretten finner spørsmålet om årsakssammenheng vanskelig. Sakkyndig Stafset ga i retten uttrykk for at As mangelfulle tilknytning og behov for god voksen omsorg kunne vært reparert gjennom tiltak i 1995. Spørsmålet blir da om et besøkshjem, som lagmannsretten mener at ut fra situasjonen den gang fremsto som det mest aktuelle alternativet, ville vært tilstrekkelig i så måte. Sakkyndig Stafset mente at i en situasjon der As tillit til voksne var ødelagt gjennom opplevelsene i hjemmet, supplert av foreldrenes uttrykte negative holdning til hjelpeapparatet, ville et godt besøkshjem kunne ha stoppet, eller iallfall vesentlig dempet, As store skjevutvikling fra 14 års alder, selv om hun allerede hadde en psykisk skade fra tidligere. Som nevnt ovenfor, ville også en forsvarlig oppfølgning fra barneverntjenesten i tiden etter 1995 ført til at iverksatte tiltak ble evaluert og eventuelt erstattet med andre mer inngripende tiltak om det viste seg nødvendig.
I lys av dette er det etter lagmannsrettens syn nærliggende å slutte at barnevernets passivitet i 1995 var en nødvendig betingelse for, og en så vidt vesentlig årsak til, As varige medisinske invaliditet i dag at det etter betingelseslæren er naturlig å knytte ansvar til den. I så fall foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng. Det leder i så fall til ytterligere spørsmål om det ved erstatningsberegningen må gjøres fradrag for eventuell inngangsinvaliditet, og hvordan etterfølgende store belastninger som A har vært utsatt for, særlig brorens selvmord i 2004, voldtekt og voldelig kjæresteforhold samt omsorgsovertakelse av datteren, kan ha medvirket til hennes medisinske invaliditetsgrad på 30 %.
Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å trekke noen endelig konklusjon når det gjelder årsakssammenheng, eller gå nærmere inn på en eventuell erstatningsberegning, da lagmannsretten er kommet til at As krav uansett er foreldet, jf. punkt 5 nedenfor
Sitat fra avgjørelsen om frister
Lagmannsretten mener, som tingretten, at As erstatningskrav er foreldet etter den alminnelige treårsregelen i foreldelsesloven § 9 nr. 1, og kan i hovedsak slutte seg til tingrettens begrunnelse.
Partene er enige om at foreldelse i saken ble avbrutt 20. juni 2022. Det innebærer at As erstatningskrav er foreldet etter § 9 nr. 1 dersom hun senest 20. juni 2019 «fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige».
Hva som ligger i «nødvendig kunnskap», er presisert av Høyesterett i flere dommer som gjelder personskade. I HR-2007-1497-A heter det i avsnitt 39:
I tråd med det jeg har sitert, bør utgangspunktet for vurderingen i vår sak av når foreldelse begynte å løpe, være om bevissituasjonen var slik at det objektivt sett kunne konstateres grunnlag for å reise sak, det vil si at det var eller kunne være skaffet til veie bevis som gjorde det forsvarlig å anlegge sak. I denne vurderingen må det tas hensyn til rettskraftvirkningene av en dom.
Lagmannsretten finner det klart at A senest fra vedtaket om 100% uføretrygd som ble fattet 17. april 2018 med virkning fra 2004, var klar over at hun hadde en varig skade. Vedtaket hvilte på en sakkyndig rapport datert 15. mai 2017 fra psykiater G. Det fremgår her at A hadde en alvorlig og kronisk psykisk lidelse, og at hennes arbeidsevne var varig nedsatt med 100. Det fremgår også av erklæringen at A hadde opplyst at hjemmeforholdene i hennes barndom var preget av vold, omsorgssvikt og neglekt, og at hun mente at hun ikke fikk nok støtte og oppfølgning fra dem som hadde ansvar for henne i oppveksten.
Det er videre på det rene at A i april 2018 allerede i flere år hadde ment at barneverntjenesten var ansvarlig for hennes vanskelige livssituasjon og hadde gitt uttrykk for at hun ville gå til søksmål.
I tilknytning til dette nevner lagmannsretten at A i møte med barneverntjenesten 23. juni 2016, som gjaldt omsorgsovertakelsen av As datter, ifølge barneverntjenestens referat uttalte følgende om sitt eget forhold til barnevernet:
[A] sier hun ønsker å få tilsendt dokumentene i sin egen barnevernssak da hun nå går til erstatningssak mot barnevernstjenesten. Hun sier hun ikke fikk gå på skole mens hun var på institusjon og at flere dokumenter i barnevernssaken er borte. [A] sier hun har fått muntlig unnskyldning i møte med barneverntjenesten, men at hun mener dette ikke er nok og vil ha rettsak. Kontaktpersonene sier vi ikke har så mye kjennskap til [As] barnevernssak, da dette ligger flere år tilbake i tid, men at [hun] har rett til å få tilsendt dokumentene. Det avtales at dokumentene sendes med bud til [As] advokat når de er ferdig kopiert.
For tingretten var det et tema om As daværende advokat faktisk mottok disse barneverndokumentene, og om A i så fall selv fikk tilgang til dem. For lagmannsretten ble det ført bevis for at dokumentene i As barnevernssak både i 2013 og i 2016 etter forespørsel ble sendt til to ulike advokater som på de aktuelle tidspunktene representerte henne. Det fremgikk av advokatens forespørsel i 2012 at han representerte A i «en mulig erstatningssak overfor barnevernstjenesten».
A har fastholdt at hun selv aldri fikk tilgang til dokumentene før hennes nåværende advokat etter flere purringer fikk dem oversendt i slutten av 2021. A har gjort gjeldende at tilgang til dokumentene var nødvendig for å kunne ta stilling til om det forelå bevis for barnevernets forsømmelser som var tilstrekkelige til at det var forsvarlig å gå til sak.
Etter lagmannsrettens syn er det uten rettslig betydning når A rent faktisk fikk tilgang til egne barnevernsdokumenter. Gjennom ovennevnte møte 23. juni 2016 og de tidligere utleveringsprosessene til sine advokater, var hun klar over at dokumentene eksisterte og var mulig å få utlevert. Lagmannsretten er derfor enig med tingretten i at A senest i april 2018 hadde tilstrekkelig kunnskap om skaden og skadevolder til å undersøke nærmere, be om saksmappen, eventuelt også brødrenes saksmapper, og kontakte advokat. Lagmannsretten tilføyer at brødrenes saksmapper først ble begjært fremlagt av As advokat under saksforberedelsen for tingretten.
Lagmannsretten kan ikke se at det er bevismessige holdepunkter for at A i de drøyt fire årene som gikk fra april 2018 til foreldelsesfristen ble avbrutt 20. juni 2022, var i en slik helsemessig eller personlig situasjon at hun ikke med rimelighet kunne iverksatt de undersøkelsene som var nødvendige for å gå til sak.
Når kravet er foreldet etter tre-årsregelen, trenger ikke lagmannsretten ta stilling om kravet eventuelt ikke ville vært foreldet etter unntaket fra den absolutte foreldelsesfristen på 20 år i foreldelsesloven § 9 nr. 2 andre setning.
Anken skal etter dette forkastes
Kommentarer