Vaksinering (LH-2025-100252)
Hålogaland lagmannsrett 13. januar 2026 | Publisert på Lovdata 19. januar 2026
Sentrale temaer: yrkesskadeansvar, årakssammenheng, trygderett
Saken gjelder beregningen av uføretrygd etter særreglene for yrkesskade, og spørsmålet om det forelå årsakssammenheng mellom hendelsen som var godkjent som yrkesskade og den senere uførheten. Tvistetemaet var om uførheten skyldtes en seneskade i skulderen som oppsto da den private part fikk satt en vaksine. Lagmannsretten sluttet seg til Trygderettens vurdering og la til grunn at seneskaden i hovedsak skyldtes degenerative forandringer, og at det ikke var sannsynliggjort at sprøytespissen ved vaksineringen hadde forårsaket skaden.
Domssitat om generelle årsaksregler (erstatningsrett):
Avgjørende for As krav om beregning av ytelser etter særreglene for yrkesskader er hvorvidt det er årsakssammenheng mellom det som skjedde ved vaksineringen i 2016 og As arbeidsuførhet. Ved vurderingen skal hovedårsakslæren innenfor erstatningsretten legges til grunn, jf. Rt-2005-495.
Lagmannsretten peker på at A forut for vaksineringen hadde hatt plager med venstre skulder over mange år. MR av venstre skulder 13.03.2006 viste lett artrose og ruptur i en sene oppå skulderen (supraspinatus). I journalnotater fra 13.02.2012 bemerkes at hun har hatt smerter i venstre skulder over lengre tid, at det er smertefullt, at hun ikke er utsatt for traume eller fall og det mistenkes tendinit. I epikrise av 24.04.2012 beskrives «langvarige plager med sine skuldre bilateralt, mest uttalt på venstre side» og så ille siste måned at hun ikke har hatt mulighet til å jobbe eller sove om natten, samt at hun bruker kortisontabletter. I journalnotat av 15.05.2014 opplyses det om kroniske smerter i nakke, skuldre, håndledd m.m. Journalnotat av 09.07.2014 viser at hun fikk kortisonsprøyte i begge skuldrene. I journalnotat av 16.07.2014 er det notert at hun er ille plaget med smerter i skuldre og nakke. Ultralyd 17.12.2015 viste lettgradig bicepstendinitt i skuldrene og i epikrisen fremgår også at hun har smerter i skuldrene. Hun fikk på samme tidspunkt tilbud om MR av skuldre og nakke, men ønsket å avvente dette inntil videre. Opplysninger om hennes plager i venstre skulder er gjentatt i legeerklæring av 18.07.2016, hvor det også fremgår at «det er usikkert om vaksinen har forårsaket seneskaden».
Oppsummert legger lagmannsretten til grunn at A har vært plaget med smerter i venstre skulder over mange år og at journalen viser at hun før vaksinen ble satt har fått påvist degenerative forandringer. Selv om hun periodevis har vært bedre er det av betydning at smertetilstanden var aktuell få måneder før vaksinen ble satt i april 2016.
Lagmannsretten ser ikke bort fra at det er mulig, men finner det svært lite sannsynlig at sprøytespissen traff en sene i skulderen da vaksinen ble satt i april 2016. Bilder og illustrasjon som er lagt frem og som skal påvise denne muligheten underbygger lagmannsrettens vurdering. Vaksinen settes normalt i deltamuskelen og A uttalte til fastlegen 21.04.2016 at hun hadde smerter i deltamuskelen.
Lagmannsretten er kommet til samme konklusjon som dr. B. Lagmannsretten bygger særlig på As sykdomshistorie, med uttalte skuldersmerter over tid og påviste degenerative forandringer, sammenholdt med at risikoen for å treffe den aktuelle senen ved en vaksinering fremstår som teoretisk og at et sprøytestikk i en sene har liten skadeevne. Lagmannsretten har lagt vekt på de medisinskfaglige vurderingen som fremkommer i dr. Bs erklæring, som lagmannsretten ikke kan se at det hefter svakheter ved. Foranlediget at As anførsler bemerkes at As sykdomshistorikk er godt dokumentert gjennom journaler og epikriser og at det ikke er noe ved saken som tilsier at forsvarlig medisinskfaglig vurdering forutsetter undersøkelser av eller samtaler med A.
Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å tillegge uttalelsene fra dr. H og fastlege F avgjørende vekt i motsatt retning.
For dr. H’ forklaring vises for det første til at han bygger på premisser som ikke gjenfinnes i øvrig dokumentasjon. Han bygger i sin erklæring av 09.01.2017 på at A i forbindelse med vaksinasjonen følte at noe gikk i stykker. Dette er opplysninger A ikke har gitt tidligere til helsepersonell. Ved første legekontakt opplyste hun at hun hadde smerter i deltamuskelen, hvilket er forenelig med at vaksinen ble satt riktig. Videre bygger dr. H på at tidligere problemer med venstre skulder lå flere år tilbake i tid og at hun på tidspunktet for vaksineringen var blitt bra i skulderen igjen. Dette stemmer ikke med den medisinske dokumentasjonen som er gjennomgått ovenfor. H’ konklusjon om at A er blitt stukket i senen og at den av den grunn er gått i stykker er ikke begrunnet ut over dette, samt at han har vist til at det i litteraturen er beskrevet at man kan få en slik skade.
Til uttalelsene fra fastlege F bemerkes at han 18.07.2016 uttalte at «Det er usikkert om vaksinen har forårsaket seneskade». Erklæringen inneholder for øvrig ikke opplysninger som underbygger en konklusjon om årsakssammenheng, ut over at vaksinering og forverring av smerter i skulder tidsmessig er sammenfallende. Erklæring av 06.07.2022 forstår lagmannsretten som en bekreftelse på at det er årsakssammenheng mellom vaksineringen og As arbeidsuførhet. Erklæringen bygger på dr. Ds uttalelse om «man stikkit henne i senen, vilket medført til att den gått sønder» og inneholder ingen opplysninger for øvrig som kan underbygge en konklusjon om årsakssammenheng. I erklæring av 22.03.2023 uttales «Det synes å foreligge en klar årsakssammenheng mellom vaksinen/seneskaden og uførheten». Erklæringen bygger igjen på nevnte uttalelse fra dr. D samt det faktum at hun var arbeidsfør frem til vaksinen ble satt og at hun i ettertid ikke klarte å fortsette i sitt arbeide. Erklæringen av 07.09.2024 gir ingen ytterligere informasjon. Oppsummert bygger også fastlege Fs uttalelser på premisser som ikke gjenfinnes i dokumentasjonen, i tillegg til den tidskronologiske sammenhengen mellom vaksineringen og As arbeidsuførhet.
Verken dr. D eller fastlege F har sett hen til de degenerative faktorene som fremgår av As journaler og epikriser og som er gjengitt ovenfor, hvilket er helt sentralt i årsaksbildet.
Det foreligger etter lagmannsrettens syn ikke andre omstendigheter eller bevis i saken som tilsier at det er årsakssammenheng som anført av A.
Domssitat om sakskostnader:
Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har vunnet saken og har som et utgangspunkt krav på erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 21-2 første og andre ledd. Lagmannsretten har vurdert, men finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å fravike hovedregelen om erstatningsplikt, jf. § 21-2 tredje ledd. A har fremholdt at saken er av velferdsmessig betydning for henne og at styrkeforholdet mellom partene tilsier fritak fra sakskostnadsansvaret. Lagmannsretten legger til grunn at trygderett er et saksfelt som anses å høre til kjerneområdet for bestemmelsen i § 20-2 tredje ledd bokstav c, jf. HR-2023-903-U med videre henvisning til Rt-2009-619. Likevel er det «på det rene at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene», jf. HR-2023-903-U avsnitt 19.
I dette tilfellet er det ikke noe ved saken eller dens karakter som tilsier at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse. Trygderettens avgjørelse var satt med medisinskfaglig kompetanse og ble avgjort på problemstilling med et betydelig medisinskfaglig innslag, nemlig om det er årsakssammenheng mellom en hendelse og skade på en sene i skulderen. I en slik situasjon er lagmannsrettens kompetanse for overprøving noe begrenset, jf. Rt-2007-1815. Det forelå en klar og entydig spesialisterklæring, som omstendighetene i saken eller bevisene klart ikke var egnet til å utfordre. Saken har ikke reist prinsipielle problemstillinger, og slik saken lå an kan det ikke sies at A hadde et spesielt behov for overprøving av Trygderettens avgjørelse.
Advokat Bergset har inngitt sakskostnadsoppgave på i alt 142 694,50 kroner, hvorav 100 000 kroner utgjør salær eks. mva, 25 000 kroner utgjør mva og 17 694,50 kroner utgjør kostnader til reise, opphold og diett for advokat Bergset.
Lagmannsretten legger beløpet til grunn som nødvendige kostnader ved saken, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes med 142 694,50 kroner.
Kommentarer