Boligtilpasning (LG-2025-2903)
En ti år gammel gutt ble påført ryggmargsskade ved fødselen. Ansvar var erkjent. Ankesaken gjaldt utmålingen av erstatning for lidt og fremtidig tap, særlig knyttet til sosialmedisinske utgifter, boligtilpasning samt utgifter til terrengrullestol, heisalarm og strøm. Staten v/Pasientskadenemnda fikk medhold i sin anke, mens skadelidtes avledede anke over boligtilpasning ikke førte frem.
Lagmannsretten utmålte erstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-1 og Høyesteretts praksis. Erstatningen omfatter rimelige og nødvendige utgifter som supplement til offentlige ytelser. Allerede utbetalt erstatning på 11 129 148 kroner utgjorde full erstatning for sosialmedisinske utgifter. Det var ikke grunnlag for å oppjustere nivået i Rt. 2002 s. 1436 (Bråtane) ved å knytte dette til grunnbeløpet i folketrygdloven eller konsumprisindeksen. Utgifter til boligtilpasning var dekket med 2 000 000 kroner. Etter en konkret vurdering var det ikke grunnlag for ytterligere erstatning. Retten uttalte seg også om betydningen av CRPD ved erstatningsutmålingen.
Domssitater om generelle utmålingsprinsipper:
Lagmannsretten har full kompetanse ved utmåling av erstatning, jf. pasientskadeloven § 18 første ledd, første punktum. Erstatningsutmålingen for skaden skal fastsettes etter skadeserstatningsloven og alminnelige erstatningsrettslige regler, jf. pasientskadeloven § 4. Erstatning for merutgifter skal dekke lidt skade, og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd. Det er den faktisk situasjonen på oppgjørstidspunktet, i dette tilfelle domstidspunktet, som skal legges til grunn for vurderingene. Lidt tap erstattes frem til oppgjørstidspunktet, mens vurderingen av fremtidstapet tar utgangspunkt i hva som da fremstår som den sannsynlige utviklingen, jf. HR-2022-1132-A (Amerika) avsnitt 36. (...) Skadelidte har bevisbyrden for at utmålt erstatning fra Pasientskadenemnda ikke utgjør full erstatning. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. (...) Utgangspunktet ved erstatningsutmålingen er at skadelidte skal ha «full erstatning», som innebærer at skadelidte skal stilles økonomisk som om skaden ikke hadde inntruffet. Hva som er «full erstatning» er først og fremst et juridisk begrep, og ikke et eksakt økonomisk begrep. Kjernen i erstatningsretten er at skadelidte ikke skal komme dårligere ut med skaden enn om den ikke var inntruffet, jf. HR-1993-164-A (Ølberg) side 1532. (...) Skadelidte har tapsbegrensingsplikt, jf. skadeserstatningsloven § 5-1, som er inkorporert ved at erstatning for merutgifter etter § 3-1 er avgrenset til utgifter som er «nødvendige og rimelige», jf. HR-2022-1132-A avsnitt 38. (...) «I tråd med det jeg allerede har sagt, skal merutgifter forårsaket av en skadevoldende hendelse i prinsippet erstattes fullt ut. Det er imidlertid utviklet en lære om at det bare er de nødvendige og rimelige utgiftene som har erstatningsrettslig vern. Dessuten skal erstatningen [..] være et supplement til de offentlige ytelsene. Merutgiftene kan være av ulik karakter.» (...) Supplementsprinsippet utgjør en avgrensning i erstatningsansvaret og fremgår uttrykkelig i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum. Offentlige ytelser skal gå til fradrag i erstatning ved personskade, og siktemålet er at skadelidtes individuelle tap skal dekkes fullt ut når erstatning og offentlige ytelser ses i sammenheng.
Domssitater om merutgifter | Pleie- og omsorgsutgifter:
Erstatning for sosialmedisinske utgifter er ment å være et supplement til de offentlige ytelsene «for å sikre skadelidte mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen», jf. blant annet Rt-2002-1436 på side 1443. Avgrensningen av hvilke sosialmedisinske utgifter som er «nødvendige» og «rimelige» kom til uttrykk allerede i Rt-1993-1547 (Skoland), og er senere utviklet i rettspraksis. Det offentlige helsetilbudet er utgangspunkt for hva som er nødvendige og rimelige utgifter, men slik at det kan bli tale om en noe høyere standard i erstatningsretten ved at man dekker ytelser utover det som går inn under offentlige hjelpe- og stønadsordninger, jf. Rt-1996-958 (Stokstad) side 966. (…) Skadelidtes evner og muligheter for å nyttiggjøre seg de tiltak som erstatningen er ment å skulle dekke, er av betydning for vurderingen av hva som er nødvendige og rimelige sosialmedisinske utgifter. (…) Skadelidtes behov for medisinsk nødvendig bistand kan være sterkt sammenvevd med behovet for bistand til å oppnå nødvendig selvstendighet og trivsel i hverdagen, og i det omfang hensynet til skadelidtes helse tilsier døgnkontinuerlig bistand, kan skadelidtes øvrige behov langt på vei være dekket såfremt bistanden ytes i form av personlig assistanse. (…)
Som Høyesterett har uttalt i HR-2022-1132-A avsnitt 44, gis det som et utgangspunkt ikke erstatning for ytelser med rent helsemessig formål, da de offentlige ytelsene anses å representere et nødvendig og rimelig nivå, men unntak kan tenkes. Rettspraksis viser videre at det gis erstatning som supplement til de offentlige ytelsene for å sikre skadelidte mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel – sosialmedisinske behov – og det er bare de nødvendige og rimelige utgiftene til dekning av slike behov som erstattes. Endelig forutsettes det at rent sosiale behov dekkes av ménerstatningen. (…)
Lagmannsretten legger til grunn at utmålingen av erstatning for sosialmedisinske utgifter skal skje etter en konkret og individuell vurdering av skadelidtes påførte og fremtidige tap, og at erstatningen fastsettes som et gjennomsnittlig årlig beløp frem til statistisk beregnet levealder. Utmålingen vil derfor nødvendigvis bli skjønnsmessig. (…) Det avgjørende er om det foreligger et erstatningsmessig udekket sosialmedisinsk behov utover det som dekkes gjennom offentlige ytelser og allerede utbetalt erstatning. (…) Etter en samlet vurdering kom lagmannsretten til at et årlig beløp på 200 000 kroner dekket nødvendige og rimelige utgifter til sosialmedisinske tiltak, og at det ikke var sannsynliggjort et udekket tap.
Domssitater om merutgifter | Boligutgifter
Utgangspunktet ved erstatningsutmålingen er at skadelidte skal ha full erstatning for sitt tap, og utmålingen skal skje etter en konkret og individuell vurdering av skadelidtes påførte behov som følge av skaden. Samtidig må merutgifter til boligtilpasning ligge innenfor rammen av hva som er nødvendige og rimelige utgifter, jf. skadelidtes tapsbegrensingsplikt. (…) Det avgjørende er ikke om det er «investert nøkternt», men om de konkrete tiltakene fremstår som nødvendige og rimelige i den aktuelle situasjonen. Optimale eller påkostede løsninger faller utenfor erstatningsplikten. (…) Tapsbegrensningsplikten kan etter omstendighetene innebære en plikt til å flytte til en annen bolig fremfor å bygge om eksisterende bolig, dersom utgiftene til tilpasning da blir langt lavere, men hvor langt denne plikten rekker må vurderes konkret, og barnets beste kan tillegges vekt ved avgrensingen, jf. Grunnloven § 104 annet ledd. (…)
Dersom boligtilpasningen medfører merverdi for boligen, kan dette etter omstendighetene begrunne et skjønnsmessig fradrag etter ulovfestede berikelsesprinsipper, men fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum er en kan-regel, og vurderingen må skje konkret. (…) Utmålingen vil i en viss grad bero på skjønnsmessige vurderinger, da utmålingskriteriene ikke er eksakte størrelser. (…)
Ved vurderingen av krav om ytterligere erstatning for tilpasning av nåværende bolig la lagmannsretten vekt på hvilke deler av boligtilpasningen som knyttet seg til skadelidtes særskilte behov, og hvilke deler som representerte merareal og standardforbedring for hele husstanden. Basert på sakkyndige beregninger ble det lagt til grunn at kostnader som fremsto som nødvendige og rimelige var dekket av tilkjent erstatning på 2 000 000 kroner, og at det derfor ikke forelå et udekket tap. (…)
Når det gjaldt krav om erstatning for fremtidig boligtilpasning, vurderte lagmannsretten at udekket tap ikke var sannsynliggjort. Retten la blant annet vekt på at kommunen med overveiende sannsynlighet ville tilby en tilrettelagt bolig med døgnbemannede tjenester, samt at endrede offentligrettslige krav til tilgjengelige boliger etter TEK17 innebærer at utvalget av boliger tilrettelagt for personer med nedsatt funksjonsevne er økende. (…) Lagmannsretten kunne ikke se at CRPD artikkel 19 ga grunnlag for å tolke skadeserstatningsloven § 3-1 slik at supplementsprinsippet ikke skulle gjelde, og kom etter dette til at udekket tap for fremtidige boligutgifter ikke var sannsynliggjort.
Domssitater om medisin og sakkyndigarbeid:
Lagmannsretten legger til grunn at A er kognitivt uskadet, med aldersadekvat mental, språklig og sosial fungering, men med livsvarige fysiske funksjonstap som følge av ryggmargsskaden. Undersøkelse av skaden ble foretatt ved Sunnaas sykehus i september 2025, hvor det ble konstatert komplett ryggmargsskade, AIS-A, med nevrologisk skadenivå C6. Sammenlignet med tidligere var det noe økt styrke i skuldre, albuer og håndledd, og det ble fremhevet at videre fokus på styrking av triceps er viktig for å oppnå størst mulig selvstendighet i forflytning. A har et svært godt funksjonsnivå til tross for høy skade og kjører manuell rullestol selvstendig. (…)
Seksjonsoverlege Ånen Aarli og klinikkdirektør Maria Vollsæter ved Haukeland universitetssjukehus har fulgt A siden 2015, og har i medisinsk sakkyndig erklæring av 10. november 2025 vurdert den varige medisinske invaliditeten til 100 prosent, noe lagmannsretten legger til grunn. (…) A er diagnostisert med høy tverrsnittsskade, kronisk respirasjonssvikt, nevrogen blære og nevrogen tarm, noe som medfører behov for omfattende og livslang medisinsk oppfølging. Han har behov for ventilasjonsstøtte om natten, regelmessig bruk av hostemaskin og annet respirasjonsutstyr, samt kateterisering og irrigering. (…)
Lagmannsretten legger videre til grunn at A følges av flere spesialister, herunder ortoped, urolog, lungelege og øyelege, og mottar regelmessig oppfølging ved barnehabiliteringen. Nevrologisk fungering og funksjonsvurdering viser at A er mentalt velfungerende, med stadig bedre armfunksjon etter flere ortopediske inngrep, og at han ved tilrettelegging og assistanse vil kunne bo i egen bolig, være sosialt aktiv og delta i utdanning og arbeid. (…)
Den medisinsk sakkyndige erklæringen, utdypet ved forklaring fra klinikkdirektør Vollsæter, danner et sentralt og betryggende grunnlag for lagmannsrettens vurderinger. Retten legger til grunn at A har et omfattende hjelpebehov hele døgnet til betjening og overvåkning av pustestøtteapparat og hostemaskiner, personlig stell, på- og avkledning og forflytning, men også at han har potensial for økt selvstendighet over tid. På bakgrunn av dette konkluderer lagmannsretten med at A, til tross for alvorlig skade, har betydelige ressurser og livsglede, og at hjelpebehovet samlet sett fremstår som livsvarig, men stabilt.
Domssitater om bevis og prosess:
Lagmannsretten har full kompetanse ved utmåling av erstatning, jf. pasientskadeloven § 18 første ledd, første punktum. Skadelidte har bevisbyrden for at utmålt erstatning fra Pasientskadenemnda ikke utgjør full erstatning, og beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. (…) Ved vurderingen av om det foreligger et udekket tap, legger lagmannsretten til grunn den faktiske situasjonen på oppgjørstidspunktet, i dette tilfelle domstidspunktet, og vurderingen av fremtidstap tar utgangspunkt i hva som da fremstår som den sannsynlige utviklingen. (…)
Lagmannsretten vurderer bevisene samlet og foretar en konkret vurdering av om de påberopte merutgiftene er sannsynliggjort som nødvendige og rimelige. Dokumentasjon av faktiske utgifter tillegges vekt, men retten kan også bygge på forklaringer og sakkyndige vurderinger der eksakt dokumentasjon ikke foreligger. (…) Rene utgiftsoppstillinger har begrenset vekt og kan først og fremst tjene som illustrasjon av kostnadsnivået. (…)
Når det gjelder sakskostnader, legger lagmannsretten til grunn hovedregelen om at den vinnende part har krav på sakskostnader etter tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. (…) Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten likevel at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å unnta A ved verger fra sakskostnadsansvar, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Retten legger vekt på at saken har reist uavklarte rettsspørsmål av betydning utover den konkrete saken, det ujevne styrkeforholdet mellom partene og sakens store personlige og velferdsmessige betydning for skadelidte. (…) Partene bærer derfor egne sakskostnader både for lagmannsretten og tingretten, jf. tvisteloven § 20-9.
Domssitater om sakskostnader:
Med det resultat lagmannsretten er kommet til har Staten v/ Pasientskadenemnda vunnet frem med anken, mens avledet anke fra motparten ikke har ført frem. Staten v/ Pasientskadenemnda har som utgangspunkt krav på å få dekket sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første, jf. andre ledd. (…) Lagmannsretten finner imidlertid at det samlet sett foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å unnta A ved verger helt fra sakskostnadsansvaret etter unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Retten legger vekt på at saken har reist uavklarte rettsspørsmål som antas å ha betydning utover den konkrete saken, det ujevne styrkeforholdet mellom partene, og at saken har stor personlig og velferdsmessig betydning for skadelidte. (…)
Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn også ved avgjørelsen av sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd, og finner at tilsvarende tungtveiende grunner gjør seg gjeldende for sakskostnadsansvaret i første instans. (…) Partene bærer derfor egne sakskostnader for både lagmannsretten og tingretten.
Kommentarer