Tilbake

Hensiktsmessig behandling (LG-2025-72609)

Morten Kjelland·12/02-2026· 4 minutter

LG-2025-72609

Gulating lagmannsrett 30. januar 2026 | Publisert i Lovdata 10. februar 2026

Sentrale temaer: yrkesskadeansvar, trygderett, inntektstap


Saken reiste spørsmål om gyldigheten av Trygderettens kjennelse, som opprettholdt Nav Klageinstans sitt vedtak om å avslå uførepensjon. Trygderetten avgrenset prøvingen til om søkeren hadde gjennomgått «hensiktsmessig behandling» etter ftrl. § 12-5. Den avgrensningen trakk samtidig opp rammene for lagmannsrettens behandling av saken.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i at vilkårene for uførepensjon er strenge, og at terskelen i praksis skjerpes jo yngre den aktuelle personen er. I vurderingen av behandlingsvilkåret bygget retten videre på Trygderettens syn. Retten kom til at det ikke forelå tilstrekkelig grunnlag for å si at søkeren hadde gjennomført behandling som kunne anses hensiktsmessig, verken for de psykiske plagene eller for de fysiske forholdene som ble påberopt. Når behandlingsvilkåret ikke var oppfylt, kunne avslaget på uførepensjon ikke settes til side.

Staten ved Arbeids- og velferdsdirektoratet ble etter dette frifunnet.

Når det gjaldt sakskostnadene, vurderte lagmannsretten om det likevel var grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om at den tapende parten må dekke motpartens kostnader. Retten la vekt på at det forelå «tungtveiende grunner» som tilsa en annen løsning. Den konkrete helhetsvurderingen førte til at hver av partene ble pålagt å bære sine egne sakskostnader.

Les dommen på Lovdata


Domssitat om sakskostnader:

Staten har vunnet saken, og har i utgangspunktet krav på å få dekket sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd.

Ved vurderingen av om det foreligger «tungtveiende grunner» som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis fra sakskostnadsansvaret i medhold av § 20-2 tredje ledd, tar lagmannsretten utgangspunkt i at saken utvilsomt har stor velferdsmessig betydning for A og at det er markant forskjell i styrkeforholdet mellom partene, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c. Selv om dette er forhold som skal tillegges vekt ved vurderingen av om det foreligger «tungtveiende grunner», er det ikke i seg selv tilstrekkelig. Det må komme noe i tillegg, se HR-2012-308-U avsnitt 17. Det fremgår samme sted at «[v]ed vurderingen er imidlertid sakens velferdsmessige betydning og styrkeforholdet mellom partene et prioritert hensyn», og det vises til uttalelser i Innst. O. nr. 110 (2004–2005) side 62. I avgjørelsens avsnitt 18 uttales deretter:

(18) Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar.

Det fremgår videre av HR-2009-1007-U avsnitt (16) blant annet at «[d]en aktuelle saken gjelder et saksfelt – trygderett – som i følge forarbeidene må anses å tilhøre bestemmelsens kjerneområde.» Lagmannsretten vektlegger også dette ved vurderingen.

I tillegg til sakens velferdsmessige betydning og den i foreliggende sak meget markante forskjellen i styrkeforholdet, vektlegger lagmannsretten dessuten at As søknad om uføretrygd bygget på legeerklæring fra hennes fastlege 6. november 2022, hvor det fremgår at ytterligere behandling ikke ble vurdert å være hensiktsmessig, ettersom det ikke ville føre til bedring av arbeids- og funksjonsevnen, samt at NAV Innlandet, 8. november 2022, vurderte at As arbeidsevne var «varig nedsatt med mer enn halvparten på grunn av varig sykdom til ethvert yrke/arbeid du er kvalifisert for». A fremsatte krav om uføretrygd dagen etter hun mottok denne vurderingen. I tillegg har A ved stevning til lagmannsretten fremlagt dokumentasjon som ikke var fremlagt for Trygderetten, og som er gjennomgått ovenfor. Selv om dokumentasjonen ikke har hatt betydning for resultatet, er lagmannsretten etter en helhetsvurdering kommet til at det forelå god grunn for A til å få saken prøvd for lagmannsretten, og at det samlet sett foreligger «tungtveiende grunner» for å frita A for sakskostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Hver av partene bærer etter dette egne sakskostnader for lagmannsretten.