Bogarting Lagmannsrett 03/02/2026
En 29 år gammel mann ble dømt for alvorlig personforfølgelse av sin tidligere ektefelle over en periode på ca. 14 måneder samt for åtte brudd på besøksforbud. Straffen ble fastsatt til fengsel i 1 år og 4 måneder. Han ble ilagt kontaktforbud i 5 år og mobiltelefonen brukt ved handlingene ble inndratt. Fornærmede ble tilkjent 60 000 kroner i oppreisning. Det ble ikke idømt saksomkostninger for lagmannsretten.
Domssitat fra avgjørelsen om oppreisningserstatning
Det følger av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a at den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt «skade» på person, kan pålegges å betale den skadelidte oppreisning for «den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art». Med «skade» siktes det blant annet til fysisk smerte, angst og psykiske lidelser, plager og ulemper ellers, lengre sykehusopphold og hindring av normal livsutfoldelse, jf. Ot.prp. nr. 20 (1991–1992) side 41. En skadelidt har også krav på oppreisning etter skadeerstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b fra den som har «tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3».
Skadeerstatningsloven § 3-3 inneholder en oppregning av en rekke bestemmelser i straffeloven. Blant annet er straffeloven § 266 med i denne oppregningen. Det er imidlertid ikke straffeloven § 266 a, som denne saken gjelder. Høyesterett har imidlertid slått fast i HR-2019-563-A avsnitt 59-62 at en objektiv overtredelse av straffeloven § 266 a også kan gi grunnlag for oppreisning. Det vises til avgjørelsen hvor det heter:
(59) Det følger av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a at den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt «skade» på en person, kan pålegges å betale skadelidte oppreisning for «den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art». Det samme gjelder etter bokstav b for den som har «tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3». Paragraf 3-3 inneholder en oppregning av en rekke bestemmelser i straffeloven. Som påpekt av lagmannsretten, er § 266 med i denne oppregningen, men ikke § 266 a eller § 298.
(60) Grunnvilkåret for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 bokstav b er at det foreligger en krenkelse eller mislig atferd som omfattes av det objektive gjerningsinnholdet i en av de straffebestemmelser som er angitt i § 3-3. Det er ikke et vilkår for oppreisning at de subjektive vilkårene for straff er oppfylt. Dette følger blant annet av at oppreisning også kan tilkjennes ved grov uaktsomhet.
(61) Etter mitt syn har lagmannsretten ikke tatt det riktige utgangspunktet ved utelukkende å konstatere at straffeloven § 266 a ikke er med i oppregningen i skadeserstatningsloven § 3-3. Selv om man ikke fant grunnlag for å domfelle etter § 266, burde det vært vurdert om det overfor de fornærmede forelå en krenkelse som omfattes av det objektive gjerningsinnholdet i denne bestemmelsen.
(62) Som jeg har fremhevet, rammer § 266 a grovere tilfeller av personforfølgelse som også rammes av § 266. Det innebærer at vilkårene for oppreisning i skadeserstatningsloven § 3-5 bokstav b, jf. § 3-3, også vil være oppfylt ved domfellelse etter § 266 a.
Lagmannsretten finner det klart at grunnvilkåret for å tilkjenne oppreisningserstatning etter skadeerstatningsloven § 3-5 bokstav b, jf. § 3-3 er oppfylt for tiltalte. Det vises til lagmannsrettens vurdering av bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet over, hvor tiltalte ble funnet skyldig i overtredelse av blant annet straffeloven § 266 a.
Utmåling av oppreisningserstatningen skal skje på individuell og skjønnsmessig basis og fastsettes til en engangssum som retten finner rimelig. Handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av skadevirkningene er sentrale momenter, jf. HR-2020-1345-A avsnitt 28.
Ved vurderingen av handlingens objektive grovhet, har lagmannsretten særlig lagt vekt på omfanget og varigheten av den personforfølgelse fornærmede opplevde over en tidsperiode på 14 måneder. Fornærmedes livsutfoldelse ble i denne perioden sterkt redusert – også når hun var hjemme i sin egen leilighet hvor hun egentlig skulle føle seg trygg. Hun reagerte med frykt, redsel og også ved å få panikkanfall. Også etter at forfølgelsen opphørte har hun selv følt at redselen har begrenset livet hennes i sterk grad, og hun har over tid hatt et stort behandlingsbehov. Hun har gått til psykologkonsultasjoner for å bedre situasjonen sin, men denne terapien er nå avsluttet. Fortsatt tar hun daglig sterke beroligende medikamenter for sin redsel, og hun blir fulgt av kjæresten når hun beveger seg ute i det offentlige rom. Hun er fortsatt engstelig når hun er hjemme alene. Lagmannsretten er ikke i tvil om at fornærmede har opplevd personforfølgelsen som invaderende og vanskelig, og at hun også i fremtiden vil preges av dette.
Ved utmålingen av oppreisningserstatning har lagmannsretten funnet noe veiledning i LA-2023-137467 og LA-2024-86461. Lagmannsretten finner at oppreisningserstatningen passende kan settes til 60 000 kroner.
Kravet forfaller til betaling to uker etter dommens forkynnelse, jf. tvisteloven § 19-7.
Domssitat fra avgjørelsen om sakskostnader
Aktor har også i forbindelse med ankebehandlingen lagt ned påstand om at tiltalte skal idømmes saksomkostninger.
Utgangspunktet er at ankedomstolen skal idømme saksomkostninger når anken, som her, «går ham imot», jf. straffeprosessloven § 436 andre ledd, jf. første ledd. Anken har ikke ledet til noen forandring av tingrettens dom til tiltaltes gunst.
Saksomkostninger skal imidlertid bare idømmes dersom det antas mulig å oppnå betaling, og beløpet skal avpasses tiltaltes økonomiske evne, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd. Her har tiltalte blitt dømt til å betale en større oppreisningserstatning, samtidig som han skal sone en ikke ubetydelig fengselsstraff. Lagmannsretten legger til grunn at hans økonomiske evne til å svare ytterligere omkostninger for lagmannsretten er begrensede. Lagmannsretten finner dermed ikke grunn til å idømme saksomkostninger i saken
Kommentarer