Gangbroprolaps (LG-2025-79062)
Gulating lagmannsrett 11. februar 2026 | Publisert i Lovdata 18. februar 2026
Sentrale temaer: yrkesskadeansvar, inntektstap, generelle utmålingsprinsipper, merutgifter, menerstatning, årsakssammenheng
Saken gjaldt krav om menerstatning og erstatning for inntektstap etter en arbeidsulykke som resulterte i varige ryggplager. Lagmannsretten kom til at arbeidstakeren ikke lenger kunne stå i sin tidligere, fysisk belastende stilling. Arbeidsgiveren hadde ikke fremlagt eller tilbudt annet passende arbeid. Overgangen til en mindre krevende stilling ble derfor ansett påkrevd og i samsvar med tapsbegrensningsplikten. Retten tilkjente erstatning for differansen i lønn samt for fremtidig inntektstap.
I utmålingen gjorde retten fradrag for fordelen ved vesentlig kortere arbeidsreise. Den varige medisinske invaliditeten ble fastsatt til 9 prosent. Det ble ikke gjort reduksjon for tidligere, sporadiske ryggplager, idet disse ble vurdert som uttrykk for en særlig sårbarhet og ikke som en selvstendig skadeårsak.
Arbeidstakeren fikk videre delvis medhold i kravet om dekning av nødvendige utgifter til juridisk bistand før saksanlegg. Han ble tilkjent fulle sakskostnader for både tingretten og lagmannsretten.
Domssitat om årsakssammenheng:
2.2 Avgrensning mot årsaksvurderingen
Forsikringsselskapet har anført at tapet må være forårsaket av skaden. Lagmannsretten bemerker at årsaksvurderingen etter alminnelige prinsipper rekker frem til fastleggelsen av realskaden. Når det – blant annet etter betingelseslæren – er avklart hvilken realskade skadevolder hefter for, i dette tilfellet ryggskaden, avsluttes årsaksvurderingen. De økonomiske konsekvensene av skaden beregnes deretter etter utmålingsreglene, jf. Nygaard, Skade og ansvar (2007) s. 59 og Strandberg, Skadelidtes hypotetiske inntekt (2005) s. 38.
Høyesterett har riktignok i enkelte saker – blant annet Rt-2010-1547, som Landkreditt Forsikring har vist til – trukket en relativt direkte linje mellom invaliditetsgrad og ervervsevne for å avgrense mot helt upåregnelige følger av moderate plager. Saken her skiller seg imidlertid klart fra denne typen inadekvansvurderinger. Selv moderate ryggplager kan etter sin art utelukke tungt kroppsarbeid og, avhengig av omstendighetene, føre til en reell og erstatningsmessig inntektsreduksjon.
Det sentrale spørsmålet er her om skadelidtes overgang til en mindre fysisk krevende, men lavere lønnet stilling, er et valg han kan gjøre på den ansvarliges regning. Dette beror på skadelidtes tapsbegrensningsplikt etter skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd.
Domssitat om advokatutgifter:
4. Utgifter til juridisk bistand før stevning
Lagmannsretten har fått opplyst at A har hatt utgifter til juridisk bistand med 221 661 kroner fra 2021 til stevningen ble tatt ut i oktober 2024. Utgiftene knytter seg til to forskjellige advokatkontorer, hvorav fire ulike advokater, samt utlegg til spesialisterklæring.
Med det resultat lagmannsretten har kommet til, kan advokatutgifter pådratt før stevning kreves dekket i den utstrekning de har vært «rimelige og nødvendige». Det foreligger imidlertid ingen tilfredsstillende dokumentasjon av det utførte arbeidet, utover kostnadsoppgaven som ble fremlagt for tingretten. Det er derfor uklart i hvilken grad deler av arbeidet utgjør dobbeltarbeid som følge av flere advokatbytter. Det samlede beløpet fremstår også høyt sett i lys av sakens faktiske og rettslige kompleksitet og tidsmessige omfang. På den annen side legger lagmannsretten til grunn at deler av arbeidet klart har vært rimelig og nødvendig.
Erstatningen må i et tilfelle som dette fastsettes skjønnsmessig, jf. Rt-1991-395. Lagmannsretten fastsetter erstatningen til 70 000 kroner, inkludert utlegg til spesialisterklæring og forsinkelsesrenter. Ved fastsettelsen er det lagt vekt på at den ankende part ikke har fremlagt den dokumentasjon som med rimelighet kan kreves.
Kommentarer