Trygderetten 27/01/2026
Saken gjelder beregning av uføretrygd etter særreglene ved yrkesskade, jf. ftrl. § 12-17. Den ankende part fikk godkjent hjernerystelse som yrkesskade etter en arbeidsulykke i 2016. Hun ble senere innvilget 100 % uføretrygd, men uten yrkesskadefordeler. Spørsmålet var om det forelå årsakssammenheng mellom yrkesskaden og uførheten, og i så fall i hvilken grad.
Retten foretok en alminnelig bevisvurdering og fant, med støtte i flere spesialisterklæringer, at arbeidsulykken var en medvirkende årsak til varige plager (hodepine, konsentrasjonsvansker og trettbarhet). Retten fant at plagene var et samvirke mellom yrkesskaden og psykososiale forhold, og fordelte årsaken 50/50. Da det ikke var mulig å fastslå hovedårsak, skulle 50 % av uføretrygden beregnes etter særreglene. Vedtaket ble opphevet og saken henvist til ny behandling.
Domssitat fra avgjørelsen om skadeevne, akuttsymptomer, brosymptomer og forenlighet:
«I forbindelse med fremsatt krav om menerstatning innhentet Nav en spesialisterklæring fra nevrolog E datert 22. oktober 2019. Han vurderte forholdene «skadeevne, akutt- og brosymptomer, og andre årsaker. Han uttalte følgende om årsakssammenheng:
«Selv om alle punktene over kanskje kunne synes innfridd, så er følgende i ettertid påfallende omfattende, etter et så lett hodetraume. Slik sett så er pasientens tilstand i dag, etter mitt skjønn, «upåregnelig» i forhold til dette. I utgangspunktet ville man ikke tenkt at traumet ville medføre varige plager, kun forbigående. Da tenker jeg på skademekanismen og antatt energi mot hodet. Dernest er det de symptomer pasienten har. Foruten å slite kognitivt («tenkemessig»), med manglende fokus og glemskhet, så omtales en kronisk hodepine, kun lokalisert til et punkt i høyre side av pannen. Riktignok så legen en liten kul her en uke senere, men smerter her nå er vanskelig å forklare. Her i pannen angav hun ved undersøkelsen endret hudsans, men ingen trykkømhet. Pasienten benekter tidligere hodepine, mens nevrologen i [land innenfor EØS] omtaler migrene fra før. For å «forstå» de store følgene hodeskaden fikk, kan man hevde at hun var «sårbar» i oppkjøringsfasen for å levere en doktorgradsavhandling, slik at følgene ble større enn forventet. Likevel synes undertegnede at dette blir vanskelig å bruke som forklaringsmodell. Først og fremst savner jeg altså et «adekvat traume», samt følger som står i «rimelig forhold» til dette.»»
«Retten merker seg at E i spesialist erklæringen legger til grunn at de fire forholdene nevnt over, alle må være innfridd for å etablere en årsakssammenheng mellom den godkjente yrkesskaden og dagens plager. Retten kommer tilbake til dette.»
«Det er vesentlig erklæringen fra E som klart konkluderer med at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom arbeidsulykken, og plagene med hodepine og nedsatt konsentrasjonsevne. Som nevnt over synes det slik at E i sin vurdering har lagt til grunn at alle betingelsene/ momentene i årsaksvurderingen, må være oppfylt. Retten er av den oppfatning at dette ikke er riktig bevisbedømmelse i en sak som denne, hvor det ikke foreligger en nakkeslengskade, men at det skal skje en alminnelig bevisvurdering, som innebærer en samlet vurdering og vekting av bevisene, og at det må være sannsynlighetsovervekt for å legge et faktum eller årsakssammenheng, til grunn.»
«Dette er fastslått i «Prolapsdommen» HR-2007-1666-A, som gjaldt en nakkeprolaps oppstått etter fall. I dommen ble det problematisert om betingelsene eller vilkårene for årsakssammenheng som ble sementert i «Nakkesleng I dommen» i Rt-1997-1565 [skal vel være Rt-1998-1565, Lovdatas anm.] , og hvor alle vilkårene måtte være oppfylt for å etablere årsakssammenheng, også gjaldt i andre typer nakkeskader. Høyesterett uttalte følgende om dette i avsnitt 38:
«Også vår sak gjelder årsaksforhold til en nakkeskade. Det medisinskfaglige materialet som foreligger, viser at vurderingene om årsakssammenheng har klare likhetstrekk med kriteriene i [nakkesleng I]-dommen (Rt-1998-1565). Men disse betingelsene er utviklet med sikte på en annen diagnose enn As. Det er for øvrig ikke fremlagt informasjon om internasjonal konsensus om forholdet mellom prolaps og et tidligere traume. Jeg mener derfor at det i vår sak må skje en vanlig bevisvurdering hvor det tas hensyn til om den aktuelle hendelsen kunne medføre den aktuelle skaden, om As symptomer tyder på sammenheng mellom fallet og prolapsen og om det er andre sannsynlige forklaringer på prolapsen.»»
Domssitat fra avgjørelsen om sakskostnader:
«Den ankende part har lagt ned påstand om å bli tilkjent sakskostnader. Hvis kjennelsen er til gunst for den ankende part, skal retten etter trygderettsloven § 29 pålegge ankemotparten helt eller delvis å erstatte de nødvendige kostnader som saken har medført for den ankende part Avgjørelsen er til gunst for den ankende part. Ankemotparten pålegges derfor å dekke nødvendige kostnader til slik bistand. Prosessfullmektigen har ikke levert kostnadsoppgave innen den frist retten har satt. Beløp fastsettes derfor skjønnsmessig til det beløpet som prosessfullmektigen har krevd i sakskostnader i påstanden i anken. Kravet godtas. Sakskostnadene settes til 40 000 kroner inkludert merverdiavgift»
Kommentarer