Agder Lagmannsrett 13/02/2026
B ble dømt for kroppsskade etter straffeloven § 273 etter en voldshendelse utenfor utestedet Osebro i Porsgrunn natt til 11.05.2024. Saken startet med konflikt i taxikø der fornærmede C mente A og B «sneik», og C innrømmet at han sa «noe stygt» til dem. Retten kunne «ikke se helt bort fra» at C kan ha truffet B med et slag eller ved gestikulering da han åpnet bildøren, men la til grunn at B ble sint og løp etter C da C trakk seg bort fra taxien. Lagmannsretten bygget bevisvurderingen særlig på to korte mobilvideoer sikret av politiet. Video1 viste at B taklet C i bakken og deretter sparket C hardt i hodet bakfra; retten var «ikke i tvil» om at sparket var målrettet, forsettlig og utøvd av B alene. Retten fant videre bevist at B umiddelbart etter dette påførte C ytterligere vold (slag og/eller spark) og at det var B som påførte de dokumenterte skadene: knekt fortann, brudd i neseskillevegg, gjennomgående kutt i underleppe og hevelse i ansiktet. C ble sykmeldt i to uker og måtte senere operere nesen i juni 2025 med ny to ukers sykmelding. Bs forklaring om at andre utenforstående angrep ham og at han derfor ikke visste hvordan C ble skadet, ble tilsidesatt fordi ingen vitner støttet dette og det ikke harmonerte med videobevisene; retten mente det kunne utelukkes at andre enn B skadet C. A ble frifunnet for medvirkning til kroppsskade, fordi bevisene ikke viste at han hadde oppmuntret, tilskyndet eller på annen måte «virket med» under volden mot C, og han var i stedet opptatt med en konfrontasjon med vitnet E på videoene. A ble imidlertid domfelt for kroppskrenkelse etter § 271 mot fornærmede D, som skjedde i etterkant da A dyttet, slo og sparket D i en opphetet situasjon. Straffen for B ble fastsatt til 5 måneder ubetinget fengsel som tilleggsdom etter straffeloven § 82, med et mindre fradrag for noe lang saksbehandlingstid, og retten avviste samfunnsstraff fordi allmennpreventive hensyn ved utelivsvold veide tungt og ingen «ekstraordinære» rehabiliteringshensyn forelå. A ble idømt 21 dager fengsel, gjort betinget med to års prøvetid. De sivile kravene fra C ble bare tatt til følge mot B: B ble dømt til å betale 9 000 kroner i økonomisk tap for tannlegeutgifter etter skadeserstatningsloven § 3-1 og 30 000 kroner i oppreisning etter § 3-5. Retten avviste innsigelser om avkortning, lemping og nødhandling, og la til grunn at C ikke var å klandre for skaden, blant annet fordi skaden oppstod etter at C hadde trukket seg over på andre siden av gaten. Oppfyllelsesfristen ble satt til to uker fra forkynnelse, med forsinkelsesrenter ved forsinket betaling.
Domssitat fra avgjørelsen om medvirkning (avkortning):
“Spørsmålet er dernest om A kan straffes for medvirkning til den kroppsskade C ble påført av B (post I).
Det følger av straffeloven § 15 at «et straffebud også rammer den som har medvirket til overtredelsen, når ikke annet er bestemt». Medvirkningsansvaret er et selvstendig straffansvar, og medvirkeren skal bedømmes ut fra sitt eget forhold, jf. HR-2019-1743-A avsnitt 50. A skal derfor bedømmes ut fra slik han forstod og oppfattet situasjonen på stedet og de handlinger han selv har utført. Ved vurderingen av medvirkningen er det sentrale spørsmålet om og i hvilken grad A kan holdes strafferettslig ansvarlig for Bs voldsutøvelse.
Det er et grunnvilkår for straffbar medvirkning at bistanden gis før eller under utføringen av hovedgjerningen, altså må A for å straffes ha medvirket i forkant av eller underveis i Bs voldsutøvelse mot C. Det er ikke krav til noen faktisk årsakssammenheng mellom medvirkningen og volden, og heller ikke at eventuell bistand lettet utførelsen.
I HR-2019-2205-A avsnitt 54 presiseres at medvirkningsansvaret krever at vedkommende «på en eller annen måte» må bidra til lovbruddet; «hans handling eller unnlatelse må ‘virke med’ ved den straffbare handlingen». I tvilstilfeller vil det kunne være avgjørende om handlingen har «en slik karakter og et slikt omfang at det er naturlig å knytte straffansvar til den», jf. HR-2020-1681-A avsnitt 14.
Som det fremgår av HR-2025-2303-A avsnitt 29 kreves såkalt «dobbelt forsett» når det gjelder kravet til subjektiv skyld. Det betyr at medvirkeren må handle med nødvendig skyld både med hensyn til egen medvirkning og gjerningspersonens adferd. Dette doble forsettskravet er nærmere utdypet i HR-2022-1299-A avsnitt 20. Dette innebærer for det første at A for å straffes må ha forsett om at B vil utføre en kroppsskade, og for det andre ha forsett om at hans egen medvirkningshandling vil stå i et medvirkende årsaksforhold til kroppsskaden.
I rettspraksis er det lagt til grunn at straffansvar for psykisk medvirkning krever at medvirkeren «positivt har tilskyndet til handlingen eller styrket gjerningspersonens forsett», se for eksempel Rt-2014-930 avsnitt 11-12, hvor det også bekreftes at psykisk medvirkning kan skje også gjennom forutgående fysiske handlinger, og at det ikke kreves noen «avtale – uttrykkelig eller underforstått» om å utføre den straffbare handlingen før medvirkningsansvar kan bli aktuelt.
Som det fremgår av Rt-2012-492 avsnitt 11 skal det imidlertid noe mer til enn en ren tilstedeværelse der en straffbar handling begås uten å ta avstand fra den for å kunne dømmes for medvirkning, se også HR-2025-2303-A avsnitt 33. Utover en ren tilstedeværelse vil man kunne dømmes for psykisk medvirkning ved å delta i opptakten til en hendelse, og deretter være tilstede som en del av en gruppe.
A har selv forklart at han trodde B kom til å bli overmannet av flere personer. Det foreligger likevel ingen bevis som underbygger at A i forkant eller underveis under voldsutøvelsen skal ha oppmuntret, tilskyndet, styrket Bs forsett, eller deltatt fysisk i vold mot C. Verken på video1 eller video2 er A sammen med B da volden mot C skjedde, de to har ingen kontakt verken verbalt eller fysisk. Tvert imot var A under hele hendelsesforløpet av Bs vold mot C opptatt med E, noe som også underbygges både av Es forklaring og de to videoene.
Basert på Høyesteretts uttalelser i HR-2025-2303-A avsnitt 40 mener lagmannsretten at denne saken ikke ligger slik an at det er aktuelt å vurdere passiv medvirkning.
Lagmannsretten har derfor kommet til at A skal frifinnes for kroppsskade og medvirkning til kroppsskade mot C (post I).
A har forklart at han ble sint fordi Cs kamerater beskyldte ham for å ha vært med på volden mot C. Mot slutten av video2 ses Cs kamerat D komme mot A idet B sparker E. A ses da rette pekefinger mot D og kjefte tilbake. A dyttet D bakover og tildelte han også både slag og spark, en kroppskrenkelse han innrømmet straffeskyld for i tingretten (post II). Den ene politibetjenten ble stående sammen med disse to – A og D – og i den samtalen var det D som måtte påsettes håndjern for å roe situasjonen.
I motsetning til B ble A værende på stedet, og han var opptatt av å forklare for politiet at han ikke hadde gjort noe galt, bl.a. ved å vise frem at han ikke hadde sår eller blod på verken hender eller klær.
Det finnes også en tredje video – video3, filmet av E. Den videoen starter med å vise at vitnet F sitter på bakken og holder Cs hode. E har forklart at han selv tok opp mobiltelefonen fordi han så at den ene personen (B) «stakk fra og løp fra stedet» og at E «ville ha i hvert fall én av dem på video» til senere dokumentasjon. I video3 ses at A forklarte at «jeg har ikke gjort noe» til anklagene om at C lå på bakken. Etter lagmannsrettens vurdering er denne videoen med på å underbygge As forklaring om at han ikke var delaktig i volden mot C.”
Domssitat fra avgjørelsen om behandlingsutgifter:
“Etter skadeserstatningsloven § 3-1 kan den som skader en annen pålegges å erstatte «utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden».
C har fremlagt dokumentasjon på at kr 9.000 er en påregnelig økonomisk kostnad for videre oppfølging hos tannlege som følge av at to tredjedeler av fortanna knakk. Det er også risiko for betydelig større beløp, men disse er ikke krevet i anledning straffesaken. Forsvarer har ikke hatt innsigelser til beregningen av kravets størrelse.
Som det fremgår over har lagmannsretten funnet det bevist at B har skadet C. Skaden omfatter en knekt tann. Lagmannsretten mener det er klart at det foreligger både ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Det økonomiske tapet er en påregnelig følge av skaden.
Forsvarer har subsidiært anført at erstatningen skal falle bort på grunn av Cs egen skyld og voldshandlinger, skadeserstatningsloven § 5-1, atter subsidiært at erstatningen skal lempes fordi det er rimelig at C helt bærer skaden på grunn av sin egen oppførsel, skadeserstatningsloven § 5-2. Forsvarer har også vist til skadeserstatningsloven § 1-4 om lovlig nødhandling.
Etter lagmannsrettens vurdering er det klart at ingen av disse bestemmelsene kommer til anvendelse i saken. C er ikke selv å klandre for skaden. Lagmannsretten viser da særlig til at selve skaden oppstod etter at C hadde trukket seg helt over på andre siden av gata, slik det fremgår på slutten av video1. Det foreligger verken medvirkningsansvar for C som skadelidt, og det er heller ikke andre grunner til å lempe kravet om dekning av tannlegekostnader. B har ikke forklart om økonomiske forhold som avviker fra det normale.
Lagmannsretten har etter dette kommet til at B skal dømmes til å betale kr. 9.000 til C for økonomisk tap”
Domssitat fra avgjørelsen om oppreisningserstatning:
“Etter skadeserstatningsloven § 3-1 kan den som skader en annen pålegges å erstatte «utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden».
C har fremlagt dokumentasjon på at kr 9.000 er en påregnelig økonomisk kostnad for videre oppfølging hos tannlege som følge av at to tredjedeler av fortanna knakk. Det er også risiko for betydelig større beløp, men disse er ikke krevet i anledning straffesaken. Forsvarer har ikke hatt innsigelser til beregningen av kravets størrelse.
Som det fremgår over har lagmannsretten funnet det bevist at B har skadet C. Skaden omfatter en knekt tann. Lagmannsretten mener det er klart at det foreligger både ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Det økonomiske tapet er en påregnelig følge av skaden.
Forsvarer har subsidiært anført at erstatningen skal falle bort på grunn av Cs egen skyld og voldshandlinger, skadeserstatningsloven § 5-1, atter subsidiært at erstatningen skal lempes fordi det er rimelig at C helt bærer skaden på grunn av sin egen oppførsel, skadeserstatningsloven § 5-2. Forsvarer har også vist til skadeserstatningsloven § 1-4 om lovlig nødhandling.
Etter lagmannsrettens vurdering er det klart at ingen av disse bestemmelsene kommer til anvendelse i saken. C er ikke selv å klandre for skaden. Lagmannsretten viser da særlig til at selve skaden oppstod etter at C hadde trukket seg helt over på andre siden av gata, slik det fremgår på slutten av video1. Det foreligger verken medvirkningsansvar for C som skadelidt, og det er heller ikke andre grunner til å lempe kravet om dekning av tannlegekostnader. B har ikke forklart om økonomiske forhold som avviker fra det normale.
Lagmannsretten har etter dette kommet til at B skal dømmes til å betale kr. 9.000 til C for økonomisk tap.
Oppreisningserstatning
Etter skadeerstatningsloven § 3-5 kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person «pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke økonomisk art».
Som det fremgår har lagmannsretten konkludert med at B er skyldig i skaden, og det foreligger derfor et ansvarsgrunnlag.
Det foreligger ikke noe normert erstatningsnivå ved denne typen lovbrudd. Utmålingen må skje etter en rimelighetsvurdering. Sentrale momenter er handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen, samt arten og omfanget av de påførte skadevirkningene.
Det er fremsatt krav om at oppreisningserstatningen skal utmåles etter rettens skjønn. Bistandsadvokaten antydet under hovedforhandling at oppreisningen burde utmåles i området fra 30.000 til 50.000 kroner.
Forsvarer har anført at en eventuell oppreisning skal settes til null, begrunnet med Cs egen oppførsel og handlinger slik at det ikke er rimelig at han tilkjennes oppreisningserstatning. Lagmannsretten mener det ikke er grunn til å klandre C for skaden, jf. ovennevnte
Ved vurderingen har lagmannsretten vektlagt at fornærmede ble påført en tannskade i ei fortann som måtte repareres. I tillegg måtte han operere nesa ett år etter skaden på grunn av pusteplager som ikke ga seg. Både etter skaden og etter operasjonen har han vært sykmeldt i to uker fra jobben. I en kortere periode etter hendelsen var han engstelig og trakk seg tilbake sosialt, slik lagmannsretten forstod det særlig på grunn av utseendemessige grunner med opphovnet og blått ansikt. Han måtte flytte til sine foreldre i en periode. Etter dette har han etter hvert klart å legge hendelsen fra seg slik at han ikke i dag sliter med psykiske vansker og er tilbake i fullt arbeid.
Lagmannsretten mener et passende nivå for oppreisningserstatningen er 30.000 kroner. Dette er i samsvar med annen rettspraksis om tilsvarende skade ved utelivsvold og de følger det fikk for C i denne saken.
B dømmes til å betale 30.000 kroner i oppreisningserstatning til C”
Domssitat fra avgjørelsen om sakskostnader:
“Sakskostnader er ikke påstått.
For As del har anken ført fram og sakskostnader er ikke aktuelt.
For B har anken ikke ført frem, verken hva gjelder straffesaken eller de sivile kravene. Til tross for dette har lagmannsretten kommet til at det ikke skal fastsettes sakskostnader for Bs del av eget tiltak.
Oppfyllelsesfristen for de sivile kravene er to uker fra dommen forkynnes, jf. straffeprosessloven § 432 jf. tvisteloven § 19-7. Ved forsinket betaling påløper forsinkelsesrenter fra forfall”
Kommentarer