Frihetsberøvelse II (LG-2024-184385)
Lagmannsretten | Publisert på Lovdata 25. Februar 2026
Hovedtema: Voldserstatning og oppreisningserstatning
Domssammendrag:
En mann i 40-årene ble kjent skyldig i to tilfeller av ulovlig frihetsberøvelse, brudd på ilagt besøksforbud, fremsatte trusler, hensynsløs og skremmende opptreden samt ulovlig tilegnelse av en mobiltelefon.
Det ene forholdet gjaldt hans tidligere ektefelle. Han tok seg inn i hennes bolig nattestid mens hun og parets barn lå og sov. Kvinnen ble utsatt for mindre alvorlig vold, og han tok mobiltelefonen hennes. For å få tilgang til innholdet truet han henne til å oppgi koden, blant annet ved å si at han ville kvele henne dersom hun nektet. Hun ble holdt tilbake mot sin vilje i rundt 45 minutter.
Om lag seks måneder senere oppsøkte han sin mor i hennes hjem. Der ble også hun fratatt bevegelsesfriheten i cirka ti minutter. Hun ble ført ned i kjelleren, satt på en stol og påført håndjern.
Ved straffutmålingen la retten til grunn et nivå på omkring ett års fengsel for forholdet mot den tidligere ektefellen og rundt 90 dagers fengsel for hendelsen overfor moren. Etter en samlet vurdering ble straffen fastsatt til fengsel i ett år. Det ble gitt fradrag på to måneder som kompensasjon for at han underveis i saken hadde vært underlagt seks måneders elektronisk kontroll av besøksforbud uten hjemmel, jf. straffeprosessloven § 222 g.
Retten besluttet også kontaktforbud i to år, hvorav ett år med elektronisk kontroll. Den tidligere ektefellen ble tilkjent 100 000 kroner i oppreisning, og barna ble tilkjent 40 000 kroner hver.
Domssitat om oppreisningserstatning:
Lagmannsretten finner som tingretten at vilkårene for å tilkjenne oppreisningserstatning til B, D, E og F er oppfylt og at slik erstatning bør gis. Også på dette punkt er det tilstrekkelig å vise til tingrettens begrunnelse, som er dekkende også for lagmannsrettens syn. Det fremgår av dommen:
Etter skadeserstatningsloven § 3-5 kan det utmåles oppreisningserstatnig til fornærmede som har blitt utsatt for straffbare handlinger som er nevnt i § 3-3. Oppreisning skal gi en kompensasjon for de krenkelser fornærmede er påført. Oppreisningserstatningen skal utmåles skjønnsmessig på bakgrunn av handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger.
Både krenkelser av straffeloven § 254og 266 er direkte angitt som grunnlag for oppreisningserstatning i § 3-3. Det vises også til ovenfor hvor det er funnet bevist at tiltalte forsettlig har gjort seg skyldig i frihetsberøvelse av B og i hensynsløs adferd overfor B og D, E og F. I Rettsdata note 157 til skl. § 3-3 fremgår at de paragrafene som er nevnt i skl. § 3-3 har til felles at det kan oppstå psykiske og sosiale skadefølger. Retten finner at det er rimelig å tilkjenne oppreisningserstatning til B og alle tre barna. Det er i rettspraksis ikke fastsatt et standarderstatning for de poster det skal utmåles erstatning for.
Lagmannsretten har vurdert om oppreisningserstatningen til B bør økes i forhold til det som ble fastsatt av tingretten, men er kommet til at det ikke er grunnlag for det. Hovedargumentasjonen for et høyere oppreisningsbeløp var i det vesentlige den samme for lagmannsretten som for tingretten. Det er derfor tilstrekkelig å vise til tingrettens dom også på dette punkt, hvor det fremgår følgende om oppreisningserstatningen til B:
Bistandsadvokat for B har anslått et oppreisningsbeløp i størrelsesorden 150 000 til 200 000 kroner og sett hen til en sammenligning med nivået for voldtektsofre og oppreisning i saker om vold i nære relasjoner. I Rt-2007-1537 uttaler Høyesterett at det ved utmåling av oppreisning i saker om vold i nære relasjoner kan det i en viss utstrekning ses hen til det oppreisningsbeløp som er etablert for voldtektsofre. Bistandsadvokaten har anført at oppreisning i denne sak bør ligge i størrelsesorden 60-80 % av normert oppreisningserstatning for voldtektsofre på 2 ganger grunnbeløpet. To ganger grunnbeløpet utgjør per dags dato ca. 248 000 kroner.
Oppreisningsbeløpet har i tillegg til å være en økonomisk kompensasjon for de fornærmedes tort og svie også som hensikt å gjenspeile samfunnets misbilligelse av handlingen jf. Lødrup Lærebok i erstatning 5 utg. side 378. Mishandling i nære relasjoner har en strafferamme på inntil 6 år og voldtekt har en strafferamme på inntil 10 år. Frihetsberøvelse har en strafferamme på fengsel inntil 3 år. Oppreisningserstatningen skal ikke utmåles på bakgrunn av straffebestemmelsens strafferamme, men strafferammen sier noe om hvor alvorlig lovgiver vurderer den straffbare handlinger. Som et utgangspunkt skal derfor oppreisning for frihetsberøvelse settes lavere enn ved mishandling i nære relasjoner.
Denne sak har imidlertid likhetstrekk med saker om mishandling i nære relasjoner, da handlingen er begått av fornærmedes tidligere ektemann i fornærmedes bolig.
I den konkrete utmålingen har retten for det første sett hen til de momenter som fremgår under straffeutmålingen. Handlingen skjedde i Bs bolig, på nattestid, alle barna var til stede og hendelsen var svært skremmende for B. Videre har retten lagt vekt på at B har psykiske ettervirkninger, hun har vært sykemeldt 100 % i lengre periode. B forklarte seg i retten om søvnproblemer etter hendelsen. Det vektlegges også at hendelsen påvirker B i sitt daglige liv. Hun er blitt redd og engstelig og har installert ekstra sikkerhetsutstyr i huset.
I LH-2021-62486 [skal vel være LH-2021-162486, Lovdatas anm.] ble oppreisningen satt til 75 000 kroner for mishandling i nære relasjoner. I LB-2024-5925 ble oppreisningsbeløpet satt til 150 000 kroner. På grunn av frihetsberøvelsens objektive grovhet og de psykiske ettervirkningene B er påført er retten kommet til at oppreisningens størrelse i dette tilfelle kan settes til 100 000 kroner.
Utover den rettspraksis det er vist til i tingrettens dom og i det juridiske utdraget til advokat Skretting, viser lagmannsretten til at oppreisningserstatningen ved mishandling i nære relasjoner i LG-2025-110894 ble satt til 120 000 kroner. Videre vises det til LG-2024-5868-2, hvor oppreisningserstatningen for handlinger som ble rammet av straffeloven §§ 271, 254 og 263 ble satt til 50 000 kroner.
Når det gjelder oppreisningserstatningen til barna, fremgår det av tingrettens dom:
Bistandsadvokat for barna argumenterte for en erstatning til hver av barna i størrelsesorden 50 000 kroner.
Retten har kommet til at tiltalte har begått lovbrudd mot sine egne barn. Etter barneloven § 30 tredje er barn beskyttet mot å bli utsatt for vold eller på annet vis bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare. I Rettsdata note 75 til barnelova § 30 fremgår:
«også psykiske krenkelser rammes av forbudet. Ordlyden som dekker dette i tredje punktum er den samme som i straffeloven § 266 om hensynsløs adferd. Forbudet omfatter aller måter å skade, skremme, ydmyke eller krenke barnet på uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd eller fortvilelse eller en grunnleggende følelse av ikke å være ønsket eller elsket.»
Forbudet er videre eksemplifisert med trusler om å skade en av barnas omsorgspersoner.
Alle barna har i denne saken opplevd sin mor veldig redd, og at hun flyktet fra huset. Videre har de opplevd far som sint på mor, og at han brøyt opp døren til soverommet der ungene befant seg, samt at D og E selv sprang ut av huset og løp over til naboen kun iført truse.
Opplevelsen har fremstått som veldig skremmende for barna. Redselen må ha blitt forsterket ved at det skjedde nattestid.
Det har vært bevisførsel i saken om reaksjonene til alle barna. Alle barna har i ettertid av hendelsen hatt ulike følelsesmessige reaksjoner. F er beskrevet som lei seg og ved utagering. E har vært mye lei seg. D valgt å ikke forklare seg i tilrettelagt avhør. D har etter episoden ikke ønsket å gå på trening alene, men må følges av en voksen. Det legges til grunn at hendelsen har gjort barna utrygge på sin far.
Retten finner ikke grunnlag for å differensiere oppreisningsbeløpene til barna. De var til stede samtidig og har opplevd stor sett den samme opplevelsen. Retten setter oppreisningsbeløpet til hver av barna til 25 000 kroner.
Etter lagmannsrettens vurdering bør oppreisningserstatningen til barna forhøyes noe. Det er lite relevant praksis på oppreisningserstatning for den krenkelse barna ble utsatt for og den situasjonen A satte barna i natt til 03.10.2023. Etter lagmannsrettens skjønn bør oppreisningserstatningen settes til 40 000 kroner. Det er ikke grunnlag for å differensiere oppreisningserstatningsbeløpene til barna.
Domssitat om bevis og prosess:
«Beviskravet i straffesaker er strengt. Det må føres bevis utover enhver rimelig tvil for at tiltalte begått den handling tiltalen gjelder, og at tiltalte har begått handlingen med nødvendig grad av skyld. Det samme beviskravet gjelder for bedømmelsen av omfanget av den straffbare handlingen. Beviskravet gjelder for bevisresultatet, ikke for de enkelte momentene i bevisvurderingen. Lagmannsretten tar videre utgangspunkt i uskyldspresumsjonen. Dersom bevisene samlet kan forstås slik at tiltalte er uskyldig, skal tiltalte frifinnes. Når lagmannsretten under bedømmelsen av skyldspørsmålet nedenfor angir at noe er funnet ‘bevist’, er det beviskravet som vist til ovenfor det henvises til.»
«Lagmannsretten har ved bevisvurderingen lagt avgjørende vekt på fornærmedes forklaring, som underbygges av øvrige bevis. [...] Det er etter lagmannsrettens vurdering ikke mulig å forstå bevisene samlet sett slik at tiltalte ikke forholdt seg som angitt i grunnlaget for tiltalepostene.»
«Lagmannsretten finner tiltaltes forklaring uforenlig med det hendelsesforløpet som kan utledes av den øvrige bevisførselen. Etter en samlet bevisvurdering kan det trygt sees bort fra tiltaltes forklaring om hva som faktisk fant sted i boligen den aktuelle natten.»
«Etter lagmannsrettens vurdering er forklaringene fra tiltaltes nåværende kjæreste, hennes mor og tiltaltes bror ikke egnet til å rokke ved bevisresultatet. Legeerklæringen kan ikke forstås slik at det som ble avdekket av merker og sår på B kan ha kommet av at B, etter tiltaltes forklaring, skal ha snublet da hun sprang ut terrassedøren. At C selv skal ha satt på seg håndjern for å ramme tiltalte, kan etter den samlede bevisførselen utelukkes. Det skal bemerkes at lagmannsretten er enig med forsvarer i at det er en svakhet ved etterforskningen at politiet unnlot å undersøke håndjernene for biologiske spor. Dette burde vært gjort. Det samlede bevisbildet etterlater likevel ingen rimelig og fornuftig tvil om faktum.»
«Ankeforhandlingene ble gjennomført etter reglene om opptak i retten … [...] C, som ikke ønsket å forklare seg, hadde avgitt politiforklaring som ble lest opp for tingretten etter straffeprosessloven § 297.»
«Det vises også til ovenfor hvor det er funnet bevist at tiltalte forsettlig har gjort seg skyldig i frihetsberøvelse av B og i hensynsløs adferd overfor B og D, E og F. [...] Det har vært bevisførsel i saken om reaksjonene til alle barna.»
Domssitat om sakskostnader:
«Lagmannsretten har vurdert, men finner ikke at tiltalte bør ilegges saksomkostninger for lagmannsretten hensyntatt tiltaltes begrensede økonomiske evne, og de sivile krav som pådømmes»
Kommentarer