Dagpengeavslag (LH-2026-21178)
Lagmannsretten | Publisert på Lovdata 20. Februar 2026
Hovedtema: Bevis og prosess og trygderett
Domssammendrag:
Saken gjaldt et erstatningskrav som bygget på at saksøkeren hadde fått avslag på dagpenger i en permitteringssituasjon. For domstolene var det ikke selve realiteten i dagpengeretten som sto i sentrum, men om deler av søksmålet måtte avvises.
Tingretten kom til at kravet om erstatning knyttet til NAVs manglende omgjøring av vedtak skulle avvises, og lagmannsretten stadfestet dette ved å forkaste anken over avvisningsavgjørelsen. Bakgrunnen var at de aktuelle vedtakene ikke var brakt inn for Trygderetten, og at ankefristen dessuten var utløpt da søksmålet ble reist.
Etter folketrygdloven § 21-12 sjette ledd kan vedtak etter folketrygdloven som hovedregel ikke prøves av domstolene før klage- og ankemulighetene i forvaltningen er brukt fullt ut. Når dette ikke var gjort her, forelå det et prosessuelt hinder som stengte for domstolsbehandling. Lagmannsretten la til grunn at hinderet også omfatter erstatningskrav som tar utgangspunkt i påstått manglende omgjøring av vedtak, noe som ble begrunnet med bestemmelsens ordlyd, rettspraksis fra Høyesterett og sterke reelle hensyn.
Domssitat om bevis og prosess:
- Søksmålshinder – plikt til å uttømme klage- og ankeadgang
«Et vedtak etter folketrygdloven kan ikke bringes inn for de alminnelige domstolene før mulighetene til å klage og anke er nyttet fullt ut.»
«Videre følger det av folketrygdloven § 21-12 femte ledd og trygderettsloven § 9 at fristen for å klage over vedtak etter folketrygdloven til overordnet organ, og for å anke til Trygderetten, er seks uker.
I denne saken er ikke vedtakene fra NAV anket til Trygderetten, og på tidspunktet for søksmålet var fristene for slik anke utløpt. Dermed er det klart at spørsmål om gyldigheten av de aktuelle vedtakene ikke kan bringes inn for domstolene.»
Dette etablerer det prosessuelle utgangspunktet: domstolene er avskåret fra realitetsbehandling når det lovbestemte forvaltningssporet ikke er uttømt.
- Prosessform og avvisning – Rt-2008-1284
Lagmannsretten bygger sin prosessuelle vurdering på Høyesteretts føringer:
«Jeg legger til grunn at de særskilte reglene for rettslig prøving av Trygderettens kjennelser – så langt disse rekker – trer i stedet for søksmål ved tingretten etter de alminnelige regler. Videre legger jeg til grunn at reglene ikke bare dekker de rene ugyldighetssøksmål. Ut fra sitt formål – og for å hindre omgåelse – vil de også fange opp erstatningssøksmål som reelt sett bygger på at Trygderettens vedtak er ugyldig eller i strid med loven.»
Videre presiseres vurderingstemaet slik:
«Om søksmålet må reises for lagmannsretten innenfor rammene av blant annet trygderettsloven § 23, eller om det skal behandles etter de alminnelige regler, beror altså på hva saksøkeren gjør gjeldende med hensyn til selve ansvarsgrunnlaget. Så lenge det vesentlige av ansvarsgrunnlaget ligger utenfor Trygderettens vedtak, skal søksmålet behandles etter de alminnelige regler. (...)»
Dette sitatet er sentralt fordi det viser at domstolen foretar en realitetsnær kvalifikasjon av søksmålet: det avgjørende er ikke hvordan kravet er formulert, men hva det i realiteten bygger på.
- Reell karakter av ansvarsgrunnlaget – indirekte gyldighetsprøving
Lagmannsretten foretar deretter den konkrete subsumsjonen:
«Grunnlaget for kravet om erstatning for manglende omgjøring av de aktuelle vedtakene, er forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c, som forutsetter at ‘vedtaket må anses ugyldig’. Erstatningssøksmålet bygger dermed reelt sett på at de aktuelle vedtakene er ugyldige, og søksmålet rammes derfor av søksmålshindringen i folketrygdloven § 21-12 sjette ledd.»
Dette viser den prosessuelle kjernen: retten vurderer om erstatningskravet forutsetter en gyldighetsprøving. Når svaret er ja, skal saken avvises.
- Omgåelsesbetraktninger og prosessøkonomiske hensyn
Lagmannsretten tiltrer tingrettens begrunnelse og fremhever de systembærende hensynene:
«Også omgåelsesbetraktninger taler med styrke for at ansvarsgrunnlaget begrunnet i manglende omgjøring må avvises. Dersom retten skulle åpne for et slikt søksmål, vil det i realiteten innebære at alle avslag på vedtak om trygdeytelser kan fremmes for domstolen som fullbyrdelsessøksmål med krav om erstatning med grunnlag i manglende omgjøring, uten hensyn til saksbehandlingsregelen for trygdesaker i folketrygdloven § 21-12.»
Dette sitatet illustrerer den prosessuelle systemtenkningen: domstolen beskytter det lovbestemte behandlingssporet og hindrer at fristreglene undergraves gjennom alternative søksmålsformer.
- Konklusjon – avvisning og sakskostnader
Avslutningsvis knyttes den prosessuelle vurderingen til resultatet:
«Oppsummert har avvisning av det aktuelle erstatningskravet støtte i loven, høyesterettpraksis av direkte betydning for saken, og tungtveiende reelle hensyn. (...)
Resultatet blir at anken forkastes.»
Og om sakskostnader:
«Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har dermed vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning fra motparten for nødvendige sakskostnader for lagmannsretten. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra dette i henhold til § 20-2 tredje ledd.»
Kommentarer