Bogarting Lagmannsrett 26/02/2026
En sykepleier ved en kommunal legevakt ble utsatt for alvorlige trusler fra en pasient hun tidligere hadde hatt kontakt med i arbeidssammenheng. Truslene ble fremsatt via sosiale medier omtrent to måneder etter konsultasjonen, mens sykepleieren var på fritiden. Hendelsen førte til psykiske plager, sykefravær og behandling. Spørsmålet i saken var om skaden kunne godkjennes som yrkesskade etter folketrygdloven § 13-6 andre ledd. Lagmannsretten la til grunn at trusselhendelsen oppfylte vilkårene for arbeidsulykke etter det avdempede ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3. Det var også uomtvistet at det forelå årsakssammenheng mellom truslene og sykepleierens psykiske plager. Det avgjørende spørsmålet var om de såkalte bedriftsvilkårene – at skaden må oppstå mens arbeidstakeren er «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» – var oppfylt.
Lagmannsretten gjennomgikk rettspraksis og formålet med yrkesskadedekningen. Det ble fremhevet at bedriftsvilkårene trekker opp grensen for når en skade har tilstrekkelig tilknytning til arbeidet til å anses som yrkesskade. Når en skade skjer utenfor det ordinære arbeidsstedet, må det foreligge en særlig tilknytning mellom arbeidet og skadehendelsen for at arbeidstakeren kan anses å ha vært «i arbeid». Retten viste til at yrkesskadedekningen skal omfatte skader som skyldes arbeidet eller den spesielle risiko arbeidet medfører. Samtidig har Høyesterett understreket at bedriftsvilkårene ikke bør tolkes utvidende utover det som følger av etablert praksis. Lagmannsretten fremhevet at det finnes eksempler på at trusler eller overfall på vei til eller fra arbeid kan anses som yrkesskade, fordi slike hendelser har en nær tidsmessig og situasjonsmessig tilknytning til arbeidet. I den aktuelle saken skjedde imidlertid trusselhendelsen på fritiden og omtrent to måneder etter den opprinnelige kontakten med pasienten. Retten uttalte at formålsbetraktninger isolert sett kunne tale for at skaden burde omfattes av yrkesskadeordningen, særlig fordi helsepersonell kan være utsatt for forhøyet risiko for trusler fra pasienter. Likevel mente lagmannsretten at en godkjenning i dette tilfellet ville innebære en utvidelse av yrkesskadedekningen som ikke hadde tilstrekkelig støtte i rettspraksis eller lovforarbeider.
Lagmannsretten konkluderte derfor med at sykepleieren ikke kunne anses å ha vært «i arbeid» da truslene ble fremsatt. Bedriftsvilkårene i folketrygdloven § 13-6 andre ledd var dermed ikke oppfylt. Trygderettens kjennelse ble derfor opprettholdt, og staten ble frifunnet. Saken ble ansett som tvilsom og av prinsipiell karakter, og lagmannsretten besluttet at ingen av partene skulle tilkjennes sakskostnader.
Domssitat fra avgjørelsen om bedriftsvilkårene:
«Vilkårene «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» omtales i rettspraksis gjerne som «bedriftsvilkårene», og trekker opp en grense for når skader har en slik tilknytning til arbeidet at de er å anse som yrkesskader. Vilkåret ble første gang lovfestet i lov om yrkesskadetrygd 12. desember 1958 nr. 10 § 9 nr. 1 bokstav a, og er videreført i senere lovgivning, se Ot.prp. nr. 62 (1968–1969) på side 109 og Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 132. Lovhistorikken er omtalt nærmere i Rt-2000-220.
Det er en sterk innbyrdes sammenheng mellom bedriftsvilkårene. For eksempel er bedømmelsen av vilkårene «i arbeid» og «i arbeidstiden», romslig for ulykker som inntreffer på det ordinære arbeidsstedet. Da omfattes også ulykker som skjer i spise- og hvilepauser, under trimaktiviteter og lignende. Dette følger av praksis, og har også støtte i lovforarbeidene, se HR-2024-1571-A (hjemmekontor) avsnitt 30 der det henvises til Rt-2004-487 (gravøl) og Rt-2014-513 (akeulykke).
I henhold til rettspraksis følger det nærmest av seg selv av at når ulykken skjer «i arbeid» utenfor det ordinære arbeidsstedet, er kravene til at den må ha skjedd også «på arbeidsstedet i arbeidstiden», oppfylt. I slike tilfeller anses arbeidsstedet for å være midlertidig flyttet dit arbeidet foregår, se Rt-2014-513 (akeulykke) avsnitt 28 og HR-2024-1571-A (hjemmekontor) avsnitt 27. Da stilles det ikke noe krav om at ulykken har tilknytning til utføringen av arbeidsoppgavene; arbeidstakeren vil som den store hovedregel være yrkesskadedekket, jf. Rt-2014-513 (akeulykke) avsnitt 39.
Det sentrale spørsmålet i tilfeller der arbeidstakeren er utenfor sitt ordinære arbeidssted, er derfor hvorvidt det likevel er en slik tilknytning mellom arbeidet og ulykken at arbeidstakeren kan anses for å ha vært «i arbeid» når ulykken skjer, se HR-2024-1571-A (hjemmekontor) avsnitt 28.
Formålet med yrkesskadedekningen er å «erstatte skader som skyldes arbeidet eller den spesielle risiko det medfører». I dette ligger blant annet at arbeidstakere som utsettes for risiko de bare i liten grad selv kan kontrollere, bør holdes skadesløse dersom risikoen gir seg utslag i skade, se Rt-2014-513 (akeulykke) avsnitt 29 med henvisning til forarbeidene. Vider er det et klart utgangspunkt at skader som oppstår ved utførelsen av «private gjøremål» normalt faller utenfor dekningen, se HR-2024-1571-A (hjemmekontor) 31.
Høyesterett har i flere avgjørelser fremhevet at det bør utvises forsiktighet med å tolke bedriftsvilkårene utvidende – «utover det som følger av fast trygderettspraksis og av formålet med yrkesskadedekningen», se for eksempel Rt-2004-487 (gravøl) avsnitt 28.
Dommen i HR-2024-1571-A gjaldt spørsmål om en skade som følge av et uhell som inntraff mens en arbeidstaker hadde spisepause på hjemmekontor, oppfylte bedriftsvilkårene. Høyesterett kom under dissens 3-2 til at skaden ikke var dekket. Førstvoterende la på vegne av flertallet til grunn at særtrekkene ved en hjemmekontorsituasjon tilsier at det kreves «særlige holdepunkter – typisk i trygderettspraksis og i formålsbetraktninger – for å kunne anvende tilknytningskravet i § 13-6 andre ledd like romslig i hjemmekontorsituasjonen som ellers» (avsnitt 37). I avsnitt 38 følgende fremgår det at verken trygderettspraksis, formålsbetraktninger eller forarbeidene ga støtte til at ulykker som inntreffer under pauser på hjemmekontor, er dekket.
Videre følger det av praksis at en skade som har skjedd under en sosial aktivitet eller fritidsaktivitet i regi av arbeidsgiveren, normalt ikke dekkes. Det må imidlertid foretas en vurdering der det sentrale er hvilken tilknytning og nærhet det er mellom aktiviteten og arbeidstakerens ordinære arbeid. Skader inntruffet under teambyggingsaktiviteter utenfor det faste arbeidsstedet har for eksempel blitt dekket, se Rt-2014-513 (akeulykke).
Slik lagmannsretten ser det, må det være klart at utgangspunktet i tilfeller der en arbeidstaker blir utsatt for trusler eller vold på fritiden, er at skader som følge av dette ikke dekkes. Dersom slike skader skal kunne dekkes, må skadehendelsen ha en tilknytning til arbeidet. Det må – som i hjemmekontortilfellene – foreligge særlige holdepunkter for at skaden omfattes, typisk i trygderettspraksis og i formålsbetraktninger.
Det finnes enkelte eksempler i retts- og trygderettspraksis på at trusler og overfall mens en arbeidstaker har vært på vei hjem fra arbeidsstedet, har vært omfattet. LB-2016-162903 gjaldt en arbeidstaker som ble overfalt på vei hjem fra jobb, på bakgrunn av en konfrontasjon mens vedkommende hadde arbeidet. Dette ble bedømt som en yrkesskade. Trygderetten kom til samme resultat i TRR-2009-70, der en matros skadet seg ved at han ble truffet av en kjørebom på kaiområdet, like etter at han hadde gått av vakt på fergen der han arbeidet. Ut fra de konkrete omstendighetene fant Trygderetten at skaden hadde en nær tilknytning til arbeidet, med hensyn til både tid, reiseavstand og formål.
I As tilfelle har imidlertid den skadevoldende handlingen ikke skjedd på vei til eller fra jobb, og heller ikke den samme dagen. Handlingen skjedde på hennes fritid, om lag to måneder etter at hun hadde kontakt med trusselutøveren på arbeidsplassen. Lagmannsretten kjenner ikke til eksempler fra forvaltningspraksis eller rettspraksis der en skade med en slik tidsmessig avstand til arbeidet, har blitt godkjent som yrkesskade. Samtidig er lagmannsretten heller ikke kjent med at det foreligger fast praksis der erstatning i slike tilfeller har blitt nektet.
Formålsbetraktninger taler for at As skade dekkes. Som redegjort for over, var formålet med yrkesskadedekningen å erstatte skader som skyldes arbeidet eller den spesielle risikoen arbeidet medfører. Det foreligger en klar og uomtvistet årsakssammenheng mellom As arbeid og truslene hun ble utsatt for, og det vil være tilfeldig om slike trusler fremsatt via sosiale medier kommer frem til arbeidstakeren mens vedkommende er på jobb eller ikke. Skaden har en sterkere tilknytning til arbeidet enn for eksempel ulykken i HR-2024-1571-A (hjemmekontor).
Staten gjør gjeldende at truslene ikke er utslag av en spesiell risiko ved As arbeid, men at det er tale en mer alminnelig risiko i alle yrker med menneskelig kontakt. Lagmannsretten er enig i at mange yrker involverer menneskelig kontakt som medfører en slik risiko. Her er det imidlertid tale om trusler mot helsepersonell ved en kommunal legevakt. Slik lagmannsretten ser det, er det en forhøyet risiko for denne typen handlinger for helsepersonell i slike stillinger. Trusler og trakassering på sosiale medier, av ansatte blant annet i helsevesenet og i andre offentlige sektorer, anses som et økende samfunnsproblem. At lignende trusselhendelser kan forekomme overfor arbeidstakere i flere deler av offentlig og privat sektor, kan slik lagmannsretten ser det, ikke være et vektig argument mot yrkesskadedekning.
I HR-2024-1571-A (hjemmekontor) ble det, i tillegg til praksis og formålsbetraktninger, lagt vekt på i hvilken grad yrkesskadedekning har støtte i lovforarbeidene (avsnitt 42 og 43). Etter lagmannsrettens syn gir forarbeidene støtte for at dekning av As skade kan være omfattet av yrkesskadeordningens formål, slik det er redegjort for over. Samtidig er det ikke holdepunkter for at man i forarbeidene har vurdert hvorvidt yrkesskadeordningen bør dekke ulykker eller skader som inntreffer på fritiden, under henvisning til at det foreligger en sammenheng mellom den skadevoldende handlingen og vedkommendes arbeid.
Ved det samlede vurderingen mener lagmannsretten at formålet med yrkesskadeordningen, slik dette blant annet har kommet til uttrykk i forarbeidene, taler for at As skade bør anses som en yrkesskade. På den annen side vil innvilgelse av yrkesskadedekning i As tilfelle innebære en utvidelse av dekningen sammenlignet med hva det per i dag er grunnlag for i henhold til retts- og trygderettspraksis. Som redegjort for over, har Høyesterett flere ganger uttalt at det bør utvises forsiktighet med å tolke bedriftsvilkårene utvidende, ut over det som følger av en fast trygderettspraksis og av formålet med yrkesskadedekningen, jf. blant annet HR-2024-1571-A (hjemmekontor) avsnitt 33. Selv om formålet her taler i retning av at skaden bør dekkes, mener lagmannsretten at det vil være i strid med denne retningslinjen om forsiktighet å ta As krav om yrkesskadedekning til følge.
Lagmannsretten har på denne bakgrunn kommet til at A ikke kan anses for å ha vært «i arbeid» da hun ble utsatt for trusler 18. desember 2021. Vilkårene for yrkesskadedekning etter folketrygdloven § 13-6 andre ledd er dermed ikke oppfylt»
Domssitat fra avgjørelsen om sakskostnader:
«Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på å få full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd.
Lagmannsretten mener imidlertid at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig at A fullt ut fritas for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Slik lagmannsretten ser det, har A hatt god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav a. Saken er av prinsipiell karakter og har reist spørsmål som ikke tidligere har vært avklart i praksis. Lagmannsretten viser også til sakens velferdsmessige betydning for A og styrkeforholdet mellom partene, jf. bokstav c.
Etter dette tilkjennes ingen av partene sakskostnader for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig»
Kommentarer