Bogarting Lagmannsrett 25/02/2026
Lagmannsretten behandlet krav om erstatning og oppreisning etter publisering av et nettsted der saksøker A ble omtalt kritisk. A gjorde gjeldende at publiseringen utgjorde hensynsløs atferd, ærekrenkelser og krenkelse av privatlivets fred. Lagmannsretten tok først stilling til om publiseringen kunne anses som hensynsløs atferd etter skadeserstatningsloven § 3-3 jf. straffeloven § 266. Retten fremhevet at vurderingen måtte skje etter en samlet helhetsvurdering hvor det blant annet skulle legges vekt på ytringenes innhold, form og tilgjengelighet, hensikten med publiseringen, partenes forhistorie og konsekvensene for den fornærmede. Lagmannsretten var enig med tingretten i at nettsiden i utgangspunktet hadde et belastende og sterkt kritisk innhold, og at publiseringsmåten kunne fremstå som hensynsløs. Samtidig la retten betydelig vekt på den langvarige konflikten mellom partene og at A tidligere var funnet å ha fremmet ærekrenkende påstander mot B. Etter lagmannsrettens vurdering hadde B en reell frykt for fortsatt uønsket kontakt og trakassering fra A, og nettsiden fremstod i stor grad som et mottiltak mot dette. Under tvil konkluderte lagmannsretten derfor med at publiseringen ikke overskred terskelen for hensynsløs atferd.
Retten vurderte deretter om enkelte elementer av nettsiden innebar krenkelse av privatlivets fred etter skadeserstatningsloven § 3-6 jf. straffeloven § 267. Lagmannsretten uttalte at bestemmelsen forutsetter at det er publisert personlige opplysninger av en viss sensitiv karakter. Etter en samlet vurdering fant retten at opplysningene på nettsiden i begrenset grad gjaldt personlige og sensitive forhold. Opplysningene gjaldt blant annet A sitt arbeidsforhold, omtale av tidligere rettssaker og kritikk av opplysninger i A sitt CV. Lagmannsretten la til grunn at slike opplysninger generelt ikke ligger i kjernen av privatlivets fred, og at omtale av rettsavgjørelser som ikke er underlagt begrensninger i offentlig gjengivelse normalt ikke er rettsstridig. Retten fant derfor at vilkårene for ansvar etter bestemmelsen ikke var oppfylt. Lagmannsretten vurderte også om nettsiden inneholdt rettsstridige ærekrenkelser etter skadeserstatningsloven § 3-6 a. Retten fremhevet at vurderingen beror på en avveining mellom hensynet til ytringsfriheten og hensynet til vern om omdømme. A hadde blant annet vist til omtale av en tidligere straffesak om borttakelse av post, påstander om trakassering av flere personer og omtale av trusler mot et vitne. Lagmannsretten fant at omtalen av post-saken i stor grad bygget på faktiske forhold som var lagt til grunn i tidligere dommer, og at gjengivelse av slike opplysninger derfor ikke kunne anses rettsstridig.
Når det gjaldt omtalen av trusler og trakassering, viste retten til at flere av forholdene hadde grunnlag i sakens faktum og tidligere dommer, og at det dessuten var tatt forbehold enkelte steder på nettsiden. Etter en samlet vurdering fant lagmannsretten at ytringene ikke utgjorde rettsstridige ærekrenkelser. Lagmannsretten konkluderte etter dette med at ingen av de anførte ansvarsgrunnlagene førte frem. B og C ble derfor frifunnet for kravene om erstatning for økonomisk tap og oppreisning.
Domssitat fra avgjørelsen om hva som menes med hensynsløs atferd:
«Beskrivelsen av hva som utgjør hensynsløs atferd fremgår av straffeloven § 266, som har denne ordlyden:
Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.
Brudd på denne bestemmelsen kan gi grunnlag ikke bare for straff, men kan også – slik som anført i vår sak – gi grunnlag for erstatning for økonomisk tap og oppreisningserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-3 (som viser blant annet til straffeloven § 266) og skadeserstatningsloven § 3-5 (som i første ledd bokstav b viser til § 3-3).
Forbudet mot hensynsløs atferd i straffeloven § 266 avløste straffeloven 1902 § 390 a uten realitetsendringer, med unntak av at forsøk nå er gjort straffbart, jf. HR-2025-1726-A avsnitt 17. I HR-2025-1726-A avsnitt 19 heter det, med henvisning til forarbeidene, at bestemmelsen rammer psykiske integritetskrenkelser, og at en annen måte å beskrive en slik fredskrenkelse på, er forstyrrelse av individets rett til sinnsro.
Forbudet mot hensynsløs atferd kan ramme en rekke handlinger, herunder skriftlige ytringer som i vår sak. Det er ikke tvilsomt at ytringer som utgjør en straffbar fredskrenkelse kan finne sted på internett, jf. samme avgjørelse som nevnt ovenfor avsnitt 22. Saken i HR-2025-1726-A gjaldt – på samme måte som i vår sak – hvorvidt opplysninger om en person som var lagt ut på internett (i den saken på Facebook) kunne utgjøre hensynsløs atferd.
Hvorvidt publiseringen av nettsiden «[nettside]» utgjør erstatningsbetingende hensynsløs atferd avhenger for det første av om gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 266 objektivt sett er overtrådt, altså at nettsiden utgjør hensynsløs atferd. For det andre må B, og eventuelt C, ha utvist den nødvendige skyld for å ilegges erstatningsansvar, dvs. opptrådt forsettlig eller uaktsomt. En forutsetning for at en hensynsløs atferd «krenker en annens fred» i strafferetten er også at fornærmede må ha blitt kjent med de krenkende handlingene, og at gjerningspersonen hadde forsett om dette, jf. Jørn Jacobsen, Karnov Lovkommentar, note 4 punkt 2 til § 266 (ajour pr. 2. juni 2025).
Det vanlige beviskravet i sivile saker er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Tingretten la til grunn at i vår sak gjelder det et krav om klar sannsynlighetsovervekt, ettersom det vil være belastende for B å bli erstatningsansvarlig for handlinger som det også kan knyttes straffansvar til. Dette synes ikke bestridt av A. Lagmannsretten tar ikke stilling til om det her gjelder et krav til klar sannsynlighetsovervekt, ettersom beviskravet uansett ikke kommer på spissen for så vidt gjelder kravet mot B. Dette fordi B har erkjent å ha forsettlig utarbeidet og publisert nettsiden med dens innhold. Det er heller ikke bestridt at det var Bs mening at A skulle bli kjent med nettsiden. Lagmannsretten viser her særlig til at B «tagget» både A og hans ektefelle D på meldingen 24. desember 2020, publisert på Facebook-siden «henlagt» hvor det blant annet var opplyst at rammeverket for «[nettside]» var klart.
Det som er det sentrale spørsmålet for erstatnings- og oppreisningskravet mot B basert på dette ansvarsgrunnlaget, er derfor om publiseringen av nettsiden rettslig sett utgjør hensynsløs atferd.
Forbudet mot hensynsløs atferd for så vidt gjelder ytringer, retter seg først og fremst mot måten ytringene fremføres på, og ikke mot innholdet i ytringene. Selve innholdet i ytringene kan utgjøre krenkelse av privatlivets fred, jf. skadeserstatningsloven § 3-6, jf. straffeloven § 266 og/eller en erstatningsbetingende ærekrenkelse, jf. skadeserstatningsloven § 3-6 a, slik det i vår sak er anført for enkelte av ytringene, jf. punktene 3 og 4 nedenfor. Dersom selve innholdet i ytringene utgjør slike krenkelser, kommer straffeloven § 266 i utgangspunktet ikke til anvendelse. En ytring som utgjør en ærekrenkelse (som etter straffeloven 2005 ikke lenger er straffbar) kan imidlertid utgjøre (også) en krenkelse av straffeloven § 266 «på bakgrunn av måten den er framsatt på og omstendighetene for øvrig», jf. HR-2025-1726-A avsnitt 39. Det samme må gjelde også for ytringer som utgjør krenkelse av privatlivets fred.
«Hensynsløs» er en ganske sterk karakteristikk, og «vil iallfall som oftest forutsette at atferden helt klart er moralsk forkastelig», jf. Ot.prp. nr. 41 (1954) side 23, som det er vist til i Rt-2014-669 avsnitt 14. I Rt-2014-669 avsnitt 17 heter det at en krenkelse bare rammes dersom den kan karakteriseres som «kvalifisert klanderverdig».
Avgjørelsen i HR-2025-1726-A, nevnt over, gir god veiledning for vår sak også om forståelsen av det nærmere innholdet av straffeloven § 266. Den saken gjaldt en kvinne som hadde publisert et innlegg på Facebook om at en navngitt advokat tidligere var straffedømt for seksuallovbrudd. Den eldste og mest alvorlige dommen var 31 år gammel, mens den siste dommen, som var langt mindre alvorlig, ble avsagt drøyt 15 år før publiseringen. Høyesteretts flertall på fire dommere kom til at kvinnen hadde utvist hensynsløs atferd, jf. straffeloven § 266. Flertallet viste blant annet til formålet med innlegget, som var å ramme fornærmedes tillit som advokat, publiseringen på Facebook og konsekvensene for fornærmede. Høyesterett ga i avsnitt 21 følgende generelle veiledning for vurderingen av om fredskrenkelser kan utgjøre straffbar hensynsløs atferd:
I Rt-2014-669 avsnitt 17-18 uttalte Høyesterett at en fredskrenkelse først blir straffbar dersom «den går markert ut over slike ubehageligheter som alminnelig menneskelig samkvem regelmessig kan føre med seg». En krenkelse rammes derfor bare dersom den kan karakteriseres som «hensynsløs», eller som «kvalifisert klanderverdig». Det må foretas en konkret helhetsvurdering, der omstendigheter som når og hvor handlingen ble begått, om den hadde et aktverdig formål og fornærmedes opptreden ofte vil være sentrale elementer. I avsnitt 15 understreket Høyesterett at hensikten med handlingen bør spille en stor rolle ved bedømmelsen.
At hensikten med handlingen bør spille en «stor rolle» ved den konkrete helhetsbedømmelsen av om en handling rammes av straffeloven § 266, er understreket også i HR-2025-2108-A avsnittene 32 og 35. At handlingene som rammes av bestemmelsen, «ofte vil ha et element av hevn, ondsinnethet eller ren sjikane» er imidlertid ikke et vilkår for at bestemmelsen kommer til anvendelse, jf. Rt-2010-845 avsnitt 14.
Fornærmedes opptreden har som nevnt også betydning. Herunder vil «det også være av betydning om gjerningsmannen ble provosert» jf. Rt-2014-669 avsnitt 15 med henvisning til Ot.prp. nr. 41 (1954) side 24.
Som fremhevet i HR-2025-1726-A avsnittene 29 og 41, vil også konsekvensene for fornærmede ha betydning ved helhetsvurderingen av om terskelen for hensynsløs atferd er overskredet, jf. fra avsnitt 41:
I saken her er det etter mitt syn ikke meningsinnholdet i As Facebook-innlegg, men som nevnt særlig formålet med ytringen, måten den er framsatt på og konsekvensene for D, som gjør at den rammes av straffeloven § 266. Disse omstendighetene gjør at innlegget «både virker som og er ment som en hensynsløs krenkelse av en annens fred». [...]
En ytring som i utgangspunktet utgjør hensynsløs atferd som rammes av straffeloven § 266, kan likevel anses rettmessig dersom ytringen faller innenfor vernet om ytringsfriheten i EMK artikkel 10 eller i Grunnloven § 100. I sakene i Rt-2010-845, som gjaldt tekstmeldinger sendt til direktøren i Utlendingsnemnda, og den ovenfor nevnte «advokat-dommen» i HR-2025-1726-A vurderte og konkluderte Høyesterett med at ytringsfriheten ikke var til hinder for straff for hensynsløs atferd. Som også tingretten peker på i vår sak, vil det imidlertid i vurderingen om en atferd i form av en ytring er hensynsløs henge tett sammen med, og gli over i, spørsmålet om ytringen er beskyttet av EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100. Ytringsfriheten tilsier at det skal en god del til før ytringer anses som hensynsløs atferd.
For å oppsummere gjennomgangen over, vil vurderingen av hvorvidt ytringer – herunder på en nettside som i vår sak – er tilstrekkelig «moralsk forkastelig» eller «kvalifisert klanderverdig» til å utgjøre hensynsløs atferd, bero på en konkret helhetsvurdering. Relevante momenter vil være innholdet i ytringene, omstendigheter som når, hvor og hvordan/måten ytringen ble gitt på, hensikten med ytringen, fornærmedes opptreden – herunder om gjerningsmannen ble provosert -, og konsekvensene for fornærmede, hvor særlig hensikten vil spille en stor rolle. Det skal generelt mye til for at ytringer overskrider terskelen for hensynsløs atferd, også sett hen til ytringsfriheten, som er beskyttet etter EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100. Lagmannsretten legger disse momenter til grunn i den konkrete vurderingen nedenfor.»
Domssitat fra avgjørelsen om vurderingen av om publiseringen var å anse som hensynsløs atferd:
«Spørsmålet er om publiseringen av nettsiden utgjør en hensynsløs atferd overfor A som rammes av straffeloven § 266.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at de deler av nettsiden som har negativ omtale av andre personer enn A, herunder ektefellen til A, i utgangspunktet ikke kan gi grunnlag for erstatningskrav fra A. Det er kun A som i denne saken har fremsatt krav om erstatning og oppreisning. Lagmannsretten har derfor fokusert på de deler av nettsiden som omtaler, eller kan anses å gjelde, A.
Innledningsvis bemerkes også at det er på det rene at nettsiden «[nettside]» har vært tilgjengelig og søkbar på internett i alle fall siden mai 2021 og inntil den ble tatt ned kort tid etter at kjennelsen om midlertidig forføyning 4. juni 2022 fra Asker og Bærum tingrett ble avsagt. Det har vært mye bevisføring om og i hvilken grad nettsiden var tilgjengelig og søkbar på nettet allerede fra 24. desember 2020, og om tilgangen i begynnelsen av februar 2021 kun var en kortvarig tilgang for at advokat Eggen skulle vurdere nettsiden, jf. nærmere om det nedenfor. Ut fra lagmannsrettens resultat er det ikke avgjørende å fastsette nøyaktig når nettstedet var tilgjengelig og søkbart. Lagmannsretten skal imidlertid bemerke at den anser det mest sannsynlig at nettsiden først var generelt tilgjengelig og søkbar fra tidligst april 2021.
Som det fremgår av gjennomgangen i punkt 2.1 vil et av de relevante momentene ved vurderingen av om publiseringen av nettsiden var hensynsløs, være omstendigheter som når, hvor og hvordan/måten ytringen ble gitt på. Ved vurderingen av om nettsiden var hensynsløs, må det derfor tas utgangspunkt i hvilken informasjon som ble gitt om A på nettsiden og måten informasjonen ble gitt på.
For å gi en oversikt over nettsidens innhold og presentasjon, finner lagmannsretten det hensiktsmessig å gjengi tingrettens detaljerte beskrivelse av nettsiden fra dommen sidene 12-16, og hvor lagmannsretten også har funnet det hensiktsmessig å gjengi tingrettens vurdering:
Nettsiden – som altså het «[nettside]» – fremsto som profesjonelt bygget opp, og inneholdt mange artikler. All informasjon på nettsiden gjaldt A direkte eller indirekte, det vil si til dels også andre personer han er nært knyttet til. Øverst på siden, slik den fremsto fra mai 2021 frem til sommeren 2022, hadde nettsiden overskriften «AVSLØRT!». Under overskriften hadde nettsiden klikkbare faner om for eksempel «Handlinger og hendelser», «Bakgrunnsinformasjon», «Usannheter og forfalskninger», «Dokumenter og bevis», «Dommer», med videre. En «underfane» gjaldt «Etterforskning» av A. Nettsiden inneholdt også bilder, i alle fall av A sin ektefelle.
Dessuten ga nettsiden i alle fall inntrykk av at den var tilgjengelig på engelsk og [språk], i tillegg til norsk. A er opprinnelig fra [land]. B har forklart at den faktisk bare var tilgjengelig på norsk, men det faktum at den så ut til også å være tilgengelig på tre språk var uansett egnet til å gi nettsiden troverdighet. Nettsidens profesjonelle oppbygning og utforming var etter rettens syn egnet til å gi innholdet på nettsiden troverdighet, noe som skiller nettsiden markant fra for eksempel en «hjemmelaget» blogg eller publisering på en privat Facebook-profil. Dette taler klart for at nettsiden var hensynsløs overfor A.
Etter rettens syn tilsier også nettsidens tilgjengelighet at den var hensynsløs. Nettsiden var tilgjengelig på nettet først et par dager i begynnelsen av februar 2021, før den ble publisert i mai 2021 frem til den ble tatt ned sommeren 2022. Ved søk på A sitt navn på Google i disse periodene, fikk man treff på denne nettsiden. Dessuten ble nettsiden, etter det opplyste, oppdatert med nye artikler under sin levetid, slik at den fremsto som levende. Retten vurderer det slik at enhver som søkte på A sitt navn på Google i de aktuelle periodene ikke ville kunne unngå å oppdage nettsiden. Dette var utvilsomt belastende for A.
Videre mener retten at også nettsidens nærmere innhold, i alle fall når artiklene på nettsiden leses i sammenheng, tilsier at nettsiden var hensynsløs. Retten vil her trekke frem enkelte av de mange artiklene på nettsiden.
Nettsiden inneholdt for det første en artikkel om hvordan konflikten mellom B og A startet. Artikkelen omtalte A sitt ansettelsesforhold som daglig leder i [virksomhet6] fra 2005 til 2011, hvor B var konsernsjef. Den fremsatte detaljerte påstander om ulovlige og kritikkverdige aktiviteter A skal ha foretatt seg mens han var ansatt. Blant annet påstås det at A løy til B, at han hadde konflikter med andre medarbeidere, at A skal ha blitt tatt på fersk gjerning i å lete gjennom dokumenter inne på B sitt kontor, at det var mistanke om at A ønsket å skade selskapet, samt at han drev økonomisk utpressing mot selskapet. Etter rettens syn tilsier en slik detaljert og ensidig negativ omtale av A at nettsiden var hensynsløs. Hvorvidt det som står i artikkelen er sant eller ikke, får etter rettens syn mer underordnet betydning fordi fremstillingen fremstår som ensidig og tendensiøs.
For det andre var det en artikkel på nettsiden om et posttyveri begått av A. Det fremgikk ikke tydelig av nettsiden at A ble frifunnet for slikt tyveri, slik han faktisk ble, og at han i samme dom «bare» ble dømt til å betale 632 kroner i erstatning til B som følge av at han borttok post. Artikkelen på nettsiden var altså i alle fall upresis, til ugunst for A. Dersom artikkelen hadde gjengitt straffedommen nøkternt og korrekt, mener retten at omtale av dommen ikke ville utgjort hensynsløs atferd. Men når artikkelen – trolig bevisst fra B – er upresis, styrker den inntrykket av nettsiden som hensynsløs.
For det tredje var en rapport skrevet av den svenske psykiateren H omtalt i en artikkel på nettsiden. Artikkelen, med overskrift «Gjerningsmannsprofil», omtalte Hs faglige bakgrunn og kompetanse, og inneholdt en sammenfatning av hans konklusjoner om det trusselbildet som A skal ha utsatt B og hans familie for. A sitt navn var ikke nevnt i artikkelen, men det er etter rettens syn ikke tvilsomt at leseren, når artikkelen leses i sammenheng med nettsiden for øvrig, forsto at det var A som omtales i artikkelen og rapporten. Av artikkelen fremgikk det at rapporten konkluderte med at A blant annet skal ha utsatt familien B for trakassering og trusler over lang tid. Etter rettens syn tilsier denne omtalen av rapporten – som var skrevet av en privat engasjert psykiater – også at nettsiden var hensynsløs. Dette gjelder selv om funnene i rapporten skulle være sanne fordi funnene da blir så lett tilgjengelige for enhver som søker på A sitt navn på Google.
For det fjerde inneholdt nettsiden et portrettbilde av A sin ektefelle, D. C uttalte at hun trodde bildet var hentet fra A sin jobb-PC i [virksomhet11]. Det foreligger ingen opplysninger om at A har delt dette med B eller andre. Selv om C ikke var sikker på hvor bildet stammet fra, legger retten dette til grunn som klart sannsynliggjort ettersom det var C, som er saksøkt sammen med B og er B sin kone, som forklarte dette. Når B har hentet det private bildet fra A sin PC uten tillatelse, underbygger dette at nettsiden var hensynsløs. Den urettmessige bruken av et slikt bilde på nettsiden knytter A tettere til nettsiden. Dessuten taler den urettmessige bruken av A sitt bilde av sin kone i seg selv for at nettsiden er hensynsløs. Dette gjelder selv om portrettbildet isolert sett ikke på noen måte var støtende.
Nettsiden inneholdt en femte artikkel om at det har blitt fremsatt trusler mot småbarna til et varslet vitne i en rettssak. Artikkelen knyttet A relativt tydelig til denne trusselen, selv om nettsiden inneholdt et forbehold om at ingen er tiltalt, dømt eller straffet for forholdet. Etter rettens syn tilsier også denne artikkelen i noen grad at nettsiden var hensynsløs, ettersom A, i alle fall indirekte, beskyldes for å stå bak trusselen, selv om den er forbeholden.
En sjette artikkel på nettsiden var en artikkel om at A skal ha forfalsket flere forhold på sin CV. Oslo tingrett kom i 2019-dommen til at A forfalsket et diplom som viste at han hadde oppnådd en «master in business administration» ved Athens Business School. Retten legger dette til grunn som bevist, selv om Borgarting lagmannsrett vurderte at diplomet ikke var forfalsket i dom av 21. desember 2015. Tingrettens dom er på dette punktet grundigere og nyere. Artikkelen på nettsiden betvilte imidlertid også om en rekke andre forhold på CVen til A var forfalsket, blant annet om A har vært markedsdirektør i Orkla-selskap, og om han har vært leder for verdiøkende tjenester i Telenor. Etter rettens syn fremstår artikkelen som spekulativt, ensidig og negativ. Også denne artikkelen tilsier derfor at nettsiden var hensynsløs.
Flere av artiklene på nettsiden inneholder informasjon som er sann. Det gir nettsiden et mindre preg av hensynsløshet. Et eksempel er at A ble dømt for ærekrenkelser mot B i 2019. I denne sivile dommen ble han dømt til å betale 120 000 kroner i oppreisningserstatning til B. B ville etter rettens syn hatt full anledning til å omtale dommen, og innholdet i den, på en nøktern og korrekt måte på nettsiden uten at det ville blitt hensynsløst, selv om dommen nå er over fem år gammel. Dommen er offentlig. Men nettsiden gjengir etter rettens syn ikke innholdet i dommen på en slik nøktern og korrekt måte. Dessuten omtaler nettsiden også en rekke andre forhold som ikke ble vurdert i dommen. Nettsiden har etter rettens syn, samlet sett preg av å være ensidig, negativ og tendensiøs til ugunst for A. Det er da ikke avgjørende at flere av de faktiske forholdene som omtales på nettsiden, har en kjerne av sannhet.
Dette gjelder selv om flere artikler på nettsiden inneholder ulike former for forbehold, typisk innledningsvis eller avslutningsvis i artiklene. Forbeholdene kan for eksempel gjøre leseren oppmerksom på at A nekter straffskyld, at ingen er tiltalt, dømt eller straffet for det artikkelen gjelder, at det «ikke [anføres] at [A eller hans ektefelle] er involvert i hendelsen», eller at A hevder at noen andre enn han selv står bak. Selv om nettsidens innhold, med slike forbehold, på den ene siden nok kan sies å gi den noe mindre preg av å være ensidig, negativ og tendensiøs, gir den på den andre siden også nettsiden et sterkere preg av troverdighet for en uinnvidd leser. Også det gir nettsiden preg av å være hensynsløs.
[...]
Nettsiden inneholdt også en kontaktside hvor andre som mente seg utsatt for liknende trakassering som B kunne ta kontakt. Dette viser at meningen var at flere enn bare A selv skulle se nettsiden. En slik form for bistand til andre i liknende situasjon, mener retten at er et vesentlig mer aktverdig formål enn gjengjeldelse og sjikane. For å oppnå dette formålet var det likevel ikke nødvendig å identifisere og omtale A med så negative ordlag på nettsiden som den gjorde. A kunne i det minste vært fullt ut anonymisert. Dette formålet rettferdiggjør derfor ikke publiseringen av nettsiden på en måte som gjør den mindre hensynsløs.
Det er også opplyst om at nettsiden skulle danne grunnlaget for et bokprosjekt B arbeider med. Heller ikke dette kan sies å gi nettsiden mindre preg av hensynsløshet. Det ville ikke være nødvendig å publisere nettsiden offentlig på nettet for å danne grunnlaget for boken.
Oppsummert mener retten at det ikke er tvilsomt at nettsiden samlet sett utgjorde hensynsløs atferd etter skadeserstatningsloven § 3-3, jf. straffeloven § 266. Både nettsiden profesjonalitet, tilgjengelighet, innhold og B formål med nettsiden tilsier det. Hvorvidt den hensynsløse atferden også var rettsstridig, kommer retten tilbake til nedenfor.
Lagmannsretten kan i det alt vesentlige tiltre tingrettens beskrivelser av innholdet, tilgjengeligheten og oppbygningen av nettsiden, som stemmer overens med lagmannsrettens oppfatning etter bevisføringen for lagmannsretten.
Lagmannsretten er videre, for så vidt gjelder tingrettens subsumsjon, enig med tingretten i at publiseringen av nettsiden i utgangspunktet må anses som hensynsløs atferd overfor A, og kan i hovedsak slutte seg til tingrettens begrunnelse gjengitt over.
Lagmannsretten mener også at beskrivelsen av til sammen «26 personer» som er oppgitt å være truet og trakassert i perioden 2005-2021 av A, hans ektefelle eller fra «ukjent gjerningsmann», isolert sett kan anses som hensynsløs, selv om det faktiske grunnlaget for mange av påstandene har basis i sakens faktum, herunder i forhold som er funnet bevist i 2019-dommen, og selv om det i noen grad er tatt forbehold.
At B i mars 2021 fikk overført nettsiden til et selskap på øya Nevis i Karibia, som gjorde det vanskeligere for A å få stanset nettsiden, mener lagmannsretten også i seg selv styrker den hensynsløse karakteren av publisering av nettsiden.
Lagmannsretten er likevel, basert på momentene nedenfor, kommet til at det i denne saken foreligger slike omstendigheter at nettsiden ikke overstiger grensen for hva som anses som hensynsløs atferd etter straffeloven § 266, jf. skadeserstatningsloven § 3-3.
Som det fremgår av gjennomgangen i punkt 2.1, vil fornærmedes opptreden – herunder om gjerningsmannen ble provosert – være et relevante moment ved vurderingen av om publiseringen av nettsiden var hensynsløs. Et sentralt bakteppe ved vurderingen av om nettsiden var hensynsløs er derfor partenes forhistorie, spesielt de ærekrenkelser som A i 2019-dommen ble dømt til å betale oppreisningserstatning for å ha fremsatt. Lagmannsretten viser til saksfremstillingen innledningsvis, og skal i tillegg bemerke:
B og A har siden 2011 hatt et helt uvanlig og spesielt konfliktfylt forhold, med blant annet et stort antall anmeldelser og søksmål mot hverandre. Etter lagmannsrettens syn har begge parter et ansvar for å ha bidratt til å eskalere og holde konflikten i gang. Imidlertid mener lagmannsretten at tingrettens dom 12. september 2019 markerer et veiskille.
Ved denne 2019-dommen ble, som tidligere nevnt, A dømt til å betale oppreisningserstatning til B på 120 000 kroner, med tillegg av sakskostnader. I den dommen fant tingretten at A med klar sannsynlighetsovervekt hadde fremsatt ærekrenkelser og omdømmekrenkelser, herunder for å ha sendt anonyme brev og e-poster med grovt innhold, jf. sitatet fra side 44 i 2019-dommen, som gjengitt foran under sakens bakgrunn. Flere av brevene ble sendt til Bs barn, som den gang var 15 og 18 år gamle, og et av brevene ble også sendt til den skolen døtrene gikk på og til trossamfunnet B var medlem av og hadde tillitsverv i.
I 2019-dommen ble det også generelt uttalt at familien B hadde vært utsatt for «omfattende forfølgning» av A (side 37) og at A «hadde eit sterkt ønskje om å skade B og forretningsinteressene hans» og at «han ikkje går av vegen for å utføre straffbare handlingar for å påføre B skade» (side 35). Videre tok tingretten stilling til, som ledd i bevisvurderingen av om A hadde sendt de anonyme brevene og e-postene til B og hans familie, at A også sendte en rekke anonyme e-poster og brev til andre med sjikanerende og krenkende innhold.
Borgarting lagmannsrett nektet ved beslutning 4. februar 2020 å gi samtykke etter tvisteloven § 29-13 første ledd til å fremme anke over 2019-dommen. Anke over denne beslutningen ble nektet fremmet ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 20. april 2020. Det er derfor rettskraftig avgjort at A er ansvarlig for de ærekrenkelser han i 2019-dommen er dømt for å ha fremsatt, og lagmannsretten legger derfor disse forholdene til grunn for saken her. Denne lagmannsretten bemerker at det at lagmannsretten i dommen fra 21. desember 2015, omtalt innledningsvis, ikke fant at det var klar sannsynlighetsovervekt for at A hadde sendt de anonyme brevene, ikke har betydning i denne sammenheng. Lagmannsrettens kortfattede vurdering av det spørsmålet var uansett kun gjort som ledd i en prejudisiell vurdering av motkravene mot A. Lagmannsretten tok i 2015-dommen heller ikke stilling til en rekke av de andre kritikkverdige forholdene som tingretten i 2019-dommen fant bevist at A hadde begått.
Lagmannsretten er enig med tingretten i vår sak om at partenes forhistorie, og særlig de ærekrenkelser A i 2019-dommen ble dømt for å ha fremsatt og de andre krenkende forholdene begått av A som tingretten den gangen fant bevist, tilsier at B har et større handlingsrom før Bs handlinger kan anses som hensynsløs atferd overfor A, enn hva som ville vært tilfelle dersom man ser bort fra denne forhistorien. Videre tilsier forhistorien at en eventuell «overreaksjon» fra B mot hva B anser som nye provokasjoner og krenkelser fra A, i noen grad kan være forståelig og unnskyldelig.
Et sentralt poeng, som også tingretten er inne på, er at B i utgangspunktet ville hatt full anledning til å omtale 2019-dommen, og innholdet i den, på en nøktern og korrekt måte på nettsiden uten at det ville blitt hensynsløst i rettslig forstand. Lagmannsretten viser her som illustrasjon til LB-2016-152373. Der ble det lagt til grunn at omtale på en nettside av innholdet i dommer som ikke er unntatt fra adgangen til offentlig gjengivelse, også hvor det angis navn på tiltalte, bare unntaksvis utgjør rettsstridig krenkelse av privatlivets fred. Slik publisering av straffedommer kan etter lagmannsrettens syn som utgangspunkt heller ikke anses som hensynsløs atferd, med mindre det foreligger omstendigheter som gjør publiseringen hensynsløs, for eksempel dersom det er lenge siden de straffbare forholdene ble begått og hensikten med publiseringen er å skade og sjikanere, slik som var tilfelle i den ovennevnte avgjørelsen i HR-2025-1726-A. I vår sak var nettsiden publisert kun om lag halvannet år etter at 2019-dommen var avsagt og ca. ett år etter at dommen var rettskraftig ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 20. april 2020.
Som det fremgår av gjennomgangen i punkt 2.1, vil hensikten med ytringen være et relevant moment ved vurderingen av om publiseringen av nettsiden var hensynsløs.
For tingretten var det anført fra Bs side at nettsiden var rettmessig som følge av nødverge. Denne anførselen ble frafalt for lagmannsretten. Etter å ha konkludert med at anførselen om nødverge ikke kunne nå frem, drøftet tingretten på sidene 19-21 om det forelå forhold på As side etter 2019-dommen ble avsagt som likevel gjorde publiseringen av nettsiden rettmessig:
Det er forståelig at B har følt et sterkt ubehag som følge av å ha blitt utsatt for disse ærekrenkelsene. Oppreisningserstatningen han ble tilkjent i dommen utgjør likevel nettopp en oppreisning for de krenkelser han til da hadde blitt utsatt for. Disse hendelsene kan derfor ikke medføre at B også kunne publisere den aktuelle nettsiden. Etter rettens syn er det da i tilfelle i det alt vesentlige hendelser som har funnet sted etter at 2019-dommen, avsagt 12. september 2019, og frem til B tok beslutningen om å lage og publisere nettsiden julen 2020, som etter rettens syn i tilfelle må rettferdiggjøre publiseringen.
I løpet av denne perioden på omkring ett år og tre måneder, skjedde det flere hendelser som B mener A står bak, og som han mener rettferdiggjorde nettsiden.
[....]
Samlet sett mener retten at det ikke er grunnlag for å slå fast at hendelsene etter at 2019-dommen frem til B besluttet å lage og publisere nettsiden, rettferdiggjør publiseringen, selv om denne forhistorien nok har gjort B sitt ytringsrom større enn det ellers ville vært. Det er for retten både uklart om A står bak hendelsene, og de er dessuten uansett ikke tilstrekkelig alvorlige til å rettferdiggjøre publiseringen av nettsiden. Eventuelle straffbare forhold skal håndteres av politiet, også når man mener å ha dårlig erfaring med dem, ikke gjennom en publisering av en tendensiøs og ensidig negativ nettside.
Lagmannsretten er i utgangspunktet enig med tingretten i at B gjennom oppreisningserstatningen i dommen 12. september 2019 har fått en sanksjon mot ærekrenkelsene som ligger til grunn for dommen, og at det må ha kommet noe nytt i tillegg etter dommen ble avsagt som eventuelt kan gi B en berettiget grunn til å foreta «mottiltak» mot A. Etter lagmannsrettens syn kan det imidlertid i denne saken ikke kreves veldig mye nytt eller veldig stor grad av sikkerhet for at A står bak, før B kan ha en berettiget grunn til å reagere. Som følge av ærekrenkelsene A gjennom 2019-dommen er dømt for å ha fremsatt, må B som nevnt over ha et større handlingsrom enn andre til å reagere mot hva B anser som nye krenkelser fra A.
Under fremstillingen av sakens bakgrunn ovenfor, er det gjengitt noen hendelser i form av uønsket pågang mot B og andre etter 2019-dommen. B mener at A står bak disse hendelsene. Tingretten fant at det ikke er sannsynliggjort at A står bak mange av de nye forholdene. Lagmannsretten mener som nevnt at det ikke nødvendigvis må stilles krav om sannsynlighetsovervekt for at A står bak for at B skal være berettiget til «mottiltak». Det må være tilstrekkelig – tatt i betraktning forhistorien og ikke minst 2019-dommen – at det foreligger omstendigheter som gir B rimelig grunn til å anta at A står bak, og som kan tilsi risiko for nye tilfeller av pågang. Etter lagmannsrettens syn foreligger det rimelig grunn for en slik mistanke ved flere av disse forholdene. E-posten 23. desember 2020 til E, gjengitt under sakens bakgrunn, har A uansett erkjent å stå bak og har senere også beklaget overfor E. E vitnet i favør av B i 2019-dommen. At A over ett år etter dommen utviste et såpass nag mot E for hans vitnemål i saken mot B, tilsier at Bs frykt for at A ikke var ferdig med konflikten med B, og at det var risiko for at A fortsatte, og ville fortsette, med uønsket pågang mot B og hans familie, ikke var uten grunnlag.
B har forklart at han tok beslutningen om å etablere nettsiden dagen etter at han mottok kopi av As e-post av 23. desember 2020 til E. Som beskrevet under sakens bakgrunn, mottok E også en e-post fra en anonym avsender 3. oktober 2019, som B antar at var fra A.
B har forklart at han ble fortvilet og veldig redd da han mottok kopi av As e-post til E 23. desember 2020.
Lagmannsretten finner Bs forklaring om at han besluttet å etablere nettsiden «[nettside]» etter å ha mottatt e-posten til E 23. desember 2020 som troverdig, og legger den til grunn. Det er mulig at B også før dette hadde tenkt tanken om å gå til «motangrep» ved å etablere en slik nettside, og at han også hadde gjort visse forberedelser, for eksempel ved å registrere domenet «[nettside]» i desember 2015, men dette er uansett ikke avgjørende.
B har videre forklart at hans hensikt med å etablere nettsiden ikke var å sjikanere A, men først og fremst å få A til å slutte med å plage B og familien hans. B forklarte at han håpet nettsiden ville ha en avskrekkende effekt ved at A ble klar over at neste gang han gjorde noe, ville det bli omtalt på nettsiden. B forklarte at han tidligere hadde fått råd fra politiadvokat Haldorsen om at en måte å stoppe «stalkere» på var å «trekke trollet frem i lyset». Haldorsen sa i sin vitneforklaring at hun ikke kunne huske å ha gitt et slikt råd, men at det er mulig at hun har gjort det.
At Bs motiv med nettsiden, i alle fall for en stor del, var et ønske om å forsøke å stoppe det han oppfattet som risiko for mer uønsket pågang fra A, understøttes av tidsnært bevis. Lagmannsretten viser til Bs e-post 2. februar 2021 til advokat Kyrre Eggen, som er ekspert på ytringsfrihet, hvor B ba advokat Eggen om å se over innholdet på nettsiden for å vurdere om nettsiden inneholdt ærekrenkelser. I e-posten viste B til at han vant injuriesøksmålet mot A ved Oslo tingretts rettskraftige dom av 2019, og skrev videre:
Dessverre er det slik at «noen» fortsatt truer, sjikanerer og plager både meg og flere andre. Politiet har fortsatt ikke ressurser, men politifolk jeg har snakket med, har anbefalt at jeg ikke lenger «sitter veldig stille i båten», men i stedet publiserer mest mulig, i håp om at det da kan avstedkomme en eller annen form for endring ettersom «spillet» da endres. Tanken er da også å publisere ting som skjer etter hvert som det skjer.
Jeg jobber med å sette opp nettstedet www.[nettside] / www.avslort.no der planen er å publisere mest mulig fakta og underliggende bevis.
Som det fremgår av denne eposten, var B sitt uttalte formål med publiseringen et «håp om at det da kan avstedkomme en eller annen form for endring ettersom «spillet» da endres».
Fs vitneforklaring understøtter også at Bs motiv med nettsiden var å stoppe A. F forklarte at da hun ble kontakten av B i forkant av publiseringen for å høre om han kunne gjengi hennes historie på nettsiden, oppfattet hun at bakgrunnen for nettsiden var et desperat forsøk fra B på å hindre og få slutt på uønsket pågang fra A. Også C har forklart at dette var hva B forklarte henne da hun ble kjent med denne nettsiden i april/mai 2021. Lagmannsretten legger til grunn at B allerede 24. desember 2020 «tagget» A og hans kone på Facebook-siden «henlagt», hvor det sto at «Rammeverket for nettsiden [nettside] er nå klart» og at «I løpet av tiden fremover vil hendelsene, lydfiler, tekniske bevis, rapporter, dommer og annen informasjon bli tilgjengelig der.». At B allerede på dette tidspunktet, og i forkant av publiseringen, varslet A om at nettsiden var under arbeid, understøtter at formålet først og fremst var at A skulle bli kjent med nettsiden slik at dette, etter Bs oppfatning, skulle stoppe A fra ytterligere uønsket pågang.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn som bevist at formålet med å etablere nettsiden først og fremst var å forsøke å hindre eller redusere det som B oppfattet som en reell risiko for ny uønsket pågang fra A. I ettertid kan det konstateres at etableringen av nettsiden medførte en ytterligere eskalering av partenes konflikt, og således neppe var vellykket ut fra denne hensikten. Dette er imidlertid ikke avgjørende. Det avgjørende er at lagmannsretten legger til grunn at Bs hensikt med å opprette nettsiden først og fremst var en forsvarshandling mot mer uønsket pågang fra A.
Lagmannsretten er i utgangspunktet enig med tingretten i at den adekvate måten å reagere mot det som B oppfattet som nye krenkelser og risiko for nye krenkelser fra A side, ville være å anmelde dette til politiet eller gå til søksmål mv. Imidlertid viser historien at politiet har henlagt en lang rekke anmeldelser fra B, og for så vidt også anmeldelser fra A, blant annet fordi politiet ikke hadde ressurser til å prioritere slike konflikter. Etter lagmannsrettens syn var det derfor til en viss grad forståelig at B vurderte andre måter å hindre eller komme med tiltak mot mulige nye krenkelser.
Lagmannsretten mener imidlertid at B kan bebreides for å i noen grad ha gått lenger enn hva som kan forsvares ut fra hans hensikt, som var å hindre nye krenkelser. Herunder mener lagmannsretten at selv om påstandene om at A skal ha gitt feil opplysninger i sin CV og ha et falskt vitnemål er lagt til grunn i 2019-dommen, kan ikke lagmannsretten se at B hadde noe aktverdig formål med å fremheve disse forholdene så sterkt på denne nettsiden. Det som også taler mot at det var nødvendig å opprette nettsiden, var at B allerede hadde en Facebook-side som het «Henlagt», hvor han allerede i september la ut informasjon om 2019-dommen. B hadde såleledes allerede et sted på nettet hvor han kunne legge ut informasjon.
Som det fremgår av gjennomgangen av de rettslige utgangspunkter i punkt 2.1 over, vil hvilke konsekvenser nettsiden fikk for A, eller mer presist hvilke konsekvenser det var påregnelig for B at nettsiden ville kunne få, være et relevant moment ved vurderingen av om nettsiden var hensynsløs.
A har forklart at nettsiden fikk som konsekvens at han ikke fikk jobb fordi potensielle arbeidsgivere og oppdragsgivere hadde lest informasjonen på nettet om han, at han og ektefellen opplevde stort sosialt stigma som medførte at de måtte flytte, og at de mistet venner og omgangskrets.
Lagmannsretten har forståelse for at publiseringen av nettsiden var en stor belastning for A, noe som understøttes av hans mange henvendelser til politiet, Datatilsynet Google og Bing for å få lagt ned nettsiden og blokkere søkeresultater. At nettsiden ville være ubehagelig for A, var også noe B var klar over. At B i mars 2021 fikk overført nettsiden til et selskap på øya Nevis i Karibia, gjorde det ytterligere vanskelig for A å få stanset nettsiden.
Lagmannsretten ser ikke bort fra at nettsiden kunne ha som konsekvens at tidligere venner og bekjente tok avstand fra A og hans kone etter å ha lest informasjonen på nettsiden, men finner ikke at dette i seg selv er et tilstrekkelig sterkt moment som tilsier at nettsiden var hensynsløs. Dette fordi de forholdene på nettsiden som det må antas at andre vil reagere sterkest på, er de forholdene som omtales i 2019-dommen, herunder særlig de anonyme brevene og e-postene som A har sendt B og hans ektefelle og barn, samt til barnas skole mv. 2019-dommen hadde ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse, og kunne derfor leses av enhver. Det er, som tidligere nevnt, i utgangspunktet ikke hensynsløst i seg selv å publisere dommen.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det er sannsynliggjort at det var selve nettsiden som gjorde at det tok tid for A å komme i arbeid. Lagmannsretten viser blant annet til at oppsigelsen i mai 2020 var forut for publiseringen av nettsiden. At A ikke fikk arbeid eller oppdrag av betydning fra mai 2020 og til nettsiden var etablert i april/mai 2021 kan derfor ikke skyldes nettsiden, og dette er for øvrig heller ikke anført. Lagmannsretten finner det heller ikke bevist at As vanskeligheter med å få jobb etter at nettsiden ble etablert, skyldes nettsiden. Lagmannsretten mener det er mer sannsynlig at det er andre forhold som medførte at det tok tid for A å komme i arbeid igjen, som korona-situasjonen, samt at det generelt er vanskelig for personer på hans alder å få nye jobber. Lagmannsretten viser også til at påstandene på nettsiden om at A har hatt et falskt vitnemål fra Athens Business School og at det er oppgitt feil opplysninger i As CV, også er vurdert og funnet bevist i 2019-dommen. I den grad disse opplysningene har bidratt til at A ikke har fått arbeid, er dette opplysninger som det ikke er rettsstridig å offentliggjøre.
Som det fremgår av gjennomgangen over, vil de sentrale momentene ved helhetsvurderingen av om nettsiden utgjør en hensynsløs atferd overfor A være innholdet i ytringene, når, hvor og hvordan/måten ytringene ble gitt på, hensikten med ytringene, fornærmedes opptreden – herunder om gjerningsmannen ble provosert –, og konsekvensene for fornærmede. Av disse momentene følger det av rettspraksis at særlig hensikten vil spille en stor rolle. Det skal mye til for at ytringer anses som «helt klart moralsk forkastelig» eller «kvalifisert klanderverdig», slik at terskelen for hensynsløs atferd er overtrådt, også sett hen til ytringsfriheten som er beskyttet etter EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100.
Lagmannsretten er enig i tingrettens vurderinger om at publiseringen av nettsiden, ut fra dens innhold, tilgjengelighet og måten den er bygget opp på, i utgangspunktet utgjør en hensynsløs atferd som krenker A fred. At B i mars 2021 fikk overført nettsiden til et selskap på øya Nevis i Karibia, som gjorde det ytterligere vanskelig for A å få stanset nettsiden, styrker nettsidens hensynsløse karakter.
Lagmannsretten er imidlertid – under tvil – kommet til at nettsiden, ut fra forhold på A side, Bs hensikt med nettsiden og konsekvensene publiseringen fikk for A, likevel ikke utgjør en hensynsløs atferd.
Lagmannsretten legger vekt på forhistorien mellom partene og særlig de forhold som i 2019-dommen ble funnet bevist at A hadde stått bak, og at det er sannsynlighetsovervekt for at Bs hovedhensikt med nettsiden var å være et mottiltak mot videre krenkelser. Lagmannsretten mener at B hadde, på grunn historikken frem til 2019-dommen og flere nye hendelser etter 2019-dommen, rimelig grunn til å frykte at A ville fortsette med uønsket pågang mot han og hans familie. Dette momentet svekkes imidlertid noe av at B gikk lenger enn hva som kunne anses som nødvendig, blant annet ved å publisere informasjon som lagmannsretten ikke kan se var relevante «mottiltak», herunder om As CV.
Et sentralt moment i helhetsvurderingen er også at mye av informasjonen på nettsiden kan gjenfinnes i 2019-dommen. Denne dommen er ikke underlagt noen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse. 2019-dommen ble avsagt bare ca. halvannet år før nettsiden ble publisert. Dette i motsetning til saken i HR-2025-1726, hvor dommene som ble publisert var hhv. 31 og 15 år gamle. Å omtale forholdene i 2019-dommen er derfor i utgangspunktet ikke hensynsløst i rettslig forstand.
Selv om publiseringen av nettsiden har vært belastende for A, antar lagmannsretten videre at eventuelle negative konsekvenser for A hovedsakelig skyldes at forholdene fra 2019-dommen ble kjent. Lagmannsretten kan heller ikke se at det var publiseringen av nettsiden som medførte at det tok tid før A kom i inntektsgivende arbeid.
Etter dette er lagmannsretten – etter en samlet helhetsvurdering og under tvil – kommet til at publiseringen av nettsiden ikke var hensynsløs. Det foreligger derfor ikke ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven § 3-3, jf. straffeloven § 266.
Skadeserstatningsloven § 3-6 lyder slik:
Den som uaktsomt har krenket privatlivets fred, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig.
Bestemmelsen må leses i sammenheng med straffeloven § 267 første ledd om krenkelse av privatlivets fred, jf. Rt-2007-687 (Big Brother) avsnitt 56. Straffeloven § 267 har slik ordlyd:
Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Det er ikke tvilsomt at nettsiden utgjør en «offentlig meddelelse», jf. straffeloven § 267. Ved vurderingen av om det er innhold på nettsiden som krenker «privatlivets fred», kan lagmannsretten slutte seg til tingrettens rettslige utgangspunkter gjengitt på side 17:
Vilkåret [privatlivets fred] innebærer at nettsiden må ha inneholdt «personlige opplysninger som objektivt sett har en viss grad av sensitivitet», jf. Big Brother avsnitt 59. Nettsiden må med andre ord ha inneholdt opplysninger om A som etter sin art var personlige, og de må ha hatt et visst preg av å være sensitive.
Det skal ikke så mye til før det er tale om personlige og tilstrekkelig sensitive opplysninger, jf. for eksempel Eggen, Ytringsfrihet, Cappelen akademisk forlag (2002) side 722. I Rt-2010-258 (Lokalhistorie) avsnitt 50 er kravet til sensitivitet utdypet slik at kravet utgjør en nedre terskel for hvilke personlige opplysninger som faller inn under begrepet. Det fremgår der at det ikke kan kreves mye før sensitivitetskravet er oppfylt, men at opplysninger om for eksempel yrke og sivilstand ikke vil være omfattet. Ferske og dagsaktuelle straffeprosessuelle skritt er normalt heller ikke omfattet, jf. Rt-2008-489 (Plata) avsnitt 43. Avgjørelsen av om nettsiden gjaldt privatlivets fred, beror på en samlet vurdering av nettsiden, jf. Rt-2008-1089 (Bryllupsfoto) avsnitt 35 og Lokalhistorie avsnitt 51.
Ved vurderingen av om privatlivets fred er «krenket», skal det også foretas en rettsstridsvurdering, hvor «det må skje ei totalvurdering av formidlinga i lys av kontekst og situasjon, der omsynet til personvernet samtidig blir avvege mot ytringsfridommen», jf. Rt-2007-687 (Big Brother) avsnitt 57.
Som tidligere nevnt, fremhever lagmannsretten at omtale på nettsider av dommer som ikke har begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse, også hvor det angis navn på tiltalte, bare unntaksvis utgjør en rettsstridig krenkelse av privatlivets fred, jf. den tidligere omtalte dommen i LB-2016-152373.
Tingretten fant det tvilsomt om nettsiden i det hele tatt inneholdt opplysninger som var av tilstrekkelig personlig og sensitiv karakter til at de var omfattet av bestemmelsen, jf. fra tingrettens vurdering på sidene 17-18:
Retten er enig med de saksøkte i at nettsiden inneholdt begrenset med opplysninger som er av personlig og sensitiv karakter, og at den ikke inneholdt opplysninger som ligger i kjernen av det som omfattes av privatlivets fred. Nettsiden inneholdt og utleverte for eksempel ikke opplysninger om A sin medisinske og mentale tilstand, religiøse tilhørighet, seksuelle legning, personlige relasjoner (i særlig grad) eller liknende.
Som retten har vært inne på over, inneholdt nettsiden blant annet opplysninger knyttet til A sitt arbeidsforhold i [virksomhet11], upresise opplysninger om at han er dømt for et posttyveri, et bilde av hans ektefelle, beskyldninger om at han har truet barna til et vitne i en rettssak og beskyldninger om flere forfalskninger av CVen. Terskelen for at opplysningene skal gjelde personlivets fred er altså ikke særlig høy, men retten mener at disse opplysningene har relativ svak karakter av å være personlige. Det er derfor tvilsomt om nettsiden gjaldt privatlivets fred. Slik retten ser det, er det ikke nettsidens omtale av opplysninger av noe personlig karakter som er det belastende for A, men nettsidens profesjonelle omtale av han på en ensidig, tendensiøs og negativ måte. Da mener retten at det er mer treffende å karakterisere nettsiden som hensynsløs etter skadeserstatningsloven § 3-3, jf. straffeloven § 266, enn som krenkende av privatlivets fred, jf. skadeserstatningsloven § 3-6, jf. straffeloven § 267, selv om bestemmelsene altså ikke er gjensidig utelukkende.
Lagmannsretten slutter seg til dette, og skal i tillegg bemerke:
De elementer som er anført å utgjøre rettsstridige krenkelser av privatlivets fred er omtalen av rapporten fra psykiater H, bruk av bilder fra saken vedrørende borttakelse av post som gjør at A utpekes som tyv selv om han ble frifunnet for tyveri av post, og bruk av bilder av As ektefelle D som det anføres at var stjålet fra As PC.
Lagmannsretten mener at ingen av de ovennevnte elementene utgjør slike personlige og sensitive opplysninger at de omfattes av bestemmelsen om privatlivets fred. Lagmannsretten kan i utgangspunktet tiltre tingrettens vurdering gjengitt over for så vidt gjelder omtalen av tingrettsdommen fra 9. januar 2015 vedrørende borttakelse av post og bruk av bilde av A ektefelle. Heller ikke omtalen av rapporten fra H kan etter lagmannsrettens syn anses å krenke privatlivets fred, da rapporten uansett ikke beskriver As helseforhold eller gir en psykologisk vurdering av A.
For ordens skyld bemerkes at lagmannsretten uansett ikke kan se at publiseringen og omtalen av disse opplysningene på nettsiden anses som rettsstridige, og viser til de samme momentene som lagmannsretten har lagt vekt på ved vurderingen om at nettsiden ikke utgjorde hensynsløs atferd.
Skadeserstatningsloven § 3-6 lyder slik:
Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. [...]
En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.
Det følger av bestemmelsens første ledd at det ikke kreves bevis for at ytringen faktisk har skadet en persons æresfølelse eller omdømme. Det avgjørende er om ytringen er egnet til å få slike følger. Ved vurderingen av om en publisert tekst er egnet til å skade en persons æresfølelse eller omdømme, må teksten tolkes ut fra hvordan en ordinær leser av teksten vil oppfatte utsagnene i den konteksten de er framsatt, jf. HR-2015-1339-A avsnitt 48. Både bilder og tekst må inngå i vurderingen. Å rette mistanke mot en person for straffbare handlinger er i utgangspunktet egnet til å krenke dennes æresfølelse.
Unntaket i skadeserstatningsloven § 3-6 a annet ledd utgjør en rettstridsreservasjon. Det skal gjøres en avveining mellom hensynet til ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, og den enkeltes krav på ikke å bli utsatt for angrep på sitt omdømme. Bestemmelsen angir en rekke momenter det kan legges vekt på i den sammenheng.
Hovedregelen er at usanne ærekrenkende uttalelser om faktiske forhold ikke er beskyttet av ytringsfriheten. Det må som utgangspunkt foreligge spesielle grunner for å fravike denne hovedregelen, jf. blant annet Rt-2005-1677 avsnitt 74. Det er likevel ikke slik at enhver ærekrenkende ytring medfører ansvar selv om den viser seg å være uriktig. Ansvarsspørsmålet vil bero på en avveining av hensynene til personvernet på den ene siden og ytringsfriheten på den andre siden. Den avveiningen retten må gjøre følger av skadeserstatningsloven § 3-6 a annet ledd.
Som eksempler på rettsstridige ærekrenkende utsagn på nettsiden har A vist til at nettsidens omtale av post-dommen kan av en alminnelig utenforstående oppfattes som at A ble straffedømt selv om han ble frikjent, at det er angitt at A har truet og trakassert 26 personer, og at det omtales et tilfelle av trussel mot småbarn til et varslet vitne og hvor det ut fra sammenhengen må forstås at det er A det siktes til.
Etter lagmannsrettens syn kan omtalen av post-dommen ikke anses som en rettsstridig krenkelse av As omdømme. Lagmannsretten viser til at tingretten i dommen av 9. januar 2015 fant det bevist at A hadde borttatt post. At A ble frikjent som følge av at posten var borttatt i skadehensikt, og ikke i vinnings hensikt, vil for den alminnelige leser ikke være et forhold som fratar handlingen dens kritikkverdige karakter. På nettsiden er det videre sitert fra 2019-dommen som omtalte forholdet, og hvor det ble vist til at A borttok post. I 2019-dommen heter det på side 33, og som var gjengitt på nettsiden, at «retten finn det uansett bevist med klar sannsynlegheitsovervekt at A borttok post fire gonger frå [virksomhet6] sine postkasser, frå i desember 2013 til i juni 2014» og at det at «A borttok post til B sine selskap, talar etter retten si meining med styrke for at han var villig til å gå langt for å skade B og selskapa hans...». Å gjengi opplysninger fra 2015-dommen og fra 2019-dommen, samt vise bilder fra overvåkningskameraer, kan etter lagmannsrettens syn derfor ikke anses som en ærekrenkelse, selv om det på nettsiden ikke uttrykkelig fremgår at A ble frikjent på grunn av manglende vinnings hensikt.
Heller ikke de øvrige eksemplene det er vist til utgjør etter lagmannsrettens syn rettsstridige ærekrenkelser. Lagmannsretten viser til de samme momentene som lagmannsretten har lagt vekt på ved vurderingen om at nettsiden ikke var hensynsløs atferd, og skal i tillegg bemerke:
For så vidt gjelder nettsidens omtale av de 26 personene som skal ha blitt truet og trakassert av A, hans kone eller fra «Ukjent Gjerningsperson», mener lagmannsretten at heller ikke dette anses som en rettstridig ærekrenkelse av A. Lagmannsretten peker på at flere av forholdene som gjelder de angitte 26 personene, har basis i sakens faktum, herunder i forhold som er funnet bevist i 2019-dommen. Videre er det i noen grad tatt forbehold. Videre kan forholdene som gjelder A kone uansett ikke utgjøre ærekrenkelser ovenfor A, jf. punkt 2.2.1 over.
For så vidt gjelder de omtalte truslene mot småbarna til et vitne, angis det på nettsiden også at:
Denne hendelsen har «ukjent gjerningsperson». Ingen er blitt tiltalt, dømt eller straffet for forholdet. Saken omtales her fordi hendelsen har rammet personer som hatt kontakt med A og/eller D. Det anføres ikke at noen av disse er involvert i hendelsen.
Selv om en leser kan tenkes å trekke slutninger om at det er A som står bak, mener lagmannsretten at forbeholdet er tilstrekkelig til at forholdet ikke anses som en rettstridig ærekrenkelse.
Etter dette er lagmannsretten kommet til at nettsiden ikke utgjorde hensynsløs atferd og at det heller ikke er elementer på nettsiden som utgjorde rettsstridige krenkelser av privatlivets fred eller rettsstridige ærekrenkelser. Ingen av de anførte ansvarsgrunnlagene når derfor frem, slik at B og C av den grunn blir å frifinne for kravene om erstatning for økonomisk tap og oppreisningserstatning.
Det er dermed ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om det foreligger årsakssammenheng mellom handlingene og As anførte tap i inntekt, om det er grunnlag for oppreisningserstatning og utmåling av denne, eller om det er grunnlag for reduksjon eller bortfall av erstatningskravet på grunn av A medvirkning og/eller misligholdt tapsbegrensningsplikt, eller om det er grunnlag for lemping av erstatningskravet.
Lagmannsretten behøver ut fra sitt resultat heller ikke ta stilling til om det ville vært grunnlag for erstatnings- og oppreisningskrav også mot C, dersom det hadde vært ansvarsgrunnlag overfor B. Lagmannsretten vil imidlertid bemerke at den uansett ikke kan se at det ville vært grunnlag for at C har noe ansvar for innholdet på nettsiden, da det ikke er sannsynliggjort at hun har inngått i noe handlingsfellesskap med B eller at hun fysisk eller psykisk har medvirket til nettsiden, eller at det er noe grunnlag for ansvar som følge av hennes roller som eier og styreleder i [virksomhet14] AS. Lagmannsretten tiltrer tingrettens vurdering på sidene 29-30. Lagmannsretten finner ut fra sitt resultat det ikke nødvendig å gå ytterligere inn på anførselen om ansvar etter medieansvarsloven § 11»
Domssitat fra avgjørelsen om sakskostnader:
«Både B og C er frifunnet for søksmålet fra A og har dermed vunnet saken fullt ut. B og C har i utgangspunktet krav på å få erstattet sine nødvendige sakskostnader for begge instanser og som det har vært rimelig å pådra, jf. tvisteloven 20-2 annet ledd, jf. første ledd, jf. § 20-5 første ledd.
Spørsmålet er om det skal gjøres unntak helt eller delvis fra sakskostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd eller om sakskostnadsansvaret skal reduseres fordi kostnadene går utover det nødvendige, jf. § 20-5 første ledd.
Hvor det som her er flere parter på samme side, vurderes sakskostnadsansvaret særskilt for hver part, jf. tvisteloven § 20-6 første ledd. Lagmannsretten vurderer først sakskostnadskravet fra B.
Lagmannsretten har kommet til at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A for sakskostnadsansvaret overfor B, både for lagmannsretten og tingretten, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten har særlig lagt vekt på at lagmannsretten har vært i tvil om resultatet og da særlig om nettsiden var tilstrekkelig «kvalifisert klanderverdig» til å utgjøre hensynsløs atferd. Videre har Bs ved sitt valg om å etablere denne nettsiden bidratt til at konflikten har fortsatt og ytterligere eskalert.
B tilkjennes dermed ikke sakskostnader for noen instans.
Lagmannsretten kan derimot ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre helt eller delvis unntak for As sakskostnadsansvar overfor C med grunnlag i tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten har ikke funnet frifinnelsen av C tvilsom. C har oppgitt å ha hatt 671 900 kroner i sakskostnader for lagmannsretten, som inkludert merverdiavgift utgjør 839 875 kroner. I tillegg kommer utlegg på 1 754 kroner, som gir et samlet sakskostnadskrav på 841 629 kroner.
Lagmannsretten kan ikke se at sakskostnadskravet er høyere enn hva som er rimelig og nødvendig. Det kunne ikke forventes at B og C brukte samme prosessfullmektig eller at de to prosessfullmektigene samarbeidet mer, slik at salæret av den grunn ble redusert. C tilkjennes derfor sakskostnader med 841 629 kroner for lagmannsretten.
Tingretten kom til at C har krav på 720 107 kroner, inkludert merverdiavgift, i erstatning for sakskostnader fra A. Lagmannsretten har ikke sett grunnlag for å gjøre endringer i sakskostnadsavgjørelsen for tingretten. Dette innebærer at A anke over tingrettens dom for så vidt gjelder C, forkastes i sin helhet.
Dommen er enstemmig»
Kommentarer