Hålogaland Lagmannsrett 25/02/2026
Saken gjelder utmåling av erstatning etter pasientskade. Staten ved Pasientskadenemnda hadde erkjent ansvar for skader oppstått etter operasjoner i 2017 og 2019. Spørsmålene for lagmannsretten var størrelsen på ménerstatning, erstatning for fremtidig inntektstap og eventuelt tap av hjemmearbeidsevne.
Lagmannsretten fastsatte først skadelidtes inngangsinvaliditet til 10 %. Grunnlidelsen ble vurdert som irritabel tarmsyndrom (IBS) med en medisinsk invaliditet på 5 %, med tillegg for smerter. Deretter ble utgangsinvaliditeten vurdert. Retten la til grunn tre skader: dårlig fungerende ileostomi (34 %), nevrogen blæreparese med behov for selvkateterisering (25 %) og en selvstendig smertelidelse som følge av operasjonene (30 %). Etter reduksjonsmetoden ga dette en samlet medisinsk invaliditet på 65,35 %.
Ved anvendelse av differanseprinsippet ble inngangsinvaliditeten trukket fra utgangsinvaliditeten. Skadebetinget invaliditet ble dermed 55,35 %, som tilsvarer menerstatningsgruppe 5 etter yrkesskadeforskriften. Lagmannsretten fastsatte ménerstatningen til 1 803 453 kroner.
Når det gjaldt fremtidig inntektstap, la retten til grunn at skadelidte, selv om hun var ufør, tidligere hadde hatt stabil tilleggsinntekt. Retten fant det mest sannsynlig at hun uten pasientskaden ville hatt restarbeidsevne tilsvarende 0,4 G årlig frem til pensjonsalder. Dette ga et fremtidig inntektstap på 915 002 kroner.
Krav om erstatning for tap av hjemmearbeidsevne førte ikke frem. Selv om skadelidte ikke lenger kunne utføre vanlig husarbeid, la retten til grunn at behovet ville bli dekket gjennom offentlige ytelser og støtteordninger.
Samlet erstatning ble dermed 2 718 455 kroner.
Domssitat fra avgjørelsen om menerstatning:
«Partene er enige om at det har skjedd pasientskade ved både operasjonen i 2017 og operasjonen i 2019, og at det på bakgrunn av skaden skal betales menerstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-2. Uenigheten knytter seg til fastsettelsen av varig medisinsk invaliditet (VMI) både før og etter pasientskaden, og dermed hvor stor skade feilbehandlingen isolert sett har medført.
Erstatning etter pasientskadeloven følger de alminnelige erstatningsrettslige regler, jf. pasientskadeloven § 4 første ledd. Det er klart at det ved fastsettelse av erstatning for pasientskaden må foreligge en adekvat årsakssammenheng mellom den skadevoldende behandlingen og den skaden som har oppstått. Menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2 skal i utgangspunktet fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering av «menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse».
Det følger imidlertid av bl.a. HR-2022-1820-A avsnitt 24 og 25 at
«[d]et er isolert sett nærliggende å lese dette som en anvisning på utmåling etter en fri skjønnsmessig vurdering i den enkelte sak. På bakgrunn av forarbeidene er loven imidlertid aldri blitt praktisert slik. Isteden tas det utgangspunkt i utmålingsreglene i folketrygdlovens regler om erstatning ved yrkesskader. ...
... Etter avgjørelsene i Rt-1977-782 og Rt-1981-138 skal erstatningen fastsettes skjønnsmessig, men slik at det skal sees hen til erstatningen i yrkesskadetilfellene etter folketrygdloven av 17. juni 1966 nr. 12 § 11-8 tillagt en tredjedel».
Det er på det rene at skader oppstått før 15. mars 2021 ikke omfattes av FOR-2021-03-01-622 Forskrift om menerstatning ved pasientskader (pasientskadeforskriften), se forskriften § 8.
Beregning av menerstatning ved yrkesskade er nærmere regulert i FOR-1997-04-21-373 Forskrift om menerstatning ved yrkesskade (yrkesskadeforskriften). Basert på størrelse på varig medisinsk invaliditet etter forskriftens tabeller, vil årlig utgangspunkt for beregningen følge av gruppetabell i forskriften § 3.
Der det har oppstått flere skader, beregnes den endelige skaden ut fra reduksjonsmetoden, hvor én skade teller fullt ut, mens invaliditetsgraden for de øvrige skadene reduseres forholdsmessig.
Ved vurderingen av hvilken skade den skadevoldende handlingen har medført, må det samtidig tas hensyn til VMI før skaden skjedde. Varig medisinsk invaliditet som var til stede før pasientskaden, eller som vil inntreffe senere uavhengig av den skadevoldende handlingen, må derfor sees bort fra. I praksis gjøres dette i pasientskadesaker som den foreliggende ved det såkalte «differanseprinsippet», hvor den opprinnelige VMI (inngangsinvaliditeten) trekkes fra dagens VMI (utgangsinvaliditeten).
Partene er enige om at menerstatningens størrelse fastsettes med disse utgangspunkter og etter differanseprinsippet. Ankemotparten har fremlagt flere beregningseksempler fra verktøyet Compensatio. Staten har ikke hatt innvendinger mot bruken av verktøyet eller de prinsippene beregningene bygger på.
Inngangsinvaliditet
Lagmannsretten vurderer først hvilken inngangsinvaliditet A hadde før operasjonen i 2017.
Partene er enig i at tingrettens gjengivelse av de faktiske forhold slik de fremgår i dommen på side 6-8 kan legges til grunn. Oppsummert hadde A et komplisert helsebilde før operasjonen i 2017. Hun ble i april 2024 gitt diagnosen F62.0 Vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser etter en krevende og dels ustabil oppvekst og start på voksenlivet, hun har diabetes og diagnosen lettere psykisk utviklingshemming. Hun har også ADHD og dysleksi. Lagmannsretten legger til grunn at magesmertene som til slutt førte til at hun ble feiloperert, startet rundt 2014/2015.
Bakgrunnen for operasjonene som ble gjennomført på A var at det feilaktig ble antatt at hun hadde en kronisk forstoppelse.
Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at hun hadde IBS (irritabel tarmsyndrom). Det er lagt særlig vekt på As beskrivelser av symptomer i perioden før operasjonen, sammenholdt med de sakkyndige erklæringene til rettsoppnevnt sakkyndig Schultz (31. mars 2025) og sakkyndig Hatlebakk (7. januar 2026). Også sakkyndig Nesbakken holdt det for mulig at A hadde IBS, selv om han mente det ikke var mulig å si at dette var mest sannsynlig.
Lagmannsretten finner det videre mest sannsynlig at A, ved adekvat behandling slik den ville forløpt i 2017, ikke hadde endt med en ileostomi (utlagt tarm). Lagmannsretten har hensyntatt at det i 2017 var noe mindre kunnskap om IBS enn hva som foreligger i dag.
Det ble under ankeforhandlingen anført av ankende part at det på grunn av As angivelse av sterke smerter og insisterende holdning til operasjon ville ført til at hun hadde fått ileostomi «uansett». Lagmannsretten finner ikke dette sannsynliggjort. Lagmannsretten har lagt til grunn at hun ville mottatt forsvarlig helsehjelp basert på relevant informasjon. Dette omfatter hennes særlige bakgrunn og personlige forhold, samt informasjon om det varierende avføringsmønsteret som ville tilsi at det var snakk om IBS-C (dominerende forstoppelse) eller IBS-M (veksler mellom forstoppelse og diaré), fremfor en obstipasjonslidelse eller en annen lidelse som skulle tilsi at ileostomi ville være riktig løsning. At flere i hennes familie hadde hatt utfordringer med magesmerter og opplevd bedring etter operasjon kan slik saken har blitt opplyst ikke ha gitt grunnlag for å operere også A.
Det kan ikke utelukkes at man etter noe tid hadde forsøkt med en bøylestomi (midlertidig stomi), men etter lagmannsrettens vurdering ville denne mest sannsynlig ikke lindret As symptomer på en slik måte at den hadde blitt permanent. Det vises til at A allerede fra tidlig symptomutbrudd beskrev smerter også over tykktarmsområdet. Det er også på det rene at verken fjerning av tykktarmen i 2017 eller den senere ileostomi i 2020 bedret As tilstand. Det legges derfor til grunn at en eventuell bøylestomi hadde blitt avviklet/tilbakeført. Ut fra Hatlebakks forklaring for lagmannsretten, ville en slik tilbakeføring i utgangspunktet ført pasienten «tilbake til start», og den midlertidige stomien skal ikke medregnes i vurderingen av varig medisinsk invaliditet.
Lagmannsretten har derfor kommet til at IBS var en del av As grunnlidelse, og at dette ikke ville medført en ileostomi.
Det neste lagmannsretten må ta stilling til, er hvilken varig medisinsk invaliditet IBS ville gitt A. IBS er ikke beskrevet i oversikt over tilstander med standardisert varig medisinsk invaliditet i forskrift for menerstatning for yrkesskadeforsikring del II Invaliditetstabell. Etter forskriften § 2 skal skader som ikke er oppført i tabellen fastsettes «på grunnlag av en skjønnsmessig sammenligning med skadefølgene i tabellen».
I tabellen er utlagt tarm gitt en medisinsk invaliditet på 15 til 34 prosent, jf. punkt 7.1.3. Av alle mage/tarm-tilstander er godt kontrollerte magesår den eneste tilstanden som gir medisinsk invaliditet under 15 prosent (fra 0 til 14 prosent), se tabellen punkt 7.1.1 bokstav a. Lagmannsretten kan ikke se at det er andre sammenlignbare lidelser å ta utgangspunkt i fra nevnte forskrift.
Den rettsoppnevnte sakkyndige Schultz har i sin sakkyndigrapport 31. mars 2025 tatt utgangspunkt i forskrift om menerstatning ved pasientskader fra 2021. I denne forskriften er IBS med «betydelige kroniske plager og hyppige episoder med forverrelser» inntatt i oversiktstabell for VMI, med en verdi på 5 prosent, se tabellen punkt 7.1.7 bokstav c. Til sammenligning er utlagt tarm også her gitt en VMI mellom 15 og 34, se punkt 7.1.12, med en betydelig mer nyansert angivelse av hvilke tilstander som gir hvilken grad av VMI. Det samme gjelder for f.eks. magesår, se punkt 7.1.1. Tabellen fra 2021 fremstår for lagmannsretten som en utvikling og videreføring av disse tilstandene, fremfor endrede verdier.
I mangel på andre sammenlignbare tilstander, mener lagmannsretten at IBS isolert og som et utgangspunkt, etter yrkesskadeforskriften § 2 vurderes til en VMI på 5 prosent.
Både ankende parts og den rettsoppnevnte sakkyndige har vært enige om at det i As tilfelle må regnes inn et tillegg for smerte i vurderingen av hennes inngangsinvaliditet.
Lagmannsretten finner, som også de sakkyndige forklarte under ankeforhandlingen, at vurderingen av As smerter før operasjonene preges av mangel på tidsnære bevis.
I Finnmarksykehuset HFs viderehenvisning 16. desember 2016 til Gastromedisinsk avdeling ved UNN ble det gjort følgende vurdering:
«Pasienten angir at hun har IBS diagnosen fra tidligere, mens synes at de aktuelle plagene har blitt såpass ekstemt mye verre det siste halvannet året, og er såpass ille at hun ikke klarer og gå slik lengre. Ganske fortvilt».
Overfor avdelingsoverlege Rolf Ole Lindsetmo ved gastrokirurgisk avdeling ved UNN rapporterte A 26. januar 2017 om
«økende og nå invalidisserende plager og smerter».
I henvisning 23. mars 2017 fra [legesenter] til avdeling for Gastroenterologisk kirurgi er det beskrevet
«[m]agesmerter som gjør at hun ikke alltid får sove, kan gå 4-5 netter med magesmerter og dårlig søvn, ubeskrivelig vonde smerter, VAS 10. Har sovet greit de siste nettene nå. Har også mye smerter på dagtid, sier smertene på dagtid stort sett er verre enn smertene om nettene. Har klart å gå på jobb i det siste, men har smerter, kvalme på jobb».
Fra slutten av mars 2017 og frem til operasjonstidspunktet var det en betydelig forverring, og A oppsøkte helsehjelp hyppig. Det fremgår av journalnotatene fra denne perioden at A i forsøk på å håndtere symptomer overdrev inntak av lakserende midler. Hun virket også negativ til de fleste forslag utover mulighet for operasjon. A var imidlertid i inntektsgivende arbeid i årene hun rapporterte om disse smertene. Hun utførte sine daglige rutiner uten offentlig hjelp. Dette taler mot at smertene hennes over tid var så sterke og så invalidiserende som hun rapporterte.
Det var etter det opplyste for lagmannsretten ikke utprøving av andre metoder for å lette symptomene for IBS, og A ble på dette tidspunktet ikke forespeilet på en adekvat måte at det var IBS som kunne forklare disse smertene. Det var flere konservative behandlingsformer som kunne ha hjulpet henne. Lagmannsretten mener det er sannsynlig at hennes smertebilde kunne blitt forbedret med adekvat helsehjelp knyttet til hennes medisinske tilstand.
Lagmannsretten mener likevel at smertene hennes må sees i sammenheng med As totale sykdomsbilde, og hennes sårbarhet for smerter.
IBS er i seg selv en tilstand hvor et av hovedsymptomene er smerter. Det følger også av pasientskadeforskriftens innledning til del II, invaliditetstabell, hvor lagmannsretten har funnet sitt utgangspunkt for VMI for IBS, at «[d]et er tatt hensyn til de funksjonstapene, smertene og psykiske plagene som er vanlige følger av skaden». For at inngangsinvaliditeten skal settes ytterligere opp som følge av smerter, må altså smertene være et tilleggsmoment som man ikke normalt kan regne med ved en IBS-diagnose i de mer alvorlige tilfellene.
På bakgrunn av As beskrivelser til helsepersonell i perioden, hennes forsøk på lindring i form av smertestillende og lakserende midler, og de sakkyndiges uttalelser, finner lagmannsretten det sannsynliggjort at As smerter var betydelig utover det som en IBS-diagnose ville føre med seg. Det skal derfor gjøres et tillegg i As inngangsinvaliditet som følge av særlige smertefull IBS.
Sakkyndig vitne Nesbakken anslo i sin tilleggsvurdering 2. mars 2025 at det i tillegg til As grunntilstand måtte gjøres et tillegg for smerter i vurderingen av varig medisinsk invaliditet på minst 10 prosent. Smerter isolert har ikke et eget punkt i yrkesskadeforskriften. Nesbakken tok i sin vurdering utgangspunkt i NPEs interne invaliditetstabell fra 2018 og tabellen fra pasientskadeforskriften fra 2021.
Den rettsoppnevnte sakkyndige Schultz vurderte i sin tilleggserklæring 4. mai 2025 at As smerter før operasjonen i 2017 passelig innebar et tillegg på 5 prosent. Han hadde tatt utgangspunkt i tabellen fra pasientskadeforskriften fra 2021.
Begge fastholdt sine synspunkter under ankeforhandlingen.
Lagmannsretten bemerker at smerte er et tillegg for flere lidelser etter tabellen i forskriften fra 1997, med varierende vekt: For smerter som tillegg til f.eks. nedsatt gapefunksjon økes grensen for VMI med inntil 15 prosentpoeng, se tabellen punkt 1.1.6. Sterke psykogene smerter ved PTSD kan innebære et tillegg på opptil 20 prosentpoeng VMI, se tabellen punkt 1.10.1. Smertetillegg for skade/sykdom på overekstremitetene kan gi en fjerdedels tillegg, begrenset oppad til 10 prosentpoeng VMI, se tabellen punkt 3.
Kroniske ansiktssmerter kan alene gi mellom 5 og 70 prosent VMI, jf. punkt 1.4.3. For causalgier (smertesyndrom) beregnes det etter tabellen en VMI på 50 til 70 prosent, hvor de alvorligste tilfellene er forbeholdt tilstander som «nødvendiggjør hjelp til påkledning og personlig hygiene», se tabellen punkt 3.10. Punktet brukes da i stedet for den eventuelle grunntilstanden, og kun i de tilfellene de diagnostiske kriteriene for klassisk betydelig causalgia major foreligger. Enkelte nevropatitilstander gir etter forskriften mellom 0 og 84 prosent VMI, hvor VMI over 75 er forbeholdt bevegelseshemming som gjør det nødvendig med pleie, se punkt 8.1.1 og 8.1.2.
Smertetillegg etter forskriften fra 1997 varierer fra en fjerdedel av den aktuelle skaden til 20 prosentpoeng, mens smertetilstander som selvstendige skader gir etter forskriften mellom 0 og 84 prosent VMI, og det er derfor lite konkret veiledning i denne.
Lagmannsretten finner det riktig å se hen til pasientskadeforskriften fra 2021, selv om denne ikke har direkte anvendelse på As tilfelle, slik det også er gjort i LB-2024-4888.
Det følger av pasientskadeforskriftens tabell punkt 11 at «[i] enkelte tilfeller medfører en skade kroniske smerter klart utover det som er vanlig. Slike smerter vurderes etter punktet her». Som tillegg for kroniske smerter kan, der det mangler tillegg for smerte i tabellen, det gis et tillegg på inntil en fjerdedel for smerter, men ikke mer enn ti prosentpoeng, jf. punkt 11.1. Øvre grense for smertetillegg kan etter bestemmelsen ikke innebære mer enn en fjerdedel, altså en endelig VMI på 6,25 for IBS hvor tillegg for smerter innebærer 1,25 prosentpoeng.
Basert på begge de sakkyndiges uttalelser om hennes smertetilstand før pasientskadene, at disse skulle tilsi et tillegg på mellom 5 og 10 prosentpoeng, og sett hen til hvor store utslag smerter gir til flere tilstander etter yrkesskadeforsikringen fra 1997, mener lagmannsretten at et smertetillegg etter punkt 11.1 på 1,25 blir for lavt. Etter pasientskadeforskriftens tabell punkt 11.2 kan dette punktet brukes «istedenfor de øvrige punktene i tabellen dersom pasientens sterke smerter er den vesentligste delen av skaden».
Punkt 11.2 gir VMI på 15-24 prosentpoeng ved sterke smerter og moderat funksjonsnedsettelse, 25-34 prosentpoeng ved sterke smerter med betydelig funksjonsnedsettelse og til slutt 35 prosentpoeng ved svært sterke smerter med betydelig funksjonsnedsettelse.
Anvendelse av dette punktet for saker etter den aktuelle vil da komme i stedet for IBS på 5 prosentpoeng VMI.
Etter en skjønnsmessig sammenligning av andre smertetilstander etter yrkesskadeforskriften fra 1997, og sett hen til at pasientskadeforskriften fra 2021 ikke er bindende for denne saken, mener lagmannsretten som den rettsoppnevnte sakkyndige, at As inngangsinvaliditet var på 10 prosent..
Utgangsinvaliditet
Partene er enige om at A i dag har fått en varig medisinsk invaliditet som følge av operasjonene gjort i 2017 og i 2019. Partene er videre enige om at det i vurderingen av omfanget av VMI skal legges til grunn en ileostomi med dårlig funksjon og nevrogen blæreparese som A må håndtere med selvkateterisering av urinblæren (KRI).
På samme måte som tingretten legger lagmannsretten til grunn at partene er enige om at As stomi har dårlig funksjon og vurderes til en VMI på 34 prosent. Fra tingretten hitsettes følgende, som ikke er imøtegått av noen av partene:
«Det er flere opplysninger i saken som sannsynliggjør at stomien lekker. A forklarte i retten at hun sliter med hyppige lekkasjer, dette er tidkrevende og belastende. Tilsvarende opplysninger fremgår av journalnotater fra både 2023 og 2024, og er også bekreftet av Stomispesialisten.no, som leverer utstyr til A. Av opplysninger fra leverandøren har hun store utfordringer med blant annet konstante lekkasjer, og hun opplever å måtte skifte inntil 17 ganger per dag. Dette påvirker hennes sosiale kontakt, og har gjort henne deprimert. Det er rettens oppfatning at begge de sakkyndige mener at stomifunksjonen ikke er god, ved at det forekommer hyppige og store lekkasjer.»
I yrkesskadeforskriften fra 1997 gir blæreparese med KRI mellom 10 og 30 prosent VMI, se tabellen punkt 7.6 bokstav a.
Nesbakken har i sin tilleggsvurdering 2. mars 2025 satt invaliditet grunnet blæreparesen med behov for KRI til 20 prosent og lagt til grunn at A har «ubehag» med kateteriseringen.
Rettsoppnevnt sakkyndig Shultz uttalte i sin sakkyndigerklæring 31. mars 2025 at As behov for kateterisering flere ganger daglig og smerter i forbindelse med dette, gir grunnlag for 25 prosent medisinsk invaliditet.
Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at A har smerter utover et «ubehag» ved selvkateteriseringen. Det vises til rettsoppnevnt sakkyndig Schultz’ erklæring 31. mars 2025 etter undersøkelse av A hvor det beskrives at hun
«må kateterisere seg flere ganger daglig og har delvis problemer med det i form av smerter».
A hadde på et tidspunkt så uttalte smerter ved kateterisering at hun en periode hadde kateter gjennom bukveggen, se Nesbakkens tilleggsvurdering 31. august 2020. Lagmannsretten mener det på denne bakgrunnen er riktig at blæreparesen med KRI settes til 25 prosent.
A opplever i dag å ha betydelige smerter også utover smerter ved kateterisering. Partene er uenige om disse smertene knytter seg til hennes grunnlidelser, og videre hvordan eventuelle forsterkede smerter skal hensyntas i beregningen av VMI.
A forklarte selv for lagmannsretten at hun før operasjonene hadde et relativt aktivt liv, hun jobbet og kunne gjøre husarbeid i tillegg til at hun delvis var i jobb selv om hun var 100 prosent ufør. Etter operasjonene har hun levd i et smertekaos, har nærmest ikke noe aktivitetsnivå, har mistet nettverket sitt og sliter med søvnen. Ifølge A har hun ikke noe livskvalitet i dag. Dersom stomien lekker på natten, må hun vekke sin mor for å få hjelp.
Om smertenes intensitet mener lagmannsretten at det er sannsynliggjort at disse er betydelig verre enn de smertene A hadde før operasjonene, og at dette virker å ha blitt gradvis verre fra første operasjon til de siste.
I henvisningsnotatet 3. september 2018 fra [legesenter] til UNN ble det beskrevet
«mye magesmerter fortsatt, kan ikke ligge på hø side, smerter oppover hø side. Øm i huden når hun ligger på magen og berører hø side av magen».
I journalnotat fra 15. november 2018 er det notert at
«pasienten har fortsatt samme type smerter på høyre side og det er fra navle ned mot symfysen på høyre side. Ved undersøkelse i ryggleie har man fortsatt inntrykk av at smertene sitter i bukveggen og ved minste berøring pasienten sier at hun har vondt».
Den 31. januar 2019 skrev lege i spesialisering Ánte Niillas Bergstrøm Oskal i sitt journalnotat at
«[h]ennes smerter fremstår mest som nevropatiske. Har dog ikke alle kriterier med tanke på ACNES».
I konstituert overlege Petter Fosse Gjessings journalnotat 28.-29- mars 2019 stod det følgende:
«I etterkant av operasjonen smerter i høyre side buken, har vært undersøkt med MR, CT og røntgen tarmpassasje, som alle har vært upåfallende. Hun har også blitt undersøkt ved vår poliklinikk, hvor man ved flere anledninger har påpekt at hun har smerter som kan minne om ACNES og mulig relatert til en skopiport i høyre fossa.»
I journalnotat fra 2. mai 2019 ble smertene til A beskrevet slik:
«Etter operasjonen har hun ganske raskt fått smerter på høyre side. Siste halvår kraftigere plager hvor hun får smerter umiddelbart etter matinntak. Kan også få smerter lavt i bekkenet og sliter med å få ut luft i fra anus. Opplever at tømming lindrer på plagene. Hun er imidlertid nå også plaget med oppkast og mer takvise smerter som nå også kommer uavhengig av måltid».
I tillegg til beskrivelsene i journalnotater fra etter operasjonene, vises det til beskrivelsen i den rettsoppnevnte sakkyndig Schultz erklæring 31. mars 2025 og fra hans undersøkelse, hvor det står at hun var
«[s]vært smertepreget ved berøring av hud rundt stomien. Buken er bløt og hovedsakelig øm rundt stomien på hø side der hun reagerer med smerter ved hver berøring. Noen trykksår på låret på hø siden ifølge saksøkeren en følge av at hun sitter skjevt i stolen. Undersøker henne deretter i beinholdere med sykepleier til stede, men det er ikke mulig å utføre en anorektoskopi pga smerter. Fikk så vidt rektaleksplorert med lille finger der det viser seg at hun har en stor slimklump i rektum som muligens kan være årsak til smerter i endetarmen som hun klager over. Det er derfor heller ikke mulig å teste rektumsensibilitet».
Som følge av smerter mottar A i dag bistand til på- og avkledning, og til dusjing, noe hun ikke hadde behov for tidligere. Dersom det har kommet menn for å hjelpe henne, har hun avstått fra hjelp, og da ikke fått til å dusje på egenhånd.
Det ble overfor lagmannsretten forklart av samtlige sakkyndige at pasienter med smertelidelser, og særlig for pasienter med tilleggsutfordringer som A med en rekke psykiske utfordringer, har en risiko for forhøyede smerter som følge av operasjon uavhengig av hvor vellykket operasjonen har vært. A har vært utsatt for to unødvendige operasjoner i 2017 og i 2019, som deretter gjorde det påkrevet med ytterligere operasjoner i 2020.
Fra å ha periodevise sterke smerter som kunne blitt noe bedre med konservativ behandling og tid, og som virket direkte relatert til IBS, virker As smerter i dag til å være fullstendig invalidiserende. Som lagmannsretten kommer nærmere tilbake til under, har også hennes arbeidsinntekt gått merkbart ned og til null etter særlig 2019 og videre til i dag.
Lagmannsretten mener at hennes økte smerter skyldes operasjonene og at smertene vil innebære et tillegg til hennes varige medisinske invaliditet da de fremstår som sterkere enn «normaltilfellene» for de skadene operasjonene har medført.
Spørsmålet er da om smertene må sees på som knyttet til de direkte skadene som utgjør utgangspunktet for vurdering av VMI i dag, stomi og blæreparese med KRI, eller om smertene må vurderes som en selvstendig skade.
Sakkyndig vitne Nesbakken skrev i sin tilleggsvurdering 2. mars 2025 at
«Jeg mener det er sannsynlighetsovervekt for at det vesentligste av smertene skyldes grunnsykdommen. Dog har hun i tillegg fått smerter ved operasjonsarr i venstre side, det antas at dette er nevropatiske smerter som ikke er uvanlig etter operasjon. Jeg mener det kan legges til grunn at disse smertene skyldes operasjonene i 2017 som ikke burde vært utført og at de således kan betraktes som pasientskade som følge av avvik fra god medisinsk praksis i behandlingen».
Den rettsoppnevnte sakkyndige Schulz skrev i sin sakkyndigerklæring 31. mars 2025 at
«[e]tter min vurdering er det mest sannsynlig en årsakssammenheng mellom saksøkers nevropatiske smerter (ACNES) og det første inngrepet. Det er mulig at disse smertene har blitt ytterligere forverret av den andre og senere operasjoner.
- Det er et kjent fenomen at abdominal kirurgi kan føre til slike smerter
- Saksøkeren hadde ikke slike smerter før første inngrep».
I tilleggserklæring 4. mai 2025 skrev han videre at
«[j]eg oppfatter det slik at saksøker har 3 separate skader (nevropatiske/nerve- smerter, en dårlig fungerende ileostomi og en lammet blære)»
Lagmannsretten er enig med den rettsoppnevnte sakkyndige, og legger dennes vurdering til grunn. Smertene må vurderes som en isolert skade ved siden av stomien og blæreparesen med KRI. Om smertene først og fremst skyldes operasjonen i 2017 eller i 2019, eller må sees som en konsekvens av flere operasjoner, finner ikke lagmannsretten har avgjørende betydning. Det avgjørende for lagmannsretten er at smertene ikke fremstår som knyttet til verken ileostomien eller blæreparesen, men til de unødvendige operasjonene i forkant, altså fjerningen av tykktarmen og etablering av ny skjøt.
Lagmannsretten legger videre vekt på at Schultz er den eneste av de sakkyndige som har undersøkt A. At A har smerter som ikke naturlig kan forklares av stomi eller blæreparese støttes også av notat fra St. Olavs hospital HF, hvor det i poliklinisk notat 6. mars 2020 ble det notert følgende:
«Pasienten har to typer magesmerter, hvorav den ene kan skyldes adheranser. Hun er såpass mye plaget at det kan være mulig å finne stenose ved utredning. Smertene suprapubisk og i høyre fossa og flanke, er jeg mer usikker på hva kan skyldes. Det må også avklares hva som er viktigst for henne – smertene eller funksjonsproblemene, og om det kan påvises klar(e) smerteårsak(er) med mulighet for kirurgisk løsning».
Lagmannsretten viser også til at lokaliseringen og graden av smerter og As faktiske funksjonsnivå ved å måtte ha hjelp til på- og avkledning og dusjing, ikke fremstår som en konsekvens av stomien eller smerter rundt akkurat denne. A forklarte også selv at smertene ikke var knyttet til stomien direkte.
A må tas slik hun er, med en særlig sårbarhet for smerte som også ville vært kjent dersom hennes samlede helseinformasjon var sett hen til i forkant av første operasjon. Smertene har blitt betydelig materialisert som følge av unødvendige operasjoner, herunder fjerning av tykktarm. Det vises til sårbarhetsprinsippet slik det er redegjort for i Morten Kjelland, Erstatningsrett, Universitetsforlaget, 2023 s. 248, Juridika med videre henvisninger.
Spørsmålet lagmannsretten da skal ta stilling til, er hvor stor medisinsk invaliditet As nåværende smertetilstand gir som en selvstendig skade. Etter yrkesskadeforskriften § 2 skal det som nevnt over gjøres en skjønnsmessig sammenligning av skadefølger som fremgår i tabellen i forskriften fra 1997. Da lagmannsretten har kommet til at smertene utgjør en selvstendig skade, vil fastsatt VMI for denne inngå i den totale vurderingen av VMI ved reduksjonsmetoden, og ikke fastsettes som et tillegg til enten skaden ileostomi eller skaden blæreparese.
Sakkyndig vitne Nesbakken har anslått at smertene gir en tilleggsinvaliditet på 10 prosent, hvor det er tatt utgangspunkt i tabellen fra forskriften av 2021. Rettsoppnevnt sakkyndig Schulz har i sin sakkyndigvurdering 31. mars 2025 lagt til grunn at smertene utgjør en selvstendig lidelse med medisinsk invaliditet på 30 prosent. Det er også her tatt utgangspunkt i tabellen fra forskriften fra 2021 da det ikke er egne smertetillegg eller smertelidelser i tabellen fra 1997.
På samme måte som ved vurderingen av smerte ved As inngangsinvaliditet, er det begrenset med veiledning i de øvrige smertetilstandene i tabellen fra 1997. Etter pasientskadeforskriftens tabell punkt 11.2 vil sterke smerter med betydelig funksjonsnedsettelse gi mellom 25 og 34 prosentpoeng VMI. Lagmannsretten mener dette er riktig alternativ for As isolerte smertelidelse.
Som lagmannsretten har redegjort for over, er det sannsynlig at smertene har oppstått som følge av operasjonen hvor tykktarmen ble fjernet, og etterfølgende operasjon knyttet til dette. Fjerning av tykktarm ville isolert etter forskriften fra 2021 gitt en VMI på maksimalt 15 prosentpoeng ved utilfredsstillende tarmfunksjon, se tabellen punkt 7.1.11 b). Dette er imidlertid ikke til hinder for at smerter knyttet til dette kan gi betydelig høyere VMI etter tabellen punkt 11.2. Det vises til det inntatte eksemplet fra Veileder til forskrift om menerstatning ved pasientskader 1. januar 2026 fra Norsk pasientskadeerstatning på side 13 om anvendelsen av punkt 11.2:
«Eksempel: Hvis en operasjon av tykktarmen medfører en pasientskade som i utgangpunktet tilsvarer en invaliditet på 15 prosent etter punkt 7.1.11 b), og pasienten har fått svært sterke smerter som følge av dette, kan man isteden bruke punkt 10.2 c) som gir 35 prosent. Erstatningen vil da bli beregnet ut fra to grupper høyere enn hvis skaden ikke hadde involvert smerter.»
Sett hen til sammenlignbare tilstander i både yrkesskadeforskriften fra 1997 og pasientskadeforskriften fra 2021, sammenholdt med den rettsoppnevnte sakkyndige Schulz’ vurderinger av As smerter i dag, mener lagmannsretten at smertene som selvstendig skade på A utgjør en VMI på 30 prosentpoeng. Denne skaden skal da inngå i den samlede vurderingen av VMI etter reduksjonsmetoden.
Staten har anført at VMI som følge av smerter etter tabellen fra 2021 punkt 11.2, ikke kan brukes i samvirke med andre skader. Lagmannsretten bemerker at alternativet etter sin ordlyd kan brukes «isteden for de øvrige punktene i tabellen dersom pasientens sterke smerter er den vesentligste delen av skaden». I punktet vises det til «de øvrige» punktene i tabellen i flertall, noe som isolert kan tale for at punkt 11.2 erstatter alle andre mulige punkter.
Lagmannsretten mener imidlertid at punktet ikke kan forstås slik. Det vises til at det i ordlyden også vises til «skaden» i entall i beskrivelsen av smertetilstander etter punkt 11.2. En løsning hvor en smertetilstand knyttet til én skade skulle utelukke høyere VMI der det også foreligger andre skader, vil også være i strid med pasientskadeforskriften § 4 som gir anvisning på reduksjonsmetoden. Det er klart at flere skader kan hensyntas samtidig.
Det hadde videre vært en tilfeldig ulempe om bruken av punkt 11.2 knyttet til f.eks. skade i tykktarmen skulle være i veien for å også få utslag på VMI som følge av f.eks. skade i overekstremitetene etter tabellen kapittel 3.
Lagmannsretten finner at den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering av VMI på 30 prosent kan legges til grunn for den selvstendige smerteskaden operasjonene har påført A. Lagmannsretten mener dette skjønnsmessig også kan sammenlignes med smertetilstander etter tabellen i forskriften fra 1997, og at VMI derfor er i tråd med forskriften § 2.
Oppsummert mener lagmannsretten at As utgangsinvaliditet er 34 prosent for dårlig fungerende stomi, 30 prosent for smertetilstanden og 25 prosent for urinretensjon med KRI. Dette gir en samlet VMI på 65,35.
Utmåling av menerstatning
Lagmannsretten har kommet til at A hadde en inngangsinvaliditet på 10 prosent, og en utgangsinvaliditet på 65,35 prosent. Partene er enige i at differanseprinsippet skal anvendes utmålingen, og lagmannsretten legger dette til grunn. As utgangsinvaliditet fratrukket inngangsinvaliditeten blir da 55,35 prosent. Etter yrkesskadeforskriften innebærer dette menerstatning etter gruppe 5, se forskriften § 3 nr. 1.
A har fremlagt beregningseksempler for menerstatning i de forskjellige gruppene, og staten har ikke hatt innvendinger til beregningene eller utgangspunktene for disse. Utregningene er gjort i verktøyet Compensatio, og det fremgår der at samlet menerstatning for A vil være 1 803 453 kroner. Lagmannsretten legger dette til grunn og staten dømmes til å betale A erstatning i tråd med dette.»
Domssitat fra avgjørelsen om inntektstap:
«A har overfor staten krevd erstatning for tap i fremtidig inntekt. A har vært 100 prosent ufør siden 2009. Hun har imidlertid hatt inntektsgivende arbeid siden senest 2010, og hadde en periode rundt 2010 nedsatt uføretrygd til 50 prosent (hvilende pensjonsrett) på grunn at arbeidsevnen sin. Hun har bl.a. arbeidet i barnehage, på butikk, som hjemmehjelp for demente og i bofellesskap. Hennes fosterfar beskrev henne som en svært aktiv og arbeidsom jente frem til hun ble 18 år, og frem til 2022 eide hun en bolig og en fritidseiendom som hun hadde gjort betydelig arbeid på.
Ut fra oversikt fremlagt for lagmannsretten basert på lignings- og trygdedokumenter hadde hun følgende inntekt i perioden 2010-2021:
2010: 135 275,–
2011: 257 819,–
2012: 141 278,–
2013: 77 620,–
2014: 86 819,–
2016: 172 479,–
2017: 144 223,–
2018: 110 983,–
2019: 84 117,–
2020: 13 540,–
2021: 579,–
Fra og med 2022 har A ikke hatt lønnsinntekt.
Ankende part har anført at hennes grunntilstand ville medført at hun ikke hadde hatt noen restarbeidsevne også om hun hadde fått adekvat behandling for sin grunntilstand.
Lagmannsretten er ikke enig i dette. Ut fra den tidligere arbeidsinnsatsen og beskrivelser av henne som person, legger lagmannsretten til grunn at dette er en person som har hatt et ønske om å være i jobb. Det fremgår videre av oversikten at også da A hadde intense smerter i 2016 og 2017 hadde hun en betydelig inntekt i tillegg til uføretrygden sin. Det er videre påfallende at hennes inntekt falt tilnærmet bort etter siste operasjon, og at hun senere ikke har hatt noen inntekt.
Sammenholdt med at lagmannsretten mener hun ikke ville fått operert inn permanent stomi, og at hun mest sannsynlig ville opplevd tilsvarende smerter som i 2016 eller bedring med konservativ behandling og tid, finner lagmannsretten at hun ville hatt en restarbeidsevne av betydning. Det har for lagmannsretten ikke hatt betydning hva som i konkrete tilfeller var årsaken til at A skiftet mellom arbeidssteder, hennes sykemeldingshistorikk og ellers om hun fungerte godt i arbeidet. Hennes faktiske inntekt viser at hun over mange år opprettholdt en ganske stabil inntekt.
For personer med 100 prosent uføretrygd er det mulig å ha en tilleggsinntekt på 0,4 ganger grunnbeløpet uten av dette påvirker personens trygderettigheter. Dette utgjør på domstidspunktet 52 064 kroner, og lagmannsretten legger til grunn at A ville tjent dette beløpet årlig på grunn av sin restarbeidsevne. Beløpet er betydelig lavere enn hennes snittinntekt i årene før operasjonene. Hensyntatt neddiskontering og skatteulempen for hver inntektsår frem til fylte 67 år innebærer dette årlig tap på 34 518 kroner, som utgjør totalt 915 002 kroner. Lagmannsretten viser til utregning i fremlagt hjelpedokument, rettens dokument 40, og som staten ikke hadde innvendinger til.
Etter lagmannsrettens vurdering vil A lide et fremtidig inntektstap på 915 002 kroner som skal erstattes.»
Domssitat fra avgjørelsen om hjemmearbeidserstatning:
«Det følger av skaderstatningsloven § 3-1 at full erstatning for tap omfatter tap av arbeid i hjemmet. Tapet skal dekke
«det typiske husholdsarbeid, slik som renhold, matlaging og vasking av klær mv. .. Uttrykket «arbeid i heimen» inkluderer også egeninnsats ved for eksempel arbeid på og vedlikehold av eget hus, hagearbeid og snømåking. .. Utenfor faller personlig stell, pleie, tilsyn mv»,
jf. NOU 2011: 16 punkt 8.2.1.1.
A har ikke egen bolig i dag. Etter å ha solgt boligen sin i 2022, flyttet A inn i kommunal bolig i [sted1] før hun flyttet til sin mor i [sted2] sommeren 2025. Hun mottar i dag tjenester i form av hjemmehjelp to ganger om dagen for bl.a. på- og avkledning og dusjing. Det er av lagmannsretten lagt til grunn at denne hjelpen ikke omfatter annet arbeid i hjemmet. Hun opplyste for lagmannsretten å ha søkt om plass i fulldøgnsbemannet hjelpebolig i [sted2], men har ikke fått svar på dette. På tidspunktet for ankeforhandlingen var det moren som gjorde det meste av husarbeid og lagde mat.
På bakgrunn av As smertetilstand og behov for bistand til grunnleggende fungering, legger lagmannsretten til grunn at hun ikke er i stand til å utføre alminnelig renhold og husarbeid. Lagmannsretten finner det videre sannsynlig at A ikke kommer til å fortsette å bo hos sin mor og motta hjelp fra henne. Det vises til at dette fremsto som en midlertidig løsning, bl.a. mens A venter på svar fra [sted2] kommune.
Det er imidlertid klart at offentlige ytelser skal trekkes fra når det gjøres beregninger av tap knyttet til bortfall at hjemmearbeidsevne, slik også lagt til grunn i Rt-2000-441, side 449 og 450. Lagmannsretten finner på bakgrunn av As forklaring at det ikke er sannsynliggjort at det kommer til å inntre tap som følge av manglende evne til hjemmearbeid, da A vil søke å innrette seg med offentlig støtte og hjelp.
Lagmannsretten finner det dermed ikke sannsynliggjort at det vil oppstå fremtidig tap som følge av manglende hjemmearbeidsevne.»
Kommentarer