Oslo Tingrett 16/01/2026
Saken gjaldt krav om pasientskadeerstatning etter utvikling av CFS/ME etter AstraZeneca-vaksinasjon under koronapandemien. Saksøker var en 23 år gammel sykepleier som mottok vaksinen 5. mars 2021 og kort tid etter utviklet ulike symptomer, blant annet smerter, utmattelse og infeksjonstegn. Hun ble senere diagnostisert med CFS/ME og ble arbeidsufør. Retten skulle ta stilling til om sykdommen kunne være en følge av vaksinen etter pasientskadeloven §§ 2 og 3. Etter bestemmelsen gjelder et objektivt ansvar for vaksineskader, men saksøker må først påvise at det foreligger en praktisk mulighet for at vaksinen kan ha forårsaket skaden. Dersom dette er oppfylt, går bevisbyrden over på staten til å sannsynliggjøre at andre årsaker er mer sannsynlige. Ved vurderingen tok retten utgangspunkt i momentene som følger av HR-praksis (Rt-2015-1246): tidsmessig sammenheng, konsistent assosiasjon mellom eksponering og sykdom, samt biologisk plausibilitet. Retten fant at det forelå en klar tidsmessig sammenheng mellom vaksinasjonen og symptomdebut. Saksøker opplevde betydelige plager kort tid etter vaksinen, og dette var dokumentert i journaler og forklaring i retten. Derimot fant retten ikke støtte for de øvrige momentene. Epidemiologiske studier viste ikke noen konsistent assosiasjon mellom AstraZeneca-vaksinen og utvikling av CFS/ME. Den tilgjengelige forskningen viste snarere at koronavaksiner generelt har en beskyttende effekt mot langvarige symptomer etter koronainfeksjon. Retten vurderte også spørsmålet om biologisk plausibilitet. De sakkyndige forklarte at årsakene til CFS/ME fortsatt er ukjente og antas å være multifaktorielle. Retten la særlig vekt på forklaringene fra statens sakkyndige, som avviste at AstraZeneca-vaksinen har egenskaper som kan forklare utviklingen av CFS/ME. Det forelå heller ikke forskning som viste at vaksinen kan utløse slike langvarige sykdomsprosesser.
Saksøkers sakkyndige viste til enkelte studier og hypoteser om langvarige vaksinebivirkninger og post-vaksinasjonssyndrom. Retten fant imidlertid at flere av disse studiene var foreløpige, ikke fagfellevurderte eller basert på selvrapportering, og derfor hadde begrenset vitenskapelig verdi. Retten la også vekt på at flere studier gjaldt andre vaksiner eller koronainfeksjon, og dermed ikke belyste årsakssammenhengen i saken. Etter en samlet vurdering konkluderte retten med at det ikke forelå forskningsmessig belegg for at AstraZeneca-vaksinen kan utløse CFS/ME. Det var derfor ikke sannsynliggjort en praktisk mulighet for årsakssammenheng. Saksøker oppfylte dermed ikke sin bevisbyrde etter pasientskadeloven § 3. Retten bemerket likevel at dersom dette vilkåret hadde vært oppfylt, forelå det også andre mulige forklaringer på sykdommen, blant annet urinveisinfeksjon, sprukket cyste på eggstokken og betydelig arbeidsbelastning under pandemien. Staten ved Pasientskadenemnda ble derfor frifunnet. Når det gjaldt sakskostnader, hadde staten i utgangspunktet krav på dekning. Retten mente imidlertid at tungtveiende grunner tilsa at saksøker burde fritas for sakskostnadsansvar. Saken hadde stor velferdsmessig betydning for henne, og det var rimelig at spørsmålet ble prøvd for domstolene.
Domssitat fra avgjørelsen om vaksinasjonsskader i pasientskadeloven § 2 bokstav d:
«1 Rettslige utgangspunkter
Det er ikke bestridt at A er diagnostisert med CFS/ME og at hun ble vaksinert med koronavaksinen AstraZeneca den 5. mars 2021.
Det første spørsmålet retten skal ta stilling til er om As sykdom kan skyldes vaksinen AstraZeneca.
Spørsmålet reguleres av pasientskadeloven. Det fremgår av pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav d at en pasient og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden «skyldes» vaksinasjon. Det gjelder et objektivt ansvar for vaksineskader.
AstraZeneca-vaksinen var en anbefalt vaksine etter smittevernloven under koronapandemien. Pasientskadeloven § 3 annet ledd kommer derfor til anvendelse, hvor det fremgår at ved erstatning som følge av skade etter anbefalte eller påbudte vaksinasjoner etter smittevernloven, gjelder retten til erstatning etter § 2 første ledd bokstav d med mindre den ansvarlige godtgjør at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlige.
Bestemmelsen i pasientskadeloven § 3 annet ledd er etter forarbeidene en videreføring av smittevernloven § 8-2, jf. Ot.prp. nr. 31 (1998–1999) side 67, og skal tolkes på samme måte. Det fulgte av smittevernloven § 8-2 at staten plikter å erstatte en skade som alene eller sammen med andre årsaker «kan» være en følge av anbefalte eller påbudte vaksinasjoner som blir satt i verk i medhold av denne loven. Denne plikten gjelder hvis staten ikke kan godtgjøre at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlig.
Bestemmelsen gir anvisning på en vurdering i to trinn. Først må det vurderes om skaden «kan» være en følge av vaksinen. Saksøker har bevisbyrden og tvilsrisikoen for om vaksinen har årsaksevne. Dersom det er tilfellet, snus bevisbyrden, slik at staten er erstatningsansvarlig med mindre det godtgjøres som mer sannsynlig at skaden skyldes en eller flere andre årsaker.
Hva som ligger i at skaden «kan» være en følge av vaksinen er utdypet i Rt-2015-1246. Saken gjaldt en 12 år gammel gutt som fikk diagnosen multippel sklerose (MS) noen måneder etter at han hadde mottatt sin andre dose av MMR-vaksinen. Høyesterett kom til at årsakssammenheng mellom vaksinen og sykdommen kunne være en praktisk realitet. Det må påvises at vaksinasjonen har årsaksevne, altså at den kan være en nødvendig betingelse for skaden. Om beviskravet for slik årsaksevne skriver Høyesterett følgende i avsnitt 47:
Poenget med forarbeidenes presiseringer av årsakskravet er etter min mening å få frem at det må foreligge en årsak som ikke bare kan forklares teoretisk, men som har en praktisk mulighet til å bli realisert. Dette betyr at årsakskonstateringen må kunne underbygges med egenskaper ved vaksinen og medisinsk viten.
At det må foreligge en «praktisk mulighet» for at vaksinen kan ha vært årsak til skaden, betyr altså at det kreves noe mer enn en «teoretisk mulighet». Det er ikke krav om at årsaksforklaringen er i samsvar med allment akseptert medisinsk viten, jf. avsnitt 48.
Det fremgår ikke uttrykkelig av premissene i Rt-2015-1246 hva som utgjør en «årsak». I avsnitt 49 står det imidlertid at:
Bestemmelsen og forarbeidene angir bevistemaet, som, slik jeg har redegjort for, krever at det må foreligge en praktisk mulighet for at skadefølgen kan inntreffe. Selve bevisterskelen er ikke eksplisitt angitt, men må etter min mening ligge lavt. Det vil være nødvendig for at bestemmelsen skal få sin tilsiktede virkning, jf. det jeg tidligere har sitert fra forarbeidene.
Som i LB-2019-137005, finner retten det best i samsvar med lovens ordlyd og forarbeidene – og forenlig med Rt-2015-1246 – at pasientskadeloven § 3 annet ledd og den tidligere smittevernloven § 8-2 første ledd ikke gir anvisning på et bestemt årsakskrav, og at det derfor er det alminnelige erstatningsrettslige årsakskravet som gjelder. Det innebærer at vaksinen må være en nødvendig betingelse for skaden. Kravet til bevis for at dette er tilfellet, er imidlertid beskjedent i det første trinnet av årsaksvurderingen. Dersom det påvises en praktisk mulighet for at vaksinen var årsak til skaden, er vilkåret oppfylt, og staten vil bare kunne fri seg fra ansvar ved å påvise at det likevel er mest sannsynlig at vaksinen ikke var årsak. Staten trenger ikke å påvise at det foreligger andre konkrete årsaker som er mer sannsynlig enn vaksinen, jf. Rt-2015-1246 avsnitt 52 og 53. Dersom sannsynligheten for at vaksinen har forårsaket skaden er mindre enn den samlede sannsynligheten for andre årsaksalternativer, har staten oppfylt bevisbyrden, jf. avsnitt 35.
2 Konkret vurdering
2.1 «Kan» CFS/ME være en følge av AstraZeneca-vaksinen?
2.1.1 Vurderingsmomentene
Retten vil først behandle spørsmålet om A har påvist at det er en praktisk mulighet for at AstraZeneca-vaksinen var årsak til at hun ble syk med CFS/ME.
Når retten skal ta stilling til om vaksinasjonen med AstraZeneca kan være årsak til As sykdom, er det en rettslig vurdering. Det betyr imidlertid ikke at medisinske vurderinger er uten interesse. Det følger allerede av det som er gjennomgått ovenfor, at den rettslige årsakskonstateringen ikke bare må kunne forklares teoretisk, men ha en «praktisk mulighet» til å bli realisert. Dette betyr at årsakskonstatering må kunne underbygges med egenskaper ved vaksinen og medisinsk viten, jf. Rt-2015-1246 avsnitt 47. I Rt-2015-1246 er det videre redegjort for momenter som tas i betraktning når det innen medisin vurderes om en miljøfaktor, herunder en vaksine, «kan» influere på sykdomsutvikling.
Det fremgår av dommens avsnitt 58 at vurderingen beror på tre momenter (og ikke kumulative vilkår), herunder er det av betydning hvorvidt det 1) foreligger en konsistent og klar assosiasjon mellom eksposisjon for den aktuelle miljøfaktoren (AstraZeneca-vaksinen) og forekomsten av CFS/ME, 2) det må være en klar tidslinje – risikofaktoren (vaksinen) må virke før sykdommen debuterer, samt at det 3) må være en biologisk plausibilitet, hvilket innebærer at det bør være en mulig virkningsmekanisme som er forenlig med det vi vet om sykdomsprosessens biologi. Saksøker har bevisbyrden.
Det må foretas en konkret vurdering i hvert sykdomstilfelle, som medfører at øvrige tilsynelatende like tilfeller kan få ulikt utfall basert på ovennevnte momenter.
Retten vil først behandle momentet om klar tidslinje.
2.1.2 Vurderingsmomentet: Klar tidslinje
Det er ubestridt at A ble vaksinert med AstraZeneca 5. mars 2021 og at hun i etterkant er diagnostisert med CFS/ME. Saksøkers plager og symptomer har i varierende grad vært vedvarende siden vaksinering.
As plager nådde en topp etter hun ble vaksinert. I forkant av vaksinering var hun frisk, foruten astma før toårsalder, overvekt i voksen alder og cyste på høyre eggstokk. Det forelå også mistanke om urinveisinfeksjon rundt tiden for vaksinering.
Saksøker forklarte for retten at hun etter vaksinering fikk sterke initielle plager. Allerede første døgn etter vaksinering opplevde hun feberfølelse, smerter i armer, mage og rygg, og hun beskrev første morgen som å «våkne i ny kropp» og at det føltes som om det var bly i kroppen. Etter ca. én uke oppsøkte hun lege med feber, smerter i nedre del av magen og rygg, svie ved vannlating og utmattelse.
Retten finner basert på saksøkers forklaring for retten og hennes journaler i tiden etter vaksinering, at det er en tidsmessig sammenheng slik at det er nærhet og sammenheng i tid mellom vaksineringen og bivirkningene/plagene A opplevde. Partene synes for øvrig også å være enige om at momentet er til stede. Slik som i Rt-2015-1246 avsnitt 70, er det imidlertid ikke tilstrekkelig for å konstatere årsakssammenheng, at momentet om klar tidsmessig sammenheng er til stede.
Retten vil derfor gå over i vurderingen av konsistent og klar assosiasjon samt biologisk plausibilitet.
2.1.3 Vurderingsmomentet: Klar og konsistent assosiasjon
I Norge ble det satt ca. 14 millioner doser med koronavaksiner under pandemien.
På bakgrunn av bevisførselen legger retten til grunn at det på befolkningsnivå ikke er påvist noen konsistent og klar assosiasjon mellom eksponering for AstraZeneca og forekomsten av CFS/ME. Det finnes ikke empiriske studier på befolkningsnivå som underbygger en sammenheng mellom CFS/ME og AstraZeneca eller andre vaksiner. Snarere tvert imot viser retten til at det foreligger en omfattende mengde forskning som dokumenterer at vaksinering med koronavaksiner, gir en økt beskyttende effekt mot langvarige symptomer etter koronainfeksjon, som eksempelvis long-covid som anses å ha et lignende sykdomsbilde som CFS/ME.
Retten bemerker for øvrig at det etter noe tids bruk av AstraZeneca ble gjort funn av antistoffdannelse hos flere vaksinerte, lave blodplater og funn av trombose/blodpropp. Funnet ble under saken omtalt som «VITT» (vaksineindusert immun trombotisk trombocytopeni) – en immunologisk patofysiologi der pasientene utvikler antistoffer mot platefaktor 4 (PF4), som aktiverer blodplater og fører til tromboser. Bruken av AstraZeneca ble derfor stanset 11. mars 2021. Retten kan ikke se at det er grunn til å legge vekt på at det er en påvist assosiasjon mellom utviklingen av trombose som bivirkning av AstraZeneca-vaksinen ved vurderingen av sammenheng med CFS/ME, ettersom det ikke er tilfelle for saksøker.
Sakkyndige vitner fra saksøker, Dag Storla (overlege og spesialist på CFS/ME med privatklinikk for ME-pasienter) og Elling Ulvestad (overlege ved Haukeland Universitetssykehus, professor og spesialist i immunologi), redegjorde for at det på individnivå finnes flere tilfeller hvor man har sett økt forekomst av lignende plager slik som saksøkers, etter eksponering av koronavaksine. Sakkyndig Storla forklarte at han hadde hatt ca. 20 pasienter til utredning, hvor alle var tidligere friske pasienter forut for vaksineeksponeringen.
Øvrig forskning på individnivå er basert på pasienters selvrapportering av bivirkninger etter koronavaksinene. Sakkyndig vitne fra saksøkte Lill Trogstad (lege med doktorgrad i epidemiologi, seksjonssjef ved Folkehelseinstituttets seksjon for vaksineepidemiologi og befolkningsstudier) redegjorde for at det ble opprettet et spontanrapporteringssystem for å overvåke vaksinebivirkninger etter koronavaksinering. Trogstad forklart for retten at det var passive systemer hvor publikum selv kunne melde inn spontane hendelser/bivirkninger, uavhengig av årsak så fremt det var tidsmessig sammenheng med vaksinering. Etter rapportering fra publikum, ble bivirkningene evaluert av vaksineeksperter. Det ble rapportert 60 000 signaler etter koronavaskinering, herunder eksempelvis 20 000 signal på menstruasjonsforstyrrelser og ellers svært få på langvarige bivirkninger.
Saksøkers prosessfullmektig har opplyst om at det er inngitt 24 stevninger for domstolene vedrørende samme problematikk som saksøkers, og at det i seg selv er å anse som et signal. Retten mener det ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter for en konsistent og sikker assosiasjon mellom AstraZeneca-vaksinen og risiko for å utvikle CFS/ME eller CFS/ME-lignende symptomer generelt. At Storla og Ulvestad har vist til individuelle tilfeller med langtidsbivirkninger som kan indikere en slik sammenheng, er etter rettens syn ikke tilstrekkelig.
Etter rettens vurdering er ikke momentet om klar og konsistent assosiasjon til stede i den konkrete saken. Momentet var heller ikke til stede i Rt-2015-1246, jf. avsnitt 64-65 og 69, slik at det heller ikke anses for å være av avgjørende betydning for rettens konklusjon.
2.1.4 Vurderingsmomentet: Biologisk plausibilitet
Det tredje vurderingsmomentet om biologisk plausibilitet innebærer at det bør være en mulig virkningsmekanisme som er forenlig med det vi vet om sykdomsprosessens biologi.
Saken gjelder vaksinen AstraZeneca, som er en av flere vaksiner benyttet under koronapandemien for å beskytte mot covid-19-viruset. AstraZeneca er en adenoviralvektorvaksine i motsetning til eksempelvis Pfizer og Moderna-vaksinene, som er mRNA-vaksiner. Vaksinetypene har ulike fremgangsmåter og fungerer ulikt fra hverandre, men likhetstrekket er at begge typer lærer det medfødte immunsystemet å gjenkjenne viruset/oppnå en initiell betennelsesreaksjon, slik at immunsystemet danner immunresponser. Ingen av vaksinetypene kan formere seg i kroppen, i motsetning til vaksiner med levende svekkede virus slik som eksempelvis MMR-vaksinen.
En mRNA-vaksine er en vaksine bestående av en mRNA-oppskrift. Oppskriften medfører at kroppens celler danner et spike-protein, som det medfødte immunsystemet gjenkjenner og danner immunrespons mot og som beskytter kroppen ved senere eventuell smitte av koronaviruset.
En adenoviralvektorvaksine, slik som AstraZeneca, består av et forkjølelsesvirus/vektor/struktur som bringer en DNA-kode inn i cellene. De cellene som har tatt opp vektoren, vil uttrykke spike-proteinet basert på oppskriften fra vektoren, som gjenkjennes av reseptorer i det medfødte immunsystemet og danner immunrespons.
Etter preparatomtalen til AstraZeneca var «svært vanlige» bivirkninger ved vaksinen med forekomst hos mer enn 1 av 10 personer, slik som ømhet, smerter, varmefølelse, kløe eller blåmerke der injeksjonen er gitt, utmattelse (fatigue) eller generell følelse av uvelhet, frysninger, feber eller feberfølelse, hodepine, kvalme, ledd- eller muskelsmerter, slik som A opplevde. Bivirkningene er forbigående med antatt varighet på en til to dager.
Hva gjelder sykdomsprosessens biologi, legger retten basert på de sakkyndige vitnenes forklaringer, til grunn at CFS/ME er en sykdom med fysiologiske, kognitive, nevrologiske og immunologiske kjennetegn. CFS/ME omtales som kronisk utmattelsessyndrom, som viser seg i form av en rekke symptomer som langvarig utmattelse/fatigue, sykdomsfølelse (omtalt av de sakkyndige som «malaise», post-exertional malaise (PEM), som innebærer en forverring av symptomer etter anstrengelse), hjernetåke, hodepine, svimmelhet, søvnforstyrrelser, smerter osv. Årsakene til utvikling og opprettholdelse av CFS/ME må forstås som multifaktorielle.
CFS/ME har vært hyppig forsket på siden 1950-tallet. Alle de sakkyndige vitnene som uttalte seg for retten er enige om at de konkrete årsakene til CFS/ME fremdeles er ukjente, og at det er ukjent hvordan sykdommen virker. Det finnes ulike hypoteser om de konkrete årsaksfaktorene som fører til CFS/ME, og det foreligger ingen godkjent behandling.
Sakkyndig vitne Elling Ulvestad uttalte at «det er mange måter å komme til CFS/ME, som er en subjektiv diagnose». Han forklarte at det er vanskelig å forske på diagnosen som følge av at pasienten ikke kan diagnostiseres gjennom blodprøveresultatet, bildediagnostikk eller testing. Diagnosen stilles på bakgrunn av samtaler med pasienten og pasientens beskrivelse av sykdomsbildet, samt at øvrige sykdommer kan utelukkes.
Ifølge sakkyndig vitne Dag Storla er det mye som tyder på at tre faktorer virker sammen for å utløse CFS/ME: 1) det foreligger en genetisk sårbarhet, 2) det foreligger ofte en betydelig økt livsbelastning og stress, og 3) det kan som regel identifiseres en utløsende faktor, en «trigger». Triggeren kan være en infeksjonssykdom, fødsel, fysisk traume eller en vaksinasjon. Det er imidlertid uenighet blant de sakkyndige om at CFS/ME utløses slik Storla har forklart. Saksøktes sakkyndige vitne Stefan Schüler, spesialist i nevrologi med fokus på CFS/ME-pasienter, uttalte eksempelvis at det forskes på 15 ulike hypoteser om hva som forårsaker CFS/ME.
Det medisinske miljøet som uttalte seg for retten, er videre uenige om hvorvidt CFS/ME er å anse som en autoimmun sykdom. Sakkyndig Storla uttalte at CFS/ME er å anse som en somatisk/autoimmun/immunologisk sykdom. Ifølge Storla vil ikke en funksjonell sykdom kunne ha årsakssammenheng med en vaksine, slik han har sett at CFS/ME har utviklet seg hos pasienter etter et vaksineforløp. Retten fikk ikke presentert øvrig forskning som støtter slikt syn på at CFS/ME er en autoimmun sykdom. Sakkyndig Lill Trogstad forklarte at CFS/ME per i dag ikke er klassifisert som en autoimmun sykdom etter NEL (Norsk Elektronisk Legehåndbok). Retten legger i det videre til grunn at CFS/ME ikke er en autoimmun sykdom, i motsetning til eksempelvis MS slik som i Rt-2015-1246.
Både sakkyndig vitne Lill Trogstad og Gunnveig Grødeland (professor med doktorgrad i immunologi med fokus på vaksineutvikling og modellering av immunresponser etter vaksinering, leder for Senter for pandemi- og én-helseforskning ved Institutt for helse og samfunn) uttalte at det ikke er egenskaper ved AstraZeneca-vaksinen basert på dens oppbygning, som tilsier at vaksinen kan forårsake permanente endringer i den vaksinertes arvemateriale eller bidra til å utvikle CFS/ME.
Retten anser det videre for å være et poeng, sett i sammenheng med Rt-2015-1246, særlig avsnitt 62 og avsnitt 72, at Høyesterett vektlegger at et «særlig moment er etter min mening eksempler fra vaksinasjoner med annen type virus enn det som MMR-vaksinen inneholder, som har hatt autoimmune virkninger som har likhetstrekk med MS».
I Høyesterettsdommen vektlegges det også at MMR-vaksinen kan bidra som årsaksfaktor for utvikling av autoimmune sykdommer – hvilket ikke er tilfelle med det man vet om koronavaksiner. Retten viser til forklaring fra sakkyndig vitne Trogstad med henvisning til spesialist i nevrologi Jone Furlund Owe, som redegjorde for at det heller ikke foreligger forskning som viser tendenser til at eksponering av øvrige vaksiner som eksempelvis meningkokk-vaksine (Magnus et al. 2009 Vaccination as teenagers against meningococcal disease and the risk of the chronic fatigue syndrome – PubMed), HPV-vaksine (Feiring et al. 2017 HPV vaccination and risk of chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis: A nationwide register-based study from Norway – PubMed), eller Pandemrix-vaksine (52. Magnus et al.2015 Chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis (CFS/ME) is associated with pandemic influenza infection, but not with an adjuvanted pandemic influenza vaccine – PubMed), gir økt forekomst av CFS/ME. I studiet som undersøkte Pandemrix-vaksinen mot CFS/ME, ble det avdekket dobling i forekomst av CFS/ME hos pasienter med influensainfeksjon uten at det var en klar tendens hos vaksinerte.
Basert på ovennevnte har retten kommet til at AstraZeneca, som en adenoviralvektorvaksine, ikke har en mulig virkningsmekanisme som er forenlig med utviklingen av CFS/ME eller langvarige CFS/ME-lignende symptomer. Årsakene og sykdomsmekanismene til CFS/ME er for det meste er ukjente. CFS/ME er ikke per nå ansett som en autoimmun sykdom og AstraZeneca-vaksinen kan ikke utløse infeksjoner, som er en kjent trigger for utviklingen av CFS/ME. Retten ser dette som en klar forskjell til Rt-2015-1246, hvor det er tale om en annen virkningsmekanisme ved MMR-vaksinen og den autoimmune sykdommen MS.
Etter rettens vurdering er derfor ikke momentet om biologisk plausibilitet til stede.
2.1.5 Øvrig medisinsk viten – kan det være en praktisk mulighet for årsakssammenheng?
Det er kjent at AstraZeneca og andre koronavaksiner kan gi forbigående, kortvarige bivirkninger som feber, hodepine, tretthet, slapphet, utmattelse og muskelsmerter slik som A opplever. Spørsmålet for retten er om det finnes en sammenheng mellom koronavaksinen og langvarige plager slik som CFS/ME.
Saksøkers sakkyndige vitner Ulvestad og Storla har fremholdt at det er grunnlag for å konkludere med at koronavaksinene kan ha egenskaper som kan forårsake langtidsbivirkninger som fatigue, hjernetåke, hodepine, kognitive plager og muskelplager, men at dette bare skjer i svært sjeldne tilfeller. Det fremgår av Ulvestads erklæring at flere publikasjoner viser at plagene kan utløses ved at den vaksinerte danner en vedvarende betennelsesrespons som ikke nedreguleres.
Staten anfører på sin side at årsaksforklaringer som setter kronisk utmattelse (CFS/ME) i sammenheng med vaksiner, bygger på teorier og hypoteser. Slike hypoteser og teorier oppfyller ikke kravet om sannsynliggjøring av årsaksevne, slik terskelen er oppstilt i Rt-2015-1246.
Spørsmålet for retten er derfor om A har sannsynliggjort at en slik sammenheng mellom AstraZeneca-vaksinasjon og CFS/ME ikke bare er teoretisk, men er støttet av forskning.
A og staten har vist til ulike studier og de sakkyndige er uenige om hvorvidt det foreligger egenskaper ved vaksinen og medisinsk viten som gjør det praktisk mulig at det foreligger en årsakssammenheng mellom AstraZeneca-vaksinen og CFS/ME. Partene er også uenige om hvilke krav som må stilles til forskning på området.
Retten er enig med A i at det ikke kan oppstilles et krav om at forskningen skal være i samsvar med «allment akseptert medisinsk viten» for at vilkåret i første punktum kan anses oppfylt, jf. også Rt-2015-1246 avsnitt 48. I avsnitt 72 uttaler Høyesterett etter gjennomgang av ulike studier, at det foreligger «et visst forskningsmessig belegg» for at MMR-vaksine i svært sjeldne tilfeller kan utløse MS hos unge mennesker.
Videre fremgår det av LG-2021-151288 at det kreves at årsaksforklaringen har en viss støtte i medisinsk forskning, men ikke mye. Professor Magne Strandberg uttaler følgende om denne støtten i Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett (2016 s. 7-19, TFE-2016-7):
Når Høyesterett presiserer at det ikke er et vilkår at årsaksforklaringen kan forankres i «allment akseptert medisinsk viten», må det bety at det verken er noe krav om at årsaksevnen er underbygget av solide forskningsresultater eller at det i fagmiljøet er konsensus om årsaksevnen. Det kreves en viss støtte i medisinsk forskning, men ikke mye. Muligens kan man si at beviskravet ikke er oppfylt dersom vaksinens årsaksevne bare er støttet i en fremsatt hypotese som ikke er støttet i noe empirisk forskning – da foreligger det bare en «teoretisk mulighet». Hvis det derimot foreligger én eller noen empiriske studier som støtter hypotesen, så er det rimelig å hevde at det er en «praktisk mulighet» for at vaksinen har en slik årsaksevne.
Basert på ovennevnte, tar retten utgangspunkt i at det ikke stilles krav til at forskningen må være allment akseptert medisinsk viten, men likevel slik at årsaksevnen må ha et visst forskningsmessig belegg. Det kreves altså mer enn hypoteser eller teoretiske muligheter, slik at det må være visse minimumskrav til forskningen som underbygger en sammenheng.
Retten er enig i statens anførsel om at flere av de fremlagte artiklene i saken har en svakhet ved å være verken fagfellevurdert eller publisert, og at enkelte artikler foreligger kun som «preprints». Flere av de sakkyndige vitnene forklarte for retten at en «preprint» er et foreløpig forskningsfunn som deles raskt uten at det har gjennomgått en kvalitetskontroll/fagfellevurdering. Funnene er derfor ikke verifisert av eksperter på området og kan bidra til sårbarheter ved kvaliteten. Til sammenligning viste Høyesterett i sin subsumsjon i Rt-2015-1246 til fire studier; Ahlgren m.fl., Multiple sclerosis incidence in the era of measles-mumps-rubella mass vaccinations (2009), Ahlgren m.fl., A population-based case-control study on viral infections and vaccinations and subsequent multiple sclerosis risk (2009), en metastudie fra 2011: Correale m.fl., Immunizations and risk of multiple sclerosis: sytematic review and meta-analysis (også kalt Cochrane-rapporten), og Langer-Gould, Assocoation between vaccines and neuroinflammation-reply (2015). Ingen av studiene er etter det opplyste ansett som «preprints». Retten vil basert på ovennevnte og de sakkyndiges uttalelser, utvise varsomhet med å tillegge preprints vekt i vurderingen.
Samtlige av saksøktes sakkyndige vitner har forklart for retten at det ikke foreligger forskningsmessig belegg for en sammenheng mellom koronavaksiner og langtidsbivirkninger forenlig med CFS/ME. Retten har særlig vektlagt vitnemålet til Trogstad og Grødeland, som har bred forskningsmessig kompetanse og erfaring på det aktuelle området. Begge utelukket en sammenheng mellom AstraZeneca og CFS/ME. Retten vurderer vitnemålene som nyanserte og troverdige.
Saksøker anfører imidlertid at det foreligger medisinsk viten som viser at CFS/ME kan være en følge av AstraZeneca-vaksinen.
Retten vil i det følgende gjennomgå det vesentligste av forskningen saksøker har vist til for å vurdere om denne tilfredsstiller minimumskravet til forskningsmessig belegg som retten har oppstilt ovenfor.
A har ført sakkyndig vitne Dag Storla og Elling Ulvestad som mener det foreligger forskning tilstrekkelig nok til å etablere en årsakssammenheng mellom vaksinen og utviklingen av CFS/ME, mens staten har ført sakkyndig Lill Trogstad, Gunnveig Grødeland og Stefan Schüler som har redegjort for at det ikke foreligger forskning som begrunner årsakssammenheng.
Sakkyndig vitne Pål Brenno og Anne Hege Aamodt er også ført for retten fra saksøkers side. Retten har vurdert deres bidrag til sakens opplysning, men har ikke funnet at deres redegjørelse bidrar til å belyse spørsmål om årsakssammenheng nevneverdig.
Sakkyndig Brenno er overlege og har ansvar for vaksinering ved Oslo Universitetssykehus, og har arbeidet med å følge opp langvarige og uvanlige bivirkninger hos vaksinert helsepersonell. Under koronapandemien karakteriserte han symptomer fra vaksinebivirkninger. I løpet av en periode på ca. ett år hadde han en liste på rundt 300 mennesker med langtidsbivirkninger. Han uttalte at det ikke var sikkert hvorvidt det var vaksinebivirkninger eller om det var tilfeldig sammenfall i tid med vaksine og første symptomtrykk. Flere av pasientene ble henvist til sakkyndig Aamodts studie (CovaxHead).
Sakkyndig vitne Aamodt (nevrolog på Oslo Universitetssykehus og professor) redegjorde for CovaxHead-studien, hvor persisterende hodepine var det dominerende symptomet. Forskningen gikk ut på å sammenligne pasienter med nyoppstått hodepine etter koronavaksine og pasienter med nyoppstått hodepine etter koronainfeksjon. Resultatene viste økte nivåer av amyloid precursor protein (APP) hos pasienter som hadde hatt koronainfeksjon med hodepine, samt en kobling til kognitive symptomer. For både infeksjons- og vaksinegruppen ble det gjort funn av forhøyede nivåer av pregnancy zone protein (PZP). Funnene antyder at endret amyloidprosessering og nevroinflammasjon kan være involvert i langvarige hodepineplager etter koronainfeksjon og vaksinasjon.
Retten har lagt avgjørende vekt på at Aamodt forklarte for retten at det i forskningsartikkelen fra 2024, som redegjør for studiet, ikke var noen pasienter som hadde blitt vaksinert med AstraZeneca-vaksinen og at forhøyede verdier av PZP ble funnet både hos smittede av koronainfeksjon og hos vaksinerte, slik at studien ikke bidrar til at retten kan etablere en årsakssammenheng mellom AstraZeneca og symptomlignende plager som CFS/ME. Sakkyndig Grødeland forklarte også at studien i hovedsak hadde fokus på å kartlegge biomarkører og ikke årsakssammenhenger.
Retten går så over til å vurdere de øvrige sakkyndiges bidrag.
Sakkyndig Ulvestad har i sin erklæring konkludert med følgende:
Flere studier viser at personer vaksinert mot Covid-19 med vaksinene fra AstraZeneca, Pfizer og Moderna, kan utvikle bivirkninger i form av fatigue, hjernetåke, hodepine, kognitive plager og muskelplager. Utviklingen av symptomer etter vaksinasjon – som skjer innenfor et tidsvindu som er forenlig med en årsak-virkning-sammenheng, kan forklares ved immunologiske mekanismer. Flere publikasjoner viser at plagene kan utløses ved at den vaksinerte danner en vedvarende betennelsesrespons som ikke nedreguleres. Jeg har ikke funnet data som tilsier at det er forskjeller mellom de tre vaksinenes evne til å utløse bivirkninger, noe som kan tyde på at vaksinenes evne til å utløse en vedvarende immunrespons er betinget av en interaksjon mellom vaksinene og den vaksineskaddes subjektivt pregede immunologiske responsdisposisjon. Det gjenstår for vitenskapen å forklare hvorfor enkelte vaksinerte ikke nedregulerer immunresponsen og at de dermed utvikler langtidssykdom.
Sakkyndig Grødeland og Trogstad er uenige i Ulvestads konklusjon. Grødeland redegjorde i sin forklaring for at alle vaksiner må gi en betennelsesrespons for å fungere. Hun uttalte at dersom man legger til grunn at alt som gir betennelse også gir inflammatorisk respons, som igjen forårsaker problemer i enkeltindivider, sier man at vaksinasjonen er nødvendig for betennelsesreaksjonen – og slik sett kan alt av inflammasjon som skjer etter vaksinering peke tilbake på vaksinen, som vil gi et feilaktig bilde. Ifølge Grødeland, som for øvrig Ulvestad synes å være enig i, finnes det en rekke ukjente faktorer som kan skape inflammasjon som spiller inn (stress, virussmitte, søvnproblemer, ett kutt i en finger etc.).
Som grunnlag for sin erklæring om at den vaksinerte danner en vedvarende betennelsesrespons som ikke nedreguleres, har sakkyndig Ulvestad vist til flere artikler. En av artiklene er en studie fra Danmark av O’Regan et. al A register and questionnaire study of long-term general health symptoms following SARS-COV-2 vaccination in Denmark (ref. 15), hvor Ulvestad i sin erklæring har skrevet at:
Konklusjonen fra denne studien – som har vurdert nærmere 35 000 vaksinerte personer – er at det foreligger en noe forøkt risiko for utvikling av fysiske, kognitive og utmattelsesrelaterte symptomer hos personer som er blitt vaksinert mot SARS-CoV-2 sammenlignet med uvaksinerte.
Retten viser til at konklusjonen ikke samsvarer med konklusjonen i studiet hvor det fremgår:
Overall, we observe no concerning signs of long-term self-reported physical, cognitive, or fatigue symptoms after vaccination.
Ulvestad var også enig i differansen i konklusjon under sin forklaring for retten. Retten finner derfor at studiet ikke underbygger Ulvestads teori.
Sakkyndig Ulvestad har i sin erklæring videre inntatt:
En utilstrekkelig nedregulering av betennelsesreaksjoner vil også kunne gjøre seg gjeldende etter vaksinasjon. Til støtte for denne betraktningen foreligger data fra undersøkelser utført på selvrapporter fra helsepersonell som har fått Covid-19-vaksine. I en slik studie gikk de aller fleste bivirkningene (84,9%) tilbake innen tre dager, mens 12 av 413 personer som hadde fått mRNA vaksine hadde symptomer som varte mer enn 1 uke og 1 av 413 personer fikk symptomer som varte mer enn 1 nmd. For AstraZeneca-vaksinen var vet 12 av 115 personer som hadde symptomer som varte mer enn en uke, men ingen hadde symptomer over en mnd. (18). En tilsvarende tsjekkisk studie fant at 24 personer av 814 hadde sykdom ut over en uke etter mRNA-vaksinasjon og at 11 hadde sykdom ut over 1 mnd. (19). Som følge slike og andre undersøkelser foreslo Scholkmann og May å innføre en ny betegnelse – post-COVID-19 vaksinasjons syndrom (20) – for å forklare og gi navn til helseplagene.
De sakkyndige vitnene som forklarte seg for retten redegjorde for nettopp begreper som post-vaccination syndrome (PVS), post-acute COVID-19 vaccination syndrome (PACVS), long-wax, som alle er betegnelser på samme; post-vaksinasjonssyndrom. Post vaksinasjonssyndom har symptomlikheter med long-covid, hvor det foreligger omfattende forskning.
Sakkyndig Gunnveig Grødeland redegjorde for at det finnes mange foreløpige betegnelser på bivirkninger etter vaksinering og at betegnelsene er «sekkebetegnelser på egenrapporterte bivirkninger». Per i dag foreligger det kun enkeltstående case studies vedrørende PVS, og det er ingen entydige funn i pågående forskning for å finne forskjell i biomarkører osv. I en artikkel fra Tyskland fra Platschek og Boege (2024) The Post-Acute COVID-19-Vaccination Syndrome in the Light of Pharmacovigilance, fremgår det at «PACVS shares similarities with long COVID. Today, PACVS is still not officially recognised as a disease».
En av artiklene i både Ulvestad og Storlas erklæring som omtaler PVS, er Bhattacharjee (2025) et. al Immunological and Antigenic Signatures Associated with Chronic Illnesses after COVID-19 Vaccination. Under «Summary» fremgår det:
Further, individuals with PVS exhibited elevated levels of circulating spike protein compared to healthy controls. These findings reveal potential immune differences in individuals with PVS that merit further investigation to better understand this condition and inform future research into diagnostic and therapeutic approaches.
Det fremgår videre under «Introduction» at:
The molecular mechanisms of PVS remain largely unknown. However, there is considerable overlap in self-reported symptoms between long COVID and PVS, as well as shared exposure to SARS-CoV-2 spike (S) protein in the context of inflammatory responses during infection or vaccination10,12,13. In susceptible individuals, vaccines may contribute to long-term symptoms by multiple mechanisms.
Artikkelen ble betydelig diskutert for retten og de sakkyndige er uenige i dens forskningsbidrag. Sakkyndig Trogstad og Grødeland redegjorde for at artikkelen er en preprint og derfor ikke fagfellevurdert. Det ble også redegjort for at forskningsgruppen bestod av få personer med sprikende funn, med særlig fokus på at det er funnet persisterende spike-protein både hos pasientgruppen med vaksinasjon og pasientgruppen med infeksjon samt at funnene delvis var basert på selvrapportering. Det utgjør en svakhet ved forskningsbidraget. Ulvestad var også under sin forklaring for retten åpen på at «[Bhattacharjee et. al] har en hypotese og jeg har en hypotese om det samme». Retten utviser derfor varsomhet med å tillegge artikkelen vekt i vurderingen av årsakssammenheng.
Saksøker har vist til Trøndelag tingretts dom av 2. desember 2025, hvor retten vektla artikkelen ved vurderingen av mulig sammenheng mellom Pfizer-vaksinen og langtidsbivirkninger slik som CFS/ME.
Artikkelen er i dommen gitt vekt sett i lys av «uttalelser fra fagfeller gjengitt i en avisartikkel i New York Times om studien, samt det forhold at Yale School of Medicine utvilsomt representerer et anerkjent forskningsmiljø». Retten er ikke uenig i det, men viser til at artikkelen fra New York Times ikke er del av denne rettens fremlagte dokumenter. At en artikkel er omtalt i en anerkjent avis gir, slik retten ser det, heller ikke økt forskningsmessig verdi. Retten vil derfor støtte seg til de sakkyndiges redegjørelse om å utvise varsomhet ved å tillegge foreløpige funn («preprints») – som ikke har gjennomgått en kvalitetskontroll – vekt i vurderingen av årsakssammenheng. Retten tolker det for å være i tråd med uttalelsene i Rt-2015-1246 om at medisinsk viten må ha «et visst forskningsmessig belegg».
Sakkyndig Ulvestad har også i sin erklæring inntatt følgende:
Felles for de tre Covid-19 vaksinene fra Modema, Pfizer og AstraZeneca, er at de tilfører kroppen spike-protein fra SARS-Co V-2-virusets overflate. Spike-proteinet er vist å kunne virke som et giftstoff i kroppen, og sykdommen spike-proteinet gir opphav til er foreslått betegnet «spikopati» (23). Det er mulig at «spikopati» har felles opphav med long-covid-sykdommen som oppstår hos enkelte etter smitte med viruset. Relasjonen mellom de to tilstandene er imidlertid uavklart, da det også viser seg at vaksinasjon mot Covid-19 – som tilfører kroppen spike-proteiner – kan beskytte mot long-Covid (24).
Hva gjelder mulig virkningsmekanisme ved AstraZeneca slik som sitert fra Ulvestad ovenfor, viser retten i den anledning også til at både sakkyndig vitne Trogstad og Grødeland redegjorde for at det finnes omfattende mengde forskning som viser at koronavaksinene (både mRNA- og adenoviralvektor-vaksinene) har hatt en beskyttende effekt mot langvarige symptomer etter koronainfeksjon (som eksempelvis long-covid), også i Norge. For retten er det et poeng at det er symptomlikhet mellom long-covid (som er en infeksjonsutløst sykdom og som koronavaksinene gir økt beskyttelse mot) og symptomene for CFS/ME. Det er altså forskningsmessig belegg for at koronavaksinene beskytter mot de symptomene CFS/ME bygger på. Dette taler etter rettens syn til en viss grad mot at det kan foreligge årsakssammenheng mellom vaksinen og utviklingen av CFS/ME.
Ulvestad har også vist til referanse 21, artikkelen fra Iwasaki et. al (2023) Post-Vaccination Syndrome: A Descriptive Analysis ofRep01ted Symptoms and Patient Experiences After Covid-19 Immunization. medRxiv [Preprint], hvor han har oppsummert studien på følgende måte:
En senere studie (21) har forsøkt å gi en nærmere klinisk beskrivelse av post-COVID-19-vaksinasjonssyndromet. 241 personer med selvrapporterte post-COVID-19-vaksinasjonsplager – inklusive intoleranse for anstrengelse, fatigue, nummenhet, søvnvansker, muskelsmerter, hjernetåke, hodepine og nevropati – ble undersøkt. Data viser at symptomene begynte kort tid etter vaksinasjon og at de for mange individer vedvarte ett år eller mer. Studien kunne ikke si noe om årsak, men forfatterne konkludere med en tidsmessig sammenheng til vaksinasjon i og med at symptomene oppsto 1-18 dager etter vaksinasjon. Pasientene hadde ikke andre diagnoser som kunne forklare symptomene.
Retten viser til at artikkelen er en preprint og at Ulvestad selv forklarte at studien ikke sier noe om årsaksforholdet, samt at den var basert på egenrapportering av bivirkninger. Ulvestad forklarte videre at 0,76 av 100 000 mennesker får symptomer etter vaksinering. Han uttalte at «det kan være sammenfall i tid» og at vi befinner oss i et vitenskapelig grenseområde.
Hva gjelder øvrige artikler fremlagt i saken, viser retten til sakkyndig Trogstad og Grødelands kommentarer for retten, som retten slutter seg til. Oppsummeringsvis kommenterte både Trogstad og Grødeland gjennomgående at flere av artiklene beskriver enkelttilfeller/case reports, at artiklene ikke bidrar til å si noe om forekomst og risiko av infeksjon og at det er flere konflikterende funn hvor materialet er basert på selvrapportering.
Retten kan ikke se, basert på gjennomgang av forskningsstudiene og uttalelser fra de sakkyndige, at Ulvestads hypotese er støttet av empirisk forskning med et visst forskningsmessig belegg. Retten har i denne vurderingen hensyntatt saksøkers anførsel om at staten har lagt til grunn et for høyt beviskrav, og viser her til rettens redegjørelse for hvilken forskningsmessig kvalitet som må være retningsgivende. Retten mener dette skiller seg fra Rt-2015-1246, hvor det i avsnitt 62 synes å være enighet blant de rettsoppnevnte sakkyndige for Høyesterett og de øvrige fire sakkyndige som partene hadde engasjert i anledning saken – at det ikke kunne utelukkes at MMR-vaksinen kunne forårsake MS og hvor det forelå fire ulike studier, herunder Langer-Gould-undersøkelsen som Høyesterett vektla. Slik sett forelå det et visst forskningsmessig belegg for å anse vaksinen som praktisk mulig utløsende faktor for sykdommen. Dette skiller seg fra foreliggende sak, hvor både Trogstad, Grødeland og Schüler – som har betydelig kompetanse på området – for retten utelukket en slik sammenheng.
Hva gjelder de øvrige artiklene sakkyndig Dag Storla har vist til i sin erklæring, særlig referanse 9 Vernon SD, et al. Incidence and Prevalence of ME/CFS after COVID-19: RECOVER-Adult Study (2025) og referanse 10 Geanes ES, et al. Autoantibodies targeting ACE2 and immune dysregulation in COVID-19. Nature. (2024), vises det til Storlas forklaring for retten at både referanse 9 og 10 omhandlet koronainfeksjon og ikke kun vaksinering. Det er ubestridt at koronainfeksjon kan medføre lantidssymptomer forenlig med CFS/ME.
Sakkyndig Storla har også vist til forskning på CFS/ME mot andre vaksiner. Retten har vurdert forskningsbidragene, herunder Gulf war-syndrom og Mayet (2011), men kan ikke se at det bidrar til å konstatere årsakssammenheng mellom AstraZeneca og CFS/ME eller CFS/ME-lignende symptomer. Det vises for øvrig til at redegjørelsen fra Mayet (2011) er feilaktig gjengitt i Storlas erklæring, som redegjør for at det var 155 alvorlige reaksjoner på Pandemrix:
En studie av 50 000 vaksinerte franske soldater fant 155 alvorlige reaksjoner på Pandemrix, som man ikke fant hos dem som var vaksinert med vanlig sesonginfluensavaksine, inkludert ett tilfelle av Guillain-Barré syndrom, to personer med et CFS/ME-liknende bilde (kalt «malaise»), en episode med kramper og seks tilfeller av lokal parestesi ble observert. Konklusjonen var at bivirkningsfrekvensen var betydelig høyere etter Pandemrix enn etter vanlig sesonginfluensavaksine
I Mayet-studien under «Results» fremgår det at det var fem alvorlige reaksjoner:
Results: There were 315.4 reported VAE per 100,000 vaccinations. Vaccination and VAE incidence rate peaks coincided with influenza epidemic peak in early December. The number of injected doses was 49,138, corresponding to a 14.5% vaccination coverage among military personnel, and 155 VAE were reported, including 5 serious VAE (1 Guillain-Barre syndrome, 2 malaises and 1 convulsive episode). Most VAE were non-serious (97.1%). Among these, 6 cases of local, rapidly regressive paresthesia were observed.
Retten finner uansett at forskningen ikke bidrar til å belyse årsakssammenhengen nærmere.
Etter dette har retten kommet til at det ikke kan være en praktisk mulighet for årsakssammenheng mellom AstraZeneca og utviklingen av CFS/ME.
2.1.6 Oppsummering
Retten har vurdert de tre momentene oppstilt i Rt-2015-1246, og finner at det kun er momentet om tidsmessig sammenheng mellom As symptomer og vaksineeksponeringen som er til stede i denne konkrete saken. Retten er ikke i tvil om at A fikk sterke initielle plager rett etter vaksinering, men slik saken er opplyst for retten er det ikke forskningsmessig belegg for å konkludere med at det var AstraZeneca-vaksinen som ga A CFS/ME – selv med det lempede beviskravet i vaksinesaker.
For vurderingen har retten lagt vekt på at epidemiologiske studier ikke viser noen assosiasjon mellom AstraZeneca-vaksinen (eller øvrig koronavaksiner) og utviklingen av CFS/ME eller CFS/ME-lignende symptomer. Det finnes teoretisk sett grunnlag for å hevde at den aktiveringen av immunforsvaret som følger av vaksinasjoner kan være med på utløse CFS/ME eller CFS/ME-lignende symptomer, men holdepunktene for at dette skjer i praksis er svake og retten har ikke funnet at det kan legges avgjørende vekt på en slik teori. At det finnes en teoretisk virkningsmekanisme, kan i seg selv ikke veie tungt. Det som kreves er en praktisk mulighet for at vaksinen har forårsaket skade. Når det bare er svake holdepunkter for at mulige virkningsmekanismer finner sted i praksis, mener retten at momentet ikke kan tillegges stor vekt. Den forskning som saksøker har vist til fremstår etter rettens syn gjennomgående som sprikende og foreløpig, og kan derfor ikke sies å gi forskningsmessig belegg for årsakssammenheng.
Retten mener vurderingen skiller seg fra den som forelå i Rt-2015-1246, hvor de sakkyndige ikke utelukket at MMR-vaksinen kunne gi MS-sykdom samt at det forelå studier som viste en mulig årsakssammenheng. Retten kan ikke se at det er presentert slik forskning i foreliggende sak.
Etter en samlet vurdering har retten kommet til at det ikke er sannsynliggjort en praktisk mulighet for at vaksinasjonen av A 5. mars 2021 med AstraZeneca utløste CFS/ME, og at skaden derfor ikke «kan» være en følge av vaksinen.
A har dermed ikke oppfylt sin bevisbyrde, og staten skal derfor frifinnes, jf. pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav d, jf. § 3 annet ledd.»
Domssitat fra avgjørelsen om sakskostnader:
«Staten har vunnet saken og har som utgangspunkt krav på erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. annet ledd. Retten mener imidlertid det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A fra sakskostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Retten mener det var god grunn til å få saken prøvd. Saken er dessuten av stor velferdsmessig betydning for A, og styrkeforholdet mellom partene er markert skjevt i statens favør. Etter dette tilkjennes ikke sakskostnader.»
Kommentarer