Et juridisk minefelt i arbeidsrettet rehabilitering.
Stortinget har nylig bedt regjeringen utrede en ordning der NAV kan søke brukere direkte inn til arbeidsrettet rehabilitering. Vedtak 458, som følger av Dokument 8:30 S (2025–2026) og Innst. 95 S (2025–2026), har som mål å forenkle veien tilbake til arbeidslivet. Intensjonen er utvilsomt god – å få flere raskere tilbake i jobb gjennom mer sømløse og effektive pasientforløp.
Men under overflaten skjuler det seg juridiske utfordringer som krever grundigere vurdering. Dersom NAV gis myndighet til å melde inn brukere uten deres eksplisitte samtykke, beveger vi oss inn i et juridisk landskap som kan true grunnleggende rettigheter. Er vi i ferd med å åpne en bakdør inn i pasientens private sfære – uten tilstrekkelig lovhjemmel?
Vedtak 458 representerer et mulig paradigmeskifte. Det reiser viktige spørsmål om personvern, retten til fritt behandlingsvalg, rapporteringsplikt og ansvarsfordeling i oppfølgingen av pasientene. Denne kronikken tar for seg de mest sentrale juridiske utfordringene, sett fra et medisinskfaglig perspektiv.
Kan direkte innsøking forsvares innenfor pasientrettighetene?
Hvordan samsvarer direkte innsøking med pasient- og brukerrettighetsloven? Retten til medvirkning (§ 3-1) gir pasienten rett til å delta i valg av behandlingsmetode. NAVs praksis for innvilgelse av uførhet forutsetter at arbeidsrettet rehabilitering skal være forsøkt, men å bli henvist direkte av NAV – uten å velge det selv – kan oppleves som en krenkelse av denne retten. Kan forslaget åpne for at brukeren ikke selv må velge eller godkjenne oppholdet?
Pasientens rett til fritt behandlingsvalg (§ 2‑4) innebærer at vedkommende selv kan velge både hvilken offentlig eller privat virksomhet henvisningen skal vurderes ved (virksomheter som har rett til å rettighetsvurdere og tildele), og hvor behandlingen skal gjennomføres. Direkte innsøking fratar i praksis brukeren dette valget. Kan dette forsvares ved å kalle ordningen en "utprøving"?
Kommentarer