HAVS (LA-2025-149719)
Agder lagmannsrett 10. mars 2026 | Publisert i Lovata 18. mars 2026
Sentrale temaer: Yrkesskadeansvar, bevis og prosess, medisin, helserett og sakkyndigarbeid, årsakssammenheng
En 43 år gammel elektriker hadde fått diagnostisert HAVS (hånd-arm-vibrasjonssyndrom) og degenerative skulderforandringer i form av artrose. Han var blitt uføretrygdet og krevde erstatning for lidt og framtidig inntektstap etter yrkesskadeforsikringen. Skadelidte anførte at også skulderplagene måtte anses som yrkessykdom, fordi de var forårsaket av bruk av vibrerende verktøy, se yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav b og yrkessykdomsforskriften § 1 bokstav F. Forsikringsselskapet godtok ansvar for HAVS-lidelsen i hender og fingre, men avviste ansvar for skulderplagene. Etter selskapets syn var det skulderplagene som hadde ført til uførheten, og det bestred derfor ansvar for inntektstapet.
Lagmannsretten la til grunn at folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstav a bare gjelder den trygderettslige vurderingen, og at bestemmelsen derfor ikke får anvendelse i saker om dekning etter yrkesskadeforsikringen. Spørsmålet om årsakssammenheng måtte dermed avgjøres etter prinsippet om fri bevisvurdering, hvor allment akseptert medisinsk kunnskap om årsaksforholdene i praksis står sentralt. Lagmannsretten kom til at arbeidstakeren hadde bevisbyrden for at skulderplagene skyldtes vibrasjonseksponering. Det var ikke grunnlag for å snu bevisbyrden etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd, slik tingretten hadde gjort. Retten fant det ikke sannsynliggjort at det var årsakssammenheng mellom vibrasjoner og skulderplagene.
Lagmannsretten kom likevel til at det forelå årsakssammenheng mellom den godkjente yrkessykdommen i hender og fingre og saksøkerens uførhet. Forsikringsselskapet hadde ikke løftet bevisbyrden for anførselen om at saksøkeren uansett ville ha blitt ufør som følge av skulderplagene. Arbeidstakeren fikk derfor medhold i kravet om erstatning for både lidt og framtidig inntektstap.
Domssitat om sakskostnader:
Lagmannsrettens resultat innebærer kun en marginal reduksjon av Frendes erstatningsansvar overfor A. Lagmannsretten mener derfor at A må anses å ha fått medhold i det vesentlige, og at han derfor har vunnet saken, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd. Når reduksjonen i selskapets ansvar beløpsmessig utgjør mindre enn 2 % av erstatningen tingretten utmålte, kan det ikke få betydning at lagmannsretten under en viss tvil har gitt selskapet medhold i at skulderlidelsen ikke er å anse som yrkessykdom.
Lagmannsretten legger derfor til grunn at A i medhold av tvisteloven § 20-2 første ledd skal tilkjennes full erstatning for nødvendige sakskostnader. Det foreligger ikke tungtveiende grunner for å anvende fritaksreglene i bestemmelsens tredje ledd.
Kommentarer