Aldersnedtrapping (FinKN-2026-237)
Finansklagenemnda Person – avgjørelse 16. mars 2026 | Publisert på Lovdata 1. april 2026
Domssammendrag:
«Forsikrede var dekket under arbeidsgiverens forsikringsordninger for blant annet uførhet og menerstatning da hun fikk innvilget 100 prosent uføretrygd. Foretaket utbetalte grunnerstatning på grunnlag av 100 prosent uføregrad og tok utgangspunkt i tidspunktet for Navs vedtak om uføretrygd som forsikringstilfellet. Erstatningen ble deretter fastsatt ut fra grunnbeløpet og forsikredes alder på det tidspunktet forsikringstilfellet inntraff.
I etterkant innhentet foretaket erklæring fra fastlegen. På grunnlag av denne ble det også utbetalt menerstatning med aldersfradrag. Beregningen tok utgangspunkt i datoen da foretaket innvilget erstatningen, og ikke tidspunktet for legeerklæringen, fordi dette ga det mest gunstige resultatet for forsikrede.
Forsikrede motsatte seg beregningen og gjorde i tillegg gjeldende at hun hadde krav på dekning av sitt faktiske inntektstap. Saken reiste dermed spørsmål både om hvordan erstatningen skulle beregnes, om når forsikringstilfellet måtte anses å ha inntrådt, og om avtalen ga grunnlag for dekning av tapt inntekt.
Nemnda kom til at forsikrede ikke hadde krav på ytterligere utbetaling som følge av uførheten. Nemnda la også til grunn at foretaket hadde bygget på riktig tidspunkt ved beregningen av menerstatningen. Videre fant nemnda at avtalen ikke ga rett til erstatning for individuelt inntektstap. Forsikrede hadde heller ikke krav på ytterligere renter. Foretaket fikk derfor medhold.
Henvisninger: Forsikringsavtaleloven (1989) §18-4.»
Domssitat om bevisbyrde:
«Det er kravstiller, altså forsikrede, som har bevisbyrden for at vilkårene for å få erstatning er oppfylt. I bevisvurderingen tillegges tidsnære bevis størst vekt, jf. HR-2019-2336-A avsnitt 35 og Rt-1998-1565. Bevis som tilkommer etter at det er oppstått uenighet med foretaket, tillegges mindre vekt. Dette er også et resultat av nemndas rent skriftlige saksbehandling. For å sannsynliggjøre et faktum som ikke har støtte i den tidsnære dokumentasjonen, kreves som et utgangspunkt muntlige forhandlinger for de ordinære domstolene, jf. nemndas avgjørelser FinKN-2021-318 og FinKN-2021-1.»
Domssitat om forsikringstilfellet:
«Nemnda ser først på når forsikringstilfellet inntrådte ift. uføredekningen. Forsikrede var 50% ufør før hen trådte inn i ordningen, og er nå 100% ufør. Spørsmålet blir da når hen oppfylte kravene for den resterende uførheten.
Høyesterett vurderte i HR-2014-755-A et tilfelle med tilsvarende vilkår under uføredekning, og kom til at det var tidspunktet da uførheten var bedømt å være varig som var forsikringstilfellet. Dette er lagt til grunn i en lang rekke uttalelser i nemnda, jf. bl.a. FinKN-2016-274 og FinKN-2024-976.»
…
«Neste spørsmål er når forsikringstilfellet inntrådte ift. dekningen for menerstatning/varig medisinsk invaliditet (vmi).
For denne dekningen er det avgjørende tidspunktet da forsikredes varige medisinske invaliditet var bedømt å være minst 50 % og varig. Dette anses som forsikringstilfellet. Nemnda har i en rekke avgjørelser lagt til grunn at forsikringstilfellet først inntraff da forsikredes medisinske invaliditet rent faktisk var bedømt varig av medisinsk personell, jf. bl.a. FinKN-2020-866.»
Domssitat om krav på renter:
«Utgangspunktet er at en forsikret ikke kan ha krav på renter før tidligst når forsikringstilfellet har inntruffet. Før dette hadde forsikrede uansett ikke noe krav mot foretaket, jf. FinKN-2016-104.»
Kommentarer