Ugyldig regressvedtak (TOSL-2025-83627)
Oslo tingrett – Dom 6. april 2026 | Publisert på Lovdata 10. april 2026
Domssammendrag:
«Saken gjaldt gyldigheten av et vedtak truffet av Statens sivilrettsforvaltning om regress mot en person som var domfelt i en straffesak. Grunnlaget for regresskravet var at staten hadde utbetalt voldsoffererstatning til fornærmede, etter å ha lagt til grunn – basert på en sakkyndig erklæring – at vedkommende hadde utviklet PTSD som følge av den straffbare handlingen.
Retten vurderte om regressvedtaket oppfylte grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling og bevisføring. Et sentralt moment var forholdet til det kontradiktoriske prinsippet. Retten fremhevet at saksøkeren i realiteten ikke hadde hatt en reell mulighet til å imøtegå statens bevisgrunnlag, særlig når det gjaldt diagnosen PTSD. Siden fornærmede ikke var part i regressaken, hadde saksøkeren heller ingen praktisk adgang til å få gjennomført en ny, uavhengig sakkyndig vurdering.
På denne bakgrunn uttalte retten at ordningen med regress etter voldsoffererstatningsloven i en slik situasjon utfordrer grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Dette medførte at det måtte stilles strengere krav til statens bevisføring. Retten fant at saksøkerens sakkyndige vitne, gjennom en kritisk gjennomgang av den opprinnelige erklæringen, hadde skapt tilstrekkelig tvil om hvorvidt PTSD-diagnosen var korrekt.
Som følge av dette kom retten til at regressvedtaket var ugyldig.
Henvisninger: Voldsoffererstatningsloven (2001) §15.»
Domssitat om regress:
«Det fremgår av lovforarbeidene til voldsoffererstatningsloven at skadevolder (her A) har partsrettigheter i saken om regress og at han kan fremsette alle innsigelser overfor staten som han kunne ha fremsatt overfor skadelidte (fornærmede), jf. Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) punkt 8 side 46 (spesialmerknadene til § 15). Dette innebærer at staten ikke skal stilles i en annen stilling enn fornærmede ville hatt dersom hun hadde fremmet erstatningskravet direkte mot A. Ved et vedtak om regress kan KFV måtte ta en ny vurdering av det underliggende erstatningskravet.»
Domssitat om rettens prøving av vedtak med hjemmel i voldsoffererstatningsloven:
«Et vedtak med hjemmel i voldsoffererstatningsloven er et lovbundet vedtak, og retten har full prøvingsadgang. Retten kan prøve alle sider av vedtaket, herunder saksbehandlingen, rettsanvendelsen, bevisvurderingen og faktum, og står fritt til å bygge sin avgjørelse på en annen begrunnelse enn forvaltningen.»
Domssitat om bevisbyrde:
«Det er staten som har bevisbyrden for at vilkårene for å kreve regress er oppfylt, og dermed også bevisbyrden for at vilkårene for at skadelidte ville ha hatt et erstatningskrav mot skadevolder er oppfylt.»
Domssitat om gyldigheten av regressvedtaket:
«Det sentrale spørsmålet i saken knytter seg til hvilken diagnose fornærmede har, og om det foreligger årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og diagnosen. Når det gjelder menerstatning, som utgjør det vesentligste av regresskravet, er det helt sentralt om fornærmede fyller vilkårene for å ha diagnosen PTSD, F-43. 1 Posttraumatisk stresslidelse i det internasjonale diagnosesystemet ICD-10. Dette skyldes at vilkårene for å kunne kreve menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2, er at skadelidte må ha fått en «varig og betydelig skade av medisinsk art». Etter bestemmelsens annet punktum skal erstatningen fastsettes under hensyn til «menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse». I regressaken mot skadevolder er det skadeserstatningsloven som kommer til anvendelse. Voldsoffererstatningsloven (2001) § 5, som regulerer skadelidtes krav på menerstatning fra staten, har imidlertid et tilsvarende vilkår.
Det følger av rettspraksis, jf. HR-2022-1820-A avsnitt 24, at vurderingen av om vilkårene for menerstatning i skl § 3-2 er oppfylt, skal gjøres med utgangspunkt i utmålingsreglene i folketrygdlovens regler om erstatning ved yrkesskade. Dette er regulert i forskrift om menerstatning ved yrkesskade (menerstatningsforskriften). Det er ubestridt at disse bestemmelsene bare gir grunnlag for å tilkjenne menerstatning for psykiske lidelser dersom skadelidte enten har fått diagnosen PTSD (tabellen punkt 1.10.1) eller en psykoselidelse (tabellen punkt 1.10.2). Andre psykiske lidelser gir ikke grunnlag for menerstatning.
For gyldigheten av regressvedtaket er det derfor helt avgjørende om staten har ført tilstrekkelig bevis for diagnosen PTSD hos fornærmede.»
Domssitat om sakkyndig undersøkelse og helseopplysninger:
«I et regressøksmål etter voldsoffererstatningsloven gir ikke tvisteloven grunnlag for å pålegge skadelidte å fremstille seg for en slik sakkyndig undersøkelse som saksøker mener er nødvendig. Den skadelidte kan heller ikke pålegges å gi tilgang til helseopplysninger som ikke staten allerede besitter eller til å forklare seg om helsemessige forhold i et rettsmøte. Staten vil også kunne nekte å fremlegge dokumenter som er undergitt taushetsplikt, noe som delvis har blitt gjort i denne saken, jf. gjengivelsen ovenfor. Det er riktignok slik at retten, på begjæring fra saksøker og med hjemmel i tvisteloven § 22-3 tredje ledd, etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning, kunne ha pålagt departementet å fremlegge alle de taushetsbelagte opplysningene.»
Kommentarer