Lekeplass (FinKN-2026-343)
Finansklagenemnda Person – avgjørelse 30. mars 2026 | Publisert på Lovdata 16. april 2026
Domssammendrag:
«Forsikrede var lærer og hadde tilsyn med elever øverst på en sklie. Da aktiviteten var avsluttet, skled hun selv ned og fikk smerter. Legevakten noterte samme dag at hun hadde fått en hyperfleksjon i nakken, uten synlige skader. Senere opplyste forsikrede at hun traff kanten av sklien med både hodet og nakken. MR-undersøkelsen viste funn som kunne være forenlige med traumatiske kompresjoner i nakkeryggen.
Foretaket avslo kravet under henvisning til at det ikke forelå en arbeidsulykke. Saken reiste spørsmål om forsikrede hadde vært utsatt for en arbeidsulykke, herunder hvilket hendelsesforløp som skulle legges til grunn. Nemnda uttalte at det, på bakgrunn av de tidsnære opplysningene, ikke kunne legges til grunn at forsikrede hadde slått hodet eller pådratt seg hodeskade eller hjernerystelse i forbindelse med hendelsen. Med utgangspunkt i de samme tidsnære opplysningene kom nemnda til at hendelsen ikke kunne anses som en arbeidsulykke, verken etter det markerte eller det avdempede arbeidsulykkesbegrepet. Foretaket fikk derfor medhold.
Henvisninger: Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §11.»
Domssitat om bevisvurdering ved arbeidsulykke:
«Det er kravstiller, altså forsikrede, som har bevisbyrden for at vilkårene for erstatning er oppfylt. Det innebærer at det er forsikrede som i tilstrekkelig grad må sannsynliggjøre at skaden skyldes en arbeidsulykke, samt at et gitt faktum fremstår som mest sannsynlig.
…
I bevisvurderingen tillegger nemnda tidsnære bevis størst vekt, og særlig notater som er nedtegnet i tid nært til de plager de beskriver. Bevis som er tilkommet senere tillegges mindre vekt, spesielt opplysninger som har tilkommet etter at det oppstod uenighet med foretaket. Dette er i tråd med prinsippene Høyesterett har lagt til grunn for bevisvurderinger, jf. blant annet Rt-1998-1565 og HR-2018-2344-A avsnitt 39-42, og er dessuten et utslag av nemndas rent skriftlige saksbehandling.»
Domssitat om arbeidsulykkebegrepet:
«Det følger av forarbeidene til loven at begrepet arbeidsulykke skal forstås på samme måte som i folketrygdloven (ftrl.) § 13-3, jf. Ot.prp. nr. 44 (1988–1989) s. 89. Om det nærmere innholdet i ftrl. § 13-3 annet ledd. I denne bestemmelsen defineres dels et markert ulykkesbegrep og dels et avdempet ulykkesbegrep.
Det markerte ulykkesbegrepet forutsetter en ytre hending som har skjedd plutselig og uventet. I Rt-2005-1757(Skyggekjennelsen) uttaler Høyesterett:
Det er normalt et kjennetegn ved en ulykke at det foreligger en ytre begivenhet som inntrer uventet og plutselig. Uttrykket ‘ytre begivenhet’ har således lenge vært benyttet som ledd i definisjonen av ‘ulykke’ i vilkårene for ulykkesforsikring. Med ‘ytre’ siktes i denne forbindelse til at det må ha skjedd noe utenfor den skadedes legeme. Det er likevel ikke noe vilkår at det skal ha inntruffet noe helt uavhengig av den forsikredes person, se Selmer: Forsikringsrett, 2. utgave (1982), side 257.
Det følger videre av fast nemndspraksis at hendelser som skyldes forkjær kroppsbevegelse/egne kroppsbevegelser ikke anses som arbeidsulykker, se eksempelvis FinKN-2019-1981, [skal vel være FinKN-2019-981, Lovdatas anm.] FinKN-2025-983. Heller ikke frivillige/planlagte fall/hopp regnes som arbeidsulykker, se eksempelvis FinKN-2025-983.»
Domssitat om det avdempede arbeidsulykkesbegrepet:
«Det avdempede ulykkesbegrepet forutsetter en tidsbegrenset ytre hendelse som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det normale i vedkommende arbeid.
Avviket kan enten bestå i at arbeidstakeren har utført arbeidsoppgaver som ligger utenfor rammene for arbeidet, eller i at ordinært arbeid har blitt gjennomført på en usedvanlig måte.
Høyesterett har i flere avgjørelser behandlet hva som ligger i det avdempede ulykkesbegrepet. Nemnda viser til Rt-2005-1757 (Skyggekjennelsen), Rt-2007-882 (Pallekjennelsen) og Rt-2009-1626 (Musikklærerdommen). I skyggekjennelsen avsnitt 51 er det slått fast at:
[...] i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending. I slike tilfeller vil den vanskelige arbeidssituasjonen eller det forhold som har ført til den ekstraordinære påkjenning eller belastning, i seg selv kunne utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment.
…
Det fremgår ikke av den tidsnære dokumentasjonen at forsikrede var i en vanskelig arbeidsstilling eller at det var noen andre forhold som førte til at hen sklei ned under en ekstraordinær påkjenning eller belastning. Etter dette kan ikke nemnda se at hendelsen er omfattet av det avdempede arbeidsulykkesbegrepet, jf. yfl. § 11 første ledd bokstav a.»
Kommentarer