Higravtinden (TSOL-2024-151888)
Salten og Lofoten tingrett – Dom 8. desember 2025 | Publisert på Lovdata 28. april 2026
Domssammendrag:
«En kvinne mistet livet under en felles fjelltur til Higravtinden, arrangert av et lokalt turlag. De etterlatte fremmet krav om erstatning under henvisning til at turlaget hadde opptrådt uaktsomt både i planleggingen og gjennomføringen av turen.
Tingretten tok stilling til flere ansvarsgrunnlag, herunder arbeidsgiveransvar, ulovfestet objektivt ansvar og organansvar. Retten kom til at turlederne ikke kunne anses som arbeidstakere, noe som utelukket arbeidsgiveransvar.
Når det gjaldt spørsmålet om uaktsomhet, vurderte retten blant annet hvilke sikkerhetstiltak som var iverksatt, hvilken informasjon deltakerne hadde fått, og hvilke risikovurderinger som var foretatt i forkant av turen. Retten var delt i vurderingen av disse momentene, men flertallet fant at turlaget hadde handlet forsvarlig.
På denne bakgrunn ble turlaget frifunnet for erstatningsansvar.
Henvisninger: Skadeserstatningsloven (1969) §2-1 | Produktkontrolloven (1976) §3 | Internkontrollforskriften (1996) §4, §5.»
Domssitat om arbeidsgiveransvaret:
«Kjernen i arbeidsgiveransvaret er at arbeidsgiver har et objektivt ansvar for uaktsomme og forsettlige handlinger og unnlatelser som arbeidstakeren volder under utførelse av arbeidet. En slik ansvarsrelasjon forutsetter at det er tilstrekkelig personell og saklig forbindelse til virksomheten. Den personelle forbindelsen kommer frem av vilkårene «arbeidsgiver» og «arbeidstaker».
Arbeidstakerbegrepet er i bestemmelsens tredje ledd definert som «enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgivers tjeneste». Etter ordlyden forstås arbeidstaker normalt som en person som er ansatt hos en arbeidsgiver, med de rettigheter og plikter dette medfører for begge parter.
Av Rt-2015-457 [skal vel være Rt-2015-475, Lovdatas anm.] avsnitt 64 følger det at arbeidstakerbegrepet i skadeerstatningsloven § 2-1 i utgangspunktet faller sammen med tilsvarende begrep i ferieloven og arbeidsmiljøloven. Ferieloven § 2 og arbeidsmiljøloven § 1-8 definerer «arbeidstaker på samme måte som skadeerstatningsloven § 2-1. Arbeidsmiljøloven § 1-8 andre punktum angir i tillegg:
«Ved avgjørelsen skal det blant annet legges vekt på om vedkommende løpende stiller sin personlige arbeidskraft til disposisjon, og om vedkommende er underordnet gjennom styring, ledelse og kontroll.»
Av Rt-2015-457 [skal vel være Rt-2015-475, Lovdatas anm.] avsnitt 65 følger det imidlertid at formålsbetraktninger kan tilsi et mer utvidet arbeidstakerbegrep enn det som følger av den øvrige lovgivningen:
«Høyesterett har i Rt-2013-354 fremholdt at ferielovens arbeidstakerbegrep må tolkes i lys av lovgivers intensjon om at «de som har behov for vernet i arbeidsmiljøloven, ferieloven m.v., blir vernet». Etter min vurdering må arbeidstakerbegrepet i skadeserstatningsloven § 2-1 tolkes på grunnlag av en tilsvarende metodisk tilnærming. Her som ved tolkningen av ferielovens arbeidstakerbegrep må tolkningen skje i lys av de formålsbetraktninger som arbeidsgiveransvaret bygger på, jf. Hagstrøm og Stenvik, op.cit. side 213. Arbeidstakerbegrepet i skadeserstatningsloven må tolkes slik at skadelidte gis et adekvat vern»
Utgangspunktet må etter dette bli om turledernes forhold til turlaget hadde de sentrale kjennetegnene ved et arbeidsforhold, slik disse er definert i bl.a. arbeidsmiljøloven 1-8 andre punktum. Dersom disse kjennetegnene mangler blir det spørsmål om formålsbetraktninger likevel kan tilsi at turlederne skal anses som arbeidstakere.
…
Retten legger til grunn at behovet for å kunne holde en virksomhet ansvarlig er særlig aktuelt der det ikke er mulig å fastslå hvem som har opptrådt uaktsomt på vegne av virksomheten, altså hvem som er skadevolder. Dersom skadelidte i slike tilfeller ikke kan holde virksomheten ansvarlig, kan det potensielt mangle noen å rette kravet mot. Dette hensynet sto sentralt i Rt-2015-457 [skal vel være Rt-2015-475, Lovdatas anm.], hvor det ble lagt vekt på at det ville bli et «tomrom» i reglene om aktiv identifikasjon mellom organansvaret og arbeidsgiveransvaret dersom arbeidsgiveransvaret ikke skulle gis anvendelse på de skadevoldende handlingene til en partner i et advokatselskap. Kravet kunne heller ikke gjøres gjeldende direkte mot partneren idet vedkommende manglet midler til å dekke kravet.
…
En sentral del av begrunnelsen for arbeidsgiveransvaret er at arbeidsgiver bør ha ansvar for virksomhet som drives i hans interesse, jf. Rt-2015-457 [skal vel være Rt-2015-475, Lovdatas anm.] avsnitt 66. [turlag] er imidlertid en frivillig organisasjon med et allmennyttig formål om å fremme friluftsliv. Aktiviteten bygger på medlemsbaserte, frivillige bidrag for å nå dette formålet, og er kostnadsfrie for de som ønsker å delta. Risiko ved gjennomføring av turlagets aktiviteter er dermed ikke noe turlaget drar fordel av på en måte som tilsier at foreningen bør bære ansvaret gjennom et objektivt arbeidsgiveransvar.»
Domssitat om ulovfestet objektivt ansvar:
«Høyesterett har under henvisning til HR-2019-52-A kortfattet oppsummert vurderingskriteriene for ulovfestet objektivt ansvar på følgende måte i HR-2025-1055-A:
«Det må i korthet foreligge en risiko med visse særtrekk, hvor det særlig legges vekt på om den risikoen skaden er et utslag av, var stadig, typisk og ekstraordinær. I tillegg må det skje en interesseavveining, hvor det sentrale er hvem som er nærmest til å bære den økonomiske risikoen».»
Domssitat om culpaansvaret:
«Den klare rettsoppfatningen i norsk rett er at det bare er fysiske personer som kan utvise skyld, og at juridiske personer kun kan bli ansvarlige på skyldgrunnlag gjennom identifikasjon ved at noen har opptrådt for eller som virksomheten. Det vises til Hagstrøm og Stenvik, Erstatningsrett 2. utgave på side 274:
«Upersonlige rettssubjekter kan som sådanne ikke utvise skyld. Et foretak, en forening, en offentlig instans osv. foretar ikke handlinger eller unnlatelser, og kan dermed heller ikke utvise uaktsomhet eller forsett. Upersonlige rettssubjekter identifiseres imidlertid med sine organer. Organenes handlinger anses som det upersonlige rettssubjektet egne.».
Tilsvarende syn er også lagt til grunn i skadeerstatningslovens forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 48 (1965–1966) side 64 og NUT 1964: 3 punkt 7.
Retten kan ikke se at dommene som er pekt på av saksøkerne endrer på dette. Etter rettens vurdering må dommene leses som utrykk for ansvar basert på ulike former for identifikasjon med en eller flere skadevoldende personer.
Retten legger etter dette til grunn at uaktsomhet for foreninger må vurderes etter arbeidsgiveransvaret i skadeerstatningsloven § 2-1 eller det ulovfestede organansvaret.»
Domssitat om organansvaret:
«Organansvaret er et ulovfestet ansvarsgrunnlag for svikt i en virksomhets organer. Det grunnleggende vilkåret er at skade er forårsaket ved uaktsomme ledelsesfunksjoner, og begrenses til å omfatte «mer overordnet utøvelse av myndighet for den juridiske person», jf. Rt-2015-475 (59). Det alminnelige skyldansvaret ligger til grunn for ansvarskonstruksjonen. Med andre ord inntrer organansvaret der skadeforvoldelsen skyldes uaktsom svikt i lederfunksjoner.
…
I vurderingen av hva [turlag] kunne og burde gjøre for å redusere slik risiko for, vil eksterne normer for aktsomhetsvurderinger være av sentral betydning, jf. HR-2019-318-A (40) med henvisning til Hagstrøm og Stenvik, Erstatningsrett, 1. utgave, side 76.
Retten tar utgangspunkt i at turer i regi av [turlag] er underlagt produktkontrolloven. Det vises til lovens § 2 jf. § 2a som fastslår at lovens anvendelsesområde bl.a. omfatter forbrukertjenester. Med forbrukertjenester menes tjenester som tilbys fysiske personer hovedsakelig utenfor næringsvirksomhet, jf. § 2a femte ledd. Dette omfatter også tjenester som ytes utenfor næring, jf. Norsk Lovkommentar note 18.
Det følger av produktkontrolloven § 1 at dens formål blant annet er å «forebygge at produkter og forbrukertjenester medfører helseskade, herunder sørge for at forbrukerprodukter og forbrukertjenester er sikre», jf. bokstav a. Etter § 2 a sjette ledd er sikker forbrukertjeneste definert slik:
«Med sikker forbrukertjeneste menes en tjeneste som med utgangspunkt i normale vilkår for gjennomføring eller vilkår for gjennomføring som med rimelighet kan forventes, ikke medfører en uakseptabel risiko for helseskade, som ikke er i samsvar med et høyt vernenivå for menneskers helse og sikkerhet.»
Etter ordlyden er det sentrale at forbrukertjenesten ikke må medføre «en uakseptabel risiko for helseskade». I Ot.prp. nr. 32 (2004–2005), spesialmerknaden til § 2 a, er det uttalt at kriteriet «uakseptabel risiko» er en rettslig standard. Videre presiserer forarbeidene at det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle om det foreligger et tilstrekkelig sikkerhetsnivå, jf. Ot.prp. nr. 32 (2004–2005) side 21.
Produktkontrolloven oppstiller en generell aktsomhetsplikt i § 3, som i andre ledd lyder:
«Den som eier eller leder virksomhet som tilbyr forbrukertjenester, eller utfører arbeid i slik virksomhet, skal vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge at forbrukertjenesten medfører helseskade. Mottaker av forbrukertjeneste skal vise aktsomhet ved benyttelse av tjenesten.»
Plikten til å treffe tiltak etter produktkontrolloven § 3 begrenser seg til «rimelige» tiltak. Ordlyden tilsier at tiltakene må være forholdsmessige ut fra risikoen tjenesten kan medføre. Etter rettens syn må begrensningen også bety at plikten varierer ut fra virksomhetens art og størrelse, samt ut fra hva som anses som akseptabel risiko på det aktuelle området. Når det gjelder tradisjonelt friluftsliv skal avveiningen av hva som er akseptabel risiko bl.a. ta hensyn til samfunnsnytten ved aktiviteten, jf. HR-2019-318-A (35).
…
Virksomhetens plikter etter produktkontrolloven avveies videre i § 3 av krav til aktsom opptreden hos mottaker. Ordlyden innebærer at det må kunne kreves at mottakeren av tjenesten opptrer slik man med rimelighet kan forvente ut fra de forutsetninger vedkommende har.»
Kommentarer